MyPlanB

7. desember 20227. desember 2022

Fine små ting av filt

Med tanke på framtidig julepyntproduksjon kjøpte jeg noen biter med filt i ulike farger for en stund siden. De ryker i dag.

Når du har lyst til å lage noe av stoff uten å behøve å forholde deg til kanter som frynser seg opp og sånne ubehageligheter, er filt et finfint materiale. Dessuten fins det utallige måter det kan brukes på. Her er noen ideer:

En ganske så søt liten engel

Til denne engelen trenger du:
– En bit med filt
– En stor og 4 små trekuler
– Hyssing
– Et par fjær til vinger
– Litt hamp eller garn til hår
– Eventuelt litt gullfarget kartong til krone

Slik lages den:
(Jeg har brukt en trekule på 3 cm i diameter til hodet, så målene på armer og bein har utgangspunkt i denne størrelsen).

Klipp til to biter med ganske tykk hyssing, en på ca 26 cm og en på ca 12 cm.

Brett den lengste hyssingen dobbelt og lim den fast i hullet på trekulen.

Fest den andre hyssingen på tvers av denne, helt øverst mot hodet.

Klipp en halvsirkel av filt i passe størrelse til kjole.

Om ønskelig kan denne pyntes på med noen broderier før du fester den til kroppen.

Jeg fant en snelle med tynn sølvfarget tråd i det rikholdige lageret mitt med ting jeg ikke skjønner hvorfor jeg har kjøpt. Som forventet var den no’ ordentlig herk å sy med, men ga likevel såpass fin effekt at det nesten var verdt å ofre tid og tålmodighet på å gi kjolen litt ekstra bling.

Stikk to hull i kjolen øverst, litt ut for hver side av midten, og tre gjennom armene. Lim eller sy kjolen sammen på baksiden, og fest en liten trekule ytterst på hver av armene og beina.

Lim fast en tråd til oppheng i hullet oppå hodet, mal eller tegn på ansikt og bruk litt hamp, garn eller lignende til hår.

Vingene er to hvite fjær som er limt fast bak på ryggen og gullkronen er klippet og limt sammen av en liten bit med gullfarget kartong.

Pepperkakehjerter

Det er mange år siden jeg sluttet å bake pepperkaker til jul, men i år fikk jeg lyst til å lage noen hjerter av filt. Det hadde helt sikkert gått mye raskere å steke noen ekte, men jeg syns nå engang at det er mye morsommere å brodere enn å bake, og juleforberedelser skal jo være lystbetont.

For å gjøre dem litt mer naturtro har jeg fylt dem med krydder, så de lukter i det minste akkurat som ekte pepperkaker.

Slik gjør du:
Klipp ut to like hjerter i brun filt.

Dekorer hver av dem med melisglasur av hvitt bomullsgarn. Her har jeg brukt en miks av litt forskjellige broderiteknikker, fra franske knuter – til helt alminnelige tråklesting.

Sy begge hjertene sammen rundt kanten med brun sytråd. Hvis du vil putte inn litt krydder gjøres dette før du syr sammen de siste par centimetrene.

Misteltein

Å kysse noen under en misteltein er en tradisjon som har røtter tilbake til middelalderen, da mistelteinen ble regnet som et fruktbarhetssymbol.

Det kan vel neppe skade med litt juleromantikk i våre dager heller vel?

Jeg er veldig usikker med hensyn til dette med fruktbarheten, men å kysse går garantert like bra under en som er lagd av filt.

Slik gjør du:
Først lages stilkene. Til disse har jeg brukt en tråd jeg ikke vet helt hva kalles, men det er en kombinasjon av ståltråd og garn og egner seg godt til å lage blomsterstilker og lignende med. Akkurat til dette formålet ble den riktignok litt i tykkeste laget, men det funker sånn tålig likevel. Det går også an å bruke vanlig ståltråd som eventuelt dekkes med blomstertape.

