Hver vår kjøper jeg en lavendelplante til å ha i ei potte på terrassen.
Hver høst graver jeg denne planten ned på en ledig plass i blomsterbedet før frosten kommer, sånn at den skal overleve vinteren.
Hver vår får denne planten lov til å bli stående der den har blitt parkert, og jeg drar til hagesenteret og kjøper en ny – til terrassen.
Sånn går det til at i årenes løp blir det stadig flere lavendelplanter rundt om i hagen – og det er i grunnen helt greit.
Jeg elsker lavendel, og humlene elsker lavendel, og jeg tenker at man kan aldri få for mye av sånne bra ting som godlukt og humlesurr.
Det sies at lavendel har en beroligende – og til og med søvndyssende virkning.
Det har jeg aldri merket noe som helst til.
Jeg blir i grunnen bare glad av det.
Jeg blir glad av lukten, av den fantastiske fargen på blomstene – og av alle humlene som danser rundt mellom dem i hagen på fine sommerdager.
Og gladfølelser og humler bør man jo ta godt vare på, så derfor har stort sett lavendelplantene mine få stå og blomstre i fred og ro – til glede for både små og store surrehuer hele sommeren igjennom.
I år har jeg imidlertid, sikkert til humlenes store skuffelse, plukket inn mesteparten av blomstene, tørket dem og brukt dem til å lage noen søte, små velduftende bamsebjørner.
Å pakke inn lavendel kunne naturligvis vært gjort mye enklere enn dette, for det tar sant og si en god del mere tid å lage disse bjørnene enn det ville gjort å bare sy en enkel pose å putte lavendelen oppi, men det trenger jo ikke bestandig å være sånn at det er det ferdige produktet som er hovedmålet. Noen ganger er det kosen på veien dit som er hele greia, og det å lage noen fine, helt unyttige ting som tar uforholdsmessig lang tid – det tenker jeg at kan være godt for sjelen innimellom – selv om jeg kanskje følte meg litt som gamle tante Iveranna da jeg holdt på med det, som brukte store deler av livet sitt på å produsere de vakreste broderte putetrekk og laken som hun stappet oppi ei stor kiste i tur og orden og aldri skulle komme til å bruke. Uten sammenligning for øvrig – for all del. Jeg kommer aldri til å klare å brodere sånn at det ikke er mulig å se forskjell på forsiden og baksiden – og ikke endte jeg opp som gammel jomfru heller …
Men kan man fange litt av sommeren, putte den inn i en liten bamsemage og ta den med seg inn i vintermørket – så er vel ikke det så gæli.
Bamsene har jeg sydd av en bit med linstoff som jeg hadde liggende og brodert med vanlig sytråd (riktignok av fiin gammel aargang, som jeg fant i det sikkert like gamle syskrinet som Drømmers har arvet etter moren sin).
Slik gjør du:
Jeg syns det enkleste er å tegne opp alt med blyant først og gjøre ferdig broderingen før man klipper til resten, det vil si et forstykke og ett bakstykke, pluss litt sømrom.
Deretter sys de to delene sammen fra vrangen. La det være igjen en passe stor åpning.
Fordi jeg ikke gadd å dra fram symaskinen for et såpass lite prosjekt – og allikevel allerede var i tante Iveranna-modus, sydde jeg like godt for hånd med bittesmå sting, men det er opp til hver enkelt.
Vreng hele greia, fyll opp bamsemagen med lavendel og sy igjen med noen flere bittesmå sting.
Og alle humlene? De har det helt fint. Da lavendelblomstene forsvant flyttet de bare over til eplemynten – og der lever de lykkelig videre i sus og dus inntil videre – selv om det av og til kan bli litt køkjøring i den verste rushen …
Når jeg tenker på kunstige blomster, så sneier ofte tankene innom dem som bestemor hadde stående på peishylla.
En eller annen gang i løpet av barndommen vår på det glade sekstitallet, fant vi ut at når folk ryddet opp på gravene sine på kirkegården i Degernes, så hendte det at det ble kastet fine, kunstige blomster.
Når vi snakker kunstige blomster på den tiden, da snakker vi om ting som liljer og julestjerner som var lagd av skikkelig solid, evigvarende plastikk. Plast het plastikk på sekstitallet.
Lang historie kort – en dag vi ikke hadde noe bedre å foreta oss, så raida vi ungene søpledynga på kirkegården og fant noen – etter vår mening fantastisk fine plastikkblomster som vi tok vi med hjem til mamma sånn at hun kunne pynte opp litt i huset med dem i stedet for at de skulle ligge der å slenge. Det hjalp ikke et dugg at vi forsikret henne om at vi bare hadde tatt de som lå på søplehaugen og ikke hadde rappet dem fra gravene. Mamma viste absolutt null interesse.
Det gjorde derimot ikke bestemor, som tok imot vrakgodset fra kirkegården med åpne armer og parkerte det i en mosaikkvase hun hadde stående på peishylla. Der ble blomstene værende i årevis, like fine i fasongen. Julestjerna falmet bare gradvis litt i rødfargen i takt med at tiden gikk.
Det at bestemor ikke brydde seg det aller minste om hvor blomstene vi «plukket» hadde sitt opphav var kanskje ikke så rart. Hun hadde svarte, blankpolerte kantsteiner rundt de levende blomstene i blomsterbedene sine også, som stammet fra akkurat samme sted – og i det hele tatt et nokså avslappet forhold til sånne ting som andre kanskje kunne syns var litt creepy.
Bestemor tok i det hele tatt det meste på strak arm, og lot seg ikke vippe av pinnen så lett. Bestemor var helten vår. Det eneste jeg kan huske at hun var redd for var russerne … Eller egentlig tror jeg at hun var mest sinna på dem. Fordi vi var unger uten snev av interesse for storpolitikk, hadde vi overhodet ikke noe begrep om den spente situasjonen som verden befant seg i på den tiden – om den kalde krigen, atomvåpen, stormakter og alt det der, og derfor brydde vi oss ikke nevneverdig mye om russerne heller. Vi var bare sorgløse barn som hadde nok med oss selv og ga blanke i hele «den røde arme», selv om vi naturligvis alltid var på parti med bestemor.
Fy flate, så enkelt livet var den gangen.
Siden jeg først er tilbake på sekstitallet, velger jeg å kjøre på med litt god, gammeldags flower-power denne gangen, samtidig som jeg krysser fingrene for at noen må klare å få banka noen fornuftige tanker om peace og love inn i skallen på en viss svinepels borti Kreml.
Blomster er alltid fint, og selv om det er liten tvil om at jeg helt klart er mest glad i de som er ekte, så er jeg veldig glad i å lage ting også, og akkurat nå var det blomster jeg hadde lyst til å lage. Derfor spurte jeg Drømmeprinzen om vi ikke skulle ta oss en tur til Liertoppen – fordi det var et par ting jeg trengte. Den samtalen gikk omtrent sånn:
– Vi skulle ikke ha tatt oss en liten tur til Liertoppen i dag da, Drømmers? Jeg har en slags plan, og det er et par ting jeg trenger.
-Hva er det da?
-Jeg trenger en ananas og en flaske med hvit neglelakk.
-Hahaha …
-Hva er det du ler av?
-Haha – nei, det er bare at akkurat nå så du minner du meg litt om Egon i Olsenbanden …
Så dro vi til Liertoppen og kjøpte ananas og hvit neglelakk, og etterpå reiste vi hjem – jeg søplet til i huset igjen og følte meg relativt fornøyd med å kunne gi meg hen til det jeg velger å kalle for avstressende aktiviteter. Av og til kan det faktisk være ganske sunt med sånne gjøremål som får koblet tankegangen inn på noe annet enn triste ting og dramatiske nyhetsoverskrifter – tenker jeg. Noen gjør det med å strikke eller å lese ei god bok – jeg gjør det stort sett med å lage rare greier av rare ting – som ananas, neglelakk og ellers litt sånn alt mulig som jeg har på lager.
Resultatet av akkurat denne avkoblingsmanøveren ble et assortert utvalg av blomster som du kanskje ikke visste at fantes i norsk flora …
Akvarellpapir- blomster
Disse blomstene er innmari morsomme og enkle å lage, og de blir aller finest hvis du bruker akvarellpapir. Det er ganske tykt, og bidrar til at fargene flyter fint i hverandre. Kronbladene er revet og ikke klippet ut, noe som gir blomstene et mer naturlig preg.
For å lage dem trenger du:
Akvarellpapir – eller annet nokså tykt og absorberende papir. Vannfarger – eller annen maling. Jeg har brukt vanlig akrylmaling som jeg tynnet ut i vann – og det funker like fint. Ståltråd Lim Litt hyssing eller garn.
Sånn gjør du:
Riv ut åtte sånn omtrent like store «kronblader» fra et papirark. De trenger ikke å være helt jevne.
Mal hvert av kronbladene i ønsket farge og la dem tørke.
Ligner nesten litt på potetgull – bare i syke farger …
Klipp til en passe lang stilk av ståltråd og lag en liten bøy på toppen av den.
Stikk hull i den ene enden på hvert kronblad og tre dem inn på ståltråden i tur og orden med litt lim mellom hvert enkelt.
Lag en liten «ball» av hyssing og lim fast over ståltråden midt i blomsten. Form bladene sånn at blomsten får en fin fasong.
Eggepapproser
Disse rosene er laget av eggekartong – etter omtrent samme rive-prinsipp som blomstene over. Det betyr at du ikke trenger å finne fram saksen her heller, og har du en kartong med frokostegg fra Prior, så har den en fiks ferdig, fin, rosa farge – som skapt til å lage roser av.
Det du trenger for å lage disse rosene er:
Eggekartong Lim Ståltråd til stilk En liten trekule Blomstertape. Når man skal lage kunstige blomster, kan blomstertape være en god investering. Det er en klebrig papirtape som er fin å bruke til å dekke stilker og lignende med. Du finner det i både hobby- og blomsterbutikker, og det koster ikke stort.
Slik gjør du det:
Start med å rive ut en remse av pappen, som du ruller og limer tett sammen.
Dette blir midten i rosen. Resten av blomsten bygges opp av passe store pappbiter som limes fast utenpå hverandre til rosen har fått den størrelsen og formen du vil ha.
Form kronbladene sånn at de ser naturlige ut. Det kan være greit å fukte pappen litt før du gjør det.
Stikk et hull i bunnen på rosen og lim inn en passe lang og tykk ståltråd til stilk. For å få en pen avslutning på undersiden, har jeg limt på en trekule øverst på ståltråden, og deretter dekket både denne og stilken med blomstertape.
Ananasblomster
Som du sikkert skjønner, er det her ananasen fra Liertoppen kommer inn i bildet. Disse «blomstene» av tørkede ananasskiver er ikke bare superfine å bruke til å pynte kaker med – de smaker himla godt også! (Hvis du liker ananas).
Slik lager du dem:
Skrell ananasen, skjær den opp i så tynne skiver du klarer og legg disse på et bakepapir på et stekebrett.
Sett stekeovnen på ca 75 grader (helst på varmluft) og la ananasskivene stå et par timer med ovnsdøra på en ørliten gløtt.
Når noe av fuktigheten har fordampet, bør ananasskivene plasseres i små former for å tørke videre dersom du ikke vil ha dem helt flate. Sandkakeformer funker fint.
Følg med og ta dem ut når de er helt tørre. Det tar noen timer – egentlig ganske mange …
Selv om disse muffinsene ærlig talt ikke ble like gode som jeg hadde håpet på, så ble de i det minste pene å se på …
Munnbindblomster
De er stygge, de er plagsomme, de får brillene til å dugge – og de er overhodet ikke forenlige i kombinasjon med spising av sterke pastiller. Men har du noen til overs, kan munnbind også brukes til å lage blomster av!
Det er egentlig ganske artig å forvandle et objekt – som kanskje mer enn noe annet symboliserer de siste par årene til noe som er mye koseligere. Å lage blomster av munnbind føles faktisk som verdens beste oppsirkulering – selv om jeg ærlig talt ikke er noen fan av den lyseblå fargen, og disse blomstene nok aldri kommer til å få noen hedersplass i stua. I den rette settingen derimot – kan de sikkert gjøre nytte for seg …
For å lage dem trenger du:
Munnbind, saks, lim, en ståltrådbit til stilk og blomstertape.
Og sånn gjør du det:
Klipp av begge kortsidene og langsiden uten ståltråd på munnbindet.
Klipp av den resterende siden 1-2 cm innenfor den hvite stripen, fjern tråden inni og klipp deretter opp hele strimmelen på denne måten:
Klipp ut 16 like, passelig store kronblader av det du sitter igjen med. Det kan være lurt å legge munnbindet under en fuktig klut og stryke det først, så slipper du alle brettene.
Rull og lim strimmelen fast rundt ståltråden i den ene enden.
Tre alle kronbladene på en tråd på denne måten:
Legg tråden med kronbladene jevnt fordelt rundt «dusken» du har limt på ståltråden, stram godt til og knyt fast.
Hjelp til med litt lim på undersiden, så alt holder seg på plass.
Til slutt dekkes ståltråden med blomstertape.
Neglelakk-snøklokker
Jeg kan rett og slett ikke tenke meg noen søtere vårblomster enn snøklokker. Fordi vi beklageligvis ikke har noen i hagen, lagde jeg noen av ståltråd og neglelakk i stedet. De slår selvsagt ikke ekte vare, men de står lenge – og jeg ble ganske fornøyd med dem.
Du trenger:
Neglelakk, tynn ståltråd og grønn blomstertape.
Slik gjør du:
Du trenger tre kronblader til hver snøklokke. Bøy til biter av ståltråd på denne måten:
Dekk kronbladene med hvit neglelakk og la dem stå til de er tørre.
Det kan være greit å ha litt lange ender på ståltråden, sånn at du kan stikke kronbladene ned i noe mens de står til tørk.
(En halv, rå potet er supert å bruke til «tørkestativ»).
Kutt av endene rett på utsiden av der ståltråden er vridd. Klipp til en ny ståltråd (til stilk), og bruk den til å feste sammen kronbladene med sånn:
Surr blomstertape rundt ståltråden og bøy snøklokkene i fasong.
Og det var i grunnen det jeg hadde på hjertet i dag – tusen takk for at du leser!
Kjærstepar i gamleda’r. Ingenting er som gamle barnetegninger. Dette kunstverket er det datteren min, Marte som har æren for.
Jeg hadde et eneste nyttårsforsett i år. Det var at jeg skulle få litt mer fart på denne bloggen. Hittil har det i grunnen gått akkurat som forventet – litt trått. Likevel velger jeg å si meg fornøyd med at det tross alt er mer driv her i år enn det det var i fjor på denne tiden, for det er fortsatt bare februar.
I motsetning til januar, som er en relativt lang og seig måned uten de helt store høydepunktene, er februar en måned som har et snev av forsiktig optimisme i seg. På fine dager kan man allerede kjenne en liten lunk i lufta og dagene har blitt merkbart lengre. Det går mot lysere tider folkens!
I tillegg til at vinteren er på bedringens vei, er februar rene festfyrverkeriet av en måned når det gjelder merkedager, med både morsdag, valentinsdag – og ikke minst boller med krem – alt klemt sammen i den aller korteste måneden i året.
Og i en verden hvor utfordringer står i kø, får man sannelig gripe tak i de anledningene som byr seg og feire det som feires kan!
Her i gård’n feirer vi den gryende vårfølelsen og alt det andre med å hekte opp noen hjemmelagde hjerter hist og pist – og jeg tror helt sikkert at vi skal klare å få til noen velfylte boller etterhvert også, når den tia kommer!
Jeg syns i grunnen hjerter passer til alt – hele tiden, og ikke bare på en spesiell dag i året.
Visste du forresten at hjertet er et av de aller eldste symbolene vi kjenner til, og har vært i bruk helt siden før siste istid?
Opp gjennom årene har det symbolisert ulike ting, avhengig av tidsepoke og religion – som hell og lykke, union, samhold, ild – og selvsagt elskov og kjærlighet.
Her på berget brukte vi det stort sett på døra til utedassen.
Beveger vi oss et godt stykke framover i tid – til den tidsepoken som ofte bare kalles nær fortid, puslet folk med mye rart. Før Spotify og sånne ting hendte det blant annet ofte at man brukte å brenne favorittmusikken sin selv på egne cd’er.
Er man heldig kan man fortsatt komme over en del slike, stuet bort i kroker og kriker i norske hjem …
Skulle du ha noen sånne – uten spesielt verneverdig innhold, kan de med enkle grep forvandles til noe helt nytt og annerledes – som hjerter.
Nå er muligens ikke dette den raskeste måten å skaffe seg noen fine, små hjerter på, men det er definitivt en av de morsomste.
Når de er ferdige ser det akkurat ut som om de er lagd av glass.
Slik forvandler du gammal musikk til nye hjerter:
Skrap ren den siden av cd’en som er belagt med farge, sånn at overflaten blir gjennomsiktig. Bruk en glass-skrape eller en skarp kniv.
Deretter tegner du opp og klipper ut hjerter i to og to like eksemplarer.
Mal den ene siden på et av hjertene med hobbymaling e.l. og legg det andre hjertet oppå (som en sandwich).
Dekk bunnen på en langpanne med en bit aluminiumsfolie og legg hjertene på denne med litt avstand imellom.
Varm stekeovnen til ca. 225 grader og stek hjertene til de har smeltet ordentlig sammen. Det går ganske fort, så følg med og ta dem ut så snart de ser ferdige ut.
Hvis du vil lage hull i hjertene for å kunne henge dem opp, må dette gjøres relativt raskt. Når de er kalde blir de så godt som ugjennomtrengelige.
Det går å prøve å lage disse med andre cd’er enn hjemmebrente også, men erfaringsvis kan de som er ferdiginnspilte være vanskelig å få skrapt rene.
Kjærleik og ståltråd
Det er et eller annet med ståltråd …
Jeg klarer sjelden å gå forbi en bunt hvis jeg finner en i butikken, for ståltråd er nyttig til veldig mye. I tillegg fins det så mange ulike typer og farger av den – og jeg syns egentlig alltid at jeg trenger alle jeg finner.
Utfordringen med ståltråd er at samme hvor snill uskyldig den kan se ut, så har den på en måte sin egen vilje, og ganske ofte vil den ikke det samme som det jeg vil. Noen ganger kan den rett og slett være ganske vrien å kontrollere. Den vrir og vrenger på seg – og innimellom stikker den.
Jeg har sloss mye med ståltråd i tia.
Likevel syns jeg det er et kult materiale – og av og til kan det være morsomt med en liten fight. Det er riktignok ikke bestandig det er jeg som går av med seieren
Så jeg har kasta en del ståltråd i tia også …
Det beste tipset jeg har når det gjelder å jobbe med ståltråd er å legge perfeksjonismen på hylla for et øyeblikk og blåse i om sluttresultatet ikke nødvendigvis blir nøyaktig sånn som forventet. For jeg tenker at alt ikke trenger å være så forbaska strøkent hele tiden for å være fint. Man kan heller bare kalle det rustikt.
Hjerter av ståltråd og neglelakk
En av favoritt- ståltrådene mine for øyeblikket er en sølvfarget, tynn og faktisk overraskende føyelig sak.
Fordi den er ganske myk, egner den seg best til mindre ting, som for eksempel noen bittesmå hjerter av neglelakk. Det blir ikke store greiene, men de er veldig søte likevel.
For å lage disse trenger du tynn ståltråd, en avbitertang og neglelakk.
Begynn med å forme et lite hjerte av ståltråden, omtrent sånn som dette:
Dra kosten med neglelakk forsiktig over hjertet slik at lakken danner en hinne.
Det kan være litt vrient å få til å før du får dreisen på det, men ikke gi opp.
Jo bredere kost og mindre hjerte – jo enklere er det.
Sørg for å ha noe å plassere hjertene i etter hvert som de er ferdige, sånn at de kan stå og tørke før du bruker dem til det du har lyst til.
Jeg brukte mine til litt forskjellig.
Litt slik …
… og litt sånn.
Og restene brukte jeg opp på en liten «kjærlighetsbusk» til Drømmeprinzen. Det syns jeg han fortjener – ikke minst fordi han aldri klager når jeg søpler rundt i huset hans med alle de pågående prosjektene mine.
Hjerter med trekuler
Etter å ha fortatt en liten vareopptelling innså jeg at det ikke bare er ståltråd jeg er svak for, men trekuler også.
Jeg elsker trekuler, men det var på høy tid å få brukt noen av dem til noe fornuftig i stedet for å bare ha dem liggende og skrangle.
Resultatet ble et par kulehjerter, som jeg i grunnen syns ble ganske – kule.
Den største har fått status som blomstervase, med en liten flaske hengende i midten.
Det minste har null nytteverdi, men jeg syns de kler hverandre.
Til større ting som dette, trengs det ganske stiv og sterk ståltråd i to like lange lengder.
For å få disse hjertene til å stå oppreist, er det nødvendig å lage en slags stabil fot til dem, og fordi jeg er en utålmodig sjel, støpte jeg dem av gips. Det tørker velsignet fort. Det går fint med betong også, men det tar lenger tid.
Til å støpe foten har jeg brukt et passelig stort papprør som jeg har fylt opp med et par cm med gips.
De to ståltrådene puttes inntil hverandre ned i gipsen før den stivner.
Når denne er tørr fjernes pappen, og deretter er det bare å begynne å tre på kuler. Etter litt prøving og feiling kom jeg fram til at det funka mest å starte med å tre begge trådene gjennom samme kule, før man fortsetter å fylle på med likt antall på hver av ståltrådene. Deretter bøyes hele greia til i hjertefasong, og avslutningsvis tres begge ståltrådene gjennom samme trekule igjen. Denne fylles med litt lim, sånn at alt holder seg på plass.
Papirhjerter
Hvis du har litt fint papir liggende, er det fort gjort å mekke noen dekorative hjerter av det – som du for eksempel kan henge opp på en kvist.
Og slik gjør du det:
Klipp ut ti eller gjerne noen flere like hjerter av papir.
Brett alle dobbelt midt på og stable dem oppå hverandre.
Sy sammen med en søm langs midtlinjen.
Fordi det er ganske tungt å få nåla gjennom så mange lag med papir, kan det lønne seg å stikke hull med en tegnestift e.l. før du syr. Lag et oppheng på toppen og brett ut sånn at hjertet får en fin og jevn form rundt hele.
