Prinsesser og filledukker

Den aller flotteste dukken jeg noen gang har eid, vil for alltid bli stående som et lysende eksempel på at du på ingen måte er garantert et lykkelig og glamorøst liv i rampelyset samme hvor heldig du har vært med utseendet ditt.
Jeg husker at jeg fikk henne av de gamle tantene til pappa, men hvorfor  jeg var den heldige mottageren av en så fin gave aner jeg ikke. Det var ikke hverken jul eller bursdag, bare en helt vanlig dag.
Hun var slående vakker, nesten prinsesse-aktig, og tok fullstendig glansen fra alle de andre dukkene våre som alle var relativt enkle sjeler med et magert klesbudsjett og skamklipt nylonhår som aldri vokste ut igjen.
For det første var hun stor, omtrent som et ekte, lite barn, men med utseende og klær som en voksen dame. Hun var heller ikke laget av vanlig plast sånn som de skamklipte, men av et eller annet materiale som ga henne en helt spesiell, eksotisk kroppslukt – som av gammeldags lekebutikk-lager, spennende pappesker og magiske ting … 
Håret hennes var nesten ekte og besto av et eller annet ullaktig, brunt materiale som var satt elegant opp i en fin frisyre. Armene, beina og hodet var festet til kroppen med et finurlig strikksystem på innsiden, slik at de var bevegelige, og øynene åpnet og lukket seg når jeg vippet på henne. Kjolen hennes var et kapittel for seg selv. Den var en spansk, flamencodansende senorita verdig og sydd av svart og rød tyll med masse rynker og rysjer.
Under denne åpenbaringen av en kjole hadde dukken en knapp midt på magen, som gjorde at hun sa «mamma» med barnslig stemme hvis man trykket på den, og på føttene hadde hun noe som så ut som hvite baby-sko. Allerede tidlig i livet var jeg svært opptatt av at ting skulle henge på grep, og med tanke på det voksne utseendet for øvrig, syns jeg det muligens kunne skurre bittelittegranne at hun bare var et lite barn under kjolen, men uansett var hun det fineste jeg noen gang hadde sett og jeg var helt klar for å trykke denne vakre barnekvinne-dukken til mitt bryst med det samme og elske henne sønder og sammen.
Det var bare en stor hindring i veien. De voksne. De var skjønt enige om at jeg var for liten til å leke med en så fin dukke. Den måtte behandles med forsiktighet så den ikke gikk i stykker, og skulle derfor settes bort til jeg ble eldre.
Dermed ble vi brutalt revet fra hverandre før vi i det hele tatt rakk å bli kjent. Dukken ble plassert på kottet og jeg gikk sikkert på rommet mitt for å furte og vokse meg eldre.

Jeg fikk aldri noen klarhet i hvor gammel det var meningen jeg skulle måtte bli før dukken min og jeg kunne gjenforenes, men jeg visste at så lenge var jeg ikke villig til å vente, så når mamma og pappa ikke var hjemme, benyttet jeg enhver anledning til å smyge meg inn på kottet for å leke med henne. Det var ikke særlig hyggelig der inne. Det var nokså mørkt og litt skummelt, med mulighet for både mus i krokene og gamle vepsebol i taket, men det var en sjanse man måtte ta.
Både søstrene mine og jeg tilbragte mye tid sammen med dukken på kottet i tiden som fulgte. Det hendte hun mistet en arm eller et bein og det var et svare strev å få ting på plass igjen med det innvendige strikksystemet, men det gikk på et vis, i hvert fall helt til strikken ble fillete og det begynte å løsne flere ting på en gang.

Hadde dukken min fått leve det livet hun var ment for, ville jeg antagelig ha stelt forsiktig med henne, beskyttet henne mot enhver tilnærming fra småsøstrene mine, ha kunnet søkt om voksen bistand til hjelp med løse strikker og latt henne få en leve en herlig prinsessetilværelse på rommet mitt. Hemmelig og intens krampeleking med snevre tidsrammer blant muselort og gammelt skrot derimot, medfører langt hardere medfart.

Det røffe livet hun levde begynte etter hvert å sette synlige spor og forfallet rammet henne hardt og nådeløst i tidlig alder. Gradvis klappet frisyren sammen, kjolen begynte å spjære hist og pist, og hun sluttet helt å si «mamma». Bit for bit gikk hun mer og mer i oppløsning foran øynene våre, og til slutt var hun bare en haug av løse kroppsdeler som ingen av oss klarte å fikse.

