De vanskeligste folka å fikse julegave til er sånne som bestandig svarer at de har alt de trenger og ikke ønsker seg noen verdens ting når du spør dem hva de ønsker seg til jul. Hvis du syns de fortjener ei litta pakke likevel, så tenker jeg at til sånne folk kan være veldig greit å gi bort noe som de enten: A: kan spise opp – eller B: brenne opp.
Dette kombinerte oppbevarings – og lysestakeglasset hører til kategori B, og er en rimelig og fin liten gaveidé som det er koselig både å gi bort og å få – tror jeg …
For å lage den trenger du et tomt glass med lokk, en pakke med små lys (juletrelys)og en lysholder som passer til disse. Du må også ha en skvett maling i ønsket farge, et pent bånd og kanskje litt annen pynt.
Slik gjør du: Matt ned lokket med sandpapir, sånn at lysholderen og malingen får bedre feste.
Lim lysholderen fast midt på lokket og mal både denne og lokket.
Lim fast et pent bånd rundt kanten på lokket og dekorer glasset med litt pynt etter eget ønske – om ønskelig.
Putt lysene oppi glasset.
Ta taaa – en finfin julegave fiks ferdig!
Ps. Det er selvsagt lov å beholde lysglasset selv også. Det har jeg tenkt å gjøre.
Ha en superfin 4. søndag i advent, og takk for at du leser!❤
Å støpe nye lys av restene etter gamle er smart gjenbruk, og dette er kanskje en av de kuleste måtene jeg vet om å gjøre det på. Eller cooleste …
«Ice candles» kalles disse lysene på engelsk, og navnet taler i grunnen for seg selv, for det handler rett og slett om å mikse smeltet stearin med passe store biter av is.
Resultatet av denne noe merkelige cocktailen blir dekorative lys som aldri blir helt like, og det er alltid like spennende å se det ferdige resultatet. Det må sies at det kanskje ikke er sånn at sluttresultatet nødvendigvis bestandig svarer helt til forventingene, men kjedelig blir det aldri!
Slik gjør du det: For at det ferdige lyset skal brenne rett, trenger du et vanlig lys som kan plasseres i midten, i tillegg til isbiter og stearin.
Du må også ha en beholder av papp som er tett i bunnen til å støpe lyset i. En tom melkekartong eller et Pringlesrør er fint å bruke.
Samle sammen en del lysrester, legg dem i en tom hermetikkboks eller lignende og smelt dem i vannbad.
Hell litt flytende stearin i bunnen på beholderen du skal bruke til å støpe i og plasser et lys midt i. Tilpass høyden på det ved å skjære det av nederst hvis det er for høyt. Støtt det opp med noen pinner eller lignende, sånn at det står rett til stearinen har stivnet og det har festet seg.
Det er viktig at isbitene ikke er for store, ellers vil det ferdige lyset bli veldig glissent og skjørt, så legg dem i en plastpose og bank dem i mindre biter med en hammer. Det er bedre at bitene blir litt for små enn at de er for store.
Fyll isbiter opp i beholderen og hell deretter på stearin. Det kan være lurt å gjøre dette i flere etapper i stedet for å fylle opp alt på en gang.
Når beholderen er full, stikker du noen små hull i bunnen på den og passerer den oppi en dyp tallerken el, sånn at vannet kan renne ut etter hvert som isbitene smelter.
Etter at stearinen har stivnet helt, fjernes pappen forsiktig – og med litt flaks skal det nå åpenbare seg et ganske så fint lys.
Hvis du har lyst til å lage deg en halmbukk å pynte med til jul, men mangler halm – så kan du jo gå for denne julebukken her i stedet. Den kan riktignok kanskje best karakteriseres som den tradisjonelle halmbukkens svar på den stygge andungen og er neppe «everybody’s cup of tea», men selv liker jeg godt den rufsete stilen og det totale fraværet av jålebukk – tendenser.
Og selv om det er godt mulig det ikke ser sånn ut, så er den faktisk kledd med skikkelig fint linstoff – som stammer fra en duk jeg kjøpte på loppemarked en gang i tia, og derfor ikke hadde en eneste skruppel i forhold til å klippe i småbiter.
Sånn lages den: Først må det bygges et skjelett av ståltråd.
For å gjøre det mest mulig stabilt, har jeg først brukt et par runder med ganske tykk, stiv ståltråd som igjen er surret sammen med en som er tynnere.
Blås i om det ikke blir så pent – det syns ikke likevel.
Det er greit å gi bukken litt «kjøtt på beina» også på de partiene den skal være mest fyldig, så sparer du litt stoff. Bruk noen biter med avispapir til dette, surr rundt og lim fast.
Klipp eller riv opp en del meter med stoff i ikke altfor brede strimler (ca 1.5 -2 cm) og surr rundt alle delene av bukken så ståltråden dekkes helt. Bruk litt lim til å feste endene med.
Gi aldri bort de fine dukene dine til loppemarkeder hvis du ikke vil at de skal ende på denne måten…
Denne noe rufsete skapningen tåler godt å få en liten sløyfe rundt halsen også den – sånn at den lissom blir litt mer festklar. Ei lita bjelle også kanskje?
Da takker og bukker jeg for oppmerksomheten og ønsker alle en strålende fin dag! ❤
Hvis du har noen tomme småglass stående og skrangle i skapet, er disse superfine å bruke til å lage koselige lyslykter av. Og lys får vi vel aldri for mye av, nå som vinteren er på sitt mørkeste?
Skulle det likevel være sånn at du faktisk har for mye lys fra før, så er disse fine å bruke til julegaver også.
Her er tre lysende eksempler på hvordan du kan forvandle et helt alminnelig glass til en ganske så fin lykt:
Glass + ståltråd
På denne lille lykten er det hanken som spiller hovedrollen. Den er tvinnet sammen av to like lange lengder med ganske tynn ståltråd på denne måten:
Begynn et stykke inn på ståltråden, sånn at du har lange nok ender til å feste hanken rundt glasset med etterpå.
Tvinn ståltrådene sammen og lag små løkker med jevne mellomrom.
Når du har fått den lengden du ønsker på hanken, kuttes ståltråden sånn at du har et par passe lange ender her også.
