Flere tiår før Siv Jensen tråkket i baret med å troppe opp i indianerkostyme på finansdepartementets høstfest og pådro seg alskens såkalt politisk korrekte kranglefanters vrede, levde små Degernes-indianere i fred og fordragelighet og var overbevist om at det de holdt på med var i skjønneste orden. Det var fint å være indianer i Degernes på 60-tallet. Det var i det hele tatt fint å være barn den gangen, da folk ikke hadde blitt så hårsåre enda og ingenting var særlig farlig. Vi hadde ubegrenset med tumleplass og egentlig frihet til det meste, så lenge vi gikk ut om morgenen og kom inn for legging om kvelden. Det føltes i hvert fall sånn. selv om kveldene alltid kom for tidlig på oss. Sånn er det vel forresten med livet også når jeg tenker meg om,- akkurat når du har det som morsomst så blir du ropt inn til en alvorsprat om pensjon av banken din.
Vi var som sagt glad i å leke indianere og hadde jaktmarkene våre både høyt og lavt,- i skauen, ved bekken, i tretoppene og på jordet der kuene beitet. Favorittleirplassen var likevel oppe på den store kampesteinen som lå akkurat passe langt fra gården vår til at vi kunne høre når det var middag, samtidig som vi fikk være i fred for voksen innblanding.
Vi bygde hytter, klatret, spikket, tente bål og lagde dyregraver som ikke egnet seg til å fange så mye som en smågnager,- langt mindre en bison.
Jeg var Månestråle. Selvfølgelig, – hvem ville ikke være Månestråle? Det var det hotteste indianer-jentenavnet på den tiden, hun var søsteren til Sølvpilen og skikkelig kul!
Det begynner å bli noen år siden vesle Månestråle bedrev sine indianersysler på de Degerneske jaktmarker nå. De heller spinkle røyksignalene fra sure små leirbål har forlengst drevet inn i glemselen og alle leirplassene har grodd ned i osp og kratt. Månestråle selv har etterhvert nådd relativt moden alder og har så smått begynt å lure på om hun ikke snart burde begynne å bekymre seg for pensjonspoeng og sånne ting…
Men en gang indianer, alltid indianer, og fortsatt trenger jeg å kjenne jord og gress under bare bein en sommerdag og å plukke bær og spikke noen pinner. Og selv om ildstedet nå for tiden ligger under tak, og voksenlivet til alt overmål gjør det tillatt å nyte et glass ildvann mens man drømmer seg litt bort og tilbake, så trenger jeg fortsatt et leirbål å varme meg på i kalde vinterkvelder…
Det er forøvrig koselig å ha noe småtteri å pusle med mens en sitter og varmer seg, og for en gammel squaw var det jo nesten nødt til å bli en drømmefanger…
Det er folket i Ojibwa-stammen som sies å være opphavet til tradisjonen med drømmefangere. De første eksemplarene man kjenner til ble laget av ringer av tre med et spindelvevlignende nett av neslestilk-fiber inni, og det var vanlig å henge dem over sengen til små barn. Nettet skulle ha evnen til å fange opp alle drømmene i løpet av natten, holde fast på de vonde, men slippe løs de gode så de kunne nå fram til deg.
Gradvis spredte skikken seg til andre stammer som lagde sine egne varianter, og etterhvert som salget av indiansk håndverk i tidens løp økte, fikk også resten av menneskeheten øynene opp for dette helt spesielle ornamentet. På sekstitallet trykket «blomsterbarna» den til sitt bryst, og i dag er drømmefangeren og dens betydning et kjent og kjært symbol jorda rundt.
Enten du er gammel hippie, tiltrekkes av mystikken ved den eller bare drømmer om en måte å få brukt de gamle heklebrikkene du har arvet etter mormor på, kan en helt egenprodusert drømmefanger bli et dekorativt innslag på soverommet eller andre steder i huset.
Til å lage selve kransen har jeg brukt tynne bjørkekvister som er viklet rundt en ring av ståltråd. Friske kvister er enklest, de er smidige og gode å jobbe med. Sørg for at kransen blir stor nok til at du får spent brikken stramt opp. Bruk et heklegarn som matcher i fargen og knytt brikken godt fast hele veien rundt.
Pynt med det du har lyst til. Fjær, perler og deler fra gamle smykker er supert å bruke, og også tynne skinnsnorer e.l. til å henge nederst og som oppheng. Bruk fantasien og lag din egen vri med det du syns blir fint!