Stilkene settes sammen av i alt tre ganske lange lengder med tråd som vikles, surres og bøyes til sånn at man ender opp med noe som ser omtrent sånn ut:

Bladene klippes ut dobbelt av grønn filt og limes på ytterst på hver av stilkene.

Til slutt limes det på noen små hvite vatt- eller trekuler hist og pist.

Og så er det vel egentlig bare å kline til …?

Ha en fin dag, og takk for at du leser! ❤

6. desember 20226. desember 2022

Kranser av mose, kongler og kvist

Det er alltid koselig å binde noen kranser til jul, og noe av det som er fint med kranser er at de kan lages på utallige måter og nesten av hva som helst. De kan gjøres veldig enkle – eller mer avansert, alt etter hva man har av materialer og arbeidslyst.

Selv hadde jeg sånn passelig mye av begge deler, så da ble dette resultatet:

Krans av bjørnemose

Denne kransen av bjørnemose så jeg på en svensk hemsløyd-side, og jeg syns den var altfor fin til å ikke forsøke meg på en tilsvarende. Dessuten hadde jeg himla mye bjørnemose på lager, etter en særdeles vellykket plukketur i skauen i høst.

Jeg lagde kransen ganske stor og da går det med en del mose, men det går selvsagt an å lage den mindre også.

Slik gjør du:
Hvis du vil ha litt størrelse på kransen, er det enklest dersom du har en ring å binde rundt. Den bør ikke være altfor tykk.

Lag små bunter av mosen og flett dem rundt ringen på denne måten:

Klipp til stilkene underveis, sånn at den blir jevnt og pent hele veien.

Når du har kommet helt rundt, binder du en hyssing rundt og klipper vekk alt det overflødige på baksiden av kransen.

Krans av «kongleblomster»

Ingen jul uten kongler her i gård’n, og med ei utrolig produktiv, diger furu stående i hagen, har jeg til enhver tid tilgang på særdeles kortreiste råvarer av ypperste kvalitet.

Har man endel furukongler på lur, kan det være fint å bruke noen av dem til å lage en krans. Siden furukonglene mine var relativt velvoksne, kappet jeg toppen av dem og gjorde dem om til «kongleblomster» – noe som kan være både dekorativt og er veldig enkelt å lage.

Det er i grunnen bare å bruke en tang og vri av sånn omtrent halvparten av konglen fra toppen, så er de ferdige.

Du trenger en krans å feste konglene på også, og med mindre du klarer å dekke den helt, er det penest med en som tåler å bli sett.

Derfor har jeg brukt en av bjørkekvister.

For å lage den trenger du noen myke, ikke for tykke kvister og litt ståltråd.

Kvistene du bruker bør være friske, sånn at de er smidige og ikke knekker så lett, og jo lenger og tynnere de er, jo enklere er det

Begynn med å forme en rund sirkel av en eller flere av kvistene. Det kan være greit å hjelpe til med litt ståltråd på den første runden, både for å få den rette fasongen og for å bundet endene sammen.

Fortsett med å surre, flette og vikle tynne kvister rundt kransen. Lås alle endene med å stikke dem innimellom og under andre kvister.

Når du har fått kransen så fyldig som du ønsker, er den ferdig og klar for konglene – som bare limes på med limpistol.

Ha en fin dag, og kos deg med juleforberedelsene! ⭐🎄❄

5. desember 20225. desember 2022

Ring jula inn med hjemmelagd bjellestas!

Noe særlig til bjelleklang blir det riktignok ikke fra disse her, men siden de er lagd av bunnen og lokket fra tomme hermetikkbokser, går det i det minste fint an å få dem til å skramle litt om ønskelig.

Direkte vakre er de kanskje heller ikke, men om ikke annet er det oppsirkulering av høy klasse – og jeg liker dem!

For å lage dem trenger du som sagt toppen og/eller bunnen fra hermetikkbokser, og det er bare fint med litt variasjon i farge og størrelse.

Når du skal klippe i metall er det enklest å bruke en blikksaks, men har du ingen så går det tålig greit med vanlig saks også. Det er riktignok lurt å bruke en det ikke er så nøye med.

HMS ‘en er også viktig her. Metall er veldig skarpt, så renklipp alle kanter – og pass på fingrene!

Lag et hull midt i lokket med en spiker eller lignende, og klipp seks hakk jevnt fordelt rundt hele, nesten inn til midten.

Bøy metallet ned sånn at det ender opp i bjellefasong.

Tre en ståltråd gjennom hullet i midten og fest en liten treperle eller lignende i den enden som er inni bjella. På utsiden formes ståltråden til en ring, sånn at du kan henge den opp.

Disse bjellene gjør seg godt flere sammen, så jeg har festet alle til en snor sånn at de kan henges opp et sted der det passer – hvor nå enn det måtte være …

Og dette var dagens lille julepynt-tips fra meg. Ha en fin ettermiddag/kveld, og takk for at du leser ❤

4. desember 20224. desember 2022

Skogens vakre, vintergrønne skatter

juletrær av naturmaterialer — Om å lage skog av skogen …

Selv vinterstid er det massevis av fine, vintergrønne herligheter å finne i skogen – i hvert fall før alt rekker å snø ned.

Det er lite som slår det å kunne plukke de materialene man trenger til julepynt i naturen. Mens prisene på de fleste andre ting har steget til vanvittige høyder i løpet av det siste året, deler Moder jord fortsatt raust og rundhåndet ut massevis av flotte varer aldeles gratis – riktignok mot henting.

Selv kan jeg vase rundt i skauen i timesvis, på jakt etter alt fra den perfekte pinnen til fine måsadotter, men det lønner det seg å komme kulde og snø i forkjøpet, for å unngå at ting fryser fast i bakken eller blir vanskelig å finne. Fordi jeg klok av skade vet at Øverskauen har en tendens til å forvandle seg til litt av et snøhøl når det lir litt uti desember, var jeg ute på raid allerede for en del uker siden for å få plukket med meg noen fine skatter mens det fortsatt var passe mange varmegrader i lufta og i det hele tatt bare fryd og glede å være ute.

Det går fint å lagre det meste på et tørt sted utendørs til man skal bruke det, som i garasjen.

Jeg har lagd tre små juletrær av noen av favorittene mine når det kommer til vintergrønne ting som har evnen til å holde på formen gjennom hele jula og litt til.

Blåbærlyng, bjørnemose og kråkefot er alt sammen helt supre saker i så måte.

Bjørnemose: Når det gjelder bjørnemose så er det på mange måter størrelsen det kommer an på – jo lenger jo bedre.

Det sies at denne mosen har fått navnet sitt fordi bjørnen liker å bruke den til seng i hiet sitt, og det gir mening.

På nært hold ser bjørnemosen nesten ut som en skog av små palmer.

I romtemperatur vil mosen «lukke seg» ganske fort, så den forandrer fasong, og i tørr tilstand blir fargen mørkere, men den holder seg grønn og fin i månedsvis.

Før du kan bruke mosen, må du rense den. Den kan se helt fin ut på overflaten, men skinnet bedrar. Nede mellom stilkene har det nesten bestandig samlet seg en del rusk og rask, og det må bort.

Siden den krymper en del, kan det være lurt å la den ligge å tørke litt også hvis den er veldig fuktig, så blir det enklere å se hvor mye mose du trenger å bruke når du skal lage noe med den.

Kråkefot:
Kråkefot er en annen artig plante som er verdt å plukke med seg hjem når du finner den.

Det er en av de eldste plantene på jorda, og den fantes her allerede for 400 millioner år siden. I tidligere tider ble kråkefot ofte brukt til å lage gryteskrubber og dørmatter av, og også som fyll i puter for å holde lus borte.

I motsetning til bjørnemosen forandrer den ikke nevneverdig på hverken form eller farge i tørr tilstand, og er dermed helt genial å bruke i diverse juledekorasjoner.

Blåbærlyng
Blåbærlyng er blåbærlyng. Det finner du så godt som overalt i skogen, og når bladene har falt av om høsten er riset fortsatt grønt og dekorativt – også når det tørker, og det egner seg derfor også veldig godt å bruke til diverse dekorasjoner.

Slik lages trærne:
Selv om alle trærne i utgangspunktet er laget på samme måte, blir de seende ganske forskjellige ut likevel.

juletre av kråkefot — Juletre av kråkefot

I tillegg til det grønne trenger du en pinne til stamme, og en stabil fot å sette denne i, sånn at treet står stødig.

Spikk pinnen spiss i toppen.

Foten kan lages på mange slags vis, men en firkantet trekloss eller lignende funker helt greit.

Selve treet er ganske enkelt å lage. Jeg har brukt limpistol og bare limt alt sammen fast til stammen, nokså tett. Om nødvendig kan man supplere med litt ståltråd hist og pist for bedre feste.

Begynn med relativt lange lengder så du får høyden på treet, og jobb deg oppover med stadig kortere biter helt til du når toppen. Klipp av overflødige stilker underveis sånn at treet ikke blir for tykt i toppen, men ender i en spiss.

Til treet med bjørnemose har jeg lagd små bunter av mosen først. Da blir den enklere å holde styr på.

Skulle vi kanskje hatt ei lita stjerne i toppen også da tro …?

Husk å tenne det andre lyset i stakan i dag, og ha en finfin søndag!🕯🕯

3. desember 20223. desember 2022

Når hesten også vil være med på jula

Av en eller annen grunn så er det sånn at det er enkelte dyr som har fått en spesiell julestatus. Sånn som reinsdyr …og mus. Åsså har vi naturligvis marsipangrisen – og halmbukken.

I dag har jeg lyst til å introdusere dere for julehesten.

Den er på en måte dyreverdenens svar på dorullnissen, ganske fin – og av rasen gyngehest.

Det ville være løgn å påstå at det er den raskeste traveren, i hvert fall når det gjelder å lage den, men skulle du ha litt tid til overs i julestria så er det et morsomt lite prosjekt.

Sånn lages den:
Du kan bruke en dorull til kroppen, men har du et papprør som er tykkere og stivere er det å foretrekke. Røret jeg brukte var ganske solid og såpass langt at det holdt til to hester.

Tegn opp og klipp ut et hestehode i to eksemplarer av papp. Legg til en ekstra liten kant som brettes ut til siden nederst på hver av delene. Lim sammen hodedelene, men unngå å påføre lim mellom ørene.

Lim fast hodet på papprøret – som heretter vil bli titulert som «kroppen».

Klipp ut to runde pappbiter i samme samme størrelse som hullet i hver ende av kroppen og lim fast disse.

Til forbein og bakbein klippes det ut to identiske sett som ser omtrent sånn ut:

Sånn. Da gjenstår bare den morsomme delen av jobben.

Riv opp biter med papir fra en avis eller bok og lim disse fast med tapetklister eller litt trelim som røres ut i vann sånn at hele hesten dekkes.

Manen og halen er laget av hyssing , og det samme er seletøyet. Salen er egentlig en liten gavelapp som passet akkurat til formålet, men her går det naturligvis like bra å bruke andre ting.

Meiene er laget av noen tynne kvister. For å få den riktige bøyen på dem, strammet jeg dem opp med hyssing mens de var friske og lot dem bli helt tørre før jeg monterte dem på hesten. Da beholder de formen helt fint.

Tørk gjerne pinnene i stekeovnen på svak varme, så går det mye fortere.

Og da gjenstår det bare å ønsker alle en fin desemberdag! Tusen takk til alle som leser, deler eller legger igjen hyggelige kommentarer – det setter jeg utrolig stor pris på! 💖

2. desember 20222. desember 2022

Neige de Noël

Jeg prøver å imponere med fransk overskrift i dag, men sant og si måtte jeg ha litt hjelp av Google, da det viste seg at siste rest av de heller vaklevorne fransk-kunnskapene mine hadde forsvunnet i glemselens hav et sted på veien mellom videregående på sent søttitall og 2022 … Shit happens!

