Til Elise. Mvh. fra Såffie!

I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.

For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.

Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,-  forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.

Det gikk veldig fort over.

Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser..  Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.

Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.

Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…

Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.

Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.

Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.

Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.

Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte  halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.

Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …

Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.

gamle notehefter

Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.

Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.

Beethoven
Hvis blikk kunne drepe…

Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:

Heng Strauss på juletreet
Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.

engel av gamle noteark

Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.

Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.

 

La Mozart få stjernestatus

stjerner av gamle noteark

En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.

krans med papirstjerner
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..

 

Pakk inn gavene med Beethoven

pakk inn gavene med gamle noteark
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.

 

Dekk bordet med Mendelssohn

noteark som dekkebrikker
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet


… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.

poster av gammelt notehefte

Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er  nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.

Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!

 

 

Ringblomstsalve – sommer og solskinn på boks!

ringblomstsalve
Jeg elsker ringblomster. Jeg elsker fargen på dem og at de er så superenkle å dyrke. Dessuten syns jeg de lukter himla godt. De lukter barndom og kjøkkenhagen til mamma. Derfor sådde jeg en rad sammen med grønnsakene i våres, og selv på dager da regnet har hølja ned og tåka har hengt så lavt at den subba nedi vannskorpa på Tyrifjorden, har de stått og lyst opp i hagen som små gule og oransje soler i hele sommer. Ringblomster er rett og slett noen skikkelige glad-blomster!
ringblomst
Og ikke bare er de flotte å se på, de er nesten som levende, små medisinskap også. Ringblomsten er proppfull av velgjørende saker, og en kjær og velkjent gammel traver innenfor området urtemedisin, noe den har vært nesten siden tidenes morgen. Det er omtrent ikke grenser for hvilke skavanker den kan hjelpe mot, både inn – og utvortes, og noen av disse gode egenskapene kan jo være vel verdt å plukke med seg inn i mørketia, der de helt sikkert kommer til å gjøre nytte for seg.

Så i år har jeg forsøkt meg på å lage ringblomstsalve av noe av den særdeles voksevillige avlingen min. Det er bestandig like morsomt å prøve noe nytt, og særlig når det en lager har bruksverdi. Og ringblomstsalve har i aller høyeste grad det. Det er egentlig superfint å bruke til det aller meste, – som tørr hud, rufsete lepper, eksem, såre barnerumper, skrubbsår, solbrenthet eller insektstikk – for å nevne noe.Siden vinteren begynner å krype farlig nær innpå oss og blomsterprakten kan finne på å møte dagen med rim i skjegget, så begynner det å haste faretruende å få plukket inn blomstene nå dersom du også har lyst til å prøve deg som medisinmann.

 

ringblomst
Når kong vinter begynner å yppe seg…

 

Men mangler du råstoff – eller har blitt tatt på senga av nattefrosten, så får du kjøpt ferdig tørkede ringblomster på nettet også.

Selv føler jeg meg rimelig ovapå, fordi jeg mot alle odds var føre var i år og fikk sikret meg en solid ladning med kronblader før plantene begynte å henge med nebbet etter at opptil flere kuldegrader smøg seg inn i hagen ei natt og gjorde kort prosess med både det ene og det andre. Jeg hadde egentlig ikke planlagt at kulda skulle komme på lange tider enda jeg, så det kaller jeg skikkelig flaks! Eller egentlig mer hell i uhell kanskje, siden jeg på ingen som helst måte er klar for vinterkulda og alt dens vesen enda og neppe kommer til å bli det noen gang heller…

Å lage selve salven, viste seg å være kjempeenkelt, men det er en prosess som tar litt tid, noe som for så vidt kan være utfordrende nok for en utålmodig sjel. Bare forarbeidet var unnagjort, gikk imidlertid resten som en lek. Og sluttresultatet,- det ble helt smæshing og kan anbefales på det varmeste!

Slik lager du ringblomstsalve:

Det første leddet i prosessen er å plukke inn og tørke kronblader fra blomstene. Det kan nesten føles litt som hærverk, men husk at det går til en god sak.

ringblomster
Hærverk i det godes tjeneste

Du trenger ca 1 dl tørket ringblomst til denne oppskriften.
Når tørkingen er unnagjort, legges kronbladene i en krukke sammen med 2,5 dl. olje. Jeg har brukt olivenolje, men du kan godt velge en annen type.

ringblomstolje

ringblomstolje

Plasser krukken i vinduskarmen, smør deg med tålmodighet og vent minst to uker før du siler vekk kronbladene.

ringblomstolje
Sjekk den fargen ‘a,- ser nesten ut som flytende gull!   …. eller en vellykket urinprøve, alt ettersom…

 

Resten er plankekjøring, men du trenger noen flere ingredienser:
– Bivoks for å få fast konsistens på salven.
– E- vitaminolje – bl.a. for å øke holdbarheten – og fordi det er godt for huden.
– Lavendelolje eller annen eterisk olje. Bidrar til god lukt, men kan sløyfes.

Bivoks får du bl.a. tak i på Panduro, E-vitamin og lavendelolje selges i helsekostbutikker og på apotek.
I tillegg trenger du et par, rene små glasskrukker e.l. til å ha salven i.

ingredienser til ringblomstsalve
Fit for fight!


Smelt sammen 30 g bivoks og 170 ml. ringblomstolje i vannbad til alt er flytende. Avkjøl mens du rører hele tiden for å unngå at det skiller seg. Når salven begynner å stivne, heller du oppi 2 ml. E- vitamin og ev. 2ml.  lavendelolje. Deretter fortsetter du å røre helt til blandingen er kald.

ringblomstsalve
Ser jo nesten ut som noe jeg kunne ha lyst til å spise dette her…

Og det var det!

Fyll ringblomstsalven i pene, små krukker, og oppbevar den kjølig når den ikke er i bruk.

ringblomstsalve
Finfin til en vintertørr skrott –  eller kanskje som julegave til noen som har det!

Ha en knirkefri og superfin onsdag alle som en, og nok en gang – tusen takk til alle som leser, liker og eller deler, og for de hyggelige tilbakemeldingene jeg får!

 

Fruktbar heklejobb for et bedre miljø

heklet fruktnett

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er nevneverdig hardt angrepet av hverken av fly – eller kjøttskam. Dertil flyr jeg for sjelden og er altfor glad i koteletter. Jeg har ikke noe horn i siden til de superhyggelige veganer- naboene våre heller, selv om de sikkert både raper og fiser i vildens sky og etter all sannsynlighet kommer til å fortsette med det helt til de en dag går over til de evige jaktmarker som saftige biffer, grytekjøtt og oksehalesuppe.

Nabolagets triveligste gassprodusenter

Ikke er jeg så flink til å brøle lenger heller. Sist det var kult for min generasjon var vel sånn omtrent da vi gikk på u-skolen, den gangen det var om og gjøre å komme på skolen med minst mulig stemme igjen etter å vrælt og hvint høyest mulig av skrekkblandet fryd i karusellene på Momarken kvelden i forveien. Det var på en måte en målestokk på hvor gøy vi hadde hatt det, og hadde absolutt null og nix med miljøengasjement å gjøre. Men du verden,- Det skulle da rimelig sterk innsatsvilje til for å klare å miste stemmen etter et par runder med Cyklontwisten også…

Selv om jeg hverken brøler eller får til å skamme meg over alt mulig så har jeg likevel stor tro på å gjøre noen grep for et bedre miljø sånn i det daglige. Etter at det ble obligatorisk å sortere søpla på hjemmebane, har det samtidig blitt mye enklere å se hvor mye det blir av hva også, og jeg må jeg si at jeg blir nokså skremt over hvor uhorvelig store mengder plast som hoper seg opp i en enkelt husstand, bestående av bare to personer i løpet av en måned. Derfor prøver vi, i den grad det er mulig å gjenbruke og ta vare på – i hvert fall enkelte ting her i huset.

Særlig Drømmers har vært god på dette. Da jeg flyttet inn her, var jeg nødvendigvis nødt til å rydde litt i skuffer og skap for å få presset inn noe av det jeg hadde med meg på flyttelasset, og aldri har jeg funnet en større samling av tomme rømmebeger i noe kjøkkenskap noen gang. Jeg husker jeg tenkte at både bestemor og mormor og alle andre gamle damer jeg noengang har kjent ville ha blitt grønne av misunnelse over en slik fantastisk rømmebegersamling..

Dersom noen skulle leve i villfarelsen om at gjenbruk og resirkulering er et nytt fenomen må de nemlig tro om igjen. Det er ingen som slår besteforeldregenerasjonen vår når det gjaldt dette. Jeg tror riktignok ikke et sekund at det var bekymring for miljøet og en mulig nær forestående undergang av kloden som drev dem,- jeg tror rett og slett bare det var det at de husket krigen… Uansett kastet de sjelden noe som kunne brukes om igjen eller som hadde et snev av verdi tilbake i seg. Derfor vasket mormor opp papptallerkenene helt til de gikk i oppløsning når vi var på campingtur og derfor sprettet bestemor ut knappene fra klær som skulle kasseres og hadde en hel, vidunderlig skuff full av dem – i all verdens farger og fasonger. Mormor hadde bryggerhuset fullt av tomme ketchupflasker av glass som hun tok vare på og brukte når vi skulle på tur, sånn at vi alltid fikk hver vår flaske med saft i, mens bestemor på sin side hadde sofaen full av puter som var sydd sammen av glitrende, små stoffprøvelapper som hun hadde fått av en annen gammel dame. Og midt oppi alle disse sofaputene satt hun og heklet gulvtepper av filler og de gamle strømpebuksene sine. Mormor hadde flere årganger av Alle Kvinner stablet i en bunke på kottet sitt og og bestemor hamstret brukt julepapir hver juleaften og lagret det på sitt kott, sånn at vi kunne bruke det om igjen året etter. Og året etter der.. Jeg kan faktisk ikke huske at vi kjøpte julepapir en eneste gang i løpet av hele barndommen vår. Bestemødrene våre stoppet, lappet og reparerte klær som var ødelagt, og de syltet, saftet, forvellet og frøs ned kortreist frukt, bær og grønnsaker fra egen hage – og fra skogen. De kastet nødig så mye som en matbit, og kom det et rømmebeger eller annen emballasje i hus så ble det behørlig vasket og stablet inn i kjøkkenskapet i påvente av framtidig gjenbruk.

De sto aldri utenfor stortinget og brølte eller la ut bilder på sosiale medier av noe klimaengasjement, bestemødrene våre. De puslet med sitt i all stillhet og med den største selvfølgelighet. Likefullt våger jeg å kalle dem noen skikkelig superstjerner på miljøregnskapets himmel!

Heldigvis fikk jeg med meg noe av dette i bagasjen hjemmefra, og selv om jeg har tenkt å fortsette å gafle i meg koteletter og ta meg en flytur når det faller seg sånn, så lever lykkefølelsen over å kunne skape noe nytt av gammelt ruskrask inni meg i beste velgående, sammen med sansen for å kunne plukke litt av maten vår fra egen hage, gleden over fine glassflasker og drømmen om en gang å kunne eie en fullastet knappeskuff..

Jeg har fortsatt et stykke igjen….

 

Derfor tok jeg også vare på noen av rømmebegerene i skapet til Drømmeprinzen, så blir det litt mindre plast ute i verden – og vi har samtidig mer emballasje å fryse bort det bærekraftige, super- kortreiste eplesyltetøyet vårt i…

hjemmelaget eplesyltetøy

I dag slår jeg rett og slett et slag for bruk av litt mindre plast til fordel for et mer miljøvennlig alternativ som kan gjenbrukes om igjen og om igjen helt til det ryker i stykker. Kanskje bare et bittelite skritt i den store sammenhengen, men i det minste et i riktig retning og dessuten er det et veldig koselig prosjekt å holde på med nå som høsten begynner å smyge seg på for alvor, Yr overøser oss med flomvarsler annenhver dag og stearinlys og innekos frister mer og mer. Og det må vel fortsatt være innafor å ha det hyggelig mens vi gjør en innsats for framtiden vel, både for oss som kan finne på å være litt slomsete med både skamfølelse og kjeftament og for alle andre. Så finn fram heklenåla og kjør på, gøøørls,- bytt ut noen plastposer til fordel for bokstavelig talt skikkelig bærekraftige bomullsnett til frukt og grønnsaker! De er både raske og rimelige å lage – alt du trenger er en drittværsettermiddag, en heklenål og et nøste med bomullsgarn.
heklet kruktpose


Slik gjør du:

Jeg har brukt heklenål nr. 3 og naturfarget bomullsgarn som jeg har kjøpt på Europris for en billig penge.

Legg opp 6 lm og samle dem i en ring med en kj.m.
  1. omg. Hekle 4 lm ( = 1 dbst), 25 dbst rundt ringen, 1 kjm i 4. lm.
  2. omg. Hekle 7 lm ( = 1 dbst + 3 lm) *1 dbst i neste stav på forrige omg., 3lm*. Gjenta fra * til * 25 gng. 1 kjm i 4. lm.
    Gjenta 2. omgang 15-16 ganger eller til du har fått nettet så langt du vil ha det og avslutt med en hullrad som hekles slik:
    1. omg. 1 lm, 4 fm rundt hver luftmaskebue, avslutt med 1 kjm i første lm.
    2. omg. 1 lm, 1 fm, *2 lm, hopp over 2 fm, 2 fm i de neste 2 fm*, gjenta ut runden, 1 kjm i første lm.
    3. omg. 1 lm, *1 fm i hver maske på forrige omg*. Gjenta ut omg. og avslutt med 1 kjm i lm
    .Fest trådene og tvinn en passe lang snor som tres gjennom hullraden.
heklet fruktnett
Et nøste rekker til flere poser og hvis du syns de er morsomme å lage, men ikke har bruk for så mange selv, så er et heklet nett med frukt eller grønnsaker fra egen hage en finfin gave å gi bort også.
heklet fruktnett
Tusen takk til alle som leser, liker og/eller deler og en superfin dag til alle mann!

Slips, gjenbruk og hårreisende barndomsminner

 

 

Det skjedde mye rart på sekstitallet, ikke minst på motefronten. Vi fikk nye hårete helter – fra gutta i Beatles med skammelig lang lugg til den engelske modellen Twiggy som skranglet seg på tynne bein over catwalken med minst like oppsiktsvekkende kort guttesveis. Fordi mamma og pappa var flinke til å følge med i tia, skulle slike hårreisende motestunt ute i den store verden raskt komme til å få ringvirkninger langt inn i heimen.
Vi gikk aldri til frisøren. I likhet med det meste annet var det mamma som fikset den biffen. Hun tauet oss inn etter behov, plasserte oss på en stol midt på kjøkkengulvet og ga oss en omgang med saksa enten vi ville eller ikke. Hun var en racer på rette pannelugger og frisyrer som nok etter alle solemerker av og til må ha vært mer inspirert av plastbollene i kjøkkenskapet enn av hårprakten til engelske popstjerner. Selv om vi hadde stor frihet ellers i hverdagen, var det på ingen måte ensbetydende med å ha råderett over egne hoder. Det fantes ikke rom for protester og det lureste vi kunne gjøre var å sitte dørgende stille for å unngå for mange feilskjær.
Det beste ordet mammaer vet om er praktisk, og en dag fant vår mamma ut at det ville være fryktelig praktisk å klippe kort guttefrisyre på alle jentene sine. Fra å være en søt sjuåring med halvlangt hår og ei diger sløyfe på toppen, ble jeg over natta forvandlet til en snauklipt åtteåring, fortsatt ganske søt, men uten mulighet for å finne feste til så mye som en liten hårspenne.

sekstitallsunger

Når jeg kikker på gamle familiebilder fra den tiden, så ser jeg at hun må ha feid over hele ungeflokken i samme jafs, – vi er temmelig identisk snauklipte hele gjengen, jenter som gutter. Det er riktignok litt mer luft og fylde i sveisen til den nest yngste, men det skyldes bare at håret hennes var som resten av ungen,- helt umulig å temme. Jeg ser også at jeg tross alt kom heldigere ut enn lillesøster, både når det gjelder frisyre og skjørtelengde…
Selvfølgelig er det veldig praktisk med kort hår, særlig på ungene til en seksbarnsmor med mer enn nok annet å henge fingrene i enn nisseknuter og sløyfeknyting. Det var bare det at det ga alle de tre nyblevne guttejentene hennes fikse ideer som skulle vise seg å slå ut på de underligste måter. Vi brydde oss ikke om hva som var hipt og kult, vi bodde i Degernes og det var uansett ikke stedet der fashion var det som sto i høysetet. Vi ville bare ha langt hår, og jo kortere mamma klipte oss, jo lenger ønsket vi at det skulle være.
Det vi ikke hadde av selvråderett over egne topplokk, tok vi imidlertid igjen i kreative løsninger.
Småsøstrene mine begynte å eksperimenter med skjerf. Ikke for å skjule sine snauklipte hoder, men som en form for parykk-substitutt. Årtier før debatten om muslimske hodeplagg ble et hett tema her i landet vandret de rundt på gården vår med lange skjerf som hang over hodet og ned på begge sider og lot som om det var langt hår. Fantasi er en vidunderlig ting, men selv i små jentehoder strakk den i dette tilfellet ikke til. De var skjønt enige om at det var vanskelig å få den rette look’en med rutete eller grønt hår som ikke hang helt sammen med de rette panneluggene deres, hverken når det gjaldt farge eller mønster. Og samme hvor langt det var på sidene, så var det ingen verdens ting bak.
Selv levde jeg i min egen lille verden og bedrev mye av tiden med å beundre måten de store jentene i skolegården gjorde et kast med hodet for å slenge det lange håret sitt vekk fra ansiktet på. Dette så bare så utrolig kult ut, derfor begynte jeg å gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde så mye som et lite fjon å slenge hverken den ene eller den andre veien.
Det kjente utsagnet som de fleste unger har fått høre en eller annen gang opp gjennom barndommen: » Ikke hold på sånn,- du kan bli sånn!», skulle raskt vise seg å stemme på en prikk. Slik hodeslenging er nemlig fryktelig vanedannende. På en måte kan det sammenlignes med å røyking,- du begynner fordi det er tøft, men plutselig en dag sitter du i saksa og klarer ikke å slutte igjen. Fra å være en uskyldig liten tulleting, gled det gradvis over til å bli en uvane som hodet mitt jevnlig utførte helt på egenhånd, uten at jeg behøvde å ofre det en tanke. Hadde jeg hatt det lange håret jeg drømte om, ville sikkert ingen ha reagert på bevegelsen i det hele tatt, men siden det glimret så til de grader med sitt fravær, ble det i stedet svært synlig.
Det plaget ikke meg, i hvert fall ikke før de voksne begynte å stille spørsmål om saken. Jeg skjønte imidlertid at jeg umulig kunne ha forventet noen forståelse fra dem dersom jeg hadde prøvd å forklare at når man går rundt og gjør et kast med hodet x antall ganger i minuttet, så er det bare for at det lange håret man ikke har ikke skal kile en i ansiktet. Derfor holdt jeg kjeft om det, og det begynte etterhvert å bygge seg opp en viss bekymring i de voksnes rekker.
En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle til en eller annen slags form  for skolepsykolog, noe jeg på ingen måte hadde noe imot. Jeg bare nøt å være mottager av oppmerksomhet fra offentlig hold og solte meg i glansen over å være litt spesiell. Det ble på en måte mine 15 minutter i rampelyset i løpet av barneskoletiden og jeg skrøt uhemmet av det til alle jeg så. Jeg kan huske at han stilte mange spørsmål og ba meg tegne noen tegninger, og det var det. Hva slags tilbakemeldinger han ga fikk jeg aldri vite, men jeg regner med at jeg ble friskmeldt momentant, for saken ble lagt død.
Først mange år senere fortalte bestefar meg at bakgrunnen for denne oppstandelsen var at de voksne var redd for at jeg led av en hjernesykdom som kalles St. Veitsdans,- en lidelse som bl.a. fører til ufrivillige rykninger, hukommelsesvikt og det som verre er. Et raskt lite googlesøk i nåtid viser at dette på ingen måte er noen trivelig sykdom. Derfor er jeg sjeleglad for at jeg slapp å ødelegge barndommen min med å dele de voksnes bekymring på dette området, og i stedet i lykkelig uvitenhet kunne fortsette med mitt,-  like hoderystende som før over datidens hårmoter, men for øvrig fullstendig fornøyd med tingenes tilstand.


 

Det fins gaver som er kjempemorsomme å få, sånn som f.eks. en splitter ny symaskin, og det fins skikkelig kjedelige gaver,- sånn som slips.
Det kule er at dersom man slår sammen disse to tingene, så ryker glatt den gamle matteregelen om at pluss og minus blir minus, og du kan ende opp med et aldeles positivt sluttresultat! Vi snakker Drømmeprinzens gamle, italienske silkeslips – lemlestet av ei god stoffsaks og gjenfødt som noe helt nytt og mye kulere av en Singer Confidence,- nemlig snasen hårstæsj for våryre småfrøkner i alle aldre! For det er jo alltid morsomt med noe nytt å pynte seg med nå som det drar seg mot sommer. Og av og til er det greit å få ryddet litt i klesskapet også.

slips

Det begynte med at Drømmeprinzen foretok en utrenskning i det store arsenalet han hadde av gamle slips og tilbød meg en hel bærepose full av overskuddsmateriell i all verdens spraglete varianter. Han tenkte bedre plass – og jeg tenkte gjenbruk.

Og katta tenkte ny seng…

 

Når du plutselig oppdager at gartneren har finni igjen det gamle skinnslipset sitt i haugen han ga bort og muligens ikke føler seg helt klar til å gi slipp likevel…

 

Med tanke på stoffmengden som fins i et slips, får det nødvendigvis ikke blitt de helt store kreasjonene ut av dem, men når du får sprettet dem opp og brettet dem ut, blir det likevel mer enn det ser ut til, og det holder fint til å lage en hårstrikk ala dette:

hå

Eller  til et hårbånd som dette:

hårbånd av

 

Siden det er forskjell på slips, både i lengde og bredde, blir målene på de ulike tingene litt sånn omtrentlig, det kan variere ganske mye hvor mye det er mulig å få presset ut av hvert enkelt.

Slik lager du hårbånd:

Hårbåndet har myk, bøyelig ståltråd inni og er derfor enkelt å forme som du vil uten å behøve å knytte det. Du trenger et ganske langt og bredt slips for å få nok stoff til det,  men det er jo ingenting i veien for å sy det av noe annet heller.

Klipp ut to like lengder på ca 80 ganger 7 cm, eller i den lengden og bredden som slipset tillater og skråklipp i hver ende. Sy sammen fra vrangen, men la det være igjen en liten åpning sånn at du får tredd inn ståltråden, som kuttes i samme lengde som hårbåndet.

hårbånd av slips

Lag en liten bøy i hver ende på den, så den ikke stikker hull i stoffet, sett den på plass og sy igjen åpningen for hånd.

Snilleste modellen med et hav av tålmodighet. Endelig kom det hue til nytte!

 

Hårstrikker,
eller scrunchies som de også kalles, kan du sy enkelt selv. Dersom du pynter dem med en sløyfe i tillegg blir de ekstra fine.

 

hårstrikk av gammelt slips

Sløyfen er forøvrig løs, så den kan taes av og på ettersom du vil.

Slik gjør du:

Det er lurt å bruke den bredeste, nedre delen av slipset til sløyfen, så du er sikker på at du har nok stoff til den. Til denne klipper du ut to like stykker som ser omtrent sånn ut:

Sløyfen syes sammen fra vrangen nesten hele veien rundt, men spar en liten åpning midt på så du får vrengt den. Deretter syr du igjen resten og gir den en runde med strykejernet.

 

Til selve strikken klippes to like stykker på 6 ganger 45 cm. Legg disse rette mot rette og sy sammen langsidene. Vreng stykket og tre gjennom en strikk som måler ca. 18 cm. Jeg har brukt vanlig buksestrikk. Sy sammen denne først, deretter bretter du inn kantene på hver side og syr dem sammen i hverandre for hånd.

hårbånd av slips

 

hårstrikker av gamle slips

 

Da  ønsker jeg deg en strålende fin dag her fra slipshaugen, enten du har mye eller lite hår, og tusen takk for at du leser!

 

Enkel påskepynt i siste liten

 

påskeharer

Selv om påska er sen i år, så er jeg enda senere,- derfor kom den sannelig litt brått på meg nok en gang. Akkurat som med jula trodde jeg at jeg skulle hatt mye mer tid igjen før den slo inn.. Siden det fortsatt er så mye snø igjen rundt veggene her, har det på en måte ikke helt gått opp for meg at vi er langt uti april alt, og da folk for noen dager siden begynte å snakke om å farte på ferie allerede i helga, ble jeg i grunnen tatt litt på senga. For jeg hadde egentlig tenkt å kose meg med å lage påskepynt både lenge og vel jeg – sånn etterhvert… når jeg fikk tid og ånden over meg…
Med snevre tidsrammer begrenser det seg i stedet til noe kjapt og lettvint. Derfor gikk jeg ut i hagen og beskar kirsebærtreet en smule, pyntet kvistene med fjær som er laget med enkle grep av litt ulike materialer, og tenker som så at det ble da i grunnen ikke så gæærnt. Egentlig helt midt i blinken for en gammal indianer som ikke følger med på kalender’n og plutselig får det bråtravelt…

papirfjær


Kontaktpapir – 
en gang i tiden, sånn omtrent akkurat da vi gikk på barneskolen, var dette egentlig ikke noe annet enn det det utga seg for å være,- blank, selvklebende plastfolie på en bakgrunn av hvitt papir med blått rutemønster. Superfint å bruke når vi skulle lime pressede blomster inn i herbariene våre, særlig dersom vi klarte å få dekket alt med plastflaket uten at det skrukket seg.

pressede blomster

Litt senere i livet fant vi ut at det hadde flere interessante bruksområder…

Som alle vet var internett, mobiltelefoner, selfier og dårlig påvirkning fra influencere fortsatt en fjern framtidsgreie for unge sjeler på søttitallet, men vi hadde da en form for sosiale medier på den tia også. Noen hadde telefonkiosken nede ved kafe’n i Degernes sentrum – selve arnestedet for utklekking av mer og mindre kreative telefonterrorister,- venninna mi og jeg hadde postkontoret litt lenger opp i gata.

 

Vi brukte det med liv og lyst og postla brev i hytt og gevær, både til hverandre, til folk vi kjente – og av og til til noen vi ikke kjente spesielt godt. Innimellom tok vi korrespondansen til nye høyder og beriket mailene våre med vedlegg…
I tillegg til å holde postvesenet i ånde, hadde vi andre sunne interesser også – som gutter og friluftsliv.

Fordi venninna mi deltok på endel idrettsarrangementer, hadde hun tilgang på et mye større gutte-marked enn meg, som manglet både sportsånd og sex appeal, men siden vi hang sammen som erteris, ble på en måte hennes bekjentskaper litt mine også, uavhengig av om jeg hadde truffet dem eller ei. Vi var partners in crime, selv om vår kriminelle løpebane begrenset seg til å kjøre to på en moped og å sende tullebrev i posten til folk.
En dag var vi, som en del av friluftsinteressen, på fisketur i elva nedenfor gården hvor hun bodde. Tradisjonen tro ble det mye fjas og lite fiskelykke, men vi halte til slutt i land en enslig, liten abbor.

Fisk er fisk…

Uvisst av hvilken grunn, fikk vi det for oss at det ville være en god ide å vise fram fangsten vår til en fyr som venninna mi hadde blitt litt sånn delvis kjent med og som befant seg i militæret i Nord-Norge. Hva som var greia er jeg som sagt ikke sikker på, men hvis det var forsøk på et sjekketriks – så må det ha vært tidenes dårligste.
Vi plasserte i hvert fall fisken vår mellom to lag kontaktpapir som vi klemte godt sammen hele veien rundt kanten, puttet den i en konvolutt, la med et hyggelig brev og ekspederte hele greia opp til det kalde nord via postverket.

Nå skulle det beklagelig nok vise seg at mottageren hadde dratt hjem noen dager akkurat på det tidspunktet forsendelsen dumpet ned i postkassa i leiren hans og at kontaktpapir overhodet ikke er egnet til vakumpakking av fisk. Disse uheldige omstendighetene førte til at han mildt sagt ikke ble fra seg av begeistring da han omsider kom tilbake etter endt perm og mottok leveransen fra oss. Jeg aner til dags dato ikke hvem fyren var, men regner det som nokså sannsynlig at han svartelistet Degernesjenter som mulige kjæresteemner for all framtid og at han brukte litt tid på å bli kvitt minnet om abbor i full oppløsning.

Enten så er det jeg som ikke har holdt meg oppdatert på kontaktpapir-fronten de siste førti åra, eller så har det skjedd revolusjonerende ting på området i det siste, for nå selges det i alle mulige fine farger og mønstre, er mer populært enn noensinne og kan brukes til å dekorere nær sagt hva du vil. Selvsagt lar jeg meg glatt rive med!

