Good girls gone bad

Sjenert og forsiktig pikebarn sammen med storebror

Et av mine første møter med nål og tråd falt sammen med starten på min karriere i barneforeningen Vårsol, og huskes som en nokså pinlig affære. Jeg var sikkert ikke mer enn 6-7 år gammel og et ganske sjenert og forsiktig pikebarn.
Pliktoppfyllende satt jeg med et utdelt broderi i fanget og sydde små sting, akkurat som jeg hadde fått beskjed om. Det var i grunnen det vi holdt på med på barneforeningsmøter tror jeg,- vi sydde ting som skulle loddes ut på en basar en gang i framtiden, til inntekt for arbeidet på misjonsmarken, eller hedningemarken som bestemor brukte å kalle det. Den lå stort sett i Afrika og var veldig langt vekk fra stua til fru Storeheier, men det var viktig arbeid, så jeg la sjela mi i å brodere så pent jeg kunne. Jeg husker at jeg var relativt imponert over egen innsats og syntes det var mye enklere enn jeg hadde trodd det skulle være. Men det var bare helt til jeg skulle løfte det opp for å ta en nærmere titt på det, noe som viste seg å være komplett umulig fordi jeg hadde sydd hele herligheten godt fast i foldeskjørtet mitt . med sirlige og bunnsolide korssting!
Fru Storeheier klippet meg løs, alle lo og jeg hadde lyst til å synke i jorden…
Selv om denne ydmykende seansen ikke akkurat bygget opp under mestringsfølelsen hos en liten syerske, la den heldigvis heller ikke noen nevneverdig demper på videre entusiastiske krumspring med nål og tråd i misjonens tjeneste, så i tiden som fulgte ble det produsert både sofaputer i diamantsøm i skrikende farger og det som verre var.
Akkurat interessen min for brodering har ligget brakk noen år nå, men av og til kan det være morsomt å ta opp igjen gamle kunster og gjøre noe en ikke har gjort på en stund. Om ikke annet så kan man jo bruke ferdighetene sine til å justere litt på andres mesterverk…

Dette gamle pyntehåndkledet fant jeg i en bruktbutikk, og selv om det var nokså slitt og lurvete, vekket det sånne hyperkoselige minner om bestemødre og gamle damer fra barndommen, så jeg tok det med meg hjem med en tvilsom plan om å gjøre det om til noe som kanskje kunne få lov til å bli et morsomt innslag på veggen.
Denne flinke lille husmoren har sikkert hengt over syltetøykrukka med sleiva i handa på noens vegg i en mannsalder, taus og pliktoppfyllende,, med særdeles dårlig utført vippe-extension og en ikke helt heldig makeup.

Nå skal hun få henge litt hos meg, men først syntes jeg hun fortjente et lite løft. Derfor har jeg børstet støvet av gamle syferdigheter og gjort henne en anelse tegneseriepreget ved å utstyre henne med mer fremtredende konturer, egne meninger og splitter nye løsvipper, brodert på med svart sytråd og kontursting.

Deretter har jeg funnet en gammel ramme til henne, og nå skal hun få holde til på kjøkkenet mitt til jeg blir lei henne.

Det er kanskje ikke spesielt pent, men ganske morsomt å leke seg med andres  broderier på denne måten. Hvis man føler at man trenger en unnskyldning for ugjerningene, så kan en jo alltids kalle det å ta vare på gamle kulturskatter…
Det er selvsagt ikke meningen at man skal gå til angrep på de fineste familieklenodiene, men hvis ting likevel har blitt gnagd i filler av tidens tann og ikke lenger egner seg til noe som helst annet enn å ligge i skapet og ta opp plass, syns jeg ikke det er noe i veien for at man skal kunne tillate seg å begå litt kreativt hærverk i god gjenbruksånd.
Så la de forseggjorte gamle broderte sakene, preget av forfall og glemsel, få komme ut av skapet og svinge seg! Lek deg med nål og tråd og benytt de brukbare delene av dem til å lage noe helt nytt. Pent, stygt eller midt imellom, det er opp til deg! Kanskje kan de bli til nye puter, bilder eller noe helt annet.
Og har du ikke hjerte til å gå løs på eget arvegods så fins det flust av andres på loppiser og i bruktbutikker som du helt samvittighetsløst kan boltre deg med i stedet.