Fest hanken rundt toppen av glasset ved hjelp av ståltrådendene. Surr noen ekstra runder med ståltråd rundt hele greia til slutt, sånn at alt holder seg på plass og ser pent ut.
Glass + hyssing + papir
Denne lykten er lagd med noen hyssingstumper, tynt papir og decoupacelakk. Papiret gjør at glasset får en nesten frostet effekt,
Klipp til og lim fast hyssingen i et mønster du liker.
Papiret som skal brukes bør være ganske tynt. Jeg har brukt det bakerste laget på en serviett, men silkepapir funker også fint.
Fest papiret på i et eller to lag med decoupachelakk, sånn at hele glasset dekkes.
Til slutt limes noen runder med hyssing øverst på kanten av glasset.
Glass + engangsbestikk
Etter at jeg slo på jungeltromma og feiret sekstiårsdagen min i fjor sommer, har vi fortsatt et relativt stort overskuddslager av engangsbestikk i tre igjen. Fordi dette er noe herk å spise med, er det like greit å få brukt det til noe annet – og i kombinasjon med et syltetøyglass kan engangsskjeer bli til en finfin lyslykt.
Slik gjør du:
Start med å klippe skaftet av skjeene nesten helt inn. Dette går fint med ei vanlig saks.
Begynn øverst på glasset og lim skjeene fast med limpistol, jevnt fordelt hele veien rundt.
Deretter fortsetter du med andre runde, som limes omtrent sånn:
Fortsett videre til hele glasset er dekket, antall runder avhenger naturlig nok av hvor stort glasset er.
På den nederste raden fjernes alt av skaft på skjeen, sånn at du får en pen avslutning.
Disse her funker forøvrig fint som blomstervaser også.
En fin 3. søndag i advent ønskes til alle – tenn lys, senk skuldrene og kos deg! 🕯🕯🕯❤
Av en eller annen grunn så er det sånn at det er enkelte dyr som har fått en spesiell julestatus. Sånn som reinsdyr …og mus. Åsså har vi naturligvis marsipangrisen – og halmbukken.
I dag har jeg lyst til å introdusere dere for julehesten.
Den er på en måte dyreverdenens svar på dorullnissen, ganske fin – og av rasen gyngehest.
Det ville være løgn å påstå at det er den raskeste traveren, i hvert fall når det gjelder å lage den, men skulle du ha litt tid til overs i julestria så er det et morsomt lite prosjekt.
Sånn lages den: Du kan bruke en dorull til kroppen, men har du et papprør som er tykkere og stivere er det å foretrekke. Røret jeg brukte var ganske solid og såpass langt at det holdt til to hester.
Tegn opp og klipp ut et hestehode i to eksemplarer av papp. Legg til en ekstra liten kant som brettes ut til siden nederst på hver av delene. Lim sammen hodedelene, men unngå å påføre lim mellom ørene.
Lim fast hodet på papprøret – som heretter vil bli titulert som «kroppen».
Klipp ut to runde pappbiter i samme samme størrelse som hullet i hver ende av kroppen og lim fast disse.
Til forbein og bakbein klippes det ut to identiske sett som ser omtrent sånn ut:
De to korte stykkene limes fast til det lange. Deretter festes beina til kroppen med lim som påføres den midterste delen..
Hvis hesten går ned i spagaten på dette tidspunktet, kan du bruke litt limpistol-lim eller tape på innsiden av hvert av beina for å få stivet den opp.
Sånn. Da gjenstår bare den morsomme delen av jobben.
Riv opp biter med papir fra en avis eller bok og lim disse fast med tapetklister eller litt trelim som røres ut i vann sånn at hele hesten dekkes.
Manen og halen er laget av hyssing , og det samme er seletøyet. Salen er egentlig en liten gavelapp som passet akkurat til formålet, men her går det naturligvis like bra å bruke andre ting.
Meiene er laget av noen tynne kvister. For å få den riktige bøyen på dem, strammet jeg dem opp med hyssing mens de var friske og lot dem bli helt tørre før jeg monterte dem på hesten. Da beholder de formen helt fint.
Tørk gjerne pinnene i stekeovnen på svak varme, så går det mye fortere.
Og da gjenstår det bare å ønsker alle en fin desemberdag! Tusen takk til alle som leser, deler eller legger igjen hyggelige kommentarer – det setter jeg utrolig stor pris på! 💖
Alle hobbyentusiaster som har levd en stund og vært innom de ulike epokene av populære aktiviteter på DIY-markedet opp gjennom årene, vil kanskje også huske gips-perioden.
Jeg er usikker på om den innfant seg før eller etter trolldeig- epoken, men jeg mener at gipsen hadde sin æra en eller annen gang på nitti – eller tidlig totusentallet, muligens ganske tett på maleprestekragerogblåklokkerpåaltsomfantesavsponkurverogfeiekoster-perioden – eller kanskje litt senere …
Alle hobbybutikker med respekt for seg selv solgte gips i overprisede små poser som hakka møkk på den tiden, sammen med ymse plastformer til å støpe figurer i.
Akkurat som jeg har gjort med de fleste andre hobbytrendene som har kommet og gått opp gjennom årene, slang jeg meg med på gipsbølgen også.
Det var i grunnen en veldig enkel og lite utfordrende hobby, som krevde minimalt av kreativitet. Det eneste som kunne inntreffe av uheldige omstendigheter var vel egentlig luftbobler i de ferdige figurene – eller at mangel på tålmodighet førte til at man prøvde å lirke dem ut av formen før de var tørre nok.
Jeg brukte sikkert en hel liten formue på både gips, støpeformer og hobbymaling, selv om jeg ganske raskt fant ut at selve gipsen med fordel kunne kjøpes for en rimelig penge i store poser i nærmeste byggevarebutikk.
Den relativt solide samlingen med ulike former i stiv, hvit plast som jeg opparbeidet meg etter hvert skulle i mange år etterpå komme til å okkupere dyrebar hylleplass i familien Tjerbos overfylte kjellerbod i påvente av at forgylte gipsengler, svarte og hvite harlekiner og sådant mere skulle få en ny æra. Det skjedde imidlertid aldri så lenge jeg bodde i huset, og jeg har i grunnen ikke ofret gips en tanke på år og dag.
