Påskevibber og vårfølelse

påskeharer og karse

Oisann – da var det sannelig allerede palmesøndag og påske igjen gitt! Det betyr at det er på høy tid å få på plass litt påskepynt, og en tid hvor det er så mye søkelys på å ta vare på miljøet, er det neppe noe som er mer bæærekraftig enn å lage mest mulig av den selv. Flaks for meg da – for det er sånt jeg liker å holde på med. Når jeg tenker etter så ligger vel imidlertid sant og si mesteparten av bærekraften bak årets påskepynt her i huset i at en god del av det jeg har brukt for å lage den – har jeg på et eller annet tidspunkt båret med meg hjem …

I hvert fall inn og ut av bilen…

Stort sett fra Søstrene Grene på Liertoppen …

De har så mange uimotståelig fine hobbygreier på Søstrene Grene at hver gang jeg går inn der kjennes det litt ut som om jeg har kommet til paradis …

Det var blant annet der jeg fant gipsbandasjene som jeg har brukt til å lage disse «eggeskallene», som kan være fine til litt av hvert.

påskeegg av gipsbandasjer

For å lage dem trenger du I tillegg til gipsbandasje, en ballong eller flere – og det er i grunnen det.

påskeegg av gipsbandasjer

Sånn gjør du:

Blås opp ballongen i den størrelsen du vil ha på den og tape den fast med bunnen i været oppi en kopp eller lignende, sånn at den holder seg i ro.

Klipp opp gipsbandasjen i mindre biter og legg disse i vann et øyeblikk. (Gips stivner ganske fort – selv under vann, så det kan være lurt å ikke bløtlegge for mye om gangen).

Dekk så mye som du ønsker av ballongen med minst et par, tre lag av gipsbandasjen.

La stå til gipsen er helt tørr før du stikker hull på ballongen.

påskeegg av gipsbandasjer

Hvis du ikke finner på noe annet å bruke dem til, så kan du jo gjøre som meg og fylle dem med karse.

Du husker vel karse – om ikke annet så fra barneskolen? Karse må vel nesten være verdens mest effektive frø, og er helt supert å så hvis du trenger noe grønt og skikkelig vårlig i en fei.

karse og påskeharer
Jeg får nok aldri spist opp all karsen jeg har sådd, men den gikk i det minste fra null til hundre på under ei uke, og sånt er utrolig kjekt når ting haster litt …

For ordens skyld: Ikke så/ plant noe rett oppi gipseggene, men bruk en tett beholder som kan settes oppi.

Søte, små harepuser til påskeeggene

eggeglass påskeharer

Har du mye restegarn og lite eggeglass kan det gledes med at det er en smal sak å få gjort noe med! Disse slår på en måte to fluer i en smekk – ved å fylle rollen som både eggeglass og eggevarmere. Det beste av alt er at det er fort gjort å lage dem, så det er bare å fyre opp heklenåla og kjøre på dersom du mangler noe å putte påskeeggene i.

Det spiller ingen rolle hva slags garn du bruker, men tykkelsen på det vil være avgjørende for for hvor mange runder du må hekle, og det kan også være praktisk å bruke noe som det er litt «hold» i. Disse er heklet i jutetråd og heklenål str. 3.

Slik gjør du:

  1. runde: Legg opp 6 lm og fest i en ring med en kjm.runde: Start med en lm, og fortsett med å hekle 7 fm rundt ringen, avslutt med en kjm i 1. lm.

Start og avslutt alle rundene på samme måte.

2. runde: Hekle 1 lm, deretter 2 fm i hver av maskene fra 1. runde. Avslutt med 1 kjm i 1. lm.

3. runde: 1 lm, *2 fm i neste maske, deretter 1 fm i neste*. Avslutt med en kjm i 1. lm.

Hekle en omgang til om nødvendig, men øk da bare to fm i hver tredje maske.

Nå er bunnen ferdig.

Fortsett å hekle uten å øke, 5-6 runder til, eller til du har fått den høyden på eggeglasset som du ønsker. Også her kommer det an på tykkelsen på garnet.

Nå er det ørenes tur. De er heklet med dobbeltstaver og lages slik:

Legg opp 8 lm, begynn i 3. maske fra nålen og hekle en dobbeltstav i hver av de resterende 6 lm. Hopp over en maske og hekle tre kjm bortover langs kanten før du hekler det andre øret på samme måte.

Avslutt med en kjm og fest tråden.

Fukt arbeidet sånn at det kan formes i fasong og la det tørke.

For å gjøre eggeglasset mer stabilt har jeg klippet til en rund skive av stiv plast på samme størrelse som bunnen og lagt inni. (bruk lokket fra en tom isboks eller lignende.) Til slutt har jeg laget en liten haledusk av hvitt garn og festet på forsiden.

eggeglass påskehare

Påskeharer av trekuler

påskeharer av trekuler

To trekuler i ulik størrelse, en hyssingstump og litt filt til ører er stort sett det du trenger for å komme i mål med disse små harepusene.

påskehare av trekuler
Det er i grunnen bare å gjøre litt slik …
påskehare av trekuler
… og litt sånn. Åsså er du i mål.
påskeharer av trekuler

Påskeegg av papir

påskeegg av papir

Disse påskeeggene av papir lagde jeg egentlig til påske i fjor. Da rakk jeg aldri å legge dem ut, men vips så var det jammen ny påske og nye muligheter igjen, og de funker like fint i år.

Slik gjør du:

Klipp ut 10-12 like figurer av papir, brett alle sammen langs midten og stable dem oppå hverandre.

påskeegg av papir

Sy sammen hele bunken.

påskeegg av papir

Det er enklest å få nåla gjennom alle lagene hvis du stikker hull med en tegnestift eller lignende først.

Brett ut papiret sånn at egget får en fin form, lag et oppheng av sytråd, og fest gjerne på en liten treperle også, dersom du føler for litt ekstra stæsj.

Påskepynt med en eim av gammelt skolebibliotek

fugler av bokpermer

Det er ikke alle materialene jeg bruker som kommer fra Søstrene Grene. Noe stammer fra loppemarkeder også.

For et par, tre år siden kjøpte jeg en bunke med gammel femtitalls- litteratur på loppis for en slikk og ingenting. Bøkene er nøye håndplukket med et formål for øyet, og det var aldri å lese dem, men fordi jeg syntes permene var så fine, med kule mønster og farger.

retrobøker

Det har riktignok tatt både vinter og votter å finne ut hva jeg skulle bruke dem til, men nå som Norge har åpnet opp igjen og det er fritt fram for nye loppemarkeder, var det på høy tid at de røk – sånn at det blir plass til noen nye skatter etter hvert.

Resultatet ble noen fugler og noen egg, ganske enkle, og med et såpass kraftig retro-preg at Drømmeprinzen rynket på nesa og erklærte at han ikke på noen måte delte begeistringen min for sluttresultatet. Men opp og fram i lyset fra vårsola kom de, uavhengig av hva husets herre måtte mene om saken. For sånn er det bare noen ganger – at happy wife er happy life.

Sånn lages de:

Tegn opp et mønster på de figurene du ønsker å lage, klipp ut to like deler og lim sammen.

Lag en løkke av tråd eller hyssing og legg. mellom de to delene før du limer dem sammen, sånn at du får et oppheng.

Vil du lage fugler, så husk å lage den ene delen speilvendt, så sparer du deg selv for en del svinn og ekstra arbeid. Snakker av erfaring.

fugler av gamle bøker
fugl av gammel bok

Bokpermer er veldig harde og stive, og tunge å trenge gjennom. Derfor kan det være lurt å bruke en tapetkniv i kombinasjon med saks til å skjære/ klippe ut figurene.

Hvis kantene blir litt rufsete pusses de bare over med fint sandpapir etter at du har limt figurene sammen.

Noen av fuglene monterte jeg på en pinne med en trekloss nederst, sånn at de kan stå.

fugler av gamle bøker

Og med dette ønsker jeg alle en superfin påske!

Peace, love & flower power

solsikke

Når jeg tenker på kunstige blomster, så sneier ofte tankene innom dem som bestemor hadde stående på peishylla.

En eller annen gang i løpet av barndommen vår på det glade sekstitallet, fant vi ut at når folk ryddet opp på gravene sine på kirkegården i Degernes, så hendte det at det ble kastet fine, kunstige blomster.

Når vi snakker kunstige blomster på den tiden, da snakker vi om ting som liljer og julestjerner som var lagd av skikkelig solid, evigvarende plastikk. Plast het plastikk på sekstitallet.

Lang historie kort – en dag vi ikke hadde noe bedre å foreta oss, så raida vi ungene søpledynga på kirkegården og fant noen – etter vår mening fantastisk fine plastikkblomster som vi tok vi med hjem til mamma sånn at hun kunne pynte opp litt i huset med dem i stedet for at de skulle ligge der å slenge. Det hjalp ikke et dugg at vi forsikret henne om at vi bare hadde tatt de som lå på søplehaugen og ikke hadde rappet dem fra gravene. Mamma viste absolutt null interesse.

Det gjorde derimot ikke bestemor, som tok imot vrakgodset fra kirkegården med åpne armer og parkerte det i en mosaikkvase hun hadde stående på peishylla. Der ble blomstene værende i årevis, like fine i fasongen. Julestjerna falmet bare gradvis litt i rødfargen i takt med at tiden gikk.

Det at bestemor ikke brydde seg det aller minste om hvor blomstene vi «plukket» hadde sitt opphav var kanskje ikke så rart. Hun hadde svarte, blankpolerte kantsteiner rundt de levende blomstene i blomsterbedene sine også, som stammet fra akkurat samme sted – og i det hele tatt et nokså avslappet forhold til sånne ting som andre kanskje kunne syns var litt creepy.

Bestemor tok i det hele tatt det meste på strak arm, og lot seg ikke vippe av pinnen så lett. Bestemor var helten vår. Det eneste jeg kan huske at hun var redd for var russerne … Eller egentlig tror jeg at hun var mest sinna på dem. Fordi vi var unger uten snev av interesse for storpolitikk, hadde vi overhodet ikke noe begrep om den spente situasjonen som verden befant seg i på den tiden – om den kalde krigen, atomvåpen, stormakter og alt det der, og derfor brydde vi oss ikke nevneverdig mye om russerne heller. Vi var bare sorgløse barn som hadde nok med oss selv og ga blanke i hele «den røde arme», selv om vi naturligvis alltid var på parti med bestemor.

Fy flate, så enkelt livet var den gangen.

Siden jeg først er tilbake på sekstitallet, velger jeg å kjøre på med litt god, gammeldags flower-power denne gangen, samtidig som jeg krysser fingrene for at noen må klare å få banka noen fornuftige tanker om peace og love inn i skallen på en viss svinepels borti Kreml.

Blomster er alltid fint, og selv om det er liten tvil om at jeg helt klart er mest glad i de som er ekte, så er jeg veldig glad i å lage ting også, og akkurat nå var det blomster jeg hadde lyst til å lage. Derfor spurte jeg Drømmeprinzen om vi ikke skulle ta oss en tur til Liertoppen – fordi det var et par ting jeg trengte. Den samtalen gikk omtrent sånn:

– Vi skulle ikke ha tatt oss en liten tur til Liertoppen i dag da, Drømmers? Jeg har en slags plan, og det er et par ting jeg trenger.

-Hva er det da?

-Jeg trenger en ananas og en flaske med hvit neglelakk.

-Hahaha …

-Hva er det du ler av?

-Haha – nei, det er bare at akkurat nå så du minner du meg litt om Egon i Olsenbanden …

Så dro vi til Liertoppen og kjøpte ananas og hvit neglelakk, og etterpå reiste vi hjem – jeg søplet til i huset igjen og følte meg relativt fornøyd med å kunne gi meg hen til det jeg velger å kalle for avstressende aktiviteter. Av og til kan det faktisk være ganske sunt med sånne gjøremål som får koblet tankegangen inn på noe annet enn triste ting og dramatiske nyhetsoverskrifter – tenker jeg. Noen gjør det med å strikke eller å lese ei god bok – jeg gjør det stort sett med å lage rare greier av rare ting – som ananas, neglelakk og ellers litt sånn alt mulig som jeg har på lager.

Resultatet av akkurat denne avkoblingsmanøveren ble et assortert utvalg av blomster som du kanskje ikke visste at fantes i norsk flora …

Akvarellpapir- blomster

papirblomster

Disse blomstene er innmari morsomme og enkle å lage, og de blir aller finest hvis du bruker akvarellpapir. Det er ganske tykt, og bidrar til at fargene flyter fint i hverandre. Kronbladene er revet og ikke klippet ut, noe som gir blomstene et mer naturlig preg.

For å lage dem trenger du:

Akvarellpapir – eller annet nokså tykt og absorberende papir.
Vannfarger – eller annen maling. Jeg har brukt vanlig akrylmaling som jeg tynnet ut i vann – og det funker like fint.
Ståltråd
Lim
Litt hyssing eller garn.

Sånn gjør du:

Riv ut åtte sånn omtrent like store «kronblader» fra et papirark. De trenger ikke å være helt jevne.

papirblomster

Mal hvert av kronbladene i ønsket farge og la dem tørke.

papirblomster
Ligner nesten litt på potetgull – bare i syke farger …

Klipp til en passe lang stilk av ståltråd og lag en liten bøy på toppen av den.

Stikk hull i den ene enden på hvert kronblad og tre dem inn på ståltråden i tur og orden med litt lim mellom hvert enkelt.

papirblomster

Lag en liten «ball» av hyssing og lim fast over ståltråden midt i blomsten. Form bladene sånn at blomsten får en fin fasong.

papirblimster
papirblomster


Eggepapproser

roser av eggekartong

Disse rosene er laget av eggekartong – etter omtrent samme rive-prinsipp som blomstene over. Det betyr at du ikke trenger å finne fram saksen her heller, og har du en kartong med frokostegg fra Prior, så har den en fiks ferdig, fin, rosa farge – som skapt til å lage roser av.

Det du trenger for å lage disse rosene er:

Eggekartong
Lim
Ståltråd til stilk
En liten trekule
Blomstertape. Når man skal lage kunstige blomster, kan blomstertape være en god investering. Det er en klebrig papirtape som er fin å bruke til å dekke stilker og lignende med. Du finner det i både hobby- og blomsterbutikker, og det koster ikke stort.

Slik gjør du det:

Start med å rive ut en remse av pappen, som du ruller og limer tett sammen.

papirroser
papirroser

Dette blir midten i rosen. Resten av blomsten bygges opp av passe store pappbiter som limes fast utenpå hverandre til rosen har fått den størrelsen og formen du vil ha.

papirroser

Form kronbladene sånn at de ser naturlige ut. Det kan være greit å fukte pappen litt før du gjør det.

papirroser

Stikk et hull i bunnen på rosen og lim inn en passe lang og tykk ståltråd til stilk. For å få en pen avslutning på undersiden, har jeg limt på en trekule øverst på ståltråden, og deretter dekket både denne og stilken med blomstertape.

papirroser

papirroser
papirrosr


Ananasblomster

ananasblomster

Som du sikkert skjønner, er det her ananasen fra Liertoppen kommer inn i bildet. Disse «blomstene» av tørkede ananasskiver er ikke bare superfine å bruke til å pynte kaker med – de smaker himla godt også! (Hvis du liker ananas).

ananas


Slik lager du dem:

Skrell ananasen, skjær den opp i så tynne skiver du klarer og legg disse på et bakepapir på et stekebrett.

Sett stekeovnen på ca 75 grader (helst på varmluft) og la ananasskivene stå et par timer med ovnsdøra på en ørliten gløtt.

Når noe av fuktigheten har fordampet, bør ananasskivene plasseres i små former for å tørke videre dersom du ikke vil ha dem helt flate. Sandkakeformer funker fint.

ananasblomster

Følg med og ta dem ut når de er helt tørre. Det tar noen timer – egentlig ganske mange …

Selv om disse muffinsene ærlig talt ikke ble like gode som jeg hadde håpet på, så ble de i det minste pene å se på …

Munnbindblomster

blomster av munnbind

De er stygge, de er plagsomme, de får brillene til å dugge – og de er overhodet ikke forenlige i kombinasjon med spising av sterke pastiller. Men har du noen til overs, kan munnbind også brukes til å lage blomster av!

Det er egentlig ganske artig å forvandle et objekt – som kanskje mer enn noe annet symboliserer de siste par årene til noe som er mye koseligere. Å lage blomster av munnbind føles faktisk som verdens beste oppsirkulering – selv om jeg ærlig talt ikke er noen fan av den lyseblå fargen, og disse blomstene nok aldri kommer til å få noen hedersplass i stua. I den rette settingen derimot – kan de sikkert gjøre nytte for seg …

For å lage dem trenger du:

Munnbind, saks, lim, en ståltrådbit til stilk og blomstertape.

Og sånn gjør du det:

Klipp av begge kortsidene og langsiden uten ståltråd på munnbindet.

Klipp av den resterende siden 1-2 cm innenfor den hvite stripen, fjern tråden inni og klipp deretter opp hele strimmelen på denne måten:

blomster av munnbind

Klipp ut 16 like, passelig store kronblader av det du sitter igjen med. Det kan være lurt å legge munnbindet under en fuktig klut og stryke det først, så slipper du alle brettene.

blomster av munnbind

Rull og lim strimmelen fast rundt ståltråden i den ene enden.

blomster av munnbnd

Tre alle kronbladene på en tråd på denne måten:

blomster av munnbind

Legg tråden med kronbladene jevnt fordelt rundt «dusken» du har limt på ståltråden, stram godt til og knyt fast.

Hjelp til med litt lim på undersiden, så alt holder seg på plass.

Til slutt dekkes ståltråden med blomstertape.

blomster av munnbind
blomst av munnbind




Neglelakk-snøklokker

snøklokker

Jeg kan rett og slett ikke tenke meg noen søtere vårblomster enn snøklokker. Fordi vi beklageligvis ikke har noen i hagen, lagde jeg noen av ståltråd og neglelakk i stedet. De slår selvsagt ikke ekte vare, men de står lenge – og jeg ble ganske fornøyd med dem.

snøklokker av ståltråd og neglelakk



Du trenger:

Neglelakk, tynn ståltråd og grønn blomstertape.

Slik gjør du:

Du trenger tre kronblader til hver snøklokke. Bøy til biter av ståltråd på denne måten:

snøklokker

Dekk kronbladene med hvit neglelakk og la dem stå til de er tørre.

snøklokker

Det kan være greit å ha litt lange ender på ståltråden, sånn at du kan stikke kronbladene ned i noe mens de står til tørk.

(En halv, rå potet er supert å bruke til «tørkestativ»).

Kutt av endene rett på utsiden av der ståltråden er vridd. Klipp til en ny ståltråd (til stilk), og bruk den til å feste sammen kronbladene med sånn:

snøklokker

Surr blomstertape rundt ståltråden og bøy snøklokkene i fasong.

snøklokker

Og det var i grunnen det jeg hadde på hjertet i dag – tusen takk for at du leser!

La oss strø rundt oss med noen hjerter!

Kjærstepar i gamleda’r. Ingenting er som gamle barnetegninger. Dette kunstverket er det datteren min, Marte som har æren for.

Jeg hadde et eneste nyttårsforsett i år. Det var at jeg skulle få litt mer fart på denne bloggen. Hittil har det i grunnen gått akkurat som forventet – litt trått. Likevel velger jeg å si meg fornøyd med at det tross alt er mer driv her i år enn det det var i fjor på denne tiden, for det er fortsatt bare februar.

I motsetning til januar, som er en relativt lang og seig måned uten de helt store høydepunktene, er februar en måned som har et snev av forsiktig optimisme i seg. På fine dager kan man allerede kjenne en liten lunk i lufta og dagene har blitt merkbart lengre. Det går mot lysere tider folkens!

I tillegg til at vinteren er på bedringens vei, er februar rene festfyrverkeriet av en måned når det gjelder merkedager, med både morsdag, valentinsdag – og ikke minst boller med krem – alt klemt sammen i den aller korteste måneden i året.

Og i en verden hvor utfordringer står i kø, får man sannelig gripe tak i de anledningene som byr seg og feire det som feires kan!

Her i gård’n feirer vi den gryende vårfølelsen og alt det andre med å hekte opp noen hjemmelagde hjerter hist og pist – og jeg tror helt sikkert at vi skal klare å få til noen velfylte boller etterhvert også, når den tia kommer!

Jeg syns i grunnen hjerter passer til alt – hele tiden, og ikke bare på en spesiell dag i året.

Visste du forresten at hjertet er et av de aller eldste symbolene vi kjenner til, og har vært i bruk helt siden før siste istid?

Opp gjennom årene har det symbolisert ulike ting, avhengig av tidsepoke og religion – som hell og lykke, union, samhold, ild – og selvsagt elskov og kjærlighet.

Her på berget brukte vi det stort sett på døra til utedassen.

Beveger vi oss et godt stykke framover i tid – til den tidsepoken som ofte bare kalles nær fortid, puslet folk med mye rart. Før Spotify og sånne ting hendte det blant annet ofte at man brukte å brenne favorittmusikken sin selv på egne cd’er.

