Du store verden, så mye rart en samler på!

En liten suvenirsk Europaturne i tekst og bilder

Når man har små barnebarn på besøk som er glad i å endevende skuffer og skap, så hender det at det kan dukke fram noen rare gamle minner som en ikke har sett eller tenkt på på lenge. Som f.eks. den greske brevkniven min, som stammer fra den gangen jeg var 18 år og på Kreta-ferie helt alene. Den ble kjøpt i hui og hast en dag jeg kom i skade for å forville meg inn i en støvete, liten suvenirkiosk  i Heraklion.

Denne ble drevet av en eldgammel, tannløs gubbeknark som skulle vise seg å ha kun et mål for øyet,- å få tafset på puppene til den eneste kunden sin! Han var blid som en lerke, bablet henrykt ivei og gikk inn for oppgaven med liv og lyst og stor entusiasme. Hendene hans var overalt på en gang. Fort og gæli rasket jeg til meg denne brevkniven, stappet klåmarkfingrene hans fulle av drakmer og så mitt snitt til  å pile ut av butikken mens han var opptatt med å telle opp pengene. Når jeg tenker på denne episoden i ettertid, blir jeg alltid litt satt ut. Hvordan i all verden kunne jeg i en alder av atten finne på å kjøpe meg en brevkniv,- jeg har da aldri åpnet et eneste brev med en sånn en i hele mitt liv!

Bortsett fra den stygge snøkulen jeg dro meg meg hjem fra Malta i romjula, er det veldig sjelden jeg frakter med meg masseproduserte suvenirer hjem fra ferie lenger.

Stygg snøkule

Egentlig trodde jeg at jeg hadde tatt en avgjørelse om å slutte helt med det etter å ha tørket støv av fam. Tjerbos beholdning av etterhvert aldrende greske keramikk-duppeditter i x antall år, men her om dagen så dukket jammen denne fram i lyset også.

I likhet med byen den stammer fra har den ligget begravet og bortglemt,- riktignok bare siden den ble pakket ut av kofferten for noen år siden, og bare i bunnen av en skuff, men i hvert fall lenge nok til å ha gått ut på både dato og år,- noe som kanskje er like greit…

Selv om suvenirshoppingen altså begrenser seg til et og annet sånt glipptak i ny og ne, så får jeg bestandig med meg så mange minner fra ulike plasser vi har vært på likevel.

Jeg kommer alltid hjem med veska og lommene fulle av alt mulig småtteri som jeg tar vare på eller rasker med meg bare for moro skyld,- visittkort, billetter, hotell-kulepenner og en og annen kork fra en flaske vin vi har hatt det koselig sammen med. Og ølbrikker. Etter noen turer oppdaget jeg at jeg hadde fått et helt lite lager av dem, og deretter gikk det av en eller annen grunn sport i det. Det tok ikke lang tid å finne ut at et suverent triks for å øke samlingen sin i turbofart, er å spørre servitøren om du kan få lov til å ta med deg den du har under glasset fordi du trenger den til samlingen din, i stedet for å bare la den skli ubemerket ned i veska. Hvis man spør, så hender det nemlig relativt ofte at de graver dypt i brikkekurven sin og plukker fram et assortert utvalg av de aller peneste ølbrikkene de har til deg. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal med dem, men de er jo litt fine da…

Et lite tips til alle reiseglade med samme hang som meg til å plukke med seg alt mulig hjem, er rett og slett å bruke noe av alt småtteriet sitt til å lage sine helt egne suvenirer fra stedene en har vært. På den måten får man satt det inn i en sammenheng, i stedet for å bare ha det liggende å slenge.

Her er et forslag til hvordan det KAN gjøres hvis du liker å pusle litt:
For et par år siden var jeg så heldig å få tilbringe noen herlige høstdager i Amsterdam.

Selvsagt forelsket jeg momentant,- det må da være komplett umulig å ikke falle for denne byen, så proppfull av god atmosfære. kanaler, sykler, pannekaker og fantastiske pepperkakehus, – fulle av sjarm og sjel, skakke og skeive.

