Når gamlemor mimrer om jula i gamledager

 

Days like these…

Egentlig skulle dette innlegget kommet for en ukes tid siden og ha handlet om mer hjemmelagd julepynt, men fordi det balla på seg med nokså  mye ekstra jobb den siste tiden har jeg kort sagt vært relativt kaputt og har ikke rukket å produsere stort annet enn et par skikkelig slitne skuldre som kunne trengt et  lite avbrekk – og muligens en smule massasje… Ettersom det brått bare er et par dager igjen til deadline og mesteparten av juleforberedelsene på hjemmebane grunnet mer inntektsgivende arbeid måtte settes litt på vent, burde jeg naturligvis ha stått på som en helt akkurat nå, men for å være ærlig – i kveld så har jeg bare lyst til å sitte å slække foran leirbålet i den stygge, gamle tightsen som jeg har arvet fra en av jentene – med et glass ildvann og de splitter nye ullsokkene som jeg fikk av mamma til bursdagen min og som egentlig er altfor pene til å brukes, i hvert fall sammen med en stygg, gammal tights..

Jeg beundrer folk som orker å strikke så pene sokker. Selv  har jeg mer enn nok med å holde styr på alle pinnene om jeg ikke skal involvere mønster og flettestrikk i tillegg.

Det eneste som har blitt gjenbrukt her i huset den siste uka er pinnekjøtt-pinnene etter forrige helgs festmåltid, som ble til opptenningsved til leirbålet – og som jeg forøvrig hadde trodd det skulle vært langt mer fres i med tanke på alt sauefettet de var innsauset i… Men bare jeg får dratt i hus resten av julegavene, krydret ei ribbe, sveiva over huset og hengt opp litt mer dingeldangel hist og pist – så kan vel i grunnen jula bare få lov å komme den. For juletreet har jeg hogd og børi ved har verdens snilleste gutter gjort for meg. Så i kveld  har jeg bare tenkt å nyte førjulsfreden, kjenne på peisvarmen, skrive på den strøkne , nye Ipaden min med tindrene ren skjerm uten matrester fra små barnebarnfingre og mimre litt om jula i gamledager,- slik som eldre folk av og til bruker å gjøre i Lions-katalogen og Menighetsbladet før jul. For det er noe med de stive skuldrene mine som får meg til å føle at jeg er gammal nok til å kunne forsvare ei skikkelig mimreøkt, og det er noe med nye, varme sokker og med akkurat denne peisen som bringer fram godfølelsen og gamle juleminner fra den gangen julaften var den aller lengste dagen i hele året og hele desember var fylt med magi.

Juletrehogst for viderekommende. Med seks småunger på slep må dette ha vært mer strabasiøst enn morsomt, men det var bare  bare ei  som tydelig lengtet hjem….

Sekstitallet og de tidlige søttiåra,- det var så utrolig langt mellom julaftenene den gangen, og jo mer de nærmet seg – jo saktere gikk ventetiden. Det var det samme med bursdager. Fordi vi ikke var bortskjemt med hverken gaver eller godsaker ellers i året var dette to store høydepunkter som kunne ta nattesøvnen fra en stakkars unge flere dager i forkant fordi vi gledet oss så fælt.
Det første tegnet på at det begynte å nærme seg jul var at mamma rigget adventskransen som pappa hadde sveiset sammen av et gammelt tannhjul og diverse annet. Når den ble kledd med granbar og utstyrt med sløyfer og lilla lys ble den like fin som en hvilke som helst annen adventskrans og så overhodet ikke ut som noe som var lagd av gamle bildeler,- det var rene trolldommen!
Etter hvert dro mamma igang julebaksten også og produserte kokosmakroner, sirupssnipper og smultringer på løpende bånd. På et eller annet tidspunkt investerte hun i en fantastisk nyvinning av en kakepresse, som gjorde at hun kunne presse ut utallige forskjellige småkaker som så skikkelig proffe ut av en eneste deig. De smakte riktignok likt alle sammen, men siden de hadde ulike fasonger ble det nesten som mange forskjellige likevel. Og vi bakte pepperkaker med former som pappa også hadde lagd, og et pepperkakehus som ingen av oss hadde lyst på lenger da vi endelig fikk lov å spise det opp en eller annen gang langt ut i romjula, fordi det hadde mistet sprøheten og smakte støv.

To av pappas hjemmelagde pepperkakeformer – still going strong!  Sikkert noens drømmedame dette – ei kjerring med hank!😁

Adventstiden sneglet seg framover i lusefart og juleforberedelsene gikk sin gang, men for å være ærlig,- det var vel for det meste  julegavene som sto i hodet på oss.
Vi hadde ei gammel kiste stående i gangen. Ellers i året ble den brukt til oppbevaring til melposer og sånn som mamma kjøpte i store kvanta, men når jula nærmet seg ble den tømt så vi kunne samle alle presangene oppi den etterhvert som de kom i hus. Denne kista virket akkurat som en magnet på oss, og selv om det var nedlagt et for engangs skyld nokså mildt mammaforbud mot altfor livlig aktivitet her, så var dette ungeflokkens naturlige samlingspunkt de siste dagene før jul, og med seks ivrige sjeler på hodet i gavekista til alle døgnets tider gikk det hardt for seg. Vi var alle klar over at dersom presangene våre skulle ha noen sjanse til å overleve som hemmeligheter helt fram til julaften så måtte de emballeres på en måte som gjorde dem så godt som innbruddssikre. Det nyttet ikke å få ting pakket inn i butikken når vi kjøpte dem,- alle visste at butikkdamer ikke var noe tess til slikt arbeid. Det var bare de gamle tantene til pappa som aldri skjønte dette, så når gavene deres ankom kista, støtte vi på nye utfordringer. De var bestandig fryktelig svakt konstruert og gikk i oppløsning for et godt ord. Vi hadde imidlertid klare regler for hvordan sånne ting skulle håndteres. Den som sto som mottager av en gave i full oppløsning ble jaget unna mens resten av flokken tok ansvaret for å pakke den inn igjen. Dette ga samtidig en gyllen anledning til å få sjekket innholdet i andres presanger ordentlig og bli en hemmelighet eller to rikere.

Et år fikk jeg denne til jul.  Da ble jeg litt skuffet. Det kjenner jeg at jeg fortsatt ville ha blitt, men i årenes løp har den i det minste fått en viss affeksjonsverdi…

Selv om et begrenset budsjett ble avgjørende for utfallet i hvert enkelt tilfelle, var det ingenting i veien med givergleden, så vi hadde naturligvis julegaver til alle sammen selv også. De voksne var det enkelt med, de kunne alltids få noe hjemmelaget, men selv likte vi best kjøpte ting. Det gikk for det meste i tusjer, blyanter og annet småtteri som ikke kostet all verden, og vi pakket det godt inn i flere lag gammelt julepapir som bestemor hadde tatt vare på og hadde et stort lager av på kottet sitt. Deretter ble alt lempet opp i kista i tur og orden, grundig polstret, med innebygde kamuflasjeeffekter der det var behov for slikt og motstandsdyktige mot all verdens klemming, risting og røff behandling. Det var et svare strev å holde alle hemmelighetene innabords. Og av og til utabords. Lillesøster Inka hadde kjøpt en pose potetgull som pappa skulle få til jul et år, fordi han var så glad i det. Beklageligvis så var hun det hun også, så hun tenkte at det sikkert ikke gjorde noe om hun åpnet posen og tok et par flak før hun pakket den inn. Og noen til… Etter et par dager var det bare noen få flak igjen i posen og den var blitt både slunken og stusselig. For at det skulle se litt bedre ut, la hun det resterende i en pen liten eske som hun pakket inn i stedet, mens hun krysset fingrene for at pappa skulle være enig med sånne folk som sa at det var tanken som telte…
Mormor og morfar som var fullstendig klar over tingenes tilstand i huset vårt, tok aldri med seg presangene sine før på selve julaften. «Nå får dere itte lov til å drive å klemme på dom!», sa mormor når hun motvillig lempet dem opp i kista siste liten, før hun satte kursen mot huset til bestemor og bestefar og verdens mest langsomme  julemiddag sånn at det ble fritt fram. På julegavene fra henne og morfar var det alltid knyttet på en ekstra, liten pakke, og det var ingen hemmelighet at den inneholdt en marsipangris. Hva som var i den andre derimot, var aldri godt å vite,- ofte noe fornuftig, men det kunne egentlig slå alle veier.
Fra bestemors kant derimot, kom det ingen overraskelser,- vi visste at vi alltid fikk sokker.  Opp gjennom hele barndommen vår, året rundt, satt hun og strikket rød- og svartspettete sokker til oss, og hun brydde seg ikke engang om å prøve å legge skjul  på det. Nå skulle en kanskje tro at det var en litt kjedelig presang å få, men det var det ikke. Det var tradisjon, og da var det greit. Og det å stikke bare føtter opp i et par splitter nye, varme bestemorsokker, strikket med kjærlighet og omtanke,- det var ekte julekveldsfølelse og noe av det beste som fantes! Dessuten fylte hun dem alltid med twist.

Med de siste gavene på plass, var kista endelig full – og da var det jul!

Familiejul før vi var helt fulltallige og lenge før kjøpepresset tok oss. Det store spørsmålet er; Hvem i all verden er det som har pynta det juletreet??

Noe av det første vi gjorde når vi sto opp om morgenen på julaften var å løpe bort i huset til bestemor og bestefar. Det var nemlig den eneste dagen i året de tente opp i peisen. Hvorfor de aldri gjorde det ellers vil for alltid forbli et stort mysterium, siden de fyrte for harde livet på alle andre måter hele vinteren, men peisen var en julaften-greie og derfor var det en viktig happening å få med seg. Tradisjonen var at mormor og morfar og tantene til pappa spiste julemiddagen hos bestemor og bestefar, mens vi spiste hjemme hos oss selv, og deretter kom de bort til oss når presangene skulle åpnes. Selv om bestemor derfor skulle ha huset fullt av middagsgjester om kvelden og sikkert hadde litt av hvert å styre med, så slapp hun gladelig seks hypergira barnebarn inn i varmen, like fornøyd med å se oss herje rundt som vanlig. Det virket i hvert fall sånn, men det kan godt være at vi bare manglet noen antenner. Vi hadde det i hvert fall ikke travelt,- vi hadde bare fryktelig mye ventetid som skulle slås i hel.

Omsider ringte kirkeklokkene julen inn, hele huset luktet ribbe og surkål og alle satt benket rundt kjøkkenbordet som tente lys. Vi måtte somle alt vi kunne med julemiddagen for å drøye tiden, men det er grenser for hvor lang tid det tar å bli mett av ribbe, medisterkaker, pølse og riskrem, og vi hadde aldri en sjanse til å bruke like lang tid som de i det andre huset. Og dermed ble det enda mer ventetid. Det var strengt forbudt å gå bort å pushe på dem, men vi gikk ut i hagen i ny og ne for å se hvor langt de hadde kommet i prosessen. Da de omsider, etter et par evigheter, reiste seg fra bordet – så skulle de pinadø vaske opp også! Jeg er til dags dato overbevist om at de somlet med vilje, og det der med oppvasken luktet mormor-påfunn lang vei,- hun skulle bestandig vaske opp.

De kom til slutt. Men de gikk saktere enn vanlig også. Det var helt tydelig at det ikke var gavene som var det viktigste med jula for dem.
Med besteforeldre og gamle tanter stablet på plass i stua – gikk resten egentlig veldig fort. Alle hemmeligheter kom fram i lyset og gikk fra å være spennende til å bli helt vanlige  ting – som skrivesaker, klær, leker – eller noen flak med potetgull…Bestemor sikret seg årets opplag av brukt julepapir i tilfelle hun skulle overleve enda en runde, mens vi puttet føttene opp i nye ullsokker og umiddelbart begynte å vente på neste jul.

Jeg savner den tiden. Jeg savner magien, forventningen, de kule folka og det stabile tilsiget av nye sokker. Og ikke minst savner jeg enorme havet av tid som befant seg mellom 1. desember og julaften,- Jeg ville jo ha rukket  all  verdens førjulskos med bare en skvett av det!
Men en ting har jeg tatt med meg videre i livet,- jeg polstrer og kamuflerer fortsatt julegavene etter alle kunstens regler ved behov!

Med dette vil jeg takke dere alle for følget i året som har gått og ønske hver eneste en av dere en virkelig fin og god julehøytid!

 

Lovvises engleskole – uten en dråpe blått blod

En gang i fjern fortid så gikk jeg faktisk rundt og het Lovvise et helt år. Ikke Louvise eller Louise, men Lovvise med trykk på minst to v-er. Det var rett etter videregående da jeg hadde fått jobb på Miranda kafeteria mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle bli her i livet. Jeg kjenner forøvrig litt på at det begynner å haste nå hvis jeg skal rekke det før pensjonsalderen kicker inn, men det er en helt annen sak.
Sjefen på Miranda het Oline. Eller Olline med trykk på minst to l-er. På Rakkestadspråk. Sett med mine den gangen ungdommelige øyne var Oline en interessant blanding av travel businesskvinne, diva og Mor Godhjerta. Hun gikk i blanke, raslende kjoler, hadde det alltid heseblesende travelt og kunne av og til virke bittelittegranne skremmende på meg, selv om hun egentlig var god som gull og ei kul dame – som tok meg inn i varmen, kjørte meg hardt, ga meg grunnleggende kunnskap om viktigheten av skikkelig morgenkaffe – og konsekvent kalte meg for Lovvise.
Etter noen uker i den nye jobben min prøvde jeg å ymte innpå om at jeg i grunnen het Anne-Sofie, bare sånn i tilfelle hun ikke hadde fått det med seg, men tilbakemeldingen jeg fikk var klinkende klar og ga ikke rom for noen videre diskusjon: «Det er ikke noe verre for deg å hete Lovvise enn det er for meg å hete Oline!».
Det er jo kul umulig å finne brukbare motargumenter til en sånn påstand, så det neste året lød jeg altså navnet Lovvise, og selv om jobben var hektisk og lønna så som så, var det en fin tid. Fordi det eneste frynsegodet som fulgte med stillingen var gratis mat, måkte jeg skruppelløst innpå drøssevis av wienerbrød bak disken i ledige stunder og jeg ble godvenner med alle «fyllikene» i Rakkestad, som var en fast del av inventaret og spedde opp brusen sin med en klunk eau de vie så snart jeg snudde ryggen til. Wienerbrødene på Miranda var vidunderlig gode, så jeg la sikkert på meg flere kilo i løpet av det året og den tidvis lett beduggede delen av klientellet var skikkelig trivelige karer alle som en, selv om de ikke nødvendigvis alltid responderte på at lyset ble slukket når det var stengetid hvis jeg hadde snudd ryggen til for mange ganger i løpet av dagen.

Og hvis du lurer på hvorfor jeg drar fram dette gamle kallenavnet mitt nå, så fins det overhodet ingen god forklaring,- annet enn at det lissom bare sklei så fint på plass inn i overskriften. Egentlig er det engler det skal handle om.
Jeg liker engler. Jeg liker tanken på at det kanskje er noen der som passer på meg litt,- særlig når jeg er ute og kjører på sørpeføre. Bare sånn helt i all stillhet og uten å komme med en eneste kommentar om kjøringa mi. Og jeg liker dem som julepynt også. Derfor står det et assortert utvalg av engler du kan lage selv på timeplanen i dag – felles for de fleste av dem er at jeg endelig har fått brukt opp noen av alle trekulene jeg har hamstret hemningsløse mengder av hos Søstrene Grene i løpet de siste par årene.


Helt engelsk

Familiens lille engelsk-ordbok bærer preg av å ha vært flittig brukt en gang i tiden, men det var før Google tok over jobben med å oversette fremmedlegemer i det engelske språket. Nå sto den bare i bokhylla og hadde perfekt størrelse til et planlagt prosjekt, derfor ble den glatt ofret på gjenbrukets alter for en god englesak. Det er ingenting i veien for å bruke større bøker, men i forhold til trekulen jeg skulle bruke som hode hadde denne helt riktig format. Å brette engler av gamle bøker er akkurat like morsomt som det ser ut til – og
Slik gjør du det:
Start med å fjerne permen og skjær løs de første 70-80 sidene (sånn at de fortsatt henger sammen). Start med å brette det øverste høyre hjørnet ned og inn mot venstre kant på arket.

Brett det inn en gang til.

Brett den lille trekanten nederst bakover jevnt med den nederste kanten og putt den inn i siden du har brettet.

Fortsett på samme måte med alle sidene.

Etterhvert blir det veldig mye papir å forholde seg til, så det kan være lurt å holde de ferdigbrettede sidene sammen med en klype. Når du har kommet helt rundt, limes den første og den siste siden sammen.
Til vingene har jeg brukt tre løse sider som er limt sammen kant i kant og deretter brettet i trekkspillform. Disse limes fast på toppen av kjolen. For at alt skal holde seg ordentlig på plass har jeg festet en liten trepinne inn i hullet i trekulen som brukes til hode, stukket et hull gjennom vingene og limt pinnen ned i dette.

papirengler

 

Med stålkontroll i alle ledd

ståltrådengel

Til disse englene trenger du to typer ståltråd, en som er relativt stiv og en som er tynnere.

Tykk ståltråd som egner seg utmerket selges bl.a. i trepack på Clas’ern.  Den tynne som jeg har brukt stammer fra Panduro og er også midt i blinken.

Du trenger også en trekule til hode og noe å lage vingene av. Jeg har klippet dem ut av vliselin, men de kan også laget av filt, papir eller andre materialer som ikke frynser seg opp i kantene.

Slik gjør du:
Klipp et ca. 1,30 m langt stykke av den tykkeste ståltråden. Finn deg et rundt emne ( f.eks. bakepulverboksen ) med diameter på 7-8 cm som du kan bruke når du former foten på engelen, så er det enklere å få den jevnt rund. Start omtrent 10 cm til side for midten på ståltråden og dra den to ganger rundt emnet så du får en sirkel. Bøy den korteste enden rett oppover og dra den andre enda en halv gang rundt før denne også bøyes opp. Deretter surres den tynne ståltråden rundt foten og videre 13 cm oppover på den ene siden.

Dra den andre tråden inntil, fest dem sammen med et par ekstra runder og fortsett ned mot foten på den andre siden. Klipp av ståltråden og fest den. Klipp til armene så de blir like lange, ca. 14 cm, og vikle ståltråd rundt disse også.

Begynn nederst på den ene armen, lag en ekstra liten «utstikker» på toppen til å feste hodet på før du fortsetter ned den andre armen. Klipp av og fest tråden. Bøy armene i fasong og lag en liten krøll på dem i enden , så kan du henge på litt dingeldangel til pynt. Lim fast hodet og mal på ansikt og hår.

ståltrådengler

 

Renspikka engleglede

engler

Noen ganger er det så utrolig deilig og avstressende å bare sitte å spikke litt, og hvis ikke ambisjonene er så store, så er dette engleprosjektet helt greit og ganske fort gjort. finn deg et flatt trestykke, tegn opp et mønster og  spikk ut noe som blir seende omtrent sånn ut:

Puss over med sandpapir til slutt. Hvis du vil ha treverket mørkere, kan du røre ut en liten skvett brun maling i mye vann og beise det. Jeg syns ikke det gjør noe at det blir seende nokså hjemmelagd ut, litt sånn ala gamle sløydprosjekter fra barneskolen. Det er en del av imaget til disse englene, og i kombinasjon med den blanke, fine tråden jeg fant på loppers i våres, blir det en kul kræsj mellom røft og silkemykt som jeg liker veldig godt.
Når spikkejobben er unnagjort trenger du tråd eller garn til kjolen. Klipp til to bunter som er omtrent dobbelt så lange som du vil ha kjolen, sånn at de kan brettes over skuldrene på engelen, og en som er tynnere og kortere til å binde sammen rundt livet med.

Klipp til så det ser pent ut. Dersom du har en bitteliten øyeskrue til å feste på toppen av hodet for oppheng, er det greit å bruke. Hvis du er like fomlete som meg til å håndtere sånne ørsmå dingser, så kan du like gjerne stikke et lit hull der i stedet og lime en tråd rett ned i dette.

 

Sprudlene champagne-frøkner

 

Disse småtassene er fine å bruke som pynt på en flaske du skal gi bort i gave, men de liker også godt å dingle på juletreet.
Lim en passe stor trekule på toppen av korken og tegn eller mal på ansikt. Gi dem gjerne en kul sveis også. Disse har fått en slags permanent av små trekuler. Vingene er laget av smale blonder, formet til en sløyfe og limt på bak. Til slutt har de fått en glorie av en bit metalltråd som er limt ned i hullet på trekulen.

 

Cola-engler

Nå begynner det jammen å bli en god stund siden jeg har lagd noe av tomme bokser, men ettersom det nærmer seg jul passer det bra å få ryddet litt i tomgods-lageret igjen, og disse små metallenglene er ikke bare kjempesøte,- de er også fort gjort å lage.

engel av colaboks

Slik gjør du:
Kutt toppen og bunnen av en tom boks og klipp den opp i siden sånn at du får et flatt metallstykke. Lag en mal av papp som ser omtrent sånn ut:

Strek opp på metallet og klipp den ut. Lag snitt på vingene og på siden som vist med de svarte strekene, bøy engelen forsiktig i fasong, skyv vingene i hverandre og putt den lille klaffen inn i åpningen på siden. For at hodet skal få bedre feste har jeg limt en liten trepinne inn i det og deretter hatt lim på denne sånn at det festes til metallet på innsiden av kjolen. Sett gjerne en tråd på toppen også, så kan de henges opp.

 

Dagene flyr fort nå i desember, så da var det jammen brått hælja igjen – og samme hva du har på programmet ønsker jeg deg en himmelsk weekend med et lite visdomsord: Never run faster than your guardian angel can fly.

Norske juletrær og tyske julesanger

Da jeg gikk på videregående hadde vi en tysklærer som var av den oppfatningen at begrepet «kosetime» den siste dagen før juleferien ble forsvarlig ivaretatt med å lære oss noen tyske julesanger. Det var nok ikke en del av planen hans å bli stående å synge helt alene foran en gjeng halvvoksne slamper som ikke tok hverken teksten eller underholdningsverdien på strak arm. Dermed utviklet det hele seg til en ganske flau seanse med en tysklærer som stadig rødere i ansiktet og med gradvis svakere og mer usikker røst, avsluttet hele sangkarrieren relativt brått, og med et aldri så lite raseriutbrudd sendte oss inn i den helnorske julefeiringen med en leksjon i an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor og zwischen i stedet. Men jeg kan den nå, i hvert fall den første linja; «O Tannenbaum, o Tannenbaum, wie treu sind deine Blätter» sitter som spikret til evig tid, så jeg lærte minst to matnyttige ting den timen,- hva juletre heter på tysk, og at man aldri skal dra igang med tysk allsang uten å kjenne sitt publikum godt nok, med mindre en er forberedt på å ende opp som ufrivillig soloartist.
Hver gang jeg hører denne sangen i ettertid får jeg assosiasjoner til sånne koselige små alpelandsbyer med snødekte kirkespir og bindingsverkshus, stappfulle Bierstuben og glade, rødmussede tyskere, fulle av glühwein og julestemning. Ispedd noen små flashbacks til et klasserom på Indre Østfold videregående skole.
Den siste uka har kjøkkenbordet mitt vært  åsted for juletre-verksted, og for å komme i den rette stemningen plukket jeg fram det stygge glühweinkruset som fulgte med på kjøpet den gangen vi testet ut denne tvilsomme måten å drikke rødvin på – i Wien, fra den innerste kroken i det øverste kjøkkenskapet.

Og jeg koser meg med juletre-produksjon –  akkompagnert av «O Tannenbaum» med Andrea Bocelli – på italiensk… Det er gutten sin som kan synge det gitt! Med andre ord er det ingenting å si på den internasjonale julestemningen her i huset, og det eneste som muligens skurrer litt er at det er kaffe i det stygge glühweinkruset og ikke glühwein…

Små juletrær, eller grantrær er superduper julepynt som kan lages på utallige måter, fra det tidkrevende og naturtro til noe som egentlig er så enkelt som en likebeint trekant med stjerne på toppen,- alt etter lyst og innsatsvilje, smak og behag. Det kan være dekorativt å plassere flere trær i ulik form og størrelse sammen i grupper, og det passer meg i grunnen skikkelig bra, for etter å ha prøvd ut endel forskjellige varianter, så ser det sannelig ut for at jeg har endt opp som skogeier…

juletrær
Det er vel dette som kalles blandingsskog vel..