Ikke før jeg kom over en pose med det på Bauhaus for noen måneder tilbake og ble rammet av nostalgiske flashbacks, noe som førte til at den posen fikk være med hjem til Øverskauen.
Der brukte jeg opp mesteparten til å balsamere et par halve melkekartonger.
Gips er i grunnen et ganske morsomt materiale som egner seg til langt mer enn fikse bruddskader eller å helle oppi fiks ferdige former og vente på at skal stivne.
Man kan for eksempel lage en slags hjemmelagd variant av gipsbandasjer med det, som man igjen kan bruke til å lage andre ting –
som mumifiserte melkekartong-blomsterpotter eller lignende.
Konseptet er ganske enkelt.
Kutt av en tom melkekartong i passelig høyde, bland gips og vann til en passelig tynn grøt, riv opp noen strimler med hvitt stoff i passelig lange remser, bløtlegg disse oppi gipsgrøten og surr dem rundt melkekartongen i passelig mange lag. (Det vil si ca tre).
Glatt til overflaten underveis, sånn at det blir rimelig jevnt og fint.
Hvis gipsgrøten skulle finne på å bli i tykkeste laget (sånn som min), bør egentlig hele prosessen gå relativt effektivt for seg – for utfordringen med gips er at den begynner å stivne ganske raskt, enten du er klar for det eller ei.
Prosjektet medførte som forventet en god del griseri, men ut av alt klinet og kaoset ble det et par firkantede saker som fint kan fungere som blomstervaser/potter og som jeg i grunnen ble godt fornøyd med.
Bitt av gipsbasillen dro jeg deretter til Søstrene Grene og investerte i noen ruller med fiks ferdige gipsbandasjer for å videreutvikle konseptet på en litt mindre tungvint måte. For det er ikke til å komme fra at disse er en smule enklere å forholde seg til, og de forårsaker ikke riktig like mye søl heller. Bare nesten.
Praktisk info: Når du skal jobbe med gipsbandasje er det lurt å klippe den opp i ikke altfor store biter, og å ikke bløtlegge for mange om gangen.
Fordi det skortet litt på kreativiteten, bandasjerte jeg like godt bare noen flere ting, blant annet noen hermetikkbokser i forskjellig størrelse og et par tomme glass og flasker med litt artig fasong.
Bruk av gipsbandasjer er egentlig en kjempefin og enkel måte å lage nye ting av tomgods som ellers som oftest havner i søpla – som hermetikkbokser, syltetøyglass, melkekartonger osv., og det gir en fin overflatestruktur.
Prosjekt gips gikk som det ofte gjør når jeg holder på med noe som er morsomt – jeg gikk med solid overskudd …
Går man bananas med gipsbandasjer, risikerer man nemlig brått å bli sittende igjen med en uforholdsmessig stor samling med hvite, bandasjerte vaser/ potter/ krukker før en får sukk for seg – og det kan fort bli litt ensformig kanskje …
For å skape litt mer variasjon, går det imidlertid an å tilføre litt ekstra stæsj hvis man har lyst.
Man kan for eksempel gi hermetikkboksene et ekstra løft – bokstavelig talt, ved hjelp av noen blomsterpinner og litt hyssing.
Eller man kan utstyre dem med hanker.
Til den ene brukte jeg biter av en gammel ledning, som jeg bøyde til og limte fast med limpistol.
Den andre fikk hanker av en trering som er delt på midten, før hele greia ble dekket med et par, tre lag med biter av gipsbandasje.
Og ellers er det jo i grunnen bare fantasien som setter grenser …
Selv om jeg for så vidt er glad i hvite ting med litt struktur i overflaten jeg, så bør det nok likevel gå en grense et sted, så jeg setter en midlertidig sluttstrek her, og begynner å snuse på litt julepynt- produksjon i stedet. Det tenker jeg er helt innafor nå som vi har gitt oss i kast med november.
Når jeg tenker på kunstige blomster, så sneier ofte tankene innom dem som bestemor hadde stående på peishylla.
En eller annen gang i løpet av barndommen vår på det glade sekstitallet, fant vi ut at når folk ryddet opp på gravene sine på kirkegården i Degernes, så hendte det at det ble kastet fine, kunstige blomster.
Når vi snakker kunstige blomster på den tiden, da snakker vi om ting som liljer og julestjerner som var lagd av skikkelig solid, evigvarende plastikk. Plast het plastikk på sekstitallet.
Lang historie kort – en dag vi ikke hadde noe bedre å foreta oss, så raida vi ungene søpledynga på kirkegården og fant noen – etter vår mening fantastisk fine plastikkblomster som vi tok vi med hjem til mamma sånn at hun kunne pynte opp litt i huset med dem i stedet for at de skulle ligge der å slenge. Det hjalp ikke et dugg at vi forsikret henne om at vi bare hadde tatt de som lå på søplehaugen og ikke hadde rappet dem fra gravene. Mamma viste absolutt null interesse.
Det gjorde derimot ikke bestemor, som tok imot vrakgodset fra kirkegården med åpne armer og parkerte det i en mosaikkvase hun hadde stående på peishylla. Der ble blomstene værende i årevis, like fine i fasongen. Julestjerna falmet bare gradvis litt i rødfargen i takt med at tiden gikk.
Det at bestemor ikke brydde seg det aller minste om hvor blomstene vi «plukket» hadde sitt opphav var kanskje ikke så rart. Hun hadde svarte, blankpolerte kantsteiner rundt de levende blomstene i blomsterbedene sine også, som stammet fra akkurat samme sted – og i det hele tatt et nokså avslappet forhold til sånne ting som andre kanskje kunne syns var litt creepy.
Bestemor tok i det hele tatt det meste på strak arm, og lot seg ikke vippe av pinnen så lett. Bestemor var helten vår. Det eneste jeg kan huske at hun var redd for var russerne … Eller egentlig tror jeg at hun var mest sinna på dem. Fordi vi var unger uten snev av interesse for storpolitikk, hadde vi overhodet ikke noe begrep om den spente situasjonen som verden befant seg i på den tiden – om den kalde krigen, atomvåpen, stormakter og alt det der, og derfor brydde vi oss ikke nevneverdig mye om russerne heller. Vi var bare sorgløse barn som hadde nok med oss selv og ga blanke i hele «den røde arme», selv om vi naturligvis alltid var på parti med bestemor.
Fy flate, så enkelt livet var den gangen.
Siden jeg først er tilbake på sekstitallet, velger jeg å kjøre på med litt god, gammeldags flower-power denne gangen, samtidig som jeg krysser fingrene for at noen må klare å få banka noen fornuftige tanker om peace og love inn i skallen på en viss svinepels borti Kreml.
Blomster er alltid fint, og selv om det er liten tvil om at jeg helt klart er mest glad i de som er ekte, så er jeg veldig glad i å lage ting også, og akkurat nå var det blomster jeg hadde lyst til å lage. Derfor spurte jeg Drømmeprinzen om vi ikke skulle ta oss en tur til Liertoppen – fordi det var et par ting jeg trengte. Den samtalen gikk omtrent sånn:
– Vi skulle ikke ha tatt oss en liten tur til Liertoppen i dag da, Drømmers? Jeg har en slags plan, og det er et par ting jeg trenger.
-Hva er det da?
-Jeg trenger en ananas og en flaske med hvit neglelakk.
-Hahaha …
-Hva er det du ler av?
-Haha – nei, det er bare at akkurat nå så du minner du meg litt om Egon i Olsenbanden …
Så dro vi til Liertoppen og kjøpte ananas og hvit neglelakk, og etterpå reiste vi hjem – jeg søplet til i huset igjen og følte meg relativt fornøyd med å kunne gi meg hen til det jeg velger å kalle for avstressende aktiviteter. Av og til kan det faktisk være ganske sunt med sånne gjøremål som får koblet tankegangen inn på noe annet enn triste ting og dramatiske nyhetsoverskrifter – tenker jeg. Noen gjør det med å strikke eller å lese ei god bok – jeg gjør det stort sett med å lage rare greier av rare ting – som ananas, neglelakk og ellers litt sånn alt mulig som jeg har på lager.
Resultatet av akkurat denne avkoblingsmanøveren ble et assortert utvalg av blomster som du kanskje ikke visste at fantes i norsk flora …
Akvarellpapir- blomster
Disse blomstene er innmari morsomme og enkle å lage, og de blir aller finest hvis du bruker akvarellpapir. Det er ganske tykt, og bidrar til at fargene flyter fint i hverandre. Kronbladene er revet og ikke klippet ut, noe som gir blomstene et mer naturlig preg.
For å lage dem trenger du:
Akvarellpapir – eller annet nokså tykt og absorberende papir. Vannfarger – eller annen maling. Jeg har brukt vanlig akrylmaling som jeg tynnet ut i vann – og det funker like fint. Ståltråd Lim Litt hyssing eller garn.
Sånn gjør du:
Riv ut åtte sånn omtrent like store «kronblader» fra et papirark. De trenger ikke å være helt jevne.
Mal hvert av kronbladene i ønsket farge og la dem tørke.
Ligner nesten litt på potetgull – bare i syke farger …
Klipp til en passe lang stilk av ståltråd og lag en liten bøy på toppen av den.
Stikk hull i den ene enden på hvert kronblad og tre dem inn på ståltråden i tur og orden med litt lim mellom hvert enkelt.
Lag en liten «ball» av hyssing og lim fast over ståltråden midt i blomsten. Form bladene sånn at blomsten får en fin fasong.
Eggepapproser
Disse rosene er laget av eggekartong – etter omtrent samme rive-prinsipp som blomstene over. Det betyr at du ikke trenger å finne fram saksen her heller, og har du en kartong med frokostegg fra Prior, så har den en fiks ferdig, fin, rosa farge – som skapt til å lage roser av.
Det du trenger for å lage disse rosene er:
Eggekartong Lim Ståltråd til stilk En liten trekule Blomstertape. Når man skal lage kunstige blomster, kan blomstertape være en god investering. Det er en klebrig papirtape som er fin å bruke til å dekke stilker og lignende med. Du finner det i både hobby- og blomsterbutikker, og det koster ikke stort.
Slik gjør du det:
Start med å rive ut en remse av pappen, som du ruller og limer tett sammen.
Dette blir midten i rosen. Resten av blomsten bygges opp av passe store pappbiter som limes fast utenpå hverandre til rosen har fått den størrelsen og formen du vil ha.
Form kronbladene sånn at de ser naturlige ut. Det kan være greit å fukte pappen litt før du gjør det.
Stikk et hull i bunnen på rosen og lim inn en passe lang og tykk ståltråd til stilk. For å få en pen avslutning på undersiden, har jeg limt på en trekule øverst på ståltråden, og deretter dekket både denne og stilken med blomstertape.
Ananasblomster
Som du sikkert skjønner, er det her ananasen fra Liertoppen kommer inn i bildet. Disse «blomstene» av tørkede ananasskiver er ikke bare superfine å bruke til å pynte kaker med – de smaker himla godt også! (Hvis du liker ananas).
Slik lager du dem:
Skrell ananasen, skjær den opp i så tynne skiver du klarer og legg disse på et bakepapir på et stekebrett.
Sett stekeovnen på ca 75 grader (helst på varmluft) og la ananasskivene stå et par timer med ovnsdøra på en ørliten gløtt.
Når noe av fuktigheten har fordampet, bør ananasskivene plasseres i små former for å tørke videre dersom du ikke vil ha dem helt flate. Sandkakeformer funker fint.
Følg med og ta dem ut når de er helt tørre. Det tar noen timer – egentlig ganske mange …
Selv om disse muffinsene ærlig talt ikke ble like gode som jeg hadde håpet på, så ble de i det minste pene å se på …
Munnbindblomster
De er stygge, de er plagsomme, de får brillene til å dugge – og de er overhodet ikke forenlige i kombinasjon med spising av sterke pastiller. Men har du noen til overs, kan munnbind også brukes til å lage blomster av!
