Det finnes ingen snarveier til Øverskauen…

Et passelig fyrverkeri av et nyttårsønske til deg fra en husvegg i Wien

Først av alt,- godt nyttår til dere alle sammen!

Det ble i grunnen ei skikkelig rar jul i år,- min aller siste her i huset.  Etter seks år i konstant skytteltrafikk er jeg på flyttefot og skal gjøre Øverskauing av meg. Derfor er jeg for øyeblikket i full gang med å pakke livet mitt ned i pappesker – og sånt tar tid, for etter hvert som skuffer og skap endevendes, så dukker det stadig opp nye ting og rare minner som jeg hadde glemt at jeg hadde og som fører til kortere eller lengre avsporinger.
Alt fra gamle barnetegninger av heller tvilsom karakter…

Tja – hva skal man egentlig si…?

… til gjensyn med henlagte helter…

Næmmen – Ridder Skramle jo… Er det her du ligger og vansmekter…?

Og kanskje somler jeg ubevisst en smule mer enn nødvendig bare fordi jeg syns det er litt vrient å gi helt slipp på livet her i Kårboligen også, hvem vet. Det sitter så mange minner og gode vibber i veggene her, og det er ikke bare enkelt å løsrive seg og å starte på nytt et helt annet sted for en innbarka gammal  Degernesing. Jeg kommer nærmere noen av dem jeg er glad i, men også lengre unna mange andre. Hele tilværelsen skal snus på hodet, og det er en litt krevende oppgave å bryte opp, både fra familie, fra det trygge og kjente og fra huset jeg bor i – bestemorhuset.

Selv om vi har hatt våre harde fighter, Kårboligen og jeg, så har vi hatt langt flere gode stunder. Vi har hatt sommerdager med døra på vidt gap og vi har hatt kalde vinterkvelder med fyr på peisen.

Vi har hatt julekvelder med høy stemning, liv og latter – og et og annet øyeblikk hvor det bare har vært godt å komme hjem og kjenne at ingenting er farlig på innsiden av disse trygge veggene… Kort sagt,- vi har delt gode og onde dager. Men nå skal vi skilles. Jeg har funnet en annen. Med varme golv, oppvaskmaskin og kort vei til do om natta… I tillegg til drøssevis av andre og langt viktigere kvaliteter selvsagt.

Så nå skal jeg videre, og jeg kjenner at tiden er inne. 2019 blir et skikkelig spennende år på veldig mange plan. Etter å ha bodd på innsiden av denne bygdas grenser hele livet blir det passe rart å flytte vekk og også nokså vemodig.

Noen ganger er det lissom bare så ille pent i Degernes…

Men jeg vet at jeg får det superfint dit jeg kommer og at jeg blir tatt imot med åpne armer, selv om jeg drasser med meg masse tral som det vil bli interessant å prøve å finne plass til i et hus som er nokså fullstappa fra før – og ikke minst noen innbarka ungkarssnygger som  jeg har lagt meg til de siste åra.. Alt annet er nokså i det blå foreløbig, men det er jo nettopp det som er spennende – og jeg gleder meg veldig til å se hva framtia har å by på!

Etter å ha pendlet mellom Degernes og Lier omtrent hver helg de siste seks årene, har det blitt mange tilbakelagte mil. Jeg kjenner Oslofjordtunnelen ut og inn og vet om hver eneste hump i veien herfra til Øverskauen. Enkelte ganger har det vel hendt at avstanden har kjentes ganske stor når jeg har satt meg i bilen en fredags ettermiddag etter en lang dag med jobb og andre gjøremål, i visshet om det fortsatt har vært temmelig nøyaktig to timer igjen før helgefreden har kunnet senke seg for alvor. For sånn blir det når en går over bekken etter mann,- da må ekstra kjøretid påregnes.
Av og til har det føltes som om jeg har hatt to hjem, et i Degernes og et i Lier, og  at jeg alltid har vært på hjemvei i den ene eller andre retningen. Det har imidlertid vært en klar forskjell,- i Degernes har stort sett hverdagene befunnet seg,- på Øverskauen har det bestandig vært helg! Heretter blir det helt omvendt, og det kan bli en morsom erfaring!

Det finnes ingen snarveier til Drømmeprinzens rike. Jeg har lett i seks år. Jeg har testet alle alternative kjøreruter, prøvd å finne en shortcut her og en shortcut der, men summen av reisetid ender alltid på to timer uansett hvordan en vrir og vrenger på det. Har det blitt åpnet en bit ny motorvei et sted – så har det blitt satt opp et trafikklys som alltid lyser rødt en annen plass. Sånn er det bare, men det er ok. Det er en fin kjøretur. I løpet av seks år har det som sagt blitt mange.

Jeg har sett Østfoldbøndene både  så og treske kornet sitt, og epletrærne i Lierdalen gå fra blomstring til ferdig frukt – mange ganger.

Jeg har gitt litt ekstra gass på den første tørre asfalten på fine vårdager,- i den grad det har vært mulig med en liten UP! som ikke akkurat sto først i køen da hestekreftene ble delt ut,- og jeg må med skam bekjenne at jeg nok også ved et par anledninger kan ha «leda et folk» i tett snødrev på 23’en nedover mot Drammen…

Et par ganger har jeg til og med stoppet for å ta bilde av snøen, bare fordi den har vært så hvit og pen…

I årenes løp har jeg slitt ut X antall cd’er, noen bremseklosser og et par hjullager, forundret meg over hvordan rundkjøringer kan poppe opp fiks ferdige bare i løpet av noen få dager, bekymret meg for ulyder i bilen som ikke har forsvunnet selv om jeg har skrudd musikken på full guffe, løst drøssevis av verdensproblemer helt på egenhånd og irritert meg over lusekjørere i sølvgrå Yaris’er og folk som ikke bruker blinklys. Kort sagt,- jeg har ikke rukket å kjede meg noe særlig. Og la gå at turen kan ha kjentes lang noen ganger og at jeg tidvis har vært litt stiv i nakken ved ankomst, – men å komme kjørende opp gjennom Lierdalen en knitrende kald vinterkveld, med lyset fra alle drivhusene på venstre side og Drømmeprinzens varme kjøkken og alltid like gledesstrålende velkomst ventende litt lenger framme – det er egentlig verdens vakreste eventyr! Og kanskje det rett og slett ikke er meningen at det skal finnes noen snarveier til sånt…

Med dette ønsker jeg dere alle en strålende fin helg! Selv skal jeg se hvor mye jeg klarer å få stappet inn i en liten bil og ta enda en tur innover.
Takk til alle dere som leser, liker, deler – eller legger igjen hyggelige kommentarer,- det er dere som holder meg gående, og jeg håper dere vil slå følge videre inn i det nye året, selv om det nok kommer til å ta litt tid før jeg finner igjen alle hobbygreiene mine og ting faller helt på plass. Inntil videre forsøker jeg uansett å holde denne bloggen i drift med tørrprat, småkakling og ikke helt regelmessige oppdateringer – og satser på å komme sterkere tilbake!

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *