Enkel påskepynt i siste liten

 

påskeharer

Selv om påska er sen i år, så er jeg enda senere,- derfor kom den sannelig litt brått på meg nok en gang. Akkurat som med jula trodde jeg at jeg skulle hatt mye mer tid igjen før den slo inn.. Siden det fortsatt er så mye snø igjen rundt veggene her, har det på en måte ikke helt gått opp for meg at vi er langt uti april alt, og da folk for noen dager siden begynte å snakke om å farte på ferie allerede i helga, ble jeg i grunnen tatt litt på senga. For jeg hadde egentlig tenkt å kose meg med å lage påskepynt både lenge og vel jeg – sånn etterhvert… når jeg fikk tid og ånden over meg…
Med snevre tidsrammer begrenser det seg i stedet til noe kjapt og lettvint. Derfor gikk jeg ut i hagen og beskar kirsebærtreet en smule, pyntet kvistene med fjær som er laget med enkle grep av litt ulike materialer, og tenker som så at det ble da i grunnen ikke så gæærnt. Egentlig helt midt i blinken for en gammal indianer som ikke følger med på kalender’n og plutselig får det bråtravelt…

papirfjær


Kontaktpapir – 
en gang i tiden, sånn omtrent akkurat da vi gikk på barneskolen, var dette egentlig ikke noe annet enn det det utga seg for å være,- blank, selvklebende plastfolie på en bakgrunn av hvitt papir med blått rutemønster. Superfint å bruke når vi skulle lime pressede blomster inn i herbariene våre, særlig dersom vi klarte å få dekket alt med plastflaket uten at det skrukket seg.

pressede blomster

Litt senere i livet fant vi ut at det hadde flere interessante bruksområder…

Som alle vet var internett, mobiltelefoner, selfier og dårlig påvirkning fra influencere fortsatt en fjern framtidsgreie for unge sjeler på søttitallet, men vi hadde da en form for sosiale medier på den tia også. Noen hadde telefonkiosken nede ved kafe’n i Degernes sentrum – selve arnestedet for utklekking av mer og mindre kreative telefonterrorister,- venninna mi og jeg hadde postkontoret litt lenger opp i gata.

 

Vi brukte det med liv og lyst og postla brev i hytt og gevær, både til hverandre, til folk vi kjente – og av og til til noen vi ikke kjente spesielt godt. Innimellom tok vi korrespondansen til nye høyder og beriket mailene våre med vedlegg…
I tillegg til å holde postvesenet i ånde, hadde vi andre sunne interesser også – som gutter og friluftsliv.

Fordi venninna mi deltok på endel idrettsarrangementer, hadde hun tilgang på et mye større gutte-marked enn meg, som manglet både sportsånd og sex appeal, men siden vi hang sammen som erteris, ble på en måte hennes bekjentskaper litt mine også, uavhengig av om jeg hadde truffet dem eller ei. Vi var partners in crime, selv om vår kriminelle løpebane begrenset seg til å kjøre to på en moped og å sende tullebrev i posten til folk.
En dag var vi, som en del av friluftsinteressen, på fisketur i elva nedenfor gården hvor hun bodde. Tradisjonen tro ble det mye fjas og lite fiskelykke, men vi halte til slutt i land en enslig, liten abbor.

Fisk er fisk…

Uvisst av hvilken grunn, fikk vi det for oss at det ville være en god ide å vise fram fangsten vår til en fyr som venninna mi hadde blitt litt sånn delvis kjent med og som befant seg i militæret i Nord-Norge. Hva som var greia er jeg som sagt ikke sikker på, men hvis det var forsøk på et sjekketriks – så må det ha vært tidenes dårligste.
Vi plasserte i hvert fall fisken vår mellom to lag kontaktpapir som vi klemte godt sammen hele veien rundt kanten, puttet den i en konvolutt, la med et hyggelig brev og ekspederte hele greia opp til det kalde nord via postverket.

Nå skulle det beklagelig nok vise seg at mottageren hadde dratt hjem noen dager akkurat på det tidspunktet forsendelsen dumpet ned i postkassa i leiren hans og at kontaktpapir overhodet ikke er egnet til vakumpakking av fisk. Disse uheldige omstendighetene førte til at han mildt sagt ikke ble fra seg av begeistring da han omsider kom tilbake etter endt perm og mottok leveransen fra oss. Jeg aner til dags dato ikke hvem fyren var, men regner det som nokså sannsynlig at han svartelistet Degernesjenter som mulige kjæresteemner for all framtid og at han brukte litt tid på å bli kvitt minnet om abbor i full oppløsning.

Enten så er det jeg som ikke har holdt meg oppdatert på kontaktpapir-fronten de siste førti åra, eller så har det skjedd revolusjonerende ting på området i det siste, for nå selges det i alle mulige fine farger og mønstre, er mer populært enn noensinne og kan brukes til å dekorere nær sagt hva du vil. Selvsagt lar jeg meg glatt rive med!

 

Med litt ståltråd og kontaktpapir kan du f.eks. lage noen fine fjær – superraskt!

 

Slik gjør du:

Klipp ut to like biter formet som fjær av kontaktpapir. Legg en ståltråd mellom dem og press dem sammen.

 

Klipp opp tynne strimler hele veien rundt.Hvis du beregner ganske lang «stilk» på fjærene, får du mulighet til å bruke dem på flere måter.

 

 

fjær av papir

 

Papir

Disse fjærene kan selvsagt like gjerne lages på samme måte av papir som bare limes sammen. Kanskje du har noe pent gavepapir liggende,- og ellers er det gjort på et blunk å gå på en aldri så liten smell i papiravdelingen i en eller annen hobbybutikk, for – OMG! – det er jo altfor mye fint å velge i…

 

Fjær av garn

Hvis du har mye  restegarn liggende, er dette også fint å lage fjær av.

Jeg har brukt bomullsgarn til disse, men det går helt sikkert akkurat like bra med hva som helst.

 

Slik gjør du:

Legg en tråd dobbelt og klipp den litt lenger enn du vil ha fjæren. Knytt endene sammen helt ytterst og fest tråden stramt opp på ei trefjøl e.l. med en tegnestift i hver ende.
Deretter klipper du opp kortere tråder og knytter dem rundt den lange på denne måten:

Begynn  å knytte noen cm. opp på tråden, sånn at den nederste delen kan brukes til oppheng.

Når du har fått fjæra så lang som du vil ha den, klippes den i fasong.

For et mer fluffy uttrykk kan du frynse opp trådene med en kam. Til slutt fuktes den, formes i fasong og får ligge å tørke.

 

 

Sånn! Da erklærer er jeg påskepyntingen for sånn stort sett unnagjort for i år og ønsker deg en herlig påskeuke der du er eller dit du skal! Selv har jeg tenkt å sitte på terrassen og se sola jobbe med å bli kvitt resten av snøen. Ha en fortsatt strålende fin palmesøndag!

 

Hjemme alene-fest på Øverskauen lissom…

 

betong
Party party…!

Jøje meg som tia flyr, og her ligger denne haltende bloggen min og støver ned og mangler både stell og pleie. Du vet – omtrent som et gammelt vennskap som en egentlig har lyst til å holde liv i og å gjøre morsomme ting ut av, men så passer det på en måte bare aldri fordi det skjer så mye annet hele tiden… Jeg har vært litt redd for at jeg muligens kunne ha somlet bort både motivasjon og skaperglede et eller annet sted på veien mellom Degernes og Øverskauen og aldri ville finne det igjen, men nå begynner jeg å tro at det muligens er håp likevel. For Drømmeprinzen stakk av på tur med folka på jobben sin og jeg ble sittende igjen alene sammen med katta hans her oppe i lia og fikk brått no himla mye dødtid å slå i hel noen dager.
Det første jeg gjorde da han hadde forlatt åstedet, var å trekke de ekstremt lystette gardinene på soverommet så langt bort fra vinduene som det overhodet var mulig å få dratt så store mengder stoff. Rett og slett fordi jeg, i motsetning til gårdeier som insisterer på å ha det køl svart når han skal sove, liker å ha et snev av gangsyn selv i drømmeland og ikke føle at jeg befinner meg i det ytterste mørke i Skyggenes dal. Dessuten er det fint å se når det er morran ute. Det var et skikkelig lurt trekk – for nå slipper jeg å tro det fortsatt er natta langt ut på formiddagen og kan bestemme meg allerede mens jeg fortsatt ligger under dyna for om jeg skal tøfle rett ut på terassen etter frokost å nyte sola og å se på at snøen smelter. Det er enda mer snø i hagen enn det er gardinstoff på soverommet, så det vil sikkert ta en evighet, men jeg kommer i hvert fall i skikkelig påskestemning.

Livet er ikke det verste man har…

Etter å ha tilbragt noen timer i sola som påsketurist i eget reir, med kaffe og klementiner, begynte jeg imidlertid å kjede meg ganske kraftig, og det var da jeg kjente at det så smått begynte å krible i kreativiteten igjen og at jeg muligens kunne ha lyst til å produsere litt pynt med tanke på den framtidige høytiden. Det er forresten jug,- det var ikke påskepynt som var førstevalget. Det jeg egentlig hadde lyst til var å prøvekjøre den splitter nye, ubrukte symaskinen min – som også har støvet ned en stund nå. Men etter å ha rigga meg til med stoff, strykebrett, trådsneller, knappenåler, instruksjonsbok og masse friskt pågangsmot, fant jeg ut at jeg manglet en vesentlig del – ledningen som skulle bringe strøm til vidunderet..
Så påskepynt var egentlig plan b, men ble en realitet etter at jeg hadde foretatt en omfattende, men mislykket ettersøksjakt på ledning, lært katta noen nye gloser og kjørt til Bauhaus på Liertoppen, hvor jeg fikk hjelp av minst tre kæll  på veien mot hylla for mur og betong. Det er sannelig utrolig mange hyggelige folk som spør om du trenger hjelp der – og stor cred til Bauhaus for det! De hopper til og med gladelig av trucken sin for å bistå en kvinne i nød som har glemt brillene sine hjemme og ikke klarer å lese seg fram til hva hun trenger. For single damer på jakt etter en handymann må da dette være rene drømme-sjekkestedet…
Deretter drasset jeg ei stor, tung betongbøtte ut til den lille, røde. møkkete bilen min og prøvde å låse den opp. Det gikk ikke så bra. Det er en ganske sjokkerende følelse å oppdage at bilnøkkelen din plutselig har sluttet å virke bare i løpet av en liten shoppingrunde på Bauhaus,- og det er nesten like sjokkerende når det etter utallige forsøk brått går opp for deg at det ikke er din egen bil du står og røsker panisk i dørene på. Men bare nesten, for den er tross alt blandet med et snev av lykkerus fordi det dermed er store muligheter for at nøkkelen din faktisk fortsatt er i full drift. Og det er den jo,- du har akkurat låst opp bilen din 25 ganger med den. Jeg hater når sånne ting skjer, men av og til er det bare sånn at noen har parkert en identisk, på en prikk like møkkete bil som din egen, tre plasser bortenfor deg på parkeringsplassen, og til og med har den halvtomme spylevæske-refillposen  liggende å slenge på nøyaktig samme sted på gulvet bak forsetet som du har selv.  Riktignok burde jeg kanskje ha registrert at det manglet endel annet rufs inni der, men det er fort gjort å gå på en smell når en har våkna kl tre på morran og ikke får sove igjen, grunnet litt for mye lediggang, ei våt kattesnute i ansiktet og et uvanlig lyst soverom..
Etter å ha lokalisert min egen bil, som for lengst var åpen for fri ferdsel, låste jeg den opp enda en gang og lusket litt slukøret hjemover mot Øverskauen, hvor jeg la en slagplan for prosjekt betong, før jeg sjekka egg-forrådet i kjøleskapet og ble positivt overrasket. For er det noe Drømmeprinzen ser viktigheten av, så er det et balansert kosthold – særlig når det kommer til å få putta i seg nok egg..

egg

Påske og egg hører jo som kjent sammen, og dersom du involverer betong også, kan du lage deg litt superenkel, røff og rustikk påskepynt på null komma niks.

