Fruktbar heklejobb for et bedre miljø

heklet fruktnett

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er nevneverdig hardt angrepet av hverken av fly – eller kjøttskam. Dertil flyr jeg for sjelden og er altfor glad i koteletter. Jeg har ikke noe horn i siden til de superhyggelige veganer- naboene våre heller, selv om de sikkert både raper og fiser i vildens sky og etter all sannsynlighet kommer til å fortsette med det helt til de en dag går over til de evige jaktmarker som saftige biffer, grytekjøtt og oksehalesuppe.

Nabolagets triveligste gassprodusenter

Ikke er jeg så flink til å brøle lenger heller. Sist det var kult for min generasjon var vel sånn omtrent da vi gikk på u-skolen, den gangen det var om og gjøre å komme på skolen med minst mulig stemme igjen etter å vrælt og hvint høyest mulig av skrekkblandet fryd i karusellene på Momarken kvelden i forveien. Det var på en måte en målestokk på hvor gøy vi hadde hatt det, og hadde absolutt null og nix med miljøengasjement å gjøre. Men du verden,- Det skulle da rimelig sterk innsatsvilje til for å klare å miste stemmen etter et par runder med Cyklontwisten også…

Selv om jeg hverken brøler eller får til å skamme meg over alt mulig så har jeg likevel stor tro på å gjøre noen grep for et bedre miljø sånn i det daglige. Etter at det ble obligatorisk å sortere søpla på hjemmebane, har det samtidig blitt mye enklere å se hvor mye det blir av hva også, og jeg må jeg si at jeg blir nokså skremt over hvor uhorvelig store mengder plast som hoper seg opp i en enkelt husstand, bestående av bare to personer i løpet av en måned. Derfor prøver vi, i den grad det er mulig å gjenbruke og ta vare på – i hvert fall enkelte ting her i huset.

Særlig Drømmers har vært god på dette. Da jeg flyttet inn her, var jeg nødvendigvis nødt til å rydde litt i skuffer og skap for å få presset inn noe av det jeg hadde med meg på flyttelasset, og aldri har jeg funnet en større samling av tomme rømmebeger i noe kjøkkenskap noen gang. Jeg husker jeg tenkte at både bestemor og mormor og alle andre gamle damer jeg noengang har kjent ville ha blitt grønne av misunnelse over en slik fantastisk rømmebegersamling..

Dersom noen skulle leve i villfarelsen om at gjenbruk og resirkulering er et nytt fenomen må de nemlig tro om igjen. Det er ingen som slår besteforeldregenerasjonen vår når det gjaldt dette. Jeg tror riktignok ikke et sekund at det var bekymring for miljøet og en mulig nær forestående undergang av kloden som drev dem,- jeg tror rett og slett bare det var det at de husket krigen… Uansett kastet de sjelden noe som kunne brukes om igjen eller som hadde et snev av verdi tilbake i seg. Derfor vasket mormor opp papptallerkenene helt til de gikk i oppløsning når vi var på campingtur og derfor sprettet bestemor ut knappene fra klær som skulle kasseres og hadde en hel, vidunderlig skuff full av dem – i all verdens farger og fasonger. Mormor hadde bryggerhuset fullt av tomme ketchupflasker av glass som hun tok vare på og brukte når vi skulle på tur, sånn at vi alltid fikk hver vår flaske med saft i, mens bestemor på sin side hadde sofaen full av puter som var sydd sammen av glitrende, små stoffprøvelapper som hun hadde fått av en annen gammel dame. Og midt oppi alle disse sofaputene satt hun og heklet gulvtepper av filler og de gamle strømpebuksene sine. Mormor hadde flere årganger av Alle Kvinner stablet i en bunke på kottet sitt og og bestemor hamstret brukt julepapir hver juleaften og lagret det på sitt kott, sånn at vi kunne bruke det om igjen året etter. Og året etter der.. Jeg kan faktisk ikke huske at vi kjøpte julepapir en eneste gang i løpet av hele barndommen vår. Bestemødrene våre stoppet, lappet og reparerte klær som var ødelagt, og de syltet, saftet, forvellet og frøs ned kortreist frukt, bær og grønnsaker fra egen hage – og fra skogen. De kastet nødig så mye som en matbit, og kom det et rømmebeger eller annen emballasje i hus så ble det behørlig vasket og stablet inn i kjøkkenskapet i påvente av framtidig gjenbruk.

De sto aldri utenfor stortinget og brølte eller la ut bilder på sosiale medier av noe klimaengasjement, bestemødrene våre. De puslet med sitt i all stillhet og med den største selvfølgelighet. Likefullt våger jeg å kalle dem noen skikkelig superstjerner på miljøregnskapets himmel!

Heldigvis fikk jeg med meg noe av dette i bagasjen hjemmefra, og selv om jeg har tenkt å fortsette å gafle i meg koteletter og ta meg en flytur når det faller seg sånn, så lever lykkefølelsen over å kunne skape noe nytt av gammelt ruskrask inni meg i beste velgående, sammen med sansen for å kunne plukke litt av maten vår fra egen hage, gleden over fine glassflasker og drømmen om en gang å kunne eie en fullastet knappeskuff..

Jeg har fortsatt et stykke igjen….

 

Derfor tok jeg også vare på noen av rømmebegerene i skapet til Drømmeprinzen, så blir det litt mindre plast ute i verden – og vi har samtidig mer emballasje å fryse bort det bærekraftige, super- kortreiste eplesyltetøyet vårt i…

hjemmelaget eplesyltetøy

I dag slår jeg rett og slett et slag for bruk av litt mindre plast til fordel for et mer miljøvennlig alternativ som kan gjenbrukes om igjen og om igjen helt til det ryker i stykker. Kanskje bare et bittelite skritt i den store sammenhengen, men i det minste et i riktig retning og dessuten er det et veldig koselig prosjekt å holde på med nå som høsten begynner å smyge seg på for alvor, Yr overøser oss med flomvarsler annenhver dag og stearinlys og innekos frister mer og mer. Og det må vel fortsatt være innafor å ha det hyggelig mens vi gjør en innsats for framtiden vel, både for oss som kan finne på å være litt slomsete med både skamfølelse og kjeftament og for alle andre. Så finn fram heklenåla og kjør på, gøøørls,- bytt ut noen plastposer til fordel for bokstavelig talt skikkelig bærekraftige bomullsnett til frukt og grønnsaker! De er både raske og rimelige å lage – alt du trenger er en drittværsettermiddag, en heklenål og et nøste med bomullsgarn.
heklet kruktpose


Slik gjør du:

Jeg har brukt heklenål nr. 3 og naturfarget bomullsgarn som jeg har kjøpt på Europris for en billig penge.

Legg opp 6 lm og samle dem i en ring med en kj.m.
  1. omg. Hekle 4 lm ( = 1 dbst), 25 dbst rundt ringen, 1 kjm i 4. lm.
  2. omg. Hekle 7 lm ( = 1 dbst + 3 lm) *1 dbst i neste stav på forrige omg., 3lm*. Gjenta fra * til * 25 gng. 1 kjm i 4. lm.
    Gjenta 2. omgang 15-16 ganger eller til du har fått nettet så langt du vil ha det og avslutt med en hullrad som hekles slik:
    1. omg. 1 lm, 4 fm rundt hver luftmaskebue, avslutt med 1 kjm i første lm.
    2. omg. 1 lm, 1 fm, *2 lm, hopp over 2 fm, 2 fm i de neste 2 fm*, gjenta ut runden, 1 kjm i første lm.
    3. omg. 1 lm, *1 fm i hver maske på forrige omg*. Gjenta ut omg. og avslutt med 1 kjm i lm
    .Fest trådene og tvinn en passe lang snor som tres gjennom hullraden.
heklet fruktnett
Et nøste rekker til flere poser og hvis du syns de er morsomme å lage, men ikke har bruk for så mange selv, så er et heklet nett med frukt eller grønnsaker fra egen hage en finfin gave å gi bort også.
heklet fruktnett
Tusen takk til alle som leser, liker og/eller deler og en superfin dag til alle mann!

Hagepute for vonde knær og store hager

humle

 

Da er sannelig denne bloggen oppe og vaker igjen etter en ekstremt lang …eh ..sommerferie… kan vi jo kalle det.

Det er et visdomsord på engelsk som sier at «Scares is a tatoo with a better story».. Jeg vet ikke om Drømmeprinzen er helt enig i det, for det er ikke noen god historie som ligger bak det gedigne broderiet av et arr han har nedover langs det lange, tynne benet sitt. Det er en sånn historie som du egentlig grøsser når du hører, om knasing av bein, leddbånd, korsbånd og i det hele tatt det meste som knases kan inni et kne. Av en eller annen grunn syns jeg det høres ekstra guffent ut når sånt skjer med sånne veldig tynne bein som han har, uten noen form for polstring hverken her eller der. Forøvrig er det et annet ordtak som sier at «gale hunder får revet skinn», og det ligger vel muligens noe der også… Det er en gammel skade, helt tilbake fra til den tiden da han var noen år yngre og jobba i forsvaret. Men du vet, ettersom åra går- blir gamle kneskader som nye – og de blir bare nyere og nyere jo eldre en blir. Selv om det ikke plager ham nevneverdig i det daglige, så kan det bli nokså ubehagelig for en gammel kriger når det skal utføres arbeid som medfører krabbing på knærne – som f. eks ved pusling i hagen.

hage

Og nå er det ikke akkurat småtteri av en hage den kællen har,- det er mer som en liten plantasje, – en pr. dags dato relativt fruktbar og velstriglet park bestående av x antall mål plen, et par rader med bringebærbusker, elleve epletrær med like mange ulike sorter epler, to plommetrær, pæretre, morelltre , diverse prydbusker i varierende str, 110 m hekk, rips, solbær og stikkelsbær nok til å forsyne en hel bataljon, blomsterbed, urtebed, kjøkkenhage – og et par druestokker som hittil aldri har gitt grunnlag for noen storstilt vinproduksjon, men som muligens kan ha potensiale dersom klimaendringene får enda mer fart på seg..

druer

Så sant og si har vi hendene fulle med hagearbeid hele sommeren, både Drømmers og jeg. Og vi elsker det.

ringblomster

Jeg elsker det nesten hele tiden og Drømmeprinzen elsker det hvert år helt fra tidlig i mai til litt uti august når han vanligvis har blitt så drit lei å klippe plenen at han begynner å snakke om å kjøpe seg leilighet…

Jeg liker å rote i jorda og holde ugresset i sjakk, og han liker å rusle rundt å klippe av små kvister på buskene sine, frisere plenen og ikke minst å stulle og stelle med bringebærbuskene sine. Drømmers + bringebærbusker = true love,- uten at jeg helt skjønner greia – eller bæret…

bringebær
…men vi liker bringebær begge to.

 

…og epler

 

solbær
og solbær.

Og på godværsdager, sånn omtrent litt før kveldssola bikker ned bak tretoppene liker vi å ta oss en rundtur gjennom hele hagen for å beundre hvor fint det er, skryte litt av oss selv for vel utført arbeid og le av hvor vanvittig mye plommer det blir i år.

plommer
Heldigvis liker vi plommer også!

Ganske fint i grunnen – å ha så stor hage at du ikke engang trenger å forlate egen tomt for å få deg en aldri så liten kveldstur… Både for fordums offiserer og for selvutnevnte lotter av den mer tvilsomme sorten.

eplehage

Men så var det disse knea da..For å gjøre tilværelsen enklere for skrøpelige mannebein har jeg laget en hagepute til Drømmeprinzen, sånn at han har noe mykt å lande på når han må ned i knestående.
Nå ble det Ikke akkurat noen svanemadrass kanskje, – sant og si minner den meg vel mest av alt om lakk og lær-kåpa mi av ekte plast fra søttitallet, men den er myk og deilig og utrolig funksjonell – i motsetning til den gamle kåpa som aldri bidro til stort- hverken på sjekkefronten eller som inspirasjon for trendeliten i bygda…

Men blide det var vi,- det kan ingen ta fra oss – selv om vi ikke hadde vett på å kle oss…

 

hagepute
Lakk og lær for skjøre knær,- heey!

 

For å lage en hagepute trenger du: noen svarte søplesekker, bakepapir et strykejern og symaskin.
Det hele handler om å smelte sammen flere lag med plast sånn at du ender opp med et utrolig slitesterkt materiale som kan ligne litt på lær og er fint å sy ulike ting som skal tåle en trøkk av.
Til hageputen har jeg brukt søplesekker fordi det trengs ganske store stykker, men til mindre prosjekter, som f.eks. sminkepunger, vesker e.l., er det fint å bruke vanlige bæreposer – og det er enda morsommere.

Nesten som grafitti

Det er viktig å ha akkurat passe varmt strykejern. Er det for kaldt, vil ikke plasten smelte sammen og er det for varmt krøller den seg. Så prøv deg fram før du starter. Legg flere lag plast oppå hverandre med bakepapir over og under og stryk ivei til alt har smeltet helt sammen.
Til puten har jeg brukt fire lag.
Deretter har jeg klippet ut to like store stykker. Jeg fant ut at langpannen hadde akkurat passe størrelse , så jeg brukte den som mal, sydde sammen tre av sidene fra retten, fylte puten med vatt og sydde sammen den siste siden.

Klipp, sy, stapp og lukk,- ferdig!

For å kunne henge den opp når den ikke er i bruk, er det ogå kjekt med en hempe. Til dette fant jeg en gardinring av metall – som jeg kom i skade for å kjøpe minst en kilo av på loppis i fjor..

hagepute

Pynte litt på den også kanskje?
Hvis du vil gjøre puta  mer fargerik, kan den pyntes på – f.eks. med noen blomster som er klippet ut av fargede bæreposer og strøket på til slutt.

Sånt dilldall og kvinnfolkfjas bryr imidlertid ikke gamle offiserer seg om, derfor ble det enkel, svart macho-pute denne gangen…

…bare lett krydret med et ørlite dryss av peace, love and flowerpower…

 

Det var forøvrig heller ikke nevneverdig interesse for tilbudet om et par skreddersydde lederhosen av restene….

Ha en strålende fin sensommerdag, og takk for at du leser!

 

 

Enkel påskepynt i siste liten

 

påskeharer

Selv om påska er sen i år, så er jeg enda senere,- derfor kom den sannelig litt brått på meg nok en gang. Akkurat som med jula trodde jeg at jeg skulle hatt mye mer tid igjen før den slo inn.. Siden det fortsatt er så mye snø igjen rundt veggene her, har det på en måte ikke helt gått opp for meg at vi er langt uti april alt, og da folk for noen dager siden begynte å snakke om å farte på ferie allerede i helga, ble jeg i grunnen tatt litt på senga. For jeg hadde egentlig tenkt å kose meg med å lage påskepynt både lenge og vel jeg – sånn etterhvert… når jeg fikk tid og ånden over meg…
Med snevre tidsrammer begrenser det seg i stedet til noe kjapt og lettvint. Derfor gikk jeg ut i hagen og beskar kirsebærtreet en smule, pyntet kvistene med fjær som er laget med enkle grep av litt ulike materialer, og tenker som så at det ble da i grunnen ikke så gæærnt. Egentlig helt midt i blinken for en gammal indianer som ikke følger med på kalender’n og plutselig får det bråtravelt…

papirfjær


Kontaktpapir – 
en gang i tiden, sånn omtrent akkurat da vi gikk på barneskolen, var dette egentlig ikke noe annet enn det det utga seg for å være,- blank, selvklebende plastfolie på en bakgrunn av hvitt papir med blått rutemønster. Superfint å bruke når vi skulle lime pressede blomster inn i herbariene våre, særlig dersom vi klarte å få dekket alt med plastflaket uten at det skrukket seg.

pressede blomster

Litt senere i livet fant vi ut at det hadde flere interessante bruksområder…

Som alle vet var internett, mobiltelefoner, selfier og dårlig påvirkning fra influencere fortsatt en fjern framtidsgreie for unge sjeler på søttitallet, men vi hadde da en form for sosiale medier på den tia også. Noen hadde telefonkiosken nede ved kafe’n i Degernes sentrum – selve arnestedet for utklekking av mer og mindre kreative telefonterrorister,- venninna mi og jeg hadde postkontoret litt lenger opp i gata.

 

Vi brukte det med liv og lyst og postla brev i hytt og gevær, både til hverandre, til folk vi kjente – og av og til til noen vi ikke kjente spesielt godt. Innimellom tok vi korrespondansen til nye høyder og beriket mailene våre med vedlegg…
I tillegg til å holde postvesenet i ånde, hadde vi andre sunne interesser også – som gutter og friluftsliv.

Fordi venninna mi deltok på endel idrettsarrangementer, hadde hun tilgang på et mye større gutte-marked enn meg, som manglet både sportsånd og sex appeal, men siden vi hang sammen som erteris, ble på en måte hennes bekjentskaper litt mine også, uavhengig av om jeg hadde truffet dem eller ei. Vi var partners in crime, selv om vår kriminelle løpebane begrenset seg til å kjøre to på en moped og å sende tullebrev i posten til folk.
En dag var vi, som en del av friluftsinteressen, på fisketur i elva nedenfor gården hvor hun bodde. Tradisjonen tro ble det mye fjas og lite fiskelykke, men vi halte til slutt i land en enslig, liten abbor.

Fisk er fisk…

Uvisst av hvilken grunn, fikk vi det for oss at det ville være en god ide å vise fram fangsten vår til en fyr som venninna mi hadde blitt litt sånn delvis kjent med og som befant seg i militæret i Nord-Norge. Hva som var greia er jeg som sagt ikke sikker på, men hvis det var forsøk på et sjekketriks – så må det ha vært tidenes dårligste.
Vi plasserte i hvert fall fisken vår mellom to lag kontaktpapir som vi klemte godt sammen hele veien rundt kanten, puttet den i en konvolutt, la med et hyggelig brev og ekspederte hele greia opp til det kalde nord via postverket.

Nå skulle det beklagelig nok vise seg at mottageren hadde dratt hjem noen dager akkurat på det tidspunktet forsendelsen dumpet ned i postkassa i leiren hans og at kontaktpapir overhodet ikke er egnet til vakumpakking av fisk. Disse uheldige omstendighetene førte til at han mildt sagt ikke ble fra seg av begeistring da han omsider kom tilbake etter endt perm og mottok leveransen fra oss. Jeg aner til dags dato ikke hvem fyren var, men regner det som nokså sannsynlig at han svartelistet Degernesjenter som mulige kjæresteemner for all framtid og at han brukte litt tid på å bli kvitt minnet om abbor i full oppløsning.

Enten så er det jeg som ikke har holdt meg oppdatert på kontaktpapir-fronten de siste førti åra, eller så har det skjedd revolusjonerende ting på området i det siste, for nå selges det i alle mulige fine farger og mønstre, er mer populært enn noensinne og kan brukes til å dekorere nær sagt hva du vil. Selvsagt lar jeg meg glatt rive med!

 

Med litt ståltråd og kontaktpapir kan du f.eks. lage noen fine fjær – superraskt!

 

Slik gjør du:

Klipp ut to like biter formet som fjær av kontaktpapir. Legg en ståltråd mellom dem og press dem sammen.

 

Klipp opp tynne strimler hele veien rundt.Hvis du beregner ganske lang «stilk» på fjærene, får du mulighet til å bruke dem på flere måter.

 

 

fjær av papir

 

Papir

Disse fjærene kan selvsagt like gjerne lages på samme måte av papir som bare limes sammen. Kanskje du har noe pent gavepapir liggende,- og ellers er det gjort på et blunk å gå på en aldri så liten smell i papiravdelingen i en eller annen hobbybutikk, for – OMG! – det er jo altfor mye fint å velge i…

 

Fjær av garn

Hvis du har mye  restegarn liggende, er dette også fint å lage fjær av.

Jeg har brukt bomullsgarn til disse, men det går helt sikkert akkurat like bra med hva som helst.

 

Slik gjør du:

Legg en tråd dobbelt og klipp den litt lenger enn du vil ha fjæren. Knytt endene sammen helt ytterst og fest tråden stramt opp på ei trefjøl e.l. med en tegnestift i hver ende.
Deretter klipper du opp kortere tråder og knytter dem rundt den lange på denne måten:

Begynn  å knytte noen cm. opp på tråden, sånn at den nederste delen kan brukes til oppheng.

Når du har fått fjæra så lang som du vil ha den, klippes den i fasong.

For et mer fluffy uttrykk kan du frynse opp trådene med en kam. Til slutt fuktes den, formes i fasong og får ligge å tørke.

 

 

Sånn! Da erklærer er jeg påskepyntingen for sånn stort sett unnagjort for i år og ønsker deg en herlig påskeuke der du er eller dit du skal! Selv har jeg tenkt å sitte på terrassen og se sola jobbe med å bli kvitt resten av snøen. Ha en fortsatt strålende fin palmesøndag!

 

Maritime sommerideer for strandløver og havfruer

Selv for en Indre Østfolding som har vokst opp på stiv leire blant kornåkre og granskau – eller kanskje nettopp derfor, er det ingenting som smaker så herlig av sommer som salt sjø, svaberg og måkeskrik. Og med all den sola og varmen vi har i år frister det ekstra mye med noen turer ut til kysten.
Jeg elsker å være ved havet. Ikke bare å ligge på et svaberg å kjenne sola svi på mageskinnet eller å ta en dukkert i bølgene, men kanskje vel så mye å rusle i fjæra på jakt etter fine fotomotiver, skjell, steiner og blankskurt rekved, – plukke med meg små skatter, knipse noen bilder, lete etter rare ting som havet har skylt i land. Ja, for havet skyller fortsatt i land mye mer enn bare plast.

Nå på tampen av fellesferien, denne evigvarende sommeren hvor stort sett alle for en gangs skyld er heldige med ferieværet, tenkte jeg at det kunne være på sin plass med litt maritim inspirasjon. Derfor har jeg stablet på beina en liten kolleksjon av sjø-relaterte saker og ting som du kan lage selv, både av strandfunn og annet småtteri. Sånn i tilfelle du skulle få behov for å lufte kreativiteten litt innimellom heteslagene….

Klar for avgang…

båt av skinkeboka

«Skinka 2» er oppkalt etter forrige eier og er med andre ord laget av en tom skinkeboks, i tillegg til en bit fra en gammel linduk og litt annet småtteri.
Først har jeg pusset boksen fri for farge med sandpapir. Det går fint å bruke spraylakk eller maling i stedet, men jeg liker den litt rustikke overflaten som sandpapiret gir.
Til mast har jeg brukt en blomsterpinne som er stukket gjennom et hull jeg har boret i bunnen av boksen. For å gi masten bedre feste har jeg først limt en liten finerbit fast i fordypningen under boksen og boret og limt masten ned i denne.
Seilet har fått en enkel bord med tråklesting rundt kanten og er sydd fast til masten, før det har blitt festet i hver ende av boksen med litt ståltråd gjennom et lite hull. Prikken over i-en settes med noen vimpler som klippes dobbelt og limes over en bit med bomullstråd med noen små treperler mellom.

Hvis du liker at ting har en funksjon kan båten f.eks. brukes som godteskål, ellers er den jo koselig å bare ha til pynt også.

 

Ingen skute uten en skipper.. Denne  karen er satt sammen av en kork og en trekule. Lua er en kork fra en liten kremtube.

 


Rullestein

rullestein

De er runde og trivelige, fins i alle mulige fargenyanser og er polert glatte og fine av sjø og bølger gjennom mange år. Hvem kan motstå rullestein lissom? Ikke jeg i hvert fall, og brått og umerkelig har strandbagen blitt tung som bly. Vakre steiner er flotte å bare ha til pynt, men hvis du har lyst til å gjøre noe mer ut av dem kan de også dekoreres eller du kan lage deg noen koselige, små skulpturer av dem.


Denne steinen manglet egentlig bare et nebb for å bli til en liten fugl. Derfor fikk den det. Og så fikk den seg jammen en liten kjæreste også. Eller make. Det er vel det det kalles på fuglespråket..

Stein kan males og dekoreres på utallige måter, akkurat sånn som du har lyst til. Selv syns jeg det er aller finest å bevare mest mulig av den naturlige looken, og heller utnytte fargen, formen og strukturen på selve steinen. Derfor har jeg gjort denne veldig enkel, uten mer fiksfakseri enn nødvendig. For å lime steinene fast til trestykket har jeg brukt et tokomponent-lim,- det holder det meste på plass.

Heklede fisker

Med noen små steiner og litt tynn tråd er du bare en kjapp liten heklejobb unna disse små fiskene.

heklefisk

De er søte å pynte med, men hvis du fester en gardinklype på dem, er de også fine dersom du trenger noe som holder utebord-duken på plass når det kommer ei vindkule eller to. Skal de brukes som dukholdere bør ikke steinene være for store og det er lurt å lime fast heklearbeidet til steinen, så drar det seg ikke når det henges opp.

Framgangsmåten er enkel, men fordi alle steiner er ulike,må oppskriften tilpasses hver enkelt stein. Begynn med å legge opp så mange lm at det rekker akkurat rundt steinen på det bredeste punktet og samle dem i en ring med en kjm.

Hekle deretter 7 lm, hopp over 3-4 lm og fest dem med en kjm i neste lm. Fortsett på samme måte rundt hele ringen sånn at buene blir mest mulig jevnt fordelt.

Når du har kommet rundt hekler du en kjm i hver av de tre første lm på den første buen, sånn at du kommer opp på toppen av den, så 7 lm som festes midt på neste bue osv. hele runden.
gjenta på samme måte noen runder til, alt etter hvor stor stein du har. Etter hvert må du minske antall lm i buene,- 6,5,4 osv. Siste runde samler du alle buene ved å hekle en kjm i toppen på hver av dem sånn at du får tettet åpnngen.

For å lage halen legger du opp 5 lm. Så hekler du 4 dobbeltst, en kjm ned i underlaget, 5 nye lm, 4 dobbeltst og avslutter med en kjm inntil  siste dobbeltst.

dukholder

 

Krans av blåskjell

Jeg syns blåskjell har så nydelig blåfarge,- som himmel, hav og utslitte olabukser…
Denne kransen er enkel å lage, og den tar seg godt ut på veggen.

blåskjellkrans

Først har jeg skåret ut en ring av et eller annet papplignende materiale som stammer fra bunnen i skuffen på en sammenrast billig drittkommode fra Ikea, alldeles udugelig som møbel, men superduper når man trenger noe som er stivt og som samtidig er mulig å skjære i med tapetkniv.

Ringen er laget ganske smal, ca. 1,5 cm. bred, sånn at den blir minst mulig synlig, og deretter er skjellene limt fast på denne med limpistol.

blåskjellkrans

 

Veggpynt av østersskjell

Det er ikke bare plast det er altfor mye av i havet for tiden, Stillehavsøstersen har også blitt en økende utfordring langs kysten vår. Det ligger pinadø østersskjell i hopetall strødd på hvert eneste svaberg og hver eneste strand, i hvert fall der jeg har vanket i sommer. Men de krøllete, hvite skjellene kan i det minste, i motsetning til plastsøppel, være ganske dekorative. Så plukk gjerne med deg noen pene eksemplarer hjem og bruk dem til noe morsomt. De kan f.eks. bli til litt enkel og sommerlig veggpynt.

østers

Siden sommervarmen har gjort meg rimelig makelig anlagt har jeg rett og slett bare limt hyssing i forskjellige lengder fast bakpå skjellene og bundet dem opp på en passende pinne fra den rikholdige rekved-samlingen min. Og det var det.

veggoppheng av skjell

 

Og når vi snakker om rekved…

Jeg er på evig jakt etter rekved. det er flott å bruke til alt mulig og du vet aldri hva du kan komme over av fine skatter hvis du har øynene med deg når du rusler rundt sånn litt uten mål og mening i strandkanten.

Selv den ivrigste rekved-samler møter sin overmann av og til…

En ting er sikkert,- den ene gangen i livet du finner ei gammal spekefjøl i vannkanten – da syns du at du har gjort litt av et scoop!

Som bruksgjenstand har den for lengst gjort sitt, men den skal få lov å nyte pensjonisttilværelsen som en liten, rar hylle på veggen. Selv om rekved-spekefjøler er relativt sjeldne, kan denne ideen selvsagt glatt overføres til en hvilke som helst gammal  trefjøl du måtte ha liggende. Bare skjær til en passende plankebit og skru på nederst, så er du i mål.

 

Det er ikke noe som er helt rett her, men det gjør ingen verdens ting

 

På tide med siesta,- den vil nok vare til over helga… Takk for at du leser og strålende fin weekend til alle! Trodde aldri jeg skulle si det, men det er jo lov å håpe på litt godt gammeldags drittvær!

 

 

 

 

 

 

 

 

Fotkrem for glade sommerføtter og italienske affærer

Roma

For en del år siden befant jeg meg i Roma sammen med den nest yngste datteren min, Marte. En kveld da vi ruslet gjennom en liten park langs Tiber’n med kurs mot Peterskirken, dukket han plutselig opp fra ingensteder,- en litt tykkfallen framtoning med godt påbegynt hentesveis og en helt klar interesse for å stifte nye bekjentskaper.
Sett med kresne kvinneøyne var han vel så fjernt fra idealbildet på den italienske drømmemannen som det var mulig å komme,- du vet han høye og mørke i Armani-dress, men han hadde snille øyne bak de stålinnfattede brillene og så ikke ut til å ha planer om hverken ran eller voldtekt. Derimot ville han så fryktelig gjerne få lov til å massere føttene mine.
Alle som noen gang har travet rundt i sko uten ventilasjon en hel dag i sommer-Roma vil vite to ting:
For det første,- i samme øyeblikk som du tar av deg disse skoene vil du frigi avgasser som setter en real støkk i ozonlaget og som kan slå knock out på selv den mest hardbarkede gladiator.
For det andre,- du har nettopp fått et tilbud du ikke kan si nei til.
Han ble advart, uten at han tok det til følge, og det vibrerte ikke engang ørlite grann i neseborene hans da jeg lot skoene falle.

 

Når datteren din viser seg å være den fødte paparazzifotograf…

Så før jeg visste ordet av det så satt jeg plutselig der da, med de illeluktende bena mine i fanget på en vilt fremmed mann og en fnisende tenåringsdatter vakende i bakgrunnen, mens jeg lurte på hva jeg egentlig hadde rotet meg borti. Jeg tenkte et øyeblikk at han sikkert var en sånn fyr som fikk tenning av kvinneføtter, men med tanke på hvor undersåttene mine befant seg på det tidspunktet, burde jeg garantert ha merket det hvis så var tilfelle. Det vibrerte absolutt ingen steder på denne karen. Han virket rett og slett bare genuint interessert i fotmassasje og pratet i vei med glødende iver om hvor bra det var for føttene å gå barbeint på de små, runde brosteinene som fins mange steder i Romas gater,- de som jeg senere i livet har funnet ut at er drepen for høye hæler. Vi snakket litt om Norge og Italia også, men det var helt tydelig føtter som var favorittemnet hans, og under hele samtalen klemte og knadde han og gjorde underverker med slitne bein. Da han omsider anså jobben for avsluttet, kunngjorde han at han skulle vise oss hvor vi kunne spise god, italiensk mat for en billig penge og ledet an bortover gata mens han passet nøye på at jeg fulgte rådet hans om romersk brosteinmassasje. Jeg var veldig bevisst på at det ikke var noen andre som gikk barbeinte i Roma den kvelden, men jeg syntes at jeg skyldte ham såpass… Dessuten var jeg på det tidspunktet begynt å bli langt mer bekymret for hvordan i all verden vi skulle bli kvitt ham igjen. Men da vi hadde krysset elva stoppet han, forklarte hvor vi skulle gå, tok pent farvel og forsvant tilbake over broen. For alt vi vet inn i skyggene i parken igjen, på jakt etter mer tåfis.
Straks han var ute av syne kippet jeg på meg skoene, så satte vi kursen mot stedet han hadde pekt ut og spiste den beste carbonaraen vi noengang har smakt på et vaklevorent lite bord på et gatehjørne mens vi lo og lo…
Omtrent 17 år etterpå ler vi enda, og lurer fortsatt på hva som egentlig var greia.
En ting er i hvert fall sikkert,- en sjelden gang imellom KAN det faktisk komme noe godt  ut av det hvis en sier ja takk når fremmede menn rasler med sukkertøyposen sin…

Lag din egen fotkrem med bare fire ingredienser

Han hadde rett i en ting, denne massasjeglade italieneren vår,- det er viktig å stelle pent med tottlottene sine! Og selv om jeg til dags dato vegrer meg mot å loffe barbeint rundt i Roma, så gjør jeg det gladelig hele sommerhalvåret på hjemmebane. For det er viktig å ha jording og bakkekontakt når en er gammal indianer, meeeen – det gir ikke akkurat silkeføtter. Derfor kan en god fotkrem være gull verdt. Denne lager du selv av helt naturlige, gjerne økologiske ingredienser, og den vil holde deg gående på myke pusepoter hele sommeren igjennom.

– Pusepoter du lissom…

Den er rask å mikse sammen og ingrediensene du trenger finner du bl.a. i helsekostbutikker og i dagligvareforretninger.

Dette trenger du:

0,5 dl. sheabutter/sheasmør
0,5 dl. kokosolje
2 ss. olivenolje
15 dråper peppermynteolje

fotkrem-ingredienser
Sheabutter, kokosolje, olivenolje og peppermynteolje for fine føtter.

Og slik gjør du:

Smelt sheabutter og kokosolje i vannbad og tilsett olivenolje. La blandingen avkjøles og ha i peppermynteolje. Bland godt, fyll i en krukke og sett kjølig. Når den er kald vil den stivne og er klar til bruk.

fotkrem, hjemmelaget
Hjemmelaget fotkrem

Fordi kremen nødvendigvis blir ganske fet kan det være lurt å ikke vandre for mye rundt i huset med nysmurte ben, men heller ta smørejobben og dra på et par sokker før du legger deg om kvelden. Snakker av erfaring…

Er i det minste ikke plattfot da…

 

Strålende fin fredagskveld til alle, og noen ekstra gode tanker til en person spesielt!

