Milde måne,- makrameen er ute på vift igjen!

-Det er en tid for alt, bruker Drømmeprinzen å si. Det var akkurat det han sa den dagen han brått kastet alle orkideene sine ut av huset også. Orkideene til Drømmeprinzen var på ingen måte noen ordinære stueplanter,- de var babyene hans! Han gjødslet og stelte dem med faderlig omsorg og  ga dem ukentlige karbad. Han satte til og med opp en bjørkestamme som gikk fra gulv til tak ved vinduet i stua, og hektet dem opp på den i nummerert rekkefølge, slik at de skulle få leve mest mulig sånn som de ville gjort det ute i naturen. Hver enkelt hadde sin faste plass på stammen, og nåde den som lagde rot i rekkene!
Så, plutselig en dag, uten noe som helst forvarsel, var det slutt. -Det er en tid for alt, sa Drømmeprinzen, og på null komma niks hadde han pælma samtlige orkideer på komposthaugen og hogd bjørkestammen opp til peisved. Deretter dro han og kjøpte seg ny sofa, og så falt gudsjelovogtakk alt tilbake i normale former igjen. Og HAN sier det er umulig å forstå seg på DAMER…!?

Ja, det er en tid for alt, men når man har levd noen år vil en av erfaringene en har gjort seg være at ting man trodde man forlengst var ferdig med på et eller annet tidspunkt gjør comeback. Klær, møbler, kjedelige potteplanter og pyntegjenstander vekkes til live igjen på løpende bånd, kalles for «retro» og taes imot med åpne armer av nye generasjoner.

For et barn av sekstitallet kan det av og til være en utfordring å fordøye at alle disse sakene som egentlig var på full fart ut døra allerede før en hadde rukket å stifte eget hjem, har begynt på en ny runde og er trendy igjen som aldri før. Det blir rett og slett en sånn «been there – done that»-greie som det ofte kan være tungt å ta inn over seg.
Makrame er definitivt en av disse tingene. Bare ordet sender meg lukt tilbake til en tid da det meste gikk i oransje og brunt, og gir meg tvilsomme bilder i hodet av støvete beige-brune, frynsete knyttekreasjoner av jutegarn, ispedd en og annen farget treperle, hengende på en bakgrunn av gulnende trepanel rundt om i de tusen søttitallshjem. I peisestuer og oppholdsrom ble de hektet opp, og der fikk de lov å henge og slurpe i seg alskens luftforurensing, omkranset av svarte smijernslysestaker og rosemalte peisblåser, mens de gradvis gikk mer og mer i ett med veggen ettersom årene gikk…

I virkeligheten er makramekunsten langt eldre enn fra søttitallet. Man regner med at den ble utviklet av arabiske håndverkere allerede på 1300-tallet og at den senere ble spredd ut i verden med sjøfolk, som hadde god nytte av de ulike knutene til tauverket på skipene sine.

Jeg har forøvrig et gammelt hefte etter bestemor med makrame-oppskrifter, så jeg regner med at denne kunstformen har hatt flere glansperioder opp gjennom tidene.

   

Det står ikke noe årstall på det, men ut fra oppskriftene og språket å dømme må det være ganske gammelt, – det er vel lenge siden noen har hatt behov for en muffesnor.

Jeg kan tenke meg at det er med makrame omtrent som med jojo-en,- den dukker opp med jevne mellomrom og har en kort og intens popularitetsperiode, for deretter å gå i dvale noen år igjen.

Nå er altså makrame oppe en tur og vaker igjen, og selv om jeg må innrømme at skepsisen lå på lur da jeg skjønte det, så husket jeg også at det brukte å være morsomt å LAGE det. Ja, åsså er det jo dette med å prøve å henge med i tia da naturligvis… Derfor har jeg, i utgangspunktet mest nysgjerrig, gitt meg i kast med å børste støvet av forlengst glemte knytekunster fra skoletidens håndarbeidssal, bare for å kjenne litt på følelsen. Og jo,- det er faktisk veldig morsomt, og med dagens vri så kan det egentlig bli ganske kult også.

Det fine med makrame er at det kan gjøres veldig avansert, men også helt enkelt og funke bra uansett. Siden jeg aldri var særlig god på det forrige gang det var i skuddet, og det raskt viste seg at det ikke har skjedd noen verdens ting med knuteforståelsen min i løpet av alle disse årene, går jeg for det enkle, som ikke krever all verdens fingerferdighet og tankevirksomhet. Det finnes imidlertid massevis av informative filmer på u-tube for de som har lyst til å ta det et skritt lenger. Det finnes også tråd som er spesielt beregnet til makrame i hobbybutikkene, men til enke småting som dette, går det helt greit med vanlig hyssing også.

       

Det er definitivt lettest å jobbe med knutene hvis du fester fast arbeidet først, så du får strammet trådene godt. Selv sverger jeg til gaffatape, det ser kanskje ikke så profft ut, men det holder det meste i sjakk.

Hvis du har en fin grein eller kvist, er det supert å bruke som oppheng. Mønsteret mitt har blitt til sånn delvis underveis, men egentlig er det smart å ha en kjøreplan på forhånd, for det er litt matte inne i bildet når det gjelder antall tråder i forhold til knuter osv.

Knutene jeg har brukt:

    

    

 

Den gamle katte-lysestaken fra barndommen ruler fortsatt!

 

Ha en strålende fin onsdagskveld!