Picea abies  er det korrekte latinske navnet på grantre-slekten, men dette  innlegget handler nok mest om en del kanskje hittil ukjente medlemmer av denne familien.

Furugran
– Eller hvordan forvandle en furukvist til et grantre.

juletre av furunåler

Hvis du liker skikkelige puslejobber så er dette en sikker vinner!
Begynn med å finne en passe tykk pinne til stamme, surr mose rundt litt mer enn halvparten av den med ståltråd sånn at du får en kjegleform. Den trenger ikke å være perfekt.

Deretter ribber du noen furukvister og limer barnålene fast til mosekjeglen.

Begynn nederst og jobb deg oppover med noen barnåler om gangen, sånn at du får en tett og fin overflate. Det er enklest å bruke limpistol, så fester nålene med det samme.
For at treet skal stå trenger du også en fot til det.

Hvis du har mer tid og tålmodighet igjen etter all limingen kan du jo spikke til en «ordentlig» juletrefot, men det funker like bra med en enkel trekloss, eller du kan bruke sement og støpe det ned i en pen liten potte og stappe litt mose på toppen.

Blåbærgran

Blåbærgrana er en raskere variant av furugrana. Prinsippet er egentlig det samme, men du kan droppe mosekjeglen og lime kvistene fast rett på stammen. Blåbærris er fint å jobbe med, det tåler en trøkk, har passe lengde og beholder fargen godt når det tørker.
Spikk pinnen som skal brukes som stamme spiss i toppen og fest den ned i en passende fot så den står stødig. Lim fast  blåbærris ganske tett rundt hele pinnen, fra der du vil at det skal begynne nede på stammen og opp,  så har du høyden og formen på treet. Det holder å lime den øverste halvdelen av riset. Deretter fortsetter du oppover med stadig kortere kvister helt til du når toppen. Klipp til stilkene underveis hvis det trengs sånn at treet ikke blir for tykt øverst, men ender i en spiss.

grantre og kongledyr
Blåbærgran og kongledyr

Konglegran
Jeg blir aldri lei av kongler, og det medfører at jeg har et stort nok lager av dem til å kunne brødfø en hel ekornfamilie i lange tider, så for å få brukt opp noen av dem ble det et par juletrær av kongleskjell også.

Sånn du liker å presentere prosessen for offentligheten
…og sånn det EGENTLIG ser ut når du lager kongletrær…

Til disse har jeg brukt en kjegle av isopor og limt skjellene på, nedenfra og oppover. De har fått en stjerne på toppen også, – av stjerneanis.

juletre av kongleskjell

 

Pinnegran
Jeg blir aldri lei pinner heller jeg, og dersom du har mye julesmåtteri som du ikke har noen spesielle planer for,  kan det være fint å samle det på et hengende pinne- juletre på veggen.
Dette er veldig enkelt å lage i akkurat den størrelsen du vil og kan også være et morsomt alternativ dersom du ikke har plass eller mulighet til å ha et tradisjonelt juletre.

juletre av rekved

Mitt er laget av rekved, men har du ikke tilgang på det så går det jo akkurat like bra å bruke andre ting.

Slik gjør du:
Kutt opp ønsket antall emner i økende lengder. Klipp til en snor, et tau eller solid hyssing som er godt og vel lang nok til å rekke hele veien rundt begge langsidene av treet du skal lage ( Ta i så du er sikker, det går en del ekstra til knutene), legg den dobbelt og lag en liten løkke på toppen så den kan henges opp på veggen før du begynner å knytte fast pinnene. Da er det mye enklere å få festet dem rett med en gang. Jobb deg nedover, pinne for pinne, sørg for passe avstand mellom dem og at de blir hengende rett og knytt dem godt fast i ytterkanten på hver side.

Jeg har slått i noen småspiker hist og pist på hver av pinnene til slutt, sånn at det er enkelt å bytte ut pynten når jeg blir lei den, og dekorert treet med alle de små stjernene jeg kunne finne i kista med julepynt, samt noen små grønne innslag.


Lavgran
Et godt tips når du skal ut i skauen for  å finne ting du trenger til julepynt; ikke gap over for mye på en gang, men ta heller flere småturer. For det første er det veldig hyggelig med en tur i skauen og for det andre så er det vanskelig å konsentrere seg om altfor mye samtidig,- selv for oss damer. Og de små tingene, sånn som f.eks. lav som du trenger for å lage dette treet, er fort gjort å overse selv om det vokser så godt som overalt.

lav

Slik gjør du:
Klipp ut to identiske likebeinte trekanter av tykk papp og lim dem rundt en pinne, sånn at den nederste delen stikker fram og danner stammen på treet.

spikk av pinnen først sånn at den blir flat på den delen som skal være på innsiden av pappen. Deretter limes det lav over hele treet. Bruk gjerne flere typer, det gir mer liv til overflaten.

I et forsøk på å få det til å se ut som rim, dro jeg forsiktig over treet med et par strøk hvit maling og strødde på litt glitter. Det funka ikke helt som tenkt, men samma det..

Til slutt fikk det fot i bunnen, stjerne på toppen og noen nesten ekte perler på midten. Og litt mer hvit maling.

juletre av lav

 

Pappmachegran

juletrær av pappmache

Disse enkle trærne fra fjoråret får også lov til å henge med ei jul til. De er av pappmache, men de kan like gjerne lages med lufttørkende leire, eller hvorfor ikke børste støvet av den gamle nittitalls-klassikeren trolldeig…?

Da ser det sannelig ut for at det er på høy tid med en aldri så liten ryddesjau her i gård’n,- håper du har fått noen nyttige tips og gode ideer med deg på veien inn i førjulskosen!

Ich wünche euch allen einen schönen Freitag, und danke fürs lesen!
Auf Wiedersehen!

Helga von Skrimmelskrammel

 

 

 

 

 

Kortreiste kranser av helt naturlige råvarer

 

Kranser av naturmaterialer

Siden julemusikken på Europris har skranglet og gått i flere uker allerede og det første snøfallet for lengst er et tilbakelagt stadium, er det vel på tide å dra igang med produksjon av litt julepynt vel. For ei som bestandig har tviholdt på gamle tradisjoner, aldri pynter juletreet før på lille julaften, kjøper julegavene i siste liten og alltid har vært overbevist om at burde holde å starte juleforberedelsene sånn rundt 1. desember føles det på en måte for tidlig å begynne å kjøre fullt juleshow nesten før Halloween-toget har gått, men jeg har omsider innsett at med slike holdninger blir jeg hengende etter i svingene. For når andre i tur og orden forkynner på sosiale medier at de har alle sju slaga i boks og alt på stell allerede før november måned har gått over i historien,- er det fort gjort å føle seg litt akterutseilt… Og år ut og år inn har resultatet selvsagt vært det samme,- jeg rekker aldri mer enn en brøkdel av det jeg hadde trodd jeg skulle rekke, jeg stress-steker krumkaker to dager før jul og vasser fortsatt rundt i granbar og halvferdige juledekorasjoner når hovmester’n snubler seg inn i julefreden  til alle de som har full kontroll og tid til å se på tv utpå kvelden lille julaften.

Da jeg ryddet i noen gamle leker etter ungene, fant jeg ut at jeg sannelig har et nesten ekte tigerskinn i huset, så da mangler jeg egentlig bare en hovmester som nesten kan gå på trynet i det og servere meg forfriskninger underveis..

Men i år,- i år føler jeg lissom at jeg har overtaket på jula, siden jeg alt er i gang og egentlig har vært det en stund allerede. Jammen godt man blir litt slappere i prinsippfastheten med alderen!
For andre år på rappen har jeg vært litt føre var – eller kanskje heller litt var på at det kan bli dårlig føre, så jeg startet tidlig og har vært ute og småplukket  med meg saker og ting både herfra og derfra gjennom hele høsten med tanke på framtidig julepynt. På en tur oppi skakka over Tyrifjorden fant jeg noen flotte små nyper og et annet sted sikret jeg meg noen skikkelig feite, fine kongler.

Jeg har dratt i hus mose, kvist, barnåler og bøss nok til at det bør holde meg aktivisert helt fram til julen ringes inn, så nå er det duket for innekos og kaos på kjøkkenbordet de nærmeste ukene. Jeg gleder meg,- her skal det julehygges!
Det er ingenting som slår naturmaterialer,- de er aldeles gratis og de skaper kos og hygge på så mange plan, dessuten kler de jula veldig godt.

Jeg har startet smått og pent med noen kranser, sånne som holder seg like pene lenge og som er fine å henge opp hist og pist når man har begynt å glede seg til jul, men syns det er i tidligste laget å slippe nissen ut av skapet enda.

Superenkel nypekrans

Tre nyper til Askepott..

Selv om nypene vil bli ganske skrukkete i skinnet i løpet av tørkeprosessen, så holder de veldig godt på den fine, røde fargen. Jeg har rett og slett bare tredd dem på en ståltråd mens de fortsatt var friske, formet det hele til en krans og latt dem få lov til å ligge og tørke i fred og ro. Veldig enkelt og veldig fort gjort! Siden disse kransene blir like både på forsiden og baksiden, egner de seg godt til å henge fritt, f. eks. i et vindu.

nypekranser


Krans av kongleskjell

Ingen jul uten kongler, og de kan med fordel plukkes lenge før du skal bruke dem, sånn at de kan ligge og tørke på et lunt og tørt sted til du trenger dem.

Noen kongleplukkere er bare såååå søte!

Dersom du har hastverk kan konglene også tørkes i stekeovnen på 50 – 75 grader. I det siste har jeg snappet opp at det er en del som foretrekker stekeovnsvarianten for å bli kvitt eventuelle bugs og småkryp som muligens følger med konglene inn. Tanken på at det kanskje bor noen inni konglene mine har faktisk aldri streifet meg engang, og jeg tror ærlig talt at menneskeheten står overfor langt større utfordringer enn et mulig angrep fra konglebeboere, så når jeg hiver dem i stekeovnen så er det bare for å få fart på tørkeprosessen og ingenting annet. Jeg mener,- det skal jo tross alt dras et helt tre inn i stua om noen uker, som helt sikkert huser langt flere interessante skapninger enn en liten kongle gjør, men jeg kan ikke tenke meg at disse heller utgjør noen stor trussel for helse og velferd. Så det så!

krans av kongleskjell
Kranser av kongleskjell

Til disse kransene har jeg brukt kongler fra silkefuru, de har større skjell enn de konglene man finner ute i naturen, men det er ingenting i veien for å prøve seg med andre kongletyper heller hvis en ikke har tilgang på disse. Man tar hva man har og framgangsmåten blir jo den samme.
I tillegg til kongler og lim trenger du noe å bruke som base, f. eks. en halmkrans, men du kan også mekke en enkelt selv av ståltråd og avispapir:
Form en sirkel i den størrelsen du ønsker med et par runder ganske stiv ståltråd, tvinn sammen sider fra en avis og vikle dette rundt ringen. Bruk limpistol til å feste alle endene eller surr fast papiret med tynnere ståltråd. Dermed har du en helt grei sak som egner seg utmerket til å bruke til kranser der underlaget ikke blir synlig.

Parter noen kongler og klipp av litt av den nederste delen på skjellene før du limer dem fast til kransen enkeltvis sånn at denne blir helt dekket.

krans av kongleskjell

Og restene av konglene kan du bruke til å lage noen blomster av, som du igjen kan bruke til å lage en

Kongleblomstkrans

kongleblomster

kongleblomstkrans
Kongleblomstkrans

Her har jeg først lagd en krans av greiner fra hengebjørk og deretter er blomstene limt fast til denne med limpistol. De lange, tynne, ytterste kvistene på hengebjørka er som skapt til å lage kranser av, og i utgangspunktet syns jeg disse blir mer enn fine nok i seg selv, men denne gangen trengte jeg altså bare en bakgrunn som tåler å synes for kongleblomstene mine.

Slik lager du en krans av hengebjørk:
Bruk friske kvister, så brekker de ikke så lett når du jobber med dem, og jo lengre og tynnere – jo bedre. Start med å forme en kvist til en sirkel i ønsket størrelse og sikre den gjerne med en bit ståltråd. Deretter er det bare å surre, vikle, flette og kose seg! Sørg for å låse alle endene ved å stikke dem innunder andre kvister sånn at alt holder seg på plass.

krans av hengebjørk

 

Skall – skall ikke…?

Selv om Drømmeprinzen etter hvert begynner å bli vant til at jeg tar vare på alt mulig, så så det mistenkelig ut som om han trodde det hadde klikka for meg da jeg ba ham om å ikke hive skallene sist vi spiste pistasjenøtter, fordi jeg hadde planer for dem… Åsså satt jeg der da,- med en haug med nøtteskall som jeg hadde noen vage tanker om at det måtte gå an å bruke til noe konstruktivt, og et påtrengende behov for å kunne framlegge bevis på at jeg visste hva jeg holdt på med… Men kort fortalt,- jeg tror jeg vant den runden, for jeg syns jeg løste oppgaven relativt greit. Ja, det ble en krans det også,- forøvrig laget på samme måten som den av kongleskjell.

krans av pistasjenøtter

 

krans av pistasjenøtteskall

 

Felles for alle disse kransene er at de er ganske enkle og egentlig egner seg godt til helårsbruk, men det er en smal sak å stæshe dem opp med en fin sløyfe og kanskje litt dingeldangel hvis du vil sette mer julepreg på dem.

julekrans

 

Da ønsker jeg alle en fin novemberkveld og takk for at du leser!

 

 

 

 

 

 

 

 

Med hjartet på rette staden

Det sies ofte at kjøkkenet er husets hjerte, og hver gang jeg sitter ved siden av komfyren til Drømmeprinzen og ser på at han lager mat til meg, så tror jeg fullt og fast på at det stemmer. Helt fra første gangen han tok meg med seg hjem har dette vært et yndet samlingspunkt hvor det har blitt løst utallige verdensproblemer og utført imponerende handlinger på rekke og rad. Det aller første han imponerte med var vel egentlig å skrive bursdags-datoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta, for deretter å koke sammen et skikkelig herremåltid til meg,- og etterpå har det på en måte bare gått slag i slag…
Den godeste Drømmeprinzen viste seg nemlig raskt å være litt av en gourmetkokk, og sånt blir det naturligvis smøremyke damer og stjerner i boka av. En mann som mestrer matlagingens edle kunst og som aldri kommer til å glemme bursdagen din skal du jammen ta godt vare på!
Det er ikke småtterier han har tryllet fram av festmåltider i den tiden jeg har kjent ham, og når Drømmeprinzen kokkelerer – da er det han som er Chef! Jeg får aller nådigst lov til å dekke bordet og å hakke opp grønnsaker. Egentlig er jeg ganske god til å ikke tråkke i salaten med utidig innblanding om jeg skal si det selv. Jeg fyller heller gladelig resten av assistent-rollen med å holde ham med selskap, drikke rødvin og med å bedrive det han veldig snilt kaller for smalltalk. Med en smule selvinnsikt vil jeg vel heller kalle det for kontinuerlig kakling, men det er et resultat av at fordi vi bare ser hverandre i helgene, så lagrer jeg jo opp masse smalltalk hele uka igjennom, og når vi endelig møtes så renner mesteparten ut igjen på en gang.
Drømmeprinzen er den eneste jeg vet om som kan time et måltid nesten på sekundet. -Da er det mat om 23 og et halvt minutt, sier han, og bevæpnet med stekespade, gryter, panner og en eggeklokke jeg aldri blir klok på tryller han fram gyldne stekeskorper, deilige smaker og perfekt kokte små mandelpoteter som om han aldri skulle ha gjort annet.

Illustrasjonsfoto. Personen i historien er på ingen som helst måte identisk med personen på bildet.

Det er allikevel ingenting som slår de legendariske sausene hans! Her spares det aldri på godsakene. Stekesky, fløte, rømme og finhakket løk,- i tur og orden havner det i gryta. Helt til slutt setter han kronen på verket med en romslig skvett fra flasken med god vin av høy klasse som på dette tidspunktet har ført smalltalken til nye høyder og gjort meg lettere løsmunnet. Jeg våger meg derfor innpå med en antydning om det hadde vel egentlig holdt å bruke noe billig bordvin til sånn sauseproduksjon…? Dette får ham til å titte fortørnet opp fra grytene sine et lite sekund og svare med et slags indignert snøft,- Billig bordvin? Nei, sånt har vi da ikke her i huset!
– Og det er mer der det kommer fra, fortsetter han, jekker opp en ny flaske og vipper korken opp i skuffen under komfyren. Når denne skuffen etterhvert blir full, puttes alle korkene opp i en pose som jeg får med meg hjem.
God mat, god vin og en god porsjon bohem-ish ekstravaganse,- der har du Drømmeprinzen lissom – og jeg lever i grunnen godt med det jeg!

På hverdagene derimot, når helgen er tilbakelagt og jeg er tilbake i Kårboligen igjen med veska full av kork og må lage all maten min selv, så hender det av og til at jeg er litt mer i tvil med hensyn til det der med hus og plassering av hjertet… Om ikke annet så er jeg rimelig sikker på at kjøkkenet i Kårboligen rammes av noen små infarkt av og til. Mesteparten av året humper og går det riktignok helt fint, men på skikkelig kalde vinterdager, når gradestokken kryper under minus 20, hender det at hovedpulsåra kan fryse igjen i skapet under vasken og må tines opp med hårføner. Og når nordavinden kommer gufsende ut av dørsprekken i overskapet og treffer meg rett i pannebrasken mens jeg står å vasker opp, og det lissom blir et ørlite varmt drag i lufta hver gang jeg åpner kjøleskapet,- da blir det samling i stua! Men trøsten får være at uansett hvor kaldt det er på kjøkkenet, så er det enda kaldere på badet, og ni av ti dager i året er det et koselig kjøkken,- sånn gammeldags sommerhus-koselig på en måte. Og selv om hjertet skranter litt av og til, så har det flust med sjel.

Det er først når en skal ta bilde av kjøkkenet sitt man skjønner hvilken krevende oppgave det må være å være en sånn fotograf som tar bilder til sånne boligsalgprospekter. Åsså så mye rydding som må gjøres unna først da gitt… Men i det minste så ble det mer strøkent på kjøkkenbenken enn det har vært på år og dag.

Bortsett fra en og annen strømførende ledning og ny farge på veggene, så er det ingenting som er forandret noe særlig på her siden sekstitallet. Moderne fiksfakseri som oppvaskmaskin og avtrekksvifte glimrer med sitt fravær uten at det legger noen demper på stemningen, men når det skal tilberedes større middager eller noe skal stekes litt hardt, er det lurt å åpne døra, ta ut batteriet i røkvarsleren og å skru av andre elektriske apparater før start for å spare seg selv for strømbrudd og/eller skarpe pipelyder.
Dette er ikke et kjøkken hvor det er noe særlig poeng i å prøve å henge med i tia,- stilren design og moderne nyskapninger passer på en måte ikke så godt inn her. Selv den ikke lenger helt nye komfyren ser egentlig litt malplassert ut.

Det som derimot sklir rett inn, det er sånt som ikke er helt A4,- ting som er litt rare, morsomme, retro –  eller hjemmegjorte!

Et par gamle skatter og en nesten ny kaktus fra Ikea

Og det passer jo egentlig ganske bra det, siden jeg liker å pusle med gjenbruk og sånt. Så i dag serverer jeg noen ideer til kjekke og praktiske kjøkkenting som du kan koke sammen selv av gamle rester og billige råvarer.

Og vi kan jo starte med alle vinkorkene fra skuffen til Drømmers.

Siden jeg har hatt jevnt tilsig av dem i flere år nå, har jeg kunnet tillate meg å virkelig fråtse i kork! Noen har jeg brukt til en oppslagstavle med plass til huskelapper, kort, gamle konsertbilletter, bilder og alt sånt ruskomsnusk som jeg liker å ta vare på.

Denne er laget i en ramme jeg hadde fra før. Korkene er først delt i to på langs og deretter limt fast til bakgrunnen med trelim. Selve rammen rundt er malt med tavlemaling.

     

Korker er også fine å lage gryteunderlag av. Jeg har to stykker,- et hjerteformet et til helårsbruk og en stjerne som tas fram til jul.

korkhjerte

korkstjerne

Man får jo aldri for mange gryteunderlag, så her følger et par forslag til:

Gryteunderlag av kosteskaft

For å lage dette trenger du et gammelt kosteskaft, sag og en drill, i tillegg til ca. 1 m med tynt tau. Dersom du ikke har et som passer er det enkelt å tvinne et selv av hyssing.

Slik gjør du:
Kapp 6 biter på 18 cm. av kosteskaftet og bor hull gjennom alle stykkene på begge sider, ca. 1.5 cm. inn fra ytterkanten. Puss over med sandpapir der det trengs. Alle delene har fått et par strøk med hvit maling i endene, men resten av treverket har fått beholde den naturlige fargen. Lag en knute i enden av tauet og tre det nedenfra og opp gjennom hullene i kosteskaft-bitene på den ene siden. Knytt en knute tett over det øverste hullet og deretter enda en 20 cm. ut på tauet, før du trer det på samme måte ned på den andre siden og avslutter med en knute på undersiden.

gryteunderlag av kosteskaft

Kule kuler
Det aller enkleste gryteunderlaget lager du av trekuler som tres på en solid snor, strammes godt og knyttes sammen.

gryteunderlag

Til dette, som blir sånn middels stort, har jeg brukt 12 kuler som er 3 cm i diameter.

 

Felles for alle disse gryteunderlagene er at de også funker fint som pynt på veggen når de ikke er i bruk.

gryteunderlag av kosteskaft

Siden jeg først er inne på gryter,- gode grytekluter er en viktig ingrediens på ethvert kjøkken, og de aller beste er ofte dem du lager selv – f.eks. av gamle T-skjorter eller den fine ullgenseren som kom skeivt ut etter en runde på kokvask.

Med 2-3 lag ihelkokt lammeull er du bare noen enkle tråklesting unna å ha skaffet deg et sett kjempedeilige, myke grytekluter.
grytekluter av gamle T-skjorter
Dersom du liker å strikke, så trenger du bare 1 stk utvasket T-skjorte i str XL, et par strikkepinner og en ledig kveldsstund for å mekke sammen disse tykke, herlige godbitene!

Slik tråkler du:
Til hver av gryteklutene klipper du ut to like stykker på 20 ganger 16 cm, pluss et som er litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle tre lagene sammen med det minste i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting. La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så er det enklere å feste tråder underveis uten at det blir synlig fra utsiden. Broder mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene. Til slutt festes en hempe og den øverste kanten syes igjen.

Og slik strikker du:
Klipp opp en gammel T-skjorte i ca 1.5 cm brede strimler og legg opp 20 masker  på pinne nr 8-9. Strikk rettstrikk fram og tilbake til grytekluten ser passelig firkantet ut. Fell av, fest løse ender og sy på en passende hempe.

Her lukter det vel forresten superdupre, rasende billige julegaver lang vei…??

Bokser til smått og stort

Etter noen år med trege kjøkkenskuffer som gjør at jeg må ta i så hardt for å åpne dem at når de først går opp så er det med et rykk som får alt bestikket til å ende opp i en salig røre, ble jeg litt lei. For å få bedre oversikt og enklere tilgang til spiseredskapene begynte jeg derfor å samle dem i bokser på benken i stedet. Tomme hermetikkbokser vettu… ❤❤❤! Fordi jeg aldri blir enig med meg selv om hvordan de skal se ut, byttes de ut ganske ofte. Akkurat nå ser de sånn ut, så får vi se hvor lenge det varer. Sånn ca. til jul tenker jeg…

gjenbruk av hermetikkbokser

Noen bokser er egentlig dekorative akkurat sånn som de er også. Dersom de i tillegg er firkantede i formen og ikke altfor store, er de helt ideelle å henge på kjøleskapet og samle skrivesaker o.l. i. Det eneste du trenger å gjøre er å lime en litt skikkelig magnet på baksiden av boksen. Utrolig praktisk!

Ta kjøleskapmagnetene til nye høyder!

 

Bokser av papp
Har du noengang kjøpt melet ditt i en sånn boks og tenkt at: – Oi, det var jammen en fin boks! Den kan sikkert brukes om igjen.

Det har i hvert fall jeg tenkt, men jeg har også tenkt at det kan være greit å fikse litt på den først. Med litt ny dekor på utsiden blir de fine nok til å få komme ut av skapet og briljere på kjøkkenbenken.

Først er de malt hvite, og deretter har jeg kledd dem med papir og servietter som er limt på med decoupachelim. Sånne bokser er supre til oppbevaring av både nytt mel og alskens andre tørrvarer.

Smått, men godt
Det er ikke bestandig størrelsen det kommer an på, og av og til kan små gjenbruksbloggere være så heldige å kjenne noen med små fysiske plager som medfører knasking av små piller, som igjen  på litt sikt fører til superfint tomgods i form av små pillebokser – som viser seg å bare trenge noen små justeringer for å bli helt perfekte salt- og pepperbøsser!

salt og pepperbøsser av gamle pillebokser

Slik gjør du:
Fjern etiketten og mal eller trykk på bokstaver. Skjær av den ytterste ringen på lokket så det får samme størrelse som boksen. Puss det jevnt med fint sandpapir og lag hull med en syl e.l.

 

Og dette var dagens porsjon med smalltalk fra meg,- tusen takk for at du leser og strålende fin, ny uke til alle som en!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke akkurat Schønberg Erken, men close enough…

Av og til så får man seg noen sånne rare små aha- opplevelser, og her en dag så datt det plutselig ned i hodet mitt at jeg faktisk aldri har bodd helt alene før i hele mitt liv. Aldri.
Ikke før nå i høst.
Anne Maren fikk nemlig lærlingplass i en frisørsalong i Moss i sommer, og ingenting er bedre enn når sånne ting faller på plass. Men å bo i Degernes er ikke forenlig med å jobbe i Moss når du ikke har hverken bil eller lappen, så for noen uker siden pakket hun pikkpakket sitt og avsluttet samboerskapet vårt i Kårboligen til fordel for en liten leilighet i Fredrikstad, der hun og Kjell Trygve skal lære seg å stå på egne ben og poter.

Amy Flamy – klar for nye utfordringer!

Og da var det brått bare meg igjen her da, så med andre ord befinner jeg meg for tiden i nokså ukjent terreng, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig syns det er ganske deilig eller litt kjedelig… Det er vel det som kalles blandede følelser. Etter en mildt sagt heseblesende sommer hvor mammadrosja gikk i skytteltrafikk mellom Degernes og Særp slæsh Moss jevnt og trutt til alle døgnets tider dag ut og dag inn, har det vært godt for både sjåføren og drosja å få parkert litt, men det har blitt veldig tomt i huset, og veldig stille. Det er ingen som spiller musikk for full guffe på badet klokka sju om morran lenger, ingen som lurer meg til å se på YouTube-snutter av morsomme katter og Vegard Harm når jeg egentlig er opptatt med andre ting, det er ingen som lurer på hva det er til middag eller om vi skal se på enda en gammal «Mot i brøstet»-episode mens vi spiser. Og ingen som mjauer og krafser på døra og vil inn i varmen. Sånne enkle småting som var med på å sette farge på hverdagen er historie, og selv om jeg aldri var så veldig opplagt til full fest på badet klokka sju om morran eller syntes at Vegard Harm var så forbaska morsom – så savner jeg det. Men samtidig har det også blitt mye mindre klesvask, mindre kattehår i krokene, dorullene varer dobbelt så lenge og jeg kan spise lapskaus til middag hver hele uka hvis jeg har lyst…
Men,- jo, det ble tomt, selv om det også , i hvert fall innimellom, har blitt litt mer ryddig etter at Anne Maren tok med seg gitaren, katta, alle klærne og alle sminkesakene som brukte å ligge strødd rundt i huset,- selv om det fortsatt kan flagre en om annen løsvippe forbi og jeg sikkert kan finne enda en 2-3 hvite ankelsokker hvis jeg graver langt nok under sofa’n. Ja, åsså har vi naturligvis alle hodene da, som ikke fikk plass i en liten leilighet og som derfor har fått innvilget midlertidig asyl i kårboligen. Jeg har forlengst sluttet å skvette når jeg ser dem, men noe særlig selskap i dem er det ikke.

For de som måtte lure skal Anne Maren bli frisør og ikke bøddel…

Det tar litt tid å falle inn i en ny rytme,- for meg, og helt sikkert for Anne Maren også. Hun må lære seg å lage mat og å finne øreproppene sine uten mamma-hjelp og jeg må lære meg å betjene fjernkontrollen til tv’n selv. Ja, jeg er så lite inne i alle sånne duppeditter med mange knotter på, så etter å bare ha fått inn TV2 i tre uker, ga jeg opp og gikk løs på en bunke uleste Jørn Lier Horst-bøker i stedet. Det blir faktisk ganske spennende å lese krim på senga når det er så innmari tomt i huset, for gamle Kårboliger gir fra seg de underligste lyder enten det bor folk i dem eller ikke.

Det er livets gang dette her, og det er sånn det skal være,- at ungene vokser opp og skal videre ut i verden og framover, og det føles så utrolig bra når alt faller på plass for dem. Anne Maren har vært heldig med lærlingplass og  leilighet, hun tar ansvar, finner løsninger på ting selv og vokser på det. Og sånt gleder et mammahjerte mer enn noe annet. Jeg syns hun er kjempeflink jeg! Og av og til får jeg til og med lov til å være modell når hun trenger et ekte hode å trene «økende lengde» på. Hvem  har ikke drømt om en aldri så liten modellkarriere i blant lissom… 😎

Jeg hadde lyst til å gi henne noe med på veien da hun flyttet ut, noe mer enn den gamle stekepanna og alle de velmente mammarådene som hun aldri har vist noen overveldende interesse for. Noe hun kunne ha glede og nytte av når hun skal lære seg å stå på egne, vaklevorne husmorben for første gang.
Anne Maren ønsket seg rett og slett en kokebok. Ikke en sånn kjøpt en, men en som var hjemmelaget og spesialdesignet, med all favorittmaten hennes fra mamas kjøkken. Det syns jeg var en kjempegod ide og dessuten er det en skikkelig hyggelig ting å lage, så derfor sender jeg like godt tipset videre til andre mammaer som måtte være i samme båt,- eller til alle som sitter og klør seg litt i hue og lurer på hva de skal finne på i julegave til voksne unger som ikke har noe spesielt på ønskelista.
Det har tatt sin tid, for jeg ville gjerne gjøre den litt spesiell,  og jeg har glatt latt meg inspirere av den gamle kokeboka etter mormor, som mamma og jeg ble sittende å bla litt i tidligere i høst.

Mormors kokebok er i aller høyeste grad bygd opp etter lappeteppe-prinsippet, og gjenspeiler i tillegg til at hun jobbet på posten, også at hun helt klart var ei dame med egne meninger. Hun har justert på så godt som hver eneste oppskrift. Kuleste mormor! ❤

   

    

Så jeg kjøpte et sånn akkurat passe stort fotoalbum på Nille, fant fram skrivesaker, lim, saks og alt av gamle matblader og brosjyrer som jeg har tatt vare på i årenes løp, og en storstilt skrive-klippe-lime-prosess ble iverksatt. Den har holdt meg sysselsatt og engasjert i minst et par uker og gitt Kårboligen et velkjent og hjemmekoselig preg av godt gammeldags rotehus.

Det er en del jobb med sånne prosjekter, det blir utrolig mye papirsøppel av det – og i tillegg blir man så fryktelig sulten av å sitte og bla gjennom forlokkende bilder av sprøstekt svor og saftige kjøttfiller, nydelig dandert på glanset papir i time etter time, men det er supermorsomt, det utfordrer fantasien og det gir deg et unikt sluttprodukt som ingen har maken til! For håndskrevne kokebøker gror jo ikke akkurat på trær lenger, og selv om min versjon må sies å være skrevet i fonten «Rustikk slomsehåndskrift», så tenker jeg at det har vel sin sjarm det også…

Den mest krevende oppgaven viste seg fort å bli å lage forståelige oppskrifter ut av enkelte av husholdningens gamle klassikere, for det er ikke til å komme fra at de fleste av dem i utgangspunktet har vært nokså løselig bygd opp av tilfeldige slumper, dæsjer og skvetter, uten noen klar målestokk – for sånn blir det jo gjerne. Og begrep som «sånn passelig mye» eller «bare hiv oppi littegranne» sier faktisk ikke en nybleven husmor noe som helst. Det må inn med teskjeer og kryddermål i ordnede former for å gi mening.

Men nå er boka endelig ferdig. Det er ikke en kokebok med avanserte oppskrifter og eksotiske ingredienser,- det går for det meste i helt vanlig mat, som fiskegrateng, pizza og en og annen god kake, alt sånt som  hun liker.

Ost er ost og ostekake er ostekake…

 

Men visse retter er utstyrt med relativt spenstige navn, opplest og vedtatt en gang for alle av kreative unger for år og dag siden, utfra smak eller fasong på maten.

Det ville aldri i verden ha funka med noen navneendring etter alle disse åra, men det skader jo ikke å pynte litt på sannheten.

Som vanlig drar det ene det andre med seg, så akkurat da jeg trodde jeg hadde kommet i mål,  fikk jeg en ide om at det kunne være hyggelig å supplere med litt krydder, olivenolje og sånt som er kjekt å ha når seriøs kokkelering skal bedrives. Åsså fant jeg et søtt lite salatbestikk på Søstrene Grene som jeg ikke kunne motstå. Og det pynter jo alltid opp med en potte med litt grønt også…

Når det lissom bare baller seg på…

Dermed hadde det jammen plutselig vært svinaktig kjekt å ha noe å samle alt sammen oppi… Nå mangler det ikke akkurat på gammalt tral her i huset, så sannelig fant jeg en gammel vinflaske-kasse som etter en liten makeover viste seg å bli  helt perfekt til formålet –  og dermed var prosjekt kokebok til slutt i boks.

 

Ta taaa,- Mammas matkasse klar til levering!

For et par dager siden hadde Anne Maren bursdag. Da ble hun 19 år, og det eneste hun kom på at hun ønsket seg var en feiekost og et søplebrett. Voksenlivet ass…

Da ønsker jeg alle en fin, ny uke,- og tusen takk til alle som leser/liker/deler/og/eller følger med meg! Ikke minst – tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Det varmer og gleder meg kjempemasse! ❤

 

 

 

Uparfyrmerte uttalelser og annet snikksnakk

«Det er på tide å gå hjem når du begynner å se ut som passbildet ditt.»
(Erma Bombeck)

Selv den mest veltalende og godhjertede Drømmeprinz kan tråkke i salaten av og til og komme med uttalelser som han med fordel kunne ha spart seg for. Det mest krenkende han noen gang har sagt til meg er at jeg faktisk ser ut sånn som jeg gjør på passbildet mitt. Denne ytringen førte til laber stemning helt  fra køen i passkontrollen på Gardermoen til et godt stykke utenfor norsk luftrom og vil aldri bli glemt. Det er da vel for svingende ingen som har lyst til å se ut som passbildet sitt!!

Selv i disse selfie og photoshop-tider finnes det ting på fotofronten som er aldeles utenfor vår kontroll,- ja, det er selvsagt passbilder jeg snakker om. Ikke før har en begynt å bli fortrolig med sitt gamle jeg – så har det jammen allerede gått ti år og tiden er inne for fornyelse av både dokument og bilde. I visshet om at dette portrettet skal fremvises i hver eneste passkontroll en måtte komme til å passere ti år framover i tid, prøver man naturligvis å gjøre maksimalt ut av utseendet sitt i forkant. Så da jeg måtte fornye passet mitt sist, la jeg en «pen og diskret hverdags-makeup», temmet hvert eneste hårstrå til en viss grad av lydighet, kledde meg med omhu og øvde meg en time foran speilet på å se blid og naturlig avslappet ut med lukket munn. Tro meg,- det hjalp ikke en dritt! Alle anstrengelser til tross ble bildet seende ut som noe som er hentet rett ut fra politiets mugshot-arkiv og alt håp jeg eventuelt måtte ha hatt om noe annet forduftet i det damen på passkontoret utbrøt i det hun så det på skjermen sin: – Oi,- det ser kanskje ut som om jeg har skremt deg litt…! Det er aldri noe godt tegn når folk begynner setningen med «Oi»! Det hjalp heller ikke nevneverdig at hun sa med trøstende stemme at bildet ville bli myye mindre i passet og dessuten i svart hvitt. Det er der og da du skjønner at du lissom bare ikke har dagen din. Det er forøvrig ikke fargene det er noe galt med og det ble ikke SÅ lite. Som en ekstra bonus ble det til og med  lagt inn noen slags grå kruseduller over ansiktet mitt som ligner til forveksling på en del ekstra rynker.. Med ønske om en fin tur og hjertelig hilsen fra mitt ikke lenger spesielt lokale passkontor!

Dette bildet skal jeg altså leve med i mange år framover, og hver eneste gang jeg har stæshet meg opp og føler meg ganske fin og ferieklar skal jeg komme til å få en brutal påminnelse om egen tilstand før jeg forlater landet. Så i det jeg går gjennom sikkerhetskontrollen tørker jeg av meg fliret så de lettere skal kjenne meg igjen, holder munnen tett lukket og drar håret godt bak ørene. For det er ørene de tar deg på vet du,- hvorfor skal de ellers på død og liv måtte være synlige på passbildet? Det hender forresten ofte at de tar meg på både det ene og det andre. For mens reisefølget mitt, til tross for at han faktisk fikk passet sitt påskrevet av selveste bombepatruljen for bare et par blogginnlegg siden, sklir glatt igjennom, blir jeg mistenkelig ofte  hektet til side for en såkalt «tilfeldig» sjekk etter sprengstoff og annet snusk. Åsså jeg – som avsluttet min kriminelle løpebane allerede sommeren 1983, etter lettere smånervøs, men med hellet på min side å ha smuglet en blårev-jakke fra Rhodos inn i landet, – forøvrig et heller lite gjennomtenkt impulskjøp forårsaket av et par glass ouzo for mye, raust skjenket av en ivrig selger…
Sånn går det når du ser ut som en skurk i passet ditt…

Nokså nytt pass på en seng av mykt og deilig gammelt smuglergods…

Men så,- når kvalitetssikringen endelig er i boks og jeg under tvil har blitt godkjent som en ganske harmløs norsk borger med rent mel i posen og bare litt uskyldig ruskrask i bunnen på håndbagasjen,- får jeg slippe gjennom perleporten og føres rett inn til paradis! For har du tenkt på at noe av det første som møter deg når du har kommet deg gjennom alle sluser og er trygt inne i avgangshallen er kosmetikkavdelingen i taxfree’n? Tilfeldigheter? JEG tror det er det sleipeste salgstrikset i hele verden. Jeg tror de VET  hvilket lett bytte du er for skjønnhetsindustrien etter nylig å ha blitt konfrontert med eget passbilde, ribbet for belte, sko, sommer-reisehatt og andre pyntegjenstander, kommandert gjennom metalldetektoren med hattesveis og antrekket på halv tolv, har blitt plukket ut nok engang for den «tilfeldige» sjekken etter sprengstoff for deretter å ha blitt plukket enda mer på både her og der av en myndig dame og har fått hvert minste støvfnugg i den kaotiske håndvesken din gjennomlyst og gransket med mistenksomme blikk. Klart de vet du er nede for telling – og med list og lempe loses du rett inn i deres velduftende beauty-paradis,- som er fylt til randen med antirynkekremer, guddommelige serumer, posehindrende øyekremer – og gode to for en-tilbud på Biotherm bodylotion. Og jeg lar meg mer enn gladelig bedra hver gang. For der,- blant flasker, krukker og deilige dufter fra Lancome og Gucci – rekker jeg nesten å gjenvinne et snev av kvinnelig verdighet og troen på gode muligheter for evig ungdom, før vi styrer videre mot nærmeste restaurant hvor aller siste snev av fornedrelse druknes i et overpriset glass rødvin før avgang…

Ut på tur – nesten aldri sur..

Jeg elsker taxfree’n! Jeg elsker at den er der og får meg i balanse igjen med alle sine falske løfter om glatt babyhud, lukten av luksus og dyre dråper fra hyllemeter på hyllemeter med skinnende små glassflasker i de vakreste former. Og selv om klokka bare er halv sju på morraskvisten og du ser ut som ei kråke både i passet ditt og i det virkelige livet, så er det ingen verdens ting i veien for å ta seg en liten dusj fra en av prøveflaskene og i hvertfall LUKTE som en diva resten av dagen!

Vel ombord i flyet stapper jeg det begredelige passet ned i den kaotiske håndvesken, vipper sommer-reisehatten ned i pannen og nyter tanken på at verden venter mens jeg trøster meg med at både ungene mine og dama på passkontoret syns det var et stygt bilde av meg. En gang i blant velger jeg å tro at de har bedre dømmekraft enn Dømmeprinzen… Men han er jo snill da,- jeg får alltid vindusplassen! Og om en 8-10 år kommer jeg muligens til å syns at jeg ser helt smæshing ut på det bildet,- litt halvgæærn, men på en smæshing måte…

For tiden lukter det taxfree i hele Kårboligen,- skikkelig god gammeldags taxfree – og falmede idoler. Det har det gjort i flere dager nå og jeg tror nok det kommer til å henge i enda en stund…

parfyme

Da Anne Maren flyttet hjemmefra for noen uker siden, lot hun det nemlig stå igjen en solid samling med forlengst parkerte, halvtomme parfymeflasker (eller halvfulle, alt etter om man er optimist eller pessimist vet du…), med grei melding om at hun tenkte at jeg kanskje kunne bruke dem til et eller annet… Og det kunne jeg jo.

Når du oppdager at dattera di i årenes løp har klart å samle så godt som hele regnbuen i form av parfyme…

Nå har jeg på ingen måte noen planer om å begynne å dynke legemet mitt i Justin Bieber-parfyme anno 2014, men med noen enkle små grep og solid  redskap så kan sånne gamle flasker bli til verdens søteste små blomstervaser!

«Someday», Justin,- det er visst i dag det gitt…
Avbitertang fra Europris,- alle flaske-herperes beste venn…

Kort forklart,- du går til angrep med en avbitertang, fjerner alt på toppen av flasken, heller ut eventuelle parfymerester og skyller flaskene godt.. Ferdig!

Parfymeflasker

I skrivende stund stiger det  fortsatt en eim av ungdommelig belieber-lukt opp av avløpsrøret i kjøkkenvasken, og brødskivene hadde en aldri så liten smak av One Direction’s «Our moment» i minst to dager. Ja, det ble visst litt søl, så et godt tips: Ikke demonter parfymeflasker på kjøkkenbenken! For å vasse rundt i tilårskommen godlukt i dagevis kan bli litt i meste laget for hvem som helst, men jeg er ganske så fornøyd med de nye blomstervasene mine da, som kan kombineres i alle mulige varianter, alt etter humør, årstid eller hva slags blomster en har å putte oppi!

tomme parfymeflasker blir finfine blomstervaser
Pretty in pink…

 

Tomme parfymeflasker er fine som blomstervaser
Servert på et sølvfat. De små sølvplett-fatene, kjøpt på loppis for en femmer, er fine å samle flaskene på.

parfymeflasker blir fine blomstervaser

 

Gamle parfymeflasker - nye blomstervaser
Med fargerike vaser trenger du egentlig ikke blomster engang. Det kan bli fint med bare noen grønne blader også.

 

Men nå er det på tide å komme seg ut og trekke inn litt deilig, frisk høstluft. Strålende fin oktoberdag til alle som en! 🌞

 

 

 

 

Hvis du skulle trenge en kurv eller fem…

kurver av gjenbruksmaterialer

Vet du hva utdaterte ledninger, gamle blader og aviser, slitne stretchlaken  og sånne fleecetepper som NSB deler ut til trengende på nattoget til Bergen har til felles? Alt sammen kan bli til fine kurver! Og noen flere  kurver har man jo alltid bruk for. Bare plasser dem strategisk rundt omkring i huset og se hvor lang tid det går før de blir fylt opp med sånne duppeditter som du lissom ikke har noe annet sted å gjøre av i farten. Hvis du ikke, i motsetning til meg, har total orden i sysakene da. Noen lystbetonte, kreative gjøremål er uansett ikke å forakte nå som kveldene blir stadig lengre og mørkere og en og annen regnværsdag i blant gjør det koselig å holde på med inne-ting vel?
Disse kurvene er morsomme å lage. Dessuten er de tipp topp gjenbruk, og selv for en litt sånn miljøbevisst light – dame som meg, som drar i hus den ene plast-bæreposen etter den andre og til og med slomser litt med kildesorteringen i ny og ne, så er det få ting som føles mer tilfredsstillende enn å få skviset noen kule saker ut av sånt ruskrask som bare ligger der til ingen nytte i påvente av en eller annen framtidig ryddesjau. Denne gangen ble det altså kurver i ulike varianter i stedet for rydding og kasting. Det blir selvsagt ikke så mye mer orden i huset av slike aktiviteter, men du får jo i det minste noe å ha tingene dine i….

Aviskurver
Det er fint å få servert rykende ferske nyheter på nettet, men takk og pris for at det fortsatt gis  ut aviser i papirutgave også, så man har noe å slå i hel fluer med og å bruke til skapende virksomhet! Avispapir kan brukes til mangt og mye, f.eks. er det fint til å flette noen søte, små kurver av.

kurver av avispapir
Gode nyheter for gamle aviser

Det går med ca. 1 stk. lokalavis pr. kurv, avhengig av hvor mye action det har vært i bygda den siste uka. Riksavisene er jo alltid like fulle av drama, slaktevirksomhet og sensasjonelle kanmuligensiverstefallkommetilåskje-nyheter, så der klarer du deg nok med halvparten.

Slik gjør du:
Begynn med å åpne avisen på midten og fjerne stiftene. Del hver side i to på langs. Brett  langsidene på hvert papirstykke inn så de møtes på midten og deretter den ene halvdelen over den andre. Brett dobbelt to ganger til, sånn at du får en strimmel som er ca. 1,5 cm bred. Press den godt sammen. Til en kurv trenger du 18 sånne strimler.

Flett 12 av strimlene over og under hverandre og skyv dem godt sammen sånn at du får en firkant med like lange ender på hver av sidene. Dette blir bunnen i kurven.

Når du skal begynne på sidene trenger du litt lim, og det er også kjekt med noen klesklyper til å holde ting på plass. Brett alle strimlene oppover tett inntil kanten langs bunnen hele veien rundt. Lim enden på en av de resterende 6 papirstrimlene inn i den første i et av hjørnene tett inntil bunnen, hold den på plass med en klesklype om nødvendig, og flett den deretter over og under til du kommer til neste hjørne. Her, og i resten av hjørnene, lager du en brett på strimmelen og fortsetter på samme måte videre. Når du har kommet helt rundt klipper du av det overflødige papiret og limer enden fast på baksiden av den du startet med. Fortsett videre oppover sånn at det blir flettemønster. Pass på å stramme godt til underveis og å få mest mulig rette hjørner, hjelp til med klesklyper.

Når du har brukt opp alle strimlene, klipper du av endene slik at du kan brette dem inn dobbelt og lime dem fast så du får en pen avslutning.

kurver av avispapir

 

Lek deg med ledninger

Det kan vel umulig bare være jeg som har en sånn skuff som dette?

Den velkjente ledning-skuffen…

Av en eller annen grunn har ledningene lett for å bli liggende igjen etter alle gamle tv’er, pc’er, mobiltelefoner eller hva det nå enn måtte være som har blitt sendt videre til de evige jaktmarker for vinter og votter siden. Bare sånn for sikkerhets skyld… Sånn går det til at man i årenes løp ender opp med en forvirrende skuff full av løse elementer som ingen lenger husker opprinnelsen til. Sannsynligheten for at de noensinne vil komme til nytte igjen i sin nåværende form er sant og si forsvinnende liten, derfor er det bedre å finne på noe lurt med dem. Lage noen artige kurver kanskje?

kurver av gamle ledninger

Til disse trenger du noen meter med sånn passelig tynn ståltråd og en avbitertang, i tillegg til ledninger.