 

 

Blomster for jålejenter, flaskesamlere og gamle hippier

Blå blomster

Påskeferien ble jammen lang i år gitt,- ikke i det virkelige livet riktignok, men her på bloggen min ble den en god del lengre enn det som var tenkt. Jeg har prøvd hardt å finne på en god unnskyldning for unnasluntringen, men uten å lykkes nevneverdig. Jeg kunne muligens kalt det en kreativ tenkepause, men sannheten er vel at det handler mer om å bli rammet av en form for brå-slækkhet etter en lang vinter, etterfulgt av noen herlige, uventet solfylte påske-fridager mellom snøfonnene oppe i skakka over Tyrifjorden.  Det er så mye snø der at det nesten blir det samme som å være på fjellet, bare at jeg blir skjemt bort og at jeg slipper å gå på ski. Påskeferie på Øverskauen er fine saker! Det innebærer – i tillegg til massevis av kos og hygge, også et ikke ubetydelig innhogg i det der beliggende «Godsets» velfylte vinkjeller ( les kjølerom), på folkemunne bare kalt «taxfree’n», opptil flere runder med Drømmeprinzens legendariske fløtesauser og omtrent… tja… tre kilo smågodt… for å ikke ta i for hardt. Å være ingeniør er faktisk (heldigvis) ikke nødvendigvis ensbetydende med å være god til å beregne kvantum når det skal kjøpes inn smågodt til påskeegg, så etter å først ha gjort et solid stykke bistandsarbeid for å hjelpe den i overkant handlekraftige innkjøpssjefen å bli kvitt en del av det enorme overskuddslageret han hadde stablet opp i en bolle på stuebordet og deretter ha tømt det største påskeegget som noen gang har blitt meg til del, fikk jeg sannsynligvis satt til livs mer sukker og e-stoffer i løpet av en kjapp påskehelg enn det som godt er. Og sånt tar på rett og slett. Man får smaken på det søte liv og på å ikke gjøre så mye…
Nå som egget for lengst er tomt, hverdagen har falt tilbake i hverdagslige former og blodsukkeret har begynt å stabilisere seg igjen, er det imidlertid på høy tid å brette opp armene og få ting på stell!

Jeg har forøvrig ikke BARE unnasluntret da,- jeg har jobbet litt i kulissene også, innimellom seigmenn og lakrisbåter. Fordi jeg syns det har gått relativt trått med vårblomstene i år, har jeg latt kreativiteten få lov til å småblomstre en smule i stedet og laget meg noen selv. For det blir jo aldri feil å sprite opp med litt flower power innendørs mens man venter på varmen fra vårsola, og selv og det naturligvis ikke er noe som kan måle seg med det Moder Jord kan levere bare hun får opp dampen, så kan det faktisk bli ganske fine blomster ut av gamle tomflasker, ståltråd, neglelakk og filler også,- yo!

«Bottom up!» for tomme flasker
Selv om man vanligvis er flink til å ta turen innom panteautomaten, er det ingenting i veien for å ta resirkuleringen i egne hender i blant og gi noen av tomflaskene sine en blomstrende framtid!

blomster av tomflasker
La tomflaskene blomstre!

Slik gjør du:
Klipp eller skjær ut noen fine blomster av bunnen på myke plastflasker,- de har allerede formen inne! Deretter holder du dem over et brennende lys mens du dreier dem forsiktig sånn at kantene på kronbladene smelter litt og bøyer seg lett. Prøv deg fram, hvor mye varme de tåler før alt blir bare krøll varierer alt etter hvor myk plasten er. Du vil se at den blir hardere og får et nesten glass-lignende utseende.

blomster av tomflasker

Når du har fått en samling med blomster du er fornøyd med, lager du et hull til oppheng i hver av dem ved å varme spissen på en nål og stikke gjennom plasten der du vil ha det. Du kan også lime på en perle i midten på dem som litt ekstra pynt. Bind dem opp med fiskesnøre eller tynn tråd på en fin grein e.l. og fest et oppheng på denne. Disse blomstene tar seg ekstra godt ut i vinduet, hvor sola kan skinne gjennom dem.

blomster av tomme plastflasker
Blomster av ekte plast. Aller finest i vinduet, men enklest å ta bilde av andre steder.


Peace, love & flower power
Få ånden over deg i fillehaugen og frisk opp i huset med noen fargeglade hippie-inspirerte blomster av tøystrimler og ståltråd.

blomster av filler og ståltråd
Blomster av filler = filleblomster

Alt trenger ikke å være så strøkent bestandig. Av og til er det morsomt å lage noe som bare er litt – rufsete uperfekt, og disse blomstene er et godt eksempel på det. Her møtes den fineste selskapskjolen fra nittitallet og de gamle T-skjortene merket «pussefillemateriale» for første gang, og de trives utmerket i hverandres selskap!

Slik gjør du:
Selve blomsterformen lages av et stykke ståltråd som bøyes til slik at du får 5 ganske like store løkker som vikles sammen i midten. Det er ikke farlig om det ikke ser så pent ut, det blir borte under stoffet. Hvor lang du skal kutte ståltråden avhenger av hvor store du vil ha blomstene. Til de største, som er ca. 25 cm. i diameter, har jeg brukt en lengde på 180 cm. Riv eller klipp opp tøystrimler i fine farger og vikle dem rundt hvert av kronbladene. Bruk litt lim til å feste endene med. Til slutt surrer du noen runder rundt midten av blomsten, f.eks. med en remse gult stoff, sånn at all ståltråden dekkes.

blomster av filler

Knytt blomstene sammen i hverandre med hyssing eller fiskesnøre og hekt dem opp i en kjedelig krok som trenger en fargeklatt.

blomster av filler og ståltråd

 

 

Blomster for jålejenter
Bittesmå, men utrolig søte blir disse blomstene som lages av ståltråd og neglelakk.

blomster av neglelakk

En rask liten ettersøksjakt rundt i huset avslørte at det befinner seg ikke mindre enn 30-40 flasker med neglelakk i all verdens farger og fasonger innenfor Kårboligens fire vegger, og siden et minimum av dem er i drift, kan de med fordel få komme ut av skapet og gjøre karriere på hobbyfronten i stedet for å ligge å slenge.

neglelakk

Slik gjør du:
Først vikler du sammen en liten blomst av tynn ståltråd. Du kan med fordel lage dem penere enn mine, Men ved å lime på en liten perle på midten i innspurten, blir sluttresultatet ganske greit uansett.
Deretter stryker du neglelakk over et og et kronblad slik at det dannes en tett hinne. La dem tørke og lim ev. på en perle i midten til slutt. Jeg bruker en potet til å stikke dem ned i under tørkeprosessen, så står de fint. Det er som det blir sagt,- poteter kan brukes til nesten alt!

ståltrådblomst   blomster av neglelakk   blomster av neglelakk

Disse små blomstene er kjempefine som hårpynt. Fest dem til hårspenner eller lag en hel krans,- så kan du gå alle vårens og sommerens festligheter i møte med blomster i håret!

blomsterkrans
Marte Tjerbo,- fineste modellen, og da er det ikke så farlig at kransen ble litt uskarp..
blomsterkrans
«If you’re going to San Francisco, Be sure to wear some flowers in your hair… «
Heldige meg som kan håndplukke søte og velvillige modeller i nærmeste familie!

 

Kos deg med våren, og takk for at du leser!

 

 

 

 

 

Litt sludder og pølsevev om geitekofter og andre mesterverk

En gang i tiden, i de glade søttiåra, gikk jeg Tegning, form og farge på Mysen. Heggen videregående skole het skolen offisielt den gangen, men alle kalte det bare for «husfliden». Vi var unge og livsglade, gikk i slengbukser og gensere av uutslitelige, interessante syntetiske materialer og hadde stygge frisyrer som til enhver tid risikerte å bli ytterligere forverret grunnet eksperimentering med hjemmepermanenter eller gratis skamklipp av ufaglærte venninner og velmenende mødre. Ambisjonsnivået når det gjaldt skolearbeid tok vel ikke nattesøvnen fra så mange av oss. Vi hadde mer fokus på de viktige tingene i livet,- som gutter, venner, fest og moro enn på utdanning, men med ungdommelig pågangsmot klarte vi uten nevneverdige problemer å kombinere litt arbeid med mange fornøyelser på en utmerket måte.
Det var fine år!
Vi dro på skoleturer til Høstutstillingen og lot som om vi forsto oss på kunst, men siden mye av kunsten på Høstutstillingen ikke var forståelig for noen, spesialiserte vi oss raskt på Kunsten å gjøre maksimalt ut av en fridag i Tigerstaden i stedet.