Men det skal handle om snø. Fransk julesnø.

Denne snøkrystallen av ståltråd og vattkuler fant jeg nemlig på en fransk nettside, og jeg syntes det var en veldig kul ide. Det fulgte imidlertid ikke med noen beskrivelse på hvordan det skulle lages, så det måtte jeg forske meg fram til på egen hånd – etter prøve- og feilemetoden. Det fine er at det slipper du, for nå har jeg laget en bruksanvisning til deg. På norsk. Værsågod:

Du trenger:

Ganske tynn ståltråd

Vattkuler – en stor, 18 mindre og 12 små

En skvett med lim

Slik gjør du:

Klipp til 6 ståltråder med en lengde på ca 50 cm. Bruk heller litt for mye enn litt for lite, centimeterne får ben å gå på når ståltråden tvinnes.

Lag en knekk ca 4-5 cm opp på den første ståltråden og tre på en av de minste vattkulene.

Tvinn sammen ståltråden sånn:

Lag en ny knekk et par cm lenger opp og gjør på samme måten med den neste kula, men da brukes en av de mellomstore.

Tvinn deg nedover på motsatt side og fest to kuler til (en mellomstor og en liten), sånn at det blir likt på begge sider.

Fortsett å tvinne til du er helt nede og klipp til i enden sånn at du sitter igjen med et par cm.

Lag i alt seks slike greiner.

Den største vattkula danner midten på snøkrystallen.

Stikk 6 hull i den, jevnt fordelt rundt hele og fest de seks greinene i disse. Bruk litt lim, sånn at de sitter godt.

Et Voilà!

Ha en fin dag og takk for at du leser! ❄❄❄

1. desember 20221. desember 2022

Da barker vi i vei!

Første desember, og startskuddet for selve julemåneden – og for denne «adventskalenderen».

I motsetning til forrige gang da jeg valgte stjernetema, blir det åpen klasse i år. Jeg fikk på en måte en aldri så liten overdose av stjerner i 2020.

Så det blir lite stjerner, men til gjengjeld mye annet – i en salig blanding.

Apropos salig – jeg tenkte vi kunne starte ballet med noen – bokstavelig talt ikke spesielt hardbarka engler.

Det fins utallige måter å lage engler på, og er man glad i naturmaterialer – og i ting med vakker brunfarge som er deilig og mykt å spikke i, er dette en av dem.

Selv syns jeg furubark er mer enn fint nok til å lage engler av, og om ikke annet så får man i hvert fall noen som ingen andre har akkurat maken til.

Den største utfordringen kan være å finne barkebiter som er store nok, men den som leter den finner, og redningen i mitt tilfelle ble et hogstfelt i nabolaget.

Resten er i grunnen plankekjøring.

barke-engel — Spikk til barken i «kjolefasong», og puss over med litt sandpapir om nødvendig

Skjær fire tynne skiver av en rund trestokk i passelig størrelse, til vinger og føtter.

(Akkurat dette punktet blir naturligvis veldig mye enklere når man er i besittelse av en Drømmeprinz med et velfylt vedlager med ved i alle fasonger og dimensjoner).

Lim fast føtter og vinger.

Hvis du liker det enkelt, kan du gjerne stoppe her. Liker du engler med ansikt og hår bedre, fortsetter du med å male eller tegne på øyne og munn og med å lime på hår av hamp eller hyssing. Og har du først hår, så har du jo noe å feste en glorie i også, om du ønsker det. Den kan du for eksempel vikle sammen av litt tynn gullfarget ståltråd.

Da er disse småfrøknene klare for jula, jeg ønsker alle en vakker 1. desember, og takk for at du leser bloggen min!

30. november 202230. november 2022

Christmas is coming – er du rede?

Neei – skulle vi prøvd oss på en liten adventskalender igjen i år da tru…?

Det har gått to år siden sist, og selv om jeg husker at det var en del jobb med et sånt prosjekt forrige gang, så har jeg ligget såpass på latsiden før i år at jeg føler jeg meg klar for en ny runde.

Jeg er i grunnen helt klar for jula også jeg, og det har jeg vært lenge alt. Ikke sånn å forstå at jeg er ferdig med noe av det som skal gjøres, men jeg er klar mentalt.

Sant og si syns jeg at 2022 på mange områder har vært et såpass utfordrende år at det har vært viktig å få tynt mest mulig trivsel ut av den siste resten. Derfor satte jeg på julemusikk allerede lenge før de siste gule bladene slapp taket fra trærne, og i et parallelt univers – bestående av kongler, hyssing, ståltråd, granbar, treperler, pinner, maling, papir, lim – og you name it, har jeg kost meg gjennom både regntunge høstdager og mørke novemberkvelder. November er jo egentlig en ubrukelig måned til mye, men den er som skapt for å lage julepynt og glede seg til jul!

Nå er jeg for lengst lei av alle julesangene på spillelista mi, har brent fingrene noen hundre ganger på limpistolen og vasset rundt med hyssingstumper og annet bøss under tøflene i ukesvis – men har utrolig mye julepynt som jeg har lyst til å vise fram.

Så da blir det adventsblogg igjen, med et nytt innlegg med forslag til hjemmelagd julepynt hver dag fram til julaften.

I ei tid hvor hvermannsen vel stort sett har mer enn nok å bruke pengene på, har jeg prøvd å finne fram til ting å lage som ikke krever de helt store investeringene. Så det blir masse gjenbruk og mye naturmaterialer – åsså blir det noen trekuler, noen meter med ståltråd, en del hyssingbiter og litt sånt annet ruskrask.

Med andre ord er det duket for en relativt kortreist, snill og miljøvennlig førjulstid her i gård’n – nokså politisk korrekt og helt i tråd med tiden.

Det er alltid koselig å mekke i hvert fall noe av julepynten sin selv, så jeg håper du har lyst til å henge med meg gjennom de 24 dagene som er igjen til julaften, og at du kommer til å finne noe du også får lyst til å lage.

Startskuddet går i morgen!

4. november 20224. november 2022

Gisp – er det gipsen som er utpå igjen?

Alle hobbyentusiaster som har levd en stund og vært innom de ulike epokene av populære aktiviteter på DIY-markedet opp gjennom årene, vil kanskje også huske gips-perioden.

Jeg er usikker på om den innfant seg før eller etter trolldeig- epoken, men jeg mener at gipsen hadde sin æra en eller annen gang på nitti – eller tidlig totusentallet, muligens ganske tett på maleprestekragerogblåklokkerpåaltsomfantesavsponkurverogfeiekoster-perioden – eller kanskje litt senere …

Alle hobbybutikker med respekt for seg selv solgte gips i overprisede små poser som hakka møkk på den tiden, sammen med ymse plastformer til å støpe figurer i.

Akkurat som jeg har gjort med de fleste andre hobbytrendene som har kommet og gått opp gjennom årene, slang jeg meg med på gipsbølgen også.

Det var i grunnen en veldig enkel og lite utfordrende hobby, som krevde minimalt av kreativitet. Det eneste som kunne inntreffe av uheldige omstendigheter var vel egentlig luftbobler i de ferdige figurene – eller at mangel på tålmodighet førte til at man prøvde å lirke dem ut av formen før de var tørre nok.

Jeg brukte sikkert en hel liten formue på både gips, støpeformer og hobbymaling, selv om jeg ganske raskt fant ut at selve gipsen med fordel kunne kjøpes for en rimelig penge i store poser i nærmeste byggevarebutikk.

Den relativt solide samlingen med ulike former i stiv, hvit plast som jeg opparbeidet meg etter hvert skulle i mange år etterpå komme til å okkupere dyrebar hylleplass i familien Tjerbos overfylte kjellerbod i påvente av at forgylte gipsengler, svarte og hvite harlekiner og sådant mere skulle få en ny æra. Det skjedde imidlertid aldri så lenge jeg bodde i huset, og jeg har i grunnen ikke ofret gips en tanke på år og dag.

