Snart er det påske,- her skal det pyntes!

Hønene til bestemor bodde i et innebygd hønsehus i et hjørne av fjøset vårt. Her klukket, verpet og levde de det gode hønseliv i fred og fordragelighet så lenge ingen forstyrret dem. For små barnebarn som ikke hadde noe annet å finne på, kunne det imidlertid ha stor underholdningsverdi å løpe inn i hønsehuset i full fart og skremme vannet av hele hurven så de datt ned fra vaglene sine av ren forferdelse. I likhet med å se på når bestemor slaktet noen av dem, var det naturligvis lagt ned forbud mot dette, men det var en smal sak å bare komme litt brått på dem sånn at de ble vippet av pinnen. Det var heller ikke noe hokus pokus å smugtitte i dørsprekken mens bestemor var opptatt med å hugge hodet av dem, og rykter om høner som fortsatte å flakse, selv i hodeløs tilstand spredde seg som ild i tørt gras i ungeflokken og trigget alle til å få sett det med egne øyne.
Siden hønene til bestemor var særdeles frittgående, hendte det ganske ofte at de fikk fikse ideer om å lage seg reir under låven i stedet for å benytte seg av rugekassene de hadde inne. Der lå de innerst inne i mørket og smugverpet egg som vi ikke fant før flere uker etter utløpsdato. En av barndommens små, enkle gleder besto i å knuse disse råtne eggene, og de sviktet sjelden, hverken hva lukt eller griseri angikk. Derimot medførte det en viss skuffelse at det aldri var kyllinger inni dem. Vi hadde en fiks ide om at det burde være det i egg som var blitt verpet i all hemmelighet…

Siden det drar seg mot påske så tenkte jeg det passet bra å starte dette innlegget med egg, høner og en dose god, gammeldags bonderomantikk… Spe på med et par påskeharer, litt kvikklunch og noen appelsiner også, så sitter påskestemningen som et skudd! Selv gleder jeg meg skikkelig til noen ekstra fridager med kos og hygge, og jeg benytter tiden som er igjen til å farge egg, lage litt ny pynt og servere noen gode ideer til bruk når påskebordet skal dekkes  for de som måtte ha behov for det. Med litt flaks rekker jeg kanskje å få ryddet og vasket litt før helgen også!

Av og til er det lov å leke litt med maten!
Siden disse eggene er farget med naturlige råvarer, er de fullt spisbare hvis du har lyst til å pimpe opp påskefrokosten med dem, ellers kan du blåse ut innholdet først og bruke dem til å pynte med.

Et av naturens små mirakler er at rødkål gjør eggene dine blå. Nå skulle det vise seg å være et langt større mirakel å klare å oppdrive et hode med rødkål,- det er visstnok skikkelig sesongvare, og DEN sesongen er ikke nå, men da vi endelig fikk tak i et, veide det til gjengjeld 3,3 kg. Noe sier meg at vi ikke kommer til å gå tomme for rødkål på veldig lenge… Men eggene ble fine og fargen nydelig.

      

Den vanligste fremgangsmåten er å kutte opp kålen og koke den, for deretter å la eggene ligge i kokevannet og trekke til seg farge, men det går også fint å gni dem inn med saften fra rå kålblader. Da får de en lysere blåfarge som jeg syns kan være vel så fin. Dessuten går det mye fortere!
Jeg farget et par egg med skall fra løk også,- de ble slik:

     

Legg det ytterste skallet fra løken rundt egget, klipp ut en bit av en gammel strømpebukse e.l., stram denne rundt og knytt sammen så skallet holder seg på plass. La det koke noen minutter, så får du fine marmorerte egg i gyldne farger. Vil du ha jevn gulfarge på hele egget, kan du koke det med en dæsj gurkemeie eller safran i vannet.

Og saften fra rødbeter gir rosa egg,- det samme gjør rosa høner 🙂

 

Kule eggeglass av trekuler
Dersom du trenger noe å parkere eggene dine i, kan du lage superenkle eggeglass av trekuler og hyssing. Bare tre kulene på hyssingen og knytt stramt sammen Voila!

 

Bordkortholdere av champagnekorker

Hvis du har planer om å tromme sammen til et skikkelig festmåltid i påsken, med bordplassering og full pakke, er glad i sprudlevann OG har spart opp en del korker, kan disse spretne champagneharene være klare til oppdrag på relativt kort varsel!

Slik gjør du:
Kutt opp biter på ca. 6-7 cm. av passelig tykk ståltråd. Dette blir ørene, og du trenger 4 stk. til hver hare.

  

Bøy dem dobbelt og stikk hull på toppen av korken med en syl e.l. sånn at du kan lime dem nedi, det ene rett bak det andre.

Øyne og snute tegnes eller males på, og de har også fått noen værhår av tynnere ståltråd. Halen er snurpet sammen av litt hvit ull og limt på. Dersom du vil ha litt ekstra pynt kan du knyte på en liten sløyfe rundt halsen til slutt.

 

Påskehare-servietter

Brett en påskehare


Servietter brettet som påskeharer tar seg superfint ut på bordet, og de lager du sånn:


Brett servietten dobbelt, først en gang, så en gang til. Fortsett på denne måten:

  


Snu den deretter rundt og brett den øverste spissen ned mot midten.

  
Snu igjen og putt de to øverste hjørnene i hverandre sånn at servietten låses sammen i en ring. Deretter danderer du ørene og halen forsiktig i fasong.

 

Sprelske kyllinger og velfødde harer
Noen kyllinger hører også med til påske, men de MÅ ikke nødvendigvis være gule. Disse har fått helt andre farger og er laget av pappeske-papp og ståltråd.

Slik lager du dem:
Klipp ut to like deler til kroppen av tykk papp.


Form bein og kam av ståltråd og vinger av tynnere papp. Disse tapes eller limes fast til den ene delen av kroppen, litt innpå, før du limer den andre delen over. Deretter kles kropp og vinger med biter av avispapir og tapetlim, sånn at du får en jevn overflate og får dekket alle kanter og skjøter. Har du ikke tapetklister kan du bruke trelim rørt ut i vann.

La tørke og dekorer etter humør og ønske. Nebbet har jeg spikket av en trepinne og limt på,  men det kan også lages av papp.

Påskekyllinger av papp og ståltråd
Happy chicks

Du kan bruke samme framgangsmåte for å lage noen  velfødde påskeharer. Her har jeg brukt et par korkbiter til føtter. Snuten er en halv trekule som er limt på og som også holder værhårene av ståltråd på plass. Halen er en tovet ullkule.

Påskeharer laget av papp

 

Lykke til med påskeforberedelsene, og ha en fortsatt strålende fin dag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Drikkebokser, harryhandel og kampen om vindusplassen

La oss spole tilbake til sekstitallet igjen et øyeblikk,- det er søndag og familien skal på biltur. Søndag var turdag. Glem alt du har lært om sikkerhet i bil, glem alt om antall tillatte passasjerer – i forsetet, i baksetet eller i bilen generelt. Vi var åtte,- to voksne og seks barn. Og en liten Fiat.
Pappa inntok førersetet og lillesøster hadde fast plass på fanget til mamma i forsetet, med minstemann-privilegier som omfattet både armsleng og fritt utsyn i alle retninger.
For oss fem resterende startet nå kampen om de to ytterste plassene i baksetet. Det var de som gjaldt, og bare de, men det skulle både sleipe knep og harde forhandlinger til for å sikre seg en av disse. Et vanlig triks var å somle i det lengste med å sette seg inn, men dette knepet kunne alle, og det var ikke mye verdt når du måtte konkurrere med fire andre somlekopper som somlet akkurat like mye som deg selv. En annen klassiker var å si «Fritt for å sitte ytterst» før noen andre rakk å tenke så langt, men heller ikke dette ga noen garantier for suksess, det var som regel noen som la inn protest. Eldstebror f.eks. påsto alltid at han ble bilsyk og krevde særbehandling på grunnlag av det. Vi så aldri at han spydde, så vi trodde ikke noe på ham, men han brukte det for det det var verdt og kunne av og til få lurt til seg noen sitteplass-fordeler av den grunn.
Når jeg tenker på det nå så må det ha tatt ulidelig lang tid og krevd mye finurlig diplomati før sistemann var skviset inn i bilen så vi kunne kjøre. Til slutt var alle likevel ombord og dagens heldige vinnere av vindusplass-kampen kunne lukke dørene,- en utfordring i seg selv siden presset fra baksetets midtseksjon var formidabelt. Vi så jo aldri bilen vår fra utsiden med alle inni, men jeg er nesten helt sikker på at den må ha bulet…
Selv på sekstitallet var åtte personer i en bil helt klart ikke etter regelboka, så hvis vi møtte en politibil eller det var kontroll, hadde vi fått klare instrukser om at minst et par stykker av oss måtte dukke. Det brakte et kjærkomment spenningsmoment inn i en trang baksete-tilværelse hver gang en slik situasjon oppsto, og handlingen ble alltid utført med stor entusiasme og en følelse av å være litt deilig småkriminell. Jeg tror vi dukket alle sammen og jeg tror det var greit at vi aldri ble stoppe
Trange kår til tross, – vi hadde utallige herlige turer i den vesle Fiaten vår, og mangel på pusterom og bevegelsesfrihet la aldri noen demper på hverken stemning eller turglede. Alle kamphandlinger i søskenkjærlighetens navn ble utført i friluft,- det var på en måte ikke rom for noe krangling i baksetet.

Ut på tur, aldri sur…

Hvor vi dro? Litt hit og dit, avhengig av årstid og værforhold, men ganske ofte til  «Svinesund for å kjøpe tyggegummi». Lenge før ordet «harryhandel» var oppfunnet, putret Fiaten vår jevnt og trutt over Svinesundbroen, fullstappet til bristepunktet, med skrotbuene på den andre siden av grensen som mål for søndagsturen. Jeg kan rett og slett ikke huske at det ble handlet stort annet enn tyggegummi på disse utfluktene,- det var selve Svinesund-opplevelsen som var greia med turen, men tyggisen hørte med som en viktig bestanddel, selv om den vel sant og si som oftest ble kjøpt i en kiosk i Halden på vei hjem,- en pakke Wrigley’s Spearmint på deling. Det ble akkurat en plate til hver, og hadde du viljestyrke av stål så var det mulig å fortsatt ha en utygd flis igjen av den når vi passerte kafeen i Degernes. Greide du det,- da var du helt sjef i baksetet et par sekunder, vindusplass eller ei…

Hvor jeg har tenkt meg hen med alt dette?

Egentlig bare enda en tur til Svinesund, men i 2018-versjon.
Skrotbuene står der de alltid har stått, men vi drar til Nordbysenteret på shopping nå, sammen med drøssevis av andre landsmenn, på jakt etter billig kjøtt, tobakk og løsgodis fra Godisfabriken til 7.90 pr. hekto.  Og de fleste av oss som bedriver litt harryhandel i ny og ne, vet at det også har lett for å følge med et brett eller to med cola-bokser eller andre drikkevarer hjem.

Sånt blir det fryktelig fort veldig mange tomme bokser av, og alle som har prøvd vil vite at norske panteautomater spytter svenskeboksene ut igjen med dødsforakt. Derfor ender de ofte i søpla. Dermed blir det brått veldig mye søppel, så i dag tenkte jeg at jeg skulle slå et slag for et nytt og bedre liv for tomme drikkebokser. De kan nemlig forvandles til nye, kule greier!

Lyslykter
Disse lyktene gir ikke så veldig mye lys, men de tar seg utrolig godt ut i mørket og er fine å bruke både ute og inne.

Gamle drikkebokser blir som nye med litt maling og stæsh

Slik gjør du:
Begynn med å matte ned overflaten på boksen med sandpapir,slik at malingen får bedre feste. Skjær toppen av den tett inntil kanten på innsiden øverst. Gi den det første strøket med maling før du tegner opp mønsteret du vil ha, så er det enklere å se hvordan det blir. Bruk en tegnestift eller nål for å lage hullmønster.

For å unngå at boksen trykkes sammen når du stikker i den, er det lurt å stappe den full, f.eks. med et kjøkkenhåndkle før du begynner. Mal deretter et par strøk til og dekorer ev. med noen innslag av andre farger. Her har jeg brukt utklipp fra servietter til detaljene.
Til slutt stikker du et hull på hver side av boksen øverst sånn at du kan feste hanken. Denne er laget av en bit ståltråd som er tredd gjennom hullene og krøllet i endene for å holde seg på plass.
Fordi boksen buer innover på undersiden, er det smart å fylle litt sand e.l. i bunnen sånn at lyset blir stående rett.


Lag en fiskestim

Med noen tomme drikkebokser, sytråd og et smalt armbånd av metall er du garantert fiskelykke!

Slik gjør du:
Start med å kutte  toppen og bunnen av 3-4 bokser og klipp dem deretter opp i siden slik at du sitter igjen med flate metallstykker. Puss bort fargen på yttersiden med sandpapir og tegn opp og klipp ut enkle, små fisker.

Det er ikke så nøye med antallet, men de er morsomme å lage og det er bare fint med mange!
Bruk f.eks. en strikkepinne og en tegnestift og dekorer dem i forskjellige mønster.

Lag et oppheng av ståltråd rundt armbåndet , så det kan henges opp før du fester fiskene til det, så sparer du deg selv for mye virvar.

Tre en sytråd gjennom et hull øverst på ryggen på hver av fiskene og bind dem rundt ringen i ulik høyde.

Krans av drikkebokser
Hvis du trenger litt veggpynt, kan du jo f.eks. bruke noen gamle  brusbokser og lage deg en søt, liten krans.

Slik gjør du:
Begynn med å klippe ut og pusse 3-4 metallstykker på samme måte som til fiskene og klipp ut 28-30 passe store blader av metallet. Hvis du har en taggete saks er dette fint å bruke her, men det er ikke nødvendig.

    

Nervene i bladene ripes inn med en strikkepinne e.l.
Form en ring, ca. 15 cm. i diameter, ved å vikle 5-6 runder ståltråd løst sammen.

Bladene limes deretter fast til kransen. Jeg har brukt et tokomponent-lim til dette for å få godt feste.

Når limet har tørket kan bladene bøyes forsiktig sånn som du vil ha dem. Den siste finishen legges ved å surre på noen fine perler med tynn ståltråd. Jeg har brukt noen fra et gammelt kjede jeg hadde liggende å slenge. Perlene er først bundet sammen i små klaser og deretter festet rundt kransen.

   

Fra gammelt skrot til nye skatter

 

Ha en strålende fin helg, med eller uten harrytur, og tusen takk for at du leser!

