Piker, vin og fuglesang


Det er sannelig mye man skal lære seg om vin for å kunne brilljere i det gode selskap. Takket være Drømmers, som kan være litt av en gentleman når det faller seg sånn, hender det at jeg av og til er heldig nok til å befinne meg nettopp der, – det vil si på en eller annen fin restaurant med tykke hvite duker på bordene og priser som er enda stivere enn kulingen som brukte å trekke inn gjennom kjøkkenskapene i Kårboligen og treffe meg midt i pannebrasken når jeg tok oppvasken mens vinden herjet som verst på kalde vinterdager…
Jeg trives i grunnen godt på sånne steder jeg.
De har bestandig god mat der. Den serveres riktignok ganske ofte bare i små, nesten mikroskopiske klatter, men hvis en bare får mange nok klatter innabords så blir man faktisk mett likevel. De har godt drikke der også, og det er de ikke nødvendigvis like sparsommelige på…

Hva slags klatter jeg skal velge å spise, avgjør jeg selv, men vinvalget er langt utenfor mitt herredømme. Dette er en sak mellom Drømmeprinzen og vinkelneren. Sant og si er det heller sjelden at noen tar seg bryet med å spørre om min mening. Med den største selvfølgelighet er det Drømmeprinzen vinkelneren peiler seg inn på når han kommer seilende stille inn fra sidelinja, og han på sin side, tar ansvar med den største selvfølgelighet.

Når disse to vinkyndige herrer møtes, fører det ofte først til en engasjert dialog om opphavsland, sødme og fruktighet – eller noe i den dur’n, og hakk i hæl følger et fastspikret rituale med åpning av flaske, skjenking i glass, litt snurring på glass, lukting på glass – og en liten slurk fra glass – etterfulgt av en kortere eller lengre kunstpause… (Trommevirvel) Og spenningen stiger blant publikum – dvs. vinkelneren og meg, i påvente av at Drømmers skal bli enig med seg selv om hvorvidt de edle dråpene svarer til forventningene eller ikke.
Mens vinkelner’n venter spent på å få dommen, venter jeg på at det skal kommes til enighet så jeg kan få mat.
Mat er enkelt, det går til det meste. Det gjør forresten vin også det – i min verden. Så selv om jeg en sjelden gang imellom kan få lyst til å rufse opp litt i denne » It’s a mans world» – greia med å minne om at jeg faktisk også er tilstede, er arbeidsfordelingen egentlig helt grei den,- Drømmeprinzen velger og jeg svelger.
For jeg vet jo selv at jeg, i motsetning til min bedre halvdel som er vel bevandret i faget, ikke har særlig peiling og at hvis noen hadde spurt meg, så hadde jeg bare bedt kelneren rote fram et eller annet, tatt en slurk av glasset, kjent at det smakte vin og sagt ja takk uansett.

En gang var vi på mat og vinkurs på Grand. Jeg lærte i grunnen ikke stort om vin der heller, men derimot ganske mye om hvordan ni glass på løpende bånd kan forandre en samling totalt fremmede og i utgangspunktet relativt reserverte mennesker som møtes for første gang, til en flokk med joviale og snakkesalige kammerater – bare i løpet av et par timer.
Det var en eventyrlig aften!
Og det ble tidlig kvelden.

Litt lærdom har jeg da likevel plukket med meg underveis. Sakte, men sikkert har det smøget seg inn små drypp av kunnskap om druetyper, vindistrikter og om hva som passer til hva. Om tunge, lette, søte og tørre. Jeg har snappet opp ting som at Zinfandel er en druetype fra California, at Amarone lages av tørkede druer og at Barolo er en vin fra Piemonte, der de rådende druetypene har kule navn som Sangiovese, Nebbiolo og Barbera. Jeg vet også at blodige biffer krever kraftige viner, at hvitvin er fint til fisk og skalldyr og at enkelte søte dessertviner smaker nydelig sammen med ost.

