Ja ja – da har sommeren 2020 godt og vel gått over i historien også da, og det uten at jeg rakk å lage så mye som et eneste lite innlegg til denne bloggen. Sånn er det bare. Noen ganger har man det såpass travelt med selveste livet at man ikke får tid til stort mer, og sommeren i år var i grunnen akkurat sånn. Innholdsrik, minneverdig og fin på alle måter. Og tia bare suste avsted.
I det minste rakk jeg å betale tomteleie for «Myplanb» for enda et år, så da fortsetter vel bloggen og jeg å halte oss videre, ganske sikkert i rykk og napp, men evig takknemlig for alle som blir med på ferden!
Selv om jeg ikke aldri får tid nok til alt det jeg har lyst til, så har jeg da fått fullført enkelte prosjekter i løpet av sommeren. Urtehagen blant annet, som jeg startet på i fjor.
Vi hadde en nedgrodd liten hageflekk til overs som jeg tenkte kunne egne seg godt til det bruket.
Jeg elsker urtehager.
Ikke det at jeg er noe flink å bruke det som vokser der, men jeg liker tanken på at det kan brukes til noe. Jeg syns det lukter så himmla godt av alt sammen også. Rosmarin, timian, lavendel, oregano, basilikum osv osv… Det lager lissom litt skikkelig middelhavsstemning midt innimellom epletrær og bringebærbusker.
I tillegg er det et eldorado for summende insekter, og det er jo også noe å ta med i betraktningen.
5 stjerners insekthotell med all inclusive
Så i fjor tok jeg det første spataket, endevendte grastuster, fylte på med en dæsj god kompostjord og gikk til innkjøp av noen urter som sto og hanglet i altfor trange potter på et hagesenter her i nærheten.
Med på lasset fulgte også en pingle av en peppermynteplante, som I løpet av sommeren 2019 ikke presterte stort mer enn å holde liv i de tre spinkle stilkene sine.
Trodde jeg.
Da våren dro i gang for fullt i år og ting begynte å våkne til liv i igjen, viste det seg at den i virkeligheten hadde jobba undercover hele fjorårssesongen.
Mynteplanter har nemlig den egenskapen at så snart du snur ryggen til dem, så lurer de umerkelig avsted lange utløpere som åler seg langs bakken og sprer seg i alle himmelretninger.
I år kom det derfor opp små peppermynteavkom stort sett overalt, innenfor en radius på minst en meter.
Sånn oppførsel er egentlig helt normal for medlemmer av myntefamilien, men det gjør det absolutt påkrevd med oppdragende virksomhet.
Kom igjen’a gutta, så stikker vi!
Mange år på særdeles karrig jord i en skaukant i Østbygda, hvor det ene dyrkningsforsøket etter det andre gikk skeis, har imidlertid gjort at jeg sliter kraftig med å fjerne ting jeg faktisk har klart å få til å overleve.
Derfor og likevel – for å holde en viss orden og disiplin i rekkene, grov jeg løs alle utløperne på ville veier, tvang dem tilbake til opprinnelsesstedet og stappet jorda godt rundt dem med moderlig hånd.
Sommersol, rikelig med regn og godt jordsmonn har tatt seg av resten, og i løpet av sommeren som har gått har de tre opprinnelige pinglestilkene blitt til en usedvanlig frodig og tettvokst halvmeter med polkagris-duftende villnis – som i skrivende stund er i gang med produsere en hel hær av nye utløpere – på full fart videre ut i verden.
Peppermynte – vill og villig
Man kan nesten ikke ha så mye peppermynte i hagen uten å bruke den til noe fornuftig.
Og definisjonen på «fornuftig bruk» når det gjelder mynte, er for mitt vedkommende å tenke litt langsiktig. Lenger enn til en mohito mener jeg..
Vi snakker vinterforråd.
Vi snakker kommende kuldegrader, snø, sludd – og sørpe. Og snufsete nese, sår hals, men forhåpentlivis bare en helt alminnelig god, gammeldags forkjølelse. i verste fall en liten manflu…
Da er det veldig, veldig godt med varm peppermynte-te!
Derfor startet jeg som teprodusent.
Å lage te av peppermynte er superenkelt.
Det er bare å plukke, tørke, knase og finne et eller annet med tett lokk til å oppbevare teen i.
Buntes sammen i passe store bunter og henges opp et tørt sted.
Når bladene er tørre, fjernes de fra stilkene og smuldres opp i passe store biter.
Deretter er det bare å finne fram tesilen, helle over kokende vann og la det trekke et par minutter.
Der kom jammen den til nytte og gitt! Da jeg besøkte Hjemmefrontmuseet på Akershus festning for noen år siden, var jeg som seg hør og bør innom suvenirbutikken en tur også. Denne tesilen var det jeg kom ut med. Den er liten og søt, men relativt upraktisk og har absolutt null og niks med hjemmefronten å gjøre.
Starter man litt tidlig, rekker man flere innhøstingsrunder i løpet av sesongen, noe som må sies å være et stort pluss, med tanke på hvor lite som egentlig blir igjen av en bunt etter at den er tørket og knust.
Og siden peppermynte-te i grunnen er godt hele tiden og støtt og stadig, så det er lurt å sikre seg en tilstrekkelig ladning, sånn at man ikke risikerer å gå tom allerede før en har rukket å få skrudd vinterdekka på bilen.
Mynteplanten har mange gode egenskaper og har vært brukt både som legemiddel og smakstilsetning nesten siden tidenes morgen. Innen urtemedisinen er den velkjent til bruk mot plager som bl.a. magetrøbbel og luftveisplager, mens nyere studier viser at peppermynte bidrar til å forbedre humøret, langtidshukommelsen, arbeidsminne og våkenhet.
Akkurat det siste der gir meg tro på at denne teen kan være noe av det smarteste jeg noen gang har lagd!
Den aller flotteste dukken jeg noen gang har eid, vil for alltid bli stående som et lysende eksempel på at du på ingen måte er garantert et lykkelig og glamorøst liv i rampelyset samme hvor heldig du har vært med utseendet ditt. Jeg husker at jeg fikk henne av de gamle tantene til pappa, men hvorfor jeg var den heldige mottageren av en så fin gave aner jeg ikke. Det var ikke hverken jul eller bursdag, bare en helt vanlig dag. Hun var slående vakker, nesten prinsesse-aktig, og tok fullstendig glansen fra alle de andre dukkene våre som alle var relativt enkle sjeler med et magert klesbudsjett og skamklipt nylonhår som aldri vokste ut igjen. For det første var hun stor, omtrent som et ekte, lite barn, men med utseende og klær som en voksen dame. Hun var heller ikke laget av vanlig plast sånn som de skamklipte, men av et eller annet materiale som ga henne en helt spesiell, eksotisk kroppslukt – som av gammeldags lekebutikk-lager, spennende pappesker og magiske ting … Håret hennes var nesten ekte og besto av et eller annet ullaktig, brunt materiale som var satt elegant opp i en fin frisyre. Armene, beina og hodet var festet til kroppen med et finurlig strikksystem på innsiden, slik at de var bevegelige, og øynene åpnet og lukket seg når jeg vippet på henne. Kjolen hennes var et kapittel for seg selv. Den var en spansk, flamencodansende senorita verdig og sydd av svart og rød tyll med masse rynker og rysjer. Under denne åpenbaringen av en kjole hadde dukken en knapp midt på magen, som gjorde at hun sa «mamma» med barnslig stemme hvis man trykket på den, og på føttene hadde hun noe som så ut som hvite baby-sko. Allerede tidlig i livet var jeg svært opptatt av at ting skulle henge på grep, og med tanke på det voksne utseendet for øvrig, syns jeg det muligens kunne skurre bittelittegranne at hun bare var et lite barn under kjolen, men uansett var hun det fineste jeg noen gang hadde sett og jeg var helt klar for å trykke denne vakre barnekvinne-dukken til mitt bryst med det samme og elske henne sønder og sammen. Det var bare en stor hindring i veien. De voksne. De var skjønt enige om at jeg var for liten til å leke med en så fin dukke. Den måtte behandles med forsiktighet så den ikke gikk i stykker, og skulle derfor settes bort til jeg ble eldre. Dermed ble vi brutalt revet fra hverandre før vi i det hele tatt rakk å bli kjent. Dukken ble plassert på kottet og jeg gikk sikkert på rommet mitt for å furte og vokse meg eldre.
Jeg fikk aldri noen klarhet i hvor gammel det var meningen jeg skulle måtte bli før dukken min og jeg kunne gjenforenes, men jeg visste at så lenge var jeg ikke villig til å vente, så når mamma og pappa ikke var hjemme, benyttet jeg enhver anledning til å smyge meg inn på kottet for å leke med henne. Det var ikke særlig hyggelig der inne. Det var nokså mørkt og litt skummelt, med mulighet for både mus i krokene og gamle vepsebol i taket, men det var en sjanse man måtte ta. Både søstrene mine og jeg tilbragte mye tid sammen med dukken på kottet i tiden som fulgte. Det hendte hun mistet en arm eller et bein og det var et svare strev å få ting på plass igjen med det innvendige strikksystemet, men det gikk på et vis, i hvert fall helt til strikken ble fillete og det begynte å løsne flere ting på en gang.