 

 

Det er på tide å få våren i boks

 

Jeg lurer på hvor all tiden egentlig tar veien,- jeg syns dagene går så svinaktig  fort. De bare tøffer  avsted, snart er det påske og kalenderen viser allerede 9.mars. Ja , ikke den jeg har på veggen over kjøleskapet da, i følge den er vi i juni… I fjor. Det er fordi det er en sånn evighetskalender med 31 små trebrikker som må stables om så de kommer i riktig rekkefølge hver måned, og det er jo ikke sånt man går rundt å tenker på til daglig. Da er det egentlig langt verre å oppdage at julegardina henger oppe i kjøkkenvinduet enda, og at det fortsatt står «God jul!» på krittavla ved siden av komfyren.. Sånne små åpenbaringer får meg til å innse at ting går litt over stokk og stein av og til og at det gamle begrepet om at jula varer helt til påske er faretruende nær å bli en sannhet her i huset.
Nå må det riktignok sies at det er en nokså diskret julegardin og en ganske lite dominerende tavle, og ikke minst at utsikten ut av vinduet uansett gir mer inntrykk av god, gammeldags hvit jul enn det som var tilfelle i jula, men allikevel da gitt…!  Her må det iverksettes strakstiltak,- det er på høy tid å få lurt litt vårstemning inn på kjøkkenet!
Herlig! Det betyr at jeg kan finne fram hermetikkboks-samlingen min, som takket være trofaste sponsorer og noen ekstra fiskebolle-middager for en god sak, har rukket å vokse til anseelig størrelse siden sist jeg gjorde innhogg i den da jeg lagde julebjeller i desember.
Med en solid stabel tomgods i varierende størrelse, noen servietter og litt fint papir i herlige mønstre og vårfarger, maling, lim og diverse nødvendig arbeidsredskap er det duket for et par dager med kosejobb og kaos på kjøkkenbordet!

Jeg elsker hermetikkindustrien,- tomme blikkbokser kan brukes til nesten alt mulig! Det er en enkel og billig måte å gjøre små fornyelser på både her og der, og ikke minst er det skikkelig morsomt!

Her kommer noen forslag, tips og gode råd dersom du har lyst til å henge deg på og følge mitt eksempel

Aller først litt HMS:
Fordi boksene som regel er veldig skarpe i kanten på innsiden øverst, klemmer jeg denne inn hele veien rundt med en liten tang før jeg gjør noe som helst annet. Da vil den brette seg oppover og bli fullstendig harmløs, det blir null blod og mer trivsel!

Mal, lim og dekorer
Bruk det du har,- maling, stoff, servietter, tapetrester eller annet papir, – det meste funker! Om du vil male boksen inni eller ha den som den er, er fritt valg. Hvis du skal bruke servietter og decoupache-teknikk er det imidlertid lurt å grunne den med hvit maling på utsiden først for å få et best mulig sluttresultat. Deretter er det bare å male, klippe, lime og kose seg av hjertens lyst!

Lag en lykt eller flere
Bruk hammer og spiker og lag fine hullmønster i en tom hermetikkboks. Det er lurt å tegne opp før du begynner, så har du en kjøreplan. For at det skal være mulig å slå hull uten at boksen trykkes sammen når du jobber med den, bør du fylle den med vann og la det fryse til is først. Mal og dekorer med farger og mønster du liker, og lag en hank av ståltråd hvis du vil henge den opp. Disse lyktene er fine å bruke ute også, fordi lysene er godt beskyttet mot vær og vind.

Lyslykter til inne- og utebruk


Dekorer med tavlemaling og kritt
Først legges grunnlaget med et par strøk tavlemaling, deretter kan dekoren forandres så ofte man vil med et stykke kritt,- enkelt og greit!

    

Gamle fakkelbokser blir som nye med tavlemaling og kritt!


Ha det på badet
Pynt opp små bokser og bruk dem til oppbevaring av Q-tips, hårstrikker og andre nødvendige småsaker som trenger et fast tilholdssted.

 

På arbeidsbordet

Til skrivesaker og sånn…


På kjøkkenbenken

Bestikkbokser i glade vårfarger

 

Og vi må ikke glemme potteplantene…

    

Potteplanter på photo shoot i splitter nye gamle blikkbokser

Hengende herligheter
Blir det trangt om saligheten i vinduskarmen, så er det bare å fortsette i høyden. Da kan en hengende sak som denne være en grei løsning.

Her har tre middels store bokser fått et løft og ny look med dekorasjonspapir i pastellfarger. Hver av dem har blitt utstyrt med en hank av ståltråd og er deretter hektet opp på kroker som er festet rundt en passelig lang grein.

 

Og med dette går jeg i tenkeboksen og prøver å klekke ut noen flere ideer, men først er det helg! En strålende fin weekend ønskes til dere alle fra AS Skrammel og Skrot!

 

 

 

 

 

Vårlengsel og gjenbruk på ramme alvor

Degernes i vakre vinterpasteller

Mens russerkulde og nordavind samarbeider om å bite av oss både nesa og ørene med det samme vi stikker hodet ut av døra, gjør kalenderen og det faktum at dagene blir lengre og lysere likevel sitt til at bittelittegranne vårfølelse smyger seg på meg,- i hvert fall så lenge jeg holder meg innendørs, sprengfyrer og ikke titter ut. Det merkes best på at jeg får skikkelig lyst til å være kreativ,- jeg får lyst til å GJØRE noe, til å piffe opp litt i huset kanskje… Av og til kan jeg til og med føle trang til å rydde og gjøre rent,  men plutselig er jeg oppslukt i noen nye prosjekter, og da går det over…

Kjell Trygve venter på våren

I årenes løp har jeg pådratt meg stadig mer gammelt tral. Det er sånt man kan koste på seg når man tross alt har tre romslige kott og en garasje å stappe det inn i. Derfor har det hopet seg opp en anseelig samling av likt og ulikt,- ting som var fine en gang i tiden, noe som har affeksjonsverdi, en del som er for godt til å kastes og litt som kan være «kjekt å ha». Alt har egentlig gått ut på dato. Det er derfor det ligger i  kottet, og jo mer utdatert det er, jo lenger inn ligger det.
Blant alle disse sakene befinner det seg også en haug med bilder som har hengt rundt sånn litt hist og pist og som har blitt byttet ut med nye ting underveis ettersom tiden har gått. Bildene i seg selv har ikke noen stor verdi, men vi snakker mange fullt brukbare rammer. Den opprinnelige tanken har vært å ekspedere dem til nærmeste loppemarked når det passer sånn, men siden det ser ut til at det aldri kommer til å skje, foreligger det nå istedet en ny og revidert plan om å gi noen av dem en makeover og få dem opp på veggen igjen i ny form.
Det er utrolig hva en skvett maling og litt nytenking kan gjøre med kjedelige gamle greier, så det er egentlig bare å legge en slagplan, velge favorittfargene sine  og kjøre ivei!

Guilty pleasure…

Denne fine malingen fant jeg hos Søstrene Grene for en stund siden og det var kjærlighet ved første blikk, så disse fikk bli med meg hjem. Hvis man tar en titt i den nye vårkatalogen deres, så ser det ut til å være favorittfargene deres også…

Herlig med pasteller igjen, de har vært temmelig fraværende i livet mitt helt siden jeg malte over den lyseblå og søtsuppe-rosa stua vår med en ikke helt heldig grønntone en gang på nittitallet. Denne malingen kan forøvrig brukes utendørs også, men jeg holder meg inne inntil videre og lar den i første omgang få lov til å gi ny farge til noen mørke trerammer.

En hylle til små planter
Den bredeste av rammene hadde jeg lyst til å bruke som et slags display for noen små kaktuser som har stått strødd tilfeldig rundt i huset og stukket fra seg etter beste evne.

Det måtte litt tankevirksomhet til for å finne ut hvordan jeg enklest mulig kunne lage hyller inni rammen med godt nok feste. På en liten skattejakt i et av de innholdsrike kottene mine fant jeg imidlertid disse små skuffene i en parkert krydderhylle, og de passet så godt som perfekt i størrelsen, så der kom jammen de til nytte også gitt!