Slik gjør du:
Klipp opp 10 biter ståltråd med en lengde på ca 60 cm og fest alle sammen i hverandre midt på. Samle deretter to og to tråder ved å tvinne dem sammen i omtrent 1 cm’s lengde og fordel dem mest mulig jevnt slik at de danner en stjerneform.

Fest enden på ledningen i det første trådparet ved å legge en ståltråd over og en under ledningen, stram godt til og vri tråden helt rundt en gang.

Fortsett videre hele veien rundt og videre oppover til kurven har blitt så stor som du ønsker, eller til du ikke har mer ledning.

Hvis du vil gi kurven litt ekstra pynt rundt kanten øverst, kan du f. eks. lage en bølgekant med ledning i en annen farge, eller finne på noe annet lurt.

kurver av gamle ledninger
Ulike måter å lage pyntekanter på

 

kurv av ledninger
Her har jeg kantet kurven med kobbertråd som jeg fant da jeg sprettet opp en annen, litt tykkere ledning. Den som leter og spretter den finner,- heey!

Når du har fått alt på plass, klipper du av resten av alle ståltrådene i ca 1 cm’s lengde og bøyer dem inn sånn at ingen skarpe ender stikker ut.

kurver av gamle ledninger

 

Tøff tøff togteppe-kurv

«Hva har du lagd denne av da?», spurte Anne Maren da hun så kurven jeg holdt på å lage.

kurv heklet av gammelt fleeseteppe

– Den? Eh,- ja den ja… Den har jeg lagd av det teppet du fikk den gangen du tok toget til Bergen den…. Kremt kremt…
– HAR DU KLIPPA I STYKKER TEPPET MITT??
– Jaaaa jeg har visst det gitt… Det var vel egentlig ikke noe å samle på vel? Det lå jo bare her og slang likevel…
– Hahaha – så kult!
Puh! Det gikk bra denne gangen, men det er alltid en risikosport å herpe ungenes eiendeler selv om de bare har ligget og støvet ned i en krok de siste tre årene og ungen har flyttet hjemmefra UTEN å ta dem med seg. Forlengst bortglemte grå fleesetepper signert NSB har heldigvis ikke den aller største affeksjonsverdien, men klippes de opp i strimler så blir de til finfint heklegarn, akkurat på en prikk nok til en passelig stor kurv!

Klippe klippe klippe…

Teppet er klippet opp i en ca 1 cm bred strimmel og kurven er heklet med halvstaver. Det gir et stødig og godt resultat. Jeg har brukt heklenål str. 5.

Slik gjør du:
Leg opp 5 lm og samle dem i en ring med 1 kjm. 1. runde: Begynn med 2 lm (= 1. halvst), fortsett med å hekle 7 halvst rundt ringen og avslutt med 1 kjm  i 2. lm. Start og avslutt hver runde på samme måte. 2. runde: Hekle 2 halvst i hver av halvst på forrige runde. 3. runde: 2 halvst i første halvst, deretter 1 i neste. Gjenta resten av runden. De neste rundene fortsetter du å øke når det trengs, sånn at du får en flat og rund sirkel.
Når bunnen er så stor som du vil ha kurven, snur du arbeidet og fortsetter på samme måte, men uten å øke til ønsket høyde. Bunnen på kurven jeg har lagd er 23 cm i diameter og kantene er 13 cm høye. Da var det slutt på teppet..

Halvstaver hekles slik: Legg tråden rundt nålen. Stikk nålen gjennom masken du skal hekle, gjør et kast på nålen og dra tråden gjennom masken, slik at du får 3 masker på nålen. Gjør et nytt kast og dra gjennom alle 3 maskene.

Hankene på kurven har jeg lagd av trekuler tredd på solid hyssing, og siden jeg først var på tyveriraid i ungenes etterlatenskaper, fant jeg meg også en fin, liten heklet blomst å pynte den opp med i en pose full av garn og påbegynte prosjekter som en av de andre jentene mine forlot i heimen da hun flyttet ut.

heklet furv
Finfin til strikketøy,- matcher til og med garnet!

 

Egner seg også godt til leker

 

heklet kurv
…eller som fruktkurv kanskje?

 

Hekle litt til?

Et gammelt stretchlaken (eller stresslaken som mormor brukte å kalle det ) er utgangspunktet for denne hengende lille saken ,- finfin til småting hvor som helst i huset.

I likhet med fleesetepper er stretchlaken ypperlige å lage «garn» av. Det samme gjelder forøvrig for utvaskede T-skjorter eller andre slitne klesplagg i litt tynt bomullsstoff, men det geniale med stretchlaken er at du kan klippe alt i en eneste lengde og slipper så mange skjøter. Bare følg ytterkanten hele veien og klipp deg innover, rundt og rundt, meter etter meter…

Slik gjør du:
Lag 40 lm og samle dem i en ring med 1 kjm. Hekle 2 lm ( = 1. halvstav ) og fortsett med å hekle 1 halvst i hver lm hele runden. Avslutt med 1 lm i 2. lm. Fortsett på samme måten til arbeidet måler omtrent 13 cm.  Fest løse ender, sy sammen i bunnen og sett på noen hemper på toppen.

Finn et passende pinne-emne å henge dem på. Jeg har gitt kurvene litt enkel pynt med en tynn skinnsnor og et par treperler, men hvis du liker det enkelt så funker det fint uten også.

 

Kulerund og ganske så kul
er denne kurven, og det er ikke noe hokus pokus å lage den.

kurv av gamle ukeblader

Det eneste som trengs er en ballong, lim, saks, en bunke gamle ukeblader …og en porsjon tålmodighet.
Lag ruller av papir, helst i forskjellige størrelser, og lim dem inntil hverandre utenpå en oppblåst ballong. Det kan være lurt å tape fast denne oppi en passende bolle før du starter, så den holder seg i ro mens du jobber. Når limet har tørket stikker du hull på ballongen, og voila,- du har en flott kurv som ingen andre har helt maken til!

Slik lager du papirruller:
Klipp ut fargerike sider fra ukeblader/magasiner og del dem i to langsetter på midten. Brett på samme måte som til aviskurven over, sånn at du får en strimmel som er ca en halv cm bred. Papirstrimlene blir ganske stive, så det kan lønne seg å «myke dem opp» ved å bøye og forme dem litt i rulleretningen før du limer. Ha en stripe lim på strimmelen og rull den sammen rundt f.eks. en blyant. For å lage større ruller bruker du bare flere strimler utenpå hverandre.

 

Nå må det forøvrig sies at denne kurven har minimal nytteverdi og egner seg best som pyntegjenstand,- spesielt solid blir den ikke. Et stk. lite barnebarn var alt som skulle til for å rasere hele greia…

kurv av papir
Oppbevares utilgjengelig for barn…

 

Da håper jeg at du har fått noen nyttige ideer til noe du kan finne på når du får lyst til å være litt kreativ på rufsete høstdager, og ønsker alle en fortsatt fin september! Og takk for at du stikker innom siden min,- det setter jeg kjempestor pris på! ❤

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mormors eplekake og enda flere barndomsminner

mormors eplekake
Nå i disse epletider…

Ingenting i verden kan sende deg hodestups tilbake i tid like lynkjapt som enkelte lukter. Som da jeg kom inn i kjølerommet til Drømmers en dag senhøstes i fjor, der han hadde stablet opp noen vinterepler til lagring. Denne lukten… – du vet, av sånne epler som har ligget og godgjort seg en stund og blitt litt skrukkete i skinnet, men er like gode eller egentlig enda bedre inni,- den sendte meg fluksens flere tiår tilbake i tid. Tilbake til huset til mormor og morfar. Det var akkurat sånn det luktet der…

Mormor og morfar hørte sammen, bodde på Granum, kloss inntil bygdetunet på Rakkestad og jobbet på posten. Egentlig var de fra Hedemarken, derfor sa de «je» og «itte» i stedet for «jeg» og «ikke» og spiste rare ting – som møssmørsuppe og knudrete pultost fra meieriet på Løten.

Mormor og morfar

Det var under treet med glassepler i hagen til mormor og morfar vi først erfarte sannheten i det gamle ordtaket om at forbuden frukt smaker best. «Nå får dere itte lov til å ta annet enn de eplene som ligger på bakken!», sa mormor. Og det manglet aldri på nedfallsfrukt, men det var eplene som hang på treet som fristet,- litt fordi de var uten brune slagskader, men mest fordi vi ikke fikk lov, så straks mormor hadde runda hjørnet syndet vi minst like hardt som Eva i paradiset.

epler

Både huset og hagen på Granum var en oase for unger. Det var et sted fullt av eventyr, gamle ukeblader, bærbusker, blomster og lukten av epler. Kort sagt,- hjemmet til mormor og morfar var en viktig brikke i det store, fantastiske puslespillet som kalles barndom.

Eplekjekke, små barnebarn på rad og rekke

Å overnatte på Granum hørte med blant oppvekstens små høydepunkter. Vi fikk brødskiver med smør og sirup på, og mormor kunne snu alt på hue bare for moro skyld, ved å ta smøret øverst og sirupen under, sånn at vi syntes  det plutselig smakte helt annerledes. Jeg brukte å sove på det lille kottet innenfor soverommet deres, med ubegrenset tilgang til mormors lager av flere årganger av Alle Kvinner,- eller krim og sex-blader som morfar brukte å kalle ukeblader.
Før de fikk ordentlig bad med dusj, do og en slags skumgummiaktig  tapet som aldri sluttet å lukte rart, fikk vi av og til lov til å bade i en balje på kjøkkengulvet. Det skulle bare en eneste liten kjapp bevegelse til før vannet skvulpet utover og mormor tente på alle pluggene. Det var utrolig mye god underholdningsverdi i temperamentet til mormor. Hun kunne gire seg opp til de store høyder over små bagateller eller jage en lite samarbeidsvillig fluktstol rundt hele hagen i vilt raseri. Men hun kunne også stappe dyna rundt oss om kvelden og synge triste gamle skillingsviser fra Hedemarken om en gutt som het Tullingen, som ble ertet fordi han var annerledes og til slutt døde av den onde barnefarsott…
Mormor ga oss en slags røff, men likevel trygg og god omsorg, og hun bisto alltid med praktisk hjelp der hun kunne. Denne hjelpsomheten kunne gi seg utslag i sånne ting som skramling med oppvasken når hun syntes familieselskapene hadde vart lenge nok,- eller en masse utidig innblanding i oppdragelsen vår.
Der mormor var temperamentsfull var morfar derimot helt rolig. Han løste kryssord, trengte en liten tuppelur innimellom, samlet på frimerker og fortalte nesten helt sanne eventyr hvis vi gredde håret hans. Det mest fyrrige morfar foretok seg, i hvert fall med oss som tilskuere, var å avfyre raketter på nyttårsaften. Morfar var så utrolig dårlig til å sende opp raketter. Derimot var han knakende god til å forvandle selv den mest høytflyvende pinnerakett til imponerende lavtflyvende bakkefyrverkeri, som freste fullstendig ukontrollert rundt husveggene og heldigvis aldri gikk høyt nok til å nå verandaen der vi sto å fniste av fryd – slik som unger har for vane når voksne folk driter seg ut.
Ellers var morfar flink til det meste. Han lagde flotte boller og fat av forvridde røtter og utvekster på trær, som han først må ha slept med seg milevis over stokk og stein gjennom Femundsmarka, og han skrev konfirmasjons-sanger til oss som rørte tantene våre til tårer. Lite visste vi den gangen om at vi skulle komme til å bli sånne lettrørte tanter selv en vakker dag… Lite visste vi også om at mormor kunne sånne ord som hun brukte da hun en gang beskrev et av fatene til morfar: «Je har aldri likt det fatet,- je syns det ligner på ei kuse!».

Fordi både mormor og morfar jobbet på posten, ble vi tidlig utstyrt med hver vår postsparebankbok og introdusert for viktigheten av å se verdien i sparing.

