Brødposer av lin og «Iveranna’s Secret»

brødpose av lin

Da var tiden inne for å sette saksa i den fine linduken jeg kjøpte på loppis for noen uker siden og gjøre den om til noe nytt. Jeg har ikke bruk for flere duker, derfor har jeg benyttet noe av den til å lage brødposer i stedet.
Det er noe helt eget ved lin syns jeg. Det har vært dyrket og brukt av mennesker i over ti tusen år, og har dermed et solid sus av tradisjon over seg. Det er naturlig, vakkert, slitesterkt – og selv om det blir ganske fort skrukkete, så blir det det lissom på en slags sånn litt eksklusiv måte.

lin

Bunadskjorter, Drømmeprinzens fineste sommerbukse og duker som man av og til kan finne på loppis er laget av lin. Og mange av de tingene som befant seg i den store kista på kottet vårt i «gamledager». Av en eller annen grunn får linstoff meg alltid til å tenke på utstyrskista til tante Iveranna.  Hvilket igjen får meg til å huske de forbaskede underbuksene hennes…

Tante Iveranna var ikke tanten vår i det hele tatt, men pappa sin, og selve prototypen på en gammel frøken.
Siden hun døde da jeg var åtte, er minnene mine om henne egentlig ganske vage. Via en samtale mellom voksne som jeg antagelig ikke skulle ha overhørt, hadde jeg snappet opp at hun ikke var særlig glad i unger, så jeg prøvde stort sett å holde meg på avstand fra henne. Jeg klarer ikke å mane fram noe annet bilde i hodet mitt av henne enn et minne om en gammel dame som alltid satt i stolen sin på samme sted, som en litt skyggefull del av interiøret, mens hun fulgte med på oss og mislikte unger for harde livet. Jeg kan ikke huske hun sa mer enn en setning til meg så lenge hun levde, og det var en gang hun spurte meg hvordan det gikk på skolen.
Da tante Iveranna døde, slett ikke på noe spesielt gunstig tidspunkt, viste det seg at hun etterlot alt sitt jordiske gods og gull til pappa. Hvor mye gods og gull det var snakk om vet jeg ikke, jeg husker bare innholdet i den store kisten.
For en innbarket gammel frøken var det egentlig sørgelig bortkastet for egen del, å ha bygget seg opp en så innholdsrik utstyrskiste full av bare ubrukte bruksting som det tante Iveranna hadde gjort i løpet av et langt liv. Å samle utstyr til framtidig ekteskap og egen husholdning – det var sånt man holdt på med før man giftet seg i gamle dager, men siden tante Iveranna aldri kom så langt som til hverken mannfolk eller giftemål må hun bare ha fortsatt å samle i all evighet. I tillegg til vakkert broderte duker og andre ting, besto samlingen hennes altså av en svær kiste fylt med nok sengetøy, linservietter og kjøkkenhåndklær til å utstyre et helt lite hotell.
Denne ble stablet inn bakerst på kottet vårt, og der sto den som en bauta over tante Iverannas tapte drøm om en gedigen husholdning og holdt familien selvforsynt i all framtid med lakner, broderte putetrekk og kjøkkenhåndklær i fineste linkvalitet.

The best of tante Iverannas skattekiste..