Knottene ble fjernet og jeg har brukt dem med baksiden fram. For å få festet dem har jeg skåret ut to brede lister i omtrent samme høyde som skuffene av den tynne huntonittplaten som fulgte med rammen, og limt disse inn på baksiden.

    

Deretter er skuffene limt fast til denne, og rubb og stubb ble malt i den fine, litt bleke rosafargen, som jeg syns er akkurat passe sukkersøt og helt innafor i et jentehus, og som dessuten gjør seg godt til kaktusene. Det krevdes endel strøk, så det hadde sikkert i etterpåklokskapens navn lønt seg å grunne den først, men det ble bra til slutt. For å gi mer liv, har jeg pyntet litt på den med noen papirdetaljer, noen hvite kanter og et par treperler.

Nå er det opp på veggen med kaktusene!

 

Blomstervaser

Disse to små identiske rammene har jeg kombinert med et par like identiske glasssrør og gjort om til noen vegghengte blomstervaser.

Slike glassrør eller reagensrør kan brukes til mye rart. Disse har inneholdt noen av Drømmeprinzens sigarer.
Siden rammene er ganske smale, har jeg først spikket ut en fordypning i dem nederst for å få mer støtte til glassrøret. Deretter har jeg surret sandpapir rundt røret og brukt dette til å pusse med til det passet perfekt nedi, før rammene har blitt malt lysegrønne.

Fordi rørene skal brukes til blomster, bør de festes sånn at det er mulig å ta dem løs når de trenger vask. Jeg har derfor sydd sammen en liten ring av mykt skinn med semsket bakside (gammel veske) som er tilpasset diameteren på glassrøret. Det semskede skinnet på innsiden holder glasset på plass, men den bør lages så trang som mulig.

   

Denne er limt ned i fordypningen nederst på rammen. Opphenget er en remse av samme skinn som er festet på toppen. En vakker dag kommer jeg helt sikkert til å angre på at jeg klippet istykker den veska, men inntil videre er jeg  bare gledelig overrasket over hvor bra dette egentlig funka…

Enkelt og greit
Hvis du har noen fine kort eller bilder som du har lyst til å vise fram,  kan dette være en enkel og morsom måte å gjøre det på.

På selve rammen har jeg brukt decoupache, men den kan like gjerne males eller være som den er hvis du liker den. Deretter skal det ikke noe mer til enn litt hyssing som knyttes fast i over- og underkant. Kortene er bare festet til hyssingen med litt tape på baksiden.

Skriften på veggen
Alt trenger ikke å gå i pastellfarger,- det er bestandig like morsomt å leke seg med tavlemaling! Da kan man skrive eller tegne og forandre på dekoren på nytt og på nytt så ofte man vil.

   

Denne rammen har jeg brukt bak fram for å få en bredere flate å skrive på, og også for å kunne utnytte det innfelte sporet langs innerkanten. Først er den malt med tavlemaling, og deretter har jeg kuttet til og limt fast en bjørkekvist, satt på en spurv av garn og hengt på en liten gullstjerne.
Dekoren min er inspirert av teksten rundt, som er et sitat signert John Bon Jovi, men slipp løs fantasien og gjør det på din egen måte! Hvis du f.eks. vil bruke den som en slags oppslagstavle, kan du benytte en litt tykkere kvist, feste små klyper på den til å  henge opp huskelapper i.

 

Ha en fortsatt fin torsdag og takk for at du leser!

 

 

 

 

 

Magiske øyeblikk og en blues for gamle cd’er

Å sitte på terrassen til Drømmeprinzen en sen sommerkveld, mens myke bluestoner smyger seg ut av cd-spilleren, finner veien ut døra og tar seg en ekstra runde rundt grillen før de flyter videre utover i natta og uendeligheten,- det er noe av det fineste som finnes! – Walter Trout, sier Drømmers, nesten sakral i stemmen, – er den eneste som spiller Jimi Hendrix bedre enn Jimi Hendrix selv! Og jeg nikker enig, selv om jeg ikke har noe særlig mer greie på blues enn jeg har på hva slags druesorter og region vinen som skvulper rundt i glasset mitt kommer fra. For en ting forstår jeg meg på, og det er nytelse. Jeg elsker disse øyeblikkene nesten mer enn noe annet. Disse sjeldne sommerkveldene når luften er akkurat passe varm og verden er helt i vater. Når det er fullstendig mer enn godt nok å bare dele den andres glede over gitarsoloer og musikalske krumspring, og å kjenne lukten fra «Dette er en kveld som fortjener en sigar»-sigaren hans kile trivelig i nesa før den slår følge med bluestonene ut i natten. Og vinen i glasset er like fløyelsmyk som musikken, kveldsbrisen og stemmen til Drømmeprinzen som prater ivei om storheter som ZZ Top, Stevie Ray Vaughan, om Notodden Bluesfestival og om Clapton og Crossroads.

De kuleste folka å henge med på bluesfestival!

De er myke øynene hans også, mye på grunn av musikken, litt på grunn av vinen, men også når han ser på meg, og jeg kjenner meg skikkelig superheldig!!

Så tar vi en skål for oss selv, for Jimi Hendrix og Walter Trout, for konge og fedreland og for livet og alle herlighetene det fører med seg.

———–

Med nettopp sånne magiske sommerkveld-øyeblikk i tankene midt i snøslaps og vinterkulde, satte jeg kursen mot en cd-butikk her om dagen, for å se om jeg kunne finne en kul blues-cd å gi Drømmeprinzen i bursdagsgave, men jeg fant ikke engang butikken, for den var søkk borte. Cd’ene er også borte, i hvert fall på full fart ut. Det viser seg at det nesten ikke selges noen lenger, for alle striiimer nå… Og jeg har ikke engang merket at de er i ferd med å forsvinne,- heey! Sånn er det å være ho som ikke følger med i tia, som kjøper all bilmusikken sin på Rause for en tier og tror hun har gjort et kupp! Som overhodet ikke har fått med seg at musikk på små, runde skiver er så utkonkurrert av Spotify og co.  at selv bruktbutikkene sliter med å bli kvitt den og at den splitter nye bilen til Drømmeprinzen ikke engang er utstyrt med cd-spiller, selv om den har et dashbord med flere knapper, taster og duppeditter enn et jetfly og til og med forteller ham når han trenger påfyll av kaffe.

Men snør det, så snør det, samme hvor ny bil du har…

Den gode nyheten for meg som er kraftig teknologisk på etterskudd og bare har bil med FM-radio og cd-spiller, er at jeg kan fortsette å sikre meg knasende god bilmusikk rasende billig. Den gode nyheten for deg som får musikken din servert i mer moderne former, er at du kan høgge opp de gamle cd’ene dine og lage kule ting av dem!
Og noe av det aller morsomste du kan foreta deg,  er sannsynligvis å omskape dem til det ugjenkjennelige ved å lage små, nesten glasslignende figurer av dem. Disse blir ordentlig fine,- de kan formes som mosaikkfliser eller andre figurer og benyttes til dekor på glass, rammer, esker og bokser, til smykker, nøkkelringer eller helt andre ting. Jeg har brukt dem til å lage noen små uroer i sommerglade farger som tar seg ekstra godt ut i vinduet, der lyset får skinne gjennom dem.

Slik gjør du:

Det første du må gjøre er å skrape ren den siden av cd’en som er belagt med farge, sånn at den får en gjennomsiktig overflate. Bruk en glass-skrape eller en skarp kniv.

Du får masse gratis glitter med på kjøpet…

Deretter tegner du opp og klipper ut de figurene du har lyst på i to og to like eksemplarer.

    

Mal den ene siden på den første biten med hobbymaling e.l. i ønsket farge og legg den andre oppå (som en sandwich).

Dekk bunnen på en langpanne med aluminiumsfolie  og legg figurene på denne med litt avstand imellom. Varm stekeovnen til ca. 225 grader og stek figurene til de har smeltet ordentlig sammen. Det er sikkert fornuftig å sørge for god utluftning under prosessen,- jeg kan ikke tenke meg at det er spesielt helsebringende å puste inn lukten av nybakt plast. Følg med og ta dem ut så snart de ser ferdige ut,- det tar bare noen få minutter.

Hvis du vil lage hull i dem for å kunne henge dem opp, bør dette gjøres mens de fortsatt er varme, etterpå blir de så godt som ugjennomtrengelige. bruk en syl e.l. La dem ligge på folien til de er kalde, deretter er det bare å leke seg ivei av hjertens lyst!

Justin Bieber i ny og forbedret versjon! (Sorry, Anne Maren…)
Kjærlighet på pinne
Og litt sommer til vinduskarmen

 

 

Uansett hva slags musikk du liker og hvordan du foretrekker å nyte den,- ha en herlig torsdagskveld og takk for at du leser!

 

 

 

 

 

 

 

Du store verden, så mye rart en samler på!

En liten suvenirsk Europaturne i tekst og bilder

Når man har små barnebarn på besøk som er glad i å endevende skuffer og skap, så hender det at det kan dukke fram noen rare gamle minner som en ikke har sett eller tenkt på på lenge. Som f.eks. den greske brevkniven min, som stammer fra den gangen jeg var 18 år og på Kreta-ferie helt alene. Den ble kjøpt i hui og hast en dag jeg kom i skade for å forville meg inn i en støvete, liten suvenirkiosk  i Heraklion.

Denne ble drevet av en eldgammel, tannløs gubbeknark som skulle vise seg å ha kun et mål for øyet,- å få tafset på puppene til den eneste kunden sin! Han var blid som en lerke, bablet henrykt ivei og gikk inn for oppgaven med liv og lyst og stor entusiasme. Hendene hans var overalt på en gang. Fort og gæli rasket jeg til meg denne brevkniven, stappet klåmarkfingrene hans fulle av drakmer og så mitt snitt til  å pile ut av butikken mens han var opptatt med å telle opp pengene. Når jeg tenker på denne episoden i ettertid, blir jeg alltid litt satt ut. Hvordan i all verden kunne jeg i en alder av atten finne på å kjøpe meg en brevkniv,- jeg har da aldri åpnet et eneste brev med en sånn en i hele mitt liv!

Bortsett fra den stygge snøkulen jeg dro meg meg hjem fra Malta i romjula, er det veldig sjelden jeg frakter med meg masseproduserte suvenirer hjem fra ferie lenger.

Stygg snøkule

Egentlig trodde jeg at jeg hadde tatt en avgjørelse om å slutte helt med det etter å ha tørket støv av fam. Tjerbos beholdning av etterhvert aldrende greske keramikk-duppeditter i x antall år, men her om dagen så dukket jammen denne fram i lyset også.

I likhet med byen den stammer fra har den ligget begravet og bortglemt,- riktignok bare siden den ble pakket ut av kofferten for noen år siden, og bare i bunnen av en skuff, men i hvert fall lenge nok til å ha gått ut på både dato og år,- noe som kanskje er like greit…

Selv om suvenirshoppingen altså begrenser seg til et og annet sånt glipptak i ny og ne, så får jeg bestandig med meg så mange minner fra ulike plasser vi har vært på likevel.

Jeg kommer alltid hjem med veska og lommene fulle av alt mulig småtteri som jeg tar vare på eller rasker med meg bare for moro skyld,- visittkort, billetter, hotell-kulepenner og en og annen kork fra en flaske vin vi har hatt det koselig sammen med. Og ølbrikker. Etter noen turer oppdaget jeg at jeg hadde fått et helt lite lager av dem, og deretter gikk det av en eller annen grunn sport i det. Det tok ikke lang tid å finne ut at et suverent triks for å øke samlingen sin i turbofart, er å spørre servitøren om du kan få lov til å ta med deg den du har under glasset fordi du trenger den til samlingen din, i stedet for å bare la den skli ubemerket ned i veska. Hvis man spør, så hender det nemlig relativt ofte at de graver dypt i brikkekurven sin og plukker fram et assortert utvalg av de aller peneste ølbrikkene de har til deg. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal med dem, men de er jo litt fine da…

Et lite tips til alle reiseglade med samme hang som meg til å plukke med seg alt mulig hjem, er rett og slett å bruke noe av alt småtteriet sitt til å lage sine helt egne suvenirer fra stedene en har vært. På den måten får man satt det inn i en sammenheng, i stedet for å bare ha det liggende å slenge.

Her er et forslag til hvordan det KAN gjøres hvis du liker å pusle litt:
For et par år siden var jeg så heldig å få tilbringe noen herlige høstdager i Amsterdam.

Selvsagt forelsket jeg momentant,- det må da være komplett umulig å ikke falle for denne byen, så proppfull av god atmosfære. kanaler, sykler, pannekaker og fantastiske pepperkakehus, – fulle av sjarm og sjel, skakke og skeive.

Vel hjemme igjen fant jeg endelig ut hva jeg kunne bruke de tykke, fine papplatene jeg hadde hatt liggende på vent i kottet til.
Nå har det seg sånn at det er sjelden det dufter av pepperkaker i kårboligen før jul. Derimot lukter det ganske ofte maling og lim, men inspirert av Amsterdams herlige bebyggelse fikk vi jammen på en måte slått to fluer i en smekk det året, selv om pepperkakedeigen ble byttet ut med papp, gråpapir og tapetklister, og melisglasur og nonstop ble erstattet av et sammensurium av noen fine blonder, litt gammel julepynt, utklipp fra ukeblader, og sist men ikke minst – en del elementer fra noe av «lommerusket» jeg hadde med meg hjem etter ferien.

Egentlig var tanken at de skulle få pynte opp på peishylla i jula, men siden de ikke akkurat har noe spesielt julepreg over seg, og fordi de passer så bra der, så står de der fortsatt.

 

En helt annen feriegreie er frøsamlingen min. Å plukke med meg ulike frø jeg finner er forbeholdt varme himmelstrøk, men det har etterhvert gått litt sport i det også. Det er så store, fine frø i syden…

Mine velutviklede kvinnelige intuisjonsantenner sender riktignok stadig ut varselsignaler om at Drømmeprinzen himler litt med øynene bak ryggen på meg når jeg gjør bråstopp under omtrent hver eneste trekrone for å plukke opp noen dadler eller annet rufs når vi er ute og går, men jeg har lovet at han skal få en flott palme av meg å ha i stua si en vakker dag, og det må da være verdt å gå litt sakte for…!?

Flott palme

Jeg vet ikke om dere har sett «Mummidalen blir en jungel», men jentene mine mine elsket å se på tv-serien om mummitrollene da de var små, og en av episodene hadde denne tittelen. Den handler i store trekk om at en eller annen finner en kasse med tropiske frø drivende i havet, og disse sår Mummimamma rundt huset. I løpet av natten spirer og gror det og morgenen etter er hele mummihuset omgitt av en diger jungel, til alles begeistring,- og etterhvert utfordring. Hver gang jeg tar med meg rare frø hjem fra Granka eller andre steder og sår dem, så dukker denne filmen automatisk opp inne i hodet mitt og jeg føler meg litt som Mummimamma…

Selv om eventyrlivet i mummidalen er rimelig langt fra virkelighetens Degernes, så er det i hvert fall alltid like spennende å se om det kommer noe opp av jorda og hva det i såfall blir av det.
Jeg har lest meg litt opp på palmefrø i sakens anledning og funnet ut at dadler bruker omtrent tre måneder på å spire. Derfor har jeg så smått startet litt på våronna og puttet både dem og de andre frøene i jorda nå, så kan de få stå i vinduskarmen og godgjøre seg til den norske vårsola begynner å gjøre livet levelig for små palmebarn som eventuelt måtte finne det for godt å stikke fram hodet etterhvert. Det er garantert ikke alt som spirer, men det er morsomt å prøve!

Dersom du har lyst til å lage din egen jungel, men ikke har tenkt deg sydover, så holder det egentlig å bare ta seg en tur i butikken, for det går veldig fint å dyrke fram sine egne potteplanter av frø fra forskjellig frukt som du finner i frukdisken. Selvgjort er som kjent velgjort!

Sitroner på vei

Steinene fra appelsiner og sitroner er alltid bankers. De spirer relativt raskt og gir deg flotte planter som trives godt i norske vinduskarmer.

Avocadokjerner er også enkle å drive fram,- det tar bare litt lenger tid. Sett dem i et eggeglass med vann med den rundeste enden ned og la de stå der til de spirer. Det tar noen uker. Husk å etterfylle vann når det trengs. Deretter er det bare å putte dem i en potte med jord med rota ned og toppen opp og gi dem godt stell, så får du etterhvert en stor, fin avocadoplante.

Ellers er det egentlig bare å prøve seg fram med alt mulig,- noe går bra og noe blir det kanskje ikke noe greie på, men det er uansett moro å se det spire og gro  og spennende å se hva som kommer opp av jorda.

 

Med våronna offisielt åpnet i kårboligen og håp om fremtidig palmesus, ønsker jeg alle en magic dag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litt sludder og pølsevev om geitekofter og andre mesterverk

En gang i tiden, i de glade søttiåra, gikk jeg Tegning, form og farge på Mysen. Heggen videregående skole het skolen offisielt den gangen, men alle kalte det bare for «husfliden». Vi var unge og livsglade, gikk i slengbukser og gensere av uutslitelige, interessante syntetiske materialer og hadde stygge frisyrer som til enhver tid risikerte å bli ytterligere forverret grunnet eksperimentering med hjemmepermanenter eller gratis skamklipp av ufaglærte venninner og velmenende mødre. Ambisjonsnivået når det gjaldt skolearbeid tok vel ikke nattesøvnen fra så mange av oss. Vi hadde mer fokus på de viktige tingene i livet,- som gutter, venner, fest og moro enn på utdanning, men med ungdommelig pågangsmot klarte vi uten nevneverdige problemer å kombinere litt arbeid med mange fornøyelser på en utmerket måte.
Det var fine år!
Vi dro på skoleturer til Høstutstillingen og lot som om vi forsto oss på kunst, men siden mye av kunsten på Høstutstillingen ikke var forståelig for noen, spesialiserte vi oss raskt på Kunsten å gjøre maksimalt ut av en fridag i Tigerstaden i stedet.

Vi tegnet skisser og malte bilder, lærte om komplimentærfarger og primærfarger og satte farge på egen skolehverdag ved å lage kosekrok bakerst i klasserommet med en gammel sofa og en kokeplate, slik at vi hadde tilgang til varme drikker når vi måtte ønske. En dag fant et lyst hode ut at vi kunne bruke denne kokeplaten til å koke suppe på også, men det fikk en brå slutt da det kom inn klager fra toppetasjen om at hele skolen luktet mat og at lukten forstyrret konsentrasjonen til de øvrige elevene. Vi på vår side syntes det luktet misunnelse lang vei…
Jeg solgte forøvrig mitt første kunstverk på den tiden. Det gikk under hammeren på skolebussen mellom Mysen og Degernes og fikk ny eier for den nette sum av 30 kr. Der og da følte jeg at jeg var på vei mot noe stort, men det skulle vise seg at det var både starten og slutten på min handel med oljemalerier, og at jeg bare var på vei hjem til Degernes…

Vi kastet bort mange timer med god ungdomstid på tvangsbrodering av et velassortert utvalg med pene små sting på prøvelapper som bare skulle stiftes inn i en perm sammen med ulldotter fra ulike saueraser og annet rufs, og aldri mer komme fram i lyset. Jeg mener den dag i dag at brodering av prøvelapper er en forbasket uting.

Hadde vel neppe gitt noe pluss i boka fra Frk. Spydevold denne her…

Innimellom studier av popstjerner og filmhelter i Det Nye, leste vi kunsthistorie, og vi tilegnet oss dermed innsikt i en lett miks av ymse stilarter,- som rokokko, rock, barokk og pop.

Vi sydde tidkrevende veggtepper og sengetepper i lappeteknikk, som beklageligvis aldri skulle komme til å pryde et eneste fremtidig hjem slik som planlagt, fordi oransje og brunt viste seg å ha gått kraftig av moten og blitt erstattet av sarte pastellfarger før vi kom så langt som til egen husholdning en eller annen gang utover i åttiåra.

Og vi lærte å veve.
Du gikk ikke på husfliden uten å lære å veve. Det lå en aura av tunge tradisjoner og bunnsolid kunsthåndverk rundt vevstolene på Heggen Videregående. Vev var lissom selve skolens grunnpilar,- det var det mest husflidske av alt. Du tulla ikke med vev!
Men morsomt var det!
Jeg har fortsatt en suvernir fra glansdagene mine ved vevstolen på husfliden,- en slags merkelig, uformelig jakke som kaltes geitekofte.

Geitekofte 1977-modell

Dette er et plagg jeg aldri noensinne hverken har sett eller hørt om siden. Ikke engang Google vet hva en geitekofte er. Jeg tror jeg bare brukte den en gang, for jeg syntes ikke engang den var fin da den var ny, men den har fulgt meg gjennom livet og ligger i en eske på kottet sammen med konfirmasjonskjolen min, i påvente av at den skal bli retro-kul. Hver gang jeg har sett den, har jeg tenkt at det kommer aldri til å skje, men nå for tiden er det ingenting som forundrer meg lenger, så man skal aldri si aldri..  Uansett blir jeg alltid litt glad for at den ikke er oransje og brun..

Ugh! Let’s make geitekofta great again! Når du har vært spysjuk i to dager, ser deg selv i selfieversjon og innser at det er en dårlig ide å ha med hue ditt på bildet …
Hmm,- den er god og varm da…

Et eller annet sted på veien har mye matnyttig kunnskap om vevstolen og alle dens muligheter gått fullstendig i glemmeboken, og der vil den sannsynligvis hvile trygt til evig tid sammen med noen av stingene på prøvelappene og diverse annen  dårlig vedlikeholdt skolelærdom. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke fortsatt syns det er morsomt å veve. Jeg syns bare det er morsomt å gjøre det på min egen måte,- jeg liker å tulle med det!
Og det er det som er så herlig med veving,- kan du få spent opp noen tråder, så kan du bare tulle ivei akkurat så mye du vil. Så finn fram posen med restegarn, hiv deg med og lag noen små kunstverk til ledig veggplass! Du trenger ikke avansert utstyr for å lage noe fint, og du  kan lage din egen vev veldig enkelt  av en gammel bilderamme og noen småspiker.

Denne egner seg superfint til å veve små veggtepper o.l. på.

   

For å skape liv i det du vever, er det fint å bruke garn med forskjellig tykkelse og struktur. Putt gjerne inn andre elementer også, som blonder, filler, lisser og bånd.

      

Hvis du fortsatt syns det ser litt tamt ut er det ingenting i veien for å brodere på litt mønster etterpå, eller å sy på noen perler eller annet stæsh.

