Når en pepperkakebaker, ikke lenger baker pepperbakekaker…

stjerne av lufttørkende leire

Drømmeprinzen bruker å si at det er en tid for alt, og for mitt vedkommende er tiden som pepperkakebaker definitivt et tilbakelagt stadium.

Det hadde selvsagt sin sjarm da jentene mine var små, og jeg har absolutt tatt min tørn i tia – med deig og former og mjøl og unger som bestandig mistet interessen for å fullføre halvveis i løpet og overlot stafettpinnen til mor, sammen med et kaotisk kjøkken og restene av en deig som allerede var knadd og kjevlet ut såpass mange ganger at den besto av minst tre ganger så mye mel som det som opprinnelig sto i oppskriften.

Alt dette satte jeg en endelig sluttstrek for den dagen ingen av ungene lenger viste et snev av interesse for å bidra, selv i startfasen av prosessen.

Det er Bertha som tar seg av den jobben for meg nå, mens jeg bruker pepperkakeformene til andre ting i stedet.

Å lage julepynt av lufttørkende leire er et godt alternativ. Det blir riktignok på en måte nesten som å bake pepperkaker, men det er langt enklere – og (mye) morsommere.

lufttørkende leire

Med lufttørkende leire kan du lage fin pynt til julepresangene dine – eller til juletreet – og du kan gjøre det så enkelt eller så avansert du ønsker selv.

Leiren kommer fiks ferdig, klar til å kjevles ut, og deretter er det bare å stikke ut de figurene du ønsker med pepperkakeformer.

Vil du dekorere figurene, kan dette gjøres på mange forskjellige måter. Du kan lage fine mønster med f.eks. blonder som du legger oppå og ruller forsiktig over med kjevlet. Det kan også være kult å bruke ulike naturmaterialer – eller andre ting.

Husk å lage et hull i figuren også, sånn at du har noe å feste tråd eller hyssing i.

stjerner lufttørkende leire

Når du har fått det sånn som du vil ha det, legges figurene til tørk på en avis e.l. et par dager, og deretter er de klare til bruk.

Jeg lagde stjerner i tre ulike størrelser, og jeg gjorde dem ganske enkle.

De største skal få lov til å henge og dingle.

stjerner lufttørkende leire

De mellomste blir til pynt på julegavene.

lufttørkende leire

De minste har jeg brukt til å pimpe opp en enkel lyslenke.

stjerner lufttørkende leire

Og det var den julebaksten. Det går da framover.

Flerbruksstjerner av filt

filtstjerne

Små, koselige syprosjekter som kan gjennomføres uten å behøve å finne fram symaskinen først, er alltid like kjærkomne, og filtstjerner hører hjemme i denne kategorien.

Jeg kan i det hele tatt ikke tenke meg noe stoff som er bedre og enklere å forholde seg til enn filt. Det er lissom bare å klippe og sy sammen akkurat som det passer, uten å måtte tenke på kanter som frynser seg opp og alt sånt rufs.

En ting som det derimot kan være litt mer utfordrende å forholde seg til, er holdningene til husets herre med hensyn til hva som er akseptabelt innenfor kategorien julepynt.

Drømmeprinzen fikk, uvisst av hvilken grunn, for seg at det var nåleputer og ikke julepynt jeg holdt på med da jeg satt å lagde disse stjernene, og denne oppfatningen har han i ettertid har hatt vanskeligheter med å gi slipp på.

Siden det å pynte et juletre med nåleputer strider i mot absolutt alt han har opparbeidet seg av god juletradisjons-skikk og bruk gjennom et langt liv, helt siden oppveksten i et etter sigende velmøblert hjem og like fram til i dag – så kommer det nok til å stikke litt i ham hver gang han ser filtstjernene mine henge og dingle mellom lys og kuler. Men opp kommer de.

Og har du litt filt og restegarn på lur, er dette en grei måte å få brukt opp begge deler på, samtidig som du kan sikre deg noen flere stjerner til å henge på juletreet. Eller noen nåleputer, alt ettersom…

Slik gjør du:

Klipp ut to like stjerner.

Dekorer den ene siden – eller begge. Bruk restegarn i passende farger og slå deg løs. Du kommer langt med vanlige tråklesting, så de helt store nådegavene i forhold til broderikunst er på ingen måte påkrevd.

Filtstjerner

Har du noen små knapper eller perler kan det være dekorativt å pynte opp med det også.

Til slutt syr du de to delene sammen rundt kanten, enten med knapphullsting eller ganske enkelt med vanlige tråklesting. Hvis du vil ha litt stuffing inni, putter du inn en dott med vatt før du har sydd den helt sammen.

Fest en tråd til å henge den opp i på toppen.

Og da var vi enda en nålepute nærmere jul. Skal si tia flyr!

Klesklypestjerner – et artig lite gufs fra fortiden

klesklypestjerner

Det er er i grunnen få ting det lukter mer søttitalls-hobby av enn stjerner som er lagd av klesklyper.

Det må i såfall være spikerbilder – eller hjemmelagde rottingkurver.                        

Det skal sies at fordi jeg allerede har vært gjennom dette tiåret en gang, og fortsatt har nokså friskt i minne en del tvilsomme greier som dominerte i motebildet på den tiden, så har jeg også litt blandede følelser for alt som kan bidra til å gjenopplive stilen fra den gang da.

Det gjelder i grunnen for alt fra tapeter, møbler og interiørdetaljer – til de super-syntetiske klærne vi var dresset opp i.

Klesplagg fra søttitallet inneholdt såpass mye kjemi at de aldri, aldri ble utslitt. Det var crimplene, terylene og polyester over hele fjøla, og den eneste grunnen til at vi trengte å kjøpe oss noen nye klær av og til likevel, var fordi vi ble drittlei å gå i det samme hele tiden. Dette er også grunnen til at du fortsatt får du kjøpt disse klesplaggene i alle retrobutikker, – like gode som nye den dag i dag.

Lurer forresten på hvor den gamle plastkåpa mi egentlig tok veien…

Og ellers ser jeg for meg søttiåra i enten brunt eller oransje – men som oftest i begge deler samtidig.

Men ok, det var tross alt gode tider, så la oss ta en tur tilbake til de glade retro-årene, demontere noen klesklyper og bygge dem om til stjerner!

Selv om det nesten smerter litt å si det, så er det faktisk ganske morsomt!

Du trenger:
klesklyper av tre og lim.

Jeg hadde noen små klyper fra før som stammer fra en hobbybutikk, men trengte noen i full størrelse også.

