I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.
For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.
Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,- forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.
Det gikk veldig fort over.
Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser.. Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.
Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.
Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.
Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.
Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.
Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.
Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.
Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …
Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.
Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.
Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.
Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:
Heng Strauss på juletreet
Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.
Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.
Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.
La Mozart få stjernestatus
En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.
Pakk inn gavene med Beethoven
Dekk bordet med Mendelssohn
… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.
Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.
Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!
