Til Elise. Mvh. fra Såffie!

I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.

For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.

Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,-  forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.

Det gikk veldig fort over.

Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser..  Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.

Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.

Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…

Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.

Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.

Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.

Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.

Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte  halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.

Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …

Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.

gamle notehefter

Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.

Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.

Beethoven
Hvis blikk kunne drepe…

Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:

Heng Strauss på juletreet
Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.

engel av gamle noteark

Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.

Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.

 

La Mozart få stjernestatus

stjerner av gamle noteark

En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.

krans med papirstjerner
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..

 

Pakk inn gavene med Beethoven

pakk inn gavene med gamle noteark
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.

 

Dekk bordet med Mendelssohn

noteark som dekkebrikker
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet


… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.

poster av gammelt notehefte

Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er  nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.

Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!

 

 

Loppislykke for en femmer

gamle servietter

Det er ingen steder du kan få tak i mer spennende, billig skrot som du ikke visste at du trengte enn på loppemarkeder. Av og til kan du faktisk gjøre litt av et kupp for bare fem kroner, og hva får du egentlig kjøpt for en femmer andre plasser i våre dager? Denne gangen fikk jeg med meg et ubetalelig stykke historie i form av en herlig liten skatt!
Det er jo ikke bestandig skatter ligger nedgravd i en jernbeslått eikekiste i hvit korallsand på ei øde øy i Karibien. Noen ganger befinner de seg rett og slett i en sliten pappeske fra Alf Bjercke, merket KNUT under et bord i en gymsal.

Og det er ikke alltid skatter består av gullmynter og glitrende edelstener heller,- av og til kommer de ganske enkelt i form av tynt, skjørt papir som bærer et umiskjennelig preg av akkurat passe fjern fortid – og har en kraftig eim av gammalt kott. Begravd under en topping av glorete, stygge juleservietter i esken til Knut fant jeg noe skikkelig kult,- en eller annens store serviettsamling fra seksti-søttitallet!

Nesten alle jentene jeg kjente samlet på servietter da vi gikk på barneskolen. Jeg prøvde jeg også, mest fordi det lissom hørte med, men jeg fikk aldri helt dreisen på det. Problemet var nok mest at jeg ikke helt klarte å se meningen i å ha en pappeske full av papirflak som man ikke kunne bruke til noe annet enn å se på. Eller bytte med andre. Så jeg hadde vel aldri mer enn maks en 3-4 stk. på det meste og kom aldri i en posisjon som gjorde meg attraktiv i serviettsamler-miljøet.
Nå derimot – er jeg superglad for at andre tok seg bryet, enten det var Knut eller noen som bare hadde rappa esken hans. For det er så utrolig mye god retro-historie i denne bunken, og jeg er ganske sikker på at den har stått helt urørt siden den ble parkert for godt en gang for ganske lenge siden.
Inntil jeg begynte å rote rundt og lage kaos i herlighetene, lå alt vakkert stablet og omhyggelig sortert i ulike kategorier, og jeg fikk meg en heidundrende tidsreise og en hel ettermiddag i nostalgi-paradis. Samme hvem det er som har eid disse serviettene, så er det noen som har levd barndommen sin i samme tidsepoke som meg selv, og uansett oppvekstmiljø og ståsted, så vil det alltid være fellesnevnere og man finner igjen mange av sine egne minner i en vilt fremmeds historie,- en historie fortalt med gamle servietter…

Så da var det duket for mimrestund igjen da…

Den nyervervede pappesken min rommer pust fra ei tid da mange ting var ganske annerledes enn nå, og den vekker til live minner om ting jeg husker – og noen jeg hadde glemt at jeg husket…

Jeg husker bilturer og cafeer med respatexbord og Kroneis til ei krone. Og softis-pause på Nebbenes med mormor og morfar på tur til eller fra Hedemarken.

gamle servietter

Det var en tid uten reklame på tv – eller tv i det hele tatt, og reklamebransjen gikk andre veier for å få budskapet sitt ut til folket.

 

Det var den gangen vi lekte cowboy og indianere i skauen – med kruttlapp-pistoler, ladd med røde remser med krutt som alltid tok slutt for tidlig. At folk blir plaffa ned på åpen gate er forøvrig neppe helt innafor som motiv på servietter lenger, men som bilde på veggen i furtebua til en etterhvert nokså tilårskommen cowboy kan det muligens funke fortsatt..

bilde av retroserviett
Ville vesten er ikke som før…

 

Det var misjonsmøter – med misjonærer som var hjemme på perm og fortalte i det vide og brede om livet på Madagaskar, og kanskje til og med viste lysbilder av misjonsstasjonene sine – som så omtrent sånn ut alle sammen:

 

 

retro påskeservietter

Det var påskeferier i den lille røde og hvite SMV’n vår med pølsegrilling og bål. Jeg husker også lykken over å finne den første hestehoven om våren – og vektløsheten på bena den aller første gangen vi endelig fikk lov å bytte ut tunge vinterstøvler med lette, små sommersko.

Og jeg husker alle barndommens juler, da «væla var et hus med fire vegger og saligheta var et bessmorfang»,- og jeg brukte å drøye ventetiden med å produsere utallige tegninger med favorittmotivet mitt – stearinlys og grankvister,- en interesse det later til at jeg delte med serviettindustrien..

retro juleservietter

 

Jeg husker bursdagsselskaper hos klassevenninner,- og kanskje aller best mitt eget i 1. klasse, da jeg på impuls hadde invitert jentene i klassen + et par andre som også hadde lyst til å komme, men glemte hele greia og mamma fikk panikk da dattera til presten plutselig ringte utpå formiddagen og lurte på når selskapet begynte.

 

Jeg husker safta til bestemor som hadde mugg på toppen og vi syns smakte som vin, selv om vi ikke hadde den ringeste anelse om hvordan vin skulle smake. Nå i ettertid vet jeg at det i hvert fall ikke var nevneverdig Amarone-preg over den.

Jeg husker at mamma og pappa tok oss med på sirkus en gang og gikk på en økonomisk smell fordi de hadde så mange unger og ikke hadde sjekka billettprisene på forhånd. Den minste broren vår tissa i buksa og vi andre venta på at elefantene skulle innta manesjen.

Og jeg husker alle de kule fargekombinasjonene og mønstrene som fantes på ting før alt forsvant i ei smørje av oransje og brunt en eller annen gang utpå søttitallet.

Retroservietter er forresten superkule å bruke som dekor på tomme blikkbokser dersom du skulle trenge noen nye potter til retro-potteplantene dine.

Eller du kan lage en helt unik, liten gave-eske av den ganske ordinære esken som den nye mobilen din lå i en gang

 

 

Og sist – men ikke minst, så har vi selvsagt alle blomster-serviettene da, som kanskje var de peneste av alle og  formelig oser av møblerte hjem, selskapeligheter, kaffeslabberaser, skramling med skjøre kaffekopper –  og litt av gamle damer. Og små jenter med sans for vakre ting.

 

I motsetning til dengang da, har jeg null problemer med å se nytteverdien i en sånn serviettsamling i dag, men jeg syns fortsatt ikke det er noen vits i å stue dem bort i en eske,for de er jo så fine og fortjener å bli sett! Derfor fant jeg fram decoupache-limet og klippet og limte litt underveis i mimreøkta. For med decoupache-lim og servietter, gamle eller nye, kan du enkelt og rimelig pimpe opp både det ene og det andre, eller rett og slett lage noe helt nytt!

Til bildene har jeg brukt noen rimelige, små lerretsrammer og boksene har jeg tradisjonen tro tatt vare på etterhvert som innholdet har blitt fortært.
Og fortsatt har jeg en hel eske full av gamle servietter til framtidige prosjekter,- du preker om å få mye glede for en femmer!

En strålende fin dag til DEG, og takk for at du leser!

 

Slips, gjenbruk og hårreisende barndomsminner

 

 

Det skjedde mye rart på sekstitallet, ikke minst på motefronten. Vi fikk nye hårete helter – fra gutta i Beatles med skammelig lang lugg til den engelske modellen Twiggy som skranglet seg på tynne bein over catwalken med minst like oppsiktsvekkende kort guttesveis. Fordi mamma og pappa var flinke til å følge med i tia, skulle slike hårreisende motestunt ute i den store verden raskt komme til å få ringvirkninger langt inn i heimen.
Vi gikk aldri til frisøren. I likhet med det meste annet var det mamma som fikset den biffen. Hun tauet oss inn etter behov, plasserte oss på en stol midt på kjøkkengulvet og ga oss en omgang med saksa enten vi ville eller ikke. Hun var en racer på rette pannelugger og frisyrer som nok etter alle solemerker av og til må ha vært mer inspirert av plastbollene i kjøkkenskapet enn av hårprakten til engelske popstjerner. Selv om vi hadde stor frihet ellers i hverdagen, var det på ingen måte ensbetydende med å ha råderett over egne hoder. Det fantes ikke rom for protester og det lureste vi kunne gjøre var å sitte dørgende stille for å unngå for mange feilskjær.
Det beste ordet mammaer vet om er praktisk, og en dag fant vår mamma ut at det ville være fryktelig praktisk å klippe kort guttefrisyre på alle jentene sine. Fra å være en søt sjuåring med halvlangt hår og ei diger sløyfe på toppen, ble jeg over natta forvandlet til en snauklipt åtteåring, fortsatt ganske søt, men uten mulighet for å finne feste til så mye som en liten hårspenne.