Det er egentlig ganske artig å forvandle et objekt – som kanskje mer enn noe annet symboliserer de siste par årene til noe som er mye koseligere. Å lage blomster av munnbind føles faktisk som verdens beste oppsirkulering – selv om jeg ærlig talt ikke er noen fan av den lyseblå fargen, og disse blomstene nok aldri kommer til å få noen hedersplass i stua. I den rette settingen derimot – kan de sikkert gjøre nytte for seg …
For å lage dem trenger du:
Munnbind, saks, lim, en ståltrådbit til stilk og blomstertape.
Og sånn gjør du det:
Klipp av begge kortsidene og langsiden uten ståltråd på munnbindet.
Klipp av den resterende siden 1-2 cm innenfor den hvite stripen, fjern tråden inni og klipp deretter opp hele strimmelen på denne måten:
Klipp ut 16 like, passelig store kronblader av det du sitter igjen med. Det kan være lurt å legge munnbindet under en fuktig klut og stryke det først, så slipper du alle brettene.
Rull og lim strimmelen fast rundt ståltråden i den ene enden.
Tre alle kronbladene på en tråd på denne måten:
Legg tråden med kronbladene jevnt fordelt rundt «dusken» du har limt på ståltråden, stram godt til og knyt fast.
Hjelp til med litt lim på undersiden, så alt holder seg på plass.
Til slutt dekkes ståltråden med blomstertape.
Neglelakk-snøklokker
Jeg kan rett og slett ikke tenke meg noen søtere vårblomster enn snøklokker. Fordi vi beklageligvis ikke har noen i hagen, lagde jeg noen av ståltråd og neglelakk i stedet. De slår selvsagt ikke ekte vare, men de står lenge – og jeg ble ganske fornøyd med dem.
Du trenger:
Neglelakk, tynn ståltråd og grønn blomstertape.
Slik gjør du:
Du trenger tre kronblader til hver snøklokke. Bøy til biter av ståltråd på denne måten:
Dekk kronbladene med hvit neglelakk og la dem stå til de er tørre.
Det kan være greit å ha litt lange ender på ståltråden, sånn at du kan stikke kronbladene ned i noe mens de står til tørk.
(En halv, rå potet er supert å bruke til «tørkestativ»).
Kutt av endene rett på utsiden av der ståltråden er vridd. Klipp til en ny ståltråd (til stilk), og bruk den til å feste sammen kronbladene med sånn:
Surr blomstertape rundt ståltråden og bøy snøklokkene i fasong.
Og det var i grunnen det jeg hadde på hjertet i dag – tusen takk for at du leser!
Kjærstepar i gamleda’r. Ingenting er som gamle barnetegninger. Dette kunstverket er det datteren min, Marte som har æren for.
Jeg hadde et eneste nyttårsforsett i år. Det var at jeg skulle få litt mer fart på denne bloggen. Hittil har det i grunnen gått akkurat som forventet – litt trått. Likevel velger jeg å si meg fornøyd med at det tross alt er mer driv her i år enn det det var i fjor på denne tiden, for det er fortsatt bare februar.
I motsetning til januar, som er en relativt lang og seig måned uten de helt store høydepunktene, er februar en måned som har et snev av forsiktig optimisme i seg. På fine dager kan man allerede kjenne en liten lunk i lufta og dagene har blitt merkbart lengre. Det går mot lysere tider folkens!
I tillegg til at vinteren er på bedringens vei, er februar rene festfyrverkeriet av en måned når det gjelder merkedager, med både morsdag, valentinsdag – og ikke minst boller med krem – alt klemt sammen i den aller korteste måneden i året.
Og i en verden hvor utfordringer står i kø, får man sannelig gripe tak i de anledningene som byr seg og feire det som feires kan!
Her i gård’n feirer vi den gryende vårfølelsen og alt det andre med å hekte opp noen hjemmelagde hjerter hist og pist – og jeg tror helt sikkert at vi skal klare å få til noen velfylte boller etterhvert også, når den tia kommer!
Jeg syns i grunnen hjerter passer til alt – hele tiden, og ikke bare på en spesiell dag i året.
Visste du forresten at hjertet er et av de aller eldste symbolene vi kjenner til, og har vært i bruk helt siden før siste istid?
Opp gjennom årene har det symbolisert ulike ting, avhengig av tidsepoke og religion – som hell og lykke, union, samhold, ild – og selvsagt elskov og kjærlighet.
Her på berget brukte vi det stort sett på døra til utedassen.
Beveger vi oss et godt stykke framover i tid – til den tidsepoken som ofte bare kalles nær fortid, puslet folk med mye rart. Før Spotify og sånne ting hendte det blant annet ofte at man brukte å brenne favorittmusikken sin selv på egne cd’er.
Er man heldig kan man fortsatt komme over en del slike, stuet bort i kroker og kriker i norske hjem …
Skulle du ha noen sånne – uten spesielt verneverdig innhold, kan de med enkle grep forvandles til noe helt nytt og annerledes – som hjerter.
Nå er muligens ikke dette den raskeste måten å skaffe seg noen fine, små hjerter på, men det er definitivt en av de morsomste.
Når de er ferdige ser det akkurat ut som om de er lagd av glass.
Slik forvandler du gammal musikk til nye hjerter:
Skrap ren den siden av cd’en som er belagt med farge, sånn at overflaten blir gjennomsiktig. Bruk en glass-skrape eller en skarp kniv.
Deretter tegner du opp og klipper ut hjerter i to og to like eksemplarer.
Mal den ene siden på et av hjertene med hobbymaling e.l. og legg det andre hjertet oppå (som en sandwich).
Dekk bunnen på en langpanne med en bit aluminiumsfolie og legg hjertene på denne med litt avstand imellom.
Varm stekeovnen til ca. 225 grader og stek hjertene til de har smeltet ordentlig sammen. Det går ganske fort, så følg med og ta dem ut så snart de ser ferdige ut.
Hvis du vil lage hull i hjertene for å kunne henge dem opp, må dette gjøres relativt raskt. Når de er kalde blir de så godt som ugjennomtrengelige.
Det går å prøve å lage disse med andre cd’er enn hjemmebrente også, men erfaringsvis kan de som er ferdiginnspilte være vanskelig å få skrapt rene.
Kjærleik og ståltråd
Det er et eller annet med ståltråd …
Jeg klarer sjelden å gå forbi en bunt hvis jeg finner en i butikken, for ståltråd er nyttig til veldig mye. I tillegg fins det så mange ulike typer og farger av den – og jeg syns egentlig alltid at jeg trenger alle jeg finner.
Utfordringen med ståltråd er at samme hvor snill uskyldig den kan se ut, så har den på en måte sin egen vilje, og ganske ofte vil den ikke det samme som det jeg vil. Noen ganger kan den rett og slett være ganske vrien å kontrollere. Den vrir og vrenger på seg – og innimellom stikker den.
Jeg har sloss mye med ståltråd i tia.
Likevel syns jeg det er et kult materiale – og av og til kan det være morsomt med en liten fight. Det er riktignok ikke bestandig det er jeg som går av med seieren
Så jeg har kasta en del ståltråd i tia også …
Det beste tipset jeg har når det gjelder å jobbe med ståltråd er å legge perfeksjonismen på hylla for et øyeblikk og blåse i om sluttresultatet ikke nødvendigvis blir nøyaktig sånn som forventet. For jeg tenker at alt ikke trenger å være så forbaska strøkent hele tiden for å være fint. Man kan heller bare kalle det rustikt.
Hjerter av ståltråd og neglelakk
En av favoritt- ståltrådene mine for øyeblikket er en sølvfarget, tynn og faktisk overraskende føyelig sak.
Fordi den er ganske myk, egner den seg best til mindre ting, som for eksempel noen bittesmå hjerter av neglelakk. Det blir ikke store greiene, men de er veldig søte likevel.
For å lage disse trenger du tynn ståltråd, en avbitertang og neglelakk.
Begynn med å forme et lite hjerte av ståltråden, omtrent sånn som dette:
Dra kosten med neglelakk forsiktig over hjertet slik at lakken danner en hinne.
Det kan være litt vrient å få til å før du får dreisen på det, men ikke gi opp.
Jo bredere kost og mindre hjerte – jo enklere er det.
Sørg for å ha noe å plassere hjertene i etter hvert som de er ferdige, sånn at de kan stå og tørke før du bruker dem til det du har lyst til.
Jeg brukte mine til litt forskjellig.
Litt slik …
… og litt sånn.
Og restene brukte jeg opp på en liten «kjærlighetsbusk» til Drømmeprinzen. Det syns jeg han fortjener – ikke minst fordi han aldri klager når jeg søpler rundt i huset hans med alle de pågående prosjektene mine.
Hjerter med trekuler
Etter å ha fortatt en liten vareopptelling innså jeg at det ikke bare er ståltråd jeg er svak for, men trekuler også.
Jeg elsker trekuler, men det var på høy tid å få brukt noen av dem til noe fornuftig i stedet for å bare ha dem liggende og skrangle.
Resultatet ble et par kulehjerter, som jeg i grunnen syns ble ganske – kule.
Den største har fått status som blomstervase, med en liten flaske hengende i midten.
Det minste har null nytteverdi, men jeg syns de kler hverandre.
Til større ting som dette, trengs det ganske stiv og sterk ståltråd i to like lange lengder.
For å få disse hjertene til å stå oppreist, er det nødvendig å lage en slags stabil fot til dem, og fordi jeg er en utålmodig sjel, støpte jeg dem av gips. Det tørker velsignet fort. Det går fint med betong også, men det tar lenger tid.
Til å støpe foten har jeg brukt et passelig stort papprør som jeg har fylt opp med et par cm med gips.
De to ståltrådene puttes inntil hverandre ned i gipsen før den stivner.
Når denne er tørr fjernes pappen, og deretter er det bare å begynne å tre på kuler. Etter litt prøving og feiling kom jeg fram til at det funka mest å starte med å tre begge trådene gjennom samme kule, før man fortsetter å fylle på med likt antall på hver av ståltrådene. Deretter bøyes hele greia til i hjertefasong, og avslutningsvis tres begge ståltrådene gjennom samme trekule igjen. Denne fylles med litt lim, sånn at alt holder seg på plass.
Papirhjerter
Hvis du har litt fint papir liggende, er det fort gjort å mekke noen dekorative hjerter av det – som du for eksempel kan henge opp på en kvist.
Og slik gjør du det:
Klipp ut ti eller gjerne noen flere like hjerter av papir.
Brett alle dobbelt midt på og stable dem oppå hverandre.
Sy sammen med en søm langs midtlinjen.
Fordi det er ganske tungt å få nåla gjennom så mange lag med papir, kan det lønne seg å stikke hull med en tegnestift e.l. før du syr. Lag et oppheng på toppen og brett ut sånn at hjertet får en fin og jevn form rundt hele.
Vil du ha litt ekstra pynt, kan du jo klinke til med en liten trekule nederst helt til slutt.
Og med dette ønsker jeg samtlige mammaer, kjærester, bolleelskere og absolutt alle andre en fortsatt fin februar måned!
Jeg har en del forskjellige små skatter som jeg har arvet etter bestemor og mormor. Mesteparten av det har kanskje ikke nevneverdig stor verdi sånn i kroner og øre, men affeksjonsverdien derimot – er skyhøy! For hver eneste en av disse tingene har så mange fine minner i seg – om to fantastiske damer som i aller høyeste grad var med på å prege og sette farge på barndommen vår.
Etterhvert som tia har gått, har jeg innsett at jeg muligens har fått med meg noe annet arvegods etter disse to også, som ikke består av håndfaste gjenstander. Jeg tenker på den iboende trangen jeg har til å ta vare på alt mulig, enten det dreier seg om emballasje eller andre ting som kan brukes på nye måter eller bli til noe helt nytt. Her var bestemor og mormor i en klasse for seg, og jo eldre jeg blir, jo mer forståelse har jeg fått for verdien av det de holdt på med når de samlet på alt – fra fjorårets julepapir til flasker og tomme rømmebegre.
Når jeg av og til tar innover meg hvor mye tral jeg egentlig lagrer på, så klarer jeg likevel aldri å bli helt enig med meg selv i om dette bare er en positiv egenskap.
For selv om gjenbruk, ombruk, redesign, resirkulering, oppsirkulering eller hva man nå enn velger å kalle det, er både miljøvennlig, fornuftig og fullstendig politisk korrekt – så er det en kjensgjerning at det hoper seg opp fryktelig mye skrammel og skrot etter hvert. Og alt dette tar en god del plass mens det ligger og venter på å kanskje kunne komme til nytte en vakker dag.
På den annen side har jeg jo alltid et eller annet på lur hvis jeg får lyst til å lage noe.
Og nå har det altså blitt spist noen runder med fiskeboller siden sist, så da var det på’n igjen med hermetikkboks-gjenbruk, om ikke annet så for å få ryddet litt i tomgodset før jul.
Tomme hermetikkbokser er kjempefine å bruke til mye forskjellig, blant annet til å lage lykter av. Og noen flere lyspunkter kan vel de fleste ha bruk for nå i vintermørke, gråvær og evinnelig pissregn. Disse lyktene er fine å henge ute også, og de tar seg spesielt godt ut i mørket.
Det gjør i grunnen jeg også når jeg tenker meg om..
Siden temaet er stjerner, var det det som ble dekoren på lyktene denne gangen, og den er lagd ved hjelp av litt maling, litt papir, litt decoupachelim – og mange hull.
Slik gjør du:
Først av alt er det lurt å bruke en tang til å klemme inn den skarpe kanten øverst på boksen med. Da slipper du å kutte opp fingrene.
Matt ned boksen litt med sandpapir og gi den et strøk eller to med grunning. Tegn opp det mønsteret du vil ha på den, fyll boksen med vann og putt den i fryser’n. Når vannet har frosset kan du banke hull i den med hammer og en passe stor spiker. Isen bidrar til at boksen beholder fasongen mens du lager hullene, i motsatt fall vil den lett bli trykket sammen.
Når alle hullene er på plass, fjernes isen, og etter at du har blitt varm på fingrene igjen kan du fortsette å dekorere boksen sånn som du vil ha den. Til slutt lages en hank av ståltråd hvis du vil henge den opp.
Sånn! Da er det to bokser mindre på «lageret» mitt, men enda litt mer julepynt å finne en plass til.
Superfin kveld til alle! I morra er det fare for sol enkelte steder – heey!
Det er rare tider og nokså lite som er på stell i verden om dagen. Etter at den tilværelsen vi var vant til ble snudd helt på hue, har vi alle støtt på nye utfordringer og alle har et eller annet vi savner, enten det er av stor eller mindre betydning. Felles for de aller, aller fleste av oss er vel at vi ganske enkelt savner den helt vanlige, trygge hverdagen som vi alltid har tatt for gitt. Jeg savner folka mine. Ellers er jeg i grunnen veldig heldig stilt. Mye heldigere enn mange andre. For det første har vi et stort beist av en hage som bare ligger og venter på å få striglet og frisert pelsen etter vinter’n, og vi også har store områder med fantastisk natur rett utenfor døra, milevis med fortsatt utråkka stier og drøssevis av spennende turmål å utforske.
Blåveisen bryr seg ikke filla om at hele verden er på tuppa,- våren skal fram!
Ikke minst har jeg nok av hobbyer å fylle opp alle de rare tomrommene som har oppstått med. Etter en liten vareopptelling viser det seg at jeg har rikelig med fyllmasse også, for selv om jeg kvittet meg med utrolig mye skrammel og skrot som kanskje, muligens en eller annen gang i framtia kunne finne på å bli kjekt å ha den gangen jeg flyttet fra Kårboligen, rekker man fint å få samlet opp ganske mye nytt i samme kategori i løpet av et års tid. Så selv om jeg i verste fall skulle bli sittende her oppe i lia i månedsvis, er jeg trygg på at jeg har et mer enn solid nok beredsskapslager til å skulle komme meg helskinnet gjennom denne krisen. Kort sagt lider jeg i grunnen ingen nød. Det eneste som kanskje kan kile bittelittegranne, sånn på hjemmebane, er at Drømmeprinzen i det siste stadig oftere har begynt å ymte innpå om at det begynner å bli nokså «fullt» her.. Alle som liker å klippe, lime, spikke, sy, pusse, male – eller i det hele tatt å fikle med et eller annet, vet jo at det har lett for bli litt rusk og rask av det mens prosessen står på. Derfor er dette sånne aktiviteter som jeg ellers stort sett har brukt å benytte anledningen til å fylle tia med når Drømmers har vært ute på farten, både for å skåne ham for synet av det kaoset som følger i kjølvannet av ei god økt med skapende virksomhet – og også for å få arbeidsro for min egen del – til å rote i fred. Men nå som all farting glimrer med sitt fravær, sier det seg jo selv at han får alt sammen rett i fleisen 24/7.
Det er med andre ord duket for nokså krevende tider for en gammal offiser som aldri fikk orden, struktur og tellekanter ut av blodet igjen etter at han dimma for siste gang. Og som i den senere tid har pådratt seg hjemmekontor og har en hang til å bli litt sånn lettere småstressa av å vasse rundt med hyssingstumper og papirbiter fulle av tapetklister under sokkene og ymse halvferdige skaperverk strategisk plassert rundt i stua, – midt oppi Teams-møter, mailer og annet forefallende kontorarbeid.
Han har naturligvis min dypeste medfølelse, særlig når han må bedrive avspasering med støvsugeren rundt øra på meg midt i arbeidstiden for å få ro i sjela, men jeg tenker samtidig at det er mye god psykisk helse i kreative gjøremål, og at akkurat nå kan det være mer gull verdt enn et plettfritt hjem. Dessuten er påskeferien over oss, og selv om noen ekstra fridager i den forbindelse kanskje aldri har føltes mindre påkrevd for enkelte, så er det jo i det minste et godt påskudd for å lage litt pynt til huset, ettersom det er duket for tidenes hjemmepåske for hele fedrelandet. Derfor har jeg funnet fram til noen kule prosjekter som kan være verdt å teste ut, enten du er i ferd med å kjede gørra av deg med nasjonal dugnadsjobbing – eller bare trenger et lite avbrekk fra dårlige nyheter og tiltagende brakkesyke.
Lyslykter av ballonger
Lys opp med noen nye lykter!