Hadde dukken min fått leve det livet hun var ment for, ville jeg antagelig ha stelt forsiktig med henne, beskyttet henne mot enhver tilnærming fra småsøstrene mine, ha kunnet søkt om voksen bistand til hjelp med løse strikker og latt henne få en leve en herlig prinsessetilværelse på rommet mitt. Hemmelig og intens krampeleking med snevre tidsrammer blant muselort og gammelt skrot derimot, medfører langt hardere medfart.
Det røffe livet hun levde begynte etter hvert å sette synlige spor og forfallet rammet henne hardt og nådeløst i tidlig alder. Gradvis klappet frisyren sammen, kjolen begynte å spjære hist og pist, og hun sluttet helt å si «mamma». Bit for bit gikk hun mer og mer i oppløsning foran øynene våre, og til slutt var hun bare en haug av løse kroppsdeler som ingen av oss klarte å fikse.
Det var bare å se det i øynene,- den fineste dukken jeg noen gang hadde eid avgikk med døden i all stillhet på et mørkt og stusselig kott, uten noen gang ha fått komme ut i lyset. Hun fikk aldri gleden av å sole seg i glansen av misunnelige blikk fra venninnene mine og jeg fikk aldri gleden av å leke med henne i fred og ro i lovlige former. Hun hadde ikke engang noe navn. Hun var bare «dokka på kottet» og det er i grunnen nesten like trist som å bare hete «Piken med svovelstikkene».
Men elsket sønder og sammen – det kan man trygt si at hun ble!
———
Jeg tenker at det å leke litt av og til er noe man aldri bør slutte helt med. Selv om man på et eller annet tidspunkt i livet innser at man har blitt en smule for gammel til å leke med dukker, så er det derimot ingenting i veien for å leke seg litt med symaskinen i stedet og kanskje heller lage noen. Det kan i grunnen være morsomt å sy, særlig på regnværsdager og når man kan bruke maskinen til noe annet enn å reparere gamle dynetrekk og sånt ræl og heller tråkle sammen noe relativt unyttig med den. Det handler i grunnen bare om å kjenne de rette folka, og det å være bestemor gir et helt supert alibi for å kunne tillate seg sånne utskeielser som å sy dukker og lignende ting, for det skader aldri med et og annet nytt innslag i lekekassa vi har stående til fri avnyttelse for alle småtasser som måtte droppe innom på besøk.
Nå kunne det sant og si sikkert ha holdt å sy bare en dukke, men det er noe med å få jobben til å stå i forhold til all riggingen før, under og etter, sånn som det blir når en ikke har et eget sy-rom. Man starter ikke opp helt treskeverk bare for et lite halmstrå lissom. Så da ble det trillinger.
Det som er greit med å sy er at du i utgangspunktet bare trenger litt stoff, og at selv om du ikke tror du har noe, så går det nesten bestandig an å finne et eller annet som egner seg hvis du bare leter litt i skap og skuffer. Det er alltid noen gamle dynetrekk eller klær eller et eller annet som kan ofres. Det hender riktignok at man kan havne i et dilemma i det øyeblikket man finner et i utgangspunktet verneverdig plagg i skapet med akkurat de rette fargene eller konsistensen for et pågående prosjekt, men det er sånt man må ta med i betraktningen. Kunsten er bare å aldri se seg tilbake.
Det fins ingen regler for hvordan en hjemmelagd dukke skal se ut – det er smak og behag. Mine ble som sagt veldig enkle i formen og de er den rake motsetningen til den vakre prinsessedukken med babysko og ballkjole fra barndommen. Til gjengjeld har de til sin styrke i at de tåler en skikkelig trøkk og kan gå rett ut i arbeidslivet uten å måtte sitte i mangeårig kott-karantene først.
Slik lages de:
Det er lurt å tegne opp et mønster først, sånn at du ser sånn omtrent hvordan det ferdige resultatet kommer til å se ut. Klipp ut alle delene i to eksemplarer. Husk å beregne litt ekstra til sømmerom.
For enkelhets skyld kan være lurt å plassere ansiktet før dukken sys sammen.
Jeg har brukt stoffarge og bare malt det på, men det kan også broderes eller gjøres på andre måter.
Sy hode-delene fast til kroppen, rette mot rette. Sy sammen armer og ben, vreng dem og fest dem til forstykket slik:
Å feste delene med knappenåler virket som en god ide helt til dukken var sydd sammen og skulle vrenges tilbake til normalen gjennom et veldig lite hull. Det kan anbefales å tråkle i stedet.
Deretter legges bakstykket oppå og alt sys sammen. La det stå igjen en liten åpning på toppen så du får vrengt dukken.Fyll den med vatt og sy igjen hullet på toppen.
Finishen legges med hår av garn og kanskje litt ekstra pynt.
Det ene har lett for å dra det andre med seg, og siden jeg var så godt i gang, lagde jeg en sovepose til dukkene i samme slengen.
Det er duket for pysjamasparty i lekekassa!
For øyeblikket ligger alle tre og sover søtt på toppen av lekekassa i påvente av at det skal komme noen småtasser innom å vekke dem. Og jeg får vel se å komme meg en tur tilbake til voksenverdenen…
En gang for lenge, lenge siden,- sånn omtrent på slutten av sekstitallet eller tidlig på søttitallet, var det ikke en levende sjel som hadde hørt om begrepet «kortreist mat». Som den mest naturlige ting i verden livnærte de fleste innbyggerne i bondebygda Degernes seg likevel for en stor del av mat som de enten fant i eget fjøs eller plukket opp fra egen jord – i salig uvitenhet om at det de holdt på med en vakker dag skulle komme til å bli flagget som en flott og «bærekraftig» greie. Det var forresten ingen som hadde hørt ordet «bærekraftig» heller på den tiden… Melk fikk vi fra kuene i fjøset og potetene grov vi rett opp av bakken. Mesteparten av grønnsakene vi spiste, kom fra kjøkkenhagen til mamma. Når jeg tenker meg om så tror jeg sannelig at disse må ha vært 100% økologiske og aldeles fri for kjemikalier også, i hvert fall å dømme ut fra det ekstra protein-tilskuddet i form av velgjødde småkryp man alltid risikerte å få i seg hvis en ikke var obs når det sto kål på menyen. Juleribba og andre kjøttprodukter ble sikret med å fø opp et par grisunger som heller ikke hadde reist særlig langt, men ble kjøpt av en bonde som bodde rett i nærheten av oss, på en gård som hevet begrepet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» til en helt ny dimensjon. Ikke på grunn av beliggenheten, men fordi husene så skremmende falleferdige ut, og i særdeleshet låven som hadde store hull både her og der og så ut til å holde seg oppreist kun av ren, skjær viljestyrke. Et eller annet sted i det indre av denne vaklevorne låvebygningen befant det seg et fjøs fullt av purker og grisunger som levde der i lykkelig og gryntende uvitenhet om at de når som helst risikerte å ende sine liv som rasoffer i stedet for som juleribbe. Det var alltid et visst spenningsmoment forbundet med å få lov til å være med dit for å kjøpe inn et sett med nye smågriser. I likhet med oss og de fleste andre på gårdene rundt i bygda, dyrket denne bonden kortreiste poteter han også, og en vårdag dag sto han på kjøkkenet vårt og spurte om han kunne få lånt et par unger til å hjelpe ham med å få settepotetene i jorda. – Ja, han skulle betale oss ordentlig altså! En av brødrene mine og jeg meldte oss frivillig, ivrige etter å tjene en slant. Vi visste at han hadde en stor potetåker, men det var ikke noen tung jobb. Den besto bare av å sitte bakpå settemaskinen som hang på slep etter traktoren og putte poteter oppi noen slags runde former med rom i, som snurret rundt når han kjørte og slapp potetene ned i jorda etter hvert med passe avstand. Dette kunne vi!
Nå skulle det raskt vise seg at selv om gubben ikke var særlig effektiv når det gjaldt vedlikehold av bygningsmassen på gården sin, så var han en racer på traktor, og jo fortere han kjørte, jo fortere snurret det bak hos oss. Hadde vi vært litt tøffere i trynet ville vi selvsagt ha bedt ham dempe farten, men det turte vi ikke, og det ble vanskeligere og vanskeligere å holde tritt. Alle som noen gang har jobbet ved et samlebånd, vil antagelig ha erfart at hvis man først kommer på etterskudd, så hoper alt seg opp fortere enn svint og det er vanskelig å komme på tur igjen. Det er omtrent samme prinsippet å sitte bakpå en settemaskin, bare med motsatt fortegn. Det er ikke er noen verdens ting som hoper seg opp, – det kommer derimot lite ned i jorda. En ting var at han råkjørte gjennom potetåkeren, men han sakket ikke på farten når han kom til enden og måtte opp på veien for å snu heller. Derfor begynte vi å stålsette oss i god tid før hver eneste snuoperasjon og klamret oss fast til setene. Først heiste han settemaskinen opp i lufta med et rykk, så kom det et kraftig hump idet traktoren passerte grøfta og kjørte opp på veien. Deretter suste vi gjennom lufta i en krapp høyresving så vinden pep i ørene, før det kom et nytt hardt dump når vi kjørte tilbake ned på jordet. Og til slutt enda ett når han slapp settemaskinen brått ned på bakken igjen. Vi ga raskt denne heftige lufteturen tilnavnet «himmelsvippen», og det ble fryktelig mange himmelsvipper før dagen var omme. Hvor mange poteter som kom i jorda er en helt annen sak.
Da vi var ferdige med dagens arbeid og oppgjørets time var kommet, takket han pent for hjelpen og ga oss femti kroner hver for jobben. Så mye penger hadde vi aldri tjent før, og vi pilte storfornøyde hjem før han skulle rekke å ombestemme seg. «Er dere gærne, dere kan ikke ta imot så mye penger!», sa mamma og fikk oss ned på jorda igjen raskere enn noen himmelsvipp. Hun kommanderte oss til å gå tilbake og si at vi ikke skulle ha så mye for jobben, og slukørete måtte vi tusle av sted for å klage på lønna. «Det er ikke noe å diskutere, de pengene har dere ærlig fortjent altså!», sa imidlertid gubben bestemt og da måtte selv mamma gi seg. Samme hvor rik jeg hadde blitt – eller kanskje nettopp derfor, følte jeg en viss uro i tiden som kom. Hele sommeren gikk jeg og fulgte bekymret med på denne potetåkeren, og jeg kjente meg ikke helt trygg før det var langt utpå høsten og det fortsatt ikke hadde kommet inn noen naboklager. Hvordan det gikk med avlingen det året, aner jeg ikke, men vi ble aldri tilbudt jobb der mer.
Det har rent mye vann i havet og det meste har forandret seg i løpet av de nesten 50 årene som har gått siden jeg tjente min første femtilapp. På de fleste områder, – fra måten å drive jordbruk på til betydningen av poteter som en viktig del av den norske sikringskosten. Bare en ting er som det alltid har vært og kommer tilsynelatende til å fortsette å være sånn til Dovre faller, og det er det falleferdige gamle ruklet av en låve som en gang i tiden ga husly til små grisunger – og sikkert også til en særdeles hardt kjørt potet-settemaskin når den ikke var i drift. Den står fortsatt oppreist. Det kaller jeg bærekraftig.
Men tilbake til potetene. Samme hva slags forhold man måtte ha til disse rotknollene som i årenes løp har blitt skubbet stadig litt lenger ut på sidelinja i takt med at andre og kanskje mer spennende matvarer har funnet veien inn på middagsbordet, så er det en ting ingen kan ta fra dem,- det fins ikke bedre råmateriale å bruke til å lage potettrykk med!
Potettrykk er en god, gammel klassiker som på en måte har vært der i uminnelige tider og som det skal være godt gjort å ikke ha stiftet bekjentskap med en eller gang i løpet av oppveksten, enten i barnehagen eller på skolen. Nettopp av den grunn kan det være fort gjort å tro at dette er en aktivitet som bare er myntet på barn. Det er det i grunnen bare å ta full fart å blåse i,- potettrykk er minst like morsomt for voksne det! Så kom igjen ‘a folkens,- la oss blåse støvet av tidligere kunster og gjenoppfriske gammel barnelærdom,- for dette er skikkelig billig moro i kjedelige tider!
Fram med patasene!
Her er en liten repetisjon på framgangsmåten, bare sånn i tilfelle du skulle ha glemt den:
Av materialer trenger du: poteter, tekstilfarge og stoff til å trykke på.
Og slik gjør du: Del en potet i to og skjær ut mønster med en spiss kniv på den flate siden. Dette kan gjøres veldig enkelt eller mer avansert, alt etter hvor kreativ du føler deg.
I sistnevnte tilfelle kan det være lurt å tegne opp mønsteret først. Du kan også gjøre det superenkelt med å bruke en pepperkakeform til å stikke ut mønster med.
Deretter påfører du farge på stempelflaten og så er det bare å trykke i vei.
For enkelhets skyld har jeg helt tekstilmalingen på en skål og deretter lagt en bit med tynn skumgummi over. Da får du en slags stempelpute som gjør det lett å få et jevnt lag med farge på poteten.
Når du er ferdig med å trykke, lar du alt tørke og deretter må malingen ha en runde med strykejernet for at den skal tåle vask. Følg anvisningen på maling-flasken. På min sto det at man måtte stryke i 5 min. – og det er de lengste 5 minuttene i mitt liv, men jeg satser på at det er verdt det!
Stoffet du har trykket på kan du bruke til å sy deg noe kult av.
Jeg var så heldig at jeg fant en gyllen halvmeter med nydelig linstoff på loppis i fjor, som jeg bare har ventet på en passende anledning til å få brukt opp. Nå røk jammen rubbel og bit, men vi fikk oss noen nye duker i stedet. Nå venter jeg bare på bedre tider og nye loppemarkeder.
Åsså hadde jeg av en eller annen grunn sånn ca halvparten igjen av et gammelt laken som også fikk gjennomgå og ble til noe nytt.
Litt ble et par nye håndklær til kjøkkenet
Og litt ble til en pose som kan brukes til oppbevaring av et eller annet. Alltid kjekt og ha! Tror jeg. Kanskje.
Åsså var det noe som aldri ble til noe som helst… For sånn er det bare – både med potettrykk og ellers i livet.
Tusen takk for at du leser bloggen min og ha en vakker dag!
Det er rare tider og nokså lite som er på stell i verden om dagen. Etter at den tilværelsen vi var vant til ble snudd helt på hue, har vi alle støtt på nye utfordringer og alle har et eller annet vi savner, enten det er av stor eller mindre betydning. Felles for de aller, aller fleste av oss er vel at vi ganske enkelt savner den helt vanlige, trygge hverdagen som vi alltid har tatt for gitt. Jeg savner folka mine. Ellers er jeg i grunnen veldig heldig stilt. Mye heldigere enn mange andre. For det første har vi et stort beist av en hage som bare ligger og venter på å få striglet og frisert pelsen etter vinter’n, og vi også har store områder med fantastisk natur rett utenfor døra, milevis med fortsatt utråkka stier og drøssevis av spennende turmål å utforske.
Blåveisen bryr seg ikke filla om at hele verden er på tuppa,- våren skal fram!
Ikke minst har jeg nok av hobbyer å fylle opp alle de rare tomrommene som har oppstått med. Etter en liten vareopptelling viser det seg at jeg har rikelig med fyllmasse også, for selv om jeg kvittet meg med utrolig mye skrammel og skrot som kanskje, muligens en eller annen gang i framtia kunne finne på å bli kjekt å ha den gangen jeg flyttet fra Kårboligen, rekker man fint å få samlet opp ganske mye nytt i samme kategori i løpet av et års tid. Så selv om jeg i verste fall skulle bli sittende her oppe i lia i månedsvis, er jeg trygg på at jeg har et mer enn solid nok beredsskapslager til å skulle komme meg helskinnet gjennom denne krisen. Kort sagt lider jeg i grunnen ingen nød. Det eneste som kanskje kan kile bittelittegranne, sånn på hjemmebane, er at Drømmeprinzen i det siste stadig oftere har begynt å ymte innpå om at det begynner å bli nokså «fullt» her.. Alle som liker å klippe, lime, spikke, sy, pusse, male – eller i det hele tatt å fikle med et eller annet, vet jo at det har lett for bli litt rusk og rask av det mens prosessen står på. Derfor er dette sånne aktiviteter som jeg ellers stort sett har brukt å benytte anledningen til å fylle tia med når Drømmers har vært ute på farten, både for å skåne ham for synet av det kaoset som følger i kjølvannet av ei god økt med skapende virksomhet – og også for å få arbeidsro for min egen del – til å rote i fred. Men nå som all farting glimrer med sitt fravær, sier det seg jo selv at han får alt sammen rett i fleisen 24/7.
Det er med andre ord duket for nokså krevende tider for en gammal offiser som aldri fikk orden, struktur og tellekanter ut av blodet igjen etter at han dimma for siste gang. Og som i den senere tid har pådratt seg hjemmekontor og har en hang til å bli litt sånn lettere småstressa av å vasse rundt med hyssingstumper og papirbiter fulle av tapetklister under sokkene og ymse halvferdige skaperverk strategisk plassert rundt i stua, – midt oppi Teams-møter, mailer og annet forefallende kontorarbeid.
Han har naturligvis min dypeste medfølelse, særlig når han må bedrive avspasering med støvsugeren rundt øra på meg midt i arbeidstiden for å få ro i sjela, men jeg tenker samtidig at det er mye god psykisk helse i kreative gjøremål, og at akkurat nå kan det være mer gull verdt enn et plettfritt hjem. Dessuten er påskeferien over oss, og selv om noen ekstra fridager i den forbindelse kanskje aldri har føltes mindre påkrevd for enkelte, så er det jo i det minste et godt påskudd for å lage litt pynt til huset, ettersom det er duket for tidenes hjemmepåske for hele fedrelandet. Derfor har jeg funnet fram til noen kule prosjekter som kan være verdt å teste ut, enten du er i ferd med å kjede gørra av deg med nasjonal dugnadsjobbing – eller bare trenger et lite avbrekk fra dårlige nyheter og tiltagende brakkesyke.
Lyslykter av ballonger
Lys opp med noen nye lykter!
Man skal ikke kimse av den avstressende effekten det har på kropp og sjel å sitte og lime papirbiter utenpå på en ballong, bit for bit, lag på lag. Det beste av alt er at det blir kjempefine lykter av det etter mange nok biter og lag. Prinsippet er veldig enkelt, og med mindre ballongen sprekker underveis i prosessen, er det umulig å ikke ende opp med et knasende fint sluttresultat. Du trenger egentlig bare en ballong, tapetklister og en rull med Torky. Du kan godt bruke annet papir i stedet, men jeg syns Torky egner seg best fordi dette papiret både er solid og har akkurat passe tykkelse. Siden papir og levende lys en dårlig kombo, kommer du også til å trenge en batteridrevet led-lysslynge for å få lys i lykten når den er ferdig.
Slik gjør du:
Blås opp en ballong og tape den fast opp ned til en kopp e.l. så den holder seg på plass.
Riv opp papirbiter og lim dem utenpå ballongen med tapetlim, til et stykke over kanten på koppen.
Hvis du ikke har tapetlim i huset, kan du bruke trelim som røres ut i en skvett med vann i stedet, – det funker like bra. Du trenger ganske mange lag med papir for at lykten skal bli stødig, og det kan være lurt og la den få stå og tørke litt innimellom sånn underveis i prosessen, for å unngå at ballongen blir for tung og våt. Når du syns det holder med papir, er det bare å parkere hele greia og la det stå til alt er helt tørt. Deretter stikker du hull på ballongen, gir den en hank av ståltråd hvis du ønsker å henge den opp – og det var i grunnen det!
I hvert fall hvis du vil gå for den aller enkleste varianten. Har du derimot lyst til å dra’n litt lenger, kan det også være fint å legge til mønster, struktur eller farger på lykten underveis, så prøv deg gjerne fram med forskjellige effekter.
Garn, f.eks., er fint å bruke til å lage mønster med. Fest det med tapetklister sånn som du vil ha det og dekk det deretter med et par lag papir. Ikke bry deg om at det ser ut som noe fra verdensrommet. Det blir fint når det er ferdig!
Voila!
Du kan også lime på andre elementer, som perler eller annen pynt.
Eller sett påskepreg på den med decoupachelim og en serviett.
Når du bare har lyst til å surre litt…
Hvis du har en bunt med ganske tynn ståltråd og et nøste med ganske tykt ullgarn, da har du faktisk akkurat det som skal til for å surre sammen en påskehare eller to. Spesielt vakre er de kanskje ikke, men om ikke annet så er de ganske unike på sin litt sånn kul-stygge måte og de er morsomme å lage
Slik gjør du: Noen ganger er det i grunnen enklere å lage ting enn å beskrive hvordan det gjøres, og dette er en sånn gang. Egentlig handler det bare om å vikle sammen ståltråd litt sånn på kryss og tvers, men samtidig på en sånn måte at du ender opp med noe som blir seende ut som et slags hare- skjelett som deretter «kles på» med ullgarn.
Noen enkle kjøreregler kan det imidlertid være greit å benytte seg av. Fordi ståltråd ofte har en tendens til å leve litt sitt eget liv, har jeg etter en del prøving og feiling, kommet fram til at det er enklest å slippe å forholde seg til alle kroppsdelene på en gang, men heller lage de ulike delene hver for seg og feste alt i hverandre til slutt.
Ørene lages for seg
Deretter festes de til hodet
Så lages føttene som også festes til hodet
Og så er tiden inne for å gi haren litt «Kjøtt på beina».
For å slippe å bruke unødvendig mye garn, har jeg formet kroppen med papir og tape først og deretter surret garnet utenpå.
I full gang med påkledningen
Og dermed var både herr og fru påkledd og klare for et lite familieportrett
Blå påske for gamle indianere
Jeg liker så godt blåfargen på velbrukte olabukser. Den gir assosiasjoner til himmel og hav, blåskjell og fine sommerdager. Derfor bruker jeg å spare på dem, for selv når de er slitt sønder og sammen, kan de alltids oppsirkuleres til noe nytt. Som f.eks. noen fine fjær å henge opp til påske. Nå har vel ikke fjærprakt av gamle olabukser nødvendigvis noe spesielt påske-preg over seg, men det er ikke så mye ved denne påsken som henger på grep uansett, og liker du bohemestilen, så tenker jeg det må være helt innafor. Dessuten er det veldig praktisk med sånne saker som kan få henge framme året rundt.
Slik gjør du: Klipp ut et rektangulært stykke stoff i den størrelsen du vil ha på fjæren. For å få blå fjær, er det viktig å klippe på tvers av trådretningen. I motsatt fall blir de hvite. Trekk ut alle de langsgående trådene på stoffbiten på hver side, nesten inn til midten, sånn at du bare sitter igjen med en smal stripe stoff.
Deretter fuktes hele greia, formes som en fjær med en kam og legges til tørk. For å få formen til å holde seg bedre, kan det være lurt å tilføre litt tapetlim e.l. når du styler den. Når fjæren er tørr, fester du en tråd øverst, så den kan henges opp. Piff gjerne opp med en treperle også hvis du føler for det og heng dem opp, enten enkeltvis på noen kvister eller samlet på en pinne.
Blomster av eggekartong
Fordi forbruket av egg har en tendens til å øke ganske kraftig i påsken, er det gode muligheter for at du kan bli sittende igjen med en tom eggekartong eller flere. Mens selve eggene visstnok skal være bra for både det ene og det andre, er emballasjen viden kjent i hobbykretser som et glimrende råmateriale, og har du et par eggekartonger til overs, er du bare en kjapp klippe-lime-malejobb unna en søt, liten blomsterkvast som holder seg like fin til langt over påske.
Slik gjør du: Klipp ut små blomster av eggekartongen og mal dem i ønsket farge.
Fordi kartongen er så porøs, funker den nesten som akvarellpapir, derfor er det fint å bruke vannfarger å male med.
La blomstene tørke. Klipp ut en liten sirkel av gult papir og lim denne midt fast midt i blomsten. Tips: En hullmaskin er midt i blinken å bruke til dette! Plukk noen fine kvister og lim blomstene fast til disse med limpistol.
Sånn! Da erklærer jeg årets påskeforberedelser for unnagjort og tenker at jeg kanskje skal prøve å få ryddet litt..
Ta vare på deg selv og andre og ha en riktig fin påske!
Det har vel neppe gått noen hus forbi at det er valentinsdagen i dag, selveste kjærestedagen over alle kjærestedager. I hvert fall for mange. .Nå bryr jeg meg ikke nevneverdig mye om denne dagen selv, – eller om alle de andre merkedagene som handelsstanden har rappa fra Junaiten i tur og orden og tredd nedover hue på oss for å tjene seg noen ekstra kroner heller for den saks skyld. Jeg tenker at jeg kjenner meg såpass privilegert at jeg i grunnen ikke trenger en spesiell dag i året for å føle at jeg blir satt pris på,- for det gjør jeg stort sett nesten hver dag. Ikke sånn å forstå at jeg blir dynget ned i roser og sjokolade støtt og stadig – selv om det av og til kan vanke et og annet godt tilbud om å dele en Kvikklunch. Det skyldes nok heller mer summen av alle de små, koselige hverdagstingene, – de som det kanskje kan være fort gjort å overse hvis man ikke er obs, men som likevel betyr mer enn mest. Ting som f.eks. de små, hyggelige meldingene på gule post-it lapper som jeg av og til kan finne på kjøkkenbenken om morran.
Eller at Drømmers alltid har ristet opp puta mi når jeg blir hengende lenge oppe om kvelden og han har lagt seg før meg. Nå merket jeg riktignok aldri at puta var ekstra fluffy eller visste noe om dette før han fortalte meg det, men nå som jeg vet det er det er jo bare så ….søtt og koselig lissom. Eller sånne ting som at han passer på at bilen min har det bra. Og at jeg alltid kan regne med å ha et stående tilbud om å få låne en varm armkrok å krype inn i på sofan etter middag – gjerne supplert med en oppdatering på hvordan det går med O’Sullivan & co i den aktuelle kveldens Snooker-turnering som ekstra bonusmateriale…. Zzzzzzz….. Og det er tusenvis av andre sånne koselige saker og ting som gjør at jeg i grunnen ikke syns jeg har bruk for noen valentinsdag. Derfor betyr den ikke stort for meg, men jeg vet at den gjør det for mange andre. Og jeg liker hjerter. I alle varianter – og særlig sånne som man kan lage selv. Derfor har jeg – til ære for alle romantikere rundt omkring, samlet sammen noen forslag til hjerte-gaver som er relativt enkle å lage selv og fine å gi bort til noen du setter pris på, – enten det er på valentinsdagen eller ellers. Ja,- nå blir det vel kanskje helst ellers da, siden jeg har kommet fullstendig på etterskudd med dette innlegget i forhold til det som var planen. Men hjerter er jo like koselig året rundt det.
Når det kommer til hjerteproduksjon, så må en av de beste investeringene jeg har gjort gjennom alle tider, være disse kakeformene i silikon.
Det har riktignok aldri blitt bakt så mye som en eneste kake i dem – men kakedeig er vel til gjengjeld snart omtrent det eneste stoffet de ikke har vært i kontakt med .I utgangspunktet ble de kjøpt med tanke på å lage dekorativ mat i til småfuglene for noen år siden, og det er en tradisjon som har blitt holdt i hevd siden. Riktignok veldig sporadisk, sånn typ 2 ganger… For samme hvor lettvint det er å lage fuglemat selv, så er det ingen tvil om at det er enda enklere å gå i butikken å kjøpe noen fiks ferdige meiseboller. Det er derimot ikke til å komme fra at dersom småfuglene bare hadde vært litt opptatt av estetikk – så vet jeg hvilke som hadde gått av med seieren..
Slik gjør du: Smelt usaltet matfett, f.eks. kokosfett eller smult, i en kjele og bland inn fuglefrø. Du kan godt bruke andre ting i tillegg, som f.eks. havregryn, nøtter eller rosiner. Jeg har tilsatt noen tørkede tranebær også for fargens skyld. Hell blandingen i former, eller bare bruk et tomt rømmebeger e.l. hvis du ikke har noe annet. For oppheng knytter du en hyssing dobbelt og plasserer den i blandingen mens den fortsatt er flytende. Sett fuglematen kjølig og la den stivne før du tar den ut av formene.
Hjertelys Silikonformene mine er også skikkelig fine å støpe hjerteformede stearinlys i, og er det først duket for en romantisk valentinsaften, så må vel det være midt i blinken.
Slik gjør du: Hvis du har noen gamle lysstumper er dette en gyllen anledning til å få brukt dem opp. Hvis ikke, ofres et par nye lys for en god hjertesak. Du trenger også veke. Dette får du kjøpt i hobbybutikker, men du kan like gjerne plukke ut og bruke den som er i de lysene du har. Legg lysstumpene i en hermetikkboks eller noe annet det ikke er så farlig med og varm opp i et vannbad til stearinen er smeltet. Fest en passe lang veke med tape midt i bunnen av formen du skal bruke og fyll den opp med stearin. For at veken skal holde seg på plass til lyset har stivnet, er det lurt å støtte den opp med f.eks. noen blomsterpinner og ev. feste den med litt tape.
Hjerter med frø i Det er ikke så veldig mange fordeler med First Price- dopapir, men det fins faktisk en! Nettopp fordi det er så dårlig, egner det seg helt supert å lage andre ting av, sånn som f.eks. disse hjertene:
Det geniale med disse papirhjertene er at de inneholder frø. De skal rett og slett puttes i jorda, vannes, spire og bli til blomster. Jeg har brukt silikonformene til disse også, men det går det like fint med vanlige pepperkakeformer. Slik gjør du: Riv papir opp i biter og legg det i kokende vann en stund, slik at det bløtes opp. Smuldre opp papirmassen til en mest mulig jevn «grøt» og bland inn de frøene du har lyst til å bruke. Klem ut så mye vann du klarer av papirmassen og press den ned i formen i et ganske tynt lag. Bruk tørkepapir til å presse med, så får du sugd opp mest mulig fuktighet samtidig. Lirk hjertene forsiktig ut av formene igjen og legg dem til tørk på et lunt sted. Snu litt på dem av og til under tørkeprosessen.
Nøkkelringer Helt siden jeg klippet i stykker den gamle skinnveska mi for et par år siden fordi jeg trengte litt skinn i en fei med akkurat den samme fargen som det var på den, har jeg angret bittelittegranne og tenkt at det muligens var en ikke helt heldig impulshandling i tilfelle jeg brått skulle komme til å syns at den var råkul igjen, eller at jeg en vakker dag skulle komme til å tenke at den ville ha matchet outfiten min helt perfekt.. Ja, man vet jo aldri… På den annen side er det alltid praktisk å ha litt gammal ødelagt veske på lager når en får bruk for en bit med mykt skinn til et eller annet prosjekt. Som når en får lyst til å lage en nøkkelring eller to f.eks.
For ordens skyld: nøklene på bildet tilhører hverken utgangsdøra i huset til Drømmers eller kyskhetsbeltet mitt. Det er ingen av dem som er så rustne.
Sånn lager du nøkkelring med hjerte: Klipp ut to like deler av mykt skinn eller et lignende materiale og også en passe lang bit med hyssing. Fest hyssingen rundt en nøkkelring og legg den mellom de to skinnbitene. Lim det hele sammen, men ikke påfør lim helt ut til kanten. Finn en passende tråd eller en garnrest og sy hele veien rundt kanten med knapphullsting. Fordi skinn er ganske(veldig!) seigt å få nåla igjennom, kan det være lurt å stikke opp hull med en syl e.l. først.
Og helt til slutt litt sukkersøt hjertegodis
Sånne hjemmelagde gelehjerter vil ikke bare bli godt mottatt av den som måtte være så heldig å få dem,- men er også superfine å beholde selv til kos og hygge – eller eventuelt til trøstespising hvis du skulle føle behov for det… De kan neppe betegnes som helsekost, men fordi de er laget av naturlige råvarer er de uansett sunnere enn det du får kjøpt i butikken, selv om de velter seg i sukker. Og bare det kan jo være en trøst i seg selv..
Du trenger: 200 g bær 2,5 dl vann 15 plater gelatin 500 g sukker 15 g sitronsyre
Slik gjør du: Kok opp bærene sammen med vannet Jeg brukte bringebær fra fryser’n, men det funker like fint med andre typer også. Sil av frøene og mål opp 2,5 dl av saften. Legg gelatinen til bløt i litt kaldt vann noen minutter. Kok opp sukkeret og sitronsyren sammen med saften. Klem vannet ut av gelatinen og rør denne inn i blandingen. Dekk en form på ca. 20 gng. 30 cm. med bakepapir og hell blandingen oppi denne. Sett kjølig noen timer til massen er stiv. Stikk ut hjerter med en bitteliten pepperkakeform og rull dem i sukker om ønskelig.
Drømmeprinzen har så mye rart i skapene sine ass, men dette kaffeserviset tok da jammen kaka. Jeg tror vel neppe han kan ha kjøpt dette selv,- i motsatt fall står macho-imaget hans i stor fare for å få et noe frynsete rykte.. Det passet imidlertid glimrende i sakens anledning og fikk under tvil lov til å være med på fotoshoot – før det forsvant laangt inn bakerst i skapet igjen.
Ha en hjertelig fin valentinsdag – eller bare en helt vanlig fredag, og tusen takk for at du leser!
Det er sannelig mye man skal lære seg om vin for å kunne brilljere i det gode selskap. Takket være Drømmers, som kan være litt av en gentleman når det faller seg sånn, hender det at jeg av og til er heldig nok til å befinne meg nettopp der, – det vil si på en eller annen fin restaurant med tykke hvite duker på bordene og priser som er enda stivere enn kulingen som brukte å trekke inn gjennom kjøkkenskapene i Kårboligen og treffe meg midt i pannebrasken når jeg tok oppvasken mens vinden herjet som verst på kalde vinterdager… Jeg trives i grunnen godt på sånne steder jeg. De har bestandig god mat der. Den serveres riktignok ganske ofte bare i små, nesten mikroskopiske klatter, men hvis en bare får mange nok klatter innabords så blir man faktisk mett likevel. De har godt drikke der også, og det er de ikke nødvendigvis like sparsommelige på…
Hva slags klatter jeg skal velge å spise, avgjør jeg selv, men vinvalget er langt utenfor mitt herredømme. Dette er en sak mellom Drømmeprinzen og vinkelneren. Sant og si er det heller sjelden at noen tar seg bryet med å spørre om min mening. Med den største selvfølgelighet er det Drømmeprinzen vinkelneren peiler seg inn på når han kommer seilende stille inn fra sidelinja, og han på sin side, tar ansvar med den største selvfølgelighet.
