Små hus til julegavene

hus gavelapper diy

En gang i tia begynte Drømmeprinzen å bygge seg en fiolin – et ikke så rent lite ambisiøst prosjekt som det nok er heller tvilsomt om kommer til å bli ferdigstilt noen gang.

Det er egentlig litt synd i så fall, for det ligger utrolig mange timers jobb bak det som allerede er gjort, og det er et veldig vakkert stykke utført arbeid.

På den annen side er det i grunnen ganske positivt også, fordi vi dermed vil være forskånet for utidig felegnukking i heimen. Drømmeprinzen kan jo ikke spille fiolin han …

En annen bra ting med feleprosjektet til Drømmers er de fine bitene med nydelig, løvtynt trevirke som ble til overs hist og pist, og som jeg har vært den heldige arvingen til.

hus gavelapper diy

Jeg har riktignok lurt både lenge og vel på hva jeg skulle bruke dem til, men nå har jeg endelig funnet det ut.

Felerestene til Drømmeprinzen har fått nytt liv som noen bittesmå hus. De er fine å bruke som pakkelapper til julepresangene eller å henge på juletreet – eller å bruke som pakkelapper først og henge opp på juletreet etterpå.

Slik lages de:
Trebitene jeg hadde var såpass tynne at jeg bare kunne klippe ut formen på husene med ei vanlig saks.

hus gavelapper diy

Nå er det kanskje ikke alle forunt å ha like tynt treverk på lager, men det går selvsagt like fint å bruke noe som er litt tykkere også. Eller stiv papp for den saks skyld.

Til å dekorere husene har jeg brukt en svipenn.

hus gavelapper diy

Fordi treverket var såpass tynt, brukte jeg den til å lage hull til å feste hyssing i også, for å unngå at hele skiten skulle sprekke. Det var bare å holde svipennen rolig på samme sted i litt mer enn et tienedels sekund.

Mønsteret kan også tegnes eller males på, og det går garantert fortere, men det er ikke like spennende. Helt siden jeg gikk på barneskolen har jeg følt at å tegne med svipenn på tre er en slags form for sånn passe interessant risikosport. Det blir nesten som å tatovere vil jeg tro – et lite glipptak så er det på en måte litt kjørt. Det går imidlertid som regel ganske bra bare man ikke er altfor perfeksjonistisk…

hus gavelapper diy

Da gjenstår det i grunnen bare få kjøpt noen julegaver å sette dem på da.

Ha en strålende fin mandag, og takk for at du leser! ❤🏚🎄

Til Elise. Mvh. fra Såffie!

I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.

For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.

Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,-  forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.

Det gikk veldig fort over.

Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser..  Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.

Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.

Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…

Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.

Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.

Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.

Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.

Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte  halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.

Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …

Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.

gamle notehefter

Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.

Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.

Beethoven
Hvis blikk kunne drepe…

Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:

Heng Strauss på juletreet
Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.

engel av gamle noteark

Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.

Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.

 

La Mozart få stjernestatus

stjerner av gamle noteark

En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.

krans med papirstjerner
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..

 

Pakk inn gavene med Beethoven

pakk inn gavene med gamle noteark
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.

 

Dekk bordet med Mendelssohn

noteark som dekkebrikker
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet


… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.

poster av gammelt notehefte

Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er  nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.

Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!

 

 

Ringblomstsalve – sommer og solskinn på boks!

ringblomstsalve
Jeg elsker ringblomster. Jeg elsker fargen på dem og at de er så superenkle å dyrke. Dessuten syns jeg de lukter himla godt. De lukter barndom og kjøkkenhagen til mamma. Derfor sådde jeg en rad sammen med grønnsakene i våres, og selv på dager da regnet har hølja ned og tåka har hengt så lavt at den subba nedi vannskorpa på Tyrifjorden, har de stått og lyst opp i hagen som små gule og oransje soler i hele sommer. Ringblomster er rett og slett noen skikkelige glad-blomster!
ringblomst
Og ikke bare er de flotte å se på, de er nesten som levende, små medisinskap også. Ringblomsten er proppfull av velgjørende saker, og en kjær og velkjent gammel traver innenfor området urtemedisin, noe den har vært nesten siden tidenes morgen. Det er omtrent ikke grenser for hvilke skavanker den kan hjelpe mot, både inn – og utvortes, og noen av disse gode egenskapene kan jo være vel verdt å plukke med seg inn i mørketia, der de helt sikkert kommer til å gjøre nytte for seg.

Så i år har jeg forsøkt meg på å lage ringblomstsalve av noe av den særdeles voksevillige avlingen min. Det er bestandig like morsomt å prøve noe nytt, og særlig når det en lager har bruksverdi. Og ringblomstsalve har i aller høyeste grad det. Det er egentlig superfint å bruke til det aller meste, – som tørr hud, rufsete lepper, eksem, såre barnerumper, skrubbsår, solbrenthet eller insektstikk – for å nevne noe.Siden vinteren begynner å krype farlig nær innpå oss og blomsterprakten kan finne på å møte dagen med rim i skjegget, så begynner det å haste faretruende å få plukket inn blomstene nå dersom du også har lyst til å prøve deg som medisinmann.

 

ringblomst
Når kong vinter begynner å yppe seg…

 

Men mangler du råstoff – eller har blitt tatt på senga av nattefrosten, så får du kjøpt ferdig tørkede ringblomster på nettet også.

Selv føler jeg meg rimelig ovapå, fordi jeg mot alle odds var føre var i år og fikk sikret meg en solid ladning med kronblader før plantene begynte å henge med nebbet etter at opptil flere kuldegrader smøg seg inn i hagen ei natt og gjorde kort prosess med både det ene og det andre. Jeg hadde egentlig ikke planlagt at kulda skulle komme på lange tider enda jeg, så det kaller jeg skikkelig flaks! Eller egentlig mer hell i uhell kanskje, siden jeg på ingen som helst måte er klar for vinterkulda og alt dens vesen enda og neppe kommer til å bli det noen gang heller…

Å lage selve salven, viste seg å være kjempeenkelt, men det er en prosess som tar litt tid, noe som for så vidt kan være utfordrende nok for en utålmodig sjel. Bare forarbeidet var unnagjort, gikk imidlertid resten som en lek. Og sluttresultatet,- det ble helt smæshing og kan anbefales på det varmeste!

Slik lager du ringblomstsalve:

Det første leddet i prosessen er å plukke inn og tørke kronblader fra blomstene. Det kan nesten føles litt som hærverk, men husk at det går til en god sak.

ringblomster
Hærverk i det godes tjeneste

Du trenger ca 1 dl tørket ringblomst til denne oppskriften.
Når tørkingen er unnagjort, legges kronbladene i en krukke sammen med 2,5 dl. olje. Jeg har brukt olivenolje, men du kan godt velge en annen type.

ringblomstolje

ringblomstolje

Plasser krukken i vinduskarmen, smør deg med tålmodighet og vent minst to uker før du siler vekk kronbladene.

ringblomstolje
Sjekk den fargen ‘a,- ser nesten ut som flytende gull!   …. eller en vellykket urinprøve, alt ettersom…

 

Resten er plankekjøring, men du trenger noen flere ingredienser:
– Bivoks for å få fast konsistens på salven.
– E- vitaminolje – bl.a. for å øke holdbarheten – og fordi det er godt for huden.
– Lavendelolje eller annen eterisk olje. Bidrar til god lukt, men kan sløyfes.

Bivoks får du bl.a. tak i på Panduro, E-vitamin og lavendelolje selges i helsekostbutikker og på apotek.
I tillegg trenger du et par, rene små glasskrukker e.l. til å ha salven i.

ingredienser til ringblomstsalve
Fit for fight!


Smelt sammen 30 g bivoks og 170 ml. ringblomstolje i vannbad til alt er flytende. Avkjøl mens du rører hele tiden for å unngå at det skiller seg. Når salven begynner å stivne, heller du oppi 2 ml. E- vitamin og ev. 2ml.  lavendelolje. Deretter fortsetter du å røre helt til blandingen er kald.

ringblomstsalve
Ser jo nesten ut som noe jeg kunne ha lyst til å spise dette her…

Og det var det!

Fyll ringblomstsalven i pene, små krukker, og oppbevar den kjølig når den ikke er i bruk.

ringblomstsalve
Finfin til en vintertørr skrott –  eller kanskje som julegave til noen som har det!

Ha en knirkefri og superfin onsdag alle som en, og nok en gang – tusen takk til alle som leser, liker og eller deler, og for de hyggelige tilbakemeldingene jeg får!

 

Loppislykke for en femmer

gamle servietter

Det er ingen steder du kan få tak i mer spennende, billig skrot som du ikke visste at du trengte enn på loppemarkeder. Av og til kan du faktisk gjøre litt av et kupp for bare fem kroner, og hva får du egentlig kjøpt for en femmer andre plasser i våre dager? Denne gangen fikk jeg med meg et ubetalelig stykke historie i form av en herlig liten skatt!
Det er jo ikke bestandig skatter ligger nedgravd i en jernbeslått eikekiste i hvit korallsand på ei øde øy i Karibien. Noen ganger befinner de seg rett og slett i en sliten pappeske fra Alf Bjercke, merket KNUT under et bord i en gymsal.

Og det er ikke alltid skatter består av gullmynter og glitrende edelstener heller,- av og til kommer de ganske enkelt i form av tynt, skjørt papir som bærer et umiskjennelig preg av akkurat passe fjern fortid – og har en kraftig eim av gammalt kott. Begravd under en topping av glorete, stygge juleservietter i esken til Knut fant jeg noe skikkelig kult,- en eller annens store serviettsamling fra seksti-søttitallet!

Nesten alle jentene jeg kjente samlet på servietter da vi gikk på barneskolen. Jeg prøvde jeg også, mest fordi det lissom hørte med, men jeg fikk aldri helt dreisen på det. Problemet var nok mest at jeg ikke helt klarte å se meningen i å ha en pappeske full av papirflak som man ikke kunne bruke til noe annet enn å se på. Eller bytte med andre. Så jeg hadde vel aldri mer enn maks en 3-4 stk. på det meste og kom aldri i en posisjon som gjorde meg attraktiv i serviettsamler-miljøet.
Nå derimot – er jeg superglad for at andre tok seg bryet, enten det var Knut eller noen som bare hadde rappa esken hans. For det er så utrolig mye god retro-historie i denne bunken, og jeg er ganske sikker på at den har stått helt urørt siden den ble parkert for godt en gang for ganske lenge siden.
Inntil jeg begynte å rote rundt og lage kaos i herlighetene, lå alt vakkert stablet og omhyggelig sortert i ulike kategorier, og jeg fikk meg en heidundrende tidsreise og en hel ettermiddag i nostalgi-paradis. Samme hvem det er som har eid disse serviettene, så er det noen som har levd barndommen sin i samme tidsepoke som meg selv, og uansett oppvekstmiljø og ståsted, så vil det alltid være fellesnevnere og man finner igjen mange av sine egne minner i en vilt fremmeds historie,- en historie fortalt med gamle servietter…

Så da var det duket for mimrestund igjen da…

Den nyervervede pappesken min rommer pust fra ei tid da mange ting var ganske annerledes enn nå, og den vekker til live minner om ting jeg husker – og noen jeg hadde glemt at jeg husket…

Jeg husker bilturer og cafeer med respatexbord og Kroneis til ei krone. Og softis-pause på Nebbenes med mormor og morfar på tur til eller fra Hedemarken.

gamle servietter

Det var en tid uten reklame på tv – eller tv i det hele tatt, og reklamebransjen gikk andre veier for å få budskapet sitt ut til folket.

 

Det var den gangen vi lekte cowboy og indianere i skauen – med kruttlapp-pistoler, ladd med røde remser med krutt som alltid tok slutt for tidlig. At folk blir plaffa ned på åpen gate er forøvrig neppe helt innafor som motiv på servietter lenger, men som bilde på veggen i furtebua til en etterhvert nokså tilårskommen cowboy kan det muligens funke fortsatt..

bilde av retroserviett
Ville vesten er ikke som før…

 

Det var misjonsmøter – med misjonærer som var hjemme på perm og fortalte i det vide og brede om livet på Madagaskar, og kanskje til og med viste lysbilder av misjonsstasjonene sine – som så omtrent sånn ut alle sammen:

 

 

retro påskeservietter

Det var påskeferier i den lille røde og hvite SMV’n vår med pølsegrilling og bål. Jeg husker også lykken over å finne den første hestehoven om våren – og vektløsheten på bena den aller første gangen vi endelig fikk lov å bytte ut tunge vinterstøvler med lette, små sommersko.

Og jeg husker alle barndommens juler, da «væla var et hus med fire vegger og saligheta var et bessmorfang»,- og jeg brukte å drøye ventetiden med å produsere utallige tegninger med favorittmotivet mitt – stearinlys og grankvister,- en interesse det later til at jeg delte med serviettindustrien..

retro juleservietter

 

Jeg husker bursdagsselskaper hos klassevenninner,- og kanskje aller best mitt eget i 1. klasse, da jeg på impuls hadde invitert jentene i klassen + et par andre som også hadde lyst til å komme, men glemte hele greia og mamma fikk panikk da dattera til presten plutselig ringte utpå formiddagen og lurte på når selskapet begynte.

 

Jeg husker safta til bestemor som hadde mugg på toppen og vi syns smakte som vin, selv om vi ikke hadde den ringeste anelse om hvordan vin skulle smake. Nå i ettertid vet jeg at det i hvert fall ikke var nevneverdig Amarone-preg over den.

Jeg husker at mamma og pappa tok oss med på sirkus en gang og gikk på en økonomisk smell fordi de hadde så mange unger og ikke hadde sjekka billettprisene på forhånd. Den minste broren vår tissa i buksa og vi andre venta på at elefantene skulle innta manesjen.

Og jeg husker alle de kule fargekombinasjonene og mønstrene som fantes på ting før alt forsvant i ei smørje av oransje og brunt en eller annen gang utpå søttitallet.

Retroservietter er forresten superkule å bruke som dekor på tomme blikkbokser dersom du skulle trenge noen nye potter til retro-potteplantene dine.

Eller du kan lage en helt unik, liten gave-eske av den ganske ordinære esken som den nye mobilen din lå i en gang

 

 

Og sist – men ikke minst, så har vi selvsagt alle blomster-serviettene da, som kanskje var de peneste av alle og  formelig oser av møblerte hjem, selskapeligheter, kaffeslabberaser, skramling med skjøre kaffekopper –  og litt av gamle damer. Og små jenter med sans for vakre ting.

 

I motsetning til dengang da, har jeg null problemer med å se nytteverdien i en sånn serviettsamling i dag, men jeg syns fortsatt ikke det er noen vits i å stue dem bort i en eske,for de er jo så fine og fortjener å bli sett! Derfor fant jeg fram decoupache-limet og klippet og limte litt underveis i mimreøkta. For med decoupache-lim og servietter, gamle eller nye, kan du enkelt og rimelig pimpe opp både det ene og det andre, eller rett og slett lage noe helt nytt!

Til bildene har jeg brukt noen rimelige, små lerretsrammer og boksene har jeg tradisjonen tro tatt vare på etterhvert som innholdet har blitt fortært.
Og fortsatt har jeg en hel eske full av gamle servietter til framtidige prosjekter,- du preker om å få mye glede for en femmer!

En strålende fin dag til DEG, og takk for at du leser!

 

Slips, gjenbruk og hårreisende barndomsminner

 

 

Det skjedde mye rart på sekstitallet, ikke minst på motefronten. Vi fikk nye hårete helter – fra gutta i Beatles med skammelig lang lugg til den engelske modellen Twiggy som skranglet seg på tynne bein over catwalken med minst like oppsiktsvekkende kort guttesveis. Fordi mamma og pappa var flinke til å følge med i tia, skulle slike hårreisende motestunt ute i den store verden raskt komme til å få ringvirkninger langt inn i heimen.
Vi gikk aldri til frisøren. I likhet med det meste annet var det mamma som fikset den biffen. Hun tauet oss inn etter behov, plasserte oss på en stol midt på kjøkkengulvet og ga oss en omgang med saksa enten vi ville eller ikke. Hun var en racer på rette pannelugger og frisyrer som nok etter alle solemerker av og til må ha vært mer inspirert av plastbollene i kjøkkenskapet enn av hårprakten til engelske popstjerner. Selv om vi hadde stor frihet ellers i hverdagen, var det på ingen måte ensbetydende med å ha råderett over egne hoder. Det fantes ikke rom for protester og det lureste vi kunne gjøre var å sitte dørgende stille for å unngå for mange feilskjær.
Det beste ordet mammaer vet om er praktisk, og en dag fant vår mamma ut at det ville være fryktelig praktisk å klippe kort guttefrisyre på alle jentene sine. Fra å være en søt sjuåring med halvlangt hår og ei diger sløyfe på toppen, ble jeg over natta forvandlet til en snauklipt åtteåring, fortsatt ganske søt, men uten mulighet for å finne feste til så mye som en liten hårspenne.

sekstitallsunger

Når jeg kikker på gamle familiebilder fra den tiden, så ser jeg at hun må ha feid over hele ungeflokken i samme jafs, – vi er temmelig identisk snauklipte hele gjengen, jenter som gutter. Det er riktignok litt mer luft og fylde i sveisen til den nest yngste, men det skyldes bare at håret hennes var som resten av ungen,- helt umulig å temme. Jeg ser også at jeg tross alt kom heldigere ut enn lillesøster, både når det gjelder frisyre og skjørtelengde…
Selvfølgelig er det veldig praktisk med kort hår, særlig på ungene til en seksbarnsmor med mer enn nok annet å henge fingrene i enn nisseknuter og sløyfeknyting. Det var bare det at det ga alle de tre nyblevne guttejentene hennes fikse ideer som skulle vise seg å slå ut på de underligste måter. Vi brydde oss ikke om hva som var hipt og kult, vi bodde i Degernes og det var uansett ikke stedet der fashion var det som sto i høysetet. Vi ville bare ha langt hår, og jo kortere mamma klipte oss, jo lenger ønsket vi at det skulle være.
Det vi ikke hadde av selvråderett over egne topplokk, tok vi imidlertid igjen i kreative løsninger.
Småsøstrene mine begynte å eksperimenter med skjerf. Ikke for å skjule sine snauklipte hoder, men som en form for parykk-substitutt. Årtier før debatten om muslimske hodeplagg ble et hett tema her i landet vandret de rundt på gården vår med lange skjerf som hang over hodet og ned på begge sider og lot som om det var langt hår. Fantasi er en vidunderlig ting, men selv i små jentehoder strakk den i dette tilfellet ikke til. De var skjønt enige om at det var vanskelig å få den rette look’en med rutete eller grønt hår som ikke hang helt sammen med de rette panneluggene deres, hverken når det gjaldt farge eller mønster. Og samme hvor langt det var på sidene, så var det ingen verdens ting bak.
Selv levde jeg i min egen lille verden og bedrev mye av tiden med å beundre måten de store jentene i skolegården gjorde et kast med hodet for å slenge det lange håret sitt vekk fra ansiktet på. Dette så bare så utrolig kult ut, derfor begynte jeg å gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde så mye som et lite fjon å slenge hverken den ene eller den andre veien.
Det kjente utsagnet som de fleste unger har fått høre en eller annen gang opp gjennom barndommen: » Ikke hold på sånn,- du kan bli sånn!», skulle raskt vise seg å stemme på en prikk. Slik hodeslenging er nemlig fryktelig vanedannende. På en måte kan det sammenlignes med å røyking,- du begynner fordi det er tøft, men plutselig en dag sitter du i saksa og klarer ikke å slutte igjen. Fra å være en uskyldig liten tulleting, gled det gradvis over til å bli en uvane som hodet mitt jevnlig utførte helt på egenhånd, uten at jeg behøvde å ofre det en tanke. Hadde jeg hatt det lange håret jeg drømte om, ville sikkert ingen ha reagert på bevegelsen i det hele tatt, men siden det glimret så til de grader med sitt fravær, ble det i stedet svært synlig.
Det plaget ikke meg, i hvert fall ikke før de voksne begynte å stille spørsmål om saken. Jeg skjønte imidlertid at jeg umulig kunne ha forventet noen forståelse fra dem dersom jeg hadde prøvd å forklare at når man går rundt og gjør et kast med hodet x antall ganger i minuttet, så er det bare for at det lange håret man ikke har ikke skal kile en i ansiktet. Derfor holdt jeg kjeft om det, og det begynte etterhvert å bygge seg opp en viss bekymring i de voksnes rekker.
En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle til en eller annen slags form  for skolepsykolog, noe jeg på ingen måte hadde noe imot. Jeg bare nøt å være mottager av oppmerksomhet fra offentlig hold og solte meg i glansen over å være litt spesiell. Det ble på en måte mine 15 minutter i rampelyset i løpet av barneskoletiden og jeg skrøt uhemmet av det til alle jeg så. Jeg kan huske at han stilte mange spørsmål og ba meg tegne noen tegninger, og det var det. Hva slags tilbakemeldinger han ga fikk jeg aldri vite, men jeg regner med at jeg ble friskmeldt momentant, for saken ble lagt død.
Først mange år senere fortalte bestefar meg at bakgrunnen for denne oppstandelsen var at de voksne var redd for at jeg led av en hjernesykdom som kalles St. Veitsdans,- en lidelse som bl.a. fører til ufrivillige rykninger, hukommelsesvikt og det som verre er. Et raskt lite googlesøk i nåtid viser at dette på ingen måte er noen trivelig sykdom. Derfor er jeg sjeleglad for at jeg slapp å ødelegge barndommen min med å dele de voksnes bekymring på dette området, og i stedet i lykkelig uvitenhet kunne fortsette med mitt,-  like hoderystende som før over datidens hårmoter, men for øvrig fullstendig fornøyd med tingenes tilstand.


 

Det fins gaver som er kjempemorsomme å få, sånn som f.eks. en splitter ny symaskin, og det fins skikkelig kjedelige gaver,- sånn som slips.
Det kule er at dersom man slår sammen disse to tingene, så ryker glatt den gamle matteregelen om at pluss og minus blir minus, og du kan ende opp med et aldeles positivt sluttresultat! Vi snakker Drømmeprinzens gamle, italienske silkeslips – lemlestet av ei god stoffsaks og gjenfødt som noe helt nytt og mye kulere av en Singer Confidence,- nemlig snasen hårstæsj for våryre småfrøkner i alle aldre! For det er jo alltid morsomt med noe nytt å pynte seg med nå som det drar seg mot sommer. Og av og til er det greit å få ryddet litt i klesskapet også.

slips

Det begynte med at Drømmeprinzen foretok en utrenskning i det store arsenalet han hadde av gamle slips og tilbød meg en hel bærepose full av overskuddsmateriell i all verdens spraglete varianter. Han tenkte bedre plass – og jeg tenkte gjenbruk.

Og katta tenkte ny seng…

 

Når du plutselig oppdager at gartneren har finni igjen det gamle skinnslipset sitt i haugen han ga bort og muligens ikke føler seg helt klar til å gi slipp likevel…

 

Med tanke på stoffmengden som fins i et slips, får det nødvendigvis ikke blitt de helt store kreasjonene ut av dem, men når du får sprettet dem opp og brettet dem ut, blir det likevel mer enn det ser ut til, og det holder fint til å lage en hårstrikk ala dette:

hå

Eller  til et hårbånd som dette:

hårbånd av

 

Siden det er forskjell på slips, både i lengde og bredde, blir målene på de ulike tingene litt sånn omtrentlig, det kan variere ganske mye hvor mye det er mulig å få presset ut av hvert enkelt.

Slik lager du hårbånd:

Hårbåndet har myk, bøyelig ståltråd inni og er derfor enkelt å forme som du vil uten å behøve å knytte det. Du trenger et ganske langt og bredt slips for å få nok stoff til det,  men det er jo ingenting i veien for å sy det av noe annet heller.

Klipp ut to like lengder på ca 80 ganger 7 cm, eller i den lengden og bredden som slipset tillater og skråklipp i hver ende. Sy sammen fra vrangen, men la det være igjen en liten åpning sånn at du får tredd inn ståltråden, som kuttes i samme lengde som hårbåndet.

hårbånd av slips

Lag en liten bøy i hver ende på den, så den ikke stikker hull i stoffet, sett den på plass og sy igjen åpningen for hånd.

Snilleste modellen med et hav av tålmodighet. Endelig kom det hue til nytte!

 

Hårstrikker,
eller scrunchies som de også kalles, kan du sy enkelt selv. Dersom du pynter dem med en sløyfe i tillegg blir de ekstra fine.

 

hårstrikk av gammelt slips

Sløyfen er forøvrig løs, så den kan taes av og på ettersom du vil.

Slik gjør du:

Det er lurt å bruke den bredeste, nedre delen av slipset til sløyfen, så du er sikker på at du har nok stoff til den. Til denne klipper du ut to like stykker som ser omtrent sånn ut:

Sløyfen syes sammen fra vrangen nesten hele veien rundt, men spar en liten åpning midt på så du får vrengt den. Deretter syr du igjen resten og gir den en runde med strykejernet.

 

Til selve strikken klippes to like stykker på 6 ganger 45 cm. Legg disse rette mot rette og sy sammen langsidene. Vreng stykket og tre gjennom en strikk som måler ca. 18 cm. Jeg har brukt vanlig buksestrikk. Sy sammen denne først, deretter bretter du inn kantene på hver side og syr dem sammen i hverandre for hånd.

hårbånd av slips

 

hårstrikker av gamle slips

 

Da  ønsker jeg deg en strålende fin dag her fra slipshaugen, enten du har mye eller lite hår, og tusen takk for at du leser!

 

Lovvises engleskole – uten en dråpe blått blod

En gang i fjern fortid så gikk jeg faktisk rundt og het Lovvise et helt år. Ikke Louvise eller Louise, men Lovvise med trykk på minst to v-er. Det var rett etter videregående da jeg hadde fått jobb på Miranda kafeteria mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle bli her i livet. Jeg kjenner forøvrig litt på at det begynner å haste nå hvis jeg skal rekke det før pensjonsalderen kicker inn, men det er en helt annen sak.
Sjefen på Miranda het Oline. Eller Olline med trykk på minst to l-er. På Rakkestadspråk. Sett med mine den gangen ungdommelige øyne var Oline en interessant blanding av travel businesskvinne, diva og Mor Godhjerta. Hun gikk i blanke, raslende kjoler, hadde det alltid heseblesende travelt og kunne av og til virke bittelittegranne skremmende på meg, selv om hun egentlig var god som gull og ei kul dame – som tok meg inn i varmen, kjørte meg hardt, ga meg grunnleggende kunnskap om viktigheten av skikkelig morgenkaffe – og konsekvent kalte meg for Lovvise.
Etter noen uker i den nye jobben min prøvde jeg å ymte innpå om at jeg i grunnen het Anne-Sofie, bare sånn i tilfelle hun ikke hadde fått det med seg, men tilbakemeldingen jeg fikk var klinkende klar og ga ikke rom for noen videre diskusjon: «Det er ikke noe verre for deg å hete Lovvise enn det er for meg å hete Oline!».
Det er jo kul umulig å finne brukbare motargumenter til en sånn påstand, så det neste året lød jeg altså navnet Lovvise, og selv om jobben var hektisk og lønna så som så, var det en fin tid. Fordi det eneste frynsegodet som fulgte med stillingen var gratis mat, måkte jeg skruppelløst innpå drøssevis av wienerbrød bak disken i ledige stunder og jeg ble godvenner med alle «fyllikene» i Rakkestad, som var en fast del av inventaret og spedde opp brusen sin med en klunk eau de vie så snart jeg snudde ryggen til. Wienerbrødene på Miranda var vidunderlig gode, så jeg la sikkert på meg flere kilo i løpet av det året og den tidvis lett beduggede delen av klientellet var skikkelig trivelige karer alle som en, selv om de ikke nødvendigvis alltid responderte på at lyset ble slukket når det var stengetid hvis jeg hadde snudd ryggen til for mange ganger i løpet av dagen.

Og hvis du lurer på hvorfor jeg drar fram dette gamle kallenavnet mitt nå, så fins det overhodet ingen god forklaring,- annet enn at det lissom bare sklei så fint på plass inn i overskriften. Egentlig er det engler det skal handle om.
Jeg liker engler. Jeg liker tanken på at det kanskje er noen der som passer på meg litt,- særlig når jeg er ute og kjører på sørpeføre. Bare sånn helt i all stillhet og uten å komme med en eneste kommentar om kjøringa mi. Og jeg liker dem som julepynt også. Derfor står det et assortert utvalg av engler du kan lage selv på timeplanen i dag – felles for de fleste av dem er at jeg endelig har fått brukt opp noen av alle trekulene jeg har hamstret hemningsløse mengder av hos Søstrene Grene i løpet de siste par årene.


Helt engelsk

Familiens lille engelsk-ordbok bærer preg av å ha vært flittig brukt en gang i tiden, men det var før Google tok over jobben med å oversette fremmedlegemer i det engelske språket. Nå sto den bare i bokhylla og hadde perfekt størrelse til et planlagt prosjekt, derfor ble den glatt ofret på gjenbrukets alter for en god englesak. Det er ingenting i veien for å bruke større bøker, men i forhold til trekulen jeg skulle bruke som hode hadde denne helt riktig format. Å brette engler av gamle bøker er akkurat like morsomt som det ser ut til – og
Slik gjør du det:
Start med å fjerne permen og skjær løs de første 70-80 sidene (sånn at de fortsatt henger sammen). Start med å brette det øverste høyre hjørnet ned og inn mot venstre kant på arket.

Brett det inn en gang til.

Brett den lille trekanten nederst bakover jevnt med den nederste kanten og putt den inn i siden du har brettet.

Fortsett på samme måte med alle sidene.

Etterhvert blir det veldig mye papir å forholde seg til, så det kan være lurt å holde de ferdigbrettede sidene sammen med en klype. Når du har kommet helt rundt, limes den første og den siste siden sammen.
Til vingene har jeg brukt tre løse sider som er limt sammen kant i kant og deretter brettet i trekkspillform. Disse limes fast på toppen av kjolen. For at alt skal holde seg ordentlig på plass har jeg festet en liten trepinne inn i hullet i trekulen som brukes til hode, stukket et hull gjennom vingene og limt pinnen ned i dette.

papirengler

 

Med stålkontroll i alle ledd

ståltrådengel

Til disse englene trenger du to typer ståltråd, en som er relativt stiv og en som er tynnere.

Tykk ståltråd som egner seg utmerket selges bl.a. i trepack på Clas’ern.  Den tynne som jeg har brukt stammer fra Panduro og er også midt i blinken.

Du trenger også en trekule til hode og noe å lage vingene av. Jeg har klippet dem ut av vliselin, men de kan også laget av filt, papir eller andre materialer som ikke frynser seg opp i kantene.

Slik gjør du:
Klipp et ca. 1,30 m langt stykke av den tykkeste ståltråden. Finn deg et rundt emne ( f.eks. bakepulverboksen ) med diameter på 7-8 cm som du kan bruke når du former foten på engelen, så er det enklere å få den jevnt rund. Start omtrent 10 cm til side for midten på ståltråden og dra den to ganger rundt emnet så du får en sirkel. Bøy den korteste enden rett oppover og dra den andre enda en halv gang rundt før denne også bøyes opp. Deretter surres den tynne ståltråden rundt foten og videre 13 cm oppover på den ene siden.

Dra den andre tråden inntil, fest dem sammen med et par ekstra runder og fortsett ned mot foten på den andre siden. Klipp av ståltråden og fest den. Klipp til armene så de blir like lange, ca. 14 cm, og vikle ståltråd rundt disse også.

Begynn nederst på den ene armen, lag en ekstra liten «utstikker» på toppen til å feste hodet på før du fortsetter ned den andre armen. Klipp av og fest tråden. Bøy armene i fasong og lag en liten krøll på dem i enden , så kan du henge på litt dingeldangel til pynt. Lim fast hodet og mal på ansikt og hår.

ståltrådengler

 

Renspikka engleglede

engler

Noen ganger er det så utrolig deilig og avstressende å bare sitte å spikke litt, og hvis ikke ambisjonene er så store, så er dette engleprosjektet helt greit og ganske fort gjort. finn deg et flatt trestykke, tegn opp et mønster og  spikk ut noe som blir seende omtrent sånn ut:

Puss over med sandpapir til slutt. Hvis du vil ha treverket mørkere, kan du røre ut en liten skvett brun maling i mye vann og beise det. Jeg syns ikke det gjør noe at det blir seende nokså hjemmelagd ut, litt sånn ala gamle sløydprosjekter fra barneskolen. Det er en del av imaget til disse englene, og i kombinasjon med den blanke, fine tråden jeg fant på loppers i våres, blir det en kul kræsj mellom røft og silkemykt som jeg liker veldig godt.
Når spikkejobben er unnagjort trenger du tråd eller garn til kjolen. Klipp til to bunter som er omtrent dobbelt så lange som du vil ha kjolen, sånn at de kan brettes over skuldrene på engelen, og en som er tynnere og kortere til å binde sammen rundt livet med.

Klipp til så det ser pent ut. Dersom du har en bitteliten øyeskrue til å feste på toppen av hodet for oppheng, er det greit å bruke. Hvis du er like fomlete som meg til å håndtere sånne ørsmå dingser, så kan du like gjerne stikke et lit hull der i stedet og lime en tråd rett ned i dette.

 

Sprudlene champagne-frøkner

 

Disse småtassene er fine å bruke som pynt på en flaske du skal gi bort i gave, men de liker også godt å dingle på juletreet.
Lim en passe stor trekule på toppen av korken og tegn eller mal på ansikt. Gi dem gjerne en kul sveis også. Disse har fått en slags permanent av små trekuler. Vingene er laget av smale blonder, formet til en sløyfe og limt på bak. Til slutt har de fått en glorie av en bit metalltråd som er limt ned i hullet på trekulen.

 

Cola-engler

Nå begynner det jammen å bli en god stund siden jeg har lagd noe av tomme bokser, men ettersom det nærmer seg jul passer det bra å få ryddet litt i tomgods-lageret igjen, og disse små metallenglene er ikke bare kjempesøte,- de er også fort gjort å lage.

engel av colaboks

Slik gjør du:
Kutt toppen og bunnen av en tom boks og klipp den opp i siden sånn at du får et flatt metallstykke. Lag en mal av papp som ser omtrent sånn ut:

Strek opp på metallet og klipp den ut. Lag snitt på vingene og på siden som vist med de svarte strekene, bøy engelen forsiktig i fasong, skyv vingene i hverandre og putt den lille klaffen inn i åpningen på siden. For at hodet skal få bedre feste har jeg limt en liten trepinne inn i det og deretter hatt lim på denne sånn at det festes til metallet på innsiden av kjolen. Sett gjerne en tråd på toppen også, så kan de henges opp.

 

Dagene flyr fort nå i desember, så da var det jammen brått hælja igjen – og samme hva du har på programmet ønsker jeg deg en himmelsk weekend med et lite visdomsord: Never run faster than your guardian angel can fly.

Med hjartet på rette staden

Det sies ofte at kjøkkenet er husets hjerte, og hver gang jeg sitter ved siden av komfyren til Drømmeprinzen og ser på at han lager mat til meg, så tror jeg fullt og fast på at det stemmer. Helt fra første gangen han tok meg med seg hjem har dette vært et yndet samlingspunkt hvor det har blitt løst utallige verdensproblemer og utført imponerende handlinger på rekke og rad. Det aller første han imponerte med var vel egentlig å skrive bursdags-datoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta, for deretter å koke sammen et skikkelig herremåltid til meg,- og etterpå har det på en måte bare gått slag i slag…
Den godeste Drømmeprinzen viste seg nemlig raskt å være litt av en gourmetkokk, og sånt blir det naturligvis smøremyke damer og stjerner i boka av. En mann som mestrer matlagingens edle kunst og som aldri kommer til å glemme bursdagen din skal du jammen ta godt vare på!
Det er ikke småtterier han har tryllet fram av festmåltider i den tiden jeg har kjent ham, og når Drømmeprinzen kokkelerer – da er det han som er Chef! Jeg får aller nådigst lov til å dekke bordet og å hakke opp grønnsaker. Egentlig er jeg ganske god til å ikke tråkke i salaten med utidig innblanding om jeg skal si det selv. Jeg fyller heller gladelig resten av assistent-rollen med å holde ham med selskap, drikke rødvin og med å bedrive det han veldig snilt kaller for smalltalk. Med en smule selvinnsikt vil jeg vel heller kalle det for kontinuerlig kakling, men det er et resultat av at fordi vi bare ser hverandre i helgene, så lagrer jeg jo opp masse smalltalk hele uka igjennom, og når vi endelig møtes så renner mesteparten ut igjen på en gang.
Drømmeprinzen er den eneste jeg vet om som kan time et måltid nesten på sekundet. -Da er det mat om 23 og et halvt minutt, sier han, og bevæpnet med stekespade, gryter, panner og en eggeklokke jeg aldri blir klok på tryller han fram gyldne stekeskorper, deilige smaker og perfekt kokte små mandelpoteter som om han aldri skulle ha gjort annet.

Illustrasjonsfoto. Personen i historien er på ingen som helst måte identisk med personen på bildet.

Det er allikevel ingenting som slår de legendariske sausene hans! Her spares det aldri på godsakene. Stekesky, fløte, rømme og finhakket løk,- i tur og orden havner det i gryta. Helt til slutt setter han kronen på verket med en romslig skvett fra flasken med god vin av høy klasse som på dette tidspunktet har ført smalltalken til nye høyder og gjort meg lettere løsmunnet. Jeg våger meg derfor innpå med en antydning om det hadde vel egentlig holdt å bruke noe billig bordvin til sånn sauseproduksjon…? Dette får ham til å titte fortørnet opp fra grytene sine et lite sekund og svare med et slags indignert snøft,- Billig bordvin? Nei, sånt har vi da ikke her i huset!
– Og det er mer der det kommer fra, fortsetter han, jekker opp en ny flaske og vipper korken opp i skuffen under komfyren. Når denne skuffen etterhvert blir full, puttes alle korkene opp i en pose som jeg får med meg hjem.
God mat, god vin og en god porsjon bohem-ish ekstravaganse,- der har du Drømmeprinzen lissom – og jeg lever i grunnen godt med det jeg!

På hverdagene derimot, når helgen er tilbakelagt og jeg er tilbake i Kårboligen igjen med veska full av kork og må lage all maten min selv, så hender det av og til at jeg er litt mer i tvil med hensyn til det der med hus og plassering av hjertet… Om ikke annet så er jeg rimelig sikker på at kjøkkenet i Kårboligen rammes av noen små infarkt av og til. Mesteparten av året humper og går det riktignok helt fint, men på skikkelig kalde vinterdager, når gradestokken kryper under minus 20, hender det at hovedpulsåra kan fryse igjen i skapet under vasken og må tines opp med hårføner. Og når nordavinden kommer gufsende ut av dørsprekken i overskapet og treffer meg rett i pannebrasken mens jeg står å vasker opp, og det lissom blir et ørlite varmt drag i lufta hver gang jeg åpner kjøleskapet,- da blir det samling i stua! Men trøsten får være at uansett hvor kaldt det er på kjøkkenet, så er det enda kaldere på badet, og ni av ti dager i året er det et koselig kjøkken,- sånn gammeldags sommerhus-koselig på en måte. Og selv om hjertet skranter litt av og til, så har det flust med sjel.

Det er først når en skal ta bilde av kjøkkenet sitt man skjønner hvilken krevende oppgave det må være å være en sånn fotograf som tar bilder til sånne boligsalgprospekter. Åsså så mye rydding som må gjøres unna først da gitt… Men i det minste så ble det mer strøkent på kjøkkenbenken enn det har vært på år og dag.

Bortsett fra en og annen strømførende ledning og ny farge på veggene, så er det ingenting som er forandret noe særlig på her siden sekstitallet. Moderne fiksfakseri som oppvaskmaskin og avtrekksvifte glimrer med sitt fravær uten at det legger noen demper på stemningen, men når det skal tilberedes større middager eller noe skal stekes litt hardt, er det lurt å åpne døra, ta ut batteriet i røkvarsleren og å skru av andre elektriske apparater før start for å spare seg selv for strømbrudd og/eller skarpe pipelyder.
Dette er ikke et kjøkken hvor det er noe særlig poeng i å prøve å henge med i tia,- stilren design og moderne nyskapninger passer på en måte ikke så godt inn her. Selv den ikke lenger helt nye komfyren ser egentlig litt malplassert ut.

Det som derimot sklir rett inn, det er sånt som ikke er helt A4,- ting som er litt rare, morsomme, retro –  eller hjemmegjorte!

Et par gamle skatter og en nesten ny kaktus fra Ikea

Og det passer jo egentlig ganske bra det, siden jeg liker å pusle med gjenbruk og sånt. Så i dag serverer jeg noen ideer til kjekke og praktiske kjøkkenting som du kan koke sammen selv av gamle rester og billige råvarer.

Og vi kan jo starte med alle vinkorkene fra skuffen til Drømmers.

Siden jeg har hatt jevnt tilsig av dem i flere år nå, har jeg kunnet tillate meg å virkelig fråtse i kork! Noen har jeg brukt til en oppslagstavle med plass til huskelapper, kort, gamle konsertbilletter, bilder og alt sånt ruskomsnusk som jeg liker å ta vare på.

Denne er laget i en ramme jeg hadde fra før. Korkene er først delt i to på langs og deretter limt fast til bakgrunnen med trelim. Selve rammen rundt er malt med tavlemaling.

     

Korker er også fine å lage gryteunderlag av. Jeg har to stykker,- et hjerteformet et til helårsbruk og en stjerne som tas fram til jul.

korkhjerte

korkstjerne

Man får jo aldri for mange gryteunderlag, så her følger et par forslag til:

Gryteunderlag av kosteskaft

For å lage dette trenger du et gammelt kosteskaft, sag og en drill, i tillegg til ca. 1 m med tynt tau. Dersom du ikke har et som passer er det enkelt å tvinne et selv av hyssing.

Slik gjør du:
Kapp 6 biter på 18 cm. av kosteskaftet og bor hull gjennom alle stykkene på begge sider, ca. 1.5 cm. inn fra ytterkanten. Puss over med sandpapir der det trengs. Alle delene har fått et par strøk med hvit maling i endene, men resten av treverket har fått beholde den naturlige fargen. Lag en knute i enden av tauet og tre det nedenfra og opp gjennom hullene i kosteskaft-bitene på den ene siden. Knytt en knute tett over det øverste hullet og deretter enda en 20 cm. ut på tauet, før du trer det på samme måte ned på den andre siden og avslutter med en knute på undersiden.

gryteunderlag av kosteskaft

Kule kuler
Det aller enkleste gryteunderlaget lager du av trekuler som tres på en solid snor, strammes godt og knyttes sammen.

gryteunderlag

Til dette, som blir sånn middels stort, har jeg brukt 12 kuler som er 3 cm i diameter.

 

Felles for alle disse gryteunderlagene er at de også funker fint som pynt på veggen når de ikke er i bruk.

gryteunderlag av kosteskaft

Siden jeg først er inne på gryter,- gode grytekluter er en viktig ingrediens på ethvert kjøkken, og de aller beste er ofte dem du lager selv – f.eks. av gamle T-skjorter eller den fine ullgenseren som kom skeivt ut etter en runde på kokvask.

Med 2-3 lag ihelkokt lammeull er du bare noen enkle tråklesting unna å ha skaffet deg et sett kjempedeilige, myke grytekluter.

grytekluter av gamle T-skjorter
Dersom du liker å strikke, så trenger du bare 1 stk utvasket T-skjorte i str XL, et par strikkepinner og en ledig kveldsstund for å mekke sammen disse tykke, herlige godbitene!

Slik tråkler du:
Til hver av gryteklutene klipper du ut to like stykker på 20 ganger 16 cm, pluss et som er litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle tre lagene sammen med det minste i midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting. La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så er det enklere å feste tråder underveis uten at det blir synlig fra utsiden. Broder mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene. Til slutt festes en hempe og den øverste kanten syes igjen.

Og slik strikker du:
Klipp opp en gammel T-skjorte i ca 1.5 cm brede strimler og legg opp 20 masker  på pinne nr 8-9. Strikk rettstrikk fram og tilbake til grytekluten ser passelig firkantet ut. Fell av, fest løse ender og sy på en passende hempe.

Her lukter det vel forresten superdupre, rasende billige julegaver lang vei…??

Bokser til smått og stort

Etter noen år med trege kjøkkenskuffer som gjør at jeg må ta i så hardt for å åpne dem at når de først går opp så er det med et rykk som får alt bestikket til å ende opp i en salig røre, ble jeg litt lei. For å få bedre oversikt og enklere tilgang til spiseredskapene begynte jeg derfor å samle dem i bokser på benken i stedet. Tomme hermetikkbokser vettu… ❤❤❤! Fordi jeg aldri blir enig med meg selv om hvordan de skal se ut, byttes de ut ganske ofte. Akkurat nå ser de sånn ut, så får vi se hvor lenge det varer. Sånn ca. til jul tenker jeg…

gjenbruk av hermetikkbokser

Noen bokser er egentlig dekorative akkurat sånn som de er også. Dersom de i tillegg er firkantede i formen og ikke altfor store, er de helt ideelle å henge på kjøleskapet og samle skrivesaker o.l. i. Det eneste du trenger å gjøre er å lime en litt skikkelig magnet på baksiden av boksen. Utrolig praktisk!

Ta kjøleskapmagnetene til nye høyder!

 

Bokser av papp
Har du noengang kjøpt melet ditt i en sånn boks og tenkt at: – Oi, det var jammen en fin boks! Den kan sikkert brukes om igjen.

Det har i hvert fall jeg tenkt, men jeg har også tenkt at det kan være greit å fikse litt på den først. Med litt ny dekor på utsiden blir de fine nok til å få komme ut av skapet og briljere på kjøkkenbenken.

Først er de malt hvite, og deretter har jeg kledd dem med papir og servietter som er limt på med decoupachelim. Sånne bokser er supre til oppbevaring av både nytt mel og alskens andre tørrvarer.

Smått, men godt
Det er ikke bestandig størrelsen det kommer an på, og av og til kan små gjenbruksbloggere være så heldige å kjenne noen med små fysiske plager som medfører knasking av små piller, som igjen  på litt sikt fører til superfint tomgods i form av små pillebokser – som viser seg å bare trenge noen små justeringer for å bli helt perfekte salt- og pepperbøsser!

salt og pepperbøsser av gamle pillebokser

Slik gjør du:
Fjern etiketten og mal eller trykk på bokstaver. Skjær av den ytterste ringen på lokket så det får samme størrelse som boksen. Puss det jevnt med fint sandpapir og lag hull med en syl e.l.

 

Og dette var dagens porsjon med smalltalk fra meg,- tusen takk for at du leser og strålende fin, ny uke til alle som en!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke akkurat Schønberg Erken, men close enough…

Av og til så får man seg noen sånne rare små aha- opplevelser, og her en dag så datt det plutselig ned i hodet mitt at jeg faktisk aldri har bodd helt alene før i hele mitt liv. Aldri.
Ikke før nå i høst.
Anne Maren fikk nemlig lærlingplass i en frisørsalong i Moss i sommer, og ingenting er bedre enn når sånne ting faller på plass. Men å bo i Degernes er ikke forenlig med å jobbe i Moss når du ikke har hverken bil eller lappen, så for noen uker siden pakket hun pikkpakket sitt og avsluttet samboerskapet vårt i Kårboligen til fordel for en liten leilighet i Fredrikstad, der hun og Kjell Trygve skal lære seg å stå på egne ben og poter.

Amy Flamy – klar for nye utfordringer!

Og da var det brått bare meg igjen her da, så med andre ord befinner jeg meg for tiden i nokså ukjent terreng, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig syns det er ganske deilig eller litt kjedelig… Det er vel det som kalles blandede følelser. Etter en mildt sagt heseblesende sommer hvor mammadrosja gikk i skytteltrafikk mellom Degernes og Særp slæsh Moss jevnt og trutt til alle døgnets tider dag ut og dag inn, har det vært godt for både sjåføren og drosja å få parkert litt, men det har blitt veldig tomt i huset, og veldig stille. Det er ingen som spiller musikk for full guffe på badet klokka sju om morran lenger, ingen som lurer meg til å se på YouTube-snutter av morsomme katter og Vegard Harm når jeg egentlig er opptatt med andre ting, det er ingen som lurer på hva det er til middag eller om vi skal se på enda en gammal «Mot i brøstet»-episode mens vi spiser. Og ingen som mjauer og krafser på døra og vil inn i varmen. Sånne enkle småting som var med på å sette farge på hverdagen er historie, og selv om jeg aldri var så veldig opplagt til full fest på badet klokka sju om morran eller syntes at Vegard Harm var så forbaska morsom – så savner jeg det. Men samtidig har det også blitt mye mindre klesvask, mindre kattehår i krokene, dorullene varer dobbelt så lenge og jeg kan spise lapskaus til middag hver hele uka hvis jeg har lyst…
Men,- jo, det ble tomt, selv om det også , i hvert fall innimellom, har blitt litt mer ryddig etter at Anne Maren tok med seg gitaren, katta, alle klærne og alle sminkesakene som brukte å ligge strødd rundt i huset,- selv om det fortsatt kan flagre en om annen løsvippe forbi og jeg sikkert kan finne enda en 2-3 hvite ankelsokker hvis jeg graver langt nok under sofa’n. Ja, åsså har vi naturligvis alle hodene da, som ikke fikk plass i en liten leilighet og som derfor har fått innvilget midlertidig asyl i kårboligen. Jeg har forlengst sluttet å skvette når jeg ser dem, men noe særlig selskap i dem er det ikke.

For de som måtte lure skal Anne Maren bli frisør og ikke bøddel…

Det tar litt tid å falle inn i en ny rytme,- for meg, og helt sikkert for Anne Maren også. Hun må lære seg å lage mat og å finne øreproppene sine uten mamma-hjelp og jeg må lære meg å betjene fjernkontrollen til tv’n selv. Ja, jeg er så lite inne i alle sånne duppeditter med mange knotter på, så etter å bare ha fått inn TV2 i tre uker, ga jeg opp og gikk løs på en bunke uleste Jørn Lier Horst-bøker i stedet. Det blir faktisk ganske spennende å lese krim på senga når det er så innmari tomt i huset, for gamle Kårboliger gir fra seg de underligste lyder enten det bor folk i dem eller ikke.

Det er livets gang dette her, og det er sånn det skal være,- at ungene vokser opp og skal videre ut i verden og framover, og det føles så utrolig bra når alt faller på plass for dem. Anne Maren har vært heldig med lærlingplass og  leilighet, hun tar ansvar, finner løsninger på ting selv og vokser på det. Og sånt gleder et mammahjerte mer enn noe annet. Jeg syns hun er kjempeflink jeg! Og av og til får jeg til og med lov til å være modell når hun trenger et ekte hode å trene «økende lengde» på. Hvem  har ikke drømt om en aldri så liten modellkarriere i blant lissom… 😎

Jeg hadde lyst til å gi henne noe med på veien da hun flyttet ut, noe mer enn den gamle stekepanna og alle de velmente mammarådene som hun aldri har vist noen overveldende interesse for. Noe hun kunne ha glede og nytte av når hun skal lære seg å stå på egne, vaklevorne husmorben for første gang.
Anne Maren ønsket seg rett og slett en kokebok. Ikke en sånn kjøpt en, men en som var hjemmelaget og spesialdesignet, med all favorittmaten hennes fra mamas kjøkken. Det syns jeg var en kjempegod ide og dessuten er det en skikkelig hyggelig ting å lage, så derfor sender jeg like godt tipset videre til andre mammaer som måtte være i samme båt,- eller til alle som sitter og klør seg litt i hue og lurer på hva de skal finne på i julegave til voksne unger som ikke har noe spesielt på ønskelista.
Det har tatt sin tid, for jeg ville gjerne gjøre den litt spesiell,  og jeg har glatt latt meg inspirere av den gamle kokeboka etter mormor, som mamma og jeg ble sittende å bla litt i tidligere i høst.

Mormors kokebok er i aller høyeste grad bygd opp etter lappeteppe-prinsippet, og gjenspeiler i tillegg til at hun jobbet på posten, også at hun helt klart var ei dame med egne meninger. Hun har justert på så godt som hver eneste oppskrift. Kuleste mormor! ❤

   

    

Så jeg kjøpte et sånn akkurat passe stort fotoalbum på Nille, fant fram skrivesaker, lim, saks og alt av gamle matblader og brosjyrer som jeg har tatt vare på i årenes løp, og en storstilt skrive-klippe-lime-prosess ble iverksatt. Den har holdt meg sysselsatt og engasjert i minst et par uker og gitt Kårboligen et velkjent og hjemmekoselig preg av godt gammeldags rotehus.

Det er en del jobb med sånne prosjekter, det blir utrolig mye papirsøppel av det – og i tillegg blir man så fryktelig sulten av å sitte og bla gjennom forlokkende bilder av sprøstekt svor og saftige kjøttfiller, nydelig dandert på glanset papir i time etter time, men det er supermorsomt, det utfordrer fantasien og det gir deg et unikt sluttprodukt som ingen har maken til! For håndskrevne kokebøker gror jo ikke akkurat på trær lenger, og selv om min versjon må sies å være skrevet i fonten «Rustikk slomsehåndskrift», så tenker jeg at det har vel sin sjarm det også…

Den mest krevende oppgaven viste seg fort å bli å lage forståelige oppskrifter ut av enkelte av husholdningens gamle klassikere, for det er ikke til å komme fra at de fleste av dem i utgangspunktet har vært nokså løselig bygd opp av tilfeldige slumper, dæsjer og skvetter, uten noen klar målestokk – for sånn blir det jo gjerne. Og begrep som «sånn passelig mye» eller «bare hiv oppi littegranne» sier faktisk ikke en nybleven husmor noe som helst. Det må inn med teskjeer og kryddermål i ordnede former for å gi mening.

Men nå er boka endelig ferdig. Det er ikke en kokebok med avanserte oppskrifter og eksotiske ingredienser,- det går for det meste i helt vanlig mat, som fiskegrateng, pizza og en og annen god kake, alt sånt som  hun liker.

Ost er ost og ostekake er ostekake…

 

Men visse retter er utstyrt med relativt spenstige navn, opplest og vedtatt en gang for alle av kreative unger for år og dag siden, utfra smak eller fasong på maten.

Det ville aldri i verden ha funka med noen navneendring etter alle disse åra, men det skader jo ikke å pynte litt på sannheten.

Som vanlig drar det ene det andre med seg, så akkurat da jeg trodde jeg hadde kommet i mål,  fikk jeg en ide om at det kunne være hyggelig å supplere med litt krydder, olivenolje og sånt som er kjekt å ha når seriøs kokkelering skal bedrives. Åsså fant jeg et søtt lite salatbestikk på Søstrene Grene som jeg ikke kunne motstå. Og det pynter jo alltid opp med en potte med litt grønt også…

Når det lissom bare baller seg på…

Dermed hadde det jammen plutselig vært svinaktig kjekt å ha noe å samle alt sammen oppi… Nå mangler det ikke akkurat på gammalt tral her i huset, så sannelig fant jeg en gammel vinflaske-kasse som etter en liten makeover viste seg å bli  helt perfekt til formålet –  og dermed var prosjekt kokebok til slutt i boks.

 

Ta taaa,- Mammas matkasse klar til levering!

For et par dager siden hadde Anne Maren bursdag. Da ble hun 19 år, og det eneste hun kom på at hun ønsket seg var en feiekost og et søplebrett. Voksenlivet ass…

Da ønsker jeg alle en fin, ny uke,- og tusen takk til alle som leser/liker/deler/og/eller følger med meg! Ikke minst – tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Det varmer og gleder meg kjempemasse! ❤

 

 

 

Litt flaskeprat på en fredag

glassflasker

Årlig fyller Ola Nordmann ,- sjelden lydløst, opp landets glasscontainere med tonnevis av gamle syltetøyglass, flasker og annen glassemballasje i god resirkuleringsånd. I følge SSB blir ca. 90 % av alt glasset vårt levert til gjenvinning,- syns vi er flinke jeg! Og de siste 10 prosentene? De tar vi hobbyentusiaster gladelig på oss skylden for å ha beholdt selv for å bruke til mer og mindre matnyttige prosjekter.

Det er ikke til å komme fra at jeg er veldig svak for fine flasker. Noen ganger liker jeg faktisk innholdet i dem også, men det er en helt annen sak… Det er heller ikke til å komme fra at de aller fineste flaskene mine er laget av glass og veldig ofte stammer fra en statlig bedrift med monopol på salg av edle dråper. Derfor kan dette innlegget brått komme til å inneholde enkelte ufrivillige reklameinnslag for ymse styrkedrikker fra overnevnte og muligens få undertegnede til å framstå som litt av en drukkenbolt, men til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke har tømt alle disse flaskene selv, og at de dessuten er samlet sammen over mange år. Så det så!
Og når en har samlet på noe i mange år, så har det lett for å hope seg opp litt. Derfor er Kårboligen full av flasker i alle tenkelige varianter,- store og små, gamle og nye, i ulike fasonger.

Halden Bryggeri

Jeg har for eksempel ei hel bryggerikasse full av firkantede gamle gin-flasker, jeg har ei kulerund flaske fra Ungarn hvor innholdet smakte såpass pyton at Drømmeprinzen en dag tømte hele skiten i vasken og ga tomgodset til meg, og jeg har en trekantet en som heller aldri har vært drikkbar, riktignok av andre årsaker, men egentlig ganske close…

flasker

 

Og jeg har  massevis av andre flasker som jeg har plukket med meg langs livets vei og spart på bare fordi de er pene. I det hele tatt,- jeg har flasker for enhver anledning. Og de fleste av dem er fine å bruke til litt av hvert så jeg beholder dem nok en stund til.

Vannkarafler
Enkelte flasker blir tatt vare på fordi jeg har et nært og personlig forhold til dem. Det gjelder blant annet Limoncello-flasken jeg kjøpte da vi var i Pompeii for noen år siden, og også en med italiensk markjordbærlikør som «bare» kommer fra polet på Liertoppen, men som ga Drømmers og meg en liflig smak av sommer gjennom mange kalde vinterkvelder. Den smakte faktisk skikkelig markjorbær! I tillegg til at de vekker mange hyggelige minner, er disse to hvite italienerne i frostet glass et pent par.

vannkarafler av flasker

Hvis du har endel fine flasker kan de være veldig dekorative å bruke som vannkarafler når du skal ha selskap. Sett gjerne et par, tre sammen hvis de ikke er så store, og det skaper bare ekstra liv til bordet hvis du bruker flere ulike.
Mine har fått tekst med sjablonger og hvit maling, men om du vil pynte litt ekstra på dem eller ei er selvsagt smak og behag.

Det er også enkelt å lage frost-effekt på glass selv dersom du syns det er fint. Bl.a. Panduro har en lakk til dette formålet, som du bare påfører det du ønsker å froste og herder i stekeovnen etterpå, og jeg mener å ha lest at det fins en spray til dette formålet også.

frostlakk

Den funka den..

 

Olje og eddik

Når Bache Gabrielsen har slått på stortromma og laget en flott samleeske med en kolleksjon av fem utvalgte godbiter, og jeg er så heldig å kjenne en som tømmer dem i tur og orden og lar meg få arve alt tomgodset etterpå, da føles det nesten bittelittegranne som å vinne i lotto, for disse flaskene er skikkelig fine, i stilren design og med pottetette trekorker på toppen!

Et par av dem har jeg malt tekst på ved hjelp av sjablonger og maling og som den tilsier, bruker jeg dem til olje og edikk.

flasker

Jo eldre jeg blir, jo mer makelig anlagt blir jeg, og det gir seg bl.a. utslag i sånne ting som en nyvunnen forkjærlighet for bruk av sjablonger. Selv om det hender det tyter litt utenfor kantene, så går det superraskt å rydde opp i i forhold til å sitte å pirke-male bokstaver med tynn pensel.

Slike flasker kan også være kjekke å ha hvis du trenger en rask liten gave. Fyll den med god olivenolje og tilsett et par fedd med hviløk, en chili og en kvast timian eller rosmarin – så har du en krydderolje som både ser snasen ut og som smaker godt.

krydderolje

Eller fyll den opp med badesalt, hjemmelaget likør eller noe annet mottageren blir glad for..

Blomstervaser
En av de kuleste flaskene jeg har er denne hardbarkede lille tøffingen.

j. damoy paris

Den fant jeg i skauen en dag jeg var på pinnejakt, sånn halvveis stikkende opp fra bakken. Jeg aner ikke hvor gammel den er, hva som har vært i den eller hvordan den har havnet der, men selv om den må ha ligget i jorda i mange år ble den ikke så verst fin etter at jeg fikk tømt den for jord og barnåler og vasket den ren. Jeg har googlet J. Damoy, Paris, og kom ikke overraskende til Paris, men ble egentlig ikke så mye klokere, bortsett fra at jeg fant ut at den må stamme fra en ærverdig gammel bedrift med samme navn. Litt morsom er den i hvert fall, og den egner seg ypperlig som blomstervase for sånn passelig små blomster, så det har den fått lov å jobbe som i hele sommer.

blomstervaser, flasker

 

En aldri så liten honkepinker før avgang…

London Eye
London  – Ay ay!

Når en bare skal ha det bittelittegranne ekstra morsomt på Gardermoen mens en venter på flyet til London – så er det ikke rare greiene som skal til. For når sola skinner og Clapton venter i Hyde Park, da er stemningen egentlig på topp fra før.

Eric Clapton
Sommerens konsertopplevelse

Et par knøttsmå knerter, rasket med fra hylla i taxfree’n gjorde da heller ikke noen særlig forskjell fra eller til, men synet av de små grønne flaskene fikk kreativiteten til å blaffe opp et ørlite svakt øyeblikk, og der og da kjentes det ut som en god ide å kanskje kunne bruke dem til et eller annet en eller annen gang.

Ikke akkurat noe å bli mett av, men sikkert veldig bra mot forkjølelse …kremt kremt..

Og sånn gikk det til at de fikk skrangle med hele veien til England og hjem til Kårboligen igjen, i stedet for å ende sine dager i ei søplebøtte på OSL.
Gjensynsgleden var vel sant og si ikke den aller største da de senere ble funnet igjen i en plastpose på bunnen av kofferten, for da var de forlengst glemt og jeg trodde at posen kanskje inneholdt et eller annet morsomt som jeg også hadde glemt og ikke bare fire klissete småflasker. Men når man først har drasset med seg dette tomgodset tur retur over Nordsjøen så får en for skams skyld prøve å gjøre det beste ut av det, derfor ble de befridd for etiketter, fikk en runde med frost-lakk for å bli mattere og til slutt litt enkel dekor med hvit, permanent tusj. Dermed endte de opp som noen bittesmå blomstervaser som passer akkurat til

Noen bittesmå avleggere…

eller noen bittesmå blomster…

 

…på en bitteliten hylle.

 

Lysestaker
Disse har jeg vist i et innlegg før, men de tåler en reprise. Enkel og grei måte å lage seg noen nye lysestaker på!


Adventsstake
Selv om vel ingen har begynt å tenke på jula enda, så tar jeg med et par bilder av fjorårets adventsstake også. Bare man får fjernet etikettene og satt på noen tall i stedet, så blir enhver flaske skinnende uskyldsren og kan plasseres midt på stuebordet og hjelpe til med å holde styr på nedtellingen mot jul!

Og etikettene er greie å fjerne på denne måten:
Fyll flasken med kokende vann (og da snakker jeg kokende), så løsner den lett og er enkel og rive av. Eventuelle limrester taes bort med litt neglelakkfjerner.

 

Da ønsker jeg alle en feiende fin fredag,- hold på hatten! Og husk at bak enhver kjedelig etikett kan det skjule seg en vakker  liten flaskeskatt!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Maritime sommerideer for strandløver og havfruer

Selv for en Indre Østfolding som har vokst opp på stiv leire blant kornåkre og granskau – eller kanskje nettopp derfor, er det ingenting som smaker så herlig av sommer som salt sjø, svaberg og måkeskrik. Og med all den sola og varmen vi har i år frister det ekstra mye med noen turer ut til kysten.
Jeg elsker å være ved havet. Ikke bare å ligge på et svaberg å kjenne sola svi på mageskinnet eller å ta en dukkert i bølgene, men kanskje vel så mye å rusle i fjæra på jakt etter fine fotomotiver, skjell, steiner og blankskurt rekved, – plukke med meg små skatter, knipse noen bilder, lete etter rare ting som havet har skylt i land. Ja, for havet skyller fortsatt i land mye mer enn bare plast.

Nå på tampen av fellesferien, denne evigvarende sommeren hvor stort sett alle for en gangs skyld er heldige med ferieværet, tenkte jeg at det kunne være på sin plass med litt maritim inspirasjon. Derfor har jeg stablet på beina en liten kolleksjon av sjø-relaterte saker og ting som du kan lage selv, både av strandfunn og annet småtteri. Sånn i tilfelle du skulle få behov for å lufte kreativiteten litt innimellom heteslagene….

Klar for avgang…

båt av skinkeboka

«Skinka 2» er oppkalt etter forrige eier og er med andre ord laget av en tom skinkeboks, i tillegg til en bit fra en gammel linduk og litt annet småtteri.
Først har jeg pusset boksen fri for farge med sandpapir. Det går fint å bruke spraylakk eller maling i stedet, men jeg liker den litt rustikke overflaten som sandpapiret gir.
Til mast har jeg brukt en blomsterpinne som er stukket gjennom et hull jeg har boret i bunnen av boksen. For å gi masten bedre feste har jeg først limt en liten finerbit fast i fordypningen under boksen og boret og limt masten ned i denne.
Seilet har fått en enkel bord med tråklesting rundt kanten og er sydd fast til masten, før det har blitt festet i hver ende av boksen med litt ståltråd gjennom et lite hull. Prikken over i-en settes med noen vimpler som klippes dobbelt og limes over en bit med bomullstråd med noen små treperler mellom.

Hvis du liker at ting har en funksjon kan båten f.eks. brukes som godteskål, ellers er den jo koselig å bare ha til pynt også.

 

Ingen skute uten en skipper.. Denne  karen er satt sammen av en kork og en trekule. Lua er en kork fra en liten kremtube.

 


Rullestein

rullestein

De er runde og trivelige, fins i alle mulige fargenyanser og er polert glatte og fine av sjø og bølger gjennom mange år. Hvem kan motstå rullestein lissom? Ikke jeg i hvert fall, og brått og umerkelig har strandbagen blitt tung som bly. Vakre steiner er flotte å bare ha til pynt, men hvis du har lyst til å gjøre noe mer ut av dem kan de også dekoreres eller du kan lage deg noen koselige, små skulpturer av dem.


Denne steinen manglet egentlig bare et nebb for å bli til en liten fugl. Derfor fikk den det. Og så fikk den seg jammen en liten kjæreste også. Eller make. Det er vel det det kalles på fuglespråket..

Stein kan males og dekoreres på utallige måter, akkurat sånn som du har lyst til. Selv syns jeg det er aller finest å bevare mest mulig av den naturlige looken, og heller utnytte fargen, formen og strukturen på selve steinen. Derfor har jeg gjort denne veldig enkel, uten mer fiksfakseri enn nødvendig. For å lime steinene fast til trestykket har jeg brukt et tokomponent-lim,- det holder det meste på plass.

Heklede fisker

Med noen små steiner og litt tynn tråd er du bare en kjapp liten heklejobb unna disse små fiskene.

heklefisk

De er søte å pynte med, men hvis du fester en gardinklype på dem, er de også fine dersom du trenger noe som holder utebord-duken på plass når det kommer ei vindkule eller to. Skal de brukes som dukholdere bør ikke steinene være for store og det er lurt å lime fast heklearbeidet til steinen, så drar det seg ikke når det henges opp.

Framgangsmåten er enkel, men fordi alle steiner er ulike,må oppskriften tilpasses hver enkelt stein. Begynn med å legge opp så mange lm at det rekker akkurat rundt steinen på det bredeste punktet og samle dem i en ring med en kjm.

Hekle deretter 7 lm, hopp over 3-4 lm og fest dem med en kjm i neste lm. Fortsett på samme måte rundt hele ringen sånn at buene blir mest mulig jevnt fordelt.

Når du har kommet rundt hekler du en kjm i hver av de tre første lm på den første buen, sånn at du kommer opp på toppen av den, så 7 lm som festes midt på neste bue osv. hele runden.
gjenta på samme måte noen runder til, alt etter hvor stor stein du har. Etter hvert må du minske antall lm i buene,- 6,5,4 osv. Siste runde samler du alle buene ved å hekle en kjm i toppen på hver av dem sånn at du får tettet åpnngen.

For å lage halen legger du opp 5 lm. Så hekler du 4 dobbeltst, en kjm ned i underlaget, 5 nye lm, 4 dobbeltst og avslutter med en kjm inntil  siste dobbeltst.

dukholder

 

Krans av blåskjell

Jeg syns blåskjell har så nydelig blåfarge,- som himmel, hav og utslitte olabukser…
Denne kransen er enkel å lage, og den tar seg godt ut på veggen.

blåskjellkrans

Først har jeg skåret ut en ring av et eller annet papplignende materiale som stammer fra bunnen i skuffen på en sammenrast billig drittkommode fra Ikea, alldeles udugelig som møbel, men superduper når man trenger noe som er stivt og som samtidig er mulig å skjære i med tapetkniv.

Ringen er laget ganske smal, ca. 1,5 cm. bred, sånn at den blir minst mulig synlig, og deretter er skjellene limt fast på denne med limpistol.

blåskjellkrans

 

Veggpynt av østersskjell

Det er ikke bare plast det er altfor mye av i havet for tiden, Stillehavsøstersen har også blitt en økende utfordring langs kysten vår. Det ligger pinadø østersskjell i hopetall strødd på hvert eneste svaberg og hver eneste strand, i hvert fall der jeg har vanket i sommer. Men de krøllete, hvite skjellene kan i det minste, i motsetning til plastsøppel, være ganske dekorative. Så plukk gjerne med deg noen pene eksemplarer hjem og bruk dem til noe morsomt. De kan f.eks. bli til litt enkel og sommerlig veggpynt.

østers

Siden sommervarmen har gjort meg rimelig makelig anlagt har jeg rett og slett bare limt hyssing i forskjellige lengder fast bakpå skjellene og bundet dem opp på en passende pinne fra den rikholdige rekved-samlingen min. Og det var det.

veggoppheng av skjell

 

Og når vi snakker om rekved…

Jeg er på evig jakt etter rekved. det er flott å bruke til alt mulig og du vet aldri hva du kan komme over av fine skatter hvis du har øynene med deg når du rusler rundt sånn litt uten mål og mening i strandkanten.

Selv den ivrigste rekved-samler møter sin overmann av og til…

En ting er sikkert,- den ene gangen i livet du finner ei gammal spekefjøl i vannkanten – da syns du at du har gjort litt av et scoop!

Som bruksgjenstand har den for lengst gjort sitt, men den skal få lov å nyte pensjonisttilværelsen som en liten, rar hylle på veggen. Selv om rekved-spekefjøler er relativt sjeldne, kan denne ideen selvsagt glatt overføres til en hvilke som helst gammal  trefjøl du måtte ha liggende. Bare skjær til en passende plankebit og skru på nederst, så er du i mål.

 

Det er ikke noe som er helt rett her, men det gjør ingen verdens ting

 

På tide med siesta,- den vil nok vare til over helga… Takk for at du leser og strålende fin weekend til alle! Trodde aldri jeg skulle si det, men det er jo lov å håpe på litt godt gammeldags drittvær!