    

Det nærmeste jeg kommer å lage en rosablogg


Flere ideer til ting du kan
veve:

De ripete gamle cd’ene som synger på siste verset kan fortsatt skape glede i ny form,- f.eks. som morsomme, små drømmefangere til å henge på veggen.

Anne Maren, som elsker musikk, har fått sin egen drømmefanger, laget av noen av alle de ødelagte mobilladerne og øreproppene hun strør om seg med

Restegarn, perler, tynne ledninger, snorer eller skolisser,- bruk det du har og vev deg en liten drømmefanger med personlig vri!
Slik gjør du:
Surr 15-17 runder med hyssing rundt en cd. Du kan gjerne ta flere runder, men sørg for å ende opp med et oddetall. Stram godt og fest på baksiden. Start innerst og vev deg utover. Ta en dråpe lim på alle løse ender og dytt dem innunder det du allerede har vevet etterhvert, så er du kvitt dem. Fest en hempe på toppen og noen tråder nederst til slutt og knytt på fine perler, fjær eller noe annet småtteri.

    

 

Vev med gråpapir
Dersom du er glad i naturfarger og liker en litt rustikk stil, kan du lage fine, nye potter til plantene dine av gråpapir og  tomme hermetikkbokser.
Slik gjør du:
Klipp strimler av gråpapir i ca. 4 cm’s bredde og tvinn disse sammen til «hyssing». Hvis du klipper langsetter rullen kan du lage dem så lange du vil, og slipper så mange skjøter underveis.

   

Spenn opp 9 tråder med naturfarget hyssing jevnt fordelt rundt kanten av boksen. Disse festes med tape under og inni boksen sånn at de holdes på plass.

  

Begynn nederst og vev deg oppover. Lim fast løse ender til underlaget etterhvert, og stram godt så du får en tett og fast vev.

Løse ender

Når hele boksen er dekket, klipper du opp hyssingen i bunnen og på toppen så det står igjen ca 1 cm.’s lengde. Disse stumpene skyves inn under papirhyssingen med litt lim på tuppen, slik at du får en pen avslutning og alt låses på plass. Til slutt kan du gi det hele et strøk med klarlakk for å få en mer holdbar overflate.

 

 

Tusen takk for at du leser! Ha en herlig helg, og en strålende fin morsdag til alle mammaer!

 

 

 

 

 

Hot or not? Små kjærlighetserklæringer av papir

Da har det jammen allerede blitt februar, det er fredagskveld og leirbålet er tent i kårboligen. Det er både påkrevet og koselig på en gang. Det er noe med februar… Selv når huset er gulvkaldt som aldri før og gradestokken ikke går i vår favør, så henger det lissom et ørlite snev av håp om vår og lysere tider i luften. Dagene har blitt merkbart lengre og butikkene er fulle av tulipaner.  Og i motsetning til i januar, så skjer det så mye i februar. Det er karnevalstid, det er fastelavn og boller med krem, og det er morsdag.
Åsså har vi Valentinsdagen da.
Fordi denne dagen aldri, ALDRI noensinne ever har bragt så mye som en eneste liten rose eller en ørliten sjokoladebit eller et snev av ekstra romantikk inn i livet mitt, er jeg i prinsippet litt i mot den og vurderer å søke om medlemskap i den store furtegruppa «Vi som syns Valentinsdagen er noe tull og bare enda et påfunn fra handelsstanden for at de skal tjene mer penger». Nå er det bare det at jeg er så heldig at jeg får både roser og romantikk litt sånn hist og pist gjennom hele resten av året, og lønning den 14., så jeg har ingenting å klage over, snarere tvert imot!

kjærstepar i gamledar

Dessuten er jeg fryktelig lite prinsippfast når det kommer til sånne ting som egentlig er litt koselig…
Derfor benytter jeg heller anledningen, nå som vi så vidt har startet på februar og den store kjærlighetsdagen nærmer seg, til å komme med forslag til en kul liten gave i hjerteform som du fortsatt fint rekker å lage selv før deadline, og som du kan gi bort til noen du liker. Forøvrig funker disse fint som morsdagsgave også hvis du ikke har noen Valentinsdag-tradisjoner – eller noen du liker. For alle liker vel mammaer!

Disse papirhjertene er både enkle å lage og hyggelige å få. Og best av alt,- de er mye mer enn et pent lite stykke papir, for de skal leve, varme og glede ekstra lenge! De inneholder nemlig frø, og når de legges i en potte med jord og vannes jevnlig, så vil det etterhvert begynne å spire og gro. Magic!

Hjertene kan lages med alle slags frø, fra blomster, urter eller hva du vil. Jeg hadde et par chilier som hadde blitt liggende å tørke, så jeg har brukt frøene fra disse.

Jeg liker nemlig hjerter med varme og skikkelig futt i, og chiliplanter er enkle å dyrke fram, først i en potte i vinduskarmen og senere utover sommeren,  ute i i sola på et lunt sted. Etterhvert vil du få massevis av røde, fine, nye chilier.

Slik gjør du:
Riv papir opp i biter og hell over kokende vann. Jeg har brukt First Price-dopapir, det er billig, lettoppløselig og midt i blinken.
La det stå og godgjøre seg en stund og kjør deretter papirmassen i en blender eller smuldre det opp med fingrene til en jevn masse.
Bland inn frø og gjerne litt ekstra stæsj for fargen og effektens skyld. Jeg har tillsatt litt knust chili og noen grønne blader fra en kvist med timian.

            

Legg massen i en sikt og klem ut mest mulig vann.
Deretter presser du den ned i en hjerteform i et ikke altfor tykt lag.
Bruk tørkepapir til å presse med, så får du sugd opp mesteparten av fuktigheten samtidig.
Lirk hjertet forsiktig ut av formen igjen og legg det flatt til tørk på et lunt sted. Snu litt på det av og til under tørkeprosesssen.

Når papirhjertene er tørre, kan de brukes på mange forskjellige måter. Du kan lime dem på et kort, skrive en heit hilsen på dem, bruke dem som gavelapp eller rett og slett pakke dem i en pen gavepose.
Eller gi et til en ufordragelig eks og si at det er kjeks…

 

Ha en god helg, og takk for at du leser!

Milde måne,- makrameen er ute på vift igjen!

-Det er en tid for alt, bruker Drømmeprinzen å si. Det var akkurat det han sa den dagen han brått kastet alle orkideene sine ut av huset også. Orkideene til Drømmeprinzen var på ingen måte noen ordinære stueplanter,- de var babyene hans! Han gjødslet og stelte dem med faderlig omsorg og  ga dem ukentlige karbad. Han satte til og med opp en bjørkestamme som gikk fra gulv til tak ved vinduet i stua, og hektet dem opp på den i nummerert rekkefølge, slik at de skulle få leve mest mulig sånn som de ville gjort det ute i naturen. Hver enkelt hadde sin faste plass på stammen, og nåde den som lagde rot i rekkene!
Så, plutselig en dag, uten noe som helst forvarsel, var det slutt. -Det er en tid for alt, sa Drømmeprinzen, og på null komma niks hadde han pælma samtlige orkideer på komposthaugen og hogd bjørkestammen opp til peisved. Deretter dro han og kjøpte seg ny sofa, og så falt gudsjelovogtakk alt tilbake i normale former igjen. Og HAN sier det er umulig å forstå seg på DAMER…!?

Ja, det er en tid for alt, men når man har levd noen år vil en av erfaringene en har gjort seg være at ting man trodde man forlengst var ferdig med på et eller annet tidspunkt gjør comeback. Klær, møbler, kjedelige potteplanter og pyntegjenstander vekkes til live igjen på løpende bånd, kalles for «retro» og taes imot med åpne armer av nye generasjoner.