Ikke før jeg kom over en pose med det på Bauhaus for noen måneder tilbake og ble rammet av nostalgiske flashbacks, noe som førte til at den posen fikk være med hjem til Øverskauen.

Der brukte jeg opp mesteparten til å balsamere et par halve melkekartonger.

Gips er i grunnen et ganske morsomt materiale som egner seg til langt mer enn fikse bruddskader eller å helle oppi fiks ferdige former og vente på at skal stivne.

Man kan for eksempel lage en slags hjemmelagd variant av gipsbandasjer med det, som man igjen kan bruke til å lage andre ting –

som mumifiserte melkekartong-blomsterpotter eller lignende.

Konseptet er ganske enkelt.

Kutt av en tom melkekartong i passelig høyde, bland gips og vann til en passelig tynn grøt, riv opp noen strimler med hvitt stoff i passelig lange remser, bløtlegg disse oppi gipsgrøten og surr dem rundt melkekartongen i passelig mange lag. (Det vil si ca tre).

Glatt til overflaten underveis, sånn at det blir rimelig jevnt og fint.

Hvis gipsgrøten skulle finne på å bli i tykkeste laget (sånn som min), bør egentlig hele prosessen gå relativt effektivt for seg – for utfordringen med gips er at den begynner å stivne ganske raskt, enten du er klar for det eller ei.

Prosjektet medførte som forventet en god del griseri, men ut av alt klinet og kaoset ble det et par firkantede saker som fint kan fungere som blomstervaser/potter og som jeg i grunnen ble godt fornøyd med.

Bitt av gipsbasillen dro jeg deretter til Søstrene Grene og investerte i noen ruller med fiks ferdige gipsbandasjer for å videreutvikle konseptet på en litt mindre tungvint måte. For det er ikke til å komme fra at disse er en smule enklere å forholde seg til, og de forårsaker ikke riktig like mye søl heller. Bare nesten.

Praktisk info:
Når du skal jobbe med gipsbandasje er det lurt å klippe den opp i ikke altfor store biter, og å ikke bløtlegge for mange om gangen.

Fordi det skortet litt på kreativiteten, bandasjerte jeg like godt bare noen flere ting, blant annet noen hermetikkbokser i forskjellig størrelse og et par tomme glass og flasker med litt artig fasong.

Bruk av gipsbandasjer er egentlig en kjempefin og enkel måte å lage nye ting av tomgods som ellers som oftest havner i søpla – som hermetikkbokser, syltetøyglass, melkekartonger osv., og det gir en fin overflatestruktur.

Prosjekt gips gikk som det ofte gjør når jeg holder på med noe som er morsomt – jeg gikk med solid overskudd …

Går man bananas med gipsbandasjer, risikerer man nemlig brått å bli sittende igjen med en uforholdsmessig stor samling med hvite, bandasjerte vaser/ potter/ krukker før en får sukk for seg – og det kan fort bli litt ensformig kanskje …

For å skape litt mer variasjon, går det imidlertid an å tilføre litt ekstra stæsj hvis man har lyst.

Man kan for eksempel gi hermetikkboksene et ekstra løft – bokstavelig talt, ved hjelp av noen blomsterpinner og litt hyssing.

Eller man kan utstyre dem med hanker.

Til den ene brukte jeg biter av en gammel ledning, som jeg bøyde til og limte fast med limpistol.

Den andre fikk hanker av en trering som er delt på midten, før hele greia ble dekket med et par, tre lag med biter av gipsbandasje.

Og ellers er det jo i grunnen bare fantasien som setter grenser …

Selv om jeg for så vidt er glad i hvite ting med litt struktur i overflaten jeg, så bør det nok likevel gå en grense et sted, så jeg setter en midlertidig sluttstrek her, og begynner å snuse på litt julepynt- produksjon i stedet. Det tenker jeg er helt innafor nå som vi har gitt oss i kast med november.