Nå skulle det vise seg at å få tak i klesklyper av tre var langt enklere på søttitallet enn det er i dag, noe som absolutt burde være et tankekors med hensyn til all plastforsøplingen vi har fått fokus på i senere tid. Med tanke på hvor lite fokus det tross alt var på alt som hadde med miljøvern den gangen i forhold til i dag, er jeg på ingen som helst måte imponert over nåtidens klesklypeutvalg i norske butikker!!

Etter en lang og strevsom leteaksjon på kryss og tvers ned gjennom hele Lierdalen fant jeg det imidlertid til slutt på Biltema, så cred til dem!

Store klesklyper – store snirkler! Biltema ruler!

Jeg tror forøvrig Clas Ohlson også har, men der har jeg ikke sjekket.

Slik gjør du:

Start med å demontere klesklypene.

Lim deretter de to delene sammen på denne måten.

klesklypestjerne
fortsett med å lime dem sammen slik

klesklypestjerne
og til slutt sånn.

klesklypestjerne
Eller gjør det sånn

klesklypestjerne
eller slik

klesklypestjerne
Eller kanskje på denne måten.

Mulighetene er mange og det kan være litt forskjell på formen på klesklypene også, så prøv deg fram med de klypene du har.

Søttitalls eller ei – det er jammen utrolig hvor mye bedre ting tar seg ut når bakgrunnen ikke består av storblomstrete mønster i brunt og oransje…

En super førjulsdag til alle dere som leser, liker, deler eller legger igjen hyggelige kommentarer – tusen takk, det er så utrolig koselig!

Badebombestjerner – sprudlende moro for badeengler i alle aldre

badebombe diy
Julens første bakverk er i boks!

Her blir det kaker – tenkte nok Drømmeprinzen håpefullt da han stakk hodet innom kjøkkenet og lurte på hva jeg drev og kokkelerte med.

Drømmen om ferskt bakverk ble imidlertid raskt lagt i grus da jeg fortalte at det var produksjon av badebomber som pågikk, og at smaksprøver av deigen på ingen måte ville være å anbefale.

Hvis du trenger et julegavetips til noen av de der folka som «har alt», – inklusiv badekar, kan kanskje noen sprudlende, velduftende, hjemmelagde badebomber være en ide?

Brusende badebomber er morsomt for både små og store og med den rette oppskriften og gode former er de ikke spesielt vanskelige å lage selv heller. Det er imidlertid behov for noen ingredienser, og enkelte av disse trengs i større kvanta enn det i hvert fall jeg har stående i kjøkkenskapet til enhver tid.

Siden Sitronsyre selges i bitte små poser i dagligvarebutikken og det trengs relativt mye av det, blir det fort en uforholdsmessig dyr affære hvis du vil lage mange badebomber. Derfor tok jeg en liten runde på Google og fant en nettbutikk ved navn beeorganic.no, som selger sitronsyre i poser på 1 kg til en gunstig pris. Den kom i posten etter et par dager. De har for øvrig både Epsomsalt og en god del eteriske oljer der også, og ellers finner du dette bl.a. i helsekostbutikker.

I tillegg til ingrediensene trenger du noen former til å støpe badebombene i. Jeg prøvde først med vanlige pepperkakeformer, men de gjorde det vanskelig å få innholdet ut igjen i et stykke, så etter litt prøving og feiling endte jeg opp med å bruke noen andre former i stedet, som egentlig var i største laget. Dermed ble det som i utgangspunktet var tenkt som noen veldimensjonerte, søte små stjerneformede badebomber til rene atombombene – men de slapp i hvert fall taket. Har du noen silikonformer er det fint å bruke – og de trenger selvsagt ikke å ha stjernefasong.

Oppskrift:

2,3 dl bakepulver eller natron

1,3 dl sitronsyre

1,3 dl Epsom salt ( eller tilsvarende)

1 ss vann

3 ss olivenolje

En passelig dæsj valgfri eterisk olje. I oppskriften jeg har brukt står det 2 ss, men det er altfor mye etter min mening, og kan med fordel modereres ganske kraftig, både for å unngå å få dånedippen av for mye godlukt og fordi eteriske oljer i de fleste tilfeller er nokså dyrt.

Hvis du vil ha farge på badebombene, kan du også tilsette litt konditorfarge.

Slik gjør du:

Hell alle de tørre ingrediensene i en bolle og bland dem godt sammen. Vann, oljer og ev. farge blandes for seg og tømmes deretter forsiktig litt etter litt opp i den tørre blandingen mens du blander det raskt inn. Poenget er å unngå at ingrediensene reagerer på hverandre sånn at futten går ut av badebombene før de skal brukes og all moroa forsvinner.

Konsistensen på den ferdige massen skal være omtrent som våt sand. Du skal kunne presse den sammen, men den skal ikke være for fuktig. Blir den for tørr, kan du forsiktig tilføre litt mere vann med en sprayflaske.

badebombe diy

Press massen godt sammen ned i formene, og la dem stå til tørk minst et døgn før du tar dem forsiktig ut.

badebombe diy
kanskje ikke helt perfekt, men ikke alldeles gæli heller

Når badebombene har tørket ordentlig, kan du pakke dem pent inn og gi dem bort i julegave – eller beholde dem selv og hive en oppi badekaret sammen med kroppen din når du har behov for litt fortjent kvalitetstid.

badebombe diy

Jeg kjenner at jeg i grunnen angrer litt på at vi kastet ut badekaret vårt i fjor…

En fortsatt fin 2. desember til alle!

Kule stjerner – eller kulestjerner

stjerne av trekuler

Da var vi i gang med desember da – alle månedenes svar på freddan, og aldri har vi vel hatt større behov for å kjenne litt på fredagsfølelsen enn det vi har i år.

Sånn sett kommer både desember og jula i grevens tid, i hvert fall for oss som er glad i begge deler.

Fordi det skjer fint lite på det sosiale plan for øyeblikket, blir det desto viktigere å lage seg noen fine dager på hjemmebane og å kose seg mest mulig med det og dem man har til rådighet. I år føler jeg at det bare er å pøse på med all den førjulskosen som det i det hele tatt er mulig å oppdrive. Siste rest av 2020 er ikke det rette tidspunktet for å spare på konfekten!

Selv har jeg tenkt å bruke de nærmeste ukene til å svi av ekstra mange levende lys, velte meg i julepynt, koste på meg en ekstra klunk med rødvin i gløggen, om ikke hver gang så i hvert fall av og til og muligens ganske ofte – og til å bombardere denne bloggen med stjerner!

Og startskuddet går i dag.

For å ikke gå for hardt ut fra start, har jeg valgt å åpne ballet med noen enkle, men ganske kule kulestjerner av trekuler.

trekuler

For å lage dem trenger du:
30 like store trekuler og ca. 2,5 m solid tråd/hyssing.

Og slik gjør du det:
Tre tråden i en nål og legg den dobbelt. Hyssingen altså. Tre 12 trekuler på tråden og knytt disse sammen til en sirkel.

Det er viktig å passe på å stramme tråden godt hele veien mens du lager stjernen, ellers blir den ganske slaskete.

Før nålen gjennom 1. kule og tre 2 nye kuler inn på tråden.

Hopp over kule nr. 2 og fortsett på samme måte fem ganger til.

Siste runde starter med å tre tråden gjennom de to første kulene. * Ta en ny kule på nålen og tre tråden gjennom de 3 neste kulene*.

stjerne av trekuler

Fortsett fra * til * helt til du har kommet rundt, knytt de løse trådendene sammen og putt dem inni nærmeste kule så de ikke syns.

stjerner av trekuler

Og da er det bare 23 stjerner igjen til jul …

Sofies stjernegalleri – coming up!

I år har jeg tenkt å prøve meg på noe nytt. Tanken er rett og slett å gjøre bloggen min til en slags adventskalender med et nytt tips til hjemmelagd julepynt hver dag fra og med i morgen og fram til jul. Om det kommer til å funke i praksis blir spennende å se, men jeg har på en måte trua.

Selve ideen er ikke ny.

Jeg tenkte på å gjøre det i fjor også – og året før der igjen, men så er det noe med tia som alltid flyr fra meg da. Det hadde den for så vidt tenkt å gjøre i år også, men denne gangen har jeg faktisk fått til noe jeg aldri har klart før. Jeg har lurt tia! Det er i hvert fall det jeg tror og håper. Eg har nemlig juksa litt. Så helt siden tidlig i oktober har jeg planlagt, grublet, tenkt og jobba med dette her.

Derfor har det vært helt stille på bloggen veldig lenge nå, – men herfra og fram til julaften kommer det til gjengjeld til å komme innlegg på løpende bånd – hver eneste dag.

Og med det regner jeg med å ha fått tatt igjen alt det tapte og ha skapt en viss balanse i budsjettet – før årsregnskapet.

Tidlig i oktober er i grunnen en fin tid det. Det er da vi går rundt med fårikållukt i nesa mens vi irriterer oss over at julemarsipanen allerede er på plass i butikken – og det fortsatt er et hav av tid igjen til jul. Det er da vi fortsatt kan koste på oss å være relativt optimistiske med tanke på framtidige juleplaner også, mens vi så smått kjenner at det begynner å krible litt i lysten til å krype i hi, tenne noen stearinlys og gjøre noen sånne …koselige inneting.

Tidlig i oktober

Det var akkurat der jeg var da jeg fant ut at det kanskje kunne være kult å kjøre adventskalenderplanen etter et spesielt tema. Storslagne planer med henblikk på juleforberedelser kan som sagt føles ganske brilliante tidlig i oktober. Og valget falt på stjerner.

Rett og slett fordi stjerner er typisk jul og noe de aller fleste har et positivt forhold til. Hvem er det som ikke liker stjerner? Stjerner er vakre, blinkende lyspunkter i mørke, kalde vinternetter. Som julepynt symboliserer de selveste betlehemsstjerna – og sist men ikke minst går det an å lage dem på veldig mange forskjellige måter.

Når kalenderen brått viser et godt stykke ut i november har du imidlertid for lengst oppdaget hvor fort tia egentlig går fram mot jul og at 24 tålig gjennomførbare stjerner i grunnen viser seg å være ganske mange…

Et godt stykke ut i november…

Så det er ikke til å komme fra at prosjektet har krevd noen runder – inn i tenkeboksen, ut i skauen, inn på nettet, enda et par turer ut i skauen – og ellers litt sånn rundt omkring både hist og pist.

Men nå tror jeg jammen at de fleste bitene begynner å falle på plass og at jeg har en viss kontroll på galskapen.

Det blir stjerner i mange varianter.

mosestjerner

Tanken bak hele greia har vært å prøve å lage noe for enhver smak – uten at det hverken skal koste skjorta eller kreve allverdens av innsats. Så det blir naturmaterialer og det blir gjenbruk. Det blir julepynt og det blir gaveideer. Det blir stjerner som du kan sysselsette ungene med – og noen du kan kose deg med å lage selv mens småtassene ligger til lading. Det blir harde stjerner og det blir myke stjerner.

papirstjerner

Men det blir bare stjerner.

Og litt smalltalk.

Sånn rimelig greit oppsummert kan jeg konkludere med at jeg ikke har rukket å kjede meg et eneste sekund i løpet av høsten – og at vi kommer til å ha fryktelig mye julepynt her i gård’n i år – det aller meste i stjernefasong.

Da gjenstår det i grunnen bare å si at jeg håper du har lyst til å henge med meg inn i en stjernespekket førjulstid!

Vi starter i morra, og jeg setter utrolig stor pris på om du blir med!

Herlig heksebrygg fra egen hage

peppermyntete


Ja ja – da har sommeren 2020 godt og vel gått over i historien også da, og det uten at jeg rakk å lage så mye som et eneste lite innlegg til denne bloggen. Sånn er det bare. Noen ganger har man det såpass travelt med selveste livet at man ikke får tid til stort mer, og sommeren i år var i grunnen akkurat sånn. Innholdsrik, minneverdig og fin på alle måter. Og tia bare suste avsted.

I det minste rakk jeg å betale tomteleie for «Myplanb» for enda et år, så da fortsetter vel bloggen og jeg å halte oss videre, ganske sikkert i rykk og napp, men evig takknemlig for alle som blir med på ferden!

Selv om jeg ikke aldri får tid nok til alt det jeg har lyst til, så har jeg da fått fullført enkelte prosjekter i løpet av sommeren. Urtehagen blant annet, som jeg startet på i fjor.

Vi hadde en nedgrodd liten hageflekk til overs som jeg tenkte kunne egne seg godt til det bruket.

Jeg elsker urtehager.

Ikke det at jeg er noe flink å bruke det som vokser der, men jeg liker tanken på at det kan brukes til noe. Jeg syns det lukter så himmla godt av alt sammen også. Rosmarin, timian, lavendel, oregano, basilikum osv osv… Det lager lissom litt skikkelig middelhavsstemning midt innimellom epletrær og bringebærbusker.

Lavendel

I tillegg er det et eldorado for summende insekter, og det er jo også noe å ta med i betraktningen.

5 stjerners insekthotell med all inclusive

Så i fjor tok jeg det første spataket, endevendte grastuster, fylte på med en dæsj god kompostjord og gikk til innkjøp av noen urter som sto og hanglet i altfor trange potter på et hagesenter her i nærheten.