For et barn av sekstitallet kan det av og til være en utfordring å fordøye at alle disse sakene som egentlig var på full fart ut døra allerede før en hadde rukket å stifte eget hjem, har begynt på en ny runde og er trendy igjen som aldri før. Det blir rett og slett en sånn «been there – done that»-greie som det ofte kan være tungt å ta inn over seg.
Makrame er definitivt en av disse tingene. Bare ordet sender meg lukt tilbake til en tid da det meste gikk i oransje og brunt, og gir meg tvilsomme bilder i hodet av støvete beige-brune, frynsete knyttekreasjoner av jutegarn, ispedd en og annen farget treperle, hengende på en bakgrunn av gulnende trepanel rundt om i de tusen søttitallshjem. I peisestuer og oppholdsrom ble de hektet opp, og der fikk de lov å henge og slurpe i seg alskens luftforurensing, omkranset av svarte smijernslysestaker og rosemalte peisblåser, mens de gradvis gikk mer og mer i ett med veggen ettersom årene gikk…

I virkeligheten er makramekunsten langt eldre enn fra søttitallet. Man regner med at den ble utviklet av arabiske håndverkere allerede på 1300-tallet og at den senere ble spredd ut i verden med sjøfolk, som hadde god nytte av de ulike knutene til tauverket på skipene sine.

Jeg har forøvrig et gammelt hefte etter bestemor med makrame-oppskrifter, så jeg regner med at denne kunstformen har hatt flere glansperioder opp gjennom tidene.

   

Det står ikke noe årstall på det, men ut fra oppskriftene og språket å dømme må det være ganske gammelt, – det er vel lenge siden noen har hatt behov for en muffesnor.

Jeg kan tenke meg at det er med makrame omtrent som med jojo-en,- den dukker opp med jevne mellomrom og har en kort og intens popularitetsperiode, for deretter å gå i dvale noen år igjen.

Nå er altså makrame oppe en tur og vaker igjen, og selv om jeg må innrømme at skepsisen lå på lur da jeg skjønte det, så husket jeg også at det brukte å være morsomt å LAGE det. Ja, åsså er det jo dette med å prøve å henge med i tia da naturligvis… Derfor har jeg, i utgangspunktet mest nysgjerrig, gitt meg i kast med å børste støvet av forlengst glemte knytekunster fra skoletidens håndarbeidssal, bare for å kjenne litt på følelsen. Og jo,- det er faktisk veldig morsomt, og med dagens vri så kan det egentlig bli ganske kult også.

Det fine med makrame er at det kan gjøres veldig avansert, men også helt enkelt og funke bra uansett. Siden jeg aldri var særlig god på det forrige gang det var i skuddet, og det raskt viste seg at det ikke har skjedd noen verdens ting med knuteforståelsen min i løpet av alle disse årene, går jeg for det enkle, som ikke krever all verdens fingerferdighet og tankevirksomhet. Det finnes imidlertid massevis av informative filmer på u-tube for de som har lyst til å ta det et skritt lenger. Det finnes også tråd som er spesielt beregnet til makrame i hobbybutikkene, men til enke småting som dette, går det helt greit med vanlig hyssing også.

       

Det er definitivt lettest å jobbe med knutene hvis du fester fast arbeidet først, så du får strammet trådene godt. Selv sverger jeg til gaffatape, det ser kanskje ikke så profft ut, men det holder det meste i sjakk.

Hvis du har en fin grein eller kvist, er det supert å bruke som oppheng. Mønsteret mitt har blitt til sånn delvis underveis, men egentlig er det smart å ha en kjøreplan på forhånd, for det er litt matte inne i bildet når det gjelder antall tråder i forhold til knuter osv.

Knutene jeg har brukt:

    

    

 

Den gamle katte-lysestaken fra barndommen ruler fortsatt!

 

Ha en strålende fin onsdagskveld!

 

 

 

 

 

 

Ta deg en rullings, det er skikkelig sunt!


Tro det eller ei, men dette er faktisk oppskriften på en skikkelig dårlig dag! En forsker på universitetet i Cardiff ved navn Dr. Cliff Arnall har nemlig laget denne formelen for å kunne regne ut hvilken dag i året som er den aller, aller verste…! Her lukter det jammen nobelpris lang vei gitt…

Bad hair day, bad ear day, bad everywhwere day…

For øvrig står W for været, D for gjeld, d for lønn, T for tiden siden jul, Q tiden som har gått etter at du mislyktes med å kvitte deg med en uvane, M for motivasjonsnivå og NA for behovet for å gjøre noe.
Selv for en som egentlig synes hele januar er en ganske dårlig ide, høres dette ut som i overkant depressiv og lite matnyttig forskning, men siden verstingdagen over alle verstingdager visstnok faller på den 3. mandagen i januar hvert år og dermed allerede har gått over i historien, kan vi jo glede oss over at vi sannelig klarte å komme oss over kneika til Mr. Arnall denne gangen også,- jippi! Jeg ser forresten at han mangler en S for sørpe i formelen sin…

Uansett hva slags forhold man har til tingenes tilstand, hvordan man har det og hvordan man tar det, blir det aldri feil å sette litt ekstra farge på dagene mens vi gjør unna resten av januar, og en real vitamininnsprøytning i form av en porsjon med supersunt og knallgodt snop høres vel ikke så gæærnt ut vel?

Med litt frukt og/eller bær, en blender og stekeovnen kan du veldig enkelt lage godis som det er fullstendig tillatt å gnafse i seg hele uka igjennom, helt uavhengig av om du mot formodning skulle ha noen godterirelaterte nyttårsforsetter som ikke har gått i vasken enda. Dette er nemlig rett og slett en slags komprimert versjon av noen av de velkjente Fem om dagen. Jeg kaller det fruktrullingser, men det heter egentlig fruktlær. Det er ingen ny oppfinnelse, men en gammel måte å ta vare på frukt og bær på, og har du ikke prøvd det før, er det vel verdt et forsøk!

Oppskriften er enkel. Du trenger bare ca. 5 dl. frukt og/eller bær og 1-2 ss honning (kan sløyfes).
Denne gangen har jeg brukt jordbær til de røde rullingsene mine og smoothieblanding (mango, banan og ananas) til de gule, men prøv deg fram med forskjellig frukt og bær , enten hver for seg eller sammen – og finn din egen yndlingssmak!

Kanskje har du noen bær i fryser’n du skulle ha brukt opp, hvis ikke så fins det jo mye godt både i frukthyllene og i frysedisken i butikken. Her i gård’n er jordbær og bringebær storfavoritter, men det er smak og behag.

Kjør alt i en blender så du får en jevn masse, og bre denne utover et bakepapir i langpanne i et tynt lag.

Det er viktig at det ikke blir for tykt (ca. 3 mm er passe), da blir det veldig lenge å vente, og det tar ganske lang tid uansett. Beregn 6-8 timer, men følg med underveis. Sett stekeovnen på 50 grader, og ha stekeovnsdøra på en ørliten gløtt sånn at fuktigheten slipper ut. Når massen ikke kjennes klissete ut når du tar på den, men før den har tørket så mye at den har blitt sprø, er den ferdig og kan taes ut.

    

Klipp opp i passe store strimler og rull sammen, gjerne med en stripe bakepapir mellom og hyssing rundt, så blir det nesten som å få en liten presang hver gang du spiser en!

    

Yummi!

Det trengs ikke en eneste formel for å regne ut verdien av å kose seg!

Ha en strålende fin fredag, og takk for at du leser!