Vil du ha litt ekstra pynt, kan du jo klinke til med en liten trekule nederst helt til slutt.
Og med dette ønsker jeg samtlige mammaer, kjærester, bolleelskere og absolutt alle andre en fortsatt fin februar måned!
Nei, skulle vi prøvd å få blåst litt støv av denna bloggen her før jul, da tru?
Den burde jo sant og si vært oppdatert for vinter og votter siden, men jeg tror jeg bare velger å late som ikkeno’ og hopper over alle de gode unnskyldningene jeg egentlig har prøvd å lage meg over hvorfor det ikke har skjedd noe som helst her i løpet av en hel vår og en hel sommer og en hel høst. Selv om jeg for egen regning innerst inne lurer veldig mye på hvor det egentlig var alle dagene fløy hen og hvordan i all verden det kan ha seg at sånne ting som dette:
kunne bli til dette:
nesten bare sånn over natta….
Tenker at jeg bare får plukke opp restene fra forrige blogginnlegg som vel var sånn omtrent ved påsketider – og fortsette der jeg slapp sist jeg…
Med andre ord går det strake veien fra påskeharer til julepynt, og det går fra en opprinnelig ganske lang, fin beta med «to-tre» til kapp og avskjær – og litt annet småtteri.
Det er tid for restefest, og temaet for festen er: «Man tar det man har». Og det jeg hadde denne gangen var altså en bunke med trebiter som jeg tenkte at det måtte være mulig å bruke til et eller annet som det går an å pynte med til jul.
Å lage julepynt er egentlig en livsnødvendighet for sånne som meg. Jeg er ikke så flink til å få på plass sju slag, vaske gølvet, oppdatere blogger, sette opp fuggelband og bæra ved – og når jeg tenker meg om så går det ikke nødvendigvis så kjapt med å få hekta på plass all julepynten heller, men jeg elsker å lage enda mer av den! Derfor har vi sant og si mer enn nok allerede – særlig av stjerner som det ble en kraftig overdose av i fjor etter den store stjerneorgien som fant sted her på bloggen min da. Så akkurat på det området er markedet mettet, og det blir neppe drasset så mye som en eneste liten ny stjerne til inn i dette huset i overskuelig framtid. Men det stopper der.
For julepynt er mye mer enn bare stjerner. Akkurat passelig store biter av trevirke for eksempel, kan være veldig fine å bruke til å lage noen koselige små julehus av.
Nå falt det seg altså tilfeldigvis sånn at jeg hadde akkurat noen sånne passelige biter da, og de bare lå der, pent stablet opp i en liten haug ved siden av båndsaga i kjeller’n og lokket og ropte på meg hver eneste gang jeg passerte dem på vei til kjølerommet for å hente noen gulrøtter til middan. Eller ei flaske med vin …
Og når man først har en haug med sånne snasne små fristelser som ligger strategisk til rett bortmed ei sag og lissom bare byr seg fram – og det tross alt blir en del farting tur retur kjølerommet i løpet av uka (gulrøtter er jo som kjent veldig sunt det …), så kommer man før eller senere til et punkt hvor det ikke lenger er mulig å ikke gi etter for trangen til å sette saga i godbitene.
Så det gjorde jeg.
Hus er antagelig noe av det enkleste som fins å lage.
Det skal i grunnen ikke stort mer enn litt skråskjæring til før du er der. I hvert fall hvis du liker det helt enkelt.
Med noen tynnere trematerialer i tillegg, kan man imidlertid gi huset et tak også, og har du noe som er enda tynnere enn dette igjen, så kan du lage en dør til huset, og kanskje noen vindus-skodder …
Plusser du på med noen malingsskvetter – og eventuelt litt pynt hist og pist, så er du i grunnen i mål.
Det fine med sånne små hus er at dersom du er tilhenger av en mer minimalistisk stil, så kan du droppe det meste av dette, og det vil likevel fortsatt se ut som hus.
Selv er jeg ikke fullt så minimalistisk av meg, så her i gård’n ble det full pakke, med blomsterkasser, skodder- og litt annet ruskomsnusk i form av mose og noen små figurer av lufttørkende leire som topping på det hele.
Fordi jeg ikke klarte å bestemme meg for hvilke fargekombinasjoner jeg likte best på de husene jeg lagde, prøvde jeg meg litt fram …
… med noen blå …
… noen grønne …
… noen rosa …
… og noen sånne som dette.
Så det bare balla på seg, og før jeg fikk sukk for meg hadde jeg endt opp med en hel, liten landsby.
Har man først en passelig samling med små hus, kan det være dekorativt å rigge til en slags form for julegate med dem, med litt lys, en dæsj juksesnø og kanskje noen små trær… Det er egentlig ganske morsomt, men selv fant jeg aldri helt ut hvor jeg skulle ha plassert en sånn installasjon, så etter endt photoshoot ble tre av husene parkert ved siden av kaffeboksen i hylla på kjøkkenet, og det var i grunnen det.
Resten vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av enda, men det er godt mulig de kan gjøre nytte som stand in for de som er i bruk hvis jeg skulle bli lei fargen på dem før jula er omme …
Her går der det trått gitt. Det eneste jeg vel kan konkludere med er at ut fra denne bloggen å dømme, kan det se ut til å være en viss sannhet i det velkjente begrepet om «at jula varer helt til påske»…
Nå har jeg i hvert krøpet ut av hiet og ser på vinterdvalen som et avsluttet kapittel for i år.
Det er så mange ting med vinteren jeg rett og slett ikke kan fordra, og den cocktailen av russerkulde og korona som 2021 traff oss rett i fleisen med – bidro ikke på noen måte til at jeg endret oppfatning.
Så jeg gikk i hi.
Men nå begynner det omsider å ligne på noe, for selv om det bøtta ned enda en god del centimeter med hvitt hate-stoff for litt siden, så drar det seg likevel unektelig mot vår og lysere tider, selv her på Øverskauen – i typisk mars-takt.
Og lettere beruset av noen gryende vårfornemmelser gikk jeg rett i kjeller’n.
For å lete etter plank.
For sammen med stadig økende doser med dagslys, fulgte det et eller annet med i dragsuget som jeg har savnet ganske lenge nå. Jeg tror det kalles arbeidslyst.
Dermed fikk jeg endelig realisert en drøm jeg i grunnen har hatt helt siden i høst, da Drømmeprinzen lagde verdens fineste, superskarpe spikkekniv til meg.
Selve spikke-drømmen.
Den drømmen handler på ingen måte om å skjære flotte kunstverk ut av trevirke, men bare om det å kjenne på selve spikkefølelsen. Om å tegne opp en enkel figur eller form på en bit med tre og spikke den ut – flis etter flis etter flis..
Jeg har faktisk trua på at det å sitte å spikke på en trebit så flisa spruter kan være renspikka balsam for sjelen. Jeg tror rett og slett at det er det nærmeste jeg er i stand til å komme en viss grad av «mindfullness»,
og hvem kan ikke ha behov for å få slappa av litt i topplokket etter et år med hjemmekontor, sosial distanse til alt og alle, gule og røde soner som har kommet og gått og kommet igjen med uforminsket styrke – sammen med en haug av snø i hagen??
Nå er det ikke stort jeg vet om yoga, men jeg tenker at for oss som tilhører hobbyfolket, så kan det å spikke ha minst like stor nytteverdi som det å bedrive yoga sikkert kan ha for mange andre.
Kjøkkengulvet ser riktignok til tider ut omtrent som en nystrødd grisebinge og jeg har fått ganske mange nye små og større hull her og der, både i fingrene og på klærne, men det er det er et lite offer for å oppnå en slags indre balanse i en ellers forbasket kjedelig tid.
En annen positiv ting med å spikke er at det krever fint lite av utstyr. Du kommer langt med en trebit, en god kniv – og kanskje en slags plan om hva du skal lage.
Og selv om jeg har vært i hi, så har det ikke manglet på inspirasjon til gode spikke-ideer.
Vi vinter-hatere kan nemlig ikke bare finne oss et mørkt høl å krype inn i når vinterkulda treffer oss, sånn som f. eks. bjørner, pinnsvin – eller den kule gamle padda som bruker å klaske rundt på terrassen vår etter mørkets frembrudd på fine sensommer-kvelder.
Vi stabler oss derimot opp i sofan med kaffekoppen – i påvente av bedre tider, mens vi iakttar alt som skjer utenfor vinduet. Som om brøytebilen er i rute, om isen har lagt seg på fjorden enda – og om det har snødd for mye i løpet av natta til at det er bryet verdt å grave fram bilen for å ta seg en tur i butikken – bare for å se noen folk som man uansett ikke kjenner – hverken med eller uten munnbind…
Sånne ting.
For ikke å snakke om småfuglene.
For ja og ok – vi er der.
Siden det ikke har skjedd så mye annet, har det faktisk vært mye god underholdning i å følge med på trafikken til og fra fuglebrettet i vinter.
Derfor kjenner jeg etter hvert godt til fasongen på både kjøttmeis, ekorn og rådyr. Men mest på kjøttmeis. Det er utrolig mye kjøttmeis her i landet.
Så det måtte bli fugler.
Fugler er i grunnen et veldig greit sted å starte for en amatør-spikker, for bare man ikke tenker for detaljert er de ganske enkle i formen.
Så det ble fugl.
Og slik spikker du en fugl:
Forståsegpåere sier at lind er det enkleste treslaget å spikke i, men det funker i grunnen helt fint med andre ting også – som gran for eksempel, så da jeg hadde brukt opp alt jeg fant i kjeller’n, dro jeg på Bauhaus og investerte i fem meter med «to-tre». Det kan jeg love deg blir mye fugl for under hundrelappen!
Tegn opp formen på det du vil lage.
Prøv å unngå emner med kvist i, for tro meg – samme om du har en Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint-spikkekniv aldri så mye, så er og blir kvist noe ordentlig herk!
Dersom du har tilgang på en båndsag, kan hovedformen skjæres ut med denne først – og forenkle jobben ganske mye.
Deretter er det bare å spikke i vei til figuren har fått den formen du vil den skal ha.
Spikke, spikke, spikke…
For å jevne ut overflaten, pusses den med sandpapir.
Og pusse, pusse, pusse…
Begynn med grovt, og avslutt med fint. Jeg startet med 80 og avsluttet med 240. Da får du en silkemyk og fin overflate.
Til slutt kan fuglene for eksempel males og utstyres med ståltrådføtter…
eller bare oljes eller lakkes og plasseres på en liten stubbe.
En annen metode å dekorere treverk på, er å bruke svijern – eller pyrografi-verktøy som det heter ifølge instruksjonsboka.
Det kan føles som litt sånn sløydsal anno 1970-tallet, men er overraskende morsomt!
Hvem skulle trodd at det bodde så mange fugler inni et liten beta med » to-tre» da gitt? Eller at pyromani skulle være så gøy…?
Fordi det snart er påske og det kan være greit å ha litt å pynte med, spikket jeg noen påskeharer også med det samme jeg hadde ånden over meg.
For enkelthets skyld er ørene og føttene laget for seg montert på etterpå.
Føttene er bare limt fast, mens ørene er spikket sånn at de kan festes ned i et par hull på toppen av hodet.
Halen er en tovet ull-kule.
Og nå som de fleste fingrene omsider har grodd igjen, vurderer jeg om jeg kanskje skal prøve meg på litt flere ting … Et ekorn eller to kanskje? Jeg har tross alt fortsatt noen meter med «to-tre» på lur.
Jeg har ikke så mange fysiske minner igjen fra barndommen min, men jeg har den aller første boka mi, og dette bildet er fra den. Som liten syntes jeg dette var et av de aller peneste i hele boka – og jeg er i grunnen fortsatt enig med sju år gamle meg.
Det er neppe noen som har tid til å lage julepynt på julaften – ikke jeg i hvert fall.
Jeg skal ta ta den lille, røde bilen min, som for øvrig har funka som en slags motorisert Rudolf de siste dagene, og dra til Moss for å hente den yngste av de fire mest verdifulle og fine stjernene jeg noen gang har lagd (Jeg fikk riktignok litt hjelp til akkurat det prosjektet da, det skal sies), sånn at vi får trommet sammen til en aldri så liten kohort rundt ribba i år også. Og jeg gleder meg!
Så det blir ingen ny stjerne i dag. Her er det full produksjonsstans, og julefreden skal få lov til å senke seg.
Men det sier seg selv at man ikke bare kan avslutte en adventskalender den 23. desember. Så du skal få en julesang i stedet. Den er ikke ny, og den er heller ikke ukjent, men den er vakker, og jeg syns den passer fint som en avslutning på en lang stjernemaraton – En stjerne skinner i natt.
Jeg lette på youtube for å finne en fin versjon av sangen – og falt for denne:
Og med dette ønsker jeg at du – samme hvordan du har det og hvordan du tar det, samme hvem du er, hvor du bor, hvordan du skal feire julehøytiden og med hvem – må få en fin og minnerik en!
Og at vi alle sammen for en liten stund klarer å legge alle de andre utfordringene vi måtte ha på hylla for noen dager og bare føle …julefred.
Så riktig god jul til akkurat deg, og tusen takk for følget så langt!
Tusen takk for hvert eneste klikk, hver eneste «liker», alle hyggelige kommentarer og delinger, både fra dere som har stukket innom i ny og ne – og fra alle som har hengt trofast med hele veien, stjerne etter stjerne. Jeg setter utrolig stor pris på dere! 💖
Men nå må jeg stikke til Moss – så merry merry! 🎄⭐⭐
Nå er jeg glad for at det snart er jul, for nå er jeg i grunnen helt klar for litt god, gammaldags julelatskap. Dessuten begynner det å bli farlig fullt av stjerner her i huset. Siden det er lille julaften i dag, regner jeg med at det meste er i ferd med å falle på plass for de aller fleste nå. Hvis ikke, så begynner det faktisk å haste bittelittegranne, men ikke no’ stress, for skulle du fortsatt mangle litt julepynt, så rekker du fint å lage noen superraske stjerner, sånn helt i siste liten. Brettede papirstjerner var en av fjorårets virkelig store julefavoritter. Nå har jeg sant og si ikke fulgt så nøye med på hva som rører seg julepyntens motehimmel i år, så det er godt mulig at disse er sååå 2019, men det er i så fall ingen verdens ting å bry seg om. 2019 var et bra år. Dessuten handler julepynt mer om tradisjoner enn om mote, og papirstjerner er akkurat like fint hver eneste jul. Disse er som sagt kjappe og enkle å mekke i full fart, og du kan lage dem så store eller små du vil. Det eneste du må tenke på er at lengden på papiret må være minst det dobbelte av bredden. Har du det på plass er resten plankekjøring. Brett hele arket som et trekkspill.
Brett det midt på og knytt en hyssing rundt.
Skråklipp deretter hjørnene ytterst, og vil du ha litt mer mønster, klipper du ut dette også. Fold ut stjernen og lim den sammen på hver side.
Fordi jeg som jeg har nevnt før, begynte med stjerneproduksjon allerede i oktober, da jeg fortsatt levde i den villfarelsen at jeg hadde et hav av tid til alt jeg hadde lyst til å rekke før jul, så tok det litt av med disse papirstjernene, fordi de var så morsomme å lage. Dermed endte jeg opp med en hel bunch av dem. Så da gjorde jeg som jeg bruker å gjøre når jeg har produsert noe i større mengder enn det som er fornuftig – jeg samlet de fleste av dem på en passende pinne. Det ble en relativt stor installasjon ut av det, som jeg ikke ante hvor jeg skulle finne en plass til.
Det er imidlertid akkurat i sånne tilfeller det viser seg å være utrolig fint å ha barnebarn. De vil nemlig ha alt – også sånne ting man ikke klarer å få gitt bort til mødrene deres. Problem løst!
Ha en vakker lille julaften, og tusen takk for at du leser!💖
21. desember allerede, og den mørkeste dagen i hele året. Med tanke på det – og alt drittværet vi har vært belemret med den siste tia, kan det vel passe ekstra bra med noe som lyser opp i tilværelsen mens vi venter på nissen – og lysere tider. Noen kule lysestaker av tomgods som ikke har funnet veien til panteautomaten enda kanskje?
Tomme brus-eller ølbokser kan nemlig bli til fine stjerneformede små skåler som egner seg godt som telysestaker.
Slik gjør du:
Første post på programmet er å pusse boksen med sandpapir, sånn at den blir blank og fri for farge. Det er litt jobb, men med ganske grovt sandpapir og en dæsj pågangsmot går det som en lek.
Har du ikke tålmodighet, går det an å spraymale boksen i stedet – eller bare beholde den som den er.
Bilde: Da får du en stjerne som ser omtrent sånn ut:
Kutt av boksen et lite stykke under toppen og klipp 10 strimler jevnt fordelt ned mot bunnen hele veien rundt. Brett disse ut og skråbrett deretter en og en strimmel over hverandre.
Enden på den siste skyves under den første.
Hvis du vil dekorere med mønster i metallet, gjøres det før du bretter strimlene over hverandre.
Til dette er det fint å bruke en strikkepinne. Den er passe spiss, samtidig som den ikke skjærer hull i overflaten. Legg boksen på en myk overflate og press inn mønsteret du vil ha på baksiden av hver strimmel. Deretter snur du rundt og bruker strikkepinnen til å presse ned langs alle kantene på mønsteret du har lagd fra forsiden, før du snur nok en gang og streker opp en gang til i samme spor på baksiden.
Nå gjenstår det i grunnen bare et lite, praktisk problem – å få lyset til å stå rett på den buede bunnen. Har du litt kitt, er dette greit å feste med, hvis ikke fyller du bare oppi litt sand, salt e.l. sånn at du får en rett flate.
Da er det bare å tenne noen lys og glede seg over at det bare er et par, tre dager igjen til jul, og at sola snur! ..Eller var det jorda? Egentlig er det vel ingen av delene, men samma det – det går mot lysere tider! Allerede i morra blir dagen noen få sekunder lengre, og det er da virkelig noe å glede seg over!
Det er jammen 4. søndag i advent allerede, noe som betyr at deadline begynner å nærme seg med stormskritt. Så da er det vel på høy tid å heve glam-faktoren et par hakk og kjøre på med litt bling vel!
Derfor blir det gullstjerner i dag. Veldig gullete gullstjerner!
For en stund siden datt det nemlig lissom bare en boks med «nesten» ekte bladgull ned i handlekurven min da jeg våget meg innom favorittbutikken min, Søstrene Grene på Liertoppen en kjapp tur. Det er sånt som skjer stadig vekk der. Jeg går inn i den ene enden av butikken for å lete etter en ting jeg har bruk for og kommer ut igjen i den andre med en pose full av all verdens herligheter som jeg ikke visste at jeg trengte. Det er sånn det går til at man brått har et par meter med strimlet bøffelskinn på lur blant annet – eller en boks med nesten ekte bladgull som bare står og skinner i all sin gullglans og formelig trygler om å få lov til å bli med på julemoroa. Og sånt passer egentlig rimelig greit når man driver i stjernebransjen.
Stjernene har jeg skåret ut med tapetkniv av skikkelig tykk og solid papp som jeg fant bakpå en tegneblokk, og etterpå har jeg kledd dem med bladgullet.
Å tegne opp stjerner sånn at de ser riktige ut i fasongen, syns jeg ofte kan være en utfordring. Det må en smule geometri inn i bildet, og det er jo ikke noe man har tid til å fikle med i tide og utide. Derfor ender jeg ofte opp med å bruke en pepperkakeform el.l. som mal. Når det ikke passer, syns jeg det enkleste er å lage en stjerne som er sekskantet, en såkalt davidsstjerne. Da handler det egentlig bare om to identiske trekanter lagt speilvendt oppå hverandre. Så sånn ble det denne gangen.
For å gjøre stjernen litt mer interessant, fant jeg ut underveis at det kunne være fint å lage den åpen i midten, noe som medførte litt ekstra jobb, men til gjengjeld fikk jeg sannelig en liten bonusstjerne med på kjøpet!
Bladgullet har jeg limt på med decoupachelim sånn at hele stjernen blir dekket. Fordi det er så løvtynt og skjørt, kan det være relativt krevende å jobbe med før man får dreisen på det, men det er samtidig morsomt, og det gir en kul overflate på stjernene. Det er imidlertid særdeles viktig å ikke nyse – eller sukke altfor tungt mens man holder på, ellers fyker det gull utover hele rommet. Snakker av erfaring.
Det er ingenting i veien for å ta en enklere variant og bare male stjernene med gullmaling og eventuelt strø på litt glitter hvis du ikke har tilgang på bladgull – eller gidder å legge så mye jobb i prosjektet.
Fest en tråd i stjernene til slutt, heng dem opp der de passer og la dem skinne!
Strålende fin søndag til deg, og tusen takk for at du leser!💖
Når jeg tenker etter så er det i grunnen ganske utrolig hvor mye nytte jeg har hatt av alle de små kakeformene mine i år, uten å ha bakt en eneste kake i dem!
Alt som kan støpes i form er enkelt, tidsbesparende – og blir stort sett alltid vellykket. Så de blir flittig brukt, og i dag skal de få kjørt seg enda en runde og brukes til å støpe lys i.
Akkurat som stjerner, er lys noe som hører julen til, og hvis du mange gamle lys-stumper liggende, kan du slå to fluer i en smekk og få både stjerner og lys på en gang. Hvis du ikke har noen, så er det lov å jukse litt og ofre noen som er hele også. Det bruker jeg å gjøre, men jeg bruker også som regel å gi dem en aldri så liten knekk først, sånn at det på en måte kan forsvares i tilfelle noen skulle finne på å stille spørsmål om saken.
Du trenger en veke også. Dette selges i hobbybutikker, men du kan like gjerne plukke ut og bruke om igjen de som er i lysene du smelter så sant de er lange nok. Og har du gått for juksevarianten – så er de det!
Slik gjør du:
Fjern eventuelle svarte elementer fra veke eller lys, legg stumpene i en hermetikkboks eller noe annet det ikke er så farlig med og varm opp i et vannbad til stearinen har smeltet. Plukk ut vekerester og eventult annet vrakgods.
Fest en passe lang veke med tape midt i bunnen av formen/e du skal bruke og fyll opp med stearin.
For at veken skal holde seg på plass til lyset har stivnet, er det lurt å bruke noen blomsterpinner eller lignende til å støtte den opp med.
Ta taaa – superfine stjernelys til julens festbord!
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.