Er man heldig kan man fortsatt komme over en del slike, stuet bort i kroker og kriker i norske hjem …

Skulle du ha noen sånne – uten spesielt verneverdig innhold, kan de med enkle grep forvandles til noe helt nytt og annerledes – som hjerter.

Nå er muligens ikke dette den raskeste måten å skaffe seg noen fine, små hjerter på, men det er definitivt en av de morsomste.

Når de er ferdige ser det akkurat ut som om de er lagd av glass.

hjerter av gamle cd'er

Slik forvandler du gammal musikk til nye hjerter:

  • Skrap ren den siden av cd’en som er belagt med farge, sånn at overflaten blir gjennomsiktig. Bruk en glass-skrape eller en skarp kniv.
  • Deretter tegner du opp og klipper ut hjerter i to og to like eksemplarer.
  • Mal den ene siden på et av hjertene med hobbymaling e.l. og legg det andre hjertet oppå (som en sandwich).
  • Dekk bunnen på en langpanne med en bit aluminiumsfolie og legg hjertene på denne med litt avstand imellom.
  • Varm stekeovnen til ca. 225 grader og stek hjertene til de har smeltet ordentlig sammen. Det går ganske fort, så følg med og ta dem ut så snart de ser ferdige ut.

Hvis du vil lage hull i hjertene for å kunne henge dem opp, må dette gjøres relativt raskt. Når de er kalde blir de så godt som ugjennomtrengelige.

hjerter av gamle cd'er

Det går å prøve å lage disse med andre cd’er enn hjemmebrente også, men erfaringsvis kan de som er ferdiginnspilte være vanskelig å få skrapt rene.

hjerter av cd'er

Kjærleik og ståltråd

Det er et eller annet med ståltråd …

Jeg klarer sjelden å gå forbi en bunt hvis jeg finner en i butikken, for ståltråd er nyttig til veldig mye. I tillegg fins det så mange ulike typer og farger av den – og jeg syns egentlig alltid at jeg trenger alle jeg finner.

Utfordringen med ståltråd er at samme hvor snill uskyldig den kan se ut, så har den på en måte sin egen vilje, og ganske ofte vil den ikke det samme som det jeg vil. Noen ganger kan den rett og slett være ganske vrien å kontrollere. Den vrir og vrenger på seg – og innimellom stikker den.

Jeg har sloss mye med ståltråd i tia.

Likevel syns jeg det er et kult materiale – og av og til kan det være morsomt med en liten fight. Det er riktignok ikke bestandig det er jeg som går av med seieren

Så jeg har kasta en del ståltråd i tia også …

Det beste tipset jeg har når det gjelder å jobbe med ståltråd er å legge perfeksjonismen på hylla for et øyeblikk og blåse i om sluttresultatet ikke nødvendigvis blir nøyaktig sånn som forventet. For jeg tenker at alt ikke trenger å være så forbaska strøkent hele tiden for å være fint. Man kan heller bare kalle det rustikt.

Hjerter av ståltråd og neglelakk

En av favoritt- ståltrådene mine for øyeblikket er en sølvfarget, tynn og faktisk overraskende føyelig sak.

ståltråd

Fordi den er ganske myk, egner den seg best til mindre ting, som for eksempel noen bittesmå hjerter av neglelakk. Det blir ikke store greiene, men de er veldig søte likevel.

hjerter av neglelakk

For å lage disse trenger du tynn ståltråd, en avbitertang og neglelakk.

Begynn med å forme et lite hjerte av ståltråden, omtrent sånn som dette:

hjerter av ståltråd og neglelakk

Dra kosten med neglelakk forsiktig over hjertet slik at lakken danner en hinne.

Det kan være litt vrient å få til å før du får dreisen på det, men ikke gi opp.

Jo bredere kost og mindre hjerte – jo enklere er det.

Sørg for å ha noe å plassere hjertene i etter hvert som de er ferdige, sånn at de kan stå og tørke før du bruker dem til det du har lyst til.

Jeg brukte mine til litt forskjellig.

hjerter av ståltråd og neglelakk
Litt slik …
hjerter av ståltråd og neglelakk
… og litt sånn.

Og restene brukte jeg opp på en liten «kjærlighetsbusk» til Drømmeprinzen. Det syns jeg han fortjener – ikke minst fordi han aldri klager når jeg søpler rundt i huset hans med alle de pågående prosjektene mine.

hjerter av ståltråd og neglelakk

Hjerter med trekuler

Etter å ha fortatt en liten vareopptelling innså jeg at det ikke bare er ståltråd jeg er svak for, men trekuler også.

trekuler

Jeg elsker trekuler, men det var på høy tid å få brukt noen av dem til noe fornuftig i stedet for å bare ha dem liggende og skrangle.

Resultatet ble et par kulehjerter, som jeg i grunnen syns ble ganske – kule.

hjerter av trekuler

Den største har fått status som blomstervase, med en liten flaske hengende i midten.

hjerte av trekuler

Det minste har null nytteverdi, men jeg syns de kler hverandre.

Til større ting som dette, trengs det ganske stiv og sterk ståltråd i to like lange lengder.

For å få disse hjertene til å stå oppreist, er det nødvendig å lage en slags stabil fot til dem, og fordi jeg er en utålmodig sjel, støpte jeg dem av gips. Det tørker velsignet fort. Det går fint med betong også, men det tar lenger tid.

Til å støpe foten har jeg brukt et passelig stort papprør som jeg har fylt opp med et par cm med gips.

De to ståltrådene puttes inntil hverandre ned i gipsen før den stivner.

Når denne er tørr fjernes pappen, og deretter er det bare å begynne å tre på kuler. Etter litt prøving og feiling kom jeg fram til at det funka mest å starte med å tre begge trådene gjennom samme kule, før man fortsetter å fylle på med likt antall på hver av ståltrådene. Deretter bøyes hele greia til i hjertefasong, og avslutningsvis tres begge ståltrådene gjennom samme trekule igjen. Denne fylles med litt lim, sånn at alt holder seg på plass.

hjerte av trekuler

Papirhjerter

papirhjerter

Hvis du har litt fint papir liggende, er det fort gjort å mekke noen dekorative hjerter av det – som du for eksempel kan henge opp på en kvist.

Og slik gjør du det:

Klipp ut ti eller gjerne noen flere like hjerter av papir.

papirhjerter

Brett alle dobbelt midt på og stable dem oppå hverandre.

hjerter av papir

Sy sammen med en søm langs midtlinjen.

hjerte av papir

Fordi det er ganske tungt å få nåla gjennom så mange lag med papir, kan det lønne seg å stikke hull med en tegnestift e.l. før du syr. Lag et oppheng på toppen og brett ut sånn at hjertet får en fin og jevn form rundt hele.

hjerte av papir

Vil du ha litt ekstra pynt, kan du jo klinke til med en liten trekule nederst helt til slutt.

Og med dette ønsker jeg samtlige mammaer, kjærester, bolleelskere og absolutt alle andre en fortsatt fin februar måned!

Papirstjerner – fort gjort i en fei!

papirstjerner

Nå er jeg glad for at det snart er jul, for nå er jeg i grunnen helt klar for litt god, gammaldags julelatskap. Dessuten begynner det å bli farlig fullt av stjerner her i huset.
Siden det er lille julaften i dag, regner jeg med at det meste er i ferd med å falle på plass for de aller fleste nå.
Hvis ikke, så begynner det faktisk å haste bittelittegranne, men ikke no’ stress, for skulle du fortsatt mangle litt julepynt, så rekker du fint å lage noen superraske stjerner, sånn helt i siste liten.
Brettede papirstjerner var en av fjorårets virkelig store julefavoritter. Nå har jeg sant og si ikke fulgt så nøye med på hva som rører seg julepyntens motehimmel i år, så det er godt mulig at disse er sååå 2019, men det er i så fall ingen verdens ting å bry seg om. 2019 var et bra år. Dessuten handler julepynt mer om tradisjoner enn om mote, og papirstjerner er akkurat like fint hver eneste jul.
Disse er som sagt kjappe og enkle å mekke i full fart, og du kan lage dem så store eller små du vil. Det eneste du må tenke på er at lengden på papiret må være minst det dobbelte av bredden.
Har du det på plass er resten plankekjøring.
Brett hele arket som et trekkspill.

papirstjerne


Brett det midt på og knytt en hyssing rundt.

papirstjerne


Skråklipp deretter hjørnene ytterst, og vil du ha litt mer mønster, klipper du ut dette også.
Fold ut stjernen og lim den sammen på hver side.

papirstjerner



Fordi jeg som jeg har nevnt før, begynte med stjerneproduksjon allerede i oktober, da jeg fortsatt levde i den villfarelsen at jeg hadde et hav av tid til alt jeg hadde lyst til å rekke før jul, så tok det litt av med disse papirstjernene, fordi de var så morsomme å lage. Dermed endte jeg opp med en hel bunch av dem.
Så da gjorde jeg som jeg bruker å gjøre når jeg har produsert noe i større mengder enn det som er fornuftig – jeg samlet de fleste av dem på en passende pinne. Det ble en relativt stor installasjon ut av det, som jeg ikke ante hvor jeg skulle finne en plass til.

papirstjerner

Det er imidlertid akkurat i sånne tilfeller det viser seg å være utrolig fint å ha barnebarn. De vil nemlig ha alt – også sånne ting man ikke klarer å få gitt bort til mødrene deres. Problem løst!

Ha en vakker lille julaften, og tusen takk for at du leser!💖






Til Elise. Mvh. fra Såffie!

I stua til bestemor sto det i sin tid et lite hvitmalt orgel. Før små barnebarn vokste opp og fant ut at det kunne presses lyder ut av det hvis en pumpet hardt og fort nok på pedalene, tror jeg aldri det hadde noe annet formål enn å være et slags oppbevaringssted for potteplanter og nips. Mest sannsynlig var det like ustemt som pianoet vi hadde stående i vår egen stue, bare litt mer hest og lavmælt. Hvorfor vi i det hele tatt hadde et piano i huset aner jeg ikke, for hverken mamma eller pappa kunne spille på det, men det sto nå der og fylte opp en krok i stua. En eller annen gang i løpet av barndommen vår fikk det en real makeover med mørkegrønn, skinnende blank, evigvarende, garantert ikke miljøvennlig maling, sånn at det tok seg godt ut sammen med alt det brune og oransje i resten av interiøret, men stemt ble det aldri.

For en tonedøv unge spilte det ingen rolle hva slags farge det var på pianoet, eller om både det og bestemors lille orgel manglet både litt svart og litt hvitt på noen av tangentene eller en og annen tone også for den saks skyld,- lyd ble det! Med seks unger i huset, som sikkert sjelden rundet hjørnet på det pianoet uten å slenge ut en arm og brenne av en kjapp skala eller tre i forbifarten, er det et mirakel i seg selv at mamma ikke kastet det ut av huset under et eller annet moderlig raseriutbrudd allerede på tidlig sekstitall, men tyngden på en slik sak kan ha vært en medvirkende årsak. Det er ingen impulshandling å kaste et piano ut av huset, samme hvor sint man blir.

Ulyder og frynsete tangenter eller ei, etter litt prøving og feiling lærte jeg meg med iherdig pedalpumping å presse «Lover Herren» ut av orgelet til bestemor med en finger. Det var salmer det gikk i, noe som nok hadde sin naturlige forklaring i all salmevers-puggingen vi måtte gjennom på skolen – i kombinasjon med at det sto en diger utgave av «Landstads salmebok» pent parkert på notehylla. De spinkle musikkferdighetene mine må på en eller annen måte ha gitt bestefar noen ideer. Hva tanken var, vet jeg ikke, men han hadde av og til noen drømmer for oss som vi ikke nødvendigvis delte. Kanskje så han på meg som en mulig arvtager til Kjell Bekkelund, eller muligens tenkte han bare at det kunne vært fint med litt orgel-akkompagnement når alle de gamle damene til bestemor sang salmer med skjelvende stemmer på kvinnemøtene som stadig fant sted under hans tak. Uansett troppet han en dag opp på kjøkkenet vårt og erklærte at hvis jeg ville ta pianotimer, så skulle han betale for dem!
Jeg kan formelig forestille meg at mamma i hui og hast sendte en bønn opp til høyere makter og i taus avmakt tryglet om at jeg skulle blånekte, Mammaer ser nemlig ikke bestandig på slike innspill fra velmenende besteforeldre som et raust tilbud. Derimot ser de av og til på det bare som en ekstra topping på en allerede fullsatt timeplan. Mødre vet at enhver form for musikalsk barneaktivitet et stykke fra hjemmet vil medføre ekstra kjøring og henting, i tillegg til å måtte lide seg gjennom timevis med maltraktering av klaverstykker på hjemmefronten. Og ikke å forglemme,-  forventet frammøte på elevaftener minst et par ganger i året, der man med påtvunget entusiasme, ikke bare må se sin egen unge snuble i tangentene, men også applaudere seg gjennom timevis med enda flere unoter fra alle de andre potensielle vidunderbarna i bygda. I tillegg visste min mamma at bestefar hadde en lei tendens til å glemme sine økonomiske lovnader etter en tid, og dermed kunne dette på litt sikt komme til å svi i lommeboka også og ikke bare i ørene. Det er imidlertid først når man blir mamma selv at man begynner å forstå seg på sånt, så der og da syntes jeg det hørtes ut som en brukbar ide.

Det gikk veldig fort over.

Jeg tror jeg så for meg inni hodet mitt at jeg bare skulle avlegge noen kjappe besøk hos «Spilledama», som pianolæreren min raskt ble døpt til, og så ville jeg komme ut i den andre enden som familiens fiks ferdige musikalske stjerneskudd. Jeg var rett og slett ikke klar over at det skulle så mye øving til for å bli god, og jeg var heller ikke forberedt på at det var involvert hjemmelekser..
Spilledama ønsket meg smilende velkommen med et plettfritt piano uten slark i en eneste tangent, men et piano uten ulyder gjorde ikke noen nevneverdig forskjell i mine ører og lekser var lekser..  Akkurat som med skolearbeid var det noe som kom helt nederst på listen over nødvendig tidsfordriv. Det ble som regel med ti minutters krampeøving tett før avgang til neste time.

Etter et par pianotimer syntes jeg hele greia var drit kjedelig, men etter mye strev og dyrekjøpt undervisning klarte jeg omsider å få øvd inn noen muntre, tyske låter, som gikk i skikkelig hoppsa-takt og formelig oste av skummende seidler, lederhosen og en real oktoberfest. Jeg likte disse melodiene, – det var takt, rytme, fest og glede i dem, men allerede den gangen så jeg for meg at det på en måte må ha vært pianospillernes form for dansebandmusikk. Det var relativt enkel moro uten det høykulturelle preget som en ekte pianist var forventet å skulle prestere, og disse tankene la en viss demper på entusiasmen.

Ganske sikker på at komponisten må ha fått i seg litt for mye schnaps,- har aldri sett sånne noter før…

Det hersker ingen tvil om at jeg hadde en utrolig slakk læringskurve. Denne var forøvrig helt synkron med motivasjonen, og ettersom tiden gikk senket jeg gradvis kravene til egen musikkariere til laveste nivå. Jeg hadde likevel fortsatt et spinkelt mål,- jeg ville kunne spille «Til Elise». De som var litt gode, spilte «Til Elise» alle som en, og det var ikke til å komme fra at det var mer stil over Beethoven enn over de enkle melodiene mine. Det ble imidlertid en lang og tornefull vei å gå gjennom diverse notehefter før jeg nådde det målet, og da jeg til slutt endelig var der – var det faktisk for sent.

Jeg innbiller meg at det til syvende og sist var storebror som reddet meg, fordi de voksne fikk et sammenligningsgrunnlag da han også begynte å ta pianotimer. Av praktiske årsaker hadde vi timer samtidig, og da han kom på banen, skjønte jeg at jeg hadde tapt. Han tok meg egentlig igjen allerede fra første stund, og ga Spilledama gnisten og gløden tilbake med å prestere å klunke fram fine melodier uten å kunne en eneste note. Deretter imponerte han glatt på den første elevaftenen sin med å spille et stykke han hadde laget selv. Ikke skjønte jeg hvordan han fikk det til, men jeg så på det som en gylden mulighet til å overlate til ham å redde familiens musikalske ære.

Omsider innså heldigvis også resten av slekta at det aldri kom til å bli noen pianist av meg, og det ble ymtet innpå om at jeg kanskje hadde lyst til å slutte..? Når jeg tenker tilbake på det nå, så lurer jeg av og til litt på hvorfor jeg ikke rett og slett kom på denne supergode ideen selv mye tidligere, og sparte både meg selv og lommeboka til bestefar – eller mamma og pappa for mye unødvendig lidelse..
En av de lykkeligste dagene i barndommen, var uansett den dagen jeg ble befridd fra pianotimenes tunge byrde, selv om jeg på det tidspunktet faktisk hadde kreket meg omtrent halvveis inn i «Til Elise». Jeg er sikker på at det var en like stor lykkedag for Spilledama, selv om hun la ansiktet i korrekt sørgmodige former og prøvde å late som om hun kom til å savne meg. Er det noen som fortjener cred her i verden, så er det Spilledama! Jeg må ha vært en prøvelse, men jeg kan ikke huske at hun særlig ofte viste de helt store tegnene til frustrasjon og oppgitthet. Jeg var svært glad for å kunne gi et lite bidrag tilbake til henne som takk for hjelpen, – i form av en skikkelig flink storebror som kunne spille på gehør!
Lykkelig som en frigitt straffange omfavnet jeg den nyvunne friheten og vandret ut i verden uten å se meg tilbake en eneste gang.

Storebror spiller og synger den dag i dag til stor jubel og applaus på fester både her og der, og en gang jeg husker det skal jeg spørre ham om han har lært seg noter i årenes løp.

Det eneste jeg har å varte opp med på den musikalske arena er halvparten av «Til Elise» og et par muntre melodier som selv den mest joviale tyroler langt nedi den femte  halvliteren neppe ville tatt av seg hatten for.

Det er forresten ikke helt sant,- forrige gang jeg prøvde hadde jeg sannelig glemt det lille jeg en gang kunne også …

Det er nå engang sånn det er her i livet, at alle er utstyrt med litt forskjellige evner. Broren min er flink til å spille og jeg er flink til å ikke gjøre det. Derimot liker jeg å prøve andre ting, så for en tid tilbake kjøpte jeg meg en hel bunke med gamle notehefter i en bruktbutikk bare for å se om de kunne brukes til noe annet enn musikk.

gamle notehefter

Og det kunne de jo. De kan bli til mye rart de – dersom man mangler skrupler og har hjerte til å klippe dem i stykker.

Mendelssohn og Beethoven ville muligens snudd seg i graven hvis de hadde sett hvordan jeg har herpet verkene deres, men trøsten får være at de fikk langt hardere medfart i løpet av min korte karriere som pianist.

Beethoven
Hvis blikk kunne drepe…

Dersom du har noen gamle notehefter som bare ligger og støver ned,- her er noen tips til enkelt stæsj du kan lage av dem:

Heng Strauss på juletreet
Det går fort til jul nå, så det kan være like greit å begynne å tenke på julepynt først som sist. Med et noteark, en trekule og litt hyssing kan du brette en enkel papirengel som pynter opp på juletreet.

engel av gamle noteark

Del et noteark i to, brett hver av delene sammen i trekkspillform og bøy ned den øverste delen til vinger.

Lim de to delene sammen med en passe lang hyssingbit mellom. Lim vingene inntil kroppen. Til slutt festes trekulen ned på hyssingen og limes fast, sånn at det holder seg på plass.

 

La Mozart få stjernestatus

stjerner av gamle noteark

En veldig enkel julekrans av tynn ståltråd og stjerner kan du lage sånn: Kutt til 3 like lange ståltråder og klipp ut noen doble papirstjerner som limes rundt hver av trådene i litt sånn tilfeldig uorden. Vikle ståltrådene løst rundt hverandre og fest dem sammen på toppen. Lim en stjerne over skjøten, så den ikke syns.

krans med papirstjerner
Kanskje ikke akkurat vakker – mer litt sånn slomsete kul..

 

Pakk inn gavene med Beethoven

pakk inn gavene med gamle noteark
Noteark er også finfint å bruke til å pakke inn små gaver.

 

Dekk bordet med Mendelssohn

noteark som dekkebrikker
Noteark funker til mangt og mye,- også som dekkebrikker på festbordet


… eller lag en gammeldags poster av en fin forside.

poster av gammelt notehefte

Mange gamle notehefter har dekorative forsider som kan være verdt å vise fram. Med et par trepinner og litt hyssing kan du henge dem opp på veggen, – over pianoet f.eks… Fordi gammelt papir ofte er  nokså skjørt, har jeg gitt overflaten på det et strøk med matt klarlakk først. Deretter er det bare å lime fast en pinne øverst og en pinne nederst og feste en hyssing til oppheng på toppen.

Og da var det sannelig plutselig hælja igjen, så ha en strålende fin weekend og tusen takk for at du leser!

 

 

Loppislykke for en femmer

gamle servietter

Det er ingen steder du kan få tak i mer spennende, billig skrot som du ikke visste at du trengte enn på loppemarkeder. Av og til kan du faktisk gjøre litt av et kupp for bare fem kroner, og hva får du egentlig kjøpt for en femmer andre plasser i våre dager? Denne gangen fikk jeg med meg et ubetalelig stykke historie i form av en herlig liten skatt!
Det er jo ikke bestandig skatter ligger nedgravd i en jernbeslått eikekiste i hvit korallsand på ei øde øy i Karibien. Noen ganger befinner de seg rett og slett i en sliten pappeske fra Alf Bjercke, merket KNUT under et bord i en gymsal.

Og det er ikke alltid skatter består av gullmynter og glitrende edelstener heller,- av og til kommer de ganske enkelt i form av tynt, skjørt papir som bærer et umiskjennelig preg av akkurat passe fjern fortid – og har en kraftig eim av gammalt kott. Begravd under en topping av glorete, stygge juleservietter i esken til Knut fant jeg noe skikkelig kult,- en eller annens store serviettsamling fra seksti-søttitallet!

Nesten alle jentene jeg kjente samlet på servietter da vi gikk på barneskolen. Jeg prøvde jeg også, mest fordi det lissom hørte med, men jeg fikk aldri helt dreisen på det. Problemet var nok mest at jeg ikke helt klarte å se meningen i å ha en pappeske full av papirflak som man ikke kunne bruke til noe annet enn å se på. Eller bytte med andre. Så jeg hadde vel aldri mer enn maks en 3-4 stk. på det meste og kom aldri i en posisjon som gjorde meg attraktiv i serviettsamler-miljøet.
Nå derimot – er jeg superglad for at andre tok seg bryet, enten det var Knut eller noen som bare hadde rappa esken hans. For det er så utrolig mye god retro-historie i denne bunken, og jeg er ganske sikker på at den har stått helt urørt siden den ble parkert for godt en gang for ganske lenge siden.
Inntil jeg begynte å rote rundt og lage kaos i herlighetene, lå alt vakkert stablet og omhyggelig sortert i ulike kategorier, og jeg fikk meg en heidundrende tidsreise og en hel ettermiddag i nostalgi-paradis. Samme hvem det er som har eid disse serviettene, så er det noen som har levd barndommen sin i samme tidsepoke som meg selv, og uansett oppvekstmiljø og ståsted, så vil det alltid være fellesnevnere og man finner igjen mange av sine egne minner i en vilt fremmeds historie,- en historie fortalt med gamle servietter…

Så da var det duket for mimrestund igjen da…

Den nyervervede pappesken min rommer pust fra ei tid da mange ting var ganske annerledes enn nå, og den vekker til live minner om ting jeg husker – og noen jeg hadde glemt at jeg husket…

Jeg husker bilturer og cafeer med respatexbord og Kroneis til ei krone. Og softis-pause på Nebbenes med mormor og morfar på tur til eller fra Hedemarken.

gamle servietter

Det var en tid uten reklame på tv – eller tv i det hele tatt, og reklamebransjen gikk andre veier for å få budskapet sitt ut til folket.

 

Det var den gangen vi lekte cowboy og indianere i skauen – med kruttlapp-pistoler, ladd med røde remser med krutt som alltid tok slutt for tidlig. At folk blir plaffa ned på åpen gate er forøvrig neppe helt innafor som motiv på servietter lenger, men som bilde på veggen i furtebua til en etterhvert nokså tilårskommen cowboy kan det muligens funke fortsatt..

bilde av retroserviett
Ville vesten er ikke som før…

 

Det var misjonsmøter – med misjonærer som var hjemme på perm og fortalte i det vide og brede om livet på Madagaskar, og kanskje til og med viste lysbilder av misjonsstasjonene sine – som så omtrent sånn ut alle sammen:

 

 

retro påskeservietter

Det var påskeferier i den lille røde og hvite SMV’n vår med pølsegrilling og bål. Jeg husker også lykken over å finne den første hestehoven om våren – og vektløsheten på bena den aller første gangen vi endelig fikk lov å bytte ut tunge vinterstøvler med lette, små sommersko.

Og jeg husker alle barndommens juler, da «væla var et hus med fire vegger og saligheta var et bessmorfang»,- og jeg brukte å drøye ventetiden med å produsere utallige tegninger med favorittmotivet mitt – stearinlys og grankvister,- en interesse det later til at jeg delte med serviettindustrien..

retro juleservietter

 

Jeg husker bursdagsselskaper hos klassevenninner,- og kanskje aller best mitt eget i 1. klasse, da jeg på impuls hadde invitert jentene i klassen + et par andre som også hadde lyst til å komme, men glemte hele greia og mamma fikk panikk da dattera til presten plutselig ringte utpå formiddagen og lurte på når selskapet begynte.

 

Jeg husker safta til bestemor som hadde mugg på toppen og vi syns smakte som vin, selv om vi ikke hadde den ringeste anelse om hvordan vin skulle smake. Nå i ettertid vet jeg at det i hvert fall ikke var nevneverdig Amarone-preg over den.

Jeg husker at mamma og pappa tok oss med på sirkus en gang og gikk på en økonomisk smell fordi de hadde så mange unger og ikke hadde sjekka billettprisene på forhånd. Den minste broren vår tissa i buksa og vi andre venta på at elefantene skulle innta manesjen.

Og jeg husker alle de kule fargekombinasjonene og mønstrene som fantes på ting før alt forsvant i ei smørje av oransje og brunt en eller annen gang utpå søttitallet.

Retroservietter er forresten superkule å bruke som dekor på tomme blikkbokser dersom du skulle trenge noen nye potter til retro-potteplantene dine.

Eller du kan lage en helt unik, liten gave-eske av den ganske ordinære esken som den nye mobilen din lå i en gang

 

 

Og sist – men ikke minst, så har vi selvsagt alle blomster-serviettene da, som kanskje var de peneste av alle og  formelig oser av møblerte hjem, selskapeligheter, kaffeslabberaser, skramling med skjøre kaffekopper –  og litt av gamle damer. Og små jenter med sans for vakre ting.

 

I motsetning til dengang da, har jeg null problemer med å se nytteverdien i en sånn serviettsamling i dag, men jeg syns fortsatt ikke det er noen vits i å stue dem bort i en eske,for de er jo så fine og fortjener å bli sett! Derfor fant jeg fram decoupache-limet og klippet og limte litt underveis i mimreøkta. For med decoupache-lim og servietter, gamle eller nye, kan du enkelt og rimelig pimpe opp både det ene og det andre, eller rett og slett lage noe helt nytt!

Til bildene har jeg brukt noen rimelige, små lerretsrammer og boksene har jeg tradisjonen tro tatt vare på etterhvert som innholdet har blitt fortært.
Og fortsatt har jeg en hel eske full av gamle servietter til framtidige prosjekter,- du preker om å få mye glede for en femmer!

En strålende fin dag til DEG, og takk for at du leser!

 

Slips, gjenbruk og hårreisende barndomsminner

 

 

Det skjedde mye rart på sekstitallet, ikke minst på motefronten. Vi fikk nye hårete helter – fra gutta i Beatles med skammelig lang lugg til den engelske modellen Twiggy som skranglet seg på tynne bein over catwalken med minst like oppsiktsvekkende kort guttesveis. Fordi mamma og pappa var flinke til å følge med i tia, skulle slike hårreisende motestunt ute i den store verden raskt komme til å få ringvirkninger langt inn i heimen.
Vi gikk aldri til frisøren. I likhet med det meste annet var det mamma som fikset den biffen. Hun tauet oss inn etter behov, plasserte oss på en stol midt på kjøkkengulvet og ga oss en omgang med saksa enten vi ville eller ikke. Hun var en racer på rette pannelugger og frisyrer som nok etter alle solemerker av og til må ha vært mer inspirert av plastbollene i kjøkkenskapet enn av hårprakten til engelske popstjerner. Selv om vi hadde stor frihet ellers i hverdagen, var det på ingen måte ensbetydende med å ha råderett over egne hoder. Det fantes ikke rom for protester og det lureste vi kunne gjøre var å sitte dørgende stille for å unngå for mange feilskjær.
Det beste ordet mammaer vet om er praktisk, og en dag fant vår mamma ut at det ville være fryktelig praktisk å klippe kort guttefrisyre på alle jentene sine. Fra å være en søt sjuåring med halvlangt hår og ei diger sløyfe på toppen, ble jeg over natta forvandlet til en snauklipt åtteåring, fortsatt ganske søt, men uten mulighet for å finne feste til så mye som en liten hårspenne.

sekstitallsunger

Når jeg kikker på gamle familiebilder fra den tiden, så ser jeg at hun må ha feid over hele ungeflokken i samme jafs, – vi er temmelig identisk snauklipte hele gjengen, jenter som gutter. Det er riktignok litt mer luft og fylde i sveisen til den nest yngste, men det skyldes bare at håret hennes var som resten av ungen,- helt umulig å temme. Jeg ser også at jeg tross alt kom heldigere ut enn lillesøster, både når det gjelder frisyre og skjørtelengde…
Selvfølgelig er det veldig praktisk med kort hår, særlig på ungene til en seksbarnsmor med mer enn nok annet å henge fingrene i enn nisseknuter og sløyfeknyting. Det var bare det at det ga alle de tre nyblevne guttejentene hennes fikse ideer som skulle vise seg å slå ut på de underligste måter. Vi brydde oss ikke om hva som var hipt og kult, vi bodde i Degernes og det var uansett ikke stedet der fashion var det som sto i høysetet. Vi ville bare ha langt hår, og jo kortere mamma klipte oss, jo lenger ønsket vi at det skulle være.
Det vi ikke hadde av selvråderett over egne topplokk, tok vi imidlertid igjen i kreative løsninger.
Småsøstrene mine begynte å eksperimenter med skjerf. Ikke for å skjule sine snauklipte hoder, men som en form for parykk-substitutt. Årtier før debatten om muslimske hodeplagg ble et hett tema her i landet vandret de rundt på gården vår med lange skjerf som hang over hodet og ned på begge sider og lot som om det var langt hår. Fantasi er en vidunderlig ting, men selv i små jentehoder strakk den i dette tilfellet ikke til. De var skjønt enige om at det var vanskelig å få den rette look’en med rutete eller grønt hår som ikke hang helt sammen med de rette panneluggene deres, hverken når det gjaldt farge eller mønster. Og samme hvor langt det var på sidene, så var det ingen verdens ting bak.
Selv levde jeg i min egen lille verden og bedrev mye av tiden med å beundre måten de store jentene i skolegården gjorde et kast med hodet for å slenge det lange håret sitt vekk fra ansiktet på. Dette så bare så utrolig kult ut, derfor begynte jeg å gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde så mye som et lite fjon å slenge hverken den ene eller den andre veien.
Det kjente utsagnet som de fleste unger har fått høre en eller annen gang opp gjennom barndommen: » Ikke hold på sånn,- du kan bli sånn!», skulle raskt vise seg å stemme på en prikk. Slik hodeslenging er nemlig fryktelig vanedannende. På en måte kan det sammenlignes med å røyking,- du begynner fordi det er tøft, men plutselig en dag sitter du i saksa og klarer ikke å slutte igjen. Fra å være en uskyldig liten tulleting, gled det gradvis over til å bli en uvane som hodet mitt jevnlig utførte helt på egenhånd, uten at jeg behøvde å ofre det en tanke. Hadde jeg hatt det lange håret jeg drømte om, ville sikkert ingen ha reagert på bevegelsen i det hele tatt, men siden det glimret så til de grader med sitt fravær, ble det i stedet svært synlig.
Det plaget ikke meg, i hvert fall ikke før de voksne begynte å stille spørsmål om saken. Jeg skjønte imidlertid at jeg umulig kunne ha forventet noen forståelse fra dem dersom jeg hadde prøvd å forklare at når man går rundt og gjør et kast med hodet x antall ganger i minuttet, så er det bare for at det lange håret man ikke har ikke skal kile en i ansiktet. Derfor holdt jeg kjeft om det, og det begynte etterhvert å bygge seg opp en viss bekymring i de voksnes rekker.
En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle til en eller annen slags form  for skolepsykolog, noe jeg på ingen måte hadde noe imot. Jeg bare nøt å være mottager av oppmerksomhet fra offentlig hold og solte meg i glansen over å være litt spesiell. Det ble på en måte mine 15 minutter i rampelyset i løpet av barneskoletiden og jeg skrøt uhemmet av det til alle jeg så. Jeg kan huske at han stilte mange spørsmål og ba meg tegne noen tegninger, og det var det. Hva slags tilbakemeldinger han ga fikk jeg aldri vite, men jeg regner med at jeg ble friskmeldt momentant, for saken ble lagt død.
Først mange år senere fortalte bestefar meg at bakgrunnen for denne oppstandelsen var at de voksne var redd for at jeg led av en hjernesykdom som kalles St. Veitsdans,- en lidelse som bl.a. fører til ufrivillige rykninger, hukommelsesvikt og det som verre er. Et raskt lite googlesøk i nåtid viser at dette på ingen måte er noen trivelig sykdom. Derfor er jeg sjeleglad for at jeg slapp å ødelegge barndommen min med å dele de voksnes bekymring på dette området, og i stedet i lykkelig uvitenhet kunne fortsette med mitt,-  like hoderystende som før over datidens hårmoter, men for øvrig fullstendig fornøyd med tingenes tilstand.


 

Det fins gaver som er kjempemorsomme å få, sånn som f.eks. en splitter ny symaskin, og det fins skikkelig kjedelige gaver,- sånn som slips.
Det kule er at dersom man slår sammen disse to tingene, så ryker glatt den gamle matteregelen om at pluss og minus blir minus, og du kan ende opp med et aldeles positivt sluttresultat! Vi snakker Drømmeprinzens gamle, italienske silkeslips – lemlestet av ei god stoffsaks og gjenfødt som noe helt nytt og mye kulere av en Singer Confidence,- nemlig snasen hårstæsj for våryre småfrøkner i alle aldre! For det er jo alltid morsomt med noe nytt å pynte seg med nå som det drar seg mot sommer. Og av og til er det greit å få ryddet litt i klesskapet også.

slips

Det begynte med at Drømmeprinzen foretok en utrenskning i det store arsenalet han hadde av gamle slips og tilbød meg en hel bærepose full av overskuddsmateriell i all verdens spraglete varianter. Han tenkte bedre plass – og jeg tenkte gjenbruk.

Og katta tenkte ny seng…

 

Når du plutselig oppdager at gartneren har finni igjen det gamle skinnslipset sitt i haugen han ga bort og muligens ikke føler seg helt klar til å gi slipp likevel…

 

Med tanke på stoffmengden som fins i et slips, får det nødvendigvis ikke blitt de helt store kreasjonene ut av dem, men når du får sprettet dem opp og brettet dem ut, blir det likevel mer enn det ser ut til, og det holder fint til å lage en hårstrikk ala dette:

hå

Eller  til et hårbånd som dette:

hårbånd av

 

Siden det er forskjell på slips, både i lengde og bredde, blir målene på de ulike tingene litt sånn omtrentlig, det kan variere ganske mye hvor mye det er mulig å få presset ut av hvert enkelt.

Slik lager du hårbånd:

Hårbåndet har myk, bøyelig ståltråd inni og er derfor enkelt å forme som du vil uten å behøve å knytte det. Du trenger et ganske langt og bredt slips for å få nok stoff til det,  men det er jo ingenting i veien for å sy det av noe annet heller.

Klipp ut to like lengder på ca 80 ganger 7 cm, eller i den lengden og bredden som slipset tillater og skråklipp i hver ende. Sy sammen fra vrangen, men la det være igjen en liten åpning sånn at du får tredd inn ståltråden, som kuttes i samme lengde som hårbåndet.

hårbånd av slips

Lag en liten bøy i hver ende på den, så den ikke stikker hull i stoffet, sett den på plass og sy igjen åpningen for hånd.

Snilleste modellen med et hav av tålmodighet. Endelig kom det hue til nytte!

 

Hårstrikker,
eller scrunchies som de også kalles, kan du sy enkelt selv. Dersom du pynter dem med en sløyfe i tillegg blir de ekstra fine.

 

hårstrikk av gammelt slips

Sløyfen er forøvrig løs, så den kan taes av og på ettersom du vil.

Slik gjør du:

Det er lurt å bruke den bredeste, nedre delen av slipset til sløyfen, så du er sikker på at du har nok stoff til den. Til denne klipper du ut to like stykker som ser omtrent sånn ut:

Sløyfen syes sammen fra vrangen nesten hele veien rundt, men spar en liten åpning midt på så du får vrengt den. Deretter syr du igjen resten og gir den en runde med strykejernet.

 

Til selve strikken klippes to like stykker på 6 ganger 45 cm. Legg disse rette mot rette og sy sammen langsidene. Vreng stykket og tre gjennom en strikk som måler ca. 18 cm. Jeg har brukt vanlig buksestrikk. Sy sammen denne først, deretter bretter du inn kantene på hver side og syr dem sammen i hverandre for hånd.

hårbånd av slips

 

hårstrikker av gamle slips

 

Da  ønsker jeg deg en strålende fin dag her fra slipshaugen, enten du har mye eller lite hår, og tusen takk for at du leser!

 

Hvis du skulle trenge en kurv eller fem…

kurver av gjenbruksmaterialer

Vet du hva utdaterte ledninger, gamle blader og aviser, slitne stretchlaken  og sånne fleecetepper som NSB deler ut til trengende på nattoget til Bergen har til felles? Alt sammen kan bli til fine kurver! Og noen flere  kurver har man jo alltid bruk for. Bare plasser dem strategisk rundt omkring i huset og se hvor lang tid det går før de blir fylt opp med sånne duppeditter som du lissom ikke har noe annet sted å gjøre av i farten. Hvis du ikke, i motsetning til meg, har total orden i sysakene da. Noen lystbetonte, kreative gjøremål er uansett ikke å forakte nå som kveldene blir stadig lengre og mørkere og en og annen regnværsdag i blant gjør det koselig å holde på med inne-ting vel?
Disse kurvene er morsomme å lage. Dessuten er de tipp topp gjenbruk, og selv for en litt sånn miljøbevisst light – dame som meg, som drar i hus den ene plast-bæreposen etter den andre og til og med slomser litt med kildesorteringen i ny og ne, så er det få ting som føles mer tilfredsstillende enn å få skviset noen kule saker ut av sånt ruskrask som bare ligger der til ingen nytte i påvente av en eller annen framtidig ryddesjau. Denne gangen ble det altså kurver i ulike varianter i stedet for rydding og kasting. Det blir selvsagt ikke så mye mer orden i huset av slike aktiviteter, men du får jo i det minste noe å ha tingene dine i….

Aviskurver
Det er fint å få servert rykende ferske nyheter på nettet, men takk og pris for at det fortsatt gis  ut aviser i papirutgave også, så man har noe å slå i hel fluer med og å bruke til skapende virksomhet! Avispapir kan brukes til mangt og mye, f.eks. er det fint til å flette noen søte, små kurver av.

kurver av avispapir
Gode nyheter for gamle aviser

Det går med ca. 1 stk. lokalavis pr. kurv, avhengig av hvor mye action det har vært i bygda den siste uka. Riksavisene er jo alltid like fulle av drama, slaktevirksomhet og sensasjonelle kanmuligensiverstefallkommetilåskje-nyheter, så der klarer du deg nok med halvparten.

Slik gjør du:
Begynn med å åpne avisen på midten og fjerne stiftene. Del hver side i to på langs. Brett  langsidene på hvert papirstykke inn så de møtes på midten og deretter den ene halvdelen over den andre. Brett dobbelt to ganger til, sånn at du får en strimmel som er ca. 1,5 cm bred. Press den godt sammen. Til en kurv trenger du 18 sånne strimler.

Flett 12 av strimlene over og under hverandre og skyv dem godt sammen sånn at du får en firkant med like lange ender på hver av sidene. Dette blir bunnen i kurven.

Når du skal begynne på sidene trenger du litt lim, og det er også kjekt med noen klesklyper til å holde ting på plass. Brett alle strimlene oppover tett inntil kanten langs bunnen hele veien rundt. Lim enden på en av de resterende 6 papirstrimlene inn i den første i et av hjørnene tett inntil bunnen, hold den på plass med en klesklype om nødvendig, og flett den deretter over og under til du kommer til neste hjørne. Her, og i resten av hjørnene, lager du en brett på strimmelen og fortsetter på samme måte videre. Når du har kommet helt rundt klipper du av det overflødige papiret og limer enden fast på baksiden av den du startet med. Fortsett videre oppover sånn at det blir flettemønster. Pass på å stramme godt til underveis og å få mest mulig rette hjørner, hjelp til med klesklyper.

Når du har brukt opp alle strimlene, klipper du av endene slik at du kan brette dem inn dobbelt og lime dem fast så du får en pen avslutning.

kurver av avispapir

 

Lek deg med ledninger

Det kan vel umulig bare være jeg som har en sånn skuff som dette?

Den velkjente ledning-skuffen…

Av en eller annen grunn har ledningene lett for å bli liggende igjen etter alle gamle tv’er, pc’er, mobiltelefoner eller hva det nå enn måtte være som har blitt sendt videre til de evige jaktmarker for vinter og votter siden. Bare sånn for sikkerhets skyld… Sånn går det til at man i årenes løp ender opp med en forvirrende skuff full av løse elementer som ingen lenger husker opprinnelsen til. Sannsynligheten for at de noensinne vil komme til nytte igjen i sin nåværende form er sant og si forsvinnende liten, derfor er det bedre å finne på noe lurt med dem. Lage noen artige kurver kanskje?

kurver av gamle ledninger

Til disse trenger du noen meter med sånn passelig tynn ståltråd og en avbitertang, i tillegg til ledninger.

Slik gjør du:
Klipp opp 10 biter ståltråd med en lengde på ca 60 cm og fest alle sammen i hverandre midt på. Samle deretter to og to tråder ved å tvinne dem sammen i omtrent 1 cm’s lengde og fordel dem mest mulig jevnt slik at de danner en stjerneform.

Fest enden på ledningen i det første trådparet ved å legge en ståltråd over og en under ledningen, stram godt til og vri tråden helt rundt en gang.

Fortsett videre hele veien rundt og videre oppover til kurven har blitt så stor som du ønsker, eller til du ikke har mer ledning.

Hvis du vil gi kurven litt ekstra pynt rundt kanten øverst, kan du f. eks. lage en bølgekant med ledning i en annen farge, eller finne på noe annet lurt.

kurver av gamle ledninger
Ulike måter å lage pyntekanter på

 

kurv av ledninger
Her har jeg kantet kurven med kobbertråd som jeg fant da jeg sprettet opp en annen, litt tykkere ledning. Den som leter og spretter den finner,- heey!

Når du har fått alt på plass, klipper du av resten av alle ståltrådene i ca 1 cm’s lengde og bøyer dem inn sånn at ingen skarpe ender stikker ut.

kurver av gamle ledninger

 

Tøff tøff togteppe-kurv

«Hva har du lagd denne av da?», spurte Anne Maren da hun så kurven jeg holdt på å lage.

kurv heklet av gammelt fleeseteppe

– Den? Eh,- ja den ja… Den har jeg lagd av det teppet du fikk den gangen du tok toget til Bergen den…. Kremt kremt…
– HAR DU KLIPPA I STYKKER TEPPET MITT??
– Jaaaa jeg har visst det gitt… Det var vel egentlig ikke noe å samle på vel? Det lå jo bare her og slang likevel…
– Hahaha – så kult!
Puh! Det gikk bra denne gangen, men det er alltid en risikosport å herpe ungenes eiendeler selv om de bare har ligget og støvet ned i en krok de siste tre årene og ungen har flyttet hjemmefra UTEN å ta dem med seg. Forlengst bortglemte grå fleesetepper signert NSB har heldigvis ikke den aller største affeksjonsverdien, men klippes de opp i strimler så blir de til finfint heklegarn, akkurat på en prikk nok til en passelig stor kurv!

Klippe klippe klippe…

Teppet er klippet opp i en ca 1 cm bred strimmel og kurven er heklet med halvstaver. Det gir et stødig og godt resultat. Jeg har brukt heklenål str. 5.

Slik gjør du:
Leg opp 5 lm og samle dem i en ring med 1 kjm. 1. runde: Begynn med 2 lm (= 1. halvst), fortsett med å hekle 7 halvst rundt ringen og avslutt med 1 kjm  i 2. lm. Start og avslutt hver runde på samme måte. 2. runde: Hekle 2 halvst i hver av halvst på forrige runde. 3. runde: 2 halvst i første halvst, deretter 1 i neste. Gjenta resten av runden. De neste rundene fortsetter du å øke når det trengs, sånn at du får en flat og rund sirkel.
Når bunnen er så stor som du vil ha kurven, snur du arbeidet og fortsetter på samme måte, men uten å øke til ønsket høyde. Bunnen på kurven jeg har lagd er 23 cm i diameter og kantene er 13 cm høye. Da var det slutt på teppet..

Halvstaver hekles slik: Legg tråden rundt nålen. Stikk nålen gjennom masken du skal hekle, gjør et kast på nålen og dra tråden gjennom masken, slik at du får 3 masker på nålen. Gjør et nytt kast og dra gjennom alle 3 maskene.

Hankene på kurven har jeg lagd av trekuler tredd på solid hyssing, og siden jeg først var på tyveriraid i ungenes etterlatenskaper, fant jeg meg også en fin, liten heklet blomst å pynte den opp med i en pose full av garn og påbegynte prosjekter som en av de andre jentene mine forlot i heimen da hun flyttet ut.

heklet furv
Finfin til strikketøy,- matcher til og med garnet!

 

Egner seg også godt til leker

 

heklet kurv
…eller som fruktkurv kanskje?

 

Hekle litt til?

Et gammelt stretchlaken (eller stresslaken som mormor brukte å kalle det ) er utgangspunktet for denne hengende lille saken ,- finfin til småting hvor som helst i huset.

I likhet med fleesetepper er stretchlaken ypperlige å lage «garn» av. Det samme gjelder forøvrig for utvaskede T-skjorter eller andre slitne klesplagg i litt tynt bomullsstoff, men det geniale med stretchlaken er at du kan klippe alt i en eneste lengde og slipper så mange skjøter. Bare følg ytterkanten hele veien og klipp deg innover, rundt og rundt, meter etter meter…

Slik gjør du:
Lag 40 lm og samle dem i en ring med 1 kjm. Hekle 2 lm ( = 1. halvstav ) og fortsett med å hekle 1 halvst i hver lm hele runden. Avslutt med 1 lm i 2. lm. Fortsett på samme måten til arbeidet måler omtrent 13 cm.  Fest løse ender, sy sammen i bunnen og sett på noen hemper på toppen.

Finn et passende pinne-emne å henge dem på. Jeg har gitt kurvene litt enkel pynt med en tynn skinnsnor og et par treperler, men hvis du liker det enkelt så funker det fint uten også.

 

Kulerund og ganske så kul
er denne kurven, og det er ikke noe hokus pokus å lage den.

kurv av gamle ukeblader

Det eneste som trengs er en ballong, lim, saks, en bunke gamle ukeblader …og en porsjon tålmodighet.
Lag ruller av papir, helst i forskjellige størrelser, og lim dem inntil hverandre utenpå en oppblåst ballong. Det kan være lurt å tape fast denne oppi en passende bolle før du starter, så den holder seg i ro mens du jobber. Når limet har tørket stikker du hull på ballongen, og voila,- du har en flott kurv som ingen andre har helt maken til!

Slik lager du papirruller:
Klipp ut fargerike sider fra ukeblader/magasiner og del dem i to langsetter på midten. Brett på samme måte som til aviskurven over, sånn at du får en strimmel som er ca en halv cm bred. Papirstrimlene blir ganske stive, så det kan lønne seg å «myke dem opp» ved å bøye og forme dem litt i rulleretningen før du limer. Ha en stripe lim på strimmelen og rull den sammen rundt f.eks. en blyant. For å lage større ruller bruker du bare flere strimler utenpå hverandre.

 

Nå må det forøvrig sies at denne kurven har minimal nytteverdi og egner seg best som pyntegjenstand,- spesielt solid blir den ikke. Et stk. lite barnebarn var alt som skulle til for å rasere hele greia…

kurv av papir
Oppbevares utilgjengelig for barn…

 

Da håper jeg at du har fått noen nyttige ideer til noe du kan finne på når du får lyst til å være litt kreativ på rufsete høstdager, og ønsker alle en fortsatt fin september! Og takk for at du stikker innom siden min,- det setter jeg kjempestor pris på! ❤

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litt flaskeprat på en fredag

glassflasker

Årlig fyller Ola Nordmann ,- sjelden lydløst, opp landets glasscontainere med tonnevis av gamle syltetøyglass, flasker og annen glassemballasje i god resirkuleringsånd. I følge SSB blir ca. 90 % av alt glasset vårt levert til gjenvinning,- syns vi er flinke jeg! Og de siste 10 prosentene? De tar vi hobbyentusiaster gladelig på oss skylden for å ha beholdt selv for å bruke til mer og mindre matnyttige prosjekter.

Det er ikke til å komme fra at jeg er veldig svak for fine flasker. Noen ganger liker jeg faktisk innholdet i dem også, men det er en helt annen sak… Det er heller ikke til å komme fra at de aller fineste flaskene mine er laget av glass og veldig ofte stammer fra en statlig bedrift med monopol på salg av edle dråper. Derfor kan dette innlegget brått komme til å inneholde enkelte ufrivillige reklameinnslag for ymse styrkedrikker fra overnevnte og muligens få undertegnede til å framstå som litt av en drukkenbolt, men til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke har tømt alle disse flaskene selv, og at de dessuten er samlet sammen over mange år. Så det så!
Og når en har samlet på noe i mange år, så har det lett for å hope seg opp litt. Derfor er Kårboligen full av flasker i alle tenkelige varianter,- store og små, gamle og nye, i ulike fasonger.

Halden Bryggeri

Jeg har for eksempel ei hel bryggerikasse full av firkantede gamle gin-flasker, jeg har ei kulerund flaske fra Ungarn hvor innholdet smakte såpass pyton at Drømmeprinzen en dag tømte hele skiten i vasken og ga tomgodset til meg, og jeg har en trekantet en som heller aldri har vært drikkbar, riktignok av andre årsaker, men egentlig ganske close…

flasker

 

Og jeg har  massevis av andre flasker som jeg har plukket med meg langs livets vei og spart på bare fordi de er pene. I det hele tatt,- jeg har flasker for enhver anledning. Og de fleste av dem er fine å bruke til litt av hvert så jeg beholder dem nok en stund til.

Vannkarafler
Enkelte flasker blir tatt vare på fordi jeg har et nært og personlig forhold til dem. Det gjelder blant annet Limoncello-flasken jeg kjøpte da vi var i Pompeii for noen år siden, og også en med italiensk markjordbærlikør som «bare» kommer fra polet på Liertoppen, men som ga Drømmers og meg en liflig smak av sommer gjennom mange kalde vinterkvelder. Den smakte faktisk skikkelig markjorbær! I tillegg til at de vekker mange hyggelige minner, er disse to hvite italienerne i frostet glass et pent par.

vannkarafler av flasker

Hvis du har endel fine flasker kan de være veldig dekorative å bruke som vannkarafler når du skal ha selskap. Sett gjerne et par, tre sammen hvis de ikke er så store, og det skaper bare ekstra liv til bordet hvis du bruker flere ulike.
Mine har fått tekst med sjablonger og hvit maling, men om du vil pynte litt ekstra på dem eller ei er selvsagt smak og behag.

Det er også enkelt å lage frost-effekt på glass selv dersom du syns det er fint. Bl.a. Panduro har en lakk til dette formålet, som du bare påfører det du ønsker å froste og herder i stekeovnen etterpå, og jeg mener å ha lest at det fins en spray til dette formålet også.

frostlakk

Den funka den..

 

Olje og eddik

Når Bache Gabrielsen har slått på stortromma og laget en flott samleeske med en kolleksjon av fem utvalgte godbiter, og jeg er så heldig å kjenne en som tømmer dem i tur og orden og lar meg få arve alt tomgodset etterpå, da føles det nesten bittelittegranne som å vinne i lotto, for disse flaskene er skikkelig fine, i stilren design og med pottetette trekorker på toppen!

Et par av dem har jeg malt tekst på ved hjelp av sjablonger og maling og som den tilsier, bruker jeg dem til olje og edikk.

flasker

Jo eldre jeg blir, jo mer makelig anlagt blir jeg, og det gir seg bl.a. utslag i sånne ting som en nyvunnen forkjærlighet for bruk av sjablonger. Selv om det hender det tyter litt utenfor kantene, så går det superraskt å rydde opp i i forhold til å sitte å pirke-male bokstaver med tynn pensel.

Slike flasker kan også være kjekke å ha hvis du trenger en rask liten gave. Fyll den med god olivenolje og tilsett et par fedd med hviløk, en chili og en kvast timian eller rosmarin – så har du en krydderolje som både ser snasen ut og som smaker godt.

krydderolje

Eller fyll den opp med badesalt, hjemmelaget likør eller noe annet mottageren blir glad for..

Blomstervaser
En av de kuleste flaskene jeg har er denne hardbarkede lille tøffingen.

j. damoy paris

Den fant jeg i skauen en dag jeg var på pinnejakt, sånn halvveis stikkende opp fra bakken. Jeg aner ikke hvor gammel den er, hva som har vært i den eller hvordan den har havnet der, men selv om den må ha ligget i jorda i mange år ble den ikke så verst fin etter at jeg fikk tømt den for jord og barnåler og vasket den ren. Jeg har googlet J. Damoy, Paris, og kom ikke overraskende til Paris, men ble egentlig ikke så mye klokere, bortsett fra at jeg fant ut at den må stamme fra en ærverdig gammel bedrift med samme navn. Litt morsom er den i hvert fall, og den egner seg ypperlig som blomstervase for sånn passelig små blomster, så det har den fått lov å jobbe som i hele sommer.

blomstervaser, flasker

 

En aldri så liten honkepinker før avgang…

London Eye
London  – Ay ay!

Når en bare skal ha det bittelittegranne ekstra morsomt på Gardermoen mens en venter på flyet til London – så er det ikke rare greiene som skal til. For når sola skinner og Clapton venter i Hyde Park, da er stemningen egentlig på topp fra før.

Eric Clapton
Sommerens konsertopplevelse

Et par knøttsmå knerter, rasket med fra hylla i taxfree’n gjorde da heller ikke noen særlig forskjell fra eller til, men synet av de små grønne flaskene fikk kreativiteten til å blaffe opp et ørlite svakt øyeblikk, og der og da kjentes det ut som en god ide å kanskje kunne bruke dem til et eller annet en eller annen gang.

Ikke akkurat noe å bli mett av, men sikkert veldig bra mot forkjølelse …kremt kremt..

Og sånn gikk det til at de fikk skrangle med hele veien til England og hjem til Kårboligen igjen, i stedet for å ende sine dager i ei søplebøtte på OSL.
Gjensynsgleden var vel sant og si ikke den aller største da de senere ble funnet igjen i en plastpose på bunnen av kofferten, for da var de forlengst glemt og jeg trodde at posen kanskje inneholdt et eller annet morsomt som jeg også hadde glemt og ikke bare fire klissete småflasker. Men når man først har drasset med seg dette tomgodset tur retur over Nordsjøen så får en for skams skyld prøve å gjøre det beste ut av det, derfor ble de befridd for etiketter, fikk en runde med frost-lakk for å bli mattere og til slutt litt enkel dekor med hvit, permanent tusj. Dermed endte de opp som noen bittesmå blomstervaser som passer akkurat til

Noen bittesmå avleggere…

eller noen bittesmå blomster…

 

…på en bitteliten hylle.

 

Lysestaker
Disse har jeg vist i et innlegg før, men de tåler en reprise. Enkel og grei måte å lage seg noen nye lysestaker på!


Adventsstake
Selv om vel ingen har begynt å tenke på jula enda, så tar jeg med et par bilder av fjorårets adventsstake også. Bare man får fjernet etikettene og satt på noen tall i stedet, så blir enhver flaske skinnende uskyldsren og kan plasseres midt på stuebordet og hjelpe til med å holde styr på nedtellingen mot jul!

Og etikettene er greie å fjerne på denne måten:
Fyll flasken med kokende vann (og da snakker jeg kokende), så løsner den lett og er enkel og rive av. Eventuelle limrester taes bort med litt neglelakkfjerner.

 

Da ønsker jeg alle en feiende fin fredag,- hold på hatten! Og husk at bak enhver kjedelig etikett kan det skjule seg en vakker  liten flaskeskatt!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Strandbag av bæreposer,- skikkelig bærekraftig gjenbruk!

Plastic fantastic

Da jeg var liten hadde jeg en dukkevogn som vel sant og si ikke var noen dukkevogn i det hele tatt, men mer en slags …pulk. Jeg bare kalte det dukkevogn.  Egentlig var det ikke noe annet enn en bag med kalesje,- helstøpt i rød hardplast. Ekte sekstitalls-plast, alle evigvarende plastprodukters mor! Den var tvers igjennom bunnsolid og dens eneste svakhet var mangel på understell og hjul. For at dukke-babyene mine likevel skulle komme seg litt ut og rundt omkring, dro jeg den etter meg over stokk og stein i en hyssing. Den veltet lett i krappe svinger, men den tålte absolutt alt. Det samme gjorde heldigvis babyene, siden de var av sekstitalls-plast de også.
Jeg fant igjen denne dukkevogn-pulken min for en del år siden, i en ospelund full av liljekonvall ved gården der vi vokste opp. Flere tiår i vær og vind hadde ikke engang bleknet rødfargen, og bortsett fra et stort menneskeskapt hull i bunnen var den lik seg. Det så overhodet ikke ut som noen nedbrytningsprosess var nær forestående, men naturen hadde i tidens løp grodd gjennom og rundt den og nesten gjort den til en del av seg. Selv om alle vet at plast og natur ikke er noen god kombo lot jeg den få ligge der den lå uten snev av dårlig samvittighet,- gamle barndomsminner fortjener tross alt en vakker gravplass!

I disse dager hvor det settes masse fokus på problematikken vedrørende alt plastavfallet både i havet og ellers på kloden, må jeg med skam bekjenne at jeg er en av dem som aldri har med meg eget handlenett i butikken heller, men alltid sier jatakk når jeg blir spurt om jeg vil ha bærepose. Med mindre jeg bare har kjøpt meg ei lita truse på H&M eller noe annet småtteri da,- det går rett i håndveska. Derfor hender det titt og ofte at det tyter tomme bæreposer opp av den nederste kjøkkenskuffen ( …og en sjelden gang imellom truser opp av veska mi ). Men nå har jeg tatt skikkelig grep. Rundt heklenåla. Så i sommer får alle posene bli med meg på stranda i stedet for å ligge  og vansmekte i skuffen sin. Hvis du har et stort nok antall tomme bæreposer kan du nemlig hekle deg en fin strandbag med alt du trenger for en herlig dag i sola. Og ja, det går med mange. Jeg kom ut av tellinga etterhvert, men skuffen ble i hvert fall tom og jeg måtte ut på bygda og tigge til meg noen flere fra velvillige slektninger.

Selv om de fleste muligens så smått begynner å bli ferdige med ferien og det drar seg mot skolestart, så er det ikke nødvendigvis dermed sagt at sommeren er over på en stund enda, så hvis du driver på litt så rekker du sikkert fortsatt å hekle deg en bag til solfylte strand-dager du også,-  og ellers så er den jo fin å bruke til mye annet.

strandbag av bæreposer

 

Slik lager du «garn» av bæreposer:
Legg posen flatt og brett den dobbelt tre ganger i lengderetningen. Fjern hanker og bunn og klipp  1 – 1,5 cm brede strimler tvers over hele posen.

"garn" av bæreposer

Brett deretter ut alle stykkene og lenk dem sammen som et kjede.

På denne måten slipper du mange «knuter på tråden» og kan enkelt bare lenke sammen mer «garn» etterhvert som du hekler.

Og slik hekler du en strandbag:
Legg opp 5 lm med heklenål i str. 5 og samle maskene i en ring med en kjm.
1. runde: Begynn med to lm (= 1. halvst.), fortsett med å hekle 7 halvst. rundt ringen og avslutt med en kjm i 2. lm. Start og avslutt hver runde på samme måte.
2. runde: Hekle 2 halvst. i hver av halvst. på forrige runde.
3. runde: ( 2 halvst. i første halvst., deretter en halvst. i neste halvst.) osv. hele runden.
4. rund øker du i hver 3. halvst., neste runde i hver 4. osv. Pass på at du får en flat og rund sirkel, og juster underveis om nødvendig med å øke litt mer eller mindre.

Når bunnen er ca. 25 cm i diameter, fortsetter du arbeidet uten å øke ytterligere 30 cm. Deretter lages en hullbord til å tre snor igjennom på denne måten: Begynn runden med 5 lm, lag en stav ned i 3. halvst., deretter 2 lm, hopp over 2 halvst., osv. ut runden. Neste runde hekles en halvst. i 1. stav, deretter 2 halvst. i lm-buen, osv. ut runden. Fortsett med halvst. 4-5 runder til.

Hvis du vil kan du avslutte med en bølgekant øverst. Denne lages ved å hekle 6 halvst. i samme halvst., hopp over en halvst. lag en kjm ned i neste halvst. hopp over en halvst., deretter 6 halvst. i neste osv.
Tre en solid snor gjennom hullborden til slutt, ta deg en tur på stranda og gled deg over hvor god plass det har blitt der nå som fellesferien er over – og ikke minst i poseskuffen!

Strålende fin dag til hver og en og takk for at du leser!

 

 

)