Alt dette var både vel og bra, men med på lasset fulgte beklageligvis også en solid bunke med underbukser. Om tante Iverannas underbukser er det en ting å si,- de var tusen lysår unna alt vi forbinder med snasent undertøy. Det eneste positive med dem var at de i det minste så nye og ubrukte ut. De var laget av griserosa bomullsstoff, omtrent sånn som brukes i collegegensere, tykt, varmt og med flosset innside. De var store og romslige og hadde en rekkevidde fra godt over livet til midt nedpå lårene, der de endte i en strikk som rynket alt stoffet sammen rundt hvert bein. I tillegg hadde de et ekstra stykke av samme stoff innfelt i skrittet, sånn at du fikk følelsen av å bli sendt lukt tilbake til bleiestadiet i det øyeblikket du trakk dem over hoftene.
Denne tvilsomme delen av arvegodset til pappa var på ingen måte beregnet til noe som helst annet enn å beskytte et relativt stort areal av en gammel frøkens understell mot selv den kaldeste nordatrekk, og de burde helt klart ha fått lov til å gå i graven sammen med sin eierinne i all stillhet, eller å ha gjenoppstått som pussefiller. I stedet parkerte den vanligvis så tidsriktige moren vår all kulheten sin i hvilemodus og formelig pepret oss med favoritt-mammaord som PRAKTISK, FORNUFTIG og GODEOGVARME! Snille jenter uten tilstrekkelig med slagkraftige motargumenter og opprørsevne endte dermed opp som særdeles uheldige ofre for feilslått moderlig omtanke og tante Iverannas monsterunderbukser, i full visshet om at det aldri mer ville bli foretatt innkjøp av normale jentetruser i heimen før disse var blitt slitt sønder og sammen. Og sånt tar tid. Det tar så  fryktelig lang tid…
En ting var å bruke dem i dagliglivet, selv om de var både klumpete og uformelige og la seg som tykke valker inni crimpline- og terylenebuksene våre. En helt annen ting var ydmykelsen ved å måtte vise seg med dem i all offentlighet. Og slikt skjedde fra tid til annen. Gymtimene på skolen gikk relativt greit,- man lærte seg fort til å være lynkjapp med klesskiftene. Men når det var legeundersøkelser – da var det kjørt! Da måtte alle jentene kle av seg alt unntatt trusa og vente i samlet flokk på å bli sendt inn til doktor Bull i tur og orden for kontroll av alle funksjoner. Blottlagt, ydmyket og rødmende av skam sto man der midt i flokken av helt normalt betrusede klassevenninner ikledd tante Iverannas underbukse-nikkers, som en manisk prøvde å justere ved diskret å skyve noe av overskudds-stoffet oppover lårene og nedover fra livet for å trykke den litt sammen og gi den et mer minimalistisk utseende. Det funka selvsagt ikke,- det er ikke mulig å få så mye tykt stoff til å forsvinne i løse luften.
Det må ha vært snille jenter i klassen min,- det var aldri noen som ertet eller lo, og dersom noen fniste litt i smug så så jeg det aldri. Men jeg tror det var sånn med ungene på den tiden, de fleste av oss risikerte på et eller annet tidspunkt å bli utsatt for pinlige mamma-innfall og viste at sånt rådde man ikke med. Og i neste omgang kunne det være en selv som ble offer for uheldig arvegods eller feilslåtte motepåfunn, derfor var det greit å ligge litt lavt i terrenget.
Det ble en utrolig møysommelig og langvarig prosess å få jobbet seg ned til bunnen av den rosa bunken, men selv om ydmykelsene sto i kø underveis er en ting hevet over enhver tvil,- Alle som i løpet av barndommen måtte lide seg gjennom vinter og votter i tante Iverannas undertøyskolleksjon kom styrket ut av det uten så mye som en eneste liten blærekatarr underveis, og vet bedre enn noen andre å sette pris på magien i en snerten liten blondetruse!

——————-

Tilbake til nåtiden:

Når man har en relativt stor linduk og en nøye uttenkt plan for hva deler av den skal brukes til, men ingen symaskin,- da er det superfint å også ha en mamma som er en racer til å sy! Dermed var det faktisk bare å klippe ut noen passende stoffbiter, ekspedere dem videre og få dem tilbake et par dager senere – fiks ferdige! Tusen takk for kjempefine brødposer mamma GS, – de ble akkurat sånn som jeg så dem for meg!
Hvis du har lyst til å sy din egen pose, så trenger du et rektangulært stoffstykke på sånn ca.  30×100 cm. Det kommer selvsagt litt an på hvor store brød du har. Dette brettes dobbelt og syes sammen i sidene. Øverst syes det en løpegang til å tre en snor gjennom. Sånn veldig enkelt forklart…

Tre gode grunner til å bruke brødposer av lin:

I brødposer av lin,- eller bomull for den saks skyld, vil brødet holde seg sprøtt og godt lenger. Plastposer gjør at skorpen blir fortere myk fordi all fuktigheten blir stengt inne sammen med brødet.

Det er altfor mye plast på jorda. Brødposer av stoff er miljøvennlige og plastbesparende.

Brødposer av lin har utseendet med seg. Det samme kan neppe sies om plastposer.

brødpose i lin

Tre brødposer ble det av loppeduken i første omgang, og med litt ekstra pynt på er de nå fiks ferdige og klare til bruk.

broderi

Til den første har jeg funnet en bit av et fint, gammelt broderi, som jeg fikk mamma til å sy på posen, – mest til pynt, og kanskje også som en slags liten gest til tante Iveranna nå som jeg ikke er et mislikt barn lenger,- fordi hun – helt uten å vite det, har lært meg å sette pris på lintøy og vakre broderier, … og fordi hun tross alt holdt rompa mi varm gjennom altfor store deler av barndommen…

brødpose i lin

Den andre har fått en enkel «brødtekst» ved hjelp av bokstavsjablonger og vannfast markeringstusj.

brødpose i lin

Det har den tredje fått også. Den skal Drømmeprinzen få. Det er gutten sin som liker brød med sprø svor, så den kommer han sikkert til å bli skikkelig glad for!

brødpose i lin

Det ene fører det andre med seg, så det har blitt mye baking av demo-brød denne uka. Man presenterer jo for skams skyld ikke splitter nye brødposer med en stusselig First Price-kneip stikkende ut av dem lissom… Utfordringen ble å ikke spise opp alt før bildene var i boks,- nystekt brødstoff vet du – ille godt!

Strålende fin sommerkveld til dere alle,- nyt sola, varmen og livet generelt!

 

 

 

 

 

 

Loppemarked,- alle glade gjenbrukeres skatteparadis!

Et sikkert og kjærkomment vårtegn er at det jevnt og trutt popper opp nye plakater som varsler om loppemarked langs den faste helgeruta mi mellom Degernes og Lier. Jeg digger loppemarked,- det er et herlig, uimotståelig  sammensurium av fine skatter og gammal dritt! Her kan du finne alt fra det splitter nye og ubesudlede treningsapparatet til han/hun som gikk på en nyttårsforsett-smell allerede tidlig i januar til noens gamle dobørste. Her finner du nydelige, skjøre kaffekopper i nesten gjennomsiktig porselen med mye levd liv bak seg side om side med rimelige kjøkkenglass fra Ikea. På loppis kan du du grave litt i eskene under bordet som ingen har rukket å komme til bunns i enda og finne noe spennende hvis du har flaks,- eller bare noe sliten julepynt.. Du kan gjøre gode kupp og dumme impulskjøp. Sammen med likesinnede kan du falle i staver over gjensyn med gammelt skiutstyr du husker fra barndommen, og du kan angre på at du pælma det derre stygge serviset fra søttitallet som brått skulle vise seg å bli hyper-retrohippt og dermed svindyrt. Du kan nyse av støvet fra meter på meter med gamle, nye eller halvgamle bøker, du kan kjøpe deg en stygg stressless eller et fint maleri, du kan prute, prate, spise vafler og kanskje finne noe du ikke visste at du trengte. Og som du muligens finner ut i etterkant at du fortsatt ikke har bruk for.
Kort sagt,- loppemarked er skikkelig god underholdning! Det er stedet der noens gamle skrot blir til andres nye skatter, det er gjenbruk på sitt beste – og du støtter en god sak.
Og det beste av alt,- uansett hvor mye unødvendig tral du skulle finne på å drasse med deg hjem så har du neppe gått på noen stor økonomisk smell, og finner du ut at du ikke har bruk for det du har kjøpt likevel, så kan du alltids levere det videre til et loppemarked nær deg ved neste korsvei. Vandrelopper er ikke noe ukjent fenomen for loppemarkedentusiaster.

Etter at Drømmeprinzen og jeg med stor entusiasme og felles interesse for gammelt skrot har tilbragt noen morsomme april-lørdager på diverse loppemarked, har den allerede ganske velfylte kårboligen blitt beriket med følgende godsaker for bare noen få tjuekroninger:

3 stygge lampeskjermer – fordi jeg har lampene, men trenger nye skjermer på dem.   Ja, ikke disse da, de er jo verre enn dem jeg har fra før, men hver av disse er håndplukket fordi de har et godt fundament som det kan bygges noe nytt på.

 

Noen gamle bøker. Innholdet er ikke særlig spennende, men jeg syns sånne bøker fra 50-tallet er så fine på utsiden, og de kan brukes til å lage noe kult av.     

 

Et par cd’er som bare er til kos og hygge i bilen. Du vet,- etter en lang vinter fins det ikke noe bedre enn tørr asfalt, solbriller og favorittmusikken på full guffe. Overdøver alle eventuelle ulyder i bilen og gjør hver tur til en fest,- yo! Men en tur innom Kirkengen er nok påkrevd uansett hvor høyt jeg spiller…

 

En pose med gardinringer i metall som jeg trodde jeg hadde en plan med.. De kommer sikkert til nytte.

 

En fin linduk og en juleduk som jeg har tenkt å klippe istykker å lage noe annet av. Det har imidlertid kommet et forstyrrende element inn i bildet når det gjelder juleduken,- jeg har rett og slett fått følelser for den! Den er lissom sånn gammeldags koselig og bestemoraktig og minner meg om et eller annet fra fortiden. Den forbaskede nostalgien som bestandig skal ødelegge.. Men linduken ryker!

 

En dings. Bare fordi… Hvem har ikke alltid ønsket seg hodet til en ridder i rustning som spytter vin i glasset ditt lissom…? Den blir nok etter all sannsynlighet liggende å slenge…

 

En italiensk reisehåndbok på fransk fra 50-tallet. Siden jeg ikke har praktisert fransk siden jeg gikk ut av videregående i 1980, skjønner jeg ikke noe særlig av hva som står i den, og etter det rufsete utseendet å dømme har den nok vært med på mer enn en Italiatur. Den er neppe verdt mer enn den tjuekroningen jeg betalte for den, derfor kan jeg herpe den med god samvittighet. Den er nemlig full av fine kart over italienske byer,- og gamle kart… oh lala og Mama Mia,- de er kjempefine , enten bare å ramme inn og henge på veggen eller å bruke til å dekorere saker og ting med.

 

3 små bilderammer

Av disse har jeg bygd et bittelite mini-drivhus med akkurat nok plass til en liten plante.

Og det er i grunnen det jeg har rukket på hobbyfronten denne uka…

Alt i alt er jeg godt fornøyd med årets fangst og nå gleder jeg meg til å se hvor mye moro det går an å få ut av alle loppe-herlighetene!
Men akkurat nå er det jammen fredag igjen, så jeg tror jeg lar ridder Skramle få heve visiret en smule, mens jeg senker skuldrene…

Ha en strålende fin helg, og har du ikke noe annet å finne på, så se om du finner deg et loppemarked å kose deg med da vel!