Når du skal lage småting, så bør du gå for hobbybetong,- den er finkornet og enkel å jobbe med, noe som er en fordel når den skal stappes inn i egg.

Det kan også være lurt å utføre jobben utendørs hvis vær og føre tillater det, det blir fort en del søl. Dersom det, som i mitt tilfelle, derimot er en litt kald trekk i lufta, så funker forøvrig kjøkkenbenken også. Det skal tross alt være trivsel og hygge involvert. Bare husk å tørke opp etter deg før alt stivner – betong er betong…

Slik gjør du:

Lag et hull i bunnen på egget som er stort nok til at innholdet renner ut og du kan få betongen inn. Plasser det opp ned i en tom eggeramme, et eggeglass e.l. så det står stødig og bland betong og vann etter anvisning på emballasjen.

For å unngå altfor mye klin, kan det være smart å lage en liten renne av papp til å lede betongen ned i egget med. Sjekk om du må etterfylle  etter en stund, massen synker litt sammen underveis. Sett eggene til tørk til dagen derpå og skrap av skallet med en kniv e.l. Nå er de klare til å dekoreres etter eget ønske. Jeg har latt noen av de jeg lagde fått lov til å fortsett å være egg, og bare pyntet dem ganske enkelt med hvit og gullfarget tusj.

påskeegg av betong

påskeegg av betong

 

Av de resterende har jeg lagd noen påskeharer og kyllinger.

 

Med smak av fugl

påskekylling av betong

Påskekyllingene har også fått en omgang med den hvite tusjen, i tillegg til nebb som er spikket ut av en bit blomsterpinne og kam på toppen. Denne har jeg laget av en liten treblomst fra Søstrene Grene, som jeg har delt i to og limt på.

påskekyllinger av betong

 

Fylte egg med viltsmak

påskeharer av betong

Hvis du har lyst til å lage noen veldig enkle påskeharer, sånn som disse, så må du plassere ørene før du fyller egget med betong på følgende måte:
Form ører av passe tykk ståltråd så de blir seende omtrent slik ut:

Tråden jeg har brukt kommer også fra Søstrene Grene, er lett å forme og finnes i tre ulike farger.

Lag hull på toppen av egget, stikk ørene ned i det og fest dem med tape så de holdes på plass. Dekk resten av hullet med tape også, så det blir helt tett.

Lag deretter hull i bunnen på egget og fyll det med betong. Eggene må tørke opp ned for at betongen ikke skal renne ut, og for å unngå at ørene kommer i klem, er det lurt å finne et passende glass e.l. med litt høyde på som de kan parkeres i.

Kanskje like greit at Drømmeprinzen ikke er hjemme og ser hva den fine krystallen hans utsettes for…

Når betongen er tørr og skallet er fjernet, gjenstår det bare å tegne på et ansikt – eller dekorere dem litt mer hvis du syns det blir for enkelt.

—–

Og sånn går no dagan her på Øverskauen. Alle eggene i kjøleskapet, bortsett fra de fire som gikk i knas under prosessen, har blitt til stein, ledningen til symaskinen har kommet til rette – den lå der jeg trodde den skulle være, men gikk lissom bare i ett med den til limpistolen, jeg har fått litt farge på nesa, det har blitt en smule luftigere i hyllene i «taxfree’n», det later til at det blir omelett til middag de nærmeste dagene – og der kom sannelig Drømmers hjem fra tur og dro for gardinene på soverommet igjen,- heey!

 

Ha en eggstraordinær fin søndag alle som en!

 

When the groove is right…

 

Jeg har ikke flyttet så mange ganger i løpet av livet, og jeg kunne neimen ikke huske at det var så mye jobb sist. Jeg hadde neimen ikke tenkt at det skulle gå så lang tid å få oppdatert denne bloggen heller, men først var det fryktelig travelt – og så ble jeg nokså sliten. Mest fysisk, og også litt mentalt, for sånn blir det når man rykker seg selv opp med rota og skal etablere seg på nytt en helt annen plass.
Jeg gjorde meg da i det minste noen nye erfaringer i løpet av prosessen – kanskje særlig om volum. Som f.eks. hvor mye et ganske uskyldig utseende garderobeskap egentlig kan inneholde, at UFF-containere gladelig sluker langt flere sekker med gamle klær enn de ser ut til å ha magamål til – og hvor mye gods som faktisk kan presses inn i en liten VW UP!..
En annen greie har vært utfordringen med å få plass til alle sakene mine her,- det sier seg selv at når to stappfulle hus skal slåes sammen til et – da blir det trangt om saligheta! Mye har blitt kastet, en del har blitt gitt bort og noe har blitt stablet på loftet, men fortsatt har vi dobbelt opp av det meste.

Vi har to av alt nå – til og med sånne…

Sakte men sikkert begynner heldigvis ting å falle på plass, og bare jeg får bodd meg inn ordentlig og lissom stabilisert meg skikkelig, så kjenner jeg at dette blir superfint! Særlig hvis det kunne slutte å snø en gang…

«Det snør og det snør og det snør nesten nesten ned…»

Og inntil jeg får skvisa siste rest inn i skuffer og skap, finner igjen alle hobbygreiene, motivasjonen og de påtenkte prosjektene mine sånn at jeg er back in business,- her er historien om hvordan det egentlig gikk til at jeg havnet her oppe mellom snøskavlene høyt oppi skakka over Tyrifjorden og hvordan det hele startet. Et lite hverdagseventyr om nettdating, kjemi,  litt tapas og sånn… – hverken mer eller mindre…

Det var en gang
en regntung ettermiddag i starten på november for noen år tilbake at jeg hadde avtalt å møte en potensiell drømmeprins ved Nationaltheatret, utgang Vika, for å spise tapas og «sjekke om kjemien stemte».  Jeg hadde brukt timer foran speilet i forkant, endevendt klesskapet for å finne en kjole til anledningen som var akkurat passe lang og trang på en gang og var fast bestemt på å vise meg fra min beste side. Han hadde strøket den hvite skjorten sin, tatt på sin mest uimotståelige sjarm sammen med en skvett Lagerfeld og var like fast bestemt på å vise at han kom fra et møblert hjem. Jeg tror at vi hadde nervene litt på høykant begge to.
Det må sies at med tanke på at vi var de to eneste gjestene på den lille tapasrestauranten de første par timene den kvelden – var stemningen i lokalet upåklagelig. Praten og latteren vår fylte sikkert hele rommet, og da drømmeprinsen tok av seg brillene og så på meg,- så oppdaget jeg at øynene hans bare var så innmari snille og det gikk opp for meg at faget kjemi brått kunne vise seg å være noe langt morsommere enn det jeg hadde trodd den gangen jeg gikk på videregående. Jeg mener,- hvor ofte treffer du en fyr som er like barnslig teit som deg selv, som har evnen til å berike enhver samtale med små perler av hittil ukjente ord på Petter Solberg-engelsk og som forstår seg på verdien i alt fra ja-dager til gode kvalitetsrosiner…?

Da toget til Mysen forlot perrongen uten meg, fordi jeg glemte både tid og sted den kvelden, hadde kjemi allerede fusjonert med noe som kunne minne litt om magi, og da han skrev bursdagsdatoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta første gang jeg var på besøk hos ham, tenkte jeg at han var jammen passe gæærn og håpet at dette muligens kunne være begynnelsen på et langvarig eventyr.

Seks år senere vet jeg at jeg fikk ønsket mitt oppfylt den kvelden, at vi fortsatt prater og ler like mye, at sprittusj på kjøkkenvegger sitter forever – og at han i ettertid aldri har trengt å stryke skjortene sine selv…

Favoritt-godbitene sine skal en holde godt på!

—————–

Hot or not?

Å begi seg ut på mannejakt på internett er en ganske fascinerende oppgave for oss som har levd såpass lenge at vi har hatt for vane å treffe potensielle friere på helt andre arenaer. Med nettdating har det åpnet seg et hav av muligheter som vi bare kunne drømme om forrige gang vi var på sjekker’n, og for ei enslig dame sånn godt og vel midtveis i livet er det stor stas med all oppmerksomheten man plutselig blir gjenstand for.
Nå skulle en kanskje tro at det hadde blitt en tyngre oppgave med årene å få innpass hos det motsatte kjønn, men snarere tvert i mot. Resirkulering av avlagte ektemenn er big business på slike nettsteder. Du husker vel alle de kjekke guttene som du aldri fikk draget på da du var ung? De er tilbake på markedet igjen de også nå! Etter å ha studert til en mastergrad ved livets harde skole og vært igjennom et ekteskap eller to har enkelte riktignok pådratt seg en mer glissen hodebunn og noen ekstra kilo farlig magefett siden dengang da, men parallelt med fysisk forfall har det bygd seg opp en frykt i dem for å ende opp som evige ungkarer uten noen til å fortelle dem hvor skapet skal stå. Derfor er de en smule desperate og kaster seg glupskt over hvert eneste lille åte som legges ut.
Man bør imidlertid være i besittelse av en noenlunde velutviklet psyke og en god porsjon sunt bondevett, for markedet er tøft og forhandlingene harde. Det er fort gjort å gå i baret i dette sirkuset av kåthet og galskap hvis man ikke er på vakt, så første bud er rett og slett å lære seg å skille klinten fra hveten. Det er her bondevettet kommer inn i bildet,- det er fryktelig mye klint der ute.

Etter noen runder på sjekkefronten innså jeg at det i grunnen er med menn som med vin,- de kommer i allverdens utgaver og årganger – og det er kul umulig å bli klok og helt utlært på noe av det. Noen er i overkant søte og noen er hakket for sure,- gjerne med et hint av uheldig bånngrums og en bitter undertone i tillegg. En del er lette, mens andre igjen er i tyngste laget. Enkelte har potensiale, men kan med fordel modne noen år til, og en gang i blant kan du være uheldig å komme over en som aldri burde ha vært på markedet og som rett og slett er håpløs å svelge. Det fins fiine, gamle årganger der du aldri har noen garanti for at innholdet svarer til forventningene – og en og annen som garantert vil gi deg vondt i hue. De aller, aller fleste er imidlertid helt ok og kan gjerne nytes sammen med en bedre middag, men bare noen veldig få er Amarone.

Gode kvalitetsrosiner…

Selv om jeg ikke kan påberope meg å være særlig kunnskapsrik hverken når det gjelder menn eller vin, så kjenner jeg forskjell på en lett Pinot og Amarone, og jeg vet hva jeg foretrekker. Og siden det jo er viktig å kunne unne seg litt ekstra av og til, så la jeg likegodt lista temmelig høyt og ventet tålmodig på selveste drømmeprinsen mens jeg gradvis forbedret min evne til å gi høflige, men udiskutable avslag på x antall «Vi kan vel ta en kaffe en dag for å se om kjemien stemmer»-invitasjoner.