sekstitallsunger

Når jeg kikker på gamle familiebilder fra den tiden, så ser jeg at hun må ha feid over hele ungeflokken i samme jafs, – vi er temmelig identisk snauklipte hele gjengen, jenter som gutter. Det er riktignok litt mer luft og fylde i sveisen til den nest yngste, men det skyldes bare at håret hennes var som resten av ungen,- helt umulig å temme. Jeg ser også at jeg tross alt kom heldigere ut enn lillesøster, både når det gjelder frisyre og skjørtelengde…
Selvfølgelig er det veldig praktisk med kort hår, særlig på ungene til en seksbarnsmor med mer enn nok annet å henge fingrene i enn nisseknuter og sløyfeknyting. Det var bare det at det ga alle de tre nyblevne guttejentene hennes fikse ideer som skulle vise seg å slå ut på de underligste måter. Vi brydde oss ikke om hva som var hipt og kult, vi bodde i Degernes og det var uansett ikke stedet der fashion var det som sto i høysetet. Vi ville bare ha langt hår, og jo kortere mamma klipte oss, jo lenger ønsket vi at det skulle være.
Det vi ikke hadde av selvråderett over egne topplokk, tok vi imidlertid igjen i kreative løsninger.
Småsøstrene mine begynte å eksperimenter med skjerf. Ikke for å skjule sine snauklipte hoder, men som en form for parykk-substitutt. Årtier før debatten om muslimske hodeplagg ble et hett tema her i landet vandret de rundt på gården vår med lange skjerf som hang over hodet og ned på begge sider og lot som om det var langt hår. Fantasi er en vidunderlig ting, men selv i små jentehoder strakk den i dette tilfellet ikke til. De var skjønt enige om at det var vanskelig å få den rette look’en med rutete eller grønt hår som ikke hang helt sammen med de rette panneluggene deres, hverken når det gjaldt farge eller mønster. Og samme hvor langt det var på sidene, så var det ingen verdens ting bak.
Selv levde jeg i min egen lille verden og bedrev mye av tiden med å beundre måten de store jentene i skolegården gjorde et kast med hodet for å slenge det lange håret sitt vekk fra ansiktet på. Dette så bare så utrolig kult ut, derfor begynte jeg å gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde så mye som et lite fjon å slenge hverken den ene eller den andre veien.
Det kjente utsagnet som de fleste unger har fått høre en eller annen gang opp gjennom barndommen: » Ikke hold på sånn,- du kan bli sånn!», skulle raskt vise seg å stemme på en prikk. Slik hodeslenging er nemlig fryktelig vanedannende. På en måte kan det sammenlignes med å røyking,- du begynner fordi det er tøft, men plutselig en dag sitter du i saksa og klarer ikke å slutte igjen. Fra å være en uskyldig liten tulleting, gled det gradvis over til å bli en uvane som hodet mitt jevnlig utførte helt på egenhånd, uten at jeg behøvde å ofre det en tanke. Hadde jeg hatt det lange håret jeg drømte om, ville sikkert ingen ha reagert på bevegelsen i det hele tatt, men siden det glimret så til de grader med sitt fravær, ble det i stedet svært synlig.
Det plaget ikke meg, i hvert fall ikke før de voksne begynte å stille spørsmål om saken. Jeg skjønte imidlertid at jeg umulig kunne ha forventet noen forståelse fra dem dersom jeg hadde prøvd å forklare at når man går rundt og gjør et kast med hodet x antall ganger i minuttet, så er det bare for at det lange håret man ikke har ikke skal kile en i ansiktet. Derfor holdt jeg kjeft om det, og det begynte etterhvert å bygge seg opp en viss bekymring i de voksnes rekker.
En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle til en eller annen slags form  for skolepsykolog, noe jeg på ingen måte hadde noe imot. Jeg bare nøt å være mottager av oppmerksomhet fra offentlig hold og solte meg i glansen over å være litt spesiell. Det ble på en måte mine 15 minutter i rampelyset i løpet av barneskoletiden og jeg skrøt uhemmet av det til alle jeg så. Jeg kan huske at han stilte mange spørsmål og ba meg tegne noen tegninger, og det var det. Hva slags tilbakemeldinger han ga fikk jeg aldri vite, men jeg regner med at jeg ble friskmeldt momentant, for saken ble lagt død.
Først mange år senere fortalte bestefar meg at bakgrunnen for denne oppstandelsen var at de voksne var redd for at jeg led av en hjernesykdom som kalles St. Veitsdans,- en lidelse som bl.a. fører til ufrivillige rykninger, hukommelsesvikt og det som verre er. Et raskt lite googlesøk i nåtid viser at dette på ingen måte er noen trivelig sykdom. Derfor er jeg sjeleglad for at jeg slapp å ødelegge barndommen min med å dele de voksnes bekymring på dette området, og i stedet i lykkelig uvitenhet kunne fortsette med mitt,-  like hoderystende som før over datidens hårmoter, men for øvrig fullstendig fornøyd med tingenes tilstand.


 

Det fins gaver som er kjempemorsomme å få, sånn som f.eks. en splitter ny symaskin, og det fins skikkelig kjedelige gaver,- sånn som slips.
Det kule er at dersom man slår sammen disse to tingene, så ryker glatt den gamle matteregelen om at pluss og minus blir minus, og du kan ende opp med et aldeles positivt sluttresultat! Vi snakker Drømmeprinzens gamle, italienske silkeslips – lemlestet av ei god stoffsaks og gjenfødt som noe helt nytt og mye kulere av en Singer Confidence,- nemlig snasen hårstæsj for våryre småfrøkner i alle aldre! For det er jo alltid morsomt med noe nytt å pynte seg med nå som det drar seg mot sommer. Og av og til er det greit å få ryddet litt i klesskapet også.

slips

Det begynte med at Drømmeprinzen foretok en utrenskning i det store arsenalet han hadde av gamle slips og tilbød meg en hel bærepose full av overskuddsmateriell i all verdens spraglete varianter. Han tenkte bedre plass – og jeg tenkte gjenbruk.

Og katta tenkte ny seng…

 

Når du plutselig oppdager at gartneren har finni igjen det gamle skinnslipset sitt i haugen han ga bort og muligens ikke føler seg helt klar til å gi slipp likevel…

 

Med tanke på stoffmengden som fins i et slips, får det nødvendigvis ikke blitt de helt store kreasjonene ut av dem, men når du får sprettet dem opp og brettet dem ut, blir det likevel mer enn det ser ut til, og det holder fint til å lage en hårstrikk ala dette:

hå

Eller  til et hårbånd som dette:

hårbånd av

 

Siden det er forskjell på slips, både i lengde og bredde, blir målene på de ulike tingene litt sånn omtrentlig, det kan variere ganske mye hvor mye det er mulig å få presset ut av hvert enkelt.

Slik lager du hårbånd:

Hårbåndet har myk, bøyelig ståltråd inni og er derfor enkelt å forme som du vil uten å behøve å knytte det. Du trenger et ganske langt og bredt slips for å få nok stoff til det,  men det er jo ingenting i veien for å sy det av noe annet heller.

Klipp ut to like lengder på ca 80 ganger 7 cm, eller i den lengden og bredden som slipset tillater og skråklipp i hver ende. Sy sammen fra vrangen, men la det være igjen en liten åpning sånn at du får tredd inn ståltråden, som kuttes i samme lengde som hårbåndet.

hårbånd av slips

Lag en liten bøy i hver ende på den, så den ikke stikker hull i stoffet, sett den på plass og sy igjen åpningen for hånd.

Snilleste modellen med et hav av tålmodighet. Endelig kom det hue til nytte!

 

Hårstrikker,
eller scrunchies som de også kalles, kan du sy enkelt selv. Dersom du pynter dem med en sløyfe i tillegg blir de ekstra fine.

 

hårstrikk av gammelt slips

Sløyfen er forøvrig løs, så den kan taes av og på ettersom du vil.

Slik gjør du:

Det er lurt å bruke den bredeste, nedre delen av slipset til sløyfen, så du er sikker på at du har nok stoff til den. Til denne klipper du ut to like stykker som ser omtrent sånn ut:

Sløyfen syes sammen fra vrangen nesten hele veien rundt, men spar en liten åpning midt på så du får vrengt den. Deretter syr du igjen resten og gir den en runde med strykejernet.

 

Til selve strikken klippes to like stykker på 6 ganger 45 cm. Legg disse rette mot rette og sy sammen langsidene. Vreng stykket og tre gjennom en strikk som måler ca. 18 cm. Jeg har brukt vanlig buksestrikk. Sy sammen denne først, deretter bretter du inn kantene på hver side og syr dem sammen i hverandre for hånd.

hårbånd av slips

 

hårstrikker av gamle slips

 

Da  ønsker jeg deg en strålende fin dag her fra slipshaugen, enten du har mye eller lite hår, og tusen takk for at du leser!

 

Med hjartet på rette staden

Det sies ofte at kjøkkenet er husets hjerte, og hver gang jeg sitter ved siden av komfyren til Drømmeprinzen og ser på at han lager mat til meg, så tror jeg fullt og fast på at det stemmer. Helt fra første gangen han tok meg med seg hjem har dette vært et yndet samlingspunkt hvor det har blitt løst utallige verdensproblemer og utført imponerende handlinger på rekke og rad. Det aller første han imponerte med var vel egentlig å skrive bursdags-datoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta, for deretter å koke sammen et skikkelig herremåltid til meg,- og etterpå har det på en måte bare gått slag i slag…
Den godeste Drømmeprinzen viste seg nemlig raskt å være litt av en gourmetkokk, og sånt blir det naturligvis smøremyke damer og stjerner i boka av. En mann som mestrer matlagingens edle kunst og som aldri kommer til å glemme bursdagen din skal du jammen ta godt vare på!
Det er ikke småtterier han har tryllet fram av festmåltider i den tiden jeg har kjent ham, og når Drømmeprinzen kokkelerer – da er det han som er Chef! Jeg får aller nådigst lov til å dekke bordet og å hakke opp grønnsaker. Egentlig er jeg ganske god til å ikke tråkke i salaten med utidig innblanding om jeg skal si det selv. Jeg fyller heller gladelig resten av assistent-rollen med å holde ham med selskap, drikke rødvin og med å bedrive det han veldig snilt kaller for smalltalk. Med en smule selvinnsikt vil jeg vel heller kalle det for kontinuerlig kakling, men det er et resultat av at fordi vi bare ser hverandre i helgene, så lagrer jeg jo opp masse smalltalk hele uka igjennom, og når vi endelig møtes så renner mesteparten ut igjen på en gang.
Drømmeprinzen er den eneste jeg vet om som kan time et måltid nesten på sekundet. -Da er det mat om 23 og et halvt minutt, sier han, og bevæpnet med stekespade, gryter, panner og en eggeklokke jeg aldri blir klok på tryller han fram gyldne stekeskorper, deilige smaker og perfekt kokte små mandelpoteter som om han aldri skulle ha gjort annet.

Illustrasjonsfoto. Personen i historien er på ingen som helst måte identisk med personen på bildet.

Det er allikevel ingenting som slår de legendariske sausene hans! Her spares det aldri på godsakene. Stekesky, fløte, rømme og finhakket løk,- i tur og orden havner det i gryta. Helt til slutt setter han kronen på verket med en romslig skvett fra flasken med god vin av høy klasse som på dette tidspunktet har ført smalltalken til nye høyder og gjort meg lettere løsmunnet. Jeg våger meg derfor innpå med en antydning om det hadde vel egentlig holdt å bruke noe billig bordvin til sånn sauseproduksjon…? Dette får ham til å titte fortørnet opp fra grytene sine et lite sekund og svare med et slags indignert snøft,- Billig bordvin? Nei, sånt har vi da ikke her i huset!
– Og det er mer der det kommer fra, fortsetter han, jekker opp en ny flaske og vipper korken opp i skuffen under komfyren. Når denne skuffen etterhvert blir full, puttes alle korkene opp i en pose som jeg får med meg hjem.
God mat, god vin og en god porsjon bohem-ish ekstravaganse,- der har du Drømmeprinzen lissom – og jeg lever i grunnen godt med det jeg!

På hverdagene derimot, når helgen er tilbakelagt og jeg er tilbake i Kårboligen igjen med veska full av kork og må lage all maten min selv, så hender det av og til at jeg er litt mer i tvil med hensyn til det der med hus og plassering av hjertet… Om ikke annet så er jeg rimelig sikker på at kjøkkenet i Kårboligen rammes av noen små infarkt av og til. Mesteparten av året humper og går det riktignok helt fint, men på skikkelig kalde vinterdager, når gradestokken kryper under minus 20, hender det at hovedpulsåra kan fryse igjen i skapet under vasken og må tines opp med hårføner. Og når nordavinden kommer gufsende ut av dørsprekken i overskapet og treffer meg rett i pannebrasken mens jeg står å vasker opp, og det lissom blir et ørlite varmt drag i lufta hver gang jeg åpner kjøleskapet,- da blir det samling i stua! Men trøsten får være at uansett hvor kaldt det er på kjøkkenet, så er det enda kaldere på badet, og ni av ti dager i året er det et koselig kjøkken,- sånn gammeldags sommerhus-koselig på en måte. Og selv om hjertet skranter litt av og til, så har det flust med sjel.

Det er først når en skal ta bilde av kjøkkenet sitt man skjønner hvilken krevende oppgave det må være å være en sånn fotograf som tar bilder til sånne boligsalgprospekter. Åsså så mye rydding som må gjøres unna først da gitt… Men i det minste så ble det mer strøkent på kjøkkenbenken enn det har vært på år og dag.

Bortsett fra en og annen strømførende ledning og ny farge på veggene, så er det ingenting som er forandret noe særlig på her siden sekstitallet. Moderne fiksfakseri som oppvaskmaskin og avtrekksvifte glimrer med sitt fravær uten at det legger noen demper på stemningen, men når det skal tilberedes større middager eller noe skal stekes litt hardt, er det lurt å åpne døra, ta ut batteriet i røkvarsleren og å skru av andre elektriske apparater før start for å spare seg selv for strømbrudd og/eller skarpe pipelyder.
Dette er ikke et kjøkken hvor det er noe særlig poeng i å prøve å henge med i tia,- stilren design og moderne nyskapninger passer på en måte ikke så godt inn her. Selv den ikke lenger helt nye komfyren ser egentlig litt malplassert ut.

Det som derimot sklir rett inn, det er sånt som ikke er helt A4,- ting som er litt rare, morsomme, retro –  eller hjemmegjorte!

Et par gamle skatter og en nesten ny kaktus fra Ikea

Og det passer jo egentlig ganske bra det, siden jeg liker å pusle med gjenbruk og sånt. Så i dag serverer jeg noen ideer til kjekke og praktiske kjøkkenting som du kan koke sammen selv av gamle rester og billige råvarer.

Og vi kan jo starte med alle vinkorkene fra skuffen til Drømmers.

Siden jeg har hatt jevnt tilsig av dem i flere år nå, har jeg kunnet tillate meg å virkelig fråtse i kork! Noen har jeg brukt til en oppslagstavle med plass til huskelapper, kort, gamle konsertbilletter, bilder og alt sånt ruskomsnusk som jeg liker å ta vare på.

Denne er laget i en ramme jeg hadde fra før. Korkene er først delt i to på langs og deretter limt fast til bakgrunnen med trelim. Selve rammen rundt er malt med tavlemaling.

     

Korker er også fine å lage gryteunderlag av. Jeg har to stykker,- et hjerteformet et til helårsbruk og en stjerne som tas fram til jul.

korkhjerte

korkstjerne

Man får jo aldri for mange gryteunderlag, så her følger et par forslag til:

Gryteunderlag av kosteskaft

For å lage dette trenger du et gammelt kosteskaft, sag og en drill, i tillegg til ca. 1 m med tynt tau. Dersom du ikke har et som passer er det enkelt å tvinne et selv av hyssing.

Slik gjør du:
Kapp 6 biter på 18 cm. av kosteskaftet og bor hull gjennom alle stykkene på begge sider, ca. 1.5 cm. inn fra ytterkanten. Puss over med sandpapir der det trengs. Alle delene har fått et par strøk med hvit maling i endene, men resten av treverket har fått beholde den naturlige fargen. Lag en knute i enden av tauet og tre det nedenfra og opp gjennom hullene i kosteskaft-bitene på den ene siden. Knytt en knute tett over det øverste hullet og deretter enda en 20 cm. ut på tauet, før du trer det på samme måte ned på den andre siden og avslutter med en knute på undersiden.

gryteunderlag av kosteskaft

Kule kuler
Det aller enkleste gryteunderlaget lager du av trekuler som tres på en solid snor, strammes godt og knyttes sammen.

gryteunderlag

Til dette, som blir sånn middels stort, har jeg brukt 12 kuler som er 3 cm i diameter.

 

Felles for alle disse gryteunderlagene er at de også funker fint som pynt på veggen når de ikke er i bruk.

gryteunderlag av kosteskaft

Siden jeg først er inne på gryter,- gode grytekluter er en viktig ingrediens på ethvert kjøkken, og de aller beste er ofte dem du lager selv – f.eks. av gamle T-skjorter eller den fine ullgenseren som kom skeivt ut etter en runde på kokvask.

Med 2-3 lag ihelkokt lammeull er du bare noen enkle tråklesting unna å ha skaffet deg et sett kjempedeilige, myke grytekluter.
grytekluter av gamle T-skjorter
Dersom du liker å strikke, så trenger du bare 1 stk utvasket T-skjorte i str XL, et par strikkepinner og en ledig kveldsstund for å mekke sammen disse tykke, herlige godbitene!

Slik tråkler du:
Til hver av gryteklutene klipper du ut to like stykker på 20 ganger 16 cm, pluss et som er litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle tre lagene sammen med det minste i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting. La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så er det enklere å feste tråder underveis uten at det blir synlig fra utsiden. Broder mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene. Til slutt festes en hempe og den øverste kanten syes igjen.

Og slik strikker du:
Klipp opp en gammel T-skjorte i ca 1.5 cm brede strimler og legg opp 20 masker  på pinne nr 8-9. Strikk rettstrikk fram og tilbake til grytekluten ser passelig firkantet ut. Fell av, fest løse ender og sy på en passende hempe.

Her lukter det vel forresten superdupre, rasende billige julegaver lang vei…??

Bokser til smått og stort

Etter noen år med trege kjøkkenskuffer som gjør at jeg må ta i så hardt for å åpne dem at når de først går opp så er det med et rykk som får alt bestikket til å ende opp i en salig røre, ble jeg litt lei. For å få bedre oversikt og enklere tilgang til spiseredskapene begynte jeg derfor å samle dem i bokser på benken i stedet. Tomme hermetikkbokser vettu… ❤❤❤! Fordi jeg aldri blir enig med meg selv om hvordan de skal se ut, byttes de ut ganske ofte. Akkurat nå ser de sånn ut, så får vi se hvor lenge det varer. Sånn ca. til jul tenker jeg…

gjenbruk av hermetikkbokser

Noen bokser er egentlig dekorative akkurat sånn som de er også. Dersom de i tillegg er firkantede i formen og ikke altfor store, er de helt ideelle å henge på kjøleskapet og samle skrivesaker o.l. i. Det eneste du trenger å gjøre er å lime en litt skikkelig magnet på baksiden av boksen. Utrolig praktisk!

Ta kjøleskapmagnetene til nye høyder!

 

Bokser av papp
Har du noengang kjøpt melet ditt i en sånn boks og tenkt at: – Oi, det var jammen en fin boks! Den kan sikkert brukes om igjen.

Det har i hvert fall jeg tenkt, men jeg har også tenkt at det kan være greit å fikse litt på den først. Med litt ny dekor på utsiden blir de fine nok til å få komme ut av skapet og briljere på kjøkkenbenken.

Først er de malt hvite, og deretter har jeg kledd dem med papir og servietter som er limt på med decoupachelim. Sånne bokser er supre til oppbevaring av både nytt mel og alskens andre tørrvarer.

Smått, men godt
Det er ikke bestandig størrelsen det kommer an på, og av og til kan små gjenbruksbloggere være så heldige å kjenne noen med små fysiske plager som medfører knasking av små piller, som igjen  på litt sikt fører til superfint tomgods i form av små pillebokser – som viser seg å bare trenge noen små justeringer for å bli helt perfekte salt- og pepperbøsser!

salt og pepperbøsser av gamle pillebokser

Slik gjør du:
Fjern etiketten og mal eller trykk på bokstaver. Skjær av den ytterste ringen på lokket så det får samme størrelse som boksen. Puss det jevnt med fint sandpapir og lag hull med en syl e.l.

 

Og dette var dagens porsjon med smalltalk fra meg,- tusen takk for at du leser og strålende fin, ny uke til alle som en!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke akkurat Schønberg Erken, men close enough…

Av og til så får man seg noen sånne rare små aha- opplevelser, og her en dag så datt det plutselig ned i hodet mitt at jeg faktisk aldri har bodd helt alene før i hele mitt liv. Aldri.
Ikke før nå i høst.
Anne Maren fikk nemlig lærlingplass i en frisørsalong i Moss i sommer, og ingenting er bedre enn når sånne ting faller på plass. Men å bo i Degernes er ikke forenlig med å jobbe i Moss når du ikke har hverken bil eller lappen, så for noen uker siden pakket hun pikkpakket sitt og avsluttet samboerskapet vårt i Kårboligen til fordel for en liten leilighet i Fredrikstad, der hun og Kjell Trygve skal lære seg å stå på egne ben og poter.

Amy Flamy – klar for nye utfordringer!

Og da var det brått bare meg igjen her da, så med andre ord befinner jeg meg for tiden i nokså ukjent terreng, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig syns det er ganske deilig eller litt kjedelig… Det er vel det som kalles blandede følelser. Etter en mildt sagt heseblesende sommer hvor mammadrosja gikk i skytteltrafikk mellom Degernes og Særp slæsh Moss jevnt og trutt til alle døgnets tider dag ut og dag inn, har det vært godt for både sjåføren og drosja å få parkert litt, men det har blitt veldig tomt i huset, og veldig stille. Det er ingen som spiller musikk for full guffe på badet klokka sju om morran lenger, ingen som lurer meg til å se på YouTube-snutter av morsomme katter og Vegard Harm når jeg egentlig er opptatt med andre ting, det er ingen som lurer på hva det er til middag eller om vi skal se på enda en gammal «Mot i brøstet»-episode mens vi spiser. Og ingen som mjauer og krafser på døra og vil inn i varmen. Sånne enkle småting som var med på å sette farge på hverdagen er historie, og selv om jeg aldri var så veldig opplagt til full fest på badet klokka sju om morran eller syntes at Vegard Harm var så forbaska morsom – så savner jeg det. Men samtidig har det også blitt mye mindre klesvask, mindre kattehår i krokene, dorullene varer dobbelt så lenge og jeg kan spise lapskaus til middag hver hele uka hvis jeg har lyst…
Men,- jo, det ble tomt, selv om det også , i hvert fall innimellom, har blitt litt mer ryddig etter at Anne Maren tok med seg gitaren, katta, alle klærne og alle sminkesakene som brukte å ligge strødd rundt i huset,- selv om det fortsatt kan flagre en om annen løsvippe forbi og jeg sikkert kan finne enda en 2-3 hvite ankelsokker hvis jeg graver langt nok under sofa’n. Ja, åsså har vi naturligvis alle hodene da, som ikke fikk plass i en liten leilighet og som derfor har fått innvilget midlertidig asyl i kårboligen. Jeg har forlengst sluttet å skvette når jeg ser dem, men noe særlig selskap i dem er det ikke.

For de som måtte lure skal Anne Maren bli frisør og ikke bøddel…

Det tar litt tid å falle inn i en ny rytme,- for meg, og helt sikkert for Anne Maren også. Hun må lære seg å lage mat og å finne øreproppene sine uten mamma-hjelp og jeg må lære meg å betjene fjernkontrollen til tv’n selv. Ja, jeg er så lite inne i alle sånne duppeditter med mange knotter på, så etter å bare ha fått inn TV2 i tre uker, ga jeg opp og gikk løs på en bunke uleste Jørn Lier Horst-bøker i stedet. Det blir faktisk ganske spennende å lese krim på senga når det er så innmari tomt i huset, for gamle Kårboliger gir fra seg de underligste lyder enten det bor folk i dem eller ikke.

Det er livets gang dette her, og det er sånn det skal være,- at ungene vokser opp og skal videre ut i verden og framover, og det føles så utrolig bra når alt faller på plass for dem. Anne Maren har vært heldig med lærlingplass og  leilighet, hun tar ansvar, finner løsninger på ting selv og vokser på det. Og sånt gleder et mammahjerte mer enn noe annet. Jeg syns hun er kjempeflink jeg! Og av og til får jeg til og med lov til å være modell når hun trenger et ekte hode å trene «økende lengde» på. Hvem  har ikke drømt om en aldri så liten modellkarriere i blant lissom… 😎

Jeg hadde lyst til å gi henne noe med på veien da hun flyttet ut, noe mer enn den gamle stekepanna og alle de velmente mammarådene som hun aldri har vist noen overveldende interesse for. Noe hun kunne ha glede og nytte av når hun skal lære seg å stå på egne, vaklevorne husmorben for første gang.
Anne Maren ønsket seg rett og slett en kokebok. Ikke en sånn kjøpt en, men en som var hjemmelaget og spesialdesignet, med all favorittmaten hennes fra mamas kjøkken. Det syns jeg var en kjempegod ide og dessuten er det en skikkelig hyggelig ting å lage, så derfor sender jeg like godt tipset videre til andre mammaer som måtte være i samme båt,- eller til alle som sitter og klør seg litt i hue og lurer på hva de skal finne på i julegave til voksne unger som ikke har noe spesielt på ønskelista.
Det har tatt sin tid, for jeg ville gjerne gjøre den litt spesiell,  og jeg har glatt latt meg inspirere av den gamle kokeboka etter mormor, som mamma og jeg ble sittende å bla litt i tidligere i høst.

Mormors kokebok er i aller høyeste grad bygd opp etter lappeteppe-prinsippet, og gjenspeiler i tillegg til at hun jobbet på posten, også at hun helt klart var ei dame med egne meninger. Hun har justert på så godt som hver eneste oppskrift. Kuleste mormor! ❤

   

    

Så jeg kjøpte et sånn akkurat passe stort fotoalbum på Nille, fant fram skrivesaker, lim, saks og alt av gamle matblader og brosjyrer som jeg har tatt vare på i årenes løp, og en storstilt skrive-klippe-lime-prosess ble iverksatt. Den har holdt meg sysselsatt og engasjert i minst et par uker og gitt Kårboligen et velkjent og hjemmekoselig preg av godt gammeldags rotehus.

Det er en del jobb med sånne prosjekter, det blir utrolig mye papirsøppel av det – og i tillegg blir man så fryktelig sulten av å sitte og bla gjennom forlokkende bilder av sprøstekt svor og saftige kjøttfiller, nydelig dandert på glanset papir i time etter time, men det er supermorsomt, det utfordrer fantasien og det gir deg et unikt sluttprodukt som ingen har maken til! For håndskrevne kokebøker gror jo ikke akkurat på trær lenger, og selv om min versjon må sies å være skrevet i fonten «Rustikk slomsehåndskrift», så tenker jeg at det har vel sin sjarm det også…

Den mest krevende oppgaven viste seg fort å bli å lage forståelige oppskrifter ut av enkelte av husholdningens gamle klassikere, for det er ikke til å komme fra at de fleste av dem i utgangspunktet har vært nokså løselig bygd opp av tilfeldige slumper, dæsjer og skvetter, uten noen klar målestokk – for sånn blir det jo gjerne. Og begrep som «sånn passelig mye» eller «bare hiv oppi littegranne» sier faktisk ikke en nybleven husmor noe som helst. Det må inn med teskjeer og kryddermål i ordnede former for å gi mening.

Men nå er boka endelig ferdig. Det er ikke en kokebok med avanserte oppskrifter og eksotiske ingredienser,- det går for det meste i helt vanlig mat, som fiskegrateng, pizza og en og annen god kake, alt sånt som  hun liker.

Ost er ost og ostekake er ostekake…

 

Men visse retter er utstyrt med relativt spenstige navn, opplest og vedtatt en gang for alle av kreative unger for år og dag siden, utfra smak eller fasong på maten.

Det ville aldri i verden ha funka med noen navneendring etter alle disse åra, men det skader jo ikke å pynte litt på sannheten.

Som vanlig drar det ene det andre med seg, så akkurat da jeg trodde jeg hadde kommet i mål,  fikk jeg en ide om at det kunne være hyggelig å supplere med litt krydder, olivenolje og sånt som er kjekt å ha når seriøs kokkelering skal bedrives. Åsså fant jeg et søtt lite salatbestikk på Søstrene Grene som jeg ikke kunne motstå. Og det pynter jo alltid opp med en potte med litt grønt også…

Når det lissom bare baller seg på…

Dermed hadde det jammen plutselig vært svinaktig kjekt å ha noe å samle alt sammen oppi… Nå mangler det ikke akkurat på gammalt tral her i huset, så sannelig fant jeg en gammel vinflaske-kasse som etter en liten makeover viste seg å bli  helt perfekt til formålet –  og dermed var prosjekt kokebok til slutt i boks.

 

Ta taaa,- Mammas matkasse klar til levering!

For et par dager siden hadde Anne Maren bursdag. Da ble hun 19 år, og det eneste hun kom på at hun ønsket seg var en feiekost og et søplebrett. Voksenlivet ass…

Da ønsker jeg alle en fin, ny uke,- og tusen takk til alle som leser/liker/deler/og/eller følger med meg! Ikke minst – tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Det varmer og gleder meg kjempemasse! ❤

 

 

 

Uparfyrmerte uttalelser og annet snikksnakk

«Det er på tide å gå hjem når du begynner å se ut som passbildet ditt.»
(Erma Bombeck)

Selv den mest veltalende og godhjertede Drømmeprinz kan tråkke i salaten av og til og komme med uttalelser som han med fordel kunne ha spart seg for. Det mest krenkende han noen gang har sagt til meg er at jeg faktisk ser ut sånn som jeg gjør på passbildet mitt. Denne ytringen førte til laber stemning helt  fra køen i passkontrollen på Gardermoen til et godt stykke utenfor norsk luftrom og vil aldri bli glemt. Det er da vel for svingende ingen som har lyst til å se ut som passbildet sitt!!

Selv i disse selfie og photoshop-tider finnes det ting på fotofronten som er aldeles utenfor vår kontroll,- ja, det er selvsagt passbilder jeg snakker om. Ikke før har en begynt å bli fortrolig med sitt gamle jeg – så har det jammen allerede gått ti år og tiden er inne for fornyelse av både dokument og bilde. I visshet om at dette portrettet skal fremvises i hver eneste passkontroll en måtte komme til å passere ti år framover i tid, prøver man naturligvis å gjøre maksimalt ut av utseendet sitt i forkant. Så da jeg måtte fornye passet mitt sist, la jeg en «pen og diskret hverdags-makeup», temmet hvert eneste hårstrå til en viss grad av lydighet, kledde meg med omhu og øvde meg en time foran speilet på å se blid og naturlig avslappet ut med lukket munn. Tro meg,- det hjalp ikke en dritt! Alle anstrengelser til tross ble bildet seende ut som noe som er hentet rett ut fra politiets mugshot-arkiv og alt håp jeg eventuelt måtte ha hatt om noe annet forduftet i det damen på passkontoret utbrøt i det hun så det på skjermen sin: – Oi,- det ser kanskje ut som om jeg har skremt deg litt…! Det er aldri noe godt tegn når folk begynner setningen med «Oi»! Det hjalp heller ikke nevneverdig at hun sa med trøstende stemme at bildet ville bli myye mindre i passet og dessuten i svart hvitt. Det er der og da du skjønner at du lissom bare ikke har dagen din. Det er forøvrig ikke fargene det er noe galt med og det ble ikke SÅ lite. Som en ekstra bonus ble det til og med  lagt inn noen slags grå kruseduller over ansiktet mitt som ligner til forveksling på en del ekstra rynker.. Med ønske om en fin tur og hjertelig hilsen fra mitt ikke lenger spesielt lokale passkontor!

Dette bildet skal jeg altså leve med i mange år framover, og hver eneste gang jeg har stæshet meg opp og føler meg ganske fin og ferieklar skal jeg komme til å få en brutal påminnelse om egen tilstand før jeg forlater landet. Så i det jeg går gjennom sikkerhetskontrollen tørker jeg av meg fliret så de lettere skal kjenne meg igjen, holder munnen tett lukket og drar håret godt bak ørene. For det er ørene de tar deg på vet du,- hvorfor skal de ellers på død og liv måtte være synlige på passbildet? Det hender forresten ofte at de tar meg på både det ene og det andre. For mens reisefølget mitt, til tross for at han faktisk fikk passet sitt påskrevet av selveste bombepatruljen for bare et par blogginnlegg siden, sklir glatt igjennom, blir jeg mistenkelig ofte  hektet til side for en såkalt «tilfeldig» sjekk etter sprengstoff og annet snusk. Åsså jeg – som avsluttet min kriminelle løpebane allerede sommeren 1983, etter lettere smånervøs, men med hellet på min side å ha smuglet en blårev-jakke fra Rhodos inn i landet, – forøvrig et heller lite gjennomtenkt impulskjøp forårsaket av et par glass ouzo for mye, raust skjenket av en ivrig selger…
Sånn går det når du ser ut som en skurk i passet ditt…

Nokså nytt pass på en seng av mykt og deilig gammelt smuglergods…

Men så,- når kvalitetssikringen endelig er i boks og jeg under tvil har blitt godkjent som en ganske harmløs norsk borger med rent mel i posen og bare litt uskyldig ruskrask i bunnen på håndbagasjen,- får jeg slippe gjennom perleporten og føres rett inn til paradis! For har du tenkt på at noe av det første som møter deg når du har kommet deg gjennom alle sluser og er trygt inne i avgangshallen er kosmetikkavdelingen i taxfree’n? Tilfeldigheter? JEG tror det er det sleipeste salgstrikset i hele verden. Jeg tror de VET  hvilket lett bytte du er for skjønnhetsindustrien etter nylig å ha blitt konfrontert med eget passbilde, ribbet for belte, sko, sommer-reisehatt og andre pyntegjenstander, kommandert gjennom metalldetektoren med hattesveis og antrekket på halv tolv, har blitt plukket ut nok engang for den «tilfeldige» sjekken etter sprengstoff for deretter å ha blitt plukket enda mer på både her og der av en myndig dame og har fått hvert minste støvfnugg i den kaotiske håndvesken din gjennomlyst og gransket med mistenksomme blikk. Klart de vet du er nede for telling – og med list og lempe loses du rett inn i deres velduftende beauty-paradis,- som er fylt til randen med antirynkekremer, guddommelige serumer, posehindrende øyekremer – og gode to for en-tilbud på Biotherm bodylotion. Og jeg lar meg mer enn gladelig bedra hver gang. For der,- blant flasker, krukker og deilige dufter fra Lancome og Gucci – rekker jeg nesten å gjenvinne et snev av kvinnelig verdighet og troen på gode muligheter for evig ungdom, før vi styrer videre mot nærmeste restaurant hvor aller siste snev av fornedrelse druknes i et overpriset glass rødvin før avgang…

Ut på tur – nesten aldri sur..

Jeg elsker taxfree’n! Jeg elsker at den er der og får meg i balanse igjen med alle sine falske løfter om glatt babyhud, lukten av luksus og dyre dråper fra hyllemeter på hyllemeter med skinnende små glassflasker i de vakreste former. Og selv om klokka bare er halv sju på morraskvisten og du ser ut som ei kråke både i passet ditt og i det virkelige livet, så er det ingen verdens ting i veien for å ta seg en liten dusj fra en av prøveflaskene og i hvertfall LUKTE som en diva resten av dagen!

Vel ombord i flyet stapper jeg det begredelige passet ned i den kaotiske håndvesken, vipper sommer-reisehatten ned i pannen og nyter tanken på at verden venter mens jeg trøster meg med at både ungene mine og dama på passkontoret syns det var et stygt bilde av meg. En gang i blant velger jeg å tro at de har bedre dømmekraft enn Dømmeprinzen… Men han er jo snill da,- jeg får alltid vindusplassen! Og om en 8-10 år kommer jeg muligens til å syns at jeg ser helt smæshing ut på det bildet,- litt halvgæærn, men på en smæshing måte…

For tiden lukter det taxfree i hele Kårboligen,- skikkelig god gammeldags taxfree – og falmede idoler. Det har det gjort i flere dager nå og jeg tror nok det kommer til å henge i enda en stund…

parfyme

Da Anne Maren flyttet hjemmefra for noen uker siden, lot hun det nemlig stå igjen en solid samling med forlengst parkerte, halvtomme parfymeflasker (eller halvfulle, alt etter om man er optimist eller pessimist vet du…), med grei melding om at hun tenkte at jeg kanskje kunne bruke dem til et eller annet… Og det kunne jeg jo.

Når du oppdager at dattera di i årenes løp har klart å samle så godt som hele regnbuen i form av parfyme…

Nå har jeg på ingen måte noen planer om å begynne å dynke legemet mitt i Justin Bieber-parfyme anno 2014, men med noen enkle små grep og solid  redskap så kan sånne gamle flasker bli til verdens søteste små blomstervaser!

«Someday», Justin,- det er visst i dag det gitt…
Avbitertang fra Europris,- alle flaske-herperes beste venn…

Kort forklart,- du går til angrep med en avbitertang, fjerner alt på toppen av flasken, heller ut eventuelle parfymerester og skyller flaskene godt.. Ferdig!

Parfymeflasker

I skrivende stund stiger det  fortsatt en eim av ungdommelig belieber-lukt opp av avløpsrøret i kjøkkenvasken, og brødskivene hadde en aldri så liten smak av One Direction’s «Our moment» i minst to dager. Ja, det ble visst litt søl, så et godt tips: Ikke demonter parfymeflasker på kjøkkenbenken! For å vasse rundt i tilårskommen godlukt i dagevis kan bli litt i meste laget for hvem som helst, men jeg er ganske så fornøyd med de nye blomstervasene mine da, som kan kombineres i alle mulige varianter, alt etter humør, årstid eller hva slags blomster en har å putte oppi!

tomme parfymeflasker blir finfine blomstervaser
Pretty in pink…

 

Tomme parfymeflasker er fine som blomstervaser
Servert på et sølvfat. De små sølvplett-fatene, kjøpt på loppis for en femmer, er fine å samle flaskene på.

parfymeflasker blir fine blomstervaser

 

Gamle parfymeflasker - nye blomstervaser
Med fargerike vaser trenger du egentlig ikke blomster engang. Det kan bli fint med bare noen grønne blader også.

 

Men nå er det på tide å komme seg ut og trekke inn litt deilig, frisk høstluft. Strålende fin oktoberdag til alle som en! 🌞

 

 

 

 

Litt flaskeprat på en fredag

glassflasker

Årlig fyller Ola Nordmann ,- sjelden lydløst, opp landets glasscontainere med tonnevis av gamle syltetøyglass, flasker og annen glassemballasje i god resirkuleringsånd. I følge SSB blir ca. 90 % av alt glasset vårt levert til gjenvinning,- syns vi er flinke jeg! Og de siste 10 prosentene? De tar vi hobbyentusiaster gladelig på oss skylden for å ha beholdt selv for å bruke til mer og mindre matnyttige prosjekter.

Det er ikke til å komme fra at jeg er veldig svak for fine flasker. Noen ganger liker jeg faktisk innholdet i dem også, men det er en helt annen sak… Det er heller ikke til å komme fra at de aller fineste flaskene mine er laget av glass og veldig ofte stammer fra en statlig bedrift med monopol på salg av edle dråper. Derfor kan dette innlegget brått komme til å inneholde enkelte ufrivillige reklameinnslag for ymse styrkedrikker fra overnevnte og muligens få undertegnede til å framstå som litt av en drukkenbolt, men til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke har tømt alle disse flaskene selv, og at de dessuten er samlet sammen over mange år. Så det så!
Og når en har samlet på noe i mange år, så har det lett for å hope seg opp litt. Derfor er Kårboligen full av flasker i alle tenkelige varianter,- store og små, gamle og nye, i ulike fasonger.

Halden Bryggeri

Jeg har for eksempel ei hel bryggerikasse full av firkantede gamle gin-flasker, jeg har ei kulerund flaske fra Ungarn hvor innholdet smakte såpass pyton at Drømmeprinzen en dag tømte hele skiten i vasken og ga tomgodset til meg, og jeg har en trekantet en som heller aldri har vært drikkbar, riktignok av andre årsaker, men egentlig ganske close…

flasker

 

Og jeg har  massevis av andre flasker som jeg har plukket med meg langs livets vei og spart på bare fordi de er pene. I det hele tatt,- jeg har flasker for enhver anledning. Og de fleste av dem er fine å bruke til litt av hvert så jeg beholder dem nok en stund til.

Vannkarafler
Enkelte flasker blir tatt vare på fordi jeg har et nært og personlig forhold til dem. Det gjelder blant annet Limoncello-flasken jeg kjøpte da vi var i Pompeii for noen år siden, og også en med italiensk markjordbærlikør som «bare» kommer fra polet på Liertoppen, men som ga Drømmers og meg en liflig smak av sommer gjennom mange kalde vinterkvelder. Den smakte faktisk skikkelig markjorbær! I tillegg til at de vekker mange hyggelige minner, er disse to hvite italienerne i frostet glass et pent par.

vannkarafler av flasker

Hvis du har endel fine flasker kan de være veldig dekorative å bruke som vannkarafler når du skal ha selskap. Sett gjerne et par, tre sammen hvis de ikke er så store, og det skaper bare ekstra liv til bordet hvis du bruker flere ulike.
Mine har fått tekst med sjablonger og hvit maling, men om du vil pynte litt ekstra på dem eller ei er selvsagt smak og behag.

Det er også enkelt å lage frost-effekt på glass selv dersom du syns det er fint. Bl.a. Panduro har en lakk til dette formålet, som du bare påfører det du ønsker å froste og herder i stekeovnen etterpå, og jeg mener å ha lest at det fins en spray til dette formålet også.

frostlakk

Den funka den..

 

Olje og eddik

Når Bache Gabrielsen har slått på stortromma og laget en flott samleeske med en kolleksjon av fem utvalgte godbiter, og jeg er så heldig å kjenne en som tømmer dem i tur og orden og lar meg få arve alt tomgodset etterpå, da føles det nesten bittelittegranne som å vinne i lotto, for disse flaskene er skikkelig fine, i stilren design og med pottetette trekorker på toppen!

Et par av dem har jeg malt tekst på ved hjelp av sjablonger og maling og som den tilsier, bruker jeg dem til olje og edikk.

flasker

Jo eldre jeg blir, jo mer makelig anlagt blir jeg, og det gir seg bl.a. utslag i sånne ting som en nyvunnen forkjærlighet for bruk av sjablonger. Selv om det hender det tyter litt utenfor kantene, så går det superraskt å rydde opp i i forhold til å sitte å pirke-male bokstaver med tynn pensel.

Slike flasker kan også være kjekke å ha hvis du trenger en rask liten gave. Fyll den med god olivenolje og tilsett et par fedd med hviløk, en chili og en kvast timian eller rosmarin – så har du en krydderolje som både ser snasen ut og som smaker godt.

krydderolje

Eller fyll den opp med badesalt, hjemmelaget likør eller noe annet mottageren blir glad for..

Blomstervaser
En av de kuleste flaskene jeg har er denne hardbarkede lille tøffingen.

j. damoy paris

Den fant jeg i skauen en dag jeg var på pinnejakt, sånn halvveis stikkende opp fra bakken. Jeg aner ikke hvor gammel den er, hva som har vært i den eller hvordan den har havnet der, men selv om den må ha ligget i jorda i mange år ble den ikke så verst fin etter at jeg fikk tømt den for jord og barnåler og vasket den ren. Jeg har googlet J. Damoy, Paris, og kom ikke overraskende til Paris, men ble egentlig ikke så mye klokere, bortsett fra at jeg fant ut at den må stamme fra en ærverdig gammel bedrift med samme navn. Litt morsom er den i hvert fall, og den egner seg ypperlig som blomstervase for sånn passelig små blomster, så det har den fått lov å jobbe som i hele sommer.

blomstervaser, flasker

 

En aldri så liten honkepinker før avgang…

London Eye
London  – Ay ay!

Når en bare skal ha det bittelittegranne ekstra morsomt på Gardermoen mens en venter på flyet til London – så er det ikke rare greiene som skal til. For når sola skinner og Clapton venter i Hyde Park, da er stemningen egentlig på topp fra før.

Eric Clapton
Sommerens konsertopplevelse

Et par knøttsmå knerter, rasket med fra hylla i taxfree’n gjorde da heller ikke noen særlig forskjell fra eller til, men synet av de små grønne flaskene fikk kreativiteten til å blaffe opp et ørlite svakt øyeblikk, og der og da kjentes det ut som en god ide å kanskje kunne bruke dem til et eller annet en eller annen gang.

Ikke akkurat noe å bli mett av, men sikkert veldig bra mot forkjølelse …kremt kremt..

Og sånn gikk det til at de fikk skrangle med hele veien til England og hjem til Kårboligen igjen, i stedet for å ende sine dager i ei søplebøtte på OSL.
Gjensynsgleden var vel sant og si ikke den aller største da de senere ble funnet igjen i en plastpose på bunnen av kofferten, for da var de forlengst glemt og jeg trodde at posen kanskje inneholdt et eller annet morsomt som jeg også hadde glemt og ikke bare fire klissete småflasker. Men når man først har drasset med seg dette tomgodset tur retur over Nordsjøen så får en for skams skyld prøve å gjøre det beste ut av det, derfor ble de befridd for etiketter, fikk en runde med frost-lakk for å bli mattere og til slutt litt enkel dekor med hvit, permanent tusj. Dermed endte de opp som noen bittesmå blomstervaser som passer akkurat til

Noen bittesmå avleggere…
eller noen bittesmå blomster…

 

…på en bitteliten hylle.

 

Lysestaker
Disse har jeg vist i et innlegg før, men de tåler en reprise. Enkel og grei måte å lage seg noen nye lysestaker på!


Adventsstake
Selv om vel ingen har begynt å tenke på jula enda, så tar jeg med et par bilder av fjorårets adventsstake også. Bare man får fjernet etikettene og satt på noen tall i stedet, så blir enhver flaske skinnende uskyldsren og kan plasseres midt på stuebordet og hjelpe til med å holde styr på nedtellingen mot jul!

Og etikettene er greie å fjerne på denne måten:
Fyll flasken med kokende vann (og da snakker jeg kokende), så løsner den lett og er enkel og rive av. Eventuelle limrester taes bort med litt neglelakkfjerner.

 

Da ønsker jeg alle en feiende fin fredag,- hold på hatten! Og husk at bak enhver kjedelig etikett kan det skjule seg en vakker  liten flaskeskatt!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Strandbag av bæreposer,- skikkelig bærekraftig gjenbruk!

Plastic fantastic

Da jeg var liten hadde jeg en dukkevogn som vel sant og si ikke var noen dukkevogn i det hele tatt, men mer en slags …pulk. Jeg bare kalte det dukkevogn.  Egentlig var det ikke noe annet enn en bag med kalesje,- helstøpt i rød hardplast. Ekte sekstitalls-plast, alle evigvarende plastprodukters mor! Den var tvers igjennom bunnsolid og dens eneste svakhet var mangel på understell og hjul. For at dukke-babyene mine likevel skulle komme seg litt ut og rundt omkring, dro jeg den etter meg over stokk og stein i en hyssing. Den veltet lett i krappe svinger, men den tålte absolutt alt. Det samme gjorde heldigvis babyene, siden de var av sekstitalls-plast de også.
Jeg fant igjen denne dukkevogn-pulken min for en del år siden, i en ospelund full av liljekonvall ved gården der vi vokste opp. Flere tiår i vær og vind hadde ikke engang bleknet rødfargen, og bortsett fra et stort menneskeskapt hull i bunnen var den lik seg. Det så overhodet ikke ut som noen nedbrytningsprosess var nær forestående, men naturen hadde i tidens løp grodd gjennom og rundt den og nesten gjort den til en del av seg. Selv om alle vet at plast og natur ikke er noen god kombo lot jeg den få ligge der den lå uten snev av dårlig samvittighet,- gamle barndomsminner fortjener tross alt en vakker gravplass!

I disse dager hvor det settes masse fokus på problematikken vedrørende alt plastavfallet både i havet og ellers på kloden, må jeg med skam bekjenne at jeg er en av dem som aldri har med meg eget handlenett i butikken heller, men alltid sier jatakk når jeg blir spurt om jeg vil ha bærepose. Med mindre jeg bare har kjøpt meg ei lita truse på H&M eller noe annet småtteri da,- det går rett i håndveska. Derfor hender det titt og ofte at det tyter tomme bæreposer opp av den nederste kjøkkenskuffen ( …og en sjelden gang imellom truser opp av veska mi ). Men nå har jeg tatt skikkelig grep. Rundt heklenåla. Så i sommer får alle posene bli med meg på stranda i stedet for å ligge  og vansmekte i skuffen sin. Hvis du har et stort nok antall tomme bæreposer kan du nemlig hekle deg en fin strandbag med alt du trenger for en herlig dag i sola. Og ja, det går med mange. Jeg kom ut av tellinga etterhvert, men skuffen ble i hvert fall tom og jeg måtte ut på bygda og tigge til meg noen flere fra velvillige slektninger.

Selv om de fleste muligens så smått begynner å bli ferdige med ferien og det drar seg mot skolestart, så er det ikke nødvendigvis dermed sagt at sommeren er over på en stund enda, så hvis du driver på litt så rekker du sikkert fortsatt å hekle deg en bag til solfylte strand-dager du også,-  og ellers så er den jo fin å bruke til mye annet.

strandbag av bæreposer

 

Slik lager du «garn» av bæreposer:
Legg posen flatt og brett den dobbelt tre ganger i lengderetningen. Fjern hanker og bunn og klipp  1 – 1,5 cm brede strimler tvers over hele posen.

"garn" av bæreposer

Brett deretter ut alle stykkene og lenk dem sammen som et kjede.

På denne måten slipper du mange «knuter på tråden» og kan enkelt bare lenke sammen mer «garn» etterhvert som du hekler.

Og slik hekler du en strandbag:
Legg opp 5 lm med heklenål i str. 5 og samle maskene i en ring med en kjm.
1. runde: Begynn med to lm (= 1. halvst.), fortsett med å hekle 7 halvst. rundt ringen og avslutt med en kjm i 2. lm. Start og avslutt hver runde på samme måte.
2. runde: Hekle 2 halvst. i hver av halvst. på forrige runde.
3. runde: ( 2 halvst. i første halvst., deretter en halvst. i neste halvst.) osv. hele runden.
4. rund øker du i hver 3. halvst., neste runde i hver 4. osv. Pass på at du får en flat og rund sirkel, og juster underveis om nødvendig med å øke litt mer eller mindre.

Når bunnen er ca. 25 cm i diameter, fortsetter du arbeidet uten å øke ytterligere 30 cm. Deretter lages en hullbord til å tre snor igjennom på denne måten: Begynn runden med 5 lm, lag en stav ned i 3. halvst., deretter 2 lm, hopp over 2 halvst., osv. ut runden. Neste runde hekles en halvst. i 1. stav, deretter 2 halvst. i lm-buen, osv. ut runden. Fortsett med halvst. 4-5 runder til.

Hvis du vil kan du avslutte med en bølgekant øverst. Denne lages ved å hekle 6 halvst. i samme halvst., hopp over en halvst. lag en kjm ned i neste halvst. hopp over en halvst., deretter 6 halvst. i neste osv.
Tre en solid snor gjennom hullborden til slutt, ta deg en tur på stranda og gled deg over hvor god plass det har blitt der nå som fellesferien er over – og ikke minst i poseskuffen!

Strålende fin dag til hver og en og takk for at du leser!

 

 

)

 

Brødposer av lin og «Iveranna’s Secret»

brødpose av lin

Da var tiden inne for å sette saksa i den fine linduken jeg kjøpte på loppis for noen uker siden og gjøre den om til noe nytt. Jeg har ikke bruk for flere duker, derfor har jeg benyttet noe av den til å lage brødposer i stedet.
Det er noe helt eget ved lin syns jeg. Det har vært dyrket og brukt av mennesker i over ti tusen år, og har dermed et solid sus av tradisjon over seg. Det er naturlig, vakkert, slitesterkt – og selv om det blir ganske fort skrukkete, så blir det det lissom på en slags sånn litt eksklusiv måte.

lin

Bunadskjorter, Drømmeprinzens fineste sommerbukse og duker som man av og til kan finne på loppis er laget av lin. Og mange av de tingene som befant seg i den store kista på kottet vårt i «gamledager». Av en eller annen grunn får linstoff meg alltid til å tenke på utstyrskista til tante Iveranna.  Hvilket igjen får meg til å huske de forbaskede underbuksene hennes…

Tante Iveranna var ikke tanten vår i det hele tatt, men pappa sin, og selve prototypen på en gammel frøken.
Siden hun døde da jeg var åtte, er minnene mine om henne egentlig ganske vage. Via en samtale mellom voksne som jeg antagelig ikke skulle ha overhørt, hadde jeg snappet opp at hun ikke var særlig glad i unger, så jeg prøvde stort sett å holde meg på avstand fra henne. Jeg klarer ikke å mane fram noe annet bilde i hodet mitt av henne enn et minne om en gammel dame som alltid satt i stolen sin på samme sted, som en litt skyggefull del av interiøret, mens hun fulgte med på oss og mislikte unger for harde livet. Jeg kan ikke huske hun sa mer enn en setning til meg så lenge hun levde, og det var en gang hun spurte meg hvordan det gikk på skolen.
Da tante Iveranna døde, slett ikke på noe spesielt gunstig tidspunkt, viste det seg at hun etterlot alt sitt jordiske gods og gull til pappa. Hvor mye gods og gull det var snakk om vet jeg ikke, jeg husker bare innholdet i den store kisten.
For en innbarket gammel frøken var det egentlig sørgelig bortkastet for egen del, å ha bygget seg opp en så innholdsrik utstyrskiste full av bare ubrukte bruksting som det tante Iveranna hadde gjort i løpet av et langt liv. Å samle utstyr til framtidig ekteskap og egen husholdning – det var sånt man holdt på med før man giftet seg i gamle dager, men siden tante Iveranna aldri kom så langt som til hverken mannfolk eller giftemål må hun bare ha fortsatt å samle i all evighet. I tillegg til vakkert broderte duker og andre ting, besto samlingen hennes altså av en svær kiste fylt med nok sengetøy, linservietter og kjøkkenhåndklær til å utstyre et helt lite hotell.
Denne ble stablet inn bakerst på kottet vårt, og der sto den som en bauta over tante Iverannas tapte drøm om en gedigen husholdning og holdt familien selvforsynt i all framtid med lakner, broderte putetrekk og kjøkkenhåndklær i fineste linkvalitet.

The best of tante Iverannas skattekiste..

Alt dette var både vel og bra, men med på lasset fulgte beklageligvis også en solid bunke med underbukser. Om tante Iverannas underbukser er det en ting å si,- de var tusen lysår unna alt vi forbinder med snasent undertøy. Det eneste positive med dem var at de i det minste så nye og ubrukte ut. De var laget av griserosa bomullsstoff, omtrent sånn som brukes i collegegensere, tykt, varmt og med flosset innside. De var store og romslige og hadde en rekkevidde fra godt over livet til midt nedpå lårene, der de endte i en strikk som rynket alt stoffet sammen rundt hvert bein. I tillegg hadde de et ekstra stykke av samme stoff innfelt i skrittet, sånn at du fikk følelsen av å bli sendt lukt tilbake til bleiestadiet i det øyeblikket du trakk dem over hoftene.
Denne tvilsomme delen av arvegodset til pappa var på ingen måte beregnet til noe som helst annet enn å beskytte et relativt stort areal av en gammel frøkens understell mot selv den kaldeste nordatrekk, og de burde helt klart ha fått lov til å gå i graven sammen med sin eierinne i all stillhet, eller å ha gjenoppstått som pussefiller. I stedet parkerte den vanligvis så tidsriktige moren vår all kulheten sin i hvilemodus og formelig pepret oss med favoritt-mammaord som PRAKTISK, FORNUFTIG og GODEOGVARME! Snille jenter uten tilstrekkelig med slagkraftige motargumenter og opprørsevne endte dermed opp som særdeles uheldige ofre for feilslått moderlig omtanke og tante Iverannas monsterunderbukser, i full visshet om at det aldri mer ville bli foretatt innkjøp av normale jentetruser i heimen før disse var blitt slitt sønder og sammen. Og sånt tar tid. Det tar så  fryktelig lang tid…
En ting var å bruke dem i dagliglivet, selv om de var både klumpete og uformelige og la seg som tykke valker inni crimpline- og terylenebuksene våre. En helt annen ting var ydmykelsen ved å måtte vise seg med dem i all offentlighet. Og slikt skjedde fra tid til annen. Gymtimene på skolen gikk relativt greit,- man lærte seg fort til å være lynkjapp med klesskiftene. Men når det var legeundersøkelser – da var det kjørt! Da måtte alle jentene kle av seg alt unntatt trusa og vente i samlet flokk på å bli sendt inn til doktor Bull i tur og orden for kontroll av alle funksjoner. Blottlagt, ydmyket og rødmende av skam sto man der midt i flokken av helt normalt betrusede klassevenninner ikledd tante Iverannas underbukse-nikkers, som en manisk prøvde å justere ved diskret å skyve noe av overskudds-stoffet oppover lårene og nedover fra livet for å trykke den litt sammen og gi den et mer minimalistisk utseende. Det funka selvsagt ikke,- det er ikke mulig å få så mye tykt stoff til å forsvinne i løse luften.
Det må ha vært snille jenter i klassen min,- det var aldri noen som ertet eller lo, og dersom noen fniste litt i smug så så jeg det aldri. Men jeg tror det var sånn med ungene på den tiden, de fleste av oss risikerte på et eller annet tidspunkt å bli utsatt for pinlige mamma-innfall og viste at sånt rådde man ikke med. Og i neste omgang kunne det være en selv som ble offer for uheldig arvegods eller feilslåtte motepåfunn, derfor var det greit å ligge litt lavt i terrenget.
Det ble en utrolig møysommelig og langvarig prosess å få jobbet seg ned til bunnen av den rosa bunken, men selv om ydmykelsene sto i kø underveis er en ting hevet over enhver tvil,- Alle som i løpet av barndommen måtte lide seg gjennom vinter og votter i tante Iverannas undertøyskolleksjon kom styrket ut av det uten så mye som en eneste liten blærekatarr underveis, og vet bedre enn noen andre å sette pris på magien i en snerten liten blondetruse!

——————-

Tilbake til nåtiden:

Når man har en relativt stor linduk og en nøye uttenkt plan for hva deler av den skal brukes til, men ingen symaskin,- da er det superfint å også ha en mamma som er en racer til å sy! Dermed var det faktisk bare å klippe ut noen passende stoffbiter, ekspedere dem videre og få dem tilbake et par dager senere – fiks ferdige! Tusen takk for kjempefine brødposer mamma GS, – de ble akkurat sånn som jeg så dem for meg!
Hvis du har lyst til å sy din egen pose, så trenger du et rektangulært stoffstykke på sånn ca.  30×100 cm. Det kommer selvsagt litt an på hvor store brød du har. Dette brettes dobbelt og syes sammen i sidene. Øverst syes det en løpegang til å tre en snor gjennom. Sånn veldig enkelt forklart…

Tre gode grunner til å bruke brødposer av lin:

I brødposer av lin,- eller bomull for den saks skyld, vil brødet holde seg sprøtt og godt lenger. Plastposer gjør at skorpen blir fortere myk fordi all fuktigheten blir stengt inne sammen med brødet.

Det er altfor mye plast på jorda. Brødposer av stoff er miljøvennlige og plastbesparende.

Brødposer av lin har utseendet med seg. Det samme kan neppe sies om plastposer.

brødpose i lin

Tre brødposer ble det av loppeduken i første omgang, og med litt ekstra pynt på er de nå fiks ferdige og klare til bruk.

broderi

Til den første har jeg funnet en bit av et fint, gammelt broderi, som jeg fikk mamma til å sy på posen, – mest til pynt, og kanskje også som en slags liten gest til tante Iveranna nå som jeg ikke er et mislikt barn lenger,- fordi hun – helt uten å vite det, har lært meg å sette pris på lintøy og vakre broderier, … og fordi hun tross alt holdt rompa mi varm gjennom altfor store deler av barndommen…

brødpose i lin

Den andre har fått en enkel «brødtekst» ved hjelp av bokstavsjablonger og vannfast markeringstusj.

brødpose i lin

Det har den tredje fått også. Den skal Drømmeprinzen få. Det er gutten sin som liker brød med sprø svor, så den kommer han sikkert til å bli skikkelig glad for!

brødpose i lin

Det ene fører det andre med seg, så det har blitt mye baking av demo-brød denne uka. Man presenterer jo for skams skyld ikke splitter nye brødposer med en stusselig First Price-kneip stikkende ut av dem lissom… Utfordringen ble å ikke spise opp alt før bildene var i boks,- nystekt brødstoff vet du – ille godt!

Strålende fin sommerkveld til dere alle,- nyt sola, varmen og livet generelt!

 

 

 

 

 

 

Lommetørkler – sånne søte, småblomstrete vintage-greier…

fioler

For en fantastisk uke det har vært,- sol, varme, traktorer overalt og gras som er så grønt at man nesten blir blendet av det. Det lukter til og med godt av regnet! Det er mai på sitt beste, og en kan lissom aldri få nytt det nok!
Og midt i all denne herligheten har jeg fått med meg enda et loppemarked også. Til enda mer begeistring og glede. For midt inne i en gedigen haug med falmede gardiner og velbrukt sengetøy fant jeg en skikkelig fin liten skatt. Du vet – den som graver på loppis den finner! Ja, nå er det vel ikke alle som ser den helt store verdien i en plastpose med gamle lommetørkler kanskje, men vi snakker sånne søte, småblomstrete vintage-saker da, rene og pene og fullstendig snørr og buse-frie.

lommetørkler, vintage

Vintage er vel i grunnen bare et finere ord for sånne halvgamle ting som ikke har rukket å eldes lenge nok enda til å falle inn under antikk-begrepet. I utgangspunktet ble det brukt som en betegnelse på vin av fin gammel årgang, men etterhvert har det blitt tatt i bruk som beskrivelse på det meste som har noen år bak seg, som klær, pyntegjenstander, møbler, lommetørkler  …og av og til på sånne folk som meg…  For en tid siden hadde jeg en T-skjorte som jeg egentlig likte godt og brukte ganske mye – helt til en sleivkjefta sambygding kommenterte: «Vintage ja… det må vel vel være innholdet som er det da…. Hø hø hø…»

Rakkestadkællær assa,- det er guttæne sine som kan kunsten å sjarmere damer i senk det gitt… Hø hø. «Innholdet» i T-skjorta fikk seg en aldri så liten knekk og som det kanskje kommer fram av bildet så blir dette plagget bare brukt til malejobber nå. Men om jeg ikke kan fordra å få vintage-stempelet på meg selv, så liker jeg disse lommetørklene desto bedre. Jeg digger alt ved dem, fargene, mønstrene,- jeg syns rett og slett at de er dritfine!

lommetørkle    lommetørkle

Det er lissom et sus av sekstitall over dem. Det var sånne man kunne være så heldig å vinne en to-pack av på utlodningen i barneforeningen Vårsol hvis en hadde litt flaks. Sånne som var så pene at en aldri hadde hjerte til å snyte seg i dem, men bare gledet seg over å eie.

lommetørkler, vintage
Kanskje ikke like hygienisk og praktisk som en pakke papirlommetørkler, men i hvert fall mye penere

Åsså fantes det andre typer…

lommetørkle
Hakuna matata! På sekstitallet var Afrika et spennende sted veldig langt borte. Det var nesten bare misjonærer som hadde vært der…

Enkelte ting går aldri over, så når du mange år senere snubler over en stor pose med nesten femti slike klenodier på loppis, da er det ikke noe å lure på,- de blir med deg hjem!

Dermed gikk alle planlagte gjøremål for den kommende uka rett i vasken og i stedet ble 48 små tøystykker beundret, sortert, vasket, strøket og lagt en slagplan for. Jeg syns de fortjener å komme fram i lyset, derfor har jeg brukt de fineste av dem til å lage en gardin.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bare sy dem sammen i hverandre, men fordi de er ulike i størrelsen fant jeg ut at det ville bli mye enklere å rett og slett feste dem utenpå en ferdigsydd en.

gardin med lommetørkler

Dermed røk liftgardinen på soverommet. Det er mye stoff i en liftgardin når du får plukket den fra hverandre, og den hadde ikke noen stor nyttefunksjon der den hang uansett, for vi gamle indianere liker å se ut på stjernehimmelen om natta og å slippe sola inn om morgenen.
Lommetørklene ble først festet med tape til gardinen sånn at de holdt seg på plass der jeg ville ha dem, og deretter sydd fast. Til slutt satte jeg på noen hemper øverst, og det var det. En ny, lys og koselig sommergardin som ingen har maken til er født!

gardin med lommetørkler

Den passer ikke på soverommet lenger nå som liften er borte, for vinduet der sitter så lavt på veggen at jeg må slukke lyset før jeg kler av meg om kvelden for å unngå at eventuelle forbipasserende på veien borte ved postkassene skal se rompa mi. Men hvem trenger gardin så lenge det fins lysbrytere?
Derimot ble den helt perfekt i peisestua, som egentlig ikke er noen vanlig peisestue, men en litt stor gang med en peis i hjørnet, en bratt, ikke HMS-sertifisert trapp opp til 2. etasje og et ganske høyt vindu. Det er i det hele tatt fint lite som er helt A4 i kårboligen, og derfor er det sikkert ingen som syns det er spesielt rart at vi har en gardin av gam… eh.. vintage-lommetørkler hengende i vinduet heller tenker jeg…

gardin av vintage-lommetørkler

 

Ha en supergod helg, enten det blir sol eller regn! Kos deg med den fineste tia og takk for at du leser!