Kategori: jul

Egentlig skulle dette innlegget kommet for en ukes tid siden og ha handlet om mer hjemmelagd julepynt, men fordi det balla på seg med nokså  mye ekstra jobb den siste tiden har jeg kort sagt vært relativt kaputt og har ikke rukket å produsere stort annet enn et par skikkelig slitne skuldre som kunne trengt et  lite avbrekk – og muligens en smule massasje… Ettersom det brått bare er et par dager igjen til deadline og mesteparten av juleforberedelsene på hjemmebane grunnet mer inntektsgivende arbeid måtte settes litt på vent, burde jeg naturligvis ha stått på som en helt akkurat nå, men for å være ærlig – i kveld så har jeg bare lyst til å sitte å slække foran leirbålet i den stygge, gamle tightsen som jeg har arvet fra en av jentene – med et glass ildvann og de splitter nye ullsokkene som jeg fikk av mamma til bursdagen min og som egentlig er altfor pene til å brukes, i hvert fall sammen med en stygg, gammal tights..

Det eneste som har blitt gjenbrukt her i huset den siste uka er pinnekjøtt-pinnene etter forrige helgs festmåltid, som ble til opptenningsved til leirbålet – og som jeg forøvrig hadde trodd det skulle vært langt mer fres i med tanke på alt sauefettet de var innsauset i… Men bare jeg får dratt i hus resten av julegavene, krydret ei ribbe, sveiva over huset og hengt opp litt mer dingeldangel hist og pist – så kan vel i grunnen jula bare få lov å komme den. For juletreet har jeg hogd og børi ved har verdens snilleste gutter gjort for meg. Så i kveld  har jeg bare tenkt å nyte førjulsfreden, kjenne på peisvarmen, skrive på den strøkne , nye Ipaden min med tindrene ren skjerm uten matrester fra små barnebarnfingre og mimre litt om jula i gamledager,- slik som eldre folk av og til bruker å gjøre i Lions-katalogen og Menighetsbladet før jul. For det er noe med de stive skuldrene mine som får meg til å føle at jeg er gammal nok til å kunne forsvare ei skikkelig mimreøkt, og det er noe med nye, varme sokker og med akkurat denne peisen som bringer fram godfølelsen og gamle juleminner fra den gangen julaften var den aller lengste dagen i hele året og hele desember var fylt med magi.

Sekstitallet og de tidlige søttiåra,- det var så utrolig langt mellom julaftenene den gangen, og jo mer de nærmet seg – jo saktere gikk ventetiden. Det var det samme med bursdager. Fordi vi ikke var bortskjemt med hverken gaver eller godsaker ellers i året var dette to store høydepunkter som kunne ta nattesøvnen fra en stakkars unge flere dager i forkant fordi vi gledet oss så fælt.
Det første tegnet på at det begynte å nærme seg jul var at mamma rigget adventskransen som pappa hadde sveiset sammen av et gammelt tannhjul og diverse annet. Når den ble kledd med granbar og utstyrt med sløyfer og lilla lys ble den like fin som en hvilke som helst annen adventskrans og så overhodet ikke ut som noe som var lagd av gamle bildeler,- det var rene trolldommen!
Etter hvert dro mamma igang julebaksten også og produserte kokosmakroner, sirupssnipper og smultringer på løpende bånd. På et eller annet tidspunkt investerte hun i en fantastisk nyvinning av en kakepresse, som gjorde at hun kunne presse ut utallige forskjellige småkaker som så skikkelig proffe ut av en eneste deig. De smakte riktignok likt alle sammen, men siden de hadde ulike fasonger ble det nesten som mange forskjellige likevel. Og vi bakte pepperkaker med former som pappa også hadde lagd, og et pepperkakehus som ingen av oss hadde lyst på lenger da vi endelig fikk lov å spise det opp en eller annen gang langt ut i romjula, fordi det hadde mistet sprøheten og smakte støv.

Adventstiden sneglet seg framover i lusefart og juleforberedelsene gikk sin gang, men for å være ærlig,- det var vel for det meste  julegavene som sto i hodet på oss.
Vi hadde ei gammel kiste stående i gangen. Ellers i året ble den brukt til oppbevaring til melposer og sånn som mamma kjøpte i store kvanta, men når jula nærmet seg ble den tømt så vi kunne samle alle presangene oppi den etterhvert som de kom i hus. Denne kista virket akkurat som en magnet på oss, og selv om det var nedlagt et for engangs skyld nokså mildt mammaforbud mot altfor livlig aktivitet her, så var dette ungeflokkens naturlige samlingspunkt de siste dagene før jul, og med seks ivrige sjeler på hodet i gavekista til alle døgnets tider gikk det hardt for seg. Vi var alle klar over at dersom presangene våre skulle ha noen sjanse til å overleve som hemmeligheter helt fram til julaften så måtte de emballeres på en måte som gjorde dem så godt som innbruddssikre. Det nyttet ikke å få ting pakket inn i butikken når vi kjøpte dem,- alle visste at butikkdamer ikke var noe tess til slikt arbeid. Det var bare de gamle tantene til pappa som aldri skjønte dette, så når gavene deres ankom kista, støtte vi på nye utfordringer. De var bestandig fryktelig svakt konstruert og gikk i oppløsning for et godt ord. Vi hadde imidlertid klare regler for hvordan sånne ting skulle håndteres. Den som sto som mottager av en gave i full oppløsning ble jaget unna mens resten av flokken tok ansvaret for å pakke den inn igjen. Dette ga samtidig en gyllen anledning til å få sjekket innholdet i andres presanger ordentlig og bli en hemmelighet eller to rikere.

Selv om et begrenset budsjett ble avgjørende for utfallet i hvert enkelt tilfelle, var det ingenting i veien med givergleden, så vi hadde naturligvis julegaver til alle sammen selv også. De voksne var det enkelt med, de kunne alltids få noe hjemmelaget, men selv likte vi best kjøpte ting. Det gikk for det meste i tusjer, blyanter og annet småtteri som ikke kostet all verden, og vi pakket det godt inn i flere lag gammelt julepapir som bestemor hadde tatt vare på og hadde et stort lager av på kottet sitt. Deretter ble alt lempet opp i kista i tur og orden, grundig polstret, med innebygde kamuflasjeeffekter der det var behov for slikt og motstandsdyktige mot all verdens klemming, risting og røff behandling. Det var et svare strev å holde alle hemmelighetene innabords. Og av og til utabords. Lillesøster Inka hadde kjøpt en pose potetgull som pappa skulle få til jul et år, fordi han var så glad i det. Beklageligvis så var hun det hun også, så hun tenkte at det sikkert ikke gjorde noe om hun åpnet posen og tok et par flak før hun pakket den inn. Og noen til… Etter et par dager var det bare noen få flak igjen i posen og den var blitt både slunken og stusselig. For at det skulle se litt bedre ut, la hun det resterende i en pen liten eske som hun pakket inn i stedet, mens hun krysset fingrene for at pappa skulle være enig med sånne folk som sa at det var tanken som telte…
Mormor og morfar som var fullstendig klar over tingenes tilstand i huset vårt, tok aldri med seg presangene sine før på selve julaften. «Nå får dere itte lov til å drive å klemme på dom!», sa mormor når hun motvillig lempet dem opp i kista siste liten, før hun satte kursen mot huset til bestemor og bestefar og verdens mest langsomme  julemiddag sånn at det ble fritt fram. På julegavene fra henne og morfar var det alltid knyttet på en ekstra, liten pakke, og det var ingen hemmelighet at den inneholdt en marsipangris. Hva som var i den andre derimot, var aldri godt å vite,- ofte noe fornuftig, men det kunne egentlig slå alle veier.
Fra bestemors kant derimot, kom det ingen overraskelser,- vi visste at vi alltid fikk sokker.  Opp gjennom hele barndommen vår, året rundt, satt hun og strikket rød- og svartspettete sokker til oss, og hun brydde seg ikke engang om å prøve å legge skjul  på det. Nå skulle en kanskje tro at det var en litt kjedelig presang å få, men det var det ikke. Det var tradisjon, og da var det greit. Og det å stikke bare føtter opp i et par splitter nye, varme bestemorsokker, strikket med kjærlighet og omtanke,- det var ekte julekveldsfølelse og noe av det beste som fantes! Dessuten fylte hun dem alltid med twist.

Med de siste gavene på plass, var kista endelig full – og da var det jul!

Noe av det første vi gjorde når vi sto opp om morgenen på julaften var å løpe bort i huset til bestemor og bestefar. Det var nemlig den eneste dagen i året de tente opp i peisen. Hvorfor de aldri gjorde det ellers vil for alltid forbli et stort mysterium, siden de fyrte for harde livet på alle andre måter hele vinteren, men peisen var en julaften-greie og derfor var det en viktig happening å få med seg. Tradisjonen var at mormor og morfar og tantene til pappa spiste julemiddagen hos bestemor og bestefar, mens vi spiste hjemme hos oss selv, og deretter kom de bort til oss når presangene skulle åpnes. Selv om bestemor derfor skulle ha huset fullt av middagsgjester om kvelden og sikkert hadde litt av hvert å styre med, så slapp hun gladelig seks hypergira barnebarn inn i varmen, like fornøyd med å se oss herje rundt som vanlig. Det virket i hvert fall sånn, men det kan godt være at vi bare manglet noen antenner. Vi hadde det i hvert fall ikke travelt,- vi hadde bare fryktelig mye ventetid som skulle slås i hel.

Omsider ringte kirkeklokkene julen inn, hele huset luktet ribbe og surkål og alle satt benket rundt kjøkkenbordet som tente lys. Vi måtte somle alt vi kunne med julemiddagen for å drøye tiden, men det er grenser for hvor lang tid det tar å bli mett av ribbe, medisterkaker, pølse og riskrem, og vi hadde aldri en sjanse til å bruke like lang tid som de i det andre huset. Og dermed ble det enda mer ventetid. Det var strengt forbudt å gå bort å pushe på dem, men vi gikk ut i hagen i ny og ne for å se hvor langt de hadde kommet i prosessen. Da de omsider, etter et par evigheter, reiste seg fra bordet – så skulle de pinadø vaske opp også! Jeg er til dags dato overbevist om at de somlet med vilje, og det der med oppvasken luktet mormor-påfunn lang vei,- hun skulle bestandig vaske opp.

De kom til slutt. Men de gikk saktere enn vanlig også. Det var helt tydelig at det ikke var gavene som var det viktigste med jula for dem.
Med besteforeldre og gamle tanter stablet på plass i stua – gikk resten egentlig veldig fort. Alle hemmeligheter kom fram i lyset og gikk fra å være spennende til å bli helt vanlige  ting – som skrivesaker, klær, leker – eller noen flak med potetgull…Bestemor sikret seg årets opplag av brukt julepapir i tilfelle hun skulle overleve enda en runde, mens vi puttet føttene opp i nye ullsokker og umiddelbart begynte å vente på neste jul.

Jeg savner den tiden. Jeg savner magien, forventningen, de kule folka og det stabile tilsiget av nye sokker. Og ikke minst savner jeg enorme havet av tid som befant seg mellom 1. desember og julaften,- Jeg ville jo ha rukket  all  verdens førjulskos med bare en skvett av det!
Men en ting har jeg tatt med meg videre i livet,- jeg polstrer og kamuflerer fortsatt julegavene etter alle kunstens regler ved behov!

Med dette vil jeg takke dere alle for følget i året som har gått og ønske hver eneste en av dere en virkelig fin og god julehøytid!