Det første vi lærte oss var verdien av å ha en mormor eller morfar som satt i skranken når vi kom med våre magre innskudd. De bidro nemlig alltid med noen småkroner ekstra fra egen lomme, sånn at hvis vi f.eks. kom med en femmer – så rundet de gjerne opp til en tier. Det har garantert aldri vært så gode renter i noen bank hverken før eller siden, og det var en utmerket måte å skaffe seg raske penger på,- innskudd den ene dagen og uttak av det dobbelte dagen etter.
Alle gode intensjoner fra mormor og morfars side om å gjøre oss til dyktige sparere gikk vel egentlig litt skeis, i hvert fall for mitt vedkommende. Jeg er fortsatt omtrent akkurat like blakk den dag i dag som jeg var den gangen.. Men jeg har i det minste spart på den gamle postsparebankboka mi,- og der står det sannelig fortsatt igjen ei krone!

Dessuten ser jeg at alle innskuddene har blitt foretatt på postkontoret i Rakkestad, der mormor og morfar jobbet, mens alle uttakene har funnet sted i Degernes, noe som garantert ikke er tilfeldig!

Det er mye god historie i ei gammal postsparebankbok…

Mormor og morfar selv derimot, var mestere på sparsommelighet. Ikke fordi de måtte, jeg tror rett og slett bare at det hadde gått en slags sport i det. Som når morfar trålet alle butikkene i Rakkestad og med stor begeistring kunne kunngjøre at han hadde spart 5 øre på melka på Coop’en. De sparte litt bensin på å finne den aller, aller korteste veien til OBS på Slitu og muligens bittelittegranne tid på å beregne nøyaktig hvor mange sekunder vafler skulle steke. En gang vi var på campingtur fant til og med mormor ut at hun kunne spare litt papp hvis hun vasket opp papptallerkenene etter bruk. Jeg tror jammen de holdt 3-4 runder før de var fullstendig oppløst.

Mormor og morfar fikk et langt liv sammen, og vi fikk være med å feire både gull- og diamantbryllupet deres. De er borte nå, men selv om noen dør så er de ikke helt vekk før ingen lenger husker dem. Mormor og morfar kommer ikke til å forsvinne på veldig lenge, for jeg vet at hver eneste en av etterkommerne deres har like mange gode minner om dem som det jeg har.

Kjærstepar i gamledar…
…Og fortsatt mange år senere. I like grilldress-jakker og allting… Love it!

De lever videre i minner om turer med brødskiver og saft i gamle ketchupflasker som mormor hadde et helt lager av i bryggerhuset, om campingturer til Hedemarken og nyttårsaftener med kyllingvinger, spiralloff og kongens nyttårstale på radioen. De fins i lukten av tyrirøtter og solmodne bær, av våt myr og varm skogbunn. De er i smaken av ripssaft fra bærpresseriet på Askim, vafler, multesyltetøy… – og ikke minst,- i lukten og smaken av epler og nystekt eplekake.

Jeg håper og tror at jeg har arvet litt fra dem begge. Kanskje noen av morfars skriveferdigheter og gleden over å pusle med ulike hobbier og sånn akkurat passelig mye av temperamentet og den praktiske sansen til mormor… En ting er i hvert fall helt sikkert,- eplekakeoppskriften deres har jeg sikret meg, og den kaka – den er svinaktig god!

eplekake

Det er hælj folkens, og da kan det vel passe bra med en kakebit til kaffen? De norske eplene er i toppform om dagen og enten du har selv i hagen eller finner dem i butikken, så tro meg,- det er verdt å bruke noen av dem på en stor langpanne full av herlig mormor-eplekake!

Mormor-eplekake
5 egg
300 g sukker
150-200 g smør
2,5 dl melk
300 g hvetemel
3 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker

6-8 epler, sukker og kanel til å ha oppå.

Lag eggedosis av egg og sukker.
Smelt smøret og ha melken oppi dette. La det avkjøle seg litt.
Hell det  deretter i eggedosisen, sikt på mel, bakepulver og vaniljesukker og bland alt forsiktig sammen.
Tøm røren i en langpanne og strø på eplebiter, sukker og kanel. Det skader ikke med noen hakkede mandler heller hvis du føler for det..

Stekes på 190 grader i 30-40 min. ganske langt ned i stekeovnen.

eplekake
Det er ikke direkte vondt med litt is ved siden av heller…

 

Strålende fin helg til alle,- kos dere!

 

 

 

Epler, ælj og gærne gutter

epler

«Hyss hittar man inte på, de bara blir. Och att det är ett hyss vet man inte föränn efteråt».
(Emil i Lønneberget)

Høyt oppe i åssiden som strekker seg langs Tyrifjorden ligger Øverskauen. Stedet er nesten som en liten bygd for seg selv, ikke spesielt tett befolket, men med praktfull utsikt og innbyggere som stort sett lever sine liv i harmoni med naturen og hverandre. Kort sagt en liten perle.
«Pol’ti kommer ikke til Øverskauen,- her ordner vi opp sjøl!», erklærte Drømmeprinzen fornøyd den gangen han ga meg en rask innføring i liv og levnet i grenda hvor han bor.

Men det var før «ælje-helveten» fikk smaken på epletrærne hans.

Som stedsnavnet tilsier er det mye skau der oppe i lia, og der det er skau er det også gjerne dyr. Dypt inne mellom granleggene på Øverskauen skjulte det seg en slu og glupsk elgokse som hadde vært ute en vinternatt før.

elg
…Og en og annen vinterdag… Ælje-helveten på rekognosering.

En av Drømmeprinzens store stoltheter var hagen hans, og en av elgoksens største svakheter var epletrærne som vokste der. Det var duket for konflikt.

Det var ikke det at trærne ikke bar nok frukt til at det ville ha holdt for dem begge,- det var det at elgen gjerne tok både eplene og resten av treet. Han herjet rett og slett noe forferdelig med de velpleide buskene som den stolte hageeieren hadde brukt hele sommerhalvåret på å gjødsle, frisere og stelle som små babyer,- han røsket av greiner og gnafset på stammene så barken sprutet.
Drømmeprinzen erklærte krig!
Siden elgjakta fortsatt var et stykke unna, satset han i første omgang på skremselspropaganda. Etter råd fra viltnemnda begynte det hele pent og forsiktig med noe raslende sølvpapir i hekken langs veien – noe som raskt viste seg å ha null effekt. Derfra fortsatte det med grønne, blinkende julelys i epletrærne. Full tivolistemning i hagen til tross,- ælje-helveten fortsatte like ufortrødent. Og dermed eskalerte det hele til nye høyder!
Som gammel offiser i forsvaret med sprengstoff som spesialitet, fikk Drømmeprinzen en lys ide. I følge ham selv var det slik før i tiden at når de hadde vært ute på sprengningsoppdrag og det ble noen eksplosiver til overs, så var det ikke noen returordning på restene, derfor beholdt de dem selv. Av den grunn hadde han hatt diverse smågodt med seg på lasset da han kom hjem for godt etter avsluttet militærkarriere. Dette var blitt stuet bort og delvis glemt, men nå kom forsvarets snublebluss fram i lyset igjen, og ble spent opp på kryss og tvers over hele hagen.

Nye bruksområder for gammelt forsvarsmateriell

Jeg hadde aldri hørt om snublebluss før, men ble forklart at det er tynne tråder som strekkes opp, og hvis fienden går på dem så utløses det en liten sprengladning, omtrent med samme effekten som en nyttårsrakett. Den skader deg ikke, men du skvetter som bare f…

Det ble en utfordring å ta seg fram til bringebærbuskene den sommer’n….

Det gikk av et par ladninger, deretter skjønte ælje-helveten alvoret og gjorde retrett. I noen korte, lykkelige dager kunne Drømmeprinzen nyte smaken av seier og fred i riket sitt.

Så ringte lensmannen.

Han sto i gårdsplassen hans og han sto ikke alene. Det skulle vise seg at det hadde kommet inn varsel om at det foregikk tvilsomme aktiviteter på eiendommen, så lensmannen hadde tatt seg en tur for å undersøke saken. Beklageligvis hadde den uheldige hageeieren glemt å låse garasjeporten akkurat denne dagen, og da lovens lange arm fant en kasse med dynamitt der inne, fant han det også best og tilkalle bombepatruljen, samt å beordre den potensielle terroristen hjem fra jobb. Øyeblikkelig!! En slukøret Drømmeprinz fikk streng beskjed om å holde seg i ro mens de gjennomsøkte huset hans og dette ble avstedkommet uten protester.
Det er utrolig hvor mye som kan gå galt på en og samme dag og hvor mange plagsomme skapninger en kan komme ut for. Nå snakker jeg ikke om lensmannen og bombepatruljen, men om skjærene, som hadde irritert vettet av Drømmeprinzen denne morgenen. Han er jeger også, i tillegg til skjærehater, derfor hadde han plukket en salongrifle ut av sitt velfylte våpenskap for å sette en støkk i de bråkete fuglene. Denne ble glemt i stua i morgenrushet, funnet av politiet og dermed var showet i gang for alvor.

Enden på visa ble en pen bot, inndragelse av samtlige våpen og noen riper i stoltheten. Alt i alt kom både mann og elg ganske heldig fra det, men sant og si kan vel ingen av dem betegnes som helt tamme…

Året etter fortalte Drømmeprinzen storfornøyd at han hadde gått til innkjøp av 50 meter med røde, blinkene lys som han hadde hengt opp mellom epletrærne.
To dager senere viklet ælje-helveten geviret fast i disse, dro med seg mesteparten av pæretreet i tillegg til de fleste meterne med blinklys og raserte store deler av hagen før han kom seg løs, bykset over autovernet og forsvant inn i skauen igjen….

I år hersker det total ro og orden mellom epletrærne i hagen til Drømmeprinzen. Ælje-helveten er søkk borte, sannsynligvis bragt over til de evige jaktmarker av ei kule under elgjakta. RIP, ælje-helveten! Det eneste som minner om herjingene hans er noen skamferte trestammer.

Eplene får modne i fred, og dyrelivet begrenser seg stort sett til en og annen forbipasserende skjære, en svart pus på evig jakt etter jordrotter og en overmodig trost som fant det for godt å slå seg ned i et av trærne med hele ungeskokken, akkurat i passe gnafsehøyde.

Ja, – åsså meg da, med fritt leide til både epleslang og andre forlystelser! For heldigvis er kvinnfolk langt mer velkomne i buskene til Drømmeprinzen enn elg og annet spetakkel!
Takket være en brukbar eplehøst og en gavmild hageeier kan jeg derfor sørge for å sikre meg en god slump av årets avling, så i tillegg til å kunne gnafse i meg av hjertens lyst ligger det også til rette for å benytte noen av herlighetene til andre ting.

epler
Drømmeprinzens røde fristelser..

Det kan lages masse godt av epler og tørkede epleskiver topper definitivt listen over favorittsnop nå som sesongen for dette er på god gli. Det er skikkelig godt, det er kjempeenkelt å lage – og det er til og med bare sunt!

Tørkede epler
Yummi!

Da vi var unger brukte vi å tørke skiver av de små, sure eplene fra hagen vår på kottet til bestemor. Blant tunge vinterfrakker, kåper og gamle vepsebol ble de hengt opp på en hyssing oppunder skråtaket og gikk en særdeles langsom tørkeprosess i møte.. Med god frukt og tilgang på stekeovn blir det langt mer fart på sakene, og det er slett ingen ulempe for en utålmodig sjel.

Slik gjør du det:

Skrell eplene og stikk ut kjernehusene, før du skjærer dem i passelig tynne skiver.

epler

Tørk dem med varmluft på svak varme i stekeovnen (75-80 grader) med døra litt på gløtt noen timer, til de kjennes ferdige ut. Du kan legge dem på bakepapir på et stekebrett, eller enda bedre – tilpasse noen lange blomsterpinner så de kan legges på tvers mellom rillene i ovnen og tre epleskivene på disse. Da får du plass til mange i slengen!

epler

Det ryktes forøvrig at tørkede epler kan holde seg i månedsvis hvis de oppbevares i et tett glass, …men særlig at det skjer,- jeg hadde spist opp halvparten allerede før jeg var ferdig med å ta bilder av dem…

tørkede epler

 

Ha en fin ettermiddag, og takk for at du leser!