 

Med litt ståltråd og kontaktpapir kan du f.eks. lage noen fine fjær – superraskt!

 

Slik gjør du:

Klipp ut to like biter formet som fjær av kontaktpapir. Legg en ståltråd mellom dem og press dem sammen.

 

Klipp opp tynne strimler hele veien rundt.Hvis du beregner ganske lang «stilk» på fjærene, får du mulighet til å bruke dem på flere måter.

 

 

fjær av papir

 

Papir

Disse fjærene kan selvsagt like gjerne lages på samme måte av papir som bare limes sammen. Kanskje du har noe pent gavepapir liggende,- og ellers er det gjort på et blunk å gå på en aldri så liten smell i papiravdelingen i en eller annen hobbybutikk, for – OMG! – det er jo altfor mye fint å velge i…

 

Fjær av garn

Hvis du har mye  restegarn liggende, er dette også fint å lage fjær av.

Jeg har brukt bomullsgarn til disse, men det går helt sikkert akkurat like bra med hva som helst.

 

Slik gjør du:

Legg en tråd dobbelt og klipp den litt lenger enn du vil ha fjæren. Knytt endene sammen helt ytterst og fest tråden stramt opp på ei trefjøl e.l. med en tegnestift i hver ende.
Deretter klipper du opp kortere tråder og knytter dem rundt den lange på denne måten:

Begynn  å knytte noen cm. opp på tråden, sånn at den nederste delen kan brukes til oppheng.

Når du har fått fjæra så lang som du vil ha den, klippes den i fasong.

For et mer fluffy uttrykk kan du frynse opp trådene med en kam. Til slutt fuktes den, formes i fasong og får ligge å tørke.

 

 

Sånn! Da erklærer er jeg påskepyntingen for sånn stort sett unnagjort for i år og ønsker deg en herlig påskeuke der du er eller dit du skal! Selv har jeg tenkt å sitte på terrassen og se sola jobbe med å bli kvitt resten av snøen. Ha en fortsatt strålende fin palmesøndag!

 

Hjemme alene-fest på Øverskauen lissom…

 

betong
Party party…!

Jøje meg som tia flyr, og her ligger denne haltende bloggen min og støver ned og mangler både stell og pleie. Du vet – omtrent som et gammelt vennskap som en egentlig har lyst til å holde liv i og å gjøre morsomme ting ut av, men så passer det på en måte bare aldri fordi det skjer så mye annet hele tiden… Jeg har vært litt redd for at jeg muligens kunne ha somlet bort både motivasjon og skaperglede et eller annet sted på veien mellom Degernes og Øverskauen og aldri ville finne det igjen, men nå begynner jeg å tro at det muligens er håp likevel. For Drømmeprinzen stakk av på tur med folka på jobben sin og jeg ble sittende igjen alene sammen med katta hans her oppe i lia og fikk brått no himla mye dødtid å slå i hel noen dager.
Det første jeg gjorde da han hadde forlatt åstedet, var å trekke de ekstremt lystette gardinene på soverommet så langt bort fra vinduene som det overhodet var mulig å få dratt så store mengder stoff. Rett og slett fordi jeg, i motsetning til gårdeier som insisterer på å ha det køl svart når han skal sove, liker å ha et snev av gangsyn selv i drømmeland og ikke føle at jeg befinner meg i det ytterste mørke i Skyggenes dal. Dessuten er det fint å se når det er morran ute. Det var et skikkelig lurt trekk – for nå slipper jeg å tro det fortsatt er natta langt ut på formiddagen og kan bestemme meg allerede mens jeg fortsatt ligger under dyna for om jeg skal tøfle rett ut på terassen etter frokost å nyte sola og å se på at snøen smelter. Det er enda mer snø i hagen enn det er gardinstoff på soverommet, så det vil sikkert ta en evighet, men jeg kommer i hvert fall i skikkelig påskestemning.

Livet er ikke det verste man har…

Etter å ha tilbragt noen timer i sola som påsketurist i eget reir, med kaffe og klementiner, begynte jeg imidlertid å kjede meg ganske kraftig, og det var da jeg kjente at det så smått begynte å krible i kreativiteten igjen og at jeg muligens kunne ha lyst til å produsere litt pynt med tanke på den framtidige høytiden. Det er forresten jug,- det var ikke påskepynt som var førstevalget. Det jeg egentlig hadde lyst til var å prøvekjøre den splitter nye, ubrukte symaskinen min – som også har støvet ned en stund nå. Men etter å ha rigga meg til med stoff, strykebrett, trådsneller, knappenåler, instruksjonsbok og masse friskt pågangsmot, fant jeg ut at jeg manglet en vesentlig del – ledningen som skulle bringe strøm til vidunderet..
Så påskepynt var egentlig plan b, men ble en realitet etter at jeg hadde foretatt en omfattende, men mislykket ettersøksjakt på ledning, lært katta noen nye gloser og kjørt til Bauhaus på Liertoppen, hvor jeg fikk hjelp av minst tre kæll  på veien mot hylla for mur og betong. Det er sannelig utrolig mange hyggelige folk som spør om du trenger hjelp der – og stor cred til Bauhaus for det! De hopper til og med gladelig av trucken sin for å bistå en kvinne i nød som har glemt brillene sine hjemme og ikke klarer å lese seg fram til hva hun trenger. For single damer på jakt etter en handymann må da dette være rene drømme-sjekkestedet…
Deretter drasset jeg ei stor, tung betongbøtte ut til den lille, røde. møkkete bilen min og prøvde å låse den opp. Det gikk ikke så bra. Det er en ganske sjokkerende følelse å oppdage at bilnøkkelen din plutselig har sluttet å virke bare i løpet av en liten shoppingrunde på Bauhaus,- og det er nesten like sjokkerende når det etter utallige forsøk brått går opp for deg at det ikke er din egen bil du står og røsker panisk i dørene på. Men bare nesten, for den er tross alt blandet med et snev av lykkerus fordi det dermed er store muligheter for at nøkkelen din faktisk fortsatt er i full drift. Og det er den jo,- du har akkurat låst opp bilen din 25 ganger med den. Jeg hater når sånne ting skjer, men av og til er det bare sånn at noen har parkert en identisk, på en prikk like møkkete bil som din egen, tre plasser bortenfor deg på parkeringsplassen, og til og med har den halvtomme spylevæske-refillposen  liggende å slenge på nøyaktig samme sted på gulvet bak forsetet som du har selv.  Riktignok burde jeg kanskje ha registrert at det manglet endel annet rufs inni der, men det er fort gjort å gå på en smell når en har våkna kl tre på morran og ikke får sove igjen, grunnet litt for mye lediggang, ei våt kattesnute i ansiktet og et uvanlig lyst soverom..
Etter å ha lokalisert min egen bil, som for lengst var åpen for fri ferdsel, låste jeg den opp enda en gang og lusket litt slukøret hjemover mot Øverskauen, hvor jeg la en slagplan for prosjekt betong, før jeg sjekka egg-forrådet i kjøleskapet og ble positivt overrasket. For er det noe Drømmeprinzen ser viktigheten av, så er det et balansert kosthold – særlig når det kommer til å få putta i seg nok egg..

egg

Påske og egg hører jo som kjent sammen, og dersom du involverer betong også, kan du lage deg litt superenkel, røff og rustikk påskepynt på null komma niks.

Når du skal lage småting, så bør du gå for hobbybetong,- den er finkornet og enkel å jobbe med, noe som er en fordel når den skal stappes inn i egg.

Det kan også være lurt å utføre jobben utendørs hvis vær og føre tillater det, det blir fort en del søl. Dersom det, som i mitt tilfelle, derimot er en litt kald trekk i lufta, så funker forøvrig kjøkkenbenken også. Det skal tross alt være trivsel og hygge involvert. Bare husk å tørke opp etter deg før alt stivner – betong er betong…

Slik gjør du:

Lag et hull i bunnen på egget som er stort nok til at innholdet renner ut og du kan få betongen inn. Plasser det opp ned i en tom eggeramme, et eggeglass e.l. så det står stødig og bland betong og vann etter anvisning på emballasjen.

For å unngå altfor mye klin, kan det være smart å lage en liten renne av papp til å lede betongen ned i egget med. Sjekk om du må etterfylle  etter en stund, massen synker litt sammen underveis. Sett eggene til tørk til dagen derpå og skrap av skallet med en kniv e.l. Nå er de klare til å dekoreres etter eget ønske. Jeg har latt noen av de jeg lagde fått lov til å fortsett å være egg, og bare pyntet dem ganske enkelt med hvit og gullfarget tusj.

påskeegg av betong

påskeegg av betong

 

Av de resterende har jeg lagd noen påskeharer og kyllinger.

 

Med smak av fugl

påskekylling av betong

Påskekyllingene har også fått en omgang med den hvite tusjen, i tillegg til nebb som er spikket ut av en bit blomsterpinne og kam på toppen. Denne har jeg laget av en liten treblomst fra Søstrene Grene, som jeg har delt i to og limt på.

påskekyllinger av betong

 

Fylte egg med viltsmak

påskeharer av betong

Hvis du har lyst til å lage noen veldig enkle påskeharer, sånn som disse, så må du plassere ørene før du fyller egget med betong på følgende måte:
Form ører av passe tykk ståltråd så de blir seende omtrent slik ut:

Tråden jeg har brukt kommer også fra Søstrene Grene, er lett å forme og finnes i tre ulike farger.

Lag hull på toppen av egget, stikk ørene ned i det og fest dem med tape så de holdes på plass. Dekk resten av hullet med tape også, så det blir helt tett.

Lag deretter hull i bunnen på egget og fyll det med betong. Eggene må tørke opp ned for at betongen ikke skal renne ut, og for å unngå at ørene kommer i klem, er det lurt å finne et passende glass e.l. med litt høyde på som de kan parkeres i.

Kanskje like greit at Drømmeprinzen ikke er hjemme og ser hva den fine krystallen hans utsettes for…

Når betongen er tørr og skallet er fjernet, gjenstår det bare å tegne på et ansikt – eller dekorere dem litt mer hvis du syns det blir for enkelt.

—–

Og sånn går no dagan her på Øverskauen. Alle eggene i kjøleskapet, bortsett fra de fire som gikk i knas under prosessen, har blitt til stein, ledningen til symaskinen har kommet til rette – den lå der jeg trodde den skulle være, men gikk lissom bare i ett med den til limpistolen, jeg har fått litt farge på nesa, det har blitt en smule luftigere i hyllene i «taxfree’n», det later til at det blir omelett til middag de nærmeste dagene – og der kom sannelig Drømmers hjem fra tur og dro for gardinene på soverommet igjen,- heey!

 

Ha en eggstraordinær fin søndag alle som en!

 

When the groove is right…

 

Jeg har ikke flyttet så mange ganger i løpet av livet, og jeg kunne neimen ikke huske at det var så mye jobb sist. Jeg hadde neimen ikke tenkt at det skulle gå så lang tid å få oppdatert denne bloggen heller, men først var det fryktelig travelt – og så ble jeg nokså sliten. Mest fysisk, og også litt mentalt, for sånn blir det når man rykker seg selv opp med rota og skal etablere seg på nytt en helt annen plass.
Jeg gjorde meg da i det minste noen nye erfaringer i løpet av prosessen – kanskje særlig om volum. Som f.eks. hvor mye et ganske uskyldig utseende garderobeskap egentlig kan inneholde, at UFF-containere gladelig sluker langt flere sekker med gamle klær enn de ser ut til å ha magamål til – og hvor mye gods som faktisk kan presses inn i en liten VW UP!..
En annen greie har vært utfordringen med å få plass til alle sakene mine her,- det sier seg selv at når to stappfulle hus skal slåes sammen til et – da blir det trangt om saligheta! Mye har blitt kastet, en del har blitt gitt bort og noe har blitt stablet på loftet, men fortsatt har vi dobbelt opp av det meste.

Vi har to av alt nå – til og med sånne…

Sakte men sikkert begynner heldigvis ting å falle på plass, og bare jeg får bodd meg inn ordentlig og lissom stabilisert meg skikkelig, så kjenner jeg at dette blir superfint! Særlig hvis det kunne slutte å snø en gang…

«Det snør og det snør og det snør nesten nesten ned…»

Og inntil jeg får skvisa siste rest inn i skuffer og skap, finner igjen alle hobbygreiene, motivasjonen og de påtenkte prosjektene mine sånn at jeg er back in business,- her er historien om hvordan det egentlig gikk til at jeg havnet her oppe mellom snøskavlene høyt oppi skakka over Tyrifjorden og hvordan det hele startet. Et lite hverdagseventyr om nettdating, kjemi,  litt tapas og sånn… – hverken mer eller mindre…

Det var en gang
en regntung ettermiddag i starten på november for noen år tilbake at jeg hadde avtalt å møte en potensiell drømmeprins ved Nationaltheatret, utgang Vika, for å spise tapas og «sjekke om kjemien stemte».  Jeg hadde brukt timer foran speilet i forkant, endevendt klesskapet for å finne en kjole til anledningen som var akkurat passe lang og trang på en gang og var fast bestemt på å vise meg fra min beste side. Han hadde strøket den hvite skjorten sin, tatt på sin mest uimotståelige sjarm sammen med en skvett Lagerfeld og var like fast bestemt på å vise at han kom fra et møblert hjem. Jeg tror at vi hadde nervene litt på høykant begge to.
Det må sies at med tanke på at vi var de to eneste gjestene på den lille tapasrestauranten de første par timene den kvelden – var stemningen i lokalet upåklagelig. Praten og latteren vår fylte sikkert hele rommet, og da drømmeprinsen tok av seg brillene og så på meg,- så oppdaget jeg at øynene hans bare var så innmari snille og det gikk opp for meg at faget kjemi brått kunne vise seg å være noe langt morsommere enn det jeg hadde trodd den gangen jeg gikk på videregående. Jeg mener,- hvor ofte treffer du en fyr som er like barnslig teit som deg selv, som har evnen til å berike enhver samtale med små perler av hittil ukjente ord på Petter Solberg-engelsk og som forstår seg på verdien i alt fra ja-dager til gode kvalitetsrosiner…?

Da toget til Mysen forlot perrongen uten meg, fordi jeg glemte både tid og sted den kvelden, hadde kjemi allerede fusjonert med noe som kunne minne litt om magi, og da han skrev bursdagsdatoen min med sprittusj på veggen under kjøkkenvifta første gang jeg var på besøk hos ham, tenkte jeg at han var jammen passe gæærn og håpet at dette muligens kunne være begynnelsen på et langvarig eventyr.

Seks år senere vet jeg at jeg fikk ønsket mitt oppfylt den kvelden, at vi fortsatt prater og ler like mye, at sprittusj på kjøkkenvegger sitter forever – og at han i ettertid aldri har trengt å stryke skjortene sine selv…

Favoritt-godbitene sine skal en holde godt på!

—————–

Hot or not?

Å begi seg ut på mannejakt på internett er en ganske fascinerende oppgave for oss som har levd såpass lenge at vi har hatt for vane å treffe potensielle friere på helt andre arenaer. Med nettdating har det åpnet seg et hav av muligheter som vi bare kunne drømme om forrige gang vi var på sjekker’n, og for ei enslig dame sånn godt og vel midtveis i livet er det stor stas med all oppmerksomheten man plutselig blir gjenstand for.
Nå skulle en kanskje tro at det hadde blitt en tyngre oppgave med årene å få innpass hos det motsatte kjønn, men snarere tvert i mot. Resirkulering av avlagte ektemenn er big business på slike nettsteder. Du husker vel alle de kjekke guttene som du aldri fikk draget på da du var ung? De er tilbake på markedet igjen de også nå! Etter å ha studert til en mastergrad ved livets harde skole og vært igjennom et ekteskap eller to har enkelte riktignok pådratt seg en mer glissen hodebunn og noen ekstra kilo farlig magefett siden dengang da, men parallelt med fysisk forfall har det bygd seg opp en frykt i dem for å ende opp som evige ungkarer uten noen til å fortelle dem hvor skapet skal stå. Derfor er de en smule desperate og kaster seg glupskt over hvert eneste lille åte som legges ut.
Man bør imidlertid være i besittelse av en noenlunde velutviklet psyke og en god porsjon sunt bondevett, for markedet er tøft og forhandlingene harde. Det er fort gjort å gå i baret i dette sirkuset av kåthet og galskap hvis man ikke er på vakt, så første bud er rett og slett å lære seg å skille klinten fra hveten. Det er her bondevettet kommer inn i bildet,- det er fryktelig mye klint der ute.

Etter noen runder på sjekkefronten innså jeg at det i grunnen er med menn som med vin,- de kommer i allverdens utgaver og årganger – og det er kul umulig å bli klok og helt utlært på noe av det. Noen er i overkant søte og noen er hakket for sure,- gjerne med et hint av uheldig bånngrums og en bitter undertone i tillegg. En del er lette, mens andre igjen er i tyngste laget. Enkelte har potensiale, men kan med fordel modne noen år til, og en gang i blant kan du være uheldig å komme over en som aldri burde ha vært på markedet og som rett og slett er håpløs å svelge. Det fins fiine, gamle årganger der du aldri har noen garanti for at innholdet svarer til forventningene – og en og annen som garantert vil gi deg vondt i hue. De aller, aller fleste er imidlertid helt ok og kan gjerne nytes sammen med en bedre middag, men bare noen veldig få er Amarone.

Gode kvalitetsrosiner…

Selv om jeg ikke kan påberope meg å være særlig kunnskapsrik hverken når det gjelder menn eller vin, så kjenner jeg forskjell på en lett Pinot og Amarone, og jeg vet hva jeg foretrekker. Og siden det jo er viktig å kunne unne seg litt ekstra av og til, så la jeg likegodt lista temmelig høyt og ventet tålmodig på selveste drømmeprinsen mens jeg gradvis forbedret min evne til å gi høflige, men udiskutable avslag på x antall «Vi kan vel ta en kaffe en dag for å se om kjemien stemmer»-invitasjoner.

«Looking for some hot stuff baby this evenin’, I need some hot stuff baby tonight…»

For det er rart med det,- man trenger ikke en eneste kaffeslurk for å vite at en ikke ønsker seg en fremtid hverken med Leif som drar seg mot søtti og egentlig er ute etter ei Thaidame på tjue, eller han som faktisk er tjue og som liker modne kvinner. En trenger heller ikke å ha en sekser i kjemi for å forstå at det neppe vil bli noen god match mellom deg og «øltørst», «sprengkåt» eller den gamle ungkaren med særdeles ukritisk forhold til både eget profilbilde og stavekontroll fra langt oppi Hakkadalen – som bare savner ei dame å ha i arkroken og ved kjøken benken…

Hele denne prosessen er morsom en god stund, men etter hvert blir en lei og begynner å vakle i troen på at drømmeprinser finnes andre steder enn i eventyrene. Men så,- plutselig skjer det. Brått er han der i all sin nesten kongelige høyhet,- Drømmeprinzen. Med z og stor D. Morsom, klok, barnslig og leken.

Med snille øyne som gnistrer av liv bak brilleglassene og en sjekkereplikk det er helt umulig å motstå: » Jeg er så inderlig drit lei alle disse kaffekoppene,- jeg har lyst til å ta deg med ut å spise tapas! Kan jeg få lov til det?» .

 

Og snipp snapp snute i denne omgang…

For i dag har denne kjekkasen  bursdag, så jeg får vel snekre sammen ei kake og samle noen husmorpoeng vel…
Så gratulerer med dagen til Drømmeprinzen min, og en strålende fin torsdag til alle dere andre!

 

 

 

Det finnes ingen snarveier til Øverskauen…

Et passelig fyrverkeri av et nyttårsønske til deg fra en husvegg i Wien

Først av alt,- godt nyttår til dere alle sammen!

Det ble i grunnen ei skikkelig rar jul i år,- min aller siste her i huset.  Etter seks år i konstant skytteltrafikk er jeg på flyttefot og skal gjøre Øverskauing av meg. Derfor er jeg for øyeblikket i full gang med å pakke livet mitt ned i pappesker – og sånt tar tid, for etter hvert som skuffer og skap endevendes, så dukker det stadig opp nye ting og rare minner som jeg hadde glemt at jeg hadde og som fører til kortere eller lengre avsporinger.
Alt fra gamle barnetegninger av heller tvilsom karakter…

Tja – hva skal man egentlig si…?

… til gjensyn med henlagte helter…

Næmmen – Ridder Skramle jo… Er det her du ligger og vansmekter…?

Og kanskje somler jeg ubevisst en smule mer enn nødvendig bare fordi jeg syns det er litt vrient å gi helt slipp på livet her i Kårboligen også, hvem vet. Det sitter så mange minner og gode vibber i veggene her, og det er ikke bare enkelt å løsrive seg og å starte på nytt et helt annet sted for en innbarka gammal  Degernesing. Jeg kommer nærmere noen av dem jeg er glad i, men også lengre unna mange andre. Hele tilværelsen skal snus på hodet, og det er en litt krevende oppgave å bryte opp, både fra familie, fra det trygge og kjente og fra huset jeg bor i – bestemorhuset.

Selv om vi har hatt våre harde fighter, Kårboligen og jeg, så har vi hatt langt flere gode stunder. Vi har hatt sommerdager med døra på vidt gap og vi har hatt kalde vinterkvelder med fyr på peisen.

Vi har hatt julekvelder med høy stemning, liv og latter – og et og annet øyeblikk hvor det bare har vært godt å komme hjem og kjenne at ingenting er farlig på innsiden av disse trygge veggene… Kort sagt,- vi har delt gode og onde dager. Men nå skal vi skilles. Jeg har funnet en annen. Med varme golv, oppvaskmaskin og kort vei til do om natta… I tillegg til drøssevis av andre og langt viktigere kvaliteter selvsagt.

Så nå skal jeg videre, og jeg kjenner at tiden er inne. 2019 blir et skikkelig spennende år på veldig mange plan. Etter å ha bodd på innsiden av denne bygdas grenser hele livet blir det passe rart å flytte vekk og også nokså vemodig.

Noen ganger er det lissom bare så ille pent i Degernes…

Men jeg vet at jeg får det superfint dit jeg kommer og at jeg blir tatt imot med åpne armer, selv om jeg drasser med meg masse tral som det vil bli interessant å prøve å finne plass til i et hus som er nokså fullstappa fra før – og ikke minst noen innbarka ungkarssnygger som  jeg har lagt meg til de siste åra.. Alt annet er nokså i det blå foreløbig, men det er jo nettopp det som er spennende – og jeg gleder meg veldig til å se hva framtia har å by på!

Etter å ha pendlet mellom Degernes og Lier omtrent hver helg de siste seks årene, har det blitt mange tilbakelagte mil. Jeg kjenner Oslofjordtunnelen ut og inn og vet om hver eneste hump i veien herfra til Øverskauen. Enkelte ganger har det vel hendt at avstanden har kjentes ganske stor når jeg har satt meg i bilen en fredags ettermiddag etter en lang dag med jobb og andre gjøremål, i visshet om det fortsatt har vært temmelig nøyaktig to timer igjen før helgefreden har kunnet senke seg for alvor. For sånn blir det når en går over bekken etter mann,- da må ekstra kjøretid påregnes.
Av og til har det føltes som om jeg har hatt to hjem, et i Degernes og et i Lier, og  at jeg alltid har vært på hjemvei i den ene eller andre retningen. Det har imidlertid vært en klar forskjell,- i Degernes har stort sett hverdagene befunnet seg,- på Øverskauen har det bestandig vært helg! Heretter blir det helt omvendt, og det kan bli en morsom erfaring!

Det finnes ingen snarveier til Drømmeprinzens rike. Jeg har lett i seks år. Jeg har testet alle alternative kjøreruter, prøvd å finne en shortcut her og en shortcut der, men summen av reisetid ender alltid på to timer uansett hvordan en vrir og vrenger på det. Har det blitt åpnet en bit ny motorvei et sted – så har det blitt satt opp et trafikklys som alltid lyser rødt en annen plass. Sånn er det bare, men det er ok. Det er en fin kjøretur. I løpet av seks år har det som sagt blitt mange.

Jeg har sett Østfoldbøndene både  så og treske kornet sitt, og epletrærne i Lierdalen gå fra blomstring til ferdig frukt – mange ganger.

Jeg har gitt litt ekstra gass på den første tørre asfalten på fine vårdager,- i den grad det har vært mulig med en liten UP! som ikke akkurat sto først i køen da hestekreftene ble delt ut,- og jeg må med skam bekjenne at jeg nok også ved et par anledninger kan ha «leda et folk» i tett snødrev på 23’en nedover mot Drammen…

Et par ganger har jeg til og med stoppet for å ta bilde av snøen, bare fordi den har vært så hvit og pen…

I årenes løp har jeg slitt ut X antall cd’er, noen bremseklosser og et par hjullager, forundret meg over hvordan rundkjøringer kan poppe opp fiks ferdige bare i løpet av noen få dager, bekymret meg for ulyder i bilen som ikke har forsvunnet selv om jeg har skrudd musikken på full guffe, løst drøssevis av verdensproblemer helt på egenhånd og irritert meg over lusekjørere i sølvgrå Yaris’er og folk som ikke bruker blinklys. Kort sagt,- jeg har ikke rukket å kjede meg noe særlig. Og la gå at turen kan ha kjentes lang noen ganger og at jeg tidvis har vært litt stiv i nakken ved ankomst, – men å komme kjørende opp gjennom Lierdalen en knitrende kald vinterkveld, med lyset fra alle drivhusene på venstre side og Drømmeprinzens varme kjøkken og alltid like gledesstrålende velkomst ventende litt lenger framme – det er egentlig verdens vakreste eventyr! Og kanskje det rett og slett ikke er meningen at det skal finnes noen snarveier til sånt…

Med dette ønsker jeg dere alle en strålende fin helg! Selv skal jeg se hvor mye jeg klarer å få stappet inn i en liten bil og ta enda en tur innover.
Takk til alle dere som leser, liker, deler – eller legger igjen hyggelige kommentarer,- det er dere som holder meg gående, og jeg håper dere vil slå følge videre inn i det nye året, selv om det nok kommer til å ta litt tid før jeg finner igjen alle hobbygreiene mine og ting faller helt på plass. Inntil videre forsøker jeg uansett å holde denne bloggen i drift med tørrprat, småkakling og ikke helt regelmessige oppdateringer – og satser på å komme sterkere tilbake!

 

 

 

 

Når gamlemor mimrer om jula i gamledager

 

Days like these…

Egentlig skulle dette innlegget kommet for en ukes tid siden og ha handlet om mer hjemmelagd julepynt, men fordi det balla på seg med nokså  mye ekstra jobb den siste tiden har jeg kort sagt vært relativt kaputt og har ikke rukket å produsere stort annet enn et par skikkelig slitne skuldre som kunne trengt et  lite avbrekk – og muligens en smule massasje… Ettersom det brått bare er et par dager igjen til deadline og mesteparten av juleforberedelsene på hjemmebane grunnet mer inntektsgivende arbeid måtte settes litt på vent, burde jeg naturligvis ha stått på som en helt akkurat nå, men for å være ærlig – i kveld så har jeg bare lyst til å sitte å slække foran leirbålet i den stygge, gamle tightsen som jeg har arvet fra en av jentene – med et glass ildvann og de splitter nye ullsokkene som jeg fikk av mamma til bursdagen min og som egentlig er altfor pene til å brukes, i hvert fall sammen med en stygg, gammal tights..

Jeg beundrer folk som orker å strikke så pene sokker. Selv  har jeg mer enn nok med å holde styr på alle pinnene om jeg ikke skal involvere mønster og flettestrikk i tillegg.

Det eneste som har blitt gjenbrukt her i huset den siste uka er pinnekjøtt-pinnene etter forrige helgs festmåltid, som ble til opptenningsved til leirbålet – og som jeg forøvrig hadde trodd det skulle vært langt mer fres i med tanke på alt sauefettet de var innsauset i… Men bare jeg får dratt i hus resten av julegavene, krydret ei ribbe, sveiva over huset og hengt opp litt mer dingeldangel hist og pist – så kan vel i grunnen jula bare få lov å komme den. For juletreet har jeg hogd og børi ved har verdens snilleste gutter gjort for meg. Så i kveld  har jeg bare tenkt å nyte førjulsfreden, kjenne på peisvarmen, skrive på den strøkne , nye Ipaden min med tindrene ren skjerm uten matrester fra små barnebarnfingre og mimre litt om jula i gamledager,- slik som eldre folk av og til bruker å gjøre i Lions-katalogen og Menighetsbladet før jul. For det er noe med de stive skuldrene mine som får meg til å føle at jeg er gammal nok til å kunne forsvare ei skikkelig mimreøkt, og det er noe med nye, varme sokker og med akkurat denne peisen som bringer fram godfølelsen og gamle juleminner fra den gangen julaften var den aller lengste dagen i hele året og hele desember var fylt med magi.

Juletrehogst for viderekommende. Med seks småunger på slep må dette ha vært mer strabasiøst enn morsomt, men det var bare  bare ei  som tydelig lengtet hjem….

Sekstitallet og de tidlige søttiåra,- det var så utrolig langt mellom julaftenene den gangen, og jo mer de nærmet seg – jo saktere gikk ventetiden. Det var det samme med bursdager. Fordi vi ikke var bortskjemt med hverken gaver eller godsaker ellers i året var dette to store høydepunkter som kunne ta nattesøvnen fra en stakkars unge flere dager i forkant fordi vi gledet oss så fælt.
Det første tegnet på at det begynte å nærme seg jul var at mamma rigget adventskransen som pappa hadde sveiset sammen av et gammelt tannhjul og diverse annet. Når den ble kledd med granbar og utstyrt med sløyfer og lilla lys ble den like fin som en hvilke som helst annen adventskrans og så overhodet ikke ut som noe som var lagd av gamle bildeler,- det var rene trolldommen!
Etter hvert dro mamma igang julebaksten også og produserte kokosmakroner, sirupssnipper og smultringer på løpende bånd. På et eller annet tidspunkt investerte hun i en fantastisk nyvinning av en kakepresse, som gjorde at hun kunne presse ut utallige forskjellige småkaker som så skikkelig proffe ut av en eneste deig. De smakte riktignok likt alle sammen, men siden de hadde ulike fasonger ble det nesten som mange forskjellige likevel. Og vi bakte pepperkaker med former som pappa også hadde lagd, og et pepperkakehus som ingen av oss hadde lyst på lenger da vi endelig fikk lov å spise det opp en eller annen gang langt ut i romjula, fordi det hadde mistet sprøheten og smakte støv.

To av pappas hjemmelagde pepperkakeformer – still going strong!  Sikkert noens drømmedame dette – ei kjerring med hank!😁

Adventstiden sneglet seg framover i lusefart og juleforberedelsene gikk sin gang, men for å være ærlig,- det var vel for det meste  julegavene som sto i hodet på oss.
Vi hadde ei gammel kiste stående i gangen. Ellers i året ble den brukt til oppbevaring til melposer og sånn som mamma kjøpte i store kvanta, men når jula nærmet seg ble den tømt så vi kunne samle alle presangene oppi den etterhvert som de kom i hus. Denne kista virket akkurat som en magnet på oss, og selv om det var nedlagt et for engangs skyld nokså mildt mammaforbud mot altfor livlig aktivitet her, så var dette ungeflokkens naturlige samlingspunkt de siste dagene før jul, og med seks ivrige sjeler på hodet i gavekista til alle døgnets tider gikk det hardt for seg. Vi var alle klar over at dersom presangene våre skulle ha noen sjanse til å overleve som hemmeligheter helt fram til julaften så måtte de emballeres på en måte som gjorde dem så godt som innbruddssikre. Det nyttet ikke å få ting pakket inn i butikken når vi kjøpte dem,- alle visste at butikkdamer ikke var noe tess til slikt arbeid. Det var bare de gamle tantene til pappa som aldri skjønte dette, så når gavene deres ankom kista, støtte vi på nye utfordringer. De var bestandig fryktelig svakt konstruert og gikk i oppløsning for et godt ord. Vi hadde imidlertid klare regler for hvordan sånne ting skulle håndteres. Den som sto som mottager av en gave i full oppløsning ble jaget unna mens resten av flokken tok ansvaret for å pakke den inn igjen. Dette ga samtidig en gyllen anledning til å få sjekket innholdet i andres presanger ordentlig og bli en hemmelighet eller to rikere.

Et år fikk jeg denne til jul.  Da ble jeg litt skuffet. Det kjenner jeg at jeg fortsatt ville ha blitt, men i årenes løp har den i det minste fått en viss affeksjonsverdi…

Selv om et begrenset budsjett ble avgjørende for utfallet i hvert enkelt tilfelle, var det ingenting i veien med givergleden, så vi hadde naturligvis julegaver til alle sammen selv også. De voksne var det enkelt med, de kunne alltids få noe hjemmelaget, men selv likte vi best kjøpte ting. Det gikk for det meste i tusjer, blyanter og annet småtteri som ikke kostet all verden, og vi pakket det godt inn i flere lag gammelt julepapir som bestemor hadde tatt vare på og hadde et stort lager av på kottet sitt. Deretter ble alt lempet opp i kista i tur og orden, grundig polstret, med innebygde kamuflasjeeffekter der det var behov for slikt og motstandsdyktige mot all verdens klemming, risting og røff behandling. Det var et svare strev å holde alle hemmelighetene innabords. Og av og til utabords. Lillesøster Inka hadde kjøpt en pose potetgull som pappa skulle få til jul et år, fordi han var så glad i det. Beklageligvis så var hun det hun også, så hun tenkte at det sikkert ikke gjorde noe om hun åpnet posen og tok et par flak før hun pakket den inn. Og noen til… Etter et par dager var det bare noen få flak igjen i posen og den var blitt både slunken og stusselig. For at det skulle se litt bedre ut, la hun det resterende i en pen liten eske som hun pakket inn i stedet, mens hun krysset fingrene for at pappa skulle være enig med sånne folk som sa at det var tanken som telte…
Mormor og morfar som var fullstendig klar over tingenes tilstand i huset vårt, tok aldri med seg presangene sine før på selve julaften. «Nå får dere itte lov til å drive å klemme på dom!», sa mormor når hun motvillig lempet dem opp i kista siste liten, før hun satte kursen mot huset til bestemor og bestefar og verdens mest langsomme  julemiddag sånn at det ble fritt fram. På julegavene fra henne og morfar var det alltid knyttet på en ekstra, liten pakke, og det var ingen hemmelighet at den inneholdt en marsipangris. Hva som var i den andre derimot, var aldri godt å vite,- ofte noe fornuftig, men det kunne egentlig slå alle veier.
Fra bestemors kant derimot, kom det ingen overraskelser,- vi visste at vi alltid fikk sokker.  Opp gjennom hele barndommen vår, året rundt, satt hun og strikket rød- og svartspettete sokker til oss, og hun brydde seg ikke engang om å prøve å legge skjul  på det. Nå skulle en kanskje tro at det var en litt kjedelig presang å få, men det var det ikke. Det var tradisjon, og da var det greit. Og det å stikke bare føtter opp i et par splitter nye, varme bestemorsokker, strikket med kjærlighet og omtanke,- det var ekte julekveldsfølelse og noe av det beste som fantes! Dessuten fylte hun dem alltid med twist.

Med de siste gavene på plass, var kista endelig full – og da var det jul!

Familiejul før vi var helt fulltallige og lenge før kjøpepresset tok oss. Det store spørsmålet er; Hvem i all verden er det som har pynta det juletreet??

Noe av det første vi gjorde når vi sto opp om morgenen på julaften var å løpe bort i huset til bestemor og bestefar. Det var nemlig den eneste dagen i året de tente opp i peisen. Hvorfor de aldri gjorde det ellers vil for alltid forbli et stort mysterium, siden de fyrte for harde livet på alle andre måter hele vinteren, men peisen var en julaften-greie og derfor var det en viktig happening å få med seg. Tradisjonen var at mormor og morfar og tantene til pappa spiste julemiddagen hos bestemor og bestefar, mens vi spiste hjemme hos oss selv, og deretter kom de bort til oss når presangene skulle åpnes. Selv om bestemor derfor skulle ha huset fullt av middagsgjester om kvelden og sikkert hadde litt av hvert å styre med, så slapp hun gladelig seks hypergira barnebarn inn i varmen, like fornøyd med å se oss herje rundt som vanlig. Det virket i hvert fall sånn, men det kan godt være at vi bare manglet noen antenner. Vi hadde det i hvert fall ikke travelt,- vi hadde bare fryktelig mye ventetid som skulle slås i hel.

Omsider ringte kirkeklokkene julen inn, hele huset luktet ribbe og surkål og alle satt benket rundt kjøkkenbordet som tente lys. Vi måtte somle alt vi kunne med julemiddagen for å drøye tiden, men det er grenser for hvor lang tid det tar å bli mett av ribbe, medisterkaker, pølse og riskrem, og vi hadde aldri en sjanse til å bruke like lang tid som de i det andre huset. Og dermed ble det enda mer ventetid. Det var strengt forbudt å gå bort å pushe på dem, men vi gikk ut i hagen i ny og ne for å se hvor langt de hadde kommet i prosessen. Da de omsider, etter et par evigheter, reiste seg fra bordet – så skulle de pinadø vaske opp også! Jeg er til dags dato overbevist om at de somlet med vilje, og det der med oppvasken luktet mormor-påfunn lang vei,- hun skulle bestandig vaske opp.

De kom til slutt. Men de gikk saktere enn vanlig også. Det var helt tydelig at det ikke var gavene som var det viktigste med jula for dem.
Med besteforeldre og gamle tanter stablet på plass i stua – gikk resten egentlig veldig fort. Alle hemmeligheter kom fram i lyset og gikk fra å være spennende til å bli helt vanlige  ting – som skrivesaker, klær, leker – eller noen flak med potetgull…Bestemor sikret seg årets opplag av brukt julepapir i tilfelle hun skulle overleve enda en runde, mens vi puttet føttene opp i nye ullsokker og umiddelbart begynte å vente på neste jul.

Jeg savner den tiden. Jeg savner magien, forventningen, de kule folka og det stabile tilsiget av nye sokker. Og ikke minst savner jeg enorme havet av tid som befant seg mellom 1. desember og julaften,- Jeg ville jo ha rukket  all  verdens førjulskos med bare en skvett av det!
Men en ting har jeg tatt med meg videre i livet,- jeg polstrer og kamuflerer fortsatt julegavene etter alle kunstens regler ved behov!