«Looking for some hot stuff baby this evenin’, I need some hot stuff baby tonight…»

For det er rart med det,- man trenger ikke en eneste kaffeslurk for å vite at en ikke ønsker seg en fremtid hverken med Leif som drar seg mot søtti og egentlig er ute etter ei Thaidame på tjue, eller han som faktisk er tjue og som liker modne kvinner. En trenger heller ikke å ha en sekser i kjemi for å forstå at det neppe vil bli noen god match mellom deg og «øltørst», «sprengkåt» eller den gamle ungkaren med særdeles ukritisk forhold til både eget profilbilde og stavekontroll fra langt oppi Hakkadalen – som bare savner ei dame å ha i arkroken og ved kjøken benken…

Hele denne prosessen er morsom en god stund, men etter hvert blir en lei og begynner å vakle i troen på at drømmeprinser finnes andre steder enn i eventyrene. Men så,- plutselig skjer det. Brått er han der i all sin nesten kongelige høyhet,- Drømmeprinzen. Med z og stor D. Morsom, klok, barnslig og leken.

Med snille øyne som gnistrer av liv bak brilleglassene og en sjekkereplikk det er helt umulig å motstå: » Jeg er så inderlig drit lei alle disse kaffekoppene,- jeg har lyst til å ta deg med ut å spise tapas! Kan jeg få lov til det?» .

 

Og snipp snapp snute i denne omgang…

For i dag har denne kjekkasen  bursdag, så jeg får vel snekre sammen ei kake og samle noen husmorpoeng vel…
Så gratulerer med dagen til Drømmeprinzen min, og en strålende fin torsdag til alle dere andre!

 

 

 

Det finnes ingen snarveier til Øverskauen…

Et passelig fyrverkeri av et nyttårsønske til deg fra en husvegg i Wien

Først av alt,- godt nyttår til dere alle sammen!

Det ble i grunnen ei skikkelig rar jul i år,- min aller siste her i huset.  Etter seks år i konstant skytteltrafikk er jeg på flyttefot og skal gjøre Øverskauing av meg. Derfor er jeg for øyeblikket i full gang med å pakke livet mitt ned i pappesker – og sånt tar tid, for etter hvert som skuffer og skap endevendes, så dukker det stadig opp nye ting og rare minner som jeg hadde glemt at jeg hadde og som fører til kortere eller lengre avsporinger.
Alt fra gamle barnetegninger av heller tvilsom karakter…

Tja – hva skal man egentlig si…?

… til gjensyn med henlagte helter…

Næmmen – Ridder Skramle jo… Er det her du ligger og vansmekter…?

Og kanskje somler jeg ubevisst en smule mer enn nødvendig bare fordi jeg syns det er litt vrient å gi helt slipp på livet her i Kårboligen også, hvem vet. Det sitter så mange minner og gode vibber i veggene her, og det er ikke bare enkelt å løsrive seg og å starte på nytt et helt annet sted for en innbarka gammal  Degernesing. Jeg kommer nærmere noen av dem jeg er glad i, men også lengre unna mange andre. Hele tilværelsen skal snus på hodet, og det er en litt krevende oppgave å bryte opp, både fra familie, fra det trygge og kjente og fra huset jeg bor i – bestemorhuset.

Selv om vi har hatt våre harde fighter, Kårboligen og jeg, så har vi hatt langt flere gode stunder. Vi har hatt sommerdager med døra på vidt gap og vi har hatt kalde vinterkvelder med fyr på peisen.

Vi har hatt julekvelder med høy stemning, liv og latter – og et og annet øyeblikk hvor det bare har vært godt å komme hjem og kjenne at ingenting er farlig på innsiden av disse trygge veggene… Kort sagt,- vi har delt gode og onde dager. Men nå skal vi skilles. Jeg har funnet en annen. Med varme golv, oppvaskmaskin og kort vei til do om natta… I tillegg til drøssevis av andre og langt viktigere kvaliteter selvsagt.

Så nå skal jeg videre, og jeg kjenner at tiden er inne. 2019 blir et skikkelig spennende år på veldig mange plan. Etter å ha bodd på innsiden av denne bygdas grenser hele livet blir det passe rart å flytte vekk og også nokså vemodig.

Noen ganger er det lissom bare så ille pent i Degernes…

Men jeg vet at jeg får det superfint dit jeg kommer og at jeg blir tatt imot med åpne armer, selv om jeg drasser med meg masse tral som det vil bli interessant å prøve å finne plass til i et hus som er nokså fullstappa fra før – og ikke minst noen innbarka ungkarssnygger som  jeg har lagt meg til de siste åra.. Alt annet er nokså i det blå foreløbig, men det er jo nettopp det som er spennende – og jeg gleder meg veldig til å se hva framtia har å by på!

Etter å ha pendlet mellom Degernes og Lier omtrent hver helg de siste seks årene, har det blitt mange tilbakelagte mil. Jeg kjenner Oslofjordtunnelen ut og inn og vet om hver eneste hump i veien herfra til Øverskauen. Enkelte ganger har det vel hendt at avstanden har kjentes ganske stor når jeg har satt meg i bilen en fredags ettermiddag etter en lang dag med jobb og andre gjøremål, i visshet om det fortsatt har vært temmelig nøyaktig to timer igjen før helgefreden har kunnet senke seg for alvor. For sånn blir det når en går over bekken etter mann,- da må ekstra kjøretid påregnes.
Av og til har det føltes som om jeg har hatt to hjem, et i Degernes og et i Lier, og  at jeg alltid har vært på hjemvei i den ene eller andre retningen. Det har imidlertid vært en klar forskjell,- i Degernes har stort sett hverdagene befunnet seg,- på Øverskauen har det bestandig vært helg! Heretter blir det helt omvendt, og det kan bli en morsom erfaring!

Det finnes ingen snarveier til Drømmeprinzens rike. Jeg har lett i seks år. Jeg har testet alle alternative kjøreruter, prøvd å finne en shortcut her og en shortcut der, men summen av reisetid ender alltid på to timer uansett hvordan en vrir og vrenger på det. Har det blitt åpnet en bit ny motorvei et sted – så har det blitt satt opp et trafikklys som alltid lyser rødt en annen plass. Sånn er det bare, men det er ok. Det er en fin kjøretur. I løpet av seks år har det som sagt blitt mange.

Jeg har sett Østfoldbøndene både  så og treske kornet sitt, og epletrærne i Lierdalen gå fra blomstring til ferdig frukt – mange ganger.

Jeg har gitt litt ekstra gass på den første tørre asfalten på fine vårdager,- i den grad det har vært mulig med en liten UP! som ikke akkurat sto først i køen da hestekreftene ble delt ut,- og jeg må med skam bekjenne at jeg nok også ved et par anledninger kan ha «leda et folk» i tett snødrev på 23’en nedover mot Drammen…

Et par ganger har jeg til og med stoppet for å ta bilde av snøen, bare fordi den har vært så hvit og pen…

I årenes løp har jeg slitt ut X antall cd’er, noen bremseklosser og et par hjullager, forundret meg over hvordan rundkjøringer kan poppe opp fiks ferdige bare i løpet av noen få dager, bekymret meg for ulyder i bilen som ikke har forsvunnet selv om jeg har skrudd musikken på full guffe, løst drøssevis av verdensproblemer helt på egenhånd og irritert meg over lusekjørere i sølvgrå Yaris’er og folk som ikke bruker blinklys. Kort sagt,- jeg har ikke rukket å kjede meg noe særlig. Og la gå at turen kan ha kjentes lang noen ganger og at jeg tidvis har vært litt stiv i nakken ved ankomst, – men å komme kjørende opp gjennom Lierdalen en knitrende kald vinterkveld, med lyset fra alle drivhusene på venstre side og Drømmeprinzens varme kjøkken og alltid like gledesstrålende velkomst ventende litt lenger framme – det er egentlig verdens vakreste eventyr! Og kanskje det rett og slett ikke er meningen at det skal finnes noen snarveier til sånt…

Med dette ønsker jeg dere alle en strålende fin helg! Selv skal jeg se hvor mye jeg klarer å få stappet inn i en liten bil og ta enda en tur innover.
Takk til alle dere som leser, liker, deler – eller legger igjen hyggelige kommentarer,- det er dere som holder meg gående, og jeg håper dere vil slå følge videre inn i det nye året, selv om det nok kommer til å ta litt tid før jeg finner igjen alle hobbygreiene mine og ting faller helt på plass. Inntil videre forsøker jeg uansett å holde denne bloggen i drift med tørrprat, småkakling og ikke helt regelmessige oppdateringer – og satser på å komme sterkere tilbake!

 

 

 

 

Når gamlemor mimrer om jula i gamledager

 

Days like these…

Egentlig skulle dette innlegget kommet for en ukes tid siden og ha handlet om mer hjemmelagd julepynt, men fordi det balla på seg med nokså  mye ekstra jobb den siste tiden har jeg kort sagt vært relativt kaputt og har ikke rukket å produsere stort annet enn et par skikkelig slitne skuldre som kunne trengt et  lite avbrekk – og muligens en smule massasje… Ettersom det brått bare er et par dager igjen til deadline og mesteparten av juleforberedelsene på hjemmebane grunnet mer inntektsgivende arbeid måtte settes litt på vent, burde jeg naturligvis ha stått på som en helt akkurat nå, men for å være ærlig – i kveld så har jeg bare lyst til å sitte å slække foran leirbålet i den stygge, gamle tightsen som jeg har arvet fra en av jentene – med et glass ildvann og de splitter nye ullsokkene som jeg fikk av mamma til bursdagen min og som egentlig er altfor pene til å brukes, i hvert fall sammen med en stygg, gammal tights..

Jeg beundrer folk som orker å strikke så pene sokker. Selv  har jeg mer enn nok med å holde styr på alle pinnene om jeg ikke skal involvere mønster og flettestrikk i tillegg.

Det eneste som har blitt gjenbrukt her i huset den siste uka er pinnekjøtt-pinnene etter forrige helgs festmåltid, som ble til opptenningsved til leirbålet – og som jeg forøvrig hadde trodd det skulle vært langt mer fres i med tanke på alt sauefettet de var innsauset i… Men bare jeg får dratt i hus resten av julegavene, krydret ei ribbe, sveiva over huset og hengt opp litt mer dingeldangel hist og pist – så kan vel i grunnen jula bare få lov å komme den. For juletreet har jeg hogd og børi ved har verdens snilleste gutter gjort for meg. Så i kveld  har jeg bare tenkt å nyte førjulsfreden, kjenne på peisvarmen, skrive på den strøkne , nye Ipaden min med tindrene ren skjerm uten matrester fra små barnebarnfingre og mimre litt om jula i gamledager,- slik som eldre folk av og til bruker å gjøre i Lions-katalogen og Menighetsbladet før jul. For det er noe med de stive skuldrene mine som får meg til å føle at jeg er gammal nok til å kunne forsvare ei skikkelig mimreøkt, og det er noe med nye, varme sokker og med akkurat denne peisen som bringer fram godfølelsen og gamle juleminner fra den gangen julaften var den aller lengste dagen i hele året og hele desember var fylt med magi.

Juletrehogst for viderekommende. Med seks småunger på slep må dette ha vært mer strabasiøst enn morsomt, men det var bare  bare ei  som tydelig lengtet hjem….

Sekstitallet og de tidlige søttiåra,- det var så utrolig langt mellom julaftenene den gangen, og jo mer de nærmet seg – jo saktere gikk ventetiden. Det var det samme med bursdager. Fordi vi ikke var bortskjemt med hverken gaver eller godsaker ellers i året var dette to store høydepunkter som kunne ta nattesøvnen fra en stakkars unge flere dager i forkant fordi vi gledet oss så fælt.
Det første tegnet på at det begynte å nærme seg jul var at mamma rigget adventskransen som pappa hadde sveiset sammen av et gammelt tannhjul og diverse annet. Når den ble kledd med granbar og utstyrt med sløyfer og lilla lys ble den like fin som en hvilke som helst annen adventskrans og så overhodet ikke ut som noe som var lagd av gamle bildeler,- det var rene trolldommen!
Etter hvert dro mamma igang julebaksten også og produserte kokosmakroner, sirupssnipper og smultringer på løpende bånd. På et eller annet tidspunkt investerte hun i en fantastisk nyvinning av en kakepresse, som gjorde at hun kunne presse ut utallige forskjellige småkaker som så skikkelig proffe ut av en eneste deig. De smakte riktignok likt alle sammen, men siden de hadde ulike fasonger ble det nesten som mange forskjellige likevel. Og vi bakte pepperkaker med former som pappa også hadde lagd, og et pepperkakehus som ingen av oss hadde lyst på lenger da vi endelig fikk lov å spise det opp en eller annen gang langt ut i romjula, fordi det hadde mistet sprøheten og smakte støv.

To av pappas hjemmelagde pepperkakeformer – still going strong!  Sikkert noens drømmedame dette – ei kjerring med hank!😁

Adventstiden sneglet seg framover i lusefart og juleforberedelsene gikk sin gang, men for å være ærlig,- det var vel for det meste  julegavene som sto i hodet på oss.
Vi hadde ei gammel kiste stående i gangen. Ellers i året ble den brukt til oppbevaring til melposer og sånn som mamma kjøpte i store kvanta, men når jula nærmet seg ble den tømt så vi kunne samle alle presangene oppi den etterhvert som de kom i hus. Denne kista virket akkurat som en magnet på oss, og selv om det var nedlagt et for engangs skyld nokså mildt mammaforbud mot altfor livlig aktivitet her, så var dette ungeflokkens naturlige samlingspunkt de siste dagene før jul, og med seks ivrige sjeler på hodet i gavekista til alle døgnets tider gikk det hardt for seg. Vi var alle klar over at dersom presangene våre skulle ha noen sjanse til å overleve som hemmeligheter helt fram til julaften så måtte de emballeres på en måte som gjorde dem så godt som innbruddssikre. Det nyttet ikke å få ting pakket inn i butikken når vi kjøpte dem,- alle visste at butikkdamer ikke var noe tess til slikt arbeid. Det var bare de gamle tantene til pappa som aldri skjønte dette, så når gavene deres ankom kista, støtte vi på nye utfordringer. De var bestandig fryktelig svakt konstruert og gikk i oppløsning for et godt ord. Vi hadde imidlertid klare regler for hvordan sånne ting skulle håndteres. Den som sto som mottager av en gave i full oppløsning ble jaget unna mens resten av flokken tok ansvaret for å pakke den inn igjen. Dette ga samtidig en gyllen anledning til å få sjekket innholdet i andres presanger ordentlig og bli en hemmelighet eller to rikere.

Et år fikk jeg denne til jul.  Da ble jeg litt skuffet. Det kjenner jeg at jeg fortsatt ville ha blitt, men i årenes løp har den i det minste fått en viss affeksjonsverdi…

Selv om et begrenset budsjett ble avgjørende for utfallet i hvert enkelt tilfelle, var det ingenting i veien med givergleden, så vi hadde naturligvis julegaver til alle sammen selv også. De voksne var det enkelt med, de kunne alltids få noe hjemmelaget, men selv likte vi best kjøpte ting. Det gikk for det meste i tusjer, blyanter og annet småtteri som ikke kostet all verden, og vi pakket det godt inn i flere lag gammelt julepapir som bestemor hadde tatt vare på og hadde et stort lager av på kottet sitt. Deretter ble alt lempet opp i kista i tur og orden, grundig polstret, med innebygde kamuflasjeeffekter der det var behov for slikt og motstandsdyktige mot all verdens klemming, risting og røff behandling. Det var et svare strev å holde alle hemmelighetene innabords. Og av og til utabords. Lillesøster Inka hadde kjøpt en pose potetgull som pappa skulle få til jul et år, fordi han var så glad i det. Beklageligvis så var hun det hun også, så hun tenkte at det sikkert ikke gjorde noe om hun åpnet posen og tok et par flak før hun pakket den inn. Og noen til… Etter et par dager var det bare noen få flak igjen i posen og den var blitt både slunken og stusselig. For at det skulle se litt bedre ut, la hun det resterende i en pen liten eske som hun pakket inn i stedet, mens hun krysset fingrene for at pappa skulle være enig med sånne folk som sa at det var tanken som telte…
Mormor og morfar som var fullstendig klar over tingenes tilstand i huset vårt, tok aldri med seg presangene sine før på selve julaften. «Nå får dere itte lov til å drive å klemme på dom!», sa mormor når hun motvillig lempet dem opp i kista siste liten, før hun satte kursen mot huset til bestemor og bestefar og verdens mest langsomme  julemiddag sånn at det ble fritt fram. På julegavene fra henne og morfar var det alltid knyttet på en ekstra, liten pakke, og det var ingen hemmelighet at den inneholdt en marsipangris. Hva som var i den andre derimot, var aldri godt å vite,- ofte noe fornuftig, men det kunne egentlig slå alle veier.
Fra bestemors kant derimot, kom det ingen overraskelser,- vi visste at vi alltid fikk sokker.  Opp gjennom hele barndommen vår, året rundt, satt hun og strikket rød- og svartspettete sokker til oss, og hun brydde seg ikke engang om å prøve å legge skjul  på det. Nå skulle en kanskje tro at det var en litt kjedelig presang å få, men det var det ikke. Det var tradisjon, og da var det greit. Og det å stikke bare føtter opp i et par splitter nye, varme bestemorsokker, strikket med kjærlighet og omtanke,- det var ekte julekveldsfølelse og noe av det beste som fantes! Dessuten fylte hun dem alltid med twist.

Med de siste gavene på plass, var kista endelig full – og da var det jul!

Familiejul før vi var helt fulltallige og lenge før kjøpepresset tok oss. Det store spørsmålet er; Hvem i all verden er det som har pynta det juletreet??

Noe av det første vi gjorde når vi sto opp om morgenen på julaften var å løpe bort i huset til bestemor og bestefar. Det var nemlig den eneste dagen i året de tente opp i peisen. Hvorfor de aldri gjorde det ellers vil for alltid forbli et stort mysterium, siden de fyrte for harde livet på alle andre måter hele vinteren, men peisen var en julaften-greie og derfor var det en viktig happening å få med seg. Tradisjonen var at mormor og morfar og tantene til pappa spiste julemiddagen hos bestemor og bestefar, mens vi spiste hjemme hos oss selv, og deretter kom de bort til oss når presangene skulle åpnes. Selv om bestemor derfor skulle ha huset fullt av middagsgjester om kvelden og sikkert hadde litt av hvert å styre med, så slapp hun gladelig seks hypergira barnebarn inn i varmen, like fornøyd med å se oss herje rundt som vanlig. Det virket i hvert fall sånn, men det kan godt være at vi bare manglet noen antenner. Vi hadde det i hvert fall ikke travelt,- vi hadde bare fryktelig mye ventetid som skulle slås i hel.

Omsider ringte kirkeklokkene julen inn, hele huset luktet ribbe og surkål og alle satt benket rundt kjøkkenbordet som tente lys. Vi måtte somle alt vi kunne med julemiddagen for å drøye tiden, men det er grenser for hvor lang tid det tar å bli mett av ribbe, medisterkaker, pølse og riskrem, og vi hadde aldri en sjanse til å bruke like lang tid som de i det andre huset. Og dermed ble det enda mer ventetid. Det var strengt forbudt å gå bort å pushe på dem, men vi gikk ut i hagen i ny og ne for å se hvor langt de hadde kommet i prosessen. Da de omsider, etter et par evigheter, reiste seg fra bordet – så skulle de pinadø vaske opp også! Jeg er til dags dato overbevist om at de somlet med vilje, og det der med oppvasken luktet mormor-påfunn lang vei,- hun skulle bestandig vaske opp.

De kom til slutt. Men de gikk saktere enn vanlig også. Det var helt tydelig at det ikke var gavene som var det viktigste med jula for dem.
Med besteforeldre og gamle tanter stablet på plass i stua – gikk resten egentlig veldig fort. Alle hemmeligheter kom fram i lyset og gikk fra å være spennende til å bli helt vanlige  ting – som skrivesaker, klær, leker – eller noen flak med potetgull…Bestemor sikret seg årets opplag av brukt julepapir i tilfelle hun skulle overleve enda en runde, mens vi puttet føttene opp i nye ullsokker og umiddelbart begynte å vente på neste jul.

Jeg savner den tiden. Jeg savner magien, forventningen, de kule folka og det stabile tilsiget av nye sokker. Og ikke minst savner jeg enorme havet av tid som befant seg mellom 1. desember og julaften,- Jeg ville jo ha rukket  all  verdens førjulskos med bare en skvett av det!
Men en ting har jeg tatt med meg videre i livet,- jeg polstrer og kamuflerer fortsatt julegavene etter alle kunstens regler ved behov!

Med dette vil jeg takke dere alle for følget i året som har gått og ønske hver eneste en av dere en virkelig fin og god julehøytid!

 

Lovvises engleskole – uten en dråpe blått blod

En gang i fjern fortid så gikk jeg faktisk rundt og het Lovvise et helt år. Ikke Louvise eller Louise, men Lovvise med trykk på minst to v-er. Det var rett etter videregående da jeg hadde fått jobb på Miranda kafeteria mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle bli her i livet. Jeg kjenner forøvrig litt på at det begynner å haste nå hvis jeg skal rekke det før pensjonsalderen kicker inn, men det er en helt annen sak.
Sjefen på Miranda het Oline. Eller Olline med trykk på minst to l-er. På Rakkestadspråk. Sett med mine den gangen ungdommelige øyne var Oline en interessant blanding av travel businesskvinne, diva og Mor Godhjerta. Hun gikk i blanke, raslende kjoler, hadde det alltid heseblesende travelt og kunne av og til virke bittelittegranne skremmende på meg, selv om hun egentlig var god som gull og ei kul dame – som tok meg inn i varmen, kjørte meg hardt, ga meg grunnleggende kunnskap om viktigheten av skikkelig morgenkaffe – og konsekvent kalte meg for Lovvise.
Etter noen uker i den nye jobben min prøvde jeg å ymte innpå om at jeg i grunnen het Anne-Sofie, bare sånn i tilfelle hun ikke hadde fått det med seg, men tilbakemeldingen jeg fikk var klinkende klar og ga ikke rom for noen videre diskusjon: «Det er ikke noe verre for deg å hete Lovvise enn det er for meg å hete Oline!».
Det er jo kul umulig å finne brukbare motargumenter til en sånn påstand, så det neste året lød jeg altså navnet Lovvise, og selv om jobben var hektisk og lønna så som så, var det en fin tid. Fordi det eneste frynsegodet som fulgte med stillingen var gratis mat, måkte jeg skruppelløst innpå drøssevis av wienerbrød bak disken i ledige stunder og jeg ble godvenner med alle «fyllikene» i Rakkestad, som var en fast del av inventaret og spedde opp brusen sin med en klunk eau de vie så snart jeg snudde ryggen til. Wienerbrødene på Miranda var vidunderlig gode, så jeg la sikkert på meg flere kilo i løpet av det året og den tidvis lett beduggede delen av klientellet var skikkelig trivelige karer alle som en, selv om de ikke nødvendigvis alltid responderte på at lyset ble slukket når det var stengetid hvis jeg hadde snudd ryggen til for mange ganger i løpet av dagen.

Og hvis du lurer på hvorfor jeg drar fram dette gamle kallenavnet mitt nå, så fins det overhodet ingen god forklaring,- annet enn at det lissom bare sklei så fint på plass inn i overskriften. Egentlig er det engler det skal handle om.
Jeg liker engler. Jeg liker tanken på at det kanskje er noen der som passer på meg litt,- særlig når jeg er ute og kjører på sørpeføre. Bare sånn helt i all stillhet og uten å komme med en eneste kommentar om kjøringa mi. Og jeg liker dem som julepynt også. Derfor står det et assortert utvalg av engler du kan lage selv på timeplanen i dag – felles for de fleste av dem er at jeg endelig har fått brukt opp noen av alle trekulene jeg har hamstret hemningsløse mengder av hos Søstrene Grene i løpet de siste par årene.


Helt engelsk

Familiens lille engelsk-ordbok bærer preg av å ha vært flittig brukt en gang i tiden, men det var før Google tok over jobben med å oversette fremmedlegemer i det engelske språket. Nå sto den bare i bokhylla og hadde perfekt størrelse til et planlagt prosjekt, derfor ble den glatt ofret på gjenbrukets alter for en god englesak. Det er ingenting i veien for å bruke større bøker, men i forhold til trekulen jeg skulle bruke som hode hadde denne helt riktig format. Å brette engler av gamle bøker er akkurat like morsomt som det ser ut til – og
Slik gjør du det:
Start med å fjerne permen og skjær løs de første 70-80 sidene (sånn at de fortsatt henger sammen). Start med å brette det øverste høyre hjørnet ned og inn mot venstre kant på arket.

Brett det inn en gang til.

Brett den lille trekanten nederst bakover jevnt med den nederste kanten og putt den inn i siden du har brettet.

Fortsett på samme måte med alle sidene.

Etterhvert blir det veldig mye papir å forholde seg til, så det kan være lurt å holde de ferdigbrettede sidene sammen med en klype. Når du har kommet helt rundt, limes den første og den siste siden sammen.
Til vingene har jeg brukt tre løse sider som er limt sammen kant i kant og deretter brettet i trekkspillform. Disse limes fast på toppen av kjolen. For at alt skal holde seg ordentlig på plass har jeg festet en liten trepinne inn i hullet i trekulen som brukes til hode, stukket et hull gjennom vingene og limt pinnen ned i dette.

papirengler

 

Med stålkontroll i alle ledd

ståltrådengel

Til disse englene trenger du to typer ståltråd, en som er relativt stiv og en som er tynnere.

Tykk ståltråd som egner seg utmerket selges bl.a. i trepack på Clas’ern.  Den tynne som jeg har brukt stammer fra Panduro og er også midt i blinken.

Du trenger også en trekule til hode og noe å lage vingene av. Jeg har klippet dem ut av vliselin, men de kan også laget av filt, papir eller andre materialer som ikke frynser seg opp i kantene.

Slik gjør du:
Klipp et ca. 1,30 m langt stykke av den tykkeste ståltråden. Finn deg et rundt emne ( f.eks. bakepulverboksen ) med diameter på 7-8 cm som du kan bruke når du former foten på engelen, så er det enklere å få den jevnt rund. Start omtrent 10 cm til side for midten på ståltråden og dra den to ganger rundt emnet så du får en sirkel. Bøy den korteste enden rett oppover og dra den andre enda en halv gang rundt før denne også bøyes opp. Deretter surres den tynne ståltråden rundt foten og videre 13 cm oppover på den ene siden.

Dra den andre tråden inntil, fest dem sammen med et par ekstra runder og fortsett ned mot foten på den andre siden. Klipp av ståltråden og fest den. Klipp til armene så de blir like lange, ca. 14 cm, og vikle ståltråd rundt disse også.

Begynn nederst på den ene armen, lag en ekstra liten «utstikker» på toppen til å feste hodet på før du fortsetter ned den andre armen. Klipp av og fest tråden. Bøy armene i fasong og lag en liten krøll på dem i enden , så kan du henge på litt dingeldangel til pynt. Lim fast hodet og mal på ansikt og hår.

ståltrådengler

 

Renspikka engleglede

engler

Noen ganger er det så utrolig deilig og avstressende å bare sitte å spikke litt, og hvis ikke ambisjonene er så store, så er dette engleprosjektet helt greit og ganske fort gjort. finn deg et flatt trestykke, tegn opp et mønster og  spikk ut noe som blir seende omtrent sånn ut:

Puss over med sandpapir til slutt. Hvis du vil ha treverket mørkere, kan du røre ut en liten skvett brun maling i mye vann og beise det. Jeg syns ikke det gjør noe at det blir seende nokså hjemmelagd ut, litt sånn ala gamle sløydprosjekter fra barneskolen. Det er en del av imaget til disse englene, og i kombinasjon med den blanke, fine tråden jeg fant på loppers i våres, blir det en kul kræsj mellom røft og silkemykt som jeg liker veldig godt.
Når spikkejobben er unnagjort trenger du tråd eller garn til kjolen. Klipp til to bunter som er omtrent dobbelt så lange som du vil ha kjolen, sånn at de kan brettes over skuldrene på engelen, og en som er tynnere og kortere til å binde sammen rundt livet med.

Klipp til så det ser pent ut. Dersom du har en bitteliten øyeskrue til å feste på toppen av hodet for oppheng, er det greit å bruke. Hvis du er like fomlete som meg til å håndtere sånne ørsmå dingser, så kan du like gjerne stikke et lit hull der i stedet og lime en tråd rett ned i dette.

 

Sprudlene champagne-frøkner

 

Disse småtassene er fine å bruke som pynt på en flaske du skal gi bort i gave, men de liker også godt å dingle på juletreet.
Lim en passe stor trekule på toppen av korken og tegn eller mal på ansikt. Gi dem gjerne en kul sveis også. Disse har fått en slags permanent av små trekuler. Vingene er laget av smale blonder, formet til en sløyfe og limt på bak. Til slutt har de fått en glorie av en bit metalltråd som er limt ned i hullet på trekulen.

 

Cola-engler

Nå begynner det jammen å bli en god stund siden jeg har lagd noe av tomme bokser, men ettersom det nærmer seg jul passer det bra å få ryddet litt i tomgods-lageret igjen, og disse små metallenglene er ikke bare kjempesøte,- de er også fort gjort å lage.

engel av colaboks

Slik gjør du:
Kutt toppen og bunnen av en tom boks og klipp den opp i siden sånn at du får et flatt metallstykke. Lag en mal av papp som ser omtrent sånn ut:

Strek opp på metallet og klipp den ut. Lag snitt på vingene og på siden som vist med de svarte strekene, bøy engelen forsiktig i fasong, skyv vingene i hverandre og putt den lille klaffen inn i åpningen på siden. For at hodet skal få bedre feste har jeg limt en liten trepinne inn i det og deretter hatt lim på denne sånn at det festes til metallet på innsiden av kjolen. Sett gjerne en tråd på toppen også, så kan de henges opp.

 

Dagene flyr fort nå i desember, så da var det jammen brått hælja igjen – og samme hva du har på programmet ønsker jeg deg en himmelsk weekend med et lite visdomsord: Never run faster than your guardian angel can fly.

Norske juletrær og tyske julesanger

Da jeg gikk på videregående hadde vi en tysklærer som var av den oppfatningen at begrepet «kosetime» den siste dagen før juleferien ble forsvarlig ivaretatt med å lære oss noen tyske julesanger. Det var nok ikke en del av planen hans å bli stående å synge helt alene foran en gjeng halvvoksne slamper som ikke tok hverken teksten eller underholdningsverdien på strak arm. Dermed utviklet det hele seg til en ganske flau seanse med en tysklærer som stadig rødere i ansiktet og med gradvis svakere og mer usikker røst, avsluttet hele sangkarrieren relativt brått, og med et aldri så lite raseriutbrudd sendte oss inn i den helnorske julefeiringen med en leksjon i an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor og zwischen i stedet. Men jeg kan den nå, i hvert fall den første linja; «O Tannenbaum, o Tannenbaum, wie treu sind deine Blätter» sitter som spikret til evig tid, så jeg lærte minst to matnyttige ting den timen,- hva juletre heter på tysk, og at man aldri skal dra igang med tysk allsang uten å kjenne sitt publikum godt nok, med mindre en er forberedt på å ende opp som ufrivillig soloartist.
Hver gang jeg hører denne sangen i ettertid får jeg assosiasjoner til sånne koselige små alpelandsbyer med snødekte kirkespir og bindingsverkshus, stappfulle Bierstuben og glade, rødmussede tyskere, fulle av glühwein og julestemning. Ispedd noen små flashbacks til et klasserom på Indre Østfold videregående skole.
Den siste uka har kjøkkenbordet mitt vært  åsted for juletre-verksted, og for å komme i den rette stemningen plukket jeg fram det stygge glühweinkruset som fulgte med på kjøpet den gangen vi testet ut denne tvilsomme måten å drikke rødvin på – i Wien, fra den innerste kroken i det øverste kjøkkenskapet.

Og jeg koser meg med juletre-produksjon –  akkompagnert av «O Tannenbaum» med Andrea Bocelli – på italiensk… Det er gutten sin som kan synge det gitt! Med andre ord er det ingenting å si på den internasjonale julestemningen her i huset, og det eneste som muligens skurrer litt er at det er kaffe i det stygge glühweinkruset og ikke glühwein…

Små juletrær, eller grantrær er superduper julepynt som kan lages på utallige måter, fra det tidkrevende og naturtro til noe som egentlig er så enkelt som en likebeint trekant med stjerne på toppen,- alt etter lyst og innsatsvilje, smak og behag. Det kan være dekorativt å plassere flere trær i ulik form og størrelse sammen i grupper, og det passer meg i grunnen skikkelig bra, for etter å ha prøvd ut endel forskjellige varianter, så ser det sannelig ut for at jeg har endt opp som skogeier…

juletrær
Det er vel dette som kalles blandingsskog vel..

Picea abies  er det korrekte latinske navnet på grantre-slekten, men dette  innlegget handler nok mest om en del kanskje hittil ukjente medlemmer av denne familien.

Furugran
– Eller hvordan forvandle en furukvist til et grantre.

juletre av furunåler

Hvis du liker skikkelige puslejobber så er dette en sikker vinner!
Begynn med å finne en passe tykk pinne til stamme, surr mose rundt litt mer enn halvparten av den med ståltråd sånn at du får en kjegleform. Den trenger ikke å være perfekt.

Deretter ribber du noen furukvister og limer barnålene fast til mosekjeglen.