Ha en superfin dag, og takk for at du leser!

1. september 20221. september 2022

Lavendel, humler og små bamsebjørner

Hver vår kjøper jeg en lavendelplante til å ha i ei potte på terrassen.

Hver høst graver jeg denne planten ned på en ledig plass i blomsterbedet før frosten kommer, sånn at den skal overleve vinteren.

Hver vår får denne planten lov til å bli stående der den har blitt parkert, og jeg drar til hagesenteret og kjøper en ny – til terrassen.

Sånn går det til at i årenes løp blir det stadig flere lavendelplanter rundt om i hagen – og det er i grunnen helt greit.

Jeg elsker lavendel, og humlene elsker lavendel, og jeg tenker at man kan aldri få for mye av sånne bra ting som godlukt og humlesurr.

Det sies at lavendel har en beroligende – og til og med søvndyssende virkning.

Det har jeg aldri merket noe som helst til.

Jeg blir i grunnen bare glad av det.

Jeg blir glad av lukten, av den fantastiske fargen på blomstene – og av alle humlene som danser rundt mellom dem i hagen på fine sommerdager.

Og gladfølelser og humler bør man jo ta godt vare på, så derfor har stort sett lavendelplantene mine få stå og blomstre i fred og ro – til glede for både små og store surrehuer hele sommeren igjennom.

I år har jeg imidlertid, sikkert til humlenes store skuffelse, plukket inn mesteparten av blomstene, tørket dem og brukt dem til å lage noen søte, små velduftende bamsebjørner.

Å pakke inn lavendel kunne naturligvis vært gjort mye enklere enn dette, for det tar sant og si en god del mere tid å lage disse bjørnene enn det ville gjort å bare sy en enkel pose å putte lavendelen oppi, men det trenger jo ikke bestandig å være sånn at det er det ferdige produktet som er hovedmålet. Noen ganger er det kosen på veien dit som er hele greia, og det å lage noen fine, helt unyttige ting som tar uforholdsmessig lang tid – det tenker jeg at kan være godt for sjelen innimellom – selv om jeg kanskje følte meg litt som gamle tante Iveranna da jeg holdt på med det, som brukte store deler av livet sitt på å produsere de vakreste broderte putetrekk og laken som hun stappet oppi ei stor kiste i tur og orden og aldri skulle komme til å bruke. Uten sammenligning for øvrig – for all del. Jeg kommer aldri til å klare å brodere sånn at det ikke er mulig å se forskjell på forsiden og baksiden – og ikke endte jeg opp som gammel jomfru heller …

Men kan man fange litt av sommeren, putte den inn i en liten bamsemage og ta den med seg inn i vintermørket – så er vel ikke det så gæli.

Bamsene har jeg sydd av en bit med linstoff som jeg hadde liggende og brodert med vanlig sytråd (riktignok av fiin gammel aargang, som jeg fant i det sikkert like gamle syskrinet som Drømmers har arvet etter moren sin).

Slik gjør du:

Jeg syns det enkleste er å tegne opp alt med blyant først og gjøre ferdig broderingen før man klipper til resten, det vil si et forstykke og ett bakstykke, pluss litt sømrom.

Deretter sys de to delene sammen fra vrangen. La det være igjen en passe stor åpning.

Fordi jeg ikke gadd å dra fram symaskinen for et såpass lite prosjekt – og allikevel allerede var i tante Iveranna-modus, sydde jeg like godt for hånd med bittesmå sting, men det er opp til hver enkelt.

Vreng hele greia, fyll opp bamsemagen med lavendel og sy igjen med noen flere bittesmå sting.

Og alle humlene? De har det helt fint. Da lavendelblomstene forsvant flyttet de bare over til eplemynten – og der lever de lykkelig videre i sus og dus inntil videre – selv om det av og til kan bli litt køkjøring i den verste rushen …