Vel hjemme igjen fant jeg endelig ut hva jeg kunne bruke de tykke, fine papplatene jeg hadde hatt liggende på vent i kottet til.
Nå har det seg sånn at det er sjelden det dufter av pepperkaker i kårboligen før jul. Derimot lukter det ganske ofte maling og lim, men inspirert av Amsterdams herlige bebyggelse fikk vi jammen på en måte slått to fluer i en smekk det året, selv om pepperkakedeigen ble byttet ut med papp, gråpapir og tapetklister, og melisglasur og nonstop ble erstattet av et sammensurium av noen fine blonder, litt gammel julepynt, utklipp fra ukeblader, og sist men ikke minst – en del elementer fra noe av «lommerusket» jeg hadde med meg hjem etter ferien.

Egentlig var tanken at de skulle få pynte opp på peishylla i jula, men siden de ikke akkurat har noe spesielt julepreg over seg, og fordi de passer så bra der, så står de der fortsatt.

 

En helt annen feriegreie er frøsamlingen min. Å plukke med meg ulike frø jeg finner er forbeholdt varme himmelstrøk, men det har etterhvert gått litt sport i det også. Det er så store, fine frø i syden…

Mine velutviklede kvinnelige intuisjonsantenner sender riktignok stadig ut varselsignaler om at Drømmeprinzen himler litt med øynene bak ryggen på meg når jeg gjør bråstopp under omtrent hver eneste trekrone for å plukke opp noen dadler eller annet rufs når vi er ute og går, men jeg har lovet at han skal få en flott palme av meg å ha i stua si en vakker dag, og det må da være verdt å gå litt sakte for…!?

Flott palme

Jeg vet ikke om dere har sett «Mummidalen blir en jungel», men jentene mine mine elsket å se på tv-serien om mummitrollene da de var små, og en av episodene hadde denne tittelen. Den handler i store trekk om at en eller annen finner en kasse med tropiske frø drivende i havet, og disse sår Mummimamma rundt huset. I løpet av natten spirer og gror det og morgenen etter er hele mummihuset omgitt av en diger jungel, til alles begeistring,- og etterhvert utfordring. Hver gang jeg tar med meg rare frø hjem fra Granka eller andre steder og sår dem, så dukker denne filmen automatisk opp inne i hodet mitt og jeg føler meg litt som Mummimamma…

Selv om eventyrlivet i mummidalen er rimelig langt fra virkelighetens Degernes, så er det i hvert fall alltid like spennende å se om det kommer noe opp av jorda og hva det i såfall blir av det.
Jeg har lest meg litt opp på palmefrø i sakens anledning og funnet ut at dadler bruker omtrent tre måneder på å spire. Derfor har jeg så smått startet litt på våronna og puttet både dem og de andre frøene i jorda nå, så kan de få stå i vinduskarmen og godgjøre seg til den norske vårsola begynner å gjøre livet levelig for små palmebarn som eventuelt måtte finne det for godt å stikke fram hodet etterhvert. Det er garantert ikke alt som spirer, men det er morsomt å prøve!

Dersom du har lyst til å lage din egen jungel, men ikke har tenkt deg sydover, så holder det egentlig å bare ta seg en tur i butikken, for det går veldig fint å dyrke fram sine egne potteplanter av frø fra forskjellig frukt som du finner i frukdisken. Selvgjort er som kjent velgjort!

Sitroner på vei

Steinene fra appelsiner og sitroner er alltid bankers. De spirer relativt raskt og gir deg flotte planter som trives godt i norske vinduskarmer.

Avocadokjerner er også enkle å drive fram,- det tar bare litt lenger tid. Sett dem i et eggeglass med vann med den rundeste enden ned og la de stå der til de spirer. Det tar noen uker. Husk å etterfylle vann når det trengs. Deretter er det bare å putte dem i en potte med jord med rota ned og toppen opp og gi dem godt stell, så får du etterhvert en stor, fin avocadoplante.

Ellers er det egentlig bare å prøve seg fram med alt mulig,- noe går bra og noe blir det kanskje ikke noe greie på, men det er uansett moro å se det spire og gro  og spennende å se hva som kommer opp av jorda.

 

Med våronna offisielt åpnet i kårboligen og håp om fremtidig palmesus, ønsker jeg alle en magic dag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *