Brødposer av lin og «Iveranna’s Secret»

brødpose av lin

Da var tiden inne for å sette saksa i den fine linduken jeg kjøpte på loppis for noen uker siden og gjøre den om til noe nytt. Jeg har ikke bruk for flere duker, derfor har jeg benyttet noe av den til å lage brødposer i stedet.
Det er noe helt eget ved lin syns jeg. Det har vært dyrket og brukt av mennesker i over ti tusen år, og har dermed et solid sus av tradisjon over seg. Det er naturlig, vakkert, slitesterkt – og selv om det blir ganske fort skrukkete, så blir det det lissom på en slags sånn litt eksklusiv måte.

lin

Bunadskjorter, Drømmeprinzens fineste sommerbukse og duker som man av og til kan finne på loppis er laget av lin. Og mange av de tingene som befant seg i den store kista på kottet vårt i «gamledager». Av en eller annen grunn får linstoff meg alltid til å tenke på utstyrskista til tante Iveranna.  Hvilket igjen får meg til å huske de forbaskede underbuksene hennes…

Tante Iveranna var ikke tanten vår i det hele tatt, men pappa sin, og selve prototypen på en gammel frøken.
Siden hun døde da jeg var åtte, er minnene mine om henne egentlig ganske vage. Via en samtale mellom voksne som jeg antagelig ikke skulle ha overhørt, hadde jeg snappet opp at hun ikke var særlig glad i unger, så jeg prøvde stort sett å holde meg på avstand fra henne. Jeg klarer ikke å mane fram noe annet bilde i hodet mitt av henne enn et minne om en gammel dame som alltid satt i stolen sin på samme sted, som en litt skyggefull del av interiøret, mens hun fulgte med på oss og mislikte unger for harde livet. Jeg kan ikke huske hun sa mer enn en setning til meg så lenge hun levde, og det var en gang hun spurte meg hvordan det gikk på skolen.
Da tante Iveranna døde, slett ikke på noe spesielt gunstig tidspunkt, viste det seg at hun etterlot alt sitt jordiske gods og gull til pappa. Hvor mye gods og gull det var snakk om vet jeg ikke, jeg husker bare innholdet i den store kisten.
For en innbarket gammel frøken var det egentlig sørgelig bortkastet for egen del, å ha bygget seg opp en så innholdsrik utstyrskiste full av bare ubrukte bruksting som det tante Iveranna hadde gjort i løpet av et langt liv. Å samle utstyr til framtidig ekteskap og egen husholdning – det var sånt man holdt på med før man giftet seg i gamle dager, men siden tante Iveranna aldri kom så langt som til hverken mannfolk eller giftemål må hun bare ha fortsatt å samle i all evighet. I tillegg til vakkert broderte duker og andre ting, besto samlingen hennes altså av en svær kiste fylt med nok sengetøy, linservietter og kjøkkenhåndklær til å utstyre et helt lite hotell.
Denne ble stablet inn bakerst på kottet vårt, og der sto den som en bauta over tante Iverannas tapte drøm om en gedigen husholdning og holdt familien selvforsynt i all framtid med lakner, broderte putetrekk og kjøkkenhåndklær i fineste linkvalitet.

The best of tante Iverannas skattekiste..

Alt dette var både vel og bra, men med på lasset fulgte beklageligvis også en solid bunke med underbukser. Om tante Iverannas underbukser er det en ting å si,- de var tusen lysår unna alt vi forbinder med snasent undertøy. Det eneste positive med dem var at de i det minste så nye og ubrukte ut. De var laget av griserosa bomullsstoff, omtrent sånn som brukes i collegegensere, tykt, varmt og med flosset innside. De var store og romslige og hadde en rekkevidde fra godt over livet til midt nedpå lårene, der de endte i en strikk som rynket alt stoffet sammen rundt hvert bein. I tillegg hadde de et ekstra stykke av samme stoff innfelt i skrittet, sånn at du fikk følelsen av å bli sendt lukt tilbake til bleiestadiet i det øyeblikket du trakk dem over hoftene.
Denne tvilsomme delen av arvegodset til pappa var på ingen måte beregnet til noe som helst annet enn å beskytte et relativt stort areal av en gammel frøkens understell mot selv den kaldeste nordatrekk, og de burde helt klart ha fått lov til å gå i graven sammen med sin eierinne i all stillhet, eller å ha gjenoppstått som pussefiller. I stedet parkerte den vanligvis så tidsriktige moren vår all kulheten sin i hvilemodus og formelig pepret oss med favoritt-mammaord som PRAKTISK, FORNUFTIG og GODEOGVARME! Snille jenter uten tilstrekkelig med slagkraftige motargumenter og opprørsevne endte dermed opp som særdeles uheldige ofre for feilslått moderlig omtanke og tante Iverannas monsterunderbukser, i full visshet om at det aldri mer ville bli foretatt innkjøp av normale jentetruser i heimen før disse var blitt slitt sønder og sammen. Og sånt tar tid. Det tar så  fryktelig lang tid…
En ting var å bruke dem i dagliglivet, selv om de var både klumpete og uformelige og la seg som tykke valker inni crimpline- og terylenebuksene våre. En helt annen ting var ydmykelsen ved å måtte vise seg med dem i all offentlighet. Og slikt skjedde fra tid til annen. Gymtimene på skolen gikk relativt greit,- man lærte seg fort til å være lynkjapp med klesskiftene. Men når det var legeundersøkelser – da var det kjørt! Da måtte alle jentene kle av seg alt unntatt trusa og vente i samlet flokk på å bli sendt inn til doktor Bull i tur og orden for kontroll av alle funksjoner. Blottlagt, ydmyket og rødmende av skam sto man der midt i flokken av helt normalt betrusede klassevenninner ikledd tante Iverannas underbukse-nikkers, som en manisk prøvde å justere ved diskret å skyve noe av overskudds-stoffet oppover lårene og nedover fra livet for å trykke den litt sammen og gi den et mer minimalistisk utseende. Det funka selvsagt ikke,- det er ikke mulig å få så mye tykt stoff til å forsvinne i løse luften.
Det må ha vært snille jenter i klassen min,- det var aldri noen som ertet eller lo, og dersom noen fniste litt i smug så så jeg det aldri. Men jeg tror det var sånn med ungene på den tiden, de fleste av oss risikerte på et eller annet tidspunkt å bli utsatt for pinlige mamma-innfall og viste at sånt rådde man ikke med. Og i neste omgang kunne det være en selv som ble offer for uheldig arvegods eller feilslåtte motepåfunn, derfor var det greit å ligge litt lavt i terrenget.
Det ble en utrolig møysommelig og langvarig prosess å få jobbet seg ned til bunnen av den rosa bunken, men selv om ydmykelsene sto i kø underveis er en ting hevet over enhver tvil,- Alle som i løpet av barndommen måtte lide seg gjennom vinter og votter i tante Iverannas undertøyskolleksjon kom styrket ut av det uten så mye som en eneste liten blærekatarr underveis, og vet bedre enn noen andre å sette pris på magien i en snerten liten blondetruse!

——————-

Tilbake til nåtiden:

Når man har en relativt stor linduk og en nøye uttenkt plan for hva deler av den skal brukes til, men ingen symaskin,- da er det superfint å også ha en mamma som er en racer til å sy! Dermed var det faktisk bare å klippe ut noen passende stoffbiter, ekspedere dem videre og få dem tilbake et par dager senere – fiks ferdige! Tusen takk for kjempefine brødposer mamma GS, – de ble akkurat sånn som jeg så dem for meg!
Hvis du har lyst til å sy din egen pose, så trenger du et rektangulært stoffstykke på sånn ca.  30×100 cm. Det kommer selvsagt litt an på hvor store brød du har. Dette brettes dobbelt og syes sammen i sidene. Øverst syes det en løpegang til å tre en snor gjennom. Sånn veldig enkelt forklart…

Tre gode grunner til å bruke brødposer av lin:

I brødposer av lin,- eller bomull for den saks skyld, vil brødet holde seg sprøtt og godt lenger. Plastposer gjør at skorpen blir fortere myk fordi all fuktigheten blir stengt inne sammen med brødet.

Det er altfor mye plast på jorda. Brødposer av stoff er miljøvennlige og plastbesparende.

Brødposer av lin har utseendet med seg. Det samme kan neppe sies om plastposer.

brødpose i lin

Tre brødposer ble det av loppeduken i første omgang, og med litt ekstra pynt på er de nå fiks ferdige og klare til bruk.

broderi

Til den første har jeg funnet en bit av et fint, gammelt broderi, som jeg fikk mamma til å sy på posen, – mest til pynt, og kanskje også som en slags liten gest til tante Iveranna nå som jeg ikke er et mislikt barn lenger,- fordi hun – helt uten å vite det, har lært meg å sette pris på lintøy og vakre broderier, … og fordi hun tross alt holdt rompa mi varm gjennom altfor store deler av barndommen…

brødpose i lin

Den andre har fått en enkel «brødtekst» ved hjelp av bokstavsjablonger og vannfast markeringstusj.

brødpose i lin

Det har den tredje fått også. Den skal Drømmeprinzen få. Det er gutten sin som liker brød med sprø svor, så den kommer han sikkert til å bli skikkelig glad for!

brødpose i lin

Det ene fører det andre med seg, så det har blitt mye baking av demo-brød denne uka. Man presenterer jo for skams skyld ikke splitter nye brødposer med en stusselig First Price-kneip stikkende ut av dem lissom… Utfordringen ble å ikke spise opp alt før bildene var i boks,- nystekt brødstoff vet du – ille godt!

Strålende fin sommerkveld til dere alle,- nyt sola, varmen og livet generelt!

 

 

 

 

 

 

Seljefløyte – et morsomt lite her og nå-instrument

vår
Fineste årstiden

Ikke før 17. mai er vel overstått så står pinsen for døren og banker,- skal si det går unna! Hvis du ikke har noen spesielle planer for helgen, så kan du jo finne fram spikkekniven og lage en seljefløyte eller to.
For NÅ – akkurat nå, er det den helt rette tiden for å spikke seg en seljefløyte, og hvis du ikke har prøvd det før, så gi det en sjanse da vel,- det er alldeles gratis moro for barn i alle aldre! Du bør riktignok ikke forvente at det akkurat er vakre, trillende toner som kommer til å komme ut av den, men det gjorde det vel sjelden av blokkfløytene vi hadde på skolen heller, og et selvlagd lite pinneinstrument som lager pipelyder er jo kult det også. Det er nå i mai du har muligheten, fordi det er på denne årstiden barken slipper lett, og det er et must hvis du skal ha deg en seljefløyte.
Den er ikke vanskelig å lage, det kreves minimalt med utstyr, og selv om du ikke skulle bry deg særlig mye om det for egen del, så kjenner du kanskje noen småtasser som vil syns det er skikkelig gøy! Jeg hadde i hvert fall ikke noe problem med å finne en glad mottaker av den jeg har lagd. Hva foreldrene mener er en annen sak, for den ble det jammen mye lyd i gitt! Trøsten får være at en seljefløyte er ferskvare,- de holder sjelden mer enn maks et par dager. Det er verre med trommesett.

seljefløyte
Seljefløyte

Vi spikket drøssevis av seljefløyter da vi var unger. Det var ikke noe hokus pokus å lage dem, det var å få dem til å gi lyd fra seg som var utfordringen. År ut og år inn ble det eksperimentert med spikking og banking av et uendelig antall seljepinner i håp om suksess. Hvem som hadde gitt oss oppskriften på hvordan det skulle gjøres husker jeg ikke, men at det var et snev av vranglære involvert er det liten tvil om, for ingen av forsøkene våre resulterte i så mye som et eneste lite pip. Siden dette var lenge før man bare kunne foreta et kjapt lite Google-søk og skaffe seg nødvendig info, døde etterhvert håpet om å lykkes ut og interessen dabbet gradvis av i takt med antall mislykkede forsøk og økende alder.
Det var først etter at jeg var blitt voksen at jeg lærte den riktige måten å gjøre det på, og da hadde jeg heldigvis fått unger selv. Dette ga meg en kjærkommen unnskyldning for å gjenoppta gamle spikkekunster, men denne gangen i en ny variant som resulterte i lyd! Det er alltid så praktisk å ha unger når man får lyst til å gjøre sånne ting som å spikke en seljefløyte, klatre i trær eller bygge barhytter. Særlig etter at man har bikka 25 og plutselig føler trang til å leke litt indianer igjen, men det kjennes en smule kleint å gjøre det helt alene… Når du har runda femti derimot – er det null problem lenger…
Uansett, med egne unger og den rette oppskriften ble gamle vårtradisjoner børstet støvet av og gjort til en årlig seanse inntil disse ungene også ble så gamle at de mistet interessen. Når gjøken gol oppi skauen og heggen blomstret rundt husveggene,- da var det fram med spikkekniven og ut i veikanten på jakt etter brukbart trevirke. Det er godt mulig det var ho mor sjøl som var mest entusiastisk, men jeg håper og tror at jentene mine også husker barndommens seljefløyte-mekking med glede, og at de vil la denne tradisjonen gå videre i arv til de søte, små barnebarna mine. Og hvis ikke – så fikk mormor ny spikkepinne-kniv til jul og sitter klar til å rykke ut på kort varsel!

Slik lager du en seljefløyte:

Det eneste du trenger av ingredienser er en god spikkekniv og et passende emne. Som navnet tilsier er det kvister fra selje som brukes. det går imidlertid greit med rogn også. Det bør ikke være så vanskelig å finne seg en brukbar pinne, er det noe vi har nok av her i landet så er det busk og kratt!

Selje
rogn
Rogn

Sørg for å finne en grein som er mest mulig glatt og rett og sånn omtrent 1 cm. i diameter. Lengden på emnet er ikke så nøye, men det er ikke noe poeng i å ha det for langt. 15-20 cm. er passe.
Skråskjær det i den ene enden sånn at du får et munnstykke.

seljefløyte-emne

Deretter skjærer du et halvmåneformet lydhull 3-6 cm. fra munnstykket, før du kutter et snitt gjennom barken rundt hele pinnen noen cm. nedenfor dette igjen.

seljefløyte

Nå skal det bankes! Og bankes litt til, på den øverste delen av fløyta, helt til barken slipper taket. Knivskaftet egner seg fint til denne jobben.  Ta et godt tak rundt barken underveis og vri forsiktig, så kjenner du om den har løsnet eller om du må banke enda litt til. Pass på at den ikke sprekker,- da har du tapt og må starte forfra igjen.
Dra den løse barken forsiktig av og kutt pinnen rett over jevnt med den øverste kanten på lydhullet.

seljefløyte    seljefløyte

Til slutt lager du et blåsehull ved å skjære av 2-3 mm. øverst på langs fra munnstykket til lydhullet.

seljefløyte

Sett barken forsiktig tilbake på plass. Hvis du ikke får lyd i fløyta, kan du prøve å gjøre blåsehullet litt større. Ved å skyve den nederste delen av fløyta lengre ut eller inn, vil tonene bli dypere eller lysere.

seljefløyte

Lykke til, og strålende fin pinsehelg til alle og enhver!

 

 

Lommetørkler – sånne søte, småblomstrete vintage-greier…

fioler

For en fantastisk uke det har vært,- sol, varme, traktorer overalt og gras som er så grønt at man nesten blir blendet av det. Det lukter til og med godt av regnet! Det er mai på sitt beste, og en kan lissom aldri få nytt det nok!
Og midt i all denne herligheten har jeg fått med meg enda et loppemarked også. Til enda mer begeistring og glede. For midt inne i en gedigen haug med falmede gardiner og velbrukt sengetøy fant jeg en skikkelig fin liten skatt. Du vet – den som graver på loppis den finner! Ja, nå er det vel ikke alle som ser den helt store verdien i en plastpose med gamle lommetørkler kanskje, men vi snakker sånne søte, småblomstrete vintage-saker da, rene og pene og fullstendig snørr og buse-frie.

lommetørkler, vintage

Vintage er vel i grunnen bare et finere ord for sånne halvgamle ting som ikke har rukket å eldes lenge nok enda til å falle inn under antikk-begrepet. I utgangspunktet ble det brukt som en betegnelse på vin av fin gammel årgang, men etterhvert har det blitt tatt i bruk som beskrivelse på det meste som har noen år bak seg, som klær, pyntegjenstander, møbler, lommetørkler  …og av og til på sånne folk som meg…  For en tid siden hadde jeg en T-skjorte som jeg egentlig likte godt og brukte ganske mye – helt til en sleivkjefta sambygding kommenterte: «Vintage ja… det må vel vel være innholdet som er det da…. Hø hø hø…»

Rakkestadkællær assa,- det er guttæne sine som kan kunsten å sjarmere damer i senk det gitt… Hø hø. «Innholdet» i T-skjorta fikk seg en aldri så liten knekk og som det kanskje kommer fram av bildet så blir dette plagget bare brukt til malejobber nå. Men om jeg ikke kan fordra å få vintage-stempelet på meg selv, så liker jeg disse lommetørklene desto bedre. Jeg digger alt ved dem, fargene, mønstrene,- jeg syns rett og slett at de er dritfine!

lommetørkle    lommetørkle

Det er lissom et sus av sekstitall over dem. Det var sånne man kunne være så heldig å vinne en to-pack av på utlodningen i barneforeningen Vårsol hvis en hadde litt flaks. Sånne som var så pene at en aldri hadde hjerte til å snyte seg i dem, men bare gledet seg over å eie.

lommetørkler, vintage
Kanskje ikke like hygienisk og praktisk som en pakke papirlommetørkler, men i hvert fall mye penere

Åsså fantes det andre typer…

lommetørkle
Hakuna matata! På sekstitallet var Afrika et spennende sted veldig langt borte. Det var nesten bare misjonærer som hadde vært der…

Enkelte ting går aldri over, så når du mange år senere snubler over en stor pose med nesten femti slike klenodier på loppis, da er det ikke noe å lure på,- de blir med deg hjem!

Dermed gikk alle planlagte gjøremål for den kommende uka rett i vasken og i stedet ble 48 små tøystykker beundret, sortert, vasket, strøket og lagt en slagplan for. Jeg syns de fortjener å komme fram i lyset, derfor har jeg brukt de fineste av dem til å lage en gardin.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bare sy dem sammen i hverandre, men fordi de er ulike i størrelsen fant jeg ut at det ville bli mye enklere å rett og slett feste dem utenpå en ferdigsydd en.

gardin med lommetørkler

Dermed røk liftgardinen på soverommet. Det er mye stoff i en liftgardin når du får plukket den fra hverandre, og den hadde ikke noen stor nyttefunksjon der den hang uansett, for vi gamle indianere liker å se ut på stjernehimmelen om natta og å slippe sola inn om morgenen.
Lommetørklene ble først festet med tape til gardinen sånn at de holdt seg på plass der jeg ville ha dem, og deretter sydd fast. Til slutt satte jeg på noen hemper øverst, og det var det. En ny, lys og koselig sommergardin som ingen har maken til er født!

gardin med lommetørkler

Den passer ikke på soverommet lenger nå som liften er borte, for vinduet der sitter så lavt på veggen at jeg må slukke lyset før jeg kler av meg om kvelden for å unngå at eventuelle forbipasserende på veien borte ved postkassene skal se rompa mi. Men hvem trenger gardin så lenge det fins lysbrytere?
Derimot ble den helt perfekt i peisestua, som egentlig ikke er noen vanlig peisestue, men en litt stor gang med en peis i hjørnet, en bratt, ikke HMS-sertifisert trapp opp til 2. etasje og et ganske høyt vindu. Det er i det hele tatt fint lite som er helt A4 i kårboligen, og derfor er det sikkert ingen som syns det er spesielt rart at vi har en gardin av gam… eh.. vintage-lommetørkler hengende i vinduet heller tenker jeg…

gardin av vintage-lommetørkler

 

Ha en supergod helg, enten det blir sol eller regn! Kos deg med den fineste tia og takk for at du leser!

 

Dekk et vakkert festbord på lavbudsjett!

Mai og juni er festmånedene over alle festmåneder. Det konfirmeres kjekk ungdom og det giftes bort sønner og døtre på løpende bånd. Det planlegges, pyntes, bakes, vaskes og organiseres til den store gullmedalje, det diktes sanger og skrives taler. Det er i det hele tatt travle tider for alle som er involvert, det er mye som skal på plass og det er mye å tenke på. Det er morsomt, det er krevende – og det hele ender i de aller fleste tilfellene med en særdeles vellykket fest!
Jeg er så heldig at jeg er født inn i en familie som består av en hel hærskare med kreative sjeler, og da jeg tenkte jeg skulle lage et innlegg med et par tips til pynting av festbord nå som det er høysesong for sånt, falt det seg naturlig å tilkalle eksperthjelp fra den superflinke lillesøsteren min, Inka, som er full av gode ideer og rå på bordpynting og lure løsninger når fester skal skapes. Hun er forresten rå på å lage liv rundt seg også, så med Inka i hus var det duket for en alt annet enn rolig, men veldig morsom dag da kårboligen ble gjort til åsted for prosjekt «Slik pynter du til fest på lavbudsjett» en heller grå og regnvåt 1.mai.

dekorering med blomster

Selve grunntanken med det hele er å vise at det ikke nødvendigvis kreves så store investeringer for å dekke et vakkert bord,- sant og si trenger det nesten ikke å koste noen verdens ting. Alle som har arrangert et større selskap vet at pengene får ben å gå på, så det kan jo være greit å spare noen kroner der man kan.
Gå på skattejakt i skuffer og skap, bruk ting du har, finn fram fine flasker og pene glass. Plukk ting i naturen, i blomsterbedet – eller gjerne i vinduskarmen, tenk nytt og ha det gøy! Kort sagt,- mobiliser kreativiteten din, den har bare godt av litt trim!
Den gamle, hvite damaskduken etter bestemor får selvsagt komme ut av skapet når festbord skal dekkes. Hvite duker er alltid et godt utgangspunkt. For det første ser det rent og stilig ut, og for det andre så står du helt fritt til å velge hvilke farger du vil ha på alt det andre. Nå må det sies at MIN duk ikke er hverken ren eller stilig lenger etter to dager med x antall omrokkeringer av kvist, blomster og våt mose, en del heftige blomstervase-velt og lav åling mellom krystallglass og sølvtøy for å få riktig vinkling på bildene, men det er en annen sak. Fotoseansen ble forøvrig avrundet med at jeg satte meg på en feilparkert tallerken og knaste det fine bordkortet som Inka hadde laget…

Fordi dette skulle være billig moro har vi tatt utgangspunkt i det naturen har å by på. Først var vi innom mamma en tur og plukket med oss noen blomster fra hagen og også noen fargeklatter fra vinduskarmer og hagestue,- natur er natur!

moseplukking
Moseplukking i regnskogen

Foreløbig har det vært litt begrenset hva som fins av blomster og grønt utendørs her i Degernes, men vi tok en runde i skauen på jakt etter mose, kvist og andre skatter, før vi endte opp med å legge en slags løs strategi for videre framdrift hjemme i stua.
Den gamle, værbitte planken jeg slepte med meg opp fra strandlinja ved Tyrifjorden en gang kom til heder og verdighet og ble parkert midt på damasken mellom skjørt krystall og arvet sølvtøy. Den danner et fint grunnlag å bygge videre på og står dessuten i herlig kontrast til resten,- sånt liker vi!
Planken har vi dekorert med mose, grankongler, noen flotte, mosegrodde kvister fra skogen, ranker av eføy og marmorlanterne fra vinduskarmen, i tillegg til innslag av noen liljeblader, litt gress og diverse blomster. Når det får grodd til litt mer ute, kan du finne utrolig høyt, flott gress langs bekker og elvekanter som er supert å pynte med, men foreløbig måtte vi nøye oss med noen ganske korte strå. Blåbærlyng er også knallfint å bruke når bladene begynner å sprette ut, den har nydelig lysegrønn farge.
Pene glass og flasker i forskjellig høyde og form er finfine som blomstervaser og bidrar til å skape helhet og gi liv til bordet. Benytt gjerne noen av de fineste krystallglassene til blomstene hvis du har noen til overs, de er laget for å brukes. Miks, match og gi festbordet ditt din egen signatur!

krystallglass og blomster
Krystallglassene er fine som blomstervaser også
gammelt porselen
De vakre, pensjonerte kaffekoppene av skjørt porselen kan også få være med på festen og bli et koselig innslag i dekorasjoner hvis du fyller dem med mose og blomster.

Med tanke på nær forestående konfirmasjoner har vi i god, sikkert politisk ukorrekt ånd nå i disse krenketider, laget forslag til et typisk blått guttebord og et par jentebord i ulike rosanyanser, men for ordens skyld har vi laget et med fargemiks også.  Fordi vi syntes basisen av mose og andre naturmaterialer ble så vellykket (les: fordi vi ikke rakk mer), har vi beholdt den hele veien og kun byttet ut blomstene.

blå blomster
Først lagde vi et guttebord med blå blomster,- scilla, fioler og lungeurt.

 

Deretter lagde vi et rosa jentebord.

festbord
Her har vi byttet ut det blå med rosa pelargonium

 

Så lagde vi et rosa bord til i litt mørkere nyanser

festbord i rosa
Med pelargonium i en mørker rosanyanse og noen klokker fra bougenvillae blir inntrykket annerledes

 

Og til slutt blandet vi alt.

festbord
Kjønnsnøytralt festbord med flott fargemiks

 

Vi må ikke glemme lysene

lys  lys

Levende lys hører med på alle festbord. Det er fint å bruke ulike typer i forskjellige høyder, det skaper liv til bordet.
Pene glassflasker egner seg utmerket som lysestaker, og du får en fin effekt dersom du fyller dem med vann og putter en grønn kvist fra en plante oppi.

flasker til festbord
Gamle flasker – nye lysestaker


BORDKORT

Gjør det kreativt:

bordkort


Av vanlig mellomleggspapir fra kjøkkenskapet, en liten bjørkekvist og kongleskjell vi fant i skogen, har Inka tryllet fram disse bordkortene som både ble utrolig fine og som matcher konglene i bordpynten!

ekornfest
Når Nøtteliten har gjort grovarbeidet for deg…

Slik gjør du:
Klipp ut en liten sirkel av stivt papir og lim fast til en tynn bjørkepinne. Deretter festes 5 kongleskjell til denn i blomsterform. Lim på en liten perle i midten. Skriv gjestens navn på et ark mellomleggspapir og lag to hull i det med passelig mellomrom, sånn at du kan tre kvisten gjennom det.

Eller gjør det helt enkelt..

bordkort
Skriv navnet til gjesten på en klesklype av tre og fest den til servietten sammen med en liten grønn kvist

 

Som gjesteartist er det ikke mer enn rett og rimelig at Inka får det  (nest)siste ordet i dette innlegget med

Inkas gode råd til bordekking:

Bergn ca. 60 cm. pr. person når du skal dekke bordet.

Ikke less bordet altfor fullt av pynt. Husk at det skal være plass til mat, drikke og en og annen albue også.

Ikke lag bordpynten så høy at gjestene på den andre siden av bordet forsvinner bak den,- mest sannsynlig er det riktig hyggelige folk som det kan være koselig å se ansiktet på.

Hvis du er short på blomster,- spør venner eller naboer med mer bugnende bed enn deg selv om du kan få lov å plukke noen der. Eller legg ut en forespørsel på sosiale medier.

Husk å ta bilder, både av bordet og under selve festen. Bildene av bordet får du bruk for neste gang du skal rigge til selskap og ikke husker hvordan du lagde den derre fine pynten som gjorde slik suksess forrige gang, og bildene fra festen blir fryktelig morsomme å se på om tjue år!

Og for all del,- lær deg å legge kniv og gaffel på riktig side av tallerkenen!!!
(Jeg vet ikke hvor mange kniv og gaffel-smeller Inka har gått på i tia, men med tanke på intensiteten dette ble påpekt med må det ha vært en del…  Red.anm.).

Med dette ønsker jeg alle en knallfin helg, og lykke til  alle dere som har hodet fullt av festforberedelser! Håper dere har fått noen tips!