Når disse to vinkyndige herrer møtes, fører det ofte først til en engasjert dialog om opphavsland, sødme og fruktighet – eller noe i den dur’n, og hakk i hæl følger et fastspikret rituale med åpning av flaske, skjenking i glass, litt snurring på glass, lukting på glass – og en liten slurk fra glass – etterfulgt av en kortere eller lengre kunstpause… (Trommevirvel) Og spenningen stiger blant publikum – dvs. vinkelneren og meg, i påvente av at Drømmers skal bli enig med seg selv om hvorvidt de edle dråpene svarer til forventningene eller ikke. Mens vinkelner’n venter spent på å få dommen, venter jeg på at det skal kommes til enighet så jeg kan få mat. Mat er enkelt, det går til det meste. Det gjør forresten vin også det – i min verden. Så selv om jeg en sjelden gang imellom kan få lyst til å rufse opp litt i denne » It’s a mans world» – greia med å minne om at jeg faktisk også er tilstede, er arbeidsfordelingen egentlig helt grei den,- Drømmeprinzen velger og jeg svelger. For jeg vet jo selv at jeg, i motsetning til min bedre halvdel som er vel bevandret i faget, ikke har særlig peiling og at hvis noen hadde spurt meg, så hadde jeg bare bedt kelneren rote fram et eller annet, tatt en slurk av glasset, kjent at det smakte vin og sagt ja takk uansett.
En gang var vi på mat og vinkurs på Grand. Jeg lærte i grunnen ikke stort om vin der heller, men derimot ganske mye om hvordan ni glass på løpende bånd kan forandre en samling totalt fremmede og i utgangspunktet relativt reserverte mennesker som møtes for første gang, til en flokk med joviale og snakkesalige kammerater – bare i løpet av et par timer. Det var en eventyrlig aften! Og det ble tidlig kvelden.
Litt lærdom har jeg da likevel plukket med meg underveis. Sakte, men sikkert har det smøget seg inn små drypp av kunnskap om druetyper, vindistrikter og om hva som passer til hva. Om tunge, lette, søte og tørre. Jeg har snappet opp ting som at Zinfandel er en druetype fra California, at Amarone lages av tørkede druer og at Barolo er en vin fra Piemonte, der de rådende druetypene har kule navn som Sangiovese, Nebbiolo og Barbera. Jeg vet også at blodige biffer krever kraftige viner, at hvitvin er fint til fisk og skalldyr og at enkelte søte dessertviner smaker nydelig sammen med ost.
Gode kvalitetsrosiner…
En del sånt småtteri har jeg gradvis lært meg og lagt til lagring i bakhodet, i påvente av at jeg en vakker dag skal ha samlet nok info til å kunne imponere litt ekstra i selskapslivet med kløkt og kunnskap om edle dråper. Men. Det er så mye jeg ikke kan,- så mye som må læres og forstås for å kunne stikke nesa i et vinkart og vite hva en snakker om når man løfter hodet igjen. Og selv om jeg gjerne vil – så er det ærlig talt ikke særlig mye som fester seg. Hjernen min absorberer uten nevneverdige problemer virkningen av de edle dråpene, men kunnskapen om dem flyter stort sett glatt forbi – på vei mot glemselens hav…
Det får så være at læringsprosessen går litt sakte. Jeg er så heldig å ha en herlig kjæreste å spise og drikke god mat og vin sammen med,- med massevis av kunnskap som han raust deler med meg. Og som kan ta en diskusjon med en hvilke som helst vinkelner på strak arm. Så mens Drømmeprinzen tar seg av den møysommelige prosessen med å velge riktig vin til riktig mat, kan jeg lene meg trygt tilbake, nyte øyeblikket, de tykke, hvite dukene og livet i sin skjønne allminnelighet, mens jeg ser forventningsfullt fram til øyeblikket da han skal snu seg mot meg for å spørre: – Hva syns du kjære,- skal vi ta vann med eller uten kullsyre ved siden av..?
————————————
Vin er en ting. Noe helt annet er de fine, små trekassene som av og til kan følge med rundt en flaske du får i gave – eller kjøper inn selv for den saks skyld. Her er jeg på hjemmebane!
Hvem i all verden kan vel motstå en sånn fin kasse?
Sånne kasser er nemlig kjempefine å bruke til å lage et eller annet av. Som f.eks. en koselig, liten restaurant til småfuglene som flakser rundt i hagen.
Det er trivelig med fugleliv, særlig nå på denne tia da det ikke skjer så mye annet spennende ute, og med en velfylt matstasjon rett utenfor stueveggen er du garantert action!
For å lage en fuglerestaurant trenger du: En vinkasse i tre med lokk. Sag, lim, et par småspiker, en malingskvett og noen korker.
Og slik gjør du det: Sett et merke 6-7 cm ned fra toppen foran på begge sider på kassen, strek opp fra merket og til toppen i bakkant og sag av etter denne streken.
Bryt løs endestykket på toppen og fjern eventuelle stifter. Dette limes eller spikres fast foran nederst på kassen, sånn at du får et rom til å legge fuglematen i. Taket skjæres ut av lokket til kassen, sånn at det blir stort nok til å dekke det som dekkes skal. Lim sammen og slå gjerne i noen spiker hist og pist også, så ting holder seg på plass. Jeg har malt kassen med maling som er beregnet for bruk utendørs og gitt hele greia et strøk med matt, klar gulvlakk helt til slutt. Siden utgangspunktet er en vinkasse, syns jeg det passet bra å bruke kork som takstein. De både beskytter treverket og pynter opp.
Disse er delt i to på langs og limt fast med limpistol. Til slutt har jeg boret og limt inn en passelig sittepinne, laget et lite navneskilt, skrudd inn en øyeskrue på toppen bak på kassa så den kan henges opp, og også en foran til å hekte opp litt ekstra snadder i.
Hvis du syns vanlige meiseboller blir litt kjedelig å servere i en nyåpnet restaurant, kan du jo lage din egen fuglemat også med det samme du er i siget, av matfett, fuglefrø, tørket frukt og bær.
Ikke det at jeg tror fuglene bryr seg filla om utseendet på maten, men den ser jo god ut da…
Velbekomme,- dinner is served!
Italiensk gourmetrestaurant for små og store, sultne fjærballer
En av de tingene jeg virkelig liker ved Drømmeprinzen, er den fantastiske evnen han har til å ikke la seg vippe av pinnen, uansett hvilke – for uinnvidde, kanskje litt underlige prosjekter jeg av og til kan gi meg i kast med. For det er nå engang sånn at jeg titt og ofte snapper opp noen ideer på internett eller andre steder som jeg får lyst til å prøve ut, uten at jeg nødvendigvis gidder å flagge det for offentligheten før jeg har testet om det faktisk funker. Sånn som å lage julepynt av tørkede sitrusfrukter.. Jeg syns ikke det er no rart i det hele tatt, men i Drømmers sin verden er nok som oftest julepynt lagd av helt andre ting. Likevel hevet han ikke så mye som et øyenbryn da jeg gjorde et relativt kraftig innhugg i den bugnende frukt og grønt-avdelingen på Meny med klar melding om at han ikke fikk lov til å røre en eneste en hverken av appelsinene eller de andre sitrusfruktene jeg plukket med meg – fordi jeg skulle lage lysestaker av dem. Og julepynt. «Okey. Skal vi sjekke om de har noe god sjømat eller?», sa han bare og ruslet ufortrødent videre mot favorittstedet sitt,- fiskedisken, mens jeg plukket med en sitron ekstra i tilfelle han skulle finne noen uimotståelige delikatesser som han ikke kunne motstå der borte blant reker og breiflabb. Det er ikke det at han nødvendigvis bestandig syns at sluttproduktene mine blir spesielt vakre, men han har alltid en positiv innstilling, – og det fortjener han cred for! Muligens har han en litt annen oppfatning enn meg om hva som er innafor – sånn rent stæsjmessig også…
«Jeg ser hva du gjør, men jeg skjønner ikke helt hva du skal bruke det til.. «. Sa han, litt sånn nølende da jeg for andre dag på rappen var i full sving med det som best kan betegnes som «Den store sitrus- massakren», og mesteparten av kjøkkenet var fullt av parterte appelsiner, lime, sitroner og en diger grapefrukt som i ettertid skulle vise seg å være fullstendig udugelig til hobbybruk, i tillegg til alt sånn klissete guff som slikt slaktearbeid tross alt fører med seg. «Har du lyst på litt mer appelsinjuice? » Spurte jeg.
Hvis du føler for å sette litt ekstra farge på julepyntinga i år, – med noe annet enn hvitt, rødt, grønt – eller gull og glitter, så kunne kanskje oransje være et interessant alternativ? Appelsiner hører uansett med til jula for de fleste, og julepynt som matcher fruktfatet må vel kunne sies å være særdeles …smakfullt..?