Begynn nederst og jobb deg oppover med noen barnåler om gangen, sånn at du får en tett og fin overflate. Det er enklest å bruke limpistol, så fester nålene med det samme.
For at treet skal stå trenger du også en fot til det.

Hvis du har mer tid og tålmodighet igjen etter all limingen kan du jo spikke til en «ordentlig» juletrefot, men det funker like bra med en enkel trekloss, eller du kan bruke sement og støpe det ned i en pen liten potte og stappe litt mose på toppen.

Blåbærgran

Blåbærgrana er en raskere variant av furugrana. Prinsippet er egentlig det samme, men du kan droppe mosekjeglen og lime kvistene fast rett på stammen. Blåbærris er fint å jobbe med, det tåler en trøkk, har passe lengde og beholder fargen godt når det tørker.
Spikk pinnen som skal brukes som stamme spiss i toppen og fest den ned i en passende fot så den står stødig. Lim fast  blåbærris ganske tett rundt hele pinnen, fra der du vil at det skal begynne nede på stammen og opp,  så har du høyden og formen på treet. Det holder å lime den øverste halvdelen av riset. Deretter fortsetter du oppover med stadig kortere kvister helt til du når toppen. Klipp til stilkene underveis hvis det trengs sånn at treet ikke blir for tykt øverst, men ender i en spiss.

grantre og kongledyr
Blåbærgran og kongledyr

Konglegran
Jeg blir aldri lei av kongler, og det medfører at jeg har et stort nok lager av dem til å kunne brødfø en hel ekornfamilie i lange tider, så for å få brukt opp noen av dem ble det et par juletrær av kongleskjell også.

Sånn du liker å presentere prosessen for offentligheten
…og sånn det EGENTLIG ser ut når du lager kongletrær…

Til disse har jeg brukt en kjegle av isopor og limt skjellene på, nedenfra og oppover. De har fått en stjerne på toppen også, – av stjerneanis.

juletre av kongleskjell

 

Pinnegran
Jeg blir aldri lei pinner heller jeg, og dersom du har mye julesmåtteri som du ikke har noen spesielle planer for,  kan det være fint å samle det på et hengende pinne- juletre på veggen.
Dette er veldig enkelt å lage i akkurat den størrelsen du vil og kan også være et morsomt alternativ dersom du ikke har plass eller mulighet til å ha et tradisjonelt juletre.

juletre av rekved

Mitt er laget av rekved, men har du ikke tilgang på det så går det jo akkurat like bra å bruke andre ting.

Slik gjør du:
Kutt opp ønsket antall emner i økende lengder. Klipp til en snor, et tau eller solid hyssing som er godt og vel lang nok til å rekke hele veien rundt begge langsidene av treet du skal lage ( Ta i så du er sikker, det går en del ekstra til knutene), legg den dobbelt og lag en liten løkke på toppen så den kan henges opp på veggen før du begynner å knytte fast pinnene. Da er det mye enklere å få festet dem rett med en gang. Jobb deg nedover, pinne for pinne, sørg for passe avstand mellom dem og at de blir hengende rett og knytt dem godt fast i ytterkanten på hver side.

Jeg har slått i noen småspiker hist og pist på hver av pinnene til slutt, sånn at det er enkelt å bytte ut pynten når jeg blir lei den, og dekorert treet med alle de små stjernene jeg kunne finne i kista med julepynt, samt noen små grønne innslag.


Lavgran
Et godt tips når du skal ut i skauen for  å finne ting du trenger til julepynt; ikke gap over for mye på en gang, men ta heller flere småturer. For det første er det veldig hyggelig med en tur i skauen og for det andre så er det vanskelig å konsentrere seg om altfor mye samtidig,- selv for oss damer. Og de små tingene, sånn som f.eks. lav som du trenger for å lage dette treet, er fort gjort å overse selv om det vokser så godt som overalt.

lav

Slik gjør du:
Klipp ut to identiske likebeinte trekanter av tykk papp og lim dem rundt en pinne, sånn at den nederste delen stikker fram og danner stammen på treet.

spikk av pinnen først sånn at den blir flat på den delen som skal være på innsiden av pappen. Deretter limes det lav over hele treet. Bruk gjerne flere typer, det gir mer liv til overflaten.

I et forsøk på å få det til å se ut som rim, dro jeg forsiktig over treet med et par strøk hvit maling og strødde på litt glitter. Det funka ikke helt som tenkt, men samma det..

Til slutt fikk det fot i bunnen, stjerne på toppen og noen nesten ekte perler på midten. Og litt mer hvit maling.

juletre av lav

 

Pappmachegran

juletrær av pappmache

Disse enkle trærne fra fjoråret får også lov til å henge med ei jul til. De er av pappmache, men de kan like gjerne lages med lufttørkende leire, eller hvorfor ikke børste støvet av den gamle nittitalls-klassikeren trolldeig…?

Da ser det sannelig ut for at det er på høy tid med en aldri så liten ryddesjau her i gård’n,- håper du har fått noen nyttige tips og gode ideer med deg på veien inn i førjulskosen!

Ich wünche euch allen einen schönen Freitag, und danke fürs lesen!
Auf Wiedersehen!

Helga von Skrimmelskrammel

 

 

 

 

 

Kortreiste kranser av helt naturlige råvarer

 

Kranser av naturmaterialer

Siden julemusikken på Europris har skranglet og gått i flere uker allerede og det første snøfallet for lengst er et tilbakelagt stadium, er det vel på tide å dra igang med produksjon av litt julepynt vel. For ei som bestandig har tviholdt på gamle tradisjoner, aldri pynter juletreet før på lille julaften, kjøper julegavene i siste liten og alltid har vært overbevist om at burde holde å starte juleforberedelsene sånn rundt 1. desember føles det på en måte for tidlig å begynne å kjøre fullt juleshow nesten før Halloween-toget har gått, men jeg har omsider innsett at med slike holdninger blir jeg hengende etter i svingene. For når andre i tur og orden forkynner på sosiale medier at de har alle sju slaga i boks og alt på stell allerede før november måned har gått over i historien,- er det fort gjort å føle seg litt akterutseilt… Og år ut og år inn har resultatet selvsagt vært det samme,- jeg rekker aldri mer enn en brøkdel av det jeg hadde trodd jeg skulle rekke, jeg stress-steker krumkaker to dager før jul og vasser fortsatt rundt i granbar og halvferdige juledekorasjoner når hovmester’n snubler seg inn i julefreden  til alle de som har full kontroll og tid til å se på tv utpå kvelden lille julaften.

Da jeg ryddet i noen gamle leker etter ungene, fant jeg ut at jeg sannelig har et nesten ekte tigerskinn i huset, så da mangler jeg egentlig bare en hovmester som nesten kan gå på trynet i det og servere meg forfriskninger underveis..

Men i år,- i år føler jeg lissom at jeg har overtaket på jula, siden jeg alt er i gang og egentlig har vært det en stund allerede. Jammen godt man blir litt slappere i prinsippfastheten med alderen!
For andre år på rappen har jeg vært litt føre var – eller kanskje heller litt var på at det kan bli dårlig føre, så jeg startet tidlig og har vært ute og småplukket  med meg saker og ting både herfra og derfra gjennom hele høsten med tanke på framtidig julepynt. På en tur oppi skakka over Tyrifjorden fant jeg noen flotte små nyper og et annet sted sikret jeg meg noen skikkelig feite, fine kongler.

Jeg har dratt i hus mose, kvist, barnåler og bøss nok til at det bør holde meg aktivisert helt fram til julen ringes inn, så nå er det duket for innekos og kaos på kjøkkenbordet de nærmeste ukene. Jeg gleder meg,- her skal det julehygges!
Det er ingenting som slår naturmaterialer,- de er aldeles gratis og de skaper kos og hygge på så mange plan, dessuten kler de jula veldig godt.

Jeg har startet smått og pent med noen kranser, sånne som holder seg like pene lenge og som er fine å henge opp hist og pist når man har begynt å glede seg til jul, men syns det er i tidligste laget å slippe nissen ut av skapet enda.

Superenkel nypekrans

Tre nyper til Askepott..

Selv om nypene vil bli ganske skrukkete i skinnet i løpet av tørkeprosessen, så holder de veldig godt på den fine, røde fargen. Jeg har rett og slett bare tredd dem på en ståltråd mens de fortsatt var friske, formet det hele til en krans og latt dem få lov til å ligge og tørke i fred og ro. Veldig enkelt og veldig fort gjort! Siden disse kransene blir like både på forsiden og baksiden, egner de seg godt til å henge fritt, f. eks. i et vindu.

nypekranser


Krans av kongleskjell

Ingen jul uten kongler, og de kan med fordel plukkes lenge før du skal bruke dem, sånn at de kan ligge og tørke på et lunt og tørt sted til du trenger dem.

Noen kongleplukkere er bare såååå søte!

Dersom du har hastverk kan konglene også tørkes i stekeovnen på 50 – 75 grader. I det siste har jeg snappet opp at det er en del som foretrekker stekeovnsvarianten for å bli kvitt eventuelle bugs og småkryp som muligens følger med konglene inn. Tanken på at det kanskje bor noen inni konglene mine har faktisk aldri streifet meg engang, og jeg tror ærlig talt at menneskeheten står overfor langt større utfordringer enn et mulig angrep fra konglebeboere, så når jeg hiver dem i stekeovnen så er det bare for å få fart på tørkeprosessen og ingenting annet. Jeg mener,- det skal jo tross alt dras et helt tre inn i stua om noen uker, som helt sikkert huser langt flere interessante skapninger enn en liten kongle gjør, men jeg kan ikke tenke meg at disse heller utgjør noen stor trussel for helse og velferd. Så det så!

krans av kongleskjell
Kranser av kongleskjell

Til disse kransene har jeg brukt kongler fra silkefuru, de har større skjell enn de konglene man finner ute i naturen, men det er ingenting i veien for å prøve seg med andre kongletyper heller hvis en ikke har tilgang på disse. Man tar hva man har og framgangsmåten blir jo den samme.
I tillegg til kongler og lim trenger du noe å bruke som base, f. eks. en halmkrans, men du kan også mekke en enkelt selv av ståltråd og avispapir:
Form en sirkel i den størrelsen du ønsker med et par runder ganske stiv ståltråd, tvinn sammen sider fra en avis og vikle dette rundt ringen. Bruk limpistol til å feste alle endene eller surr fast papiret med tynnere ståltråd. Dermed har du en helt grei sak som egner seg utmerket til å bruke til kranser der underlaget ikke blir synlig.

Parter noen kongler og klipp av litt av den nederste delen på skjellene før du limer dem fast til kransen enkeltvis sånn at denne blir helt dekket.

krans av kongleskjell

Og restene av konglene kan du bruke til å lage noen blomster av, som du igjen kan bruke til å lage en

Kongleblomstkrans

kongleblomster

kongleblomstkrans
Kongleblomstkrans

Her har jeg først lagd en krans av greiner fra hengebjørk og deretter er blomstene limt fast til denne med limpistol. De lange, tynne, ytterste kvistene på hengebjørka er som skapt til å lage kranser av, og i utgangspunktet syns jeg disse blir mer enn fine nok i seg selv, men denne gangen trengte jeg altså bare en bakgrunn som tåler å synes for kongleblomstene mine.