vin
Gode kvalitetsrosiner…

En del sånt småtteri har jeg gradvis lært meg og lagt til lagring i bakhodet, i påvente av at jeg en vakker dag skal ha samlet nok info til å kunne imponere litt ekstra i selskapslivet med kløkt og kunnskap om edle dråper.
Men. Det er så mye jeg ikke kan,- så mye som må læres og forstås for å kunne stikke nesa i et vinkart og vite hva en snakker om når man løfter hodet igjen. Og selv om jeg gjerne vil – så er det ærlig talt ikke særlig mye som fester seg.
Hjernen min absorberer uten nevneverdige problemer virkningen av de edle dråpene, men kunnskapen om dem flyter stort sett glatt forbi – på vei mot glemselens hav…

Det får så være at læringsprosessen går litt sakte. Jeg er så heldig å ha en herlig kjæreste å spise og drikke god mat og vin sammen med,- med massevis av kunnskap som han raust deler med meg. Og som kan ta en diskusjon med en hvilke som helst vinkelner på strak arm.
Så mens Drømmeprinzen tar seg av den møysommelige prosessen med å velge riktig vin til riktig mat, kan jeg lene meg trygt tilbake, nyte øyeblikket, de tykke, hvite dukene og livet i sin skjønne allminnelighet, mens jeg ser forventningsfullt fram til øyeblikket da han skal snu seg mot meg for å spørre: – Hva syns du kjære,- skal vi ta vann med eller uten kullsyre ved siden av..?

————————————

Vin er en ting. Noe helt annet er de fine, små trekassene som av og til kan følge med rundt en flaske du får i gave – eller kjøper inn selv for den saks skyld. Her er jeg på hjemmebane!

vinkasse
Hvem i all verden kan vel motstå en sånn fin kasse?

Sånne kasser er nemlig kjempefine å bruke til å lage et eller annet av. Som f.eks. en koselig, liten restaurant til småfuglene som flakser rundt i hagen.


Det er trivelig med fugleliv, særlig nå på denne tia da det ikke skjer så mye annet spennende ute, og med en velfylt matstasjon rett utenfor stueveggen er du garantert action!

For å lage en fuglerestaurant trenger du:
En vinkasse i tre med lokk. Sag, lim, et par småspiker, en malingskvett og noen korker.

Og slik gjør du det:
Sett et merke 6-7 cm ned fra toppen foran på begge sider på kassen, strek opp fra merket og til toppen i bakkant og sag av etter denne streken.

Bryt løs endestykket på toppen og fjern eventuelle stifter. Dette limes eller spikres fast foran nederst på kassen, sånn at du får et rom til å legge fuglematen i.
Taket skjæres ut av lokket til kassen, sånn at det blir stort nok til å dekke det som dekkes skal.
Lim sammen og slå gjerne i noen spiker hist og pist også, så ting holder seg på plass.
Jeg har malt kassen med maling som er beregnet for bruk utendørs og gitt hele greia et strøk med matt, klar gulvlakk helt til slutt.
Siden utgangspunktet er en vinkasse, syns jeg det passet bra å bruke kork som takstein. De både beskytter treverket og pynter opp.

Disse er delt i to på langs og limt fast med limpistol.
Til slutt har jeg boret og limt inn en passelig sittepinne, laget et lite navneskilt, skrudd inn en øyeskrue på toppen bak på kassa så den kan henges opp, og også en foran til å hekte opp litt ekstra snadder i.


Hvis du syns vanlige meiseboller blir litt kjedelig å servere i en nyåpnet restaurant, kan du jo lage din egen fuglemat også med det samme du er i siget, av matfett, fuglefrø, tørket frukt og bær.

Ikke det at jeg tror fuglene bryr seg filla om utseendet på maten, men den ser jo god ut da…

Velbekomme,- dinner is served!

italiensk fuglerestaurant av gammel vinkasse
Italiensk gourmetrestaurant for små og store, sultne fjærballer

Ha en strålende fin dag og takk for at du leser!