Man skal ikke kimse av den avstressende effekten det har på kropp og sjel å sitte og lime papirbiter utenpå på en ballong, bit for bit, lag på lag. Det beste av alt er at det blir kjempefine lykter av det etter mange nok biter og lag. Prinsippet er veldig enkelt, og med mindre ballongen sprekker underveis i prosessen, er det umulig å ikke ende opp med et knasende fint sluttresultat. Du trenger egentlig bare en ballong, tapetklister og en rull med Torky. Du kan godt bruke annet papir i stedet, men jeg syns Torky egner seg best fordi dette papiret både er solid og har akkurat passe tykkelse. Siden papir og levende lys en dårlig kombo, kommer du også til å trenge en batteridrevet led-lysslynge for å få lys i lykten når den er ferdig.
Slik gjør du:
Blås opp en ballong og tape den fast opp ned til en kopp e.l. så den holder seg på plass.
Riv opp papirbiter og lim dem utenpå ballongen med tapetlim, til et stykke over kanten på koppen.
Hvis du ikke har tapetlim i huset, kan du bruke trelim som røres ut i en skvett med vann i stedet, – det funker like bra. Du trenger ganske mange lag med papir for at lykten skal bli stødig, og det kan være lurt og la den få stå og tørke litt innimellom sånn underveis i prosessen, for å unngå at ballongen blir for tung og våt. Når du syns det holder med papir, er det bare å parkere hele greia og la det stå til alt er helt tørt. Deretter stikker du hull på ballongen, gir den en hank av ståltråd hvis du ønsker å henge den opp – og det var i grunnen det!
I hvert fall hvis du vil gå for den aller enkleste varianten. Har du derimot lyst til å dra’n litt lenger, kan det også være fint å legge til mønster, struktur eller farger på lykten underveis, så prøv deg gjerne fram med forskjellige effekter.
Garn, f.eks., er fint å bruke til å lage mønster med. Fest det med tapetklister sånn som du vil ha det og dekk det deretter med et par lag papir. Ikke bry deg om at det ser ut som noe fra verdensrommet. Det blir fint når det er ferdig!
Voila!
Du kan også lime på andre elementer, som perler eller annen pynt.
Eller sett påskepreg på den med decoupachelim og en serviett.
Når du bare har lyst til å surre litt…
Hvis du har en bunt med ganske tynn ståltråd og et nøste med ganske tykt ullgarn, da har du faktisk akkurat det som skal til for å surre sammen en påskehare eller to. Spesielt vakre er de kanskje ikke, men om ikke annet så er de ganske unike på sin litt sånn kul-stygge måte og de er morsomme å lage
Slik gjør du: Noen ganger er det i grunnen enklere å lage ting enn å beskrive hvordan det gjøres, og dette er en sånn gang. Egentlig handler det bare om å vikle sammen ståltråd litt sånn på kryss og tvers, men samtidig på en sånn måte at du ender opp med noe som blir seende ut som et slags hare- skjelett som deretter «kles på» med ullgarn.
Noen enkle kjøreregler kan det imidlertid være greit å benytte seg av. Fordi ståltråd ofte har en tendens til å leve litt sitt eget liv, har jeg etter en del prøving og feiling, kommet fram til at det er enklest å slippe å forholde seg til alle kroppsdelene på en gang, men heller lage de ulike delene hver for seg og feste alt i hverandre til slutt.
Ørene lages for seg
Deretter festes de til hodet
Så lages føttene som også festes til hodet
Og så er tiden inne for å gi haren litt «Kjøtt på beina».
For å slippe å bruke unødvendig mye garn, har jeg formet kroppen med papir og tape først og deretter surret garnet utenpå.
I full gang med påkledningen
Og dermed var både herr og fru påkledd og klare for et lite familieportrett
Blå påske for gamle indianere
Jeg liker så godt blåfargen på velbrukte olabukser. Den gir assosiasjoner til himmel og hav, blåskjell og fine sommerdager. Derfor bruker jeg å spare på dem, for selv når de er slitt sønder og sammen, kan de alltids oppsirkuleres til noe nytt. Som f.eks. noen fine fjær å henge opp til påske. Nå har vel ikke fjærprakt av gamle olabukser nødvendigvis noe spesielt påske-preg over seg, men det er ikke så mye ved denne påsken som henger på grep uansett, og liker du bohemestilen, så tenker jeg det må være helt innafor. Dessuten er det veldig praktisk med sånne saker som kan få henge framme året rundt.
Slik gjør du: Klipp ut et rektangulært stykke stoff i den størrelsen du vil ha på fjæren. For å få blå fjær, er det viktig å klippe på tvers av trådretningen. I motsatt fall blir de hvite. Trekk ut alle de langsgående trådene på stoffbiten på hver side, nesten inn til midten, sånn at du bare sitter igjen med en smal stripe stoff.
Deretter fuktes hele greia, formes som en fjær med en kam og legges til tørk. For å få formen til å holde seg bedre, kan det være lurt å tilføre litt tapetlim e.l. når du styler den. Når fjæren er tørr, fester du en tråd øverst, så den kan henges opp. Piff gjerne opp med en treperle også hvis du føler for det og heng dem opp, enten enkeltvis på noen kvister eller samlet på en pinne.
Blomster av eggekartong
Fordi forbruket av egg har en tendens til å øke ganske kraftig i påsken, er det gode muligheter for at du kan bli sittende igjen med en tom eggekartong eller flere. Mens selve eggene visstnok skal være bra for både det ene og det andre, er emballasjen viden kjent i hobbykretser som et glimrende råmateriale, og har du et par eggekartonger til overs, er du bare en kjapp klippe-lime-malejobb unna en søt, liten blomsterkvast som holder seg like fin til langt over påske.
Slik gjør du: Klipp ut små blomster av eggekartongen og mal dem i ønsket farge.
Fordi kartongen er så porøs, funker den nesten som akvarellpapir, derfor er det fint å bruke vannfarger å male med.
La blomstene tørke. Klipp ut en liten sirkel av gult papir og lim denne midt fast midt i blomsten. Tips: En hullmaskin er midt i blinken å bruke til dette! Plukk noen fine kvister og lim blomstene fast til disse med limpistol.
Sånn! Da erklærer jeg årets påskeforberedelser for unnagjort og tenker at jeg kanskje skal prøve å få ryddet litt..
Ta vare på deg selv og andre og ha en riktig fin påske!
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.