Slik lager du en krans av hengebjørk:
Bruk friske kvister, så brekker de ikke så lett når du jobber med dem, og jo lengre og tynnere – jo bedre. Start med å forme en kvist til en sirkel i ønsket størrelse og sikre den gjerne med en bit ståltråd. Deretter er det bare å surre, vikle, flette og kose seg! Sørg for å låse alle endene ved å stikke dem innunder andre kvister sånn at alt holder seg på plass.

krans av hengebjørk

 

Skall – skall ikke…?

Selv om Drømmeprinzen etter hvert begynner å bli vant til at jeg tar vare på alt mulig, så så det mistenkelig ut som om han trodde det hadde klikka for meg da jeg ba ham om å ikke hive skallene sist vi spiste pistasjenøtter, fordi jeg hadde planer for dem… Åsså satt jeg der da,- med en haug med nøtteskall som jeg hadde noen vage tanker om at det måtte gå an å bruke til noe konstruktivt, og et påtrengende behov for å kunne framlegge bevis på at jeg visste hva jeg holdt på med… Men kort fortalt,- jeg tror jeg vant den runden, for jeg syns jeg løste oppgaven relativt greit. Ja, det ble en krans det også,- forøvrig laget på samme måten som den av kongleskjell.

krans av pistasjenøtter

 

krans av pistasjenøtteskall

 

Felles for alle disse kransene er at de er ganske enkle og egentlig egner seg godt til helårsbruk, men det er en smal sak å stæshe dem opp med en fin sløyfe og kanskje litt dingeldangel hvis du vil sette mer julepreg på dem.

julekrans

 

Da ønsker jeg alle en fin novemberkveld og takk for at du leser!

 

 

 

 

 

 

 

 

Med hjartet på rette staden

Det sies ofte at kjøkkenet er husets hjerte, og hver gang jeg sitter ved siden av komfyren til Drømmeprinzen og ser på at han lager mat til meg, så tror jeg fullt og fast på at det stemmer. Helt fra første gangen han tok meg med seg hjem har dette vært et yndet samlingspunkt hvor det har blitt løst utallige verdensproblemer og utført imponerende handlinger på rekke og rad. Det aller første han imponerte med var vel egentlig å skrive bursdags-datoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta, for deretter å koke sammen et skikkelig herremåltid til meg,- og etterpå har det på en måte bare gått slag i slag…
Den godeste Drømmeprinzen viste seg nemlig raskt å være litt av en gourmetkokk, og sånt blir det naturligvis smøremyke damer og stjerner i boka av. En mann som mestrer matlagingens edle kunst og som aldri kommer til å glemme bursdagen din skal du jammen ta godt vare på!
Det er ikke småtterier han har tryllet fram av festmåltider i den tiden jeg har kjent ham, og når Drømmeprinzen kokkelerer – da er det han som er Chef! Jeg får aller nådigst lov til å dekke bordet og å hakke opp grønnsaker. Egentlig er jeg ganske god til å ikke tråkke i salaten med utidig innblanding om jeg skal si det selv. Jeg fyller heller gladelig resten av assistent-rollen med å holde ham med selskap, drikke rødvin og med å bedrive det han veldig snilt kaller for smalltalk. Med en smule selvinnsikt vil jeg vel heller kalle det for kontinuerlig kakling, men det er et resultat av at fordi vi bare ser hverandre i helgene, så lagrer jeg jo opp masse smalltalk hele uka igjennom, og når vi endelig møtes så renner mesteparten ut igjen på en gang.
Drømmeprinzen er den eneste jeg vet om som kan time et måltid nesten på sekundet. -Da er det mat om 23 og et halvt minutt, sier han, og bevæpnet med stekespade, gryter, panner og en eggeklokke jeg aldri blir klok på tryller han fram gyldne stekeskorper, deilige smaker og perfekt kokte små mandelpoteter som om han aldri skulle ha gjort annet.

Illustrasjonsfoto. Personen i historien er på ingen som helst måte identisk med personen på bildet.

Det er allikevel ingenting som slår de legendariske sausene hans! Her spares det aldri på godsakene. Stekesky, fløte, rømme og finhakket løk,- i tur og orden havner det i gryta. Helt til slutt setter han kronen på verket med en romslig skvett fra flasken med god vin av høy klasse som på dette tidspunktet har ført smalltalken til nye høyder og gjort meg lettere løsmunnet. Jeg våger meg derfor innpå med en antydning om det hadde vel egentlig holdt å bruke noe billig bordvin til sånn sauseproduksjon…? Dette får ham til å titte fortørnet opp fra grytene sine et lite sekund og svare med et slags indignert snøft,- Billig bordvin? Nei, sånt har vi da ikke her i huset!
– Og det er mer der det kommer fra, fortsetter han, jekker opp en ny flaske og vipper korken opp i skuffen under komfyren. Når denne skuffen etterhvert blir full, puttes alle korkene opp i en pose som jeg får med meg hjem.
God mat, god vin og en god porsjon bohem-ish ekstravaganse,- der har du Drømmeprinzen lissom – og jeg lever i grunnen godt med det jeg!

På hverdagene derimot, når helgen er tilbakelagt og jeg er tilbake i Kårboligen igjen med veska full av kork og må lage all maten min selv, så hender det av og til at jeg er litt mer i tvil med hensyn til det der med hus og plassering av hjertet… Om ikke annet så er jeg rimelig sikker på at kjøkkenet i Kårboligen rammes av noen små infarkt av og til. Mesteparten av året humper og går det riktignok helt fint, men på skikkelig kalde vinterdager, når gradestokken kryper under minus 20, hender det at hovedpulsåra kan fryse igjen i skapet under vasken og må tines opp med hårføner. Og når nordavinden kommer gufsende ut av dørsprekken i overskapet og treffer meg rett i pannebrasken mens jeg står å vasker opp, og det lissom blir et ørlite varmt drag i lufta hver gang jeg åpner kjøleskapet,- da blir det samling i stua! Men trøsten får være at uansett hvor kaldt det er på kjøkkenet, så er det enda kaldere på badet, og ni av ti dager i året er det et koselig kjøkken,- sånn gammeldags sommerhus-koselig på en måte. Og selv om hjertet skranter litt av og til, så har det flust med sjel.

Det er først når en skal ta bilde av kjøkkenet sitt man skjønner hvilken krevende oppgave det må være å være en sånn fotograf som tar bilder til sånne boligsalgprospekter. Åsså så mye rydding som må gjøres unna først da gitt… Men i det minste så ble det mer strøkent på kjøkkenbenken enn det har vært på år og dag.

Bortsett fra en og annen strømførende ledning og ny farge på veggene, så er det ingenting som er forandret noe særlig på her siden sekstitallet. Moderne fiksfakseri som oppvaskmaskin og avtrekksvifte glimrer med sitt fravær uten at det legger noen demper på stemningen, men når det skal tilberedes større middager eller noe skal stekes litt hardt, er det lurt å åpne døra, ta ut batteriet i røkvarsleren og å skru av andre elektriske apparater før start for å spare seg selv for strømbrudd og/eller skarpe pipelyder.
Dette er ikke et kjøkken hvor det er noe særlig poeng i å prøve å henge med i tia,- stilren design og moderne nyskapninger passer på en måte ikke så godt inn her. Selv den ikke lenger helt nye komfyren ser egentlig litt malplassert ut.

Det som derimot sklir rett inn, det er sånt som ikke er helt A4,- ting som er litt rare, morsomme, retro –  eller hjemmegjorte!

Et par gamle skatter og en nesten ny kaktus fra Ikea

Og det passer jo egentlig ganske bra det, siden jeg liker å pusle med gjenbruk og sånt. Så i dag serverer jeg noen ideer til kjekke og praktiske kjøkkenting som du kan koke sammen selv av gamle rester og billige råvarer.

Og vi kan jo starte med alle vinkorkene fra skuffen til Drømmers.

Siden jeg har hatt jevnt tilsig av dem i flere år nå, har jeg kunnet tillate meg å virkelig fråtse i kork! Noen har jeg brukt til en oppslagstavle med plass til huskelapper, kort, gamle konsertbilletter, bilder og alt sånt ruskomsnusk som jeg liker å ta vare på.

Denne er laget i en ramme jeg hadde fra før. Korkene er først delt i to på langs og deretter limt fast til bakgrunnen med trelim. Selve rammen rundt er malt med tavlemaling.

     

Korker er også fine å lage gryteunderlag av. Jeg har to stykker,- et hjerteformet et til helårsbruk og en stjerne som tas fram til jul.

korkhjerte

korkstjerne

Man får jo aldri for mange gryteunderlag, så her følger et par forslag til:

Gryteunderlag av kosteskaft

For å lage dette trenger du et gammelt kosteskaft, sag og en drill, i tillegg til ca. 1 m med tynt tau. Dersom du ikke har et som passer er det enkelt å tvinne et selv av hyssing.

Slik gjør du:
Kapp 6 biter på 18 cm. av kosteskaftet og bor hull gjennom alle stykkene på begge sider, ca. 1.5 cm. inn fra ytterkanten. Puss over med sandpapir der det trengs. Alle delene har fått et par strøk med hvit maling i endene, men resten av treverket har fått beholde den naturlige fargen. Lag en knute i enden av tauet og tre det nedenfra og opp gjennom hullene i kosteskaft-bitene på den ene siden. Knytt en knute tett over det øverste hullet og deretter enda en 20 cm. ut på tauet, før du trer det på samme måte ned på den andre siden og avslutter med en knute på undersiden.

gryteunderlag av kosteskaft

Kule kuler
Det aller enkleste gryteunderlaget lager du av trekuler som tres på en solid snor, strammes godt og knyttes sammen.

gryteunderlag

Til dette, som blir sånn middels stort, har jeg brukt 12 kuler som er 3 cm i diameter.

 

Felles for alle disse gryteunderlagene er at de også funker fint som pynt på veggen når de ikke er i bruk.

gryteunderlag av kosteskaft

Siden jeg først er inne på gryter,- gode grytekluter er en viktig ingrediens på ethvert kjøkken, og de aller beste er ofte dem du lager selv – f.eks. av gamle T-skjorter eller den fine ullgenseren som kom skeivt ut etter en runde på kokvask.

Med 2-3 lag ihelkokt lammeull er du bare noen enkle tråklesting unna å ha skaffet deg et sett kjempedeilige, myke grytekluter.
grytekluter av gamle T-skjorter
Dersom du liker å strikke, så trenger du bare 1 stk utvasket T-skjorte i str XL, et par strikkepinner og en ledig kveldsstund for å mekke sammen disse tykke, herlige godbitene!

Slik tråkler du:
Til hver av gryteklutene klipper du ut to like stykker på 20 ganger 16 cm, pluss et som er litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle tre lagene sammen med det minste i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting. La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så er det enklere å feste tråder underveis uten at det blir synlig fra utsiden. Broder mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene. Til slutt festes en hempe og den øverste kanten syes igjen.

Og slik strikker du:
Klipp opp en gammel T-skjorte i ca 1.5 cm brede strimler og legg opp 20 masker  på pinne nr 8-9. Strikk rettstrikk fram og tilbake til grytekluten ser passelig firkantet ut. Fell av, fest løse ender og sy på en passende hempe.

Her lukter det vel forresten superdupre, rasende billige julegaver lang vei…??

Bokser til smått og stort

Etter noen år med trege kjøkkenskuffer som gjør at jeg må ta i så hardt for å åpne dem at når de først går opp så er det med et rykk som får alt bestikket til å ende opp i en salig røre, ble jeg litt lei. For å få bedre oversikt og enklere tilgang til spiseredskapene begynte jeg derfor å samle dem i bokser på benken i stedet. Tomme hermetikkbokser vettu… ❤❤❤! Fordi jeg aldri blir enig med meg selv om hvordan de skal se ut, byttes de ut ganske ofte. Akkurat nå ser de sånn ut, så får vi se hvor lenge det varer. Sånn ca. til jul tenker jeg…

gjenbruk av hermetikkbokser

Noen bokser er egentlig dekorative akkurat sånn som de er også. Dersom de i tillegg er firkantede i formen og ikke altfor store, er de helt ideelle å henge på kjøleskapet og samle skrivesaker o.l. i. Det eneste du trenger å gjøre er å lime en litt skikkelig magnet på baksiden av boksen. Utrolig praktisk!

Ta kjøleskapmagnetene til nye høyder!

 

Bokser av papp
Har du noengang kjøpt melet ditt i en sånn boks og tenkt at: – Oi, det var jammen en fin boks! Den kan sikkert brukes om igjen.

Det har i hvert fall jeg tenkt, men jeg har også tenkt at det kan være greit å fikse litt på den først. Med litt ny dekor på utsiden blir de fine nok til å få komme ut av skapet og briljere på kjøkkenbenken.

Først er de malt hvite, og deretter har jeg kledd dem med papir og servietter som er limt på med decoupachelim. Sånne bokser er supre til oppbevaring av både nytt mel og alskens andre tørrvarer.

Smått, men godt
Det er ikke bestandig størrelsen det kommer an på, og av og til kan små gjenbruksbloggere være så heldige å kjenne noen med små fysiske plager som medfører knasking av små piller, som igjen  på litt sikt fører til superfint tomgods i form av små pillebokser – som viser seg å bare trenge noen små justeringer for å bli helt perfekte salt- og pepperbøsser!

salt og pepperbøsser av gamle pillebokser

Slik gjør du:
Fjern etiketten og mal eller trykk på bokstaver. Skjær av den ytterste ringen på lokket så det får samme størrelse som boksen. Puss det jevnt med fint sandpapir og lag hull med en syl e.l.

 

Og dette var dagens porsjon med smalltalk fra meg,- tusen takk for at du leser og strålende fin, ny uke til alle som en!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke akkurat Schønberg Erken, men close enough…

Av og til så får man seg noen sånne rare små aha- opplevelser, og her en dag så datt det plutselig ned i hodet mitt at jeg faktisk aldri har bodd helt alene før i hele mitt liv. Aldri.
Ikke før nå i høst.
Anne Maren fikk nemlig lærlingplass i en frisørsalong i Moss i sommer, og ingenting er bedre enn når sånne ting faller på plass. Men å bo i Degernes er ikke forenlig med å jobbe i Moss når du ikke har hverken bil eller lappen, så for noen uker siden pakket hun pikkpakket sitt og avsluttet samboerskapet vårt i Kårboligen til fordel for en liten leilighet i Fredrikstad, der hun og Kjell Trygve skal lære seg å stå på egne ben og poter.

Amy Flamy – klar for nye utfordringer!

Og da var det brått bare meg igjen her da, så med andre ord befinner jeg meg for tiden i nokså ukjent terreng, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig syns det er ganske deilig eller litt kjedelig… Det er vel det som kalles blandede følelser. Etter en mildt sagt heseblesende sommer hvor mammadrosja gikk i skytteltrafikk mellom Degernes og Særp slæsh Moss jevnt og trutt til alle døgnets tider dag ut og dag inn, har det vært godt for både sjåføren og drosja å få parkert litt, men det har blitt veldig tomt i huset, og veldig stille. Det er ingen som spiller musikk for full guffe på badet klokka sju om morran lenger, ingen som lurer meg til å se på YouTube-snutter av morsomme katter og Vegard Harm når jeg egentlig er opptatt med andre ting, det er ingen som lurer på hva det er til middag eller om vi skal se på enda en gammal «Mot i brøstet»-episode mens vi spiser. Og ingen som mjauer og krafser på døra og vil inn i varmen. Sånne enkle småting som var med på å sette farge på hverdagen er historie, og selv om jeg aldri var så veldig opplagt til full fest på badet klokka sju om morran eller syntes at Vegard Harm var så forbaska morsom – så savner jeg det. Men samtidig har det også blitt mye mindre klesvask, mindre kattehår i krokene, dorullene varer dobbelt så lenge og jeg kan spise lapskaus til middag hver hele uka hvis jeg har lyst…
Men,- jo, det ble tomt, selv om det også , i hvert fall innimellom, har blitt litt mer ryddig etter at Anne Maren tok med seg gitaren, katta, alle klærne og alle sminkesakene som brukte å ligge strødd rundt i huset,- selv om det fortsatt kan flagre en om annen løsvippe forbi og jeg sikkert kan finne enda en 2-3 hvite ankelsokker hvis jeg graver langt nok under sofa’n. Ja, åsså har vi naturligvis alle hodene da, som ikke fikk plass i en liten leilighet og som derfor har fått innvilget midlertidig asyl i kårboligen. Jeg har forlengst sluttet å skvette når jeg ser dem, men noe særlig selskap i dem er det ikke.

For de som måtte lure skal Anne Maren bli frisør og ikke bøddel…

Det tar litt tid å falle inn i en ny rytme,- for meg, og helt sikkert for Anne Maren også. Hun må lære seg å lage mat og å finne øreproppene sine uten mamma-hjelp og jeg må lære meg å betjene fjernkontrollen til tv’n selv. Ja, jeg er så lite inne i alle sånne duppeditter med mange knotter på, så etter å bare ha fått inn TV2 i tre uker, ga jeg opp og gikk løs på en bunke uleste Jørn Lier Horst-bøker i stedet. Det blir faktisk ganske spennende å lese krim på senga når det er så innmari tomt i huset, for gamle Kårboliger gir fra seg de underligste lyder enten det bor folk i dem eller ikke.

Det er livets gang dette her, og det er sånn det skal være,- at ungene vokser opp og skal videre ut i verden og framover, og det føles så utrolig bra når alt faller på plass for dem. Anne Maren har vært heldig med lærlingplass og  leilighet, hun tar ansvar, finner løsninger på ting selv og vokser på det. Og sånt gleder et mammahjerte mer enn noe annet. Jeg syns hun er kjempeflink jeg! Og av og til får jeg til og med lov til å være modell når hun trenger et ekte hode å trene «økende lengde» på. Hvem  har ikke drømt om en aldri så liten modellkarriere i blant lissom… 😎

Jeg hadde lyst til å gi henne noe med på veien da hun flyttet ut, noe mer enn den gamle stekepanna og alle de velmente mammarådene som hun aldri har vist noen overveldende interesse for. Noe hun kunne ha glede og nytte av når hun skal lære seg å stå på egne, vaklevorne husmorben for første gang.
Anne Maren ønsket seg rett og slett en kokebok. Ikke en sånn kjøpt en, men en som var hjemmelaget og spesialdesignet, med all favorittmaten hennes fra mamas kjøkken. Det syns jeg var en kjempegod ide og dessuten er det en skikkelig hyggelig ting å lage, så derfor sender jeg like godt tipset videre til andre mammaer som måtte være i samme båt,- eller til alle som sitter og klør seg litt i hue og lurer på hva de skal finne på i julegave til voksne unger som ikke har noe spesielt på ønskelista.
Det har tatt sin tid, for jeg ville gjerne gjøre den litt spesiell,  og jeg har glatt latt meg inspirere av den gamle kokeboka etter mormor, som mamma og jeg ble sittende å bla litt i tidligere i høst.

Mormors kokebok er i aller høyeste grad bygd opp etter lappeteppe-prinsippet, og gjenspeiler i tillegg til at hun jobbet på posten, også at hun helt klart var ei dame med egne meninger. Hun har justert på så godt som hver eneste oppskrift. Kuleste mormor! ❤

   

    

Så jeg kjøpte et sånn akkurat passe stort fotoalbum på Nille, fant fram skrivesaker, lim, saks og alt av gamle matblader og brosjyrer som jeg har tatt vare på i årenes løp, og en storstilt skrive-klippe-lime-prosess ble iverksatt. Den har holdt meg sysselsatt og engasjert i minst et par uker og gitt Kårboligen et velkjent og hjemmekoselig preg av godt gammeldags rotehus.

Det er en del jobb med sånne prosjekter, det blir utrolig mye papirsøppel av det – og i tillegg blir man så fryktelig sulten av å sitte og bla gjennom forlokkende bilder av sprøstekt svor og saftige kjøttfiller, nydelig dandert på glanset papir i time etter time, men det er supermorsomt, det utfordrer fantasien og det gir deg et unikt sluttprodukt som ingen har maken til! For håndskrevne kokebøker gror jo ikke akkurat på trær lenger, og selv om min versjon må sies å være skrevet i fonten «Rustikk slomsehåndskrift», så tenker jeg at det har vel sin sjarm det også…

Den mest krevende oppgaven viste seg fort å bli å lage forståelige oppskrifter ut av enkelte av husholdningens gamle klassikere, for det er ikke til å komme fra at de fleste av dem i utgangspunktet har vært nokså løselig bygd opp av tilfeldige slumper, dæsjer og skvetter, uten noen klar målestokk – for sånn blir det jo gjerne. Og begrep som «sånn passelig mye» eller «bare hiv oppi littegranne» sier faktisk ikke en nybleven husmor noe som helst. Det må inn med teskjeer og kryddermål i ordnede former for å gi mening.

Men nå er boka endelig ferdig. Det er ikke en kokebok med avanserte oppskrifter og eksotiske ingredienser,- det går for det meste i helt vanlig mat, som fiskegrateng, pizza og en og annen god kake, alt sånt som  hun liker.

Ost er ost og ostekake er ostekake…

 

Men visse retter er utstyrt med relativt spenstige navn, opplest og vedtatt en gang for alle av kreative unger for år og dag siden, utfra smak eller fasong på maten.

Det ville aldri i verden ha funka med noen navneendring etter alle disse åra, men det skader jo ikke å pynte litt på sannheten.

Som vanlig drar det ene det andre med seg, så akkurat da jeg trodde jeg hadde kommet i mål,  fikk jeg en ide om at det kunne være hyggelig å supplere med litt krydder, olivenolje og sånt som er kjekt å ha når seriøs kokkelering skal bedrives. Åsså fant jeg et søtt lite salatbestikk på Søstrene Grene som jeg ikke kunne motstå. Og det pynter jo alltid opp med en potte med litt grønt også…

Når det lissom bare baller seg på…

Dermed hadde det jammen plutselig vært svinaktig kjekt å ha noe å samle alt sammen oppi… Nå mangler det ikke akkurat på gammalt tral her i huset, så sannelig fant jeg en gammel vinflaske-kasse som etter en liten makeover viste seg å bli  helt perfekt til formålet –  og dermed var prosjekt kokebok til slutt i boks.

 

Ta taaa,- Mammas matkasse klar til levering!

For et par dager siden hadde Anne Maren bursdag. Da ble hun 19 år, og det eneste hun kom på at hun ønsket seg var en feiekost og et søplebrett. Voksenlivet ass…

Da ønsker jeg alle en fin, ny uke,- og tusen takk til alle som leser/liker/deler/og/eller følger med meg! Ikke minst – tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Det varmer og gleder meg kjempemasse! ❤