Det var bare å se det i øynene,- den fineste dukken jeg noen gang hadde eid avgikk med døden i all stillhet på et mørkt og stusselig kott, uten noen gang ha fått komme ut i lyset. Hun fikk aldri gleden av å sole seg i glansen av misunnelige blikk fra venninnene mine og jeg fikk aldri gleden av å leke med henne i fred og ro i lovlige former. Hun hadde ikke engang noe navn. Hun var bare «dokka på kottet» og det er i grunnen nesten like trist som å bare hete «Piken med svovelstikkene».


Men elsket sønder og sammen – det kan man trygt si at hun ble!

———

Jeg tenker at det å leke litt av og til er noe man aldri bør slutte helt med. Selv om man på et eller annet tidspunkt i livet innser at man har blitt en smule for gammel til å leke med dukker, så er det derimot ingenting i veien for å leke seg litt med symaskinen i stedet og kanskje heller lage noen.
Det kan i grunnen være morsomt å sy, særlig på regnværsdager og når man kan bruke maskinen til noe annet enn å reparere gamle dynetrekk og sånt ræl og heller tråkle sammen noe relativt unyttig med den.
Det handler i grunnen bare om å kjenne de rette folka, og det å være bestemor gir et helt supert alibi for å kunne tillate seg sånne utskeielser som å sy dukker og lignende ting, for det skader aldri med et og annet nytt innslag i lekekassa vi har stående til fri avnyttelse for alle småtasser som måtte droppe innom på besøk.

Nå kunne det sant og si sikkert ha holdt å sy bare en dukke, men det er noe med å få jobben til å stå i forhold til all riggingen før, under og etter, sånn som det blir når en ikke har et eget sy-rom. Man starter ikke opp helt treskeverk bare for et lite halmstrå lissom.
Så da ble det trillinger.

filledukker



Det som er greit med å sy er at du i utgangspunktet bare trenger litt stoff, og at selv om du ikke tror du har noe, så går det nesten bestandig an å finne et eller annet som egner seg hvis du bare leter litt i skap og skuffer. Det er alltid noen gamle dynetrekk eller klær eller et eller annet som kan ofres.
Det hender riktignok at man kan havne i et dilemma i det øyeblikket man finner et i utgangspunktet verneverdig plagg i skapet med akkurat de rette fargene eller konsistensen for et pågående prosjekt, men det er sånt man må ta med i betraktningen. Kunsten er bare å aldri se seg tilbake.

Det fins ingen regler for hvordan en hjemmelagd dukke skal se ut – det er smak og behag. Mine ble som sagt veldig enkle i formen og de er den rake motsetningen til den vakre prinsessedukken med babysko og ballkjole fra barndommen. Til gjengjeld har de til sin styrke i at de tåler en skikkelig trøkk og kan gå rett ut i arbeidslivet uten å måtte sitte i mangeårig kott-karantene først.

Slik lages de:

Det er lurt å tegne opp et mønster først, sånn at du ser sånn omtrent hvordan det ferdige resultatet kommer til å se ut.
Klipp ut alle delene i to eksemplarer. Husk å beregne litt ekstra til sømmerom.

filledukke


For enkelhets skyld kan være lurt å plassere ansiktet før dukken sys sammen.

Jeg har brukt stoffarge og bare malt det på, men det kan også broderes eller gjøres på andre måter.

filledukke

Sy hode-delene fast til kroppen, rette mot rette.
Sy sammen armer og ben, vreng dem og fest dem til forstykket slik:

filledukke
Å feste delene med knappenåler virket som en god ide helt til dukken var sydd sammen og skulle vrenges tilbake til normalen gjennom et veldig lite hull. Det kan anbefales å tråkle i stedet.

Deretter legges bakstykket oppå og alt sys sammen. La det stå igjen en liten åpning på toppen så du får vrengt dukken.Fyll den med vatt og sy igjen hullet på toppen.

filledukke


Finishen legges med hår av garn og kanskje litt ekstra pynt.

filledukke


Det ene har lett for å dra det andre med seg, og siden jeg var så godt i gang, lagde jeg en sovepose til dukkene i samme slengen.

filledukker
Det er duket for pysjamasparty i lekekassa!
filledukker


For øyeblikket ligger alle tre og sover søtt på toppen av lekekassa i påvente av at det skal komme noen småtasser innom å vekke dem. Og jeg får vel se å komme meg en tur tilbake til voksenverdenen…

Ha en strålende fin sommerkveld!