Med på lasset fulgte også en pingle av en peppermynteplante, som I løpet av sommeren 2019 ikke presterte stort mer enn å holde liv i de tre spinkle stilkene sine.

Trodde jeg.

Da våren dro i gang for fullt i år og ting begynte å våkne til liv i igjen, viste det seg at den i virkeligheten hadde jobba undercover hele fjorårssesongen.

Mynteplanter har nemlig den egenskapen at så snart du snur ryggen til dem, så lurer de umerkelig avsted lange utløpere som åler seg langs bakken og sprer seg i alle himmelretninger.

I år kom det derfor opp små peppermynteavkom stort sett overalt, innenfor en radius på minst en meter.

Sånn oppførsel er egentlig helt normal for medlemmer av myntefamilien, men det gjør det absolutt påkrevd med oppdragende virksomhet.

Kom igjen’a gutta, så stikker vi!

Mange år på særdeles karrig jord i en skaukant i Østbygda, hvor det ene dyrkningsforsøket etter det andre gikk skeis, har imidlertid gjort at jeg sliter kraftig med å fjerne ting jeg faktisk har klart å få til å overleve.

Derfor og likevel – for å holde en viss orden og disiplin i rekkene, grov jeg løs alle utløperne på ville veier, tvang dem tilbake til opprinnelsesstedet og stappet jorda godt rundt dem med moderlig hånd.

Sommersol, rikelig med regn og godt jordsmonn har tatt seg av resten, og i løpet av sommeren som har gått har de tre opprinnelige pinglestilkene blitt til en usedvanlig frodig og tettvokst halvmeter med polkagris-duftende villnis – som i skrivende stund er i gang med produsere en hel hær av nye utløpere – på full fart videre ut i verden.

Peppermynte – vill og villig

Man kan nesten ikke ha så mye peppermynte i hagen uten å bruke den til noe fornuftig.


Og definisjonen på «fornuftig bruk» når det gjelder mynte, er for mitt vedkommende å tenke litt langsiktig. Lenger enn til en mohito mener jeg..

Vi snakker vinterforråd.

Vi snakker kommende kuldegrader, snø, sludd – og sørpe. Og snufsete nese, sår hals, men forhåpentlivis bare en helt alminnelig god, gammeldags forkjølelse. i verste fall en liten manflu…

Da er det veldig, veldig godt med varm peppermynte-te!

Derfor startet jeg som teprodusent.

Å lage te av peppermynte er superenkelt.

Det er bare å plukke, tørke, knase og finne et eller annet med tett lokk til å oppbevare teen i.

Buntes sammen i passe store bunter og henges opp et tørt sted.

Når bladene er tørre, fjernes de fra stilkene og smuldres opp i passe store biter.

peppermyntete

Deretter er det bare å finne fram tesilen, helle over kokende vann og la det trekke et par minutter.

tesil
Der kom jammen den til nytte og gitt! Da jeg besøkte Hjemmefrontmuseet på Akershus festning for noen år siden, var jeg som seg hør og bør innom suvenirbutikken en tur også. Denne tesilen var det jeg kom ut med. Den er liten og søt, men relativt upraktisk og har absolutt null og niks med hjemmefronten å gjøre.

Starter man litt tidlig, rekker man flere innhøstingsrunder i løpet av sesongen, noe som må sies å være et stort pluss, med tanke på hvor lite som egentlig blir igjen av en bunt etter at den er tørket og knust.

Og siden peppermynte-te i grunnen er godt hele tiden og støtt og stadig, så det er lurt å sikre seg en tilstrekkelig ladning, sånn at man ikke risikerer å gå tom allerede før en har rukket å få skrudd vinterdekka på bilen.

Mynteplanten har mange gode egenskaper og har vært brukt både som legemiddel og smakstilsetning nesten siden tidenes morgen. Innen urtemedisinen er den velkjent til bruk mot plager som bl.a. magetrøbbel og luftveisplager, mens nyere studier viser at peppermynte bidrar til å forbedre humøret, langtidshukommelsen, arbeidsminne og våkenhet.

Akkurat det siste der gir meg tro på at denne teen kan være noe av det smarteste jeg noen gang har lagd!

Så skål da, og tusen takk for at du leser!

Prinsesser og filledukker

Den aller flotteste dukken jeg noen gang har eid, vil for alltid bli stående som et lysende eksempel på at du på ingen måte er garantert et lykkelig og glamorøst liv i rampelyset samme hvor heldig du har vært med utseendet ditt.
Jeg husker at jeg fikk henne av de gamle tantene til pappa, men hvorfor  jeg var den heldige mottageren av en så fin gave aner jeg ikke. Det var ikke hverken jul eller bursdag, bare en helt vanlig dag.
Hun var slående vakker, nesten prinsesse-aktig, og tok fullstendig glansen fra alle de andre dukkene våre som alle var relativt enkle sjeler med et magert klesbudsjett og skamklipt nylonhår som aldri vokste ut igjen.
For det første var hun stor, omtrent som et ekte, lite barn, men med utseende og klær som en voksen dame. Hun var heller ikke laget av vanlig plast sånn som de skamklipte, men av et eller annet materiale som ga henne en helt spesiell, eksotisk kroppslukt – som av gammeldags lekebutikk-lager, spennende pappesker og magiske ting … 
Håret hennes var nesten ekte og besto av et eller annet ullaktig, brunt materiale som var satt elegant opp i en fin frisyre. Armene, beina og hodet var festet til kroppen med et finurlig strikksystem på innsiden, slik at de var bevegelige, og øynene åpnet og lukket seg når jeg vippet på henne. Kjolen hennes var et kapittel for seg selv. Den var en spansk, flamencodansende senorita verdig og sydd av svart og rød tyll med masse rynker og rysjer.
Under denne åpenbaringen av en kjole hadde dukken en knapp midt på magen, som gjorde at hun sa «mamma» med barnslig stemme hvis man trykket på den, og på føttene hadde hun noe som så ut som hvite baby-sko. Allerede tidlig i livet var jeg svært opptatt av at ting skulle henge på grep, og med tanke på det voksne utseendet for øvrig, syns jeg det muligens kunne skurre bittelittegranne at hun bare var et lite barn under kjolen, men uansett var hun det fineste jeg noen gang hadde sett og jeg var helt klar for å trykke denne vakre barnekvinne-dukken til mitt bryst med det samme og elske henne sønder og sammen.
Det var bare en stor hindring i veien. De voksne. De var skjønt enige om at jeg var for liten til å leke med en så fin dukke. Den måtte behandles med forsiktighet så den ikke gikk i stykker, og skulle derfor settes bort til jeg ble eldre.
Dermed ble vi brutalt revet fra hverandre før vi i det hele tatt rakk å bli kjent. Dukken ble plassert på kottet og jeg gikk sikkert på rommet mitt for å furte og vokse meg eldre.

Jeg fikk aldri noen klarhet i hvor gammel det var meningen jeg skulle måtte bli før dukken min og jeg kunne gjenforenes, men jeg visste at så lenge var jeg ikke villig til å vente, så når mamma og pappa ikke var hjemme, benyttet jeg enhver anledning til å smyge meg inn på kottet for å leke med henne. Det var ikke særlig hyggelig der inne. Det var nokså mørkt og litt skummelt, med mulighet for både mus i krokene og gamle vepsebol i taket, men det var en sjanse man måtte ta.
Både søstrene mine og jeg tilbragte mye tid sammen med dukken på kottet i tiden som fulgte. Det hendte hun mistet en arm eller et bein og det var et svare strev å få ting på plass igjen med det innvendige strikksystemet, men det gikk på et vis, i hvert fall helt til strikken ble fillete og det begynte å løsne flere ting på en gang.

Hadde dukken min fått leve det livet hun var ment for, ville jeg antagelig ha stelt forsiktig med henne, beskyttet henne mot enhver tilnærming fra småsøstrene mine, ha kunnet søkt om voksen bistand til hjelp med løse strikker og latt henne få en leve en herlig prinsessetilværelse på rommet mitt. Hemmelig og intens krampeleking med snevre tidsrammer blant muselort og gammelt skrot derimot, medfører langt hardere medfart.

Det røffe livet hun levde begynte etter hvert å sette synlige spor og forfallet rammet henne hardt og nådeløst i tidlig alder. Gradvis klappet frisyren sammen, kjolen begynte å spjære hist og pist, og hun sluttet helt å si «mamma». Bit for bit gikk hun mer og mer i oppløsning foran øynene våre, og til slutt var hun bare en haug av løse kroppsdeler som ingen av oss klarte å fikse.

Det var bare å se det i øynene,- den fineste dukken jeg noen gang hadde eid avgikk med døden i all stillhet på et mørkt og stusselig kott, uten noen gang ha fått komme ut i lyset. Hun fikk aldri gleden av å sole seg i glansen av misunnelige blikk fra venninnene mine og jeg fikk aldri gleden av å leke med henne i fred og ro i lovlige former. Hun hadde ikke engang noe navn. Hun var bare «dokka på kottet» og det er i grunnen nesten like trist som å bare hete «Piken med svovelstikkene».


Men elsket sønder og sammen – det kan man trygt si at hun ble!

———

Jeg tenker at det å leke litt av og til er noe man aldri bør slutte helt med. Selv om man på et eller annet tidspunkt i livet innser at man har blitt en smule for gammel til å leke med dukker, så er det derimot ingenting i veien for å leke seg litt med symaskinen i stedet og kanskje heller lage noen.
Det kan i grunnen være morsomt å sy, særlig på regnværsdager og når man kan bruke maskinen til noe annet enn å reparere gamle dynetrekk og sånt ræl og heller tråkle sammen noe relativt unyttig med den.
Det handler i grunnen bare om å kjenne de rette folka, og det å være bestemor gir et helt supert alibi for å kunne tillate seg sånne utskeielser som å sy dukker og lignende ting, for det skader aldri med et og annet nytt innslag i lekekassa vi har stående til fri avnyttelse for alle småtasser som måtte droppe innom på besøk.

Nå kunne det sant og si sikkert ha holdt å sy bare en dukke, men det er noe med å få jobben til å stå i forhold til all riggingen før, under og etter, sånn som det blir når en ikke har et eget sy-rom. Man starter ikke opp helt treskeverk bare for et lite halmstrå lissom.
Så da ble det trillinger.

filledukker



Det som er greit med å sy er at du i utgangspunktet bare trenger litt stoff, og at selv om du ikke tror du har noe, så går det nesten bestandig an å finne et eller annet som egner seg hvis du bare leter litt i skap og skuffer. Det er alltid noen gamle dynetrekk eller klær eller et eller annet som kan ofres.
Det hender riktignok at man kan havne i et dilemma i det øyeblikket man finner et i utgangspunktet verneverdig plagg i skapet med akkurat de rette fargene eller konsistensen for et pågående prosjekt, men det er sånt man må ta med i betraktningen. Kunsten er bare å aldri se seg tilbake.

Det fins ingen regler for hvordan en hjemmelagd dukke skal se ut – det er smak og behag. Mine ble som sagt veldig enkle i formen og de er den rake motsetningen til den vakre prinsessedukken med babysko og ballkjole fra barndommen. Til gjengjeld har de til sin styrke i at de tåler en skikkelig trøkk og kan gå rett ut i arbeidslivet uten å måtte sitte i mangeårig kott-karantene først.

Slik lages de:

Det er lurt å tegne opp et mønster først, sånn at du ser sånn omtrent hvordan det ferdige resultatet kommer til å se ut.
Klipp ut alle delene i to eksemplarer. Husk å beregne litt ekstra til sømmerom.

filledukke


For enkelhets skyld kan være lurt å plassere ansiktet før dukken sys sammen.

Jeg har brukt stoffarge og bare malt det på, men det kan også broderes eller gjøres på andre måter.

filledukke

Sy hode-delene fast til kroppen, rette mot rette.
Sy sammen armer og ben, vreng dem og fest dem til forstykket slik:

filledukke
Å feste delene med knappenåler virket som en god ide helt til dukken var sydd sammen og skulle vrenges tilbake til normalen gjennom et veldig lite hull. Det kan anbefales å tråkle i stedet.

Deretter legges bakstykket oppå og alt sys sammen. La det stå igjen en liten åpning på toppen så du får vrengt dukken.Fyll den med vatt og sy igjen hullet på toppen.

filledukke


Finishen legges med hår av garn og kanskje litt ekstra pynt.

filledukke


Det ene har lett for å dra det andre med seg, og siden jeg var så godt i gang, lagde jeg en sovepose til dukkene i samme slengen.

filledukker
Det er duket for pysjamasparty i lekekassa!
filledukker


For øyeblikket ligger alle tre og sover søtt på toppen av lekekassa i påvente av at det skal komme noen småtasser innom å vekke dem. Og jeg får vel se å komme meg en tur tilbake til voksenverdenen…

Ha en strålende fin sommerkveld!

Potettrykk, himmelsvipper og andre kortreiste gleder

potettrykk
Sikringskost fra den norske bonden

En gang for lenge, lenge siden,- sånn omtrent på slutten av sekstitallet eller tidlig på søttitallet, var det ikke en levende sjel som hadde hørt om begrepet «kortreist mat». Som den mest naturlige ting i verden livnærte de fleste innbyggerne i bondebygda Degernes seg likevel for en stor del av mat som de enten fant i eget fjøs eller plukket opp fra egen jord – i salig uvitenhet om at det de holdt på med en vakker dag skulle komme til å bli flagget som en flott og «bærekraftig» greie. Det var forresten ingen som hadde hørt ordet «bærekraftig» heller på den tiden…
Melk fikk vi fra kuene i fjøset og potetene grov vi rett opp av bakken. Mesteparten av grønnsakene vi spiste, kom fra kjøkkenhagen til mamma. Når jeg tenker meg om så tror jeg sannelig at disse må ha vært 100%  økologiske og aldeles fri for kjemikalier også, i hvert fall å dømme ut fra det ekstra protein-tilskuddet i form av velgjødde småkryp man alltid risikerte å få i seg hvis en ikke var obs når det sto kål på menyen.
Juleribba og andre kjøttprodukter ble sikret med å fø opp et par grisunger som heller ikke hadde reist særlig langt, men ble kjøpt av en bonde som bodde rett i nærheten av oss, på en gård som hevet begrepet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» til en helt ny dimensjon. Ikke på grunn av beliggenheten, men fordi husene så skremmende falleferdige ut, og i særdeleshet låven som hadde store hull både her og der og så ut til å holde seg oppreist kun av ren, skjær viljestyrke.
Et eller annet sted i det indre av denne vaklevorne låvebygningen befant det seg et fjøs fullt av purker og grisunger som levde der i lykkelig og gryntende uvitenhet om at de når som helst risikerte å ende sine liv som rasoffer i stedet for som juleribbe. Det var alltid et visst spenningsmoment forbundet med å få lov til å være med dit for å kjøpe inn et sett med nye smågriser.
I likhet med oss og de fleste andre på gårdene rundt i bygda, dyrket denne bonden kortreiste poteter han også, og en vårdag dag sto han på kjøkkenet vårt og spurte om han kunne få lånt et par unger til å hjelpe ham med å få settepotetene i jorda. – Ja, han skulle betale oss ordentlig altså!
En av brødrene mine og jeg meldte oss frivillig, ivrige etter å tjene en slant. Vi visste at han hadde en stor potetåker, men det var ikke noen tung jobb. Den besto bare av å sitte bakpå settemaskinen som hang på slep etter traktoren og putte poteter oppi noen slags runde former med rom i, som snurret rundt når han kjørte og slapp potetene ned i jorda etter hvert med passe avstand. Dette kunne vi!

Nå skulle det raskt vise seg at selv om gubben ikke var særlig effektiv når det gjaldt vedlikehold av bygningsmassen på gården sin, så var han en racer på traktor, og jo fortere han kjørte, jo fortere snurret det bak hos oss. Hadde vi vært litt tøffere i trynet ville vi selvsagt ha bedt ham dempe farten, men det turte vi ikke, og det ble vanskeligere og vanskeligere å holde tritt. Alle som noen gang har jobbet ved et samlebånd, vil antagelig ha erfart at hvis man først kommer på etterskudd, så hoper alt seg opp fortere enn svint og det er vanskelig å komme på tur igjen. Det er omtrent samme prinsippet å sitte bakpå en settemaskin, bare med motsatt fortegn. Det er ikke er noen verdens ting som hoper seg opp, – det kommer derimot lite ned i jorda.
En ting var at han råkjørte gjennom potetåkeren, men han sakket ikke på farten når han kom til enden og måtte opp på veien for å snu heller. Derfor begynte vi å stålsette oss i god tid før hver eneste snuoperasjon og klamret oss fast til setene. Først heiste han settemaskinen opp i lufta med et rykk, så kom det et kraftig hump idet traktoren passerte grøfta og kjørte opp på veien. Deretter suste vi gjennom lufta i en krapp høyresving så vinden pep i ørene, før det kom et nytt hardt dump når vi kjørte tilbake ned på jordet. Og til slutt enda ett når han slapp settemaskinen brått ned på bakken igjen.
Vi ga raskt denne heftige lufteturen tilnavnet «himmelsvippen», og det ble fryktelig mange himmelsvipper før dagen var omme. Hvor mange poteter som kom i jorda er en helt annen sak.

Da vi var ferdige med dagens arbeid og oppgjørets time var kommet, takket han pent for hjelpen og ga oss femti kroner hver for jobben. Så mye penger hadde vi aldri tjent før, og vi pilte storfornøyde hjem før han skulle rekke å ombestemme seg.
«Er dere gærne, dere kan ikke ta imot så mye penger!», sa mamma og fikk oss ned på jorda igjen raskere enn noen himmelsvipp. Hun kommanderte oss til å gå tilbake og si at vi ikke skulle ha så mye for jobben, og slukørete måtte vi tusle av sted for å klage på lønna. «Det er ikke noe å diskutere, de pengene har dere ærlig fortjent altså!», sa imidlertid gubben bestemt og da måtte selv mamma gi seg.
Samme hvor rik jeg hadde blitt – eller kanskje nettopp derfor, følte jeg en viss uro i tiden som kom. Hele sommeren gikk jeg og fulgte bekymret med på denne potetåkeren, og jeg kjente meg ikke helt trygg før det var langt utpå høsten og det fortsatt ikke hadde kommet inn noen naboklager. Hvordan det gikk med avlingen det året, aner jeg ikke, men vi ble aldri tilbudt jobb der mer.

Det har rent mye vann i havet og det meste har forandret seg i løpet av de nesten 50 årene som har gått siden jeg tjente min første femtilapp. På de fleste områder, – fra måten å drive jordbruk på til betydningen av poteter som en viktig del av den norske sikringskosten. Bare en ting er som det alltid har vært og kommer tilsynelatende til å fortsette å være sånn til Dovre faller, og det er det falleferdige gamle ruklet av en låve som en gang i tiden ga husly til små grisunger – og sikkert også til en særdeles hardt kjørt potet-settemaskin når den ikke var i drift. Den står fortsatt oppreist. Det kaller jeg bærekraftig.

Men tilbake til potetene.
Samme hva slags forhold man måtte ha til disse rotknollene som i årenes løp har blitt skubbet stadig litt lenger ut på sidelinja i takt med at andre og kanskje mer spennende matvarer har funnet veien inn på middagsbordet, så er det en ting ingen kan ta fra dem,- det fins ikke bedre råmateriale å bruke til å lage potettrykk med!

Potettrykk er en god, gammel klassiker som på en måte har vært der i uminnelige tider og som det skal være godt gjort å ikke ha stiftet bekjentskap med en eller gang i løpet av oppveksten, enten i barnehagen eller på skolen.
Nettopp av den grunn kan det være fort gjort å tro at dette er en aktivitet som bare er myntet på barn. Det er det i grunnen bare å ta full fart å blåse i,- potettrykk er minst like morsomt for voksne det! Så kom igjen ‘a folkens,- la oss blåse støvet av tidligere kunster og gjenoppfriske gammel barnelærdom,- for dette er skikkelig billig moro i kjedelige tider!

potettrykk
Fram med patasene!

Her er en liten repetisjon på framgangsmåten, bare sånn i tilfelle du skulle ha glemt den:

Av materialer trenger du: poteter, tekstilfarge og stoff til å trykke på.

Og slik gjør du:
Del en potet i to og skjær ut mønster med en spiss kniv på den flate siden. Dette kan gjøres veldig enkelt eller mer avansert, alt etter hvor kreativ du føler deg.

potettrykk

I sistnevnte tilfelle kan det være lurt å tegne opp mønsteret først. Du kan også gjøre det superenkelt med å bruke en pepperkakeform til å stikke ut mønster med.

Deretter påfører du farge på stempelflaten og så er det bare å trykke i vei.

For enkelhets skyld har jeg helt tekstilmalingen på en skål og deretter lagt en bit med tynn skumgummi over. Da får du en slags stempelpute som gjør det lett å få et jevnt lag med farge på poteten.

potettrykk

Når du er ferdig med å trykke, lar du alt tørke og deretter må malingen ha en runde med strykejernet for at den skal tåle vask. Følg anvisningen på maling-flasken. På min sto det at man måtte stryke i 5 min. – og det er de lengste 5 minuttene i mitt liv, men jeg satser på at det er verdt det!

Stoffet du har trykket på kan du bruke til å sy deg noe kult av.

potettrykk

Jeg var så heldig at jeg fant en gyllen halvmeter med nydelig linstoff på loppis i fjor, som jeg bare har ventet på en passende anledning til å få brukt opp. Nå røk jammen rubbel og bit, men vi fikk oss noen nye duker i stedet. Nå venter jeg bare på bedre tider og nye loppemarkeder.

potettrykk
potettrykk

Åsså hadde jeg av en eller annen grunn sånn ca halvparten igjen av et gammelt laken som også fikk gjennomgå og ble til noe nytt.

kjøkkenhåndklær med potettrykk
Litt ble et par nye håndklær til kjøkkenet

potettrykk
Og litt ble til en pose som kan brukes til oppbevaring av et eller annet. Alltid kjekt og ha! Tror jeg. Kanskje.

Åsså var det noe som aldri ble til noe som helst…
For sånn er det bare – både med potettrykk og ellers i livet.

Tusen takk for at du leser bloggen min og ha en vakker dag!

Lag morsom påskepynt med enkle midler

Det er rare tider og nokså lite som er på stell i verden om dagen. Etter at den tilværelsen vi var vant til ble snudd helt på hue, har vi alle støtt på nye utfordringer og alle har et eller annet vi savner, enten det er av stor eller mindre betydning. Felles for de aller, aller fleste av oss er vel at vi ganske enkelt savner den helt vanlige, trygge hverdagen som vi alltid har tatt for gitt.
Jeg savner folka mine.
Ellers er jeg i grunnen veldig heldig stilt. Mye heldigere enn mange andre.
For det første har vi et stort beist av en hage som bare ligger og venter på å få striglet og frisert pelsen etter vinter’n, og vi også har store områder med fantastisk natur rett utenfor døra, milevis med fortsatt utråkka stier og drøssevis av spennende turmål å utforske.

blåveis
Blåveisen bryr seg ikke filla om at hele verden er på tuppa,- våren skal fram!

Ikke minst har jeg nok av hobbyer å fylle opp alle de rare tomrommene som har oppstått med. Etter en liten vareopptelling viser det seg at jeg har rikelig med fyllmasse også, for selv om jeg kvittet meg med utrolig mye skrammel og skrot som kanskje, muligens en eller annen gang i framtia kunne finne på å bli kjekt å ha den gangen jeg flyttet fra Kårboligen, rekker man fint å få samlet opp ganske mye nytt i samme kategori i løpet av et års tid.
Så selv om jeg i verste fall skulle bli sittende her oppe i lia i månedsvis, er jeg trygg på at jeg har et mer enn solid nok beredsskapslager til å skulle komme meg helskinnet gjennom denne krisen.
Kort sagt lider jeg i grunnen ingen nød.
Det eneste som kanskje kan kile bittelittegranne, sånn på hjemmebane, er at Drømmeprinzen i det siste stadig oftere har begynt å ymte innpå om at det begynner å bli nokså «fullt» her..
Alle som liker å klippe, lime, spikke, sy, pusse, male – eller i det hele tatt å fikle med et eller annet, vet jo at det har lett for bli litt rusk og rask av det mens prosessen står på. Derfor er dette sånne aktiviteter som jeg ellers stort sett har brukt å benytte anledningen til å fylle tia med når Drømmers har vært ute på farten, både for å skåne ham for synet av det kaoset som følger i kjølvannet av ei god økt med skapende virksomhet – og også for å få arbeidsro for min egen del – til å rote i fred. Men nå som all farting glimrer med sitt fravær, sier det seg jo selv at han får alt sammen rett i fleisen 24/7.

Det er med andre ord duket for nokså krevende tider for en gammal offiser som aldri fikk orden, struktur og tellekanter ut av blodet igjen etter at han dimma for siste gang. Og som i den senere tid har pådratt seg hjemmekontor og har en hang til å bli litt sånn lettere småstressa av å vasse rundt med hyssingstumper og papirbiter fulle av tapetklister under sokkene og ymse halvferdige skaperverk strategisk plassert rundt i stua, – midt oppi Teams-møter, mailer og annet forefallende kontorarbeid.

Han har naturligvis min dypeste medfølelse, særlig når han må bedrive avspasering med støvsugeren rundt øra på meg midt i arbeidstiden for å få ro i sjela, men jeg tenker samtidig at det er mye god psykisk helse i kreative gjøremål, og at akkurat nå kan det være mer gull verdt enn et plettfritt hjem.
Dessuten er påskeferien over oss, og selv om noen ekstra fridager i den forbindelse kanskje aldri har føltes mindre påkrevd for enkelte, så er det jo i det minste et godt påskudd for å lage litt pynt til huset, ettersom det er duket for tidenes hjemmepåske for hele fedrelandet.
Derfor har jeg funnet fram til noen kule prosjekter som kan være verdt å teste ut, enten du er i ferd med å kjede gørra av deg med nasjonal dugnadsjobbing – eller bare trenger et lite avbrekk fra dårlige nyheter og tiltagende brakkesyke.