Vi tegnet skisser og malte bilder, lærte om komplimentærfarger og primærfarger og satte farge på egen skolehverdag ved å lage kosekrok bakerst i klasserommet med en gammel sofa og en kokeplate, slik at vi hadde tilgang til varme drikker når vi måtte ønske. En dag fant et lyst hode ut at vi kunne bruke denne kokeplaten til å koke suppe på også, men det fikk en brå slutt da det kom inn klager fra toppetasjen om at hele skolen luktet mat og at lukten forstyrret konsentrasjonen til de øvrige elevene. Vi på vår side syntes det luktet misunnelse lang vei…
Jeg solgte forøvrig mitt første kunstverk på den tiden. Det gikk under hammeren på skolebussen mellom Mysen og Degernes og fikk ny eier for den nette sum av 30 kr. Der og da følte jeg at jeg var på vei mot noe stort, men det skulle vise seg at det var både starten og slutten på min handel med oljemalerier, og at jeg bare var på vei hjem til Degernes…

Vi kastet bort mange timer med god ungdomstid på tvangsbrodering av et velassortert utvalg med pene små sting på prøvelapper som bare skulle stiftes inn i en perm sammen med ulldotter fra ulike saueraser og annet rufs, og aldri mer komme fram i lyset. Jeg mener den dag i dag at brodering av prøvelapper er en forbasket uting.

Hadde vel neppe gitt noe pluss i boka fra Frk. Spydevold denne her…

Innimellom studier av popstjerner og filmhelter i Det Nye, leste vi kunsthistorie, og vi tilegnet oss dermed innsikt i en lett miks av ymse stilarter,- som rokokko, rock, barokk og pop.

Vi sydde tidkrevende veggtepper og sengetepper i lappeteknikk, som beklageligvis aldri skulle komme til å pryde et eneste fremtidig hjem slik som planlagt, fordi oransje og brunt viste seg å ha gått kraftig av moten og blitt erstattet av sarte pastellfarger før vi kom så langt som til egen husholdning en eller annen gang utover i åttiåra.

Og vi lærte å veve.
Du gikk ikke på husfliden uten å lære å veve. Det lå en aura av tunge tradisjoner og bunnsolid kunsthåndverk rundt vevstolene på Heggen Videregående. Vev var lissom selve skolens grunnpilar,- det var det mest husflidske av alt. Du tulla ikke med vev!
Men morsomt var det!
Jeg har fortsatt en suvernir fra glansdagene mine ved vevstolen på husfliden,- en slags merkelig, uformelig jakke som kaltes geitekofte.

Geitekofte 1977-modell

Dette er et plagg jeg aldri noensinne hverken har sett eller hørt om siden. Ikke engang Google vet hva en geitekofte er. Jeg tror jeg bare brukte den en gang, for jeg syntes ikke engang den var fin da den var ny, men den har fulgt meg gjennom livet og ligger i en eske på kottet sammen med konfirmasjonskjolen min, i påvente av at den skal bli retro-kul. Hver gang jeg har sett den, har jeg tenkt at det kommer aldri til å skje, men nå for tiden er det ingenting som forundrer meg lenger, så man skal aldri si aldri..  Uansett blir jeg alltid litt glad for at den ikke er oransje og brun..

Ugh! Let’s make geitekofta great again! Når du har vært spysjuk i to dager, ser deg selv i selfieversjon og innser at det er en dårlig ide å ha med hue ditt på bildet …
Hmm,- den er god og varm da…

Et eller annet sted på veien har mye matnyttig kunnskap om vevstolen og alle dens muligheter gått fullstendig i glemmeboken, og der vil den sannsynligvis hvile trygt til evig tid sammen med noen av stingene på prøvelappene og diverse annen  dårlig vedlikeholdt skolelærdom. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke fortsatt syns det er morsomt å veve. Jeg syns bare det er morsomt å gjøre det på min egen måte,- jeg liker å tulle med det!
Og det er det som er så herlig med veving,- kan du få spent opp noen tråder, så kan du bare tulle ivei akkurat så mye du vil. Så finn fram posen med restegarn, hiv deg med og lag noen små kunstverk til ledig veggplass! Du trenger ikke avansert utstyr for å lage noe fint, og du  kan lage din egen vev veldig enkelt  av en gammel bilderamme og noen småspiker.

Denne egner seg superfint til å veve små veggtepper o.l. på.

   

For å skape liv i det du vever, er det fint å bruke garn med forskjellig tykkelse og struktur. Putt gjerne inn andre elementer også, som blonder, filler, lisser og bånd.

      

Hvis du fortsatt syns det ser litt tamt ut er det ingenting i veien for å brodere på litt mønster etterpå, eller å sy på noen perler eller annet stæsh.

    

Det nærmeste jeg kommer å lage en rosablogg


Flere ideer til ting du kan
veve:

De ripete gamle cd’ene som synger på siste verset kan fortsatt skape glede i ny form,- f.eks. som morsomme, små drømmefangere til å henge på veggen.

Anne Maren, som elsker musikk, har fått sin egen drømmefanger, laget av noen av alle de ødelagte mobilladerne og øreproppene hun strør om seg med

Restegarn, perler, tynne ledninger, snorer eller skolisser,- bruk det du har og vev deg en liten drømmefanger med personlig vri!
Slik gjør du:
Surr 15-17 runder med hyssing rundt en cd. Du kan gjerne ta flere runder, men sørg for å ende opp med et oddetall. Stram godt og fest på baksiden. Start innerst og vev deg utover. Ta en dråpe lim på alle løse ender og dytt dem innunder det du allerede har vevet etterhvert, så er du kvitt dem. Fest en hempe på toppen og noen tråder nederst til slutt og knytt på fine perler, fjær eller noe annet småtteri.

    

 

Vev med gråpapir
Dersom du er glad i naturfarger og liker en litt rustikk stil, kan du lage fine, nye potter til plantene dine av gråpapir og  tomme hermetikkbokser.
Slik gjør du:
Klipp strimler av gråpapir i ca. 4 cm’s bredde og tvinn disse sammen til «hyssing». Hvis du klipper langsetter rullen kan du lage dem så lange du vil, og slipper så mange skjøter underveis.

   

Spenn opp 9 tråder med naturfarget hyssing jevnt fordelt rundt kanten av boksen. Disse festes med tape under og inni boksen sånn at de holdes på plass.

  

Begynn nederst og vev deg oppover. Lim fast løse ender til underlaget etterhvert, og stram godt så du får en tett og fast vev.

Løse ender

Når hele boksen er dekket, klipper du opp hyssingen i bunnen og på toppen så det står igjen ca 1 cm.’s lengde. Disse stumpene skyves inn under papirhyssingen med litt lim på tuppen, slik at du får en pen avslutning og alt låses på plass. Til slutt kan du gi det hele et strøk med klarlakk for å få en mer holdbar overflate.

