Drikkebokser, harryhandel og kampen om vindusplassen

La oss spole tilbake til sekstitallet igjen et øyeblikk,- det er søndag og familien skal på biltur. Søndag var turdag. Glem alt du har lært om sikkerhet i bil, glem alt om antall tillatte passasjerer – i forsetet, i baksetet eller i bilen generelt. Vi var åtte,- to voksne og seks barn. Og en liten Fiat.
Pappa inntok førersetet og lillesøster hadde fast plass på fanget til mamma i forsetet, med minstemann-privilegier som omfattet både armsleng og fritt utsyn i alle retninger.
For oss fem resterende startet nå kampen om de to ytterste plassene i baksetet. Det var de som gjaldt, og bare de, men det skulle både sleipe knep og harde forhandlinger til for å sikre seg en av disse. Et vanlig triks var å somle i det lengste med å sette seg inn, men dette knepet kunne alle, og det var ikke mye verdt når du måtte konkurrere med fire andre somlekopper som somlet akkurat like mye som deg selv. En annen klassiker var å si «Fritt for å sitte ytterst» før noen andre rakk å tenke så langt, men heller ikke dette ga noen garantier for suksess, det var som regel noen som la inn protest. Eldstebror f.eks. påsto alltid at han ble bilsyk og krevde særbehandling på grunnlag av det. Vi så aldri at han spydde, så vi trodde ikke noe på ham, men han brukte det for det det var verdt og kunne av og til få lurt til seg noen sitteplass-fordeler av den grunn.
Når jeg tenker på det nå så må det ha tatt ulidelig lang tid og krevd mye finurlig diplomati før sistemann var skviset inn i bilen så vi kunne kjøre. Til slutt var alle likevel ombord og dagens heldige vinnere av vindusplass-kampen kunne lukke dørene,- en utfordring i seg selv siden presset fra baksetets midtseksjon var formidabelt. Vi så jo aldri bilen vår fra utsiden med alle inni, men jeg er nesten helt sikker på at den må ha bulet…
Selv på sekstitallet var åtte personer i en bil helt klart ikke etter regelboka, så hvis vi møtte en politibil eller det var kontroll, hadde vi fått klare instrukser om at minst et par stykker av oss måtte dukke. Det brakte et kjærkomment spenningsmoment inn i en trang baksete-tilværelse hver gang en slik situasjon oppsto, og handlingen ble alltid utført med stor entusiasme og en følelse av å være litt deilig småkriminell. Jeg tror vi dukket alle sammen og jeg tror det var greit at vi aldri ble stoppe
Trange kår til tross, – vi hadde utallige herlige turer i den vesle Fiaten vår, og mangel på pusterom og bevegelsesfrihet la aldri noen demper på hverken stemning eller turglede. Alle kamphandlinger i søskenkjærlighetens navn ble utført i friluft,- det var på en måte ikke rom for noe krangling i baksetet.

Ut på tur, aldri sur…

Hvor vi dro? Litt hit og dit, avhengig av årstid og værforhold, men ganske ofte til  «Svinesund for å kjøpe tyggegummi». Lenge før ordet «harryhandel» var oppfunnet, putret Fiaten vår jevnt og trutt over Svinesundbroen, fullstappet til bristepunktet, med skrotbuene på den andre siden av grensen som mål for søndagsturen. Jeg kan rett og slett ikke huske at det ble handlet stort annet enn tyggegummi på disse utfluktene,- det var selve Svinesund-opplevelsen som var greia med turen, men tyggisen hørte med som en viktig bestanddel, selv om den vel sant og si som oftest ble kjøpt i en kiosk i Halden på vei hjem,- en pakke Wrigley’s Spearmint på deling. Det ble akkurat en plate til hver, og hadde du viljestyrke av stål så var det mulig å fortsatt ha en utygd flis igjen av den når vi passerte kafeen i Degernes. Greide du det,- da var du helt sjef i baksetet et par sekunder, vindusplass eller ei…

Hvor jeg har tenkt meg hen med alt dette?

Egentlig bare enda en tur til Svinesund, men i 2018-versjon.
Skrotbuene står der de alltid har stått, men vi drar til Nordbysenteret på shopping nå, sammen med drøssevis av andre landsmenn, på jakt etter billig kjøtt, tobakk og løsgodis fra Godisfabriken til 7.90 pr. hekto.  Og de fleste av oss som bedriver litt harryhandel i ny og ne, vet at det også har lett for å følge med et brett eller to med cola-bokser eller andre drikkevarer hjem.

Sånt blir det fryktelig fort veldig mange tomme bokser av, og alle som har prøvd vil vite at norske panteautomater spytter svenskeboksene ut igjen med dødsforakt. Derfor ender de ofte i søpla. Dermed blir det brått veldig mye søppel, så i dag tenkte jeg at jeg skulle slå et slag for et nytt og bedre liv for tomme drikkebokser. De kan nemlig forvandles til nye, kule greier!

Lyslykter
Disse lyktene gir ikke så veldig mye lys, men de tar seg utrolig godt ut i mørket og er fine å bruke både ute og inne.

Gamle drikkebokser blir som nye med litt maling og stæsh

Slik gjør du:
Begynn med å matte ned overflaten på boksen med sandpapir,slik at malingen får bedre feste. Skjær toppen av den tett inntil kanten på innsiden øverst. Gi den det første strøket med maling før du tegner opp mønsteret du vil ha, så er det enklere å se hvordan det blir. Bruk en tegnestift eller nål for å lage hullmønster.

For å unngå at boksen trykkes sammen når du stikker i den, er det lurt å stappe den full, f.eks. med et kjøkkenhåndkle før du begynner. Mal deretter et par strøk til og dekorer ev. med noen innslag av andre farger. Her har jeg brukt utklipp fra servietter til detaljene.
Til slutt stikker du et hull på hver side av boksen øverst sånn at du kan feste hanken. Denne er laget av en bit ståltråd som er tredd gjennom hullene og krøllet i endene for å holde seg på plass.
Fordi boksen buer innover på undersiden, er det smart å fylle litt sand e.l. i bunnen sånn at lyset blir stående rett.


Lag en fiskestim

Med noen tomme drikkebokser, sytråd og et smalt armbånd av metall er du garantert fiskelykke!

Slik gjør du:
Start med å kutte  toppen og bunnen av 3-4 bokser og klipp dem deretter opp i siden slik at du sitter igjen med flate metallstykker. Puss bort fargen på yttersiden med sandpapir og tegn opp og klipp ut enkle, små fisker.

Det er ikke så nøye med antallet, men de er morsomme å lage og det er bare fint med mange!
Bruk f.eks. en strikkepinne og en tegnestift og dekorer dem i forskjellige mønster.

Lag et oppheng av ståltråd rundt armbåndet , så det kan henges opp før du fester fiskene til det, så sparer du deg selv for mye virvar.

Tre en sytråd gjennom et hull øverst på ryggen på hver av fiskene og bind dem rundt ringen i ulik høyde.

Krans av drikkebokser
Hvis du trenger litt veggpynt, kan du jo f.eks. bruke noen gamle  brusbokser og lage deg en søt, liten krans.

Slik gjør du:
Begynn med å klippe ut og pusse 3-4 metallstykker på samme måte som til fiskene og klipp ut 28-30 passe store blader av metallet. Hvis du har en taggete saks er dette fint å bruke her, men det er ikke nødvendig.

    

Nervene i bladene ripes inn med en strikkepinne e.l.
Form en ring, ca. 15 cm. i diameter, ved å vikle 5-6 runder ståltråd løst sammen.

Bladene limes deretter fast til kransen. Jeg har brukt et tokomponent-lim til dette for å få godt feste.

Når limet har tørket kan bladene bøyes forsiktig sånn som du vil ha dem. Den siste finishen legges ved å surre på noen fine perler med tynn ståltråd. Jeg har brukt noen fra et gammelt kjede jeg hadde liggende å slenge. Perlene er først bundet sammen i små klaser og deretter festet rundt kransen.

   

Fra gammelt skrot til nye skatter

 

Ha en strålende fin helg, med eller uten harrytur, og tusen takk for at du leser!

 

 

Det er på tide å få våren i boks

 

Jeg lurer på hvor all tiden egentlig tar veien,- jeg syns dagene går så svinaktig  fort. De bare tøffer  avsted, snart er det påske og kalenderen viser allerede 9.mars. Ja , ikke den jeg har på veggen over kjøleskapet da, i følge den er vi i juni… I fjor. Det er fordi det er en sånn evighetskalender med 31 små trebrikker som må stables om så de kommer i riktig rekkefølge hver måned, og det er jo ikke sånt man går rundt å tenker på til daglig. Da er det egentlig langt verre å oppdage at julegardina henger oppe i kjøkkenvinduet enda, og at det fortsatt står «God jul!» på krittavla ved siden av komfyren.. Sånne små åpenbaringer får meg til å innse at ting går litt over stokk og stein av og til og at det gamle begrepet om at jula varer helt til påske er faretruende nær å bli en sannhet her i huset.
Nå må det riktignok sies at det er en nokså diskret julegardin og en ganske lite dominerende tavle, og ikke minst at utsikten ut av vinduet uansett gir mer inntrykk av god, gammeldags hvit jul enn det som var tilfelle i jula, men allikevel da gitt…!  Her må det iverksettes strakstiltak,- det er på høy tid å få lurt litt vårstemning inn på kjøkkenet!
Herlig! Det betyr at jeg kan finne fram hermetikkboks-samlingen min, som takket være trofaste sponsorer og noen ekstra fiskebolle-middager for en god sak, har rukket å vokse til anseelig størrelse siden sist jeg gjorde innhogg i den da jeg lagde julebjeller i desember.
Med en solid stabel tomgods i varierende størrelse, noen servietter og litt fint papir i herlige mønstre og vårfarger, maling, lim og diverse nødvendig arbeidsredskap er det duket for et par dager med kosejobb og kaos på kjøkkenbordet!

Jeg elsker hermetikkindustrien,- tomme blikkbokser kan brukes til nesten alt mulig! Det er en enkel og billig måte å gjøre små fornyelser på både her og der, og ikke minst er det skikkelig morsomt!

Her kommer noen forslag, tips og gode råd dersom du har lyst til å henge deg på og følge mitt eksempel

Aller først litt HMS:
Fordi boksene som regel er veldig skarpe i kanten på innsiden øverst, klemmer jeg denne inn hele veien rundt med en liten tang før jeg gjør noe som helst annet. Da vil den brette seg oppover og bli fullstendig harmløs, det blir null blod og mer trivsel!

Mal, lim og dekorer
Bruk det du har,- maling, stoff, servietter, tapetrester eller annet papir, – det meste funker! Om du vil male boksen inni eller ha den som den er, er fritt valg. Hvis du skal bruke servietter og decoupache-teknikk er det imidlertid lurt å grunne den med hvit maling på utsiden først for å få et best mulig sluttresultat. Deretter er det bare å male, klippe, lime og kose seg av hjertens lyst!

Lag en lykt eller flere
Bruk hammer og spiker og lag fine hullmønster i en tom hermetikkboks. Det er lurt å tegne opp før du begynner, så har du en kjøreplan. For at det skal være mulig å slå hull uten at boksen trykkes sammen når du jobber med den, bør du fylle den med vann og la det fryse til is først. Mal og dekorer med farger og mønster du liker, og lag en hank av ståltråd hvis du vil henge den opp. Disse lyktene er fine å bruke ute også, fordi lysene er godt beskyttet mot vær og vind.

Lyslykter til inne- og utebruk


Dekorer med tavlemaling og kritt
Først legges grunnlaget med et par strøk tavlemaling, deretter kan dekoren forandres så ofte man vil med et stykke kritt,- enkelt og greit!

    

Gamle fakkelbokser blir som nye med tavlemaling og kritt!


Ha det på badet
Pynt opp små bokser og bruk dem til oppbevaring av Q-tips, hårstrikker og andre nødvendige småsaker som trenger et fast tilholdssted.

 

På arbeidsbordet

Til skrivesaker og sånn…


På kjøkkenbenken

Bestikkbokser i glade vårfarger

 

Og vi må ikke glemme potteplantene…

    

Potteplanter på photo shoot i splitter nye gamle blikkbokser

Hengende herligheter
Blir det trangt om saligheten i vinduskarmen, så er det bare å fortsette i høyden. Da kan en hengende sak som denne være en grei løsning.

Her har tre middels store bokser fått et løft og ny look med dekorasjonspapir i pastellfarger. Hver av dem har blitt utstyrt med en hank av ståltråd og er deretter hektet opp på kroker som er festet rundt en passelig lang grein.

 

Og med dette går jeg i tenkeboksen og prøver å klekke ut noen flere ideer, men først er det helg! En strålende fin weekend ønskes til dere alle fra AS Skrammel og Skrot!

 

 

 

 

 

Vårlengsel og gjenbruk på ramme alvor

Degernes i vakre vinterpasteller

Mens russerkulde og nordavind samarbeider om å bite av oss både nesa og ørene med det samme vi stikker hodet ut av døra, gjør kalenderen og det faktum at dagene blir lengre og lysere likevel sitt til at bittelittegranne vårfølelse smyger seg på meg,- i hvert fall så lenge jeg holder meg innendørs, sprengfyrer og ikke titter ut. Det merkes best på at jeg får skikkelig lyst til å være kreativ,- jeg får lyst til å GJØRE noe, til å piffe opp litt i huset kanskje… Av og til kan jeg til og med føle trang til å rydde og gjøre rent,  men plutselig er jeg oppslukt i noen nye prosjekter, og da går det over…

Kjell Trygve venter på våren

I årenes løp har jeg pådratt meg stadig mer gammelt tral. Det er sånt man kan koste på seg når man tross alt har tre romslige kott og en garasje å stappe det inn i. Derfor har det hopet seg opp en anseelig samling av likt og ulikt,- ting som var fine en gang i tiden, noe som har affeksjonsverdi, en del som er for godt til å kastes og litt som kan være «kjekt å ha». Alt har egentlig gått ut på dato. Det er derfor det ligger i  kottet, og jo mer utdatert det er, jo lenger inn ligger det.
Blant alle disse sakene befinner det seg også en haug med bilder som har hengt rundt sånn litt hist og pist og som har blitt byttet ut med nye ting underveis ettersom tiden har gått. Bildene i seg selv har ikke noen stor verdi, men vi snakker mange fullt brukbare rammer. Den opprinnelige tanken har vært å ekspedere dem til nærmeste loppemarked når det passer sånn, men siden det ser ut til at det aldri kommer til å skje, foreligger det nå istedet en ny og revidert plan om å gi noen av dem en makeover og få dem opp på veggen igjen i ny form.
Det er utrolig hva en skvett maling og litt nytenking kan gjøre med kjedelige gamle greier, så det er egentlig bare å legge en slagplan, velge favorittfargene sine  og kjøre ivei!

Guilty pleasure…

Denne fine malingen fant jeg hos Søstrene Grene for en stund siden og det var kjærlighet ved første blikk, så disse fikk bli med meg hjem. Hvis man tar en titt i den nye vårkatalogen deres, så ser det ut til å være favorittfargene deres også…

Herlig med pasteller igjen, de har vært temmelig fraværende i livet mitt helt siden jeg malte over den lyseblå og søtsuppe-rosa stua vår med en ikke helt heldig grønntone en gang på nittitallet. Denne malingen kan forøvrig brukes utendørs også, men jeg holder meg inne inntil videre og lar den i første omgang få lov til å gi ny farge til noen mørke trerammer.

En hylle til små planter
Den bredeste av rammene hadde jeg lyst til å bruke som et slags display for noen små kaktuser som har stått strødd tilfeldig rundt i huset og stukket fra seg etter beste evne.

Det måtte litt tankevirksomhet til for å finne ut hvordan jeg enklest mulig kunne lage hyller inni rammen med godt nok feste. På en liten skattejakt i et av de innholdsrike kottene mine fant jeg imidlertid disse små skuffene i en parkert krydderhylle, og de passet så godt som perfekt i størrelsen, så der kom jammen de til nytte også gitt!

Knottene ble fjernet og jeg har brukt dem med baksiden fram. For å få festet dem har jeg skåret ut to brede lister i omtrent samme høyde som skuffene av den tynne huntonittplaten som fulgte med rammen, og limt disse inn på baksiden.

    

Deretter er skuffene limt fast til denne, og rubb og stubb ble malt i den fine, litt bleke rosafargen, som jeg syns er akkurat passe sukkersøt og helt innafor i et jentehus, og som dessuten gjør seg godt til kaktusene. Det krevdes endel strøk, så det hadde sikkert i etterpåklokskapens navn lønt seg å grunne den først, men det ble bra til slutt. For å gi mer liv, har jeg pyntet litt på den med noen papirdetaljer, noen hvite kanter og et par treperler.

Nå er det opp på veggen med kaktusene!

 

Blomstervaser

Disse to små identiske rammene har jeg kombinert med et par like identiske glasssrør og gjort om til noen vegghengte blomstervaser.

Slike glassrør eller reagensrør kan brukes til mye rart. Disse har inneholdt noen av Drømmeprinzens sigarer.
Siden rammene er ganske smale, har jeg først spikket ut en fordypning i dem nederst for å få mer støtte til glassrøret. Deretter har jeg surret sandpapir rundt røret og brukt dette til å pusse med til det passet perfekt nedi, før rammene har blitt malt lysegrønne.

Fordi rørene skal brukes til blomster, bør de festes sånn at det er mulig å ta dem løs når de trenger vask. Jeg har derfor sydd sammen en liten ring av mykt skinn med semsket bakside (gammel veske) som er tilpasset diameteren på glassrøret. Det semskede skinnet på innsiden holder glasset på plass, men den bør lages så trang som mulig.

   

Denne er limt ned i fordypningen nederst på rammen. Opphenget er en remse av samme skinn som er festet på toppen. En vakker dag kommer jeg helt sikkert til å angre på at jeg klippet istykker den veska, men inntil videre er jeg  bare gledelig overrasket over hvor bra dette egentlig funka…

Enkelt og greit
Hvis du har noen fine kort eller bilder som du har lyst til å vise fram,  kan dette være en enkel og morsom måte å gjøre det på.

På selve rammen har jeg brukt decoupache, men den kan like gjerne males eller være som den er hvis du liker den. Deretter skal det ikke noe mer til enn litt hyssing som knyttes fast i over- og underkant. Kortene er bare festet til hyssingen med litt tape på baksiden.

Skriften på veggen
Alt trenger ikke å gå i pastellfarger,- det er bestandig like morsomt å leke seg med tavlemaling! Da kan man skrive eller tegne og forandre på dekoren på nytt og på nytt så ofte man vil.

   

Denne rammen har jeg brukt bak fram for å få en bredere flate å skrive på, og også for å kunne utnytte det innfelte sporet langs innerkanten. Først er den malt med tavlemaling, og deretter har jeg kuttet til og limt fast en bjørkekvist, satt på en spurv av garn og hengt på en liten gullstjerne.
Dekoren min er inspirert av teksten rundt, som er et sitat signert John Bon Jovi, men slipp løs fantasien og gjør det på din egen måte! Hvis du f.eks. vil bruke den som en slags oppslagstavle, kan du benytte en litt tykkere kvist, feste små klyper på den til å  henge opp huskelapper i.

 

Ha en fortsatt fin torsdag og takk for at du leser!

 

 

 

 

 

Magiske øyeblikk og en blues for gamle cd’er

Å sitte på terrassen til Drømmeprinzen en sen sommerkveld, mens myke bluestoner smyger seg ut av cd-spilleren, finner veien ut døra og tar seg en ekstra runde rundt grillen før de flyter videre utover i natta og uendeligheten,- det er noe av det fineste som finnes! – Walter Trout, sier Drømmers, nesten sakral i stemmen, – er den eneste som spiller Jimi Hendrix bedre enn Jimi Hendrix selv! Og jeg nikker enig, selv om jeg ikke har noe særlig mer greie på blues enn jeg har på hva slags druesorter og region vinen som skvulper rundt i glasset mitt kommer fra. For en ting forstår jeg meg på, og det er nytelse. Jeg elsker disse øyeblikkene nesten mer enn noe annet. Disse sjeldne sommerkveldene når luften er akkurat passe varm og verden er helt i vater. Når det er fullstendig mer enn godt nok å bare dele den andres glede over gitarsoloer og musikalske krumspring, og å kjenne lukten fra «Dette er en kveld som fortjener en sigar»-sigaren hans kile trivelig i nesa før den slår følge med bluestonene ut i natten. Og vinen i glasset er like fløyelsmyk som musikken, kveldsbrisen og stemmen til Drømmeprinzen som prater ivei om storheter som ZZ Top, Stevie Ray Vaughan, om Notodden Bluesfestival og om Clapton og Crossroads.

De kuleste folka å henge med på bluesfestival!

De er myke øynene hans også, mye på grunn av musikken, litt på grunn av vinen, men også når han ser på meg, og jeg kjenner meg skikkelig superheldig!!

Så tar vi en skål for oss selv, for Jimi Hendrix og Walter Trout, for konge og fedreland og for livet og alle herlighetene det fører med seg.

———–

Med nettopp sånne magiske sommerkveld-øyeblikk i tankene midt i snøslaps og vinterkulde, satte jeg kursen mot en cd-butikk her om dagen, for å se om jeg kunne finne en kul blues-cd å gi Drømmeprinzen i bursdagsgave, men jeg fant ikke engang butikken, for den var søkk borte. Cd’ene er også borte, i hvert fall på full fart ut. Det viser seg at det nesten ikke selges noen lenger, for alle striiimer nå… Og jeg har ikke engang merket at de er i ferd med å forsvinne,- heey! Sånn er det å være ho som ikke følger med i tia, som kjøper all bilmusikken sin på Rause for en tier og tror hun har gjort et kupp! Som overhodet ikke har fått med seg at musikk på små, runde skiver er så utkonkurrert av Spotify og co.  at selv bruktbutikkene sliter med å bli kvitt den og at den splitter nye bilen til Drømmeprinzen ikke engang er utstyrt med cd-spiller, selv om den har et dashbord med flere knapper, taster og duppeditter enn et jetfly og til og med forteller ham når han trenger påfyll av kaffe.

Men snør det, så snør det, samme hvor ny bil du har…

Den gode nyheten for meg som er kraftig teknologisk på etterskudd og bare har bil med FM-radio og cd-spiller, er at jeg kan fortsette å sikre meg knasende god bilmusikk rasende billig. Den gode nyheten for deg som får musikken din servert i mer moderne former, er at du kan høgge opp de gamle cd’ene dine og lage kule ting av dem!
Og noe av det aller morsomste du kan foreta deg,  er sannsynligvis å omskape dem til det ugjenkjennelige ved å lage små, nesten glasslignende figurer av dem. Disse blir ordentlig fine,- de kan formes som mosaikkfliser eller andre figurer og benyttes til dekor på glass, rammer, esker og bokser, til smykker, nøkkelringer eller helt andre ting. Jeg har brukt dem til å lage noen små uroer i sommerglade farger som tar seg ekstra godt ut i vinduet, der lyset får skinne gjennom dem.

Slik gjør du:

Det første du må gjøre er å skrape ren den siden av cd’en som er belagt med farge, sånn at den får en gjennomsiktig overflate. Bruk en glass-skrape eller en skarp kniv.

Du får masse gratis glitter med på kjøpet…

Deretter tegner du opp og klipper ut de figurene du har lyst på i to og to like eksemplarer.

    

Mal den ene siden på den første biten med hobbymaling e.l. i ønsket farge og legg den andre oppå (som en sandwich).

Dekk bunnen på en langpanne med aluminiumsfolie  og legg figurene på denne med litt avstand imellom. Varm stekeovnen til ca. 225 grader og stek figurene til de har smeltet ordentlig sammen. Det er sikkert fornuftig å sørge for god utluftning under prosessen,- jeg kan ikke tenke meg at det er spesielt helsebringende å puste inn lukten av nybakt plast. Følg med og ta dem ut så snart de ser ferdige ut,- det tar bare noen få minutter.

Hvis du vil lage hull i dem for å kunne henge dem opp, bør dette gjøres mens de fortsatt er varme, etterpå blir de så godt som ugjennomtrengelige. bruk en syl e.l. La dem ligge på folien til de er kalde, deretter er det bare å leke seg ivei av hjertens lyst!

Justin Bieber i ny og forbedret versjon! (Sorry, Anne Maren…)
Kjærlighet på pinne
Og litt sommer til vinduskarmen

 

 

Uansett hva slags musikk du liker og hvordan du foretrekker å nyte den,- ha en herlig torsdagskveld og takk for at du leser!

 

 

 

 

 

 

 

Et knappehjerte for gode minner

Det er ikke til å unngå at en blir angrepet av noen nostalgiske flashbacks av og til når man bor i kårboligen. Når jeg tenker etter, så må vi vel ha tilbragt nesten like mye tid hos bestemor og bestefar som hjemme hos oss selv i løpet av barndommen, og selv om begge to er borte for lengst, så liker jeg å tro at det henger igjen litt av dem her fortsatt. Som  gode vibber i veggene og en slags lun og koselig trygghet. Dette er et hus som er fylt med utallige gode minner.

Det var her vi alltid ble tatt imot med åpne armer av en bestemor med allverdens tid til oss og en bestefar som bestandig hadde et ledig kne til små barnebarn.

Bestemor og storebror før han var blitt særlig stor

Det var her vi til enhver tid kunne få tigget til oss en ekstra middag, selv om mamma hadde gitt bestemor streng beskjed om at vi ikke fikk lov fordi vi skulle spise hjemme. Det var i hvert fall det bestemor sa når hun litt skyldbetynget lesset opp nok en  porsjon til oss…
Det var her vi satt som tente lys på krakken under trappa i peisestua og prøvde å ikke fnise når bestemor hadde kvinnemøtene sine, mens vi ventet utålmodig på at de skulle bli ferdige med misjonspratet sitt og komme fram til bevertningen,- for det var den vi var der for. Det var også her besteforeldre og gamle tanter holdt oss på pinebenken i det uendelige med evigvarende julemiddager som inkluderte både VM i sakte-spising og påfølgende oppvask. Og det var her bestefar satt i kurvstolen sin foran ovnen i stua og stappet inn ved hele vinteren, eller på stolen sin ved kjøkkenbordet, hvor han slurpet kaffe fra skåla og lot oss dyppe sukkerbiter i koppen sin.

Bestefar og to velfødde barnebarn

Kjøkkenstolen til bestefar hadde knallrødt plasttrekk med et svartsvidd hull i, forårsaket av en eksplosjon som fant sted i vedovnen da bestemor kom i skade for å mate den med gamle batterier fra høreapparatet hans. Han hadde nesten ikke hørsel og var umulig å ha hemmeligheter som medførte hvisking sammen med. Bestefar hadde tenner som lå i vinduskarmen når han spiste, og luktet trygt og godt av granskau og snus. Av og til sendte han oss i butikken for å kjøpe «»to blå» (som betydde to blå esker med snus), og hvis han dro dit selv, så ruset han bilmotoren så kraftig før igangkjøring at det hørtes ut som det var en Boing 707 som sto i gårdsplassen og var klar til avgang, og ikke en liten Simca..
Bestefar hadde «safen» sin i bokhylla, i form av et skap med nøkkel, hvor han oppbevarte lommeboka og snusen sin, og det hendte han stakk til oss noen kroner herfra bare fordi han hadde lyst.

Bestemor hadde småkaker i kottet og saft som begynte å smake nesten som vin når det led litt utover vinteren.  Hun hadde en sofa som var full av hjemmelagde puter, sydd sammen av glitrende silkelapper, som vi fikk lov å bruke når vi øvde oss på å stå på hodet,- og også ganske ofte av andre gamle damer som sang salmer med skjelvne stemmer og snakket om misjonsarbeidet på Madagaskar. Eller om tilstanden til beboerne på pleiehjemmet i bygda.
Bestemor hadde sin egen påleggpåbrødskiva-politikk som gikk ut på å smøre skikkelig tjukt på, og det samme opplegget gjaldt når hun serverte dramatiske historier om alt mellom himmel og jord, eller satte en frydefull støkk i små barnebarn med skremselspropaganda om skumle ting som satan, fylliker og russere. Hun hadde myke, varme hender og var aldri sinna på oss. Bare på russerne…

Bestemor hadde også en vidunderlig skattekiste i form av en skuff full av gamle knapper.

I årenes løp hadde knappeskuffen til bestemor blitt fylt til randen med all slags herligheter i en salig røre. Her fantes det knapper i alle farger og fasonger, alt fra bittesmå underverker i regnbueskimrende perlemor til enorme svarte beist som må ha stammet fra gamle kåper og vinterfrakker.
For en liten unge var det selve lykken på jord å sitte på gulvet og tre de aller fineste knappene på hyssing, eller å bare rote rundt og kjenne alle sammen renne mellom fingrene som en liten knappefoss, mens bestemor på oppfordring nok engang dro den velkjente historien om et par fordums slektninger som en gang hadde konkurrert om hvem som klarte å svelge den største kåpeknappen…

Selv om jeg av og til har prøvd, og selv om jeg samler på mye, så har jeg forlengst innsett at jeg aldri kommer til å klare å matche knappesamlingen til bestemor.  Men jeg har da noen, og fordi jeg er i det super-nostalgiske hjørnet, bruker jeg dem til å lage et hjerte. Et knappehjerte til å henge på veggen i huset til bestemor og bestefar,- to av barndommens kuleste helter!

Slik lager du et knappehjerte:
Fine knapper er som små smykker i seg selv, og her får de vist seg fram i all sin prakt. Jeg har brukt en miks av hvite og helt lyse knapper og tynn, sølvfarget ståltråd. I tillegg har jeg spedd på med noen perler, både for å få det mer fyldig og fordi jeg elsker perler.
Begynn med å forme et hjerte av ganske stiv ståltråd, sånn at det holder fasongen når du jobber med det. Deretter brukes den tynne tråden til å feste knappene med.

Tre ståltråden gjennom begge hullene i knappene og vri den noen ganger rundt på undersiden, så holder de seg bedre på plass når du vikler dem rundt hjertet. Tilslutt lages et lite oppheng på toppen.

Hjertelig takk for at du leser, og fin fredag til alle!

     

Når uhellet er ute – er plasteret muligens i boks

Ved gjennomgang av husstandens samlede beholdning av remedier til bruk ved sykdom eller skader, kom jeg fram til at den besto av en eske Ibux, noen plasterlapper og en pakke Zyrtec som deles ut ved behov til trengende katte-allergikere som måtte slenge innom, i håp om at de skal orke å bli her en stund. Vi er med andre ord ganske friske og raske og har pr. dags dato ikke behov for noe stort medisindepot. Likevel kan det jo være greit å få samlet alt på en plass, i stedet for å ha Zyrtecen  på peishylla, Ibuxen i kjøkkenskapet og plasteret litt sånn vandrende rundt omkring, slik at vi finner det når vi trenger det. Derfor tenkte jeg at en liten medisinboks ville være tingen. Det er nesten det samme som et medisinskap, bare at den er flyttbar og mye mindre. Praaktisk!
Det trengs neppe noen detaljert arbeidsbeskrivelse hvis du har lyst på noe tilsvarende. Med en metallboks med lokk og  litt hvit og rød maling er du så godt som i mål.

  

For å få en mer slitesterk overflate, ga jeg den et strøk med klarlakk til slutt også.
Nå gjenstår det egentlig bare å venne oss til at vi faktisk har en medisinboks i huset. Det kan nok ta litt tid.  I skrivende stund ligger Zyrtecen fortsatt på peishylla, Ibux-esken er tom og plasteret er det ingen som aner hvor befinner seg. Den nye medisinboksen vår derimot – troner øverst på kjøleskapet med en pakke 16A  sikringer oppi.

Men tanken var ihvertfall god da…

Ved større hjemmeulykker som ikke kan kureres med Zyrtec eller 16A sikringer,- ring 113!

 

Rehabilitering av gamle kakebokser

Det er for så vidt ikke noe galt med disse boksene, annet enn at to av tre medlemmer av husstanden syns de er stygge. Sistemann er katt, så han bryr seg ikke. Og siden han også er en HAN ville han neppe ha vært opptatt av estetikken ved kakebokser uansett…

 

– Kunne ikke ha brydd meg mindre…

Fordi de fortsatt  er fullt brukbare til tross for sitt litt utdaterte ytre, har jeg kostet på dem en liten ansiktsløftning til julebakst-sesongen. Denne blir, tradisjonen tro, sikkert ikke sluttført før bittelille julaften her i gården, men det kan jo i det minste være greit å ha emballasjen på stell til man får bruk for den.
Før jeg har malt boksene , har de fått en runde med sandpapir, sånn at malingen får bedre feste. Bokstavene er trykket på ved hjelp av sjablonger, og den minste av dem har fått decoupache på lokket.

     

     

Ikke spesielt julete, men det var heller ikke planen. Kaker er jo godt året rundt det!

 

Skikkelige skrotnisser har bjellestasen i orden til jul!

Når nettene blir lange og kulda setter inn, er det fint å kunne kose seg inne med fyr på peisen, varme ullsokker på beina, litt julemusikk på retro-radioen som snart slutter å virke og kreative gjøremål med morsomme materialer. Ingenting setter fart på  skapergleden og de gode ideene sånn som førjulstiden, og noen fornyelser til huset hører alltid med, i hvert fall her i gården.

Disse små bjellene er en av årets nyvinninger. De er rett og slett laget av lokket og bunnen fra tomme hermetikkbokser, og med sin røffe, litt lurvete sjarm sklir de rett inn på topplisten over superduper jule-oppsirkulering!

Å ha en lidenskap for gjenbruk, er ofte ensbetydende med å også være en stor fan av hermetikkindustrien. Tomme blikkbokser er nemlig knallfine å bruke til så mangt, derfor hamstrer jeg kontinuerlig tomgods med liv og lyst. Det er imidlertid grenser for hvor mye fiskeboller og annet boksefor man orker å spise selv, derfor er jeg godt fornøyd med å ha skaffet meg et par trofaste donorer som med stor velvilje sørger for jevnt tilsig av litt ekstra skrammel og skrot til gode formål!

Til disse bjellene har jeg brukt både små og store lokk, og det er bare fint med variasjon i fargen på metallet. Hvis kantene er veldig takkete må de renklippes først. Jeg har brukt en gammel saks til dette,- jeg begynner å få en del av dem. Saksene her i huset lever et tøft liv og eldes fortere enn svint alle som en.
Lag først et lite hull midt på lokket. Deretter klipper du seks hakk jevnt fordelt nesten inn til midten og bøyer og bretter metallet på plass så du får en bjelleform.

             

Ingen  bjeller uten bjelleklang, og til dette har jeg brukt noen mindre, runde bjeller inni noen av dem, og  metallperler fra et gammelt smykke i resten. Man tar det man har! Disse er festet til en bit med ståltråd som er tredd gjennom hullet på toppen og surret et par ganger rundt en blyant e.l., sånn at man får en liten ring å henge opp bjellen i.

Heng dem opp,- samlet eller enkeltvis – nedover, bortover, ute, inne, på juletreet – eller akkurat sånn som du vil…

           

Bjelleklang, bjelleklang, over skog og hei…

 

Vil du bli med meg hjem å se på korksamlingen min..?

Mens noen samler på frimerker eller andre ting – sparer jeg på vinkorker. Jeg kan ikke nekte for at det følger mye trivsel med på lasset under prosessen med å bygge opp mitt kork-imperium, og samlingen øker i takt med kosestunder foran peisen og festlige anledninger. Noen korker er bare pene, andre følger det spesielle minner med. Det er sånne som jeg av og til kan finne i bunnen av vesken min – uten at jeg nødvendigvis bestandig husker grunnen til at de fikk være med meg hjem… De er dekorative å bare ha i en fin glasskrukke på kjøkkenhylla, men det er også morsomt å lage noe av dem etter hvert som man har opparbeidet seg et visst overskuddslager. Julepynt for eksempel..

CHAMPAGNE-ENGLER

Disse sprudlende små englene er finfine å henge som pynt på en flaske som man skal gi bort i gave, men de trives også godt på juletreet.

Slik blir de til: Lim en passe stor trekule på toppen av en kork, tegn eller mal på ansikt og gi dem gjerne en kul frisyre også. Jeg har brukt noen små trekuler til dette. Vingene er laget av smale blonder, formet til en sløyfe og limt fast bak. Det går like bra med bast eller et fint bånd. Til slutt har de fått en glorie av en bit metalltråd som er limt fast ned i hullet i trekulen. Et ev. oppheng festes også her.

Engler daler ned i skjul…

REINSDYR
Søte, små reinsdyr er koselig julepynt, og det eneste som trengs for å lage disse er et par korker til hvert av dem og noen tynne kvister fra et tre i nærheten.

Rudolf & co.

Kutt omtrent en tredjedel av den ene korken, slik at hodet blir mindre enn kroppen. Klipp opp passe biter til bein, hals og gevir av kvistene og stikk hull i korkene der dette skal plasseres. Sett sammen alle delene så du ser at det passer og står stødig før du tar en dråpe lim i hvert av hullene. Tegn eller mal på øyne og knytt gjerne en liten sløyfe rundt halsen.

JULESTJERNE FOR VINELSKERE

Med tanke på alle de gode minnene denne stjernen er limt sammen av, må den vel kunne kalles en ekte lykkestjerne? Uansett pynter den flott opp på veggen til jul, og den kan også gjøre nytte for seg som gryteunderlag.
Til en stjerne i denne størrelsen går det med omtrent 100 korker. For å lime dem sammen har jeg brukt vanlig trelim. Siden korker kan være ganske ulike i både lengde og tykkelse er det lurt å legge alle på plass slik man vil ha det før en limer.

Hvis noen korker er for høye, kuttes de bare litt i underkant, og det som kuttes av kan ev. brukes til å skjøte på de som måtte være for korte med. Bruk en gammel avis e.l. som underlag, påfør godt med lim langs siden på hver kork slik at de får ordentlig feste, monter sammen og la stjernen tørke før du tar den opp.