Lyslykter av ballonger

lykter av ballonger og papir
Lys opp med noen nye lykter!

Man skal ikke kimse av den avstressende effekten det har på kropp og sjel å sitte og lime papirbiter utenpå på en ballong, bit for bit, lag på lag. Det beste av alt er at det blir kjempefine lykter av det etter mange nok biter og lag.
Prinsippet er veldig enkelt, og med mindre ballongen sprekker underveis i prosessen, er det umulig å ikke ende opp med et knasende fint sluttresultat.
Du trenger egentlig bare en ballong, tapetklister og en rull med Torky. Du kan godt bruke annet papir i stedet, men jeg syns Torky egner seg best fordi dette papiret både er solid og har akkurat passe tykkelse.
Siden papir og levende lys en dårlig kombo, kommer du også til å trenge en batteridrevet led-lysslynge for å få lys i lykten når den er ferdig.

Slik gjør du:

Blås opp en ballong og tape den fast opp ned til en kopp e.l. så den holder seg på plass.

Riv opp papirbiter og lim dem utenpå ballongen med tapetlim, til et stykke over kanten på koppen.

Hvis du ikke har tapetlim i huset, kan du bruke trelim som røres ut i en skvett med vann i stedet, – det funker like bra. Du trenger ganske mange lag med papir for at lykten skal bli stødig, og det kan være lurt og la den få stå og tørke litt innimellom sånn underveis i prosessen, for å unngå at ballongen blir for tung og våt.
Når du syns det holder med papir, er det bare å parkere hele greia og la det stå til alt er helt tørt.
Deretter stikker du hull på ballongen, gir den en hank av ståltråd hvis du ønsker å henge den opp – og det var i grunnen det!

I hvert fall hvis du vil gå for den aller enkleste varianten.
Har du derimot lyst til å dra’n litt lenger, kan det også være fint å legge til mønster, struktur eller farger på lykten underveis, så prøv deg gjerne fram med forskjellige effekter.

Garn, f.eks., er fint å bruke til å lage mønster med. Fest det med tapetklister sånn som du vil ha det og dekk det deretter med et par lag papir. Ikke bry deg om at det ser ut som noe fra verdensrommet. Det blir fint når det er ferdig!
papirlykt
Voila!
papirlykt
Du kan også lime på andre elementer, som perler eller annen pynt.
papirlykt
Eller sett påskepreg på den med decoupachelim og en serviett.

Når du bare har lyst til å surre litt…

påskeharer av ståltråd og garn

Hvis du har en bunt med ganske tynn ståltråd og et nøste med ganske tykt ullgarn, da har du faktisk akkurat det som skal til for å surre sammen en påskehare eller to. Spesielt vakre er de kanskje ikke, men om ikke annet så er de ganske unike på sin litt sånn kul-stygge måte og de er morsomme å lage

Slik gjør du:
Noen ganger er det i grunnen enklere å lage ting enn å beskrive hvordan det gjøres, og dette er en sånn gang.
Egentlig handler det bare om å vikle sammen ståltråd litt sånn på kryss og tvers, men samtidig på en sånn måte at du ender opp med noe som blir seende ut som et slags hare- skjelett som deretter «kles på» med ullgarn.

Noen enkle kjøreregler kan det imidlertid være greit å benytte seg av.
Fordi ståltråd ofte har en tendens til å leve litt sitt eget liv, har jeg etter en del prøving og feiling, kommet fram til at det er enklest å slippe å forholde seg til alle kroppsdelene på en gang, men heller lage de ulike delene hver for seg og feste alt i hverandre til slutt.

Ørene lages for seg
Deretter festes de til hodet
Så lages føttene som også festes til hodet
Og så er tiden inne for å gi haren litt «Kjøtt på beina».

For å slippe å bruke unødvendig mye garn, har jeg formet kroppen med papir og tape først og deretter surret garnet utenpå.

I full gang med påkledningen
påskehare av ståltråd og ullgarn
Og dermed var både herr og fru påkledd og klare for et lite familieportrett

Blå påske for gamle indianere

fjær av olabukser


Jeg liker så godt blåfargen på velbrukte olabukser. Den gir assosiasjoner til himmel og hav, blåskjell og fine sommerdager. Derfor bruker jeg å spare på dem, for selv når de er slitt sønder og sammen, kan de alltids oppsirkuleres til noe nytt. Som f.eks. noen fine fjær å henge opp til påske. Nå har vel ikke fjærprakt av gamle olabukser nødvendigvis noe spesielt påske-preg over seg, men det er ikke så mye ved denne påsken som henger på grep uansett, og liker du bohemestilen, så tenker jeg det må være helt innafor. Dessuten er det veldig praktisk med sånne saker som kan få henge framme året rundt.


Slik gjør du:
Klipp ut et rektangulært stykke stoff i den størrelsen du vil ha på fjæren. For å få blå fjær, er det viktig å klippe på tvers av trådretningen. I motsatt fall blir de hvite.
Trekk ut alle de langsgående trådene på stoffbiten på hver side, nesten inn til midten, sånn at du bare sitter igjen med en smal stripe stoff.

Deretter fuktes hele greia, formes som en fjær med en kam og legges til tørk.
For å få formen til å holde seg bedre, kan det være lurt å tilføre litt tapetlim e.l. når du styler den.
Når fjæren er tørr, fester du en tråd øverst, så den kan henges opp. Piff gjerne opp med en treperle også hvis du føler for det og heng dem opp, enten enkeltvis på noen kvister eller samlet på en pinne.

Fjær av olabukser

Blomster av eggekartong

Fordi forbruket av egg har en tendens til å øke ganske kraftig i påsken, er det gode muligheter for at du kan bli sittende igjen med en tom eggekartong eller flere.
Mens selve eggene visstnok skal være bra for både det ene og det andre, er emballasjen viden kjent i hobbykretser som et glimrende råmateriale, og har du et par eggekartonger til overs, er du bare en kjapp klippe-lime-malejobb unna en søt, liten blomsterkvast som holder seg like fin til langt over påske.

Slik gjør du:
Klipp ut små blomster av eggekartongen og mal dem i ønsket farge.

Fordi kartongen er så porøs, funker den nesten som akvarellpapir, derfor er det fint å bruke vannfarger å male med.


La blomstene tørke. Klipp ut en liten sirkel av gult papir og lim denne midt fast midt i blomsten. Tips: En hullmaskin er midt i blinken å bruke til dette!
Plukk noen fine kvister og lim blomstene fast til disse med limpistol.

blomster av eggekartong


Sånn! Da erklærer jeg årets påskeforberedelser for unnagjort og tenker at jeg kanskje skal prøve å få ryddet litt..

Ta vare på deg selv og andre og ha en riktig fin påske!