Med dette vil jeg takke dere alle for følget i året som har gått og ønske hver eneste en av dere en virkelig fin og god julehøytid!

 

Lovvises engleskole – uten en dråpe blått blod

En gang i fjern fortid så gikk jeg faktisk rundt og het Lovvise et helt år. Ikke Louvise eller Louise, men Lovvise med trykk på minst to v-er. Det var rett etter videregående da jeg hadde fått jobb på Miranda kafeteria mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle bli her i livet. Jeg kjenner forøvrig litt på at det begynner å haste nå hvis jeg skal rekke det før pensjonsalderen kicker inn, men det er en helt annen sak.
Sjefen på Miranda het Oline. Eller Olline med trykk på minst to l-er. På Rakkestadspråk. Sett med mine den gangen ungdommelige øyne var Oline en interessant blanding av travel businesskvinne, diva og Mor Godhjerta. Hun gikk i blanke, raslende kjoler, hadde det alltid heseblesende travelt og kunne av og til virke bittelittegranne skremmende på meg, selv om hun egentlig var god som gull og ei kul dame – som tok meg inn i varmen, kjørte meg hardt, ga meg grunnleggende kunnskap om viktigheten av skikkelig morgenkaffe – og konsekvent kalte meg for Lovvise.
Etter noen uker i den nye jobben min prøvde jeg å ymte innpå om at jeg i grunnen het Anne-Sofie, bare sånn i tilfelle hun ikke hadde fått det med seg, men tilbakemeldingen jeg fikk var klinkende klar og ga ikke rom for noen videre diskusjon: «Det er ikke noe verre for deg å hete Lovvise enn det er for meg å hete Oline!».
Det er jo kul umulig å finne brukbare motargumenter til en sånn påstand, så det neste året lød jeg altså navnet Lovvise, og selv om jobben var hektisk og lønna så som så, var det en fin tid. Fordi det eneste frynsegodet som fulgte med stillingen var gratis mat, måkte jeg skruppelløst innpå drøssevis av wienerbrød bak disken i ledige stunder og jeg ble godvenner med alle «fyllikene» i Rakkestad, som var en fast del av inventaret og spedde opp brusen sin med en klunk eau de vie så snart jeg snudde ryggen til. Wienerbrødene på Miranda var vidunderlig gode, så jeg la sikkert på meg flere kilo i løpet av det året og den tidvis lett beduggede delen av klientellet var skikkelig trivelige karer alle som en, selv om de ikke nødvendigvis alltid responderte på at lyset ble slukket når det var stengetid hvis jeg hadde snudd ryggen til for mange ganger i løpet av dagen.

Og hvis du lurer på hvorfor jeg drar fram dette gamle kallenavnet mitt nå, så fins det overhodet ingen god forklaring,- annet enn at det lissom bare sklei så fint på plass inn i overskriften. Egentlig er det engler det skal handle om.
Jeg liker engler. Jeg liker tanken på at det kanskje er noen der som passer på meg litt,- særlig når jeg er ute og kjører på sørpeføre. Bare sånn helt i all stillhet og uten å komme med en eneste kommentar om kjøringa mi. Og jeg liker dem som julepynt også. Derfor står det et assortert utvalg av engler du kan lage selv på timeplanen i dag – felles for de fleste av dem er at jeg endelig har fått brukt opp noen av alle trekulene jeg har hamstret hemningsløse mengder av hos Søstrene Grene i løpet de siste par årene.


Helt engelsk

Familiens lille engelsk-ordbok bærer preg av å ha vært flittig brukt en gang i tiden, men det var før Google tok over jobben med å oversette fremmedlegemer i det engelske språket. Nå sto den bare i bokhylla og hadde perfekt størrelse til et planlagt prosjekt, derfor ble den glatt ofret på gjenbrukets alter for en god englesak. Det er ingenting i veien for å bruke større bøker, men i forhold til trekulen jeg skulle bruke som hode hadde denne helt riktig format. Å brette engler av gamle bøker er akkurat like morsomt som det ser ut til – og
Slik gjør du det:
Start med å fjerne permen og skjær løs de første 70-80 sidene (sånn at de fortsatt henger sammen). Start med å brette det øverste høyre hjørnet ned og inn mot venstre kant på arket.

Brett det inn en gang til.

Brett den lille trekanten nederst bakover jevnt med den nederste kanten og putt den inn i siden du har brettet.

Fortsett på samme måte med alle sidene.

Etterhvert blir det veldig mye papir å forholde seg til, så det kan være lurt å holde de ferdigbrettede sidene sammen med en klype. Når du har kommet helt rundt, limes den første og den siste siden sammen.
Til vingene har jeg brukt tre løse sider som er limt sammen kant i kant og deretter brettet i trekkspillform. Disse limes fast på toppen av kjolen. For at alt skal holde seg ordentlig på plass har jeg festet en liten trepinne inn i hullet i trekulen som brukes til hode, stukket et hull gjennom vingene og limt pinnen ned i dette.

papirengler

 

Med stålkontroll i alle ledd

ståltrådengel

Til disse englene trenger du to typer ståltråd, en som er relativt stiv og en som er tynnere.

Tykk ståltråd som egner seg utmerket selges bl.a. i trepack på Clas’ern.  Den tynne som jeg har brukt stammer fra Panduro og er også midt i blinken.

Du trenger også en trekule til hode og noe å lage vingene av. Jeg har klippet dem ut av vliselin, men de kan også laget av filt, papir eller andre materialer som ikke frynser seg opp i kantene.

Slik gjør du:
Klipp et ca. 1,30 m langt stykke av den tykkeste ståltråden. Finn deg et rundt emne ( f.eks. bakepulverboksen ) med diameter på 7-8 cm som du kan bruke når du former foten på engelen, så er det enklere å få den jevnt rund. Start omtrent 10 cm til side for midten på ståltråden og dra den to ganger rundt emnet så du får en sirkel. Bøy den korteste enden rett oppover og dra den andre enda en halv gang rundt før denne også bøyes opp. Deretter surres den tynne ståltråden rundt foten og videre 13 cm oppover på den ene siden.

Dra den andre tråden inntil, fest dem sammen med et par ekstra runder og fortsett ned mot foten på den andre siden. Klipp av ståltråden og fest den. Klipp til armene så de blir like lange, ca. 14 cm, og vikle ståltråd rundt disse også.

Begynn nederst på den ene armen, lag en ekstra liten «utstikker» på toppen til å feste hodet på før du fortsetter ned den andre armen. Klipp av og fest tråden. Bøy armene i fasong og lag en liten krøll på dem i enden , så kan du henge på litt dingeldangel til pynt. Lim fast hodet og mal på ansikt og hår.

ståltrådengler

 

Renspikka engleglede

engler

Noen ganger er det så utrolig deilig og avstressende å bare sitte å spikke litt, og hvis ikke ambisjonene er så store, så er dette engleprosjektet helt greit og ganske fort gjort. finn deg et flatt trestykke, tegn opp et mønster og  spikk ut noe som blir seende omtrent sånn ut:

Puss over med sandpapir til slutt. Hvis du vil ha treverket mørkere, kan du røre ut en liten skvett brun maling i mye vann og beise det. Jeg syns ikke det gjør noe at det blir seende nokså hjemmelagd ut, litt sånn ala gamle sløydprosjekter fra barneskolen. Det er en del av imaget til disse englene, og i kombinasjon med den blanke, fine tråden jeg fant på loppers i våres, blir det en kul kræsj mellom røft og silkemykt som jeg liker veldig godt.
Når spikkejobben er unnagjort trenger du tråd eller garn til kjolen. Klipp til to bunter som er omtrent dobbelt så lange som du vil ha kjolen, sånn at de kan brettes over skuldrene på engelen, og en som er tynnere og kortere til å binde sammen rundt livet med.

Klipp til så det ser pent ut. Dersom du har en bitteliten øyeskrue til å feste på toppen av hodet for oppheng, er det greit å bruke. Hvis du er like fomlete som meg til å håndtere sånne ørsmå dingser, så kan du like gjerne stikke et lit hull der i stedet og lime en tråd rett ned i dette.

 

Sprudlene champagne-frøkner

 

Disse småtassene er fine å bruke som pynt på en flaske du skal gi bort i gave, men de liker også godt å dingle på juletreet.
Lim en passe stor trekule på toppen av korken og tegn eller mal på ansikt. Gi dem gjerne en kul sveis også. Disse har fått en slags permanent av små trekuler. Vingene er laget av smale blonder, formet til en sløyfe og limt på bak. Til slutt har de fått en glorie av en bit metalltråd som er limt ned i hullet på trekulen.

 

Cola-engler

Nå begynner det jammen å bli en god stund siden jeg har lagd noe av tomme bokser, men ettersom det nærmer seg jul passer det bra å få ryddet litt i tomgods-lageret igjen, og disse små metallenglene er ikke bare kjempesøte,- de er også fort gjort å lage.

engel av colaboks

Slik gjør du:
Kutt toppen og bunnen av en tom boks og klipp den opp i siden sånn at du får et flatt metallstykke. Lag en mal av papp som ser omtrent sånn ut:

Strek opp på metallet og klipp den ut. Lag snitt på vingene og på siden som vist med de svarte strekene, bøy engelen forsiktig i fasong, skyv vingene i hverandre og putt den lille klaffen inn i åpningen på siden. For at hodet skal få bedre feste har jeg limt en liten trepinne inn i det og deretter hatt lim på denne sånn at det festes til metallet på innsiden av kjolen. Sett gjerne en tråd på toppen også, så kan de henges opp.

 

Dagene flyr fort nå i desember, så da var det jammen brått hælja igjen – og samme hva du har på programmet ønsker jeg deg en himmelsk weekend med et lite visdomsord: Never run faster than your guardian angel can fly.