Her får du i hvert fall en aldri så liten leksjon i hvordan du kan maltraktere diverse sydfrukter og gjøre dem om til snasen julepynt. Bare sånn i tilfelle du skulle ha tid og lyst.
Når du skal lage pynt av appelsiner eller annen frukt, kan du enten skjære dem i skiver og tørke disse på svak varme i stekeovnen, – eller bare bruke skallet og fortære resten. Jeg har gjort litt av begge deler, og det ble i grunnen veldig mye både julepynt og appelsinjuice etterhvert…
Slik tørker du appelsinskiver: Tørkede skiver av appelsiner eller sitroner er dekorative å pynte med, enten på juletreet eller i dekorasjoner.
Hvis du henger dem opp i vinduet sånn at lyset skinner gjennom dem, så ser de nesten ut som gyldne, små glassmalerier.
Skjær appelsinene/sitronene i ganske tynne skiver og legg dem på et stekebrett med bakepapir under. La dem ligge i stekeovnen noen timer på svak varme, 70 – 80 grader til de er tørre. Bruk gjerne varmluft, da går det myye fortere. Som den pinneelskeren jeg er, har jeg nok en gang tatt utgangspunkt i et pent eksemplar av en slik en og hengt på noen av de tørkede appelsinskivene mine, sammen med litt forskjellige andre ting, som trekuler, stjerneanis og noen tørkede eucaluptusblader. Man bare bruker det man har og det man har lyst til, enkelt og greit.
skall – skall ikke… Å tørke appelsinskall ser og høres så veldig enkelt ut, og det er det jo for så vidt også,- men figurene har lett for å slå vel mye krøll på seg under tørkeprosessen. I hvert fall i stekeovnen min. Det kan være fordi jeg har en tendens til å speede opp varmen litt i meste laget for å få fart på sakene, men dette har jeg ikke rukket å forske på. Følg i hvert fall med på dem , og bøy dem tilbake i fasong underveis hvis det trengs. I verste fall kan du legge dem mellom to papirark og gi dem en omgang med strykejernet like før de er helt tørre. Det funker ganske greit.
Stjerner og hjerter av tørket sitrusskall
Små pepperkakeformer er ideelle å bruke til å stikke ut figurer av skall fra appelsiner, sitroner og lime. Jeg sluttet å bake pepperkaker for år og dag siden, men de gamle formene fra da jentene mine var små, har hengt med videre i livet og har vist seg å være gull verdt til alskens andre ting. Når du har stukket ut de figurene du vil ha, tørker du dem i ovnen på samme måte som appelsinskivene. Hvis du har planer om å henge dem opp, er det lurt å lage hull til oppheng før de er helt tørre.
Fargerik julebakst i år…
Figurene du lager kan du bruke til masse forskjellig. Du kan f.eks. lage deg en girlander til å henge på juletreet
…eller bare litt rundt omkring. Gul jul!
De er også fine å pynte julegavene med. Eller du kan bruke dem til helt andre ting.
Små Kranser
Jeg fant noen bittesmå pepperkakeformer hos Søstrene Grene som viste seg å passe helt perfekt å bruke til figurene i disse fargerike, små kransene. Jeg har brukt skall fra både appelsiner, sitroner og lime, og rett og slett bare limt de ferdig tørkede figurene fast til en passelig tykk og stiv ståltråd med limpistol.
Vanligvis ville jeg formet ståltråden til en krans først, men fordi det kan være vanskelig å beregne nøyaktig størrelse ut fra hvor mange figurer du har giddet å lage, er det enklere å lime dem fast først og forme det hele til en sirkel etterpå. Da passer det garantert.
Lysestaker
Hvis du deler appelsiner eller sitroner i to, tar ut innmaten, lager noen hull i dem med en hulltang og gir dem noen timer i stekeovnen,- så får du faktisk ganske kule lyslykter som passer akkurat til telys.
Jeg syntes i utgangspunktet at disse så nokså brannfarlige ut, men de viste seg å funke over all forventning. Likevel gjelder selvsagt den velkjente regelen om å ikke overlate levende lys til seg selv!
«Det ble jo ganske fint da..??» Ymtet jeg innpå etter at jeg hadde satt en endelig sluttstrek for produksjon av c-vitaminrik julepynt og var ute og fiska etter litt cred. «Ja..Jo. .. Ikke akkurat fint kanskje… Men morsomt er det». Sa Drømmeprinzen.
Men det var før jeg presenterte ham for de aller kuleste greiene mine..
Løft nellikappelsinene dine til nye høyder! Hvis du syns at vanlige nellikappelsiner ala skomaker Andersen blir litt i enkleste laget for deg, så kan jeg glede deg med at de kan gjøres mye, mye mer tidkrevende og kompliserte enn som så! Med nellik eller andre krydder innvortes isteden for utvortes og utskjærte mønster, blir disse tørkede appelsinene rene festfyrverkeriet av velduftende, fargerike skjønnheter! Og de er like fine enten de brukes som pynt på bordet, i dekorasjoner eller hengende på juletreet.
Slik gjør du: Del appelsinen på tvers i to like store deler og fjern innholdet. Hvis du fortsatt orker litt mer juice, klemmes saften ut av den før du gjør dette. Bruk en tapetkniv, skalpell eller annen skarp redskap til å skjære ut fine mønster i skallet, men unngå å skjære helt igjennom. La litt av det hvite sitte igjen.
For at delene skal holde fasongen best mulig mens de tørker, har jeg stappet aluminiumsfolie inn i skallene før jeg har puttet dem i stekeovnen. Sett på varmluft og skru ovnen på 100 grader, så slipper du å vente i en evighet. Disse tåler såpass høy temperatur,- testet og godkjent! Når de er tørre, kan du finne fram den skarpe redskapen igjen og kutte hull i utskjæringene der du syns det blir fint. Før du limer de to appelsindelene sammen igjen med limpistol, kan du fylle den med godlukt i form av diverse krydder.
Jeg syns disse appelsinene var så morsomme å lage og at det er så mye krydder som lukter så godt, så jeg klarte nesten ikke å slutte igjen… Derfor endte jeg opp med fire ulike varianter, – en med nellik, en med kanel, en med stjerneanis og en med kardemomme. Og de lukter like jule- godt alle sammen! For å få maks ut av duftopplevelsen , brukte jeg hele krydder som jeg knuste i morteren og pakket inn i litt tynt papir før jeg la dem inn i appelsinen.
Og med herlig krydderlukt og kronglete utskjæringer tror jeg fordundre meg at jeg klarte å imponere Drømmeprinzen litt til slutt likevel,- heey!
Ha en fortsatt superfin førjulstid, og tusen takk for at du leser!
November er egentlig en sånn måned som ikke har noe særlig sjarmerende ved seg – med mindre man klarer å få tynt noe positivt ut av den selv. Den bare ligger der på en måte,- midt mellom fårikålen og juleribba, – grå, våt, sluddete, slapsete – stort sett gjennomført ufyselig sånn rent værmessig. I forkant av den ligger de fine, fargesprakende høstmånedene, og etter den kommer desember, – selve toppen av kransekaka, med julestemning, lys, glitter og sola som snur igjen. Men November… Njææææ…. November er måneden da gatelysene knapt rekker å skru seg av i løpet av dagen, og da du aldri vet hvilken værtype du kan vente deg når du kikker ut av vinduet om morran. Men som regel regner det. Eller sludder…
På den annen side,- det er ingen som slår november når det kommer til helt fantastisk fint innevær! I hvilken annen måned er det man kan slå seg til i sofa’n med like god samvittighet og bare skylde på drittværet lissom? Med pledd, fyr på peisen, varm kakao, strikketøy, godt lesestoff, filmer, levende lys – eller hva man nå enn måtte syns er mest koselig… Kanskje til og med et aldri så lite glass rødvin i utrengsmål… Jeg syns i grunnen at november er ganske koselig jeg. Særlig på dager jeg slipper å kjøre bil på sørpeføre og bare kan pusle med mitt – under tak. Jeg hater sørpe og elsker å pusle med mitt. Under tak.
November er også en finfin måned å glede seg til jul i, og å bruke til å produsere julepynt dersom du har lyst til å bremse litt på kjøpepress og overforbruk ved å heller lage noe selv. I desember rekker man jo knapt å snu seg før julekvelden står for døren og banker, men november derimot – er som skapt for sånne gode formål.
Siden innekos ofte er ensbetydende med en hel del lysbrenning, noe som igjen har lett for å generere en ikke rent liten mengde skrapmetall i form av små, utbrente metallbeholdere fra telys, syns jeg at det er en lysende ide å slå to fluer i en smekk,- ved å gjenbruke restavfallet fra kosestundene til å lage julepynt av.
Godt gammeldags førjulskos-gjenbruk er slett ikke å forakte. Da sparer man søppel og får en ekstra pluss i miljøregnskapboka, noe som igjen gir rom for å slække litt på kjøttskammen og koste på seg minst en ekstra ribbebit eller to i jula, vel vitende om at en fortsatt har full balanse i budsjettet. Og med på kjøpet får man skikkelig kul julepynt som ingen skulle tro var lagd av gamle telysrester! Det er regnestykket sitt det tenker jeg! Dessuten er det kjempemorsomt å lage fine ting av noe som egentlig bare er søppel,- nesten litt magic! Derfor,- her er noen ideer til snasen pynt du kan lage av restavfallet fra stemningsfulle novemberkvelder med «mykje lys og mykje varme»:
KRANS AV SØLVBLADER
Ikke spesielt julete, men like fin året rundt og enkel å mekke sammen. For å lage den, trenger du i tillegg til noen oppbrukte telys, en skvett lim, en hammer, tynn, ganske myk ståltråd til stilkene og en litt stivere til selve kransen. Størrelsen bestemmer du selv, ut fra mengde råmaterialer, behov og lyst. Den kransen jeg har lagd har en diameter på sånn ca. 20 cm, og jeg har brukt 14 blader.
Slik gjør du:
Begynn med å klippe og bøye til stilker av ståltråd, omtrent sånn.
Fjern eventuelle lysrester i metallbeholderen og brett den inn sånn at de øverste kantene møtes på midten.
Ta litt lim på stilken og putt den på plass før du banker metallet helt flatt med en hammer.
Bruk en strikkepinne el.l. til å ripe inn nerver i bladene.
Lag en ring av tykkere ståltråd og surr bladene fast til denne.
JULESTJERNER
Litt stjerne og litt blomst.. Jeg er ikke helt sikker på hva det egentlig skal være, men det ligner vel i grunnen mest på julestjerner, så da sier vi det sånn. Det går med tre telys-beholdere og litt tynn ståltråd til hver stjerne.
Slik gjør du: Begynn på samme måte som til bladene i kransen, med å brette inn mot midten og banke flatt, men dropp stilken.
Brett dobbelt
Brett en gang til, på denne måten. Og bank litt mer.
Bruk en nål eller tegnestift til å lage to hull, ett i hvert hjørne nederst.
Klipp til to ståltråder og tre alle delene inn på disse på denne måten.
Stram til og surr ståltrådene sammen i hverandre. Klipp av de løse endene og bøy deretter metallet på plass i stjernefasong.
Bruk en liten kniv el.l. til å bøye metallet på hver av takkene fra hverandre (på den flate siden) sånn at du får fin form på dem. Stikk et hull øverst og tre inn en tråd til oppheng.Lim gjerne på en perle på midten også, hvis du vil ha litt ekstra glam.
Eller bare la de bare være som de er..
OG NOEN FLERE STJERNER
Disse små stjernene blir utrolig fine og er så enkle og morsomme å lage at det nesten er umulig å slutte igjen!
Slik gjør du:
Klipp 8 spisser jevnt fordelt rundt hele kanten på metallbeholderen og brett dem ned.
Legg stjernene på et mykt underlag og dekorer dem ved å lage hullmønster med en nål eller tegnestift.
Tataaaa,- ferdig! Superenkelt, ikke sant? Disse stjernene er fine på juletreet, eller heng flere sammen på en passelig pinne.
Eller bruk dem i en girlander. Eller akkurat sånn som du har lyst.
Da ønsker jeg deg en superfin helg,- nyt siste rest av november, tenn noen lys og kos deg!
I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.
For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.
Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,- forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.
Det gikk veldig fort over.
Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser.. Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.
Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.
Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…
Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.
Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.
Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.
Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.
Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.
Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …
Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.
Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.
Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.
Hvis blikk kunne drepe…
Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:
Heng Strauss på juletreet Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.
Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.
Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.
La Mozart få stjernestatus
En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..
Pakk inn gavene med Beethoven
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.
Dekk bordet med Mendelssohn
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet
… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.
Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.
Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!
Jeg elsker ringblomster. Jeg elsker fargen på dem og at de er så superenkle å dyrke. Dessuten syns jeg de lukter himla godt. De lukter barndom og kjøkkenhagen til mamma. Derfor sådde jeg en rad sammen med grønnsakene i våres, og selv på dager da regnet har hølja ned og tåka har hengt så lavt at den subba nedi vannskorpa på Tyrifjorden, har de stått og lyst opp i hagen som små gule og oransje soler i hele sommer. Ringblomster er rett og slett noen skikkelige glad-blomster!
Og ikke bare er de flotte å se på, de er nesten som levende, små medisinskap også. Ringblomsten er proppfull av velgjørende saker, og en kjær og velkjent gammel traver innenfor området urtemedisin, noe den har vært nesten siden tidenes morgen. Det er omtrent ikke grenser for hvilke skavanker den kan hjelpe mot, både inn – og utvortes, og noen av disse gode egenskapene kan jo være vel verdt å plukke med seg inn i mørketia, der de helt sikkert kommer til å gjøre nytte for seg.
Så i år har jeg forsøkt meg på å lage ringblomstsalve av noe av den særdeles voksevillige avlingen min. Det er bestandig like morsomt å prøve noe nytt, og særlig når det en lager har bruksverdi. Og ringblomstsalve har i aller høyeste grad det. Det er egentlig superfint å bruke til det aller meste, – som tørr hud, rufsete lepper, eksem, såre barnerumper, skrubbsår, solbrenthet eller insektstikk – for å nevne noe.Siden vinteren begynner å krype farlig nær innpå oss og blomsterprakten kan finne på å møte dagen med rim i skjegget, så begynner det å haste faretruende å få plukket inn blomstene nå dersom du også har lyst til å prøve deg som medisinmann.
Når kong vinter begynner å yppe seg…
Men mangler du råstoff – eller har blitt tatt på senga av nattefrosten, så får du kjøpt ferdig tørkede ringblomster på nettet også.
Selv føler jeg meg rimelig ovapå, fordi jeg mot alle odds var føre var i år og fikk sikret meg en solid ladning med kronblader før plantene begynte å henge med nebbet etter at opptil flere kuldegrader smøg seg inn i hagen ei natt og gjorde kort prosess med både det ene og det andre. Jeg hadde egentlig ikke planlagt at kulda skulle komme på lange tider enda jeg, så det kaller jeg skikkelig flaks! Eller egentlig mer hell i uhell kanskje, siden jeg på ingen som helst måte er klar for vinterkulda og alt dens vesen enda og neppe kommer til å bli det noen gang heller…
Å lage selve salven, viste seg å være kjempeenkelt, men det er en prosess som tar litt tid, noe som for så vidt kan være utfordrende nok for en utålmodig sjel. Bare forarbeidet var unnagjort, gikk imidlertid resten som en lek. Og sluttresultatet,- det ble helt smæshing og kan anbefales på det varmeste!
Slik lager du ringblomstsalve:
Det første leddet i prosessen er å plukke inn og tørke kronblader fra blomstene. Det kan nesten føles litt som hærverk, men husk at det går til en god sak.
Hærverk i det godes tjeneste
Du trenger ca 1 dl tørket ringblomst til denne oppskriften.
Når tørkingen er unnagjort, legges kronbladene i en krukke sammen med 2,5 dl. olje. Jeg har brukt olivenolje, men du kan godt velge en annen type.
Plasser krukken i vinduskarmen, smør deg med tålmodighet og vent minst to uker før du siler vekk kronbladene.
Sjekk den fargen ‘a,- ser nesten ut som flytende gull! …. eller en vellykket urinprøve, alt ettersom…
Resten er plankekjøring, men du trenger noen flere ingredienser:
– Bivoks for å få fast konsistens på salven.
– E- vitaminolje – bl.a. for å øke holdbarheten – og fordi det er godt for huden.
– Lavendelolje eller annen eterisk olje. Bidrar til god lukt, men kan sløyfes.
Bivoks får du bl.a. tak i på Panduro, E-vitamin og lavendelolje selges i helsekostbutikker og på apotek.
I tillegg trenger du et par, rene små glasskrukker e.l. til å ha salven i.
Fit for fight!
Smelt sammen 30 g bivoks og 170 ml. ringblomstolje i vannbad til alt er flytende. Avkjøl mens du rører hele tiden for å unngå at det skiller seg. Når salven begynner å stivne, heller du oppi 2 ml. E- vitamin og ev. 2ml. lavendelolje. Deretter fortsetter du å røre helt til blandingen er kald.
Ser jo nesten ut som noe jeg kunne ha lyst til å spise dette her…
Og det var det!
Fyll ringblomstsalven i pene, små krukker, og oppbevar den kjølig når den ikke er i bruk.
Finfin til en vintertørr skrott – eller kanskje som julegave til noen som har det!
Ha en knirkefri og superfin onsdag alle som en, og nok en gang – tusen takk til alle som leser, liker og eller deler, og for de hyggelige tilbakemeldingene jeg får!
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.