 

 

Tusen takk for at du leser! Ha en herlig helg, og en strålende fin morsdag til alle mammaer!

 

 

 

 

 

Milde måne,- makrameen er ute på vift igjen!

-Det er en tid for alt, bruker Drømmeprinzen å si. Det var akkurat det han sa den dagen han brått kastet alle orkideene sine ut av huset også. Orkideene til Drømmeprinzen var på ingen måte noen ordinære stueplanter,- de var babyene hans! Han gjødslet og stelte dem med faderlig omsorg og  ga dem ukentlige karbad. Han satte til og med opp en bjørkestamme som gikk fra gulv til tak ved vinduet i stua, og hektet dem opp på den i nummerert rekkefølge, slik at de skulle få leve mest mulig sånn som de ville gjort det ute i naturen. Hver enkelt hadde sin faste plass på stammen, og nåde den som lagde rot i rekkene!
Så, plutselig en dag, uten noe som helst forvarsel, var det slutt. -Det er en tid for alt, sa Drømmeprinzen, og på null komma niks hadde han pælma samtlige orkideer på komposthaugen og hogd bjørkestammen opp til peisved. Deretter dro han og kjøpte seg ny sofa, og så falt gudsjelovogtakk alt tilbake i normale former igjen. Og HAN sier det er umulig å forstå seg på DAMER…!?

Ja, det er en tid for alt, men når man har levd noen år vil en av erfaringene en har gjort seg være at ting man trodde man forlengst var ferdig med på et eller annet tidspunkt gjør comeback. Klær, møbler, kjedelige potteplanter og pyntegjenstander vekkes til live igjen på løpende bånd, kalles for «retro» og taes imot med åpne armer av nye generasjoner.

For et barn av sekstitallet kan det av og til være en utfordring å fordøye at alle disse sakene som egentlig var på full fart ut døra allerede før en hadde rukket å stifte eget hjem, har begynt på en ny runde og er trendy igjen som aldri før. Det blir rett og slett en sånn «been there – done that»-greie som det ofte kan være tungt å ta inn over seg.
Makrame er definitivt en av disse tingene. Bare ordet sender meg lukt tilbake til en tid da det meste gikk i oransje og brunt, og gir meg tvilsomme bilder i hodet av støvete beige-brune, frynsete knyttekreasjoner av jutegarn, ispedd en og annen farget treperle, hengende på en bakgrunn av gulnende trepanel rundt om i de tusen søttitallshjem. I peisestuer og oppholdsrom ble de hektet opp, og der fikk de lov å henge og slurpe i seg alskens luftforurensing, omkranset av svarte smijernslysestaker og rosemalte peisblåser, mens de gradvis gikk mer og mer i ett med veggen ettersom årene gikk…

I virkeligheten er makramekunsten langt eldre enn fra søttitallet. Man regner med at den ble utviklet av arabiske håndverkere allerede på 1300-tallet og at den senere ble spredd ut i verden med sjøfolk, som hadde god nytte av de ulike knutene til tauverket på skipene sine.

Jeg har forøvrig et gammelt hefte etter bestemor med makrame-oppskrifter, så jeg regner med at denne kunstformen har hatt flere glansperioder opp gjennom tidene.

   

Det står ikke noe årstall på det, men ut fra oppskriftene og språket å dømme må det være ganske gammelt, – det er vel lenge siden noen har hatt behov for en muffesnor.

Jeg kan tenke meg at det er med makrame omtrent som med jojo-en,- den dukker opp med jevne mellomrom og har en kort og intens popularitetsperiode, for deretter å gå i dvale noen år igjen.

Nå er altså makrame oppe en tur og vaker igjen, og selv om jeg må innrømme at skepsisen lå på lur da jeg skjønte det, så husket jeg også at det brukte å være morsomt å LAGE det. Ja, åsså er det jo dette med å prøve å henge med i tia da naturligvis… Derfor har jeg, i utgangspunktet mest nysgjerrig, gitt meg i kast med å børste støvet av forlengst glemte knytekunster fra skoletidens håndarbeidssal, bare for å kjenne litt på følelsen. Og jo,- det er faktisk veldig morsomt, og med dagens vri så kan det egentlig bli ganske kult også.

Det fine med makrame er at det kan gjøres veldig avansert, men også helt enkelt og funke bra uansett. Siden jeg aldri var særlig god på det forrige gang det var i skuddet, og det raskt viste seg at det ikke har skjedd noen verdens ting med knuteforståelsen min i løpet av alle disse årene, går jeg for det enkle, som ikke krever all verdens fingerferdighet og tankevirksomhet. Det finnes imidlertid massevis av informative filmer på u-tube for de som har lyst til å ta det et skritt lenger. Det finnes også tråd som er spesielt beregnet til makrame i hobbybutikkene, men til enke småting som dette, går det helt greit med vanlig hyssing også.

       

Det er definitivt lettest å jobbe med knutene hvis du fester fast arbeidet først, så du får strammet trådene godt. Selv sverger jeg til gaffatape, det ser kanskje ikke så profft ut, men det holder det meste i sjakk.

Hvis du har en fin grein eller kvist, er det supert å bruke som oppheng. Mønsteret mitt har blitt til sånn delvis underveis, men egentlig er det smart å ha en kjøreplan på forhånd, for det er litt matte inne i bildet når det gjelder antall tråder i forhold til knuter osv.

Knutene jeg har brukt:

    

    

 

Den gamle katte-lysestaken fra barndommen ruler fortsatt!

 

Ha en strålende fin onsdagskveld!

 

 

 

 

 

 

Lag en drømmefanger og fang noen drømmer!

Flere tiår før Siv Jensen tråkket i baret med å troppe opp i indianerkostyme på finansdepartementets høstfest og pådro seg alskens såkalt politisk korrekte kranglefanters vrede, levde små Degernes-indianere i fred og fordragelighet og var overbevist om at det de holdt på med var i skjønneste orden. Det var fint å være indianer i Degernes på 60-tallet. Det var i det hele tatt fint å være barn den gangen, da folk ikke hadde blitt så hårsåre enda og ingenting var særlig farlig. Vi hadde ubegrenset med tumleplass og egentlig frihet til det meste, så lenge vi gikk ut om morgenen og kom inn for legging om kvelden. Det føltes i hvert fall sånn. selv om kveldene alltid kom for tidlig på oss. Sånn er det vel forresten med livet også når jeg tenker meg om,- akkurat når du har det som morsomst så blir du ropt inn til en alvorsprat om pensjon av banken din.
Vi var som sagt glad i å leke indianere og hadde jaktmarkene våre både høyt og lavt,- i skauen, ved bekken, i tretoppene og på jordet der kuene beitet. Favorittleirplassen var likevel oppe på den store kampesteinen som lå akkurat passe langt fra gården vår til at vi kunne høre når det var middag, samtidig som vi fikk være i fred for voksen innblanding.

 

Vi bygde hytter, klatret, spikket, tente bål og lagde dyregraver som ikke egnet seg til å fange så mye som en smågnager,- langt mindre en bison.
Jeg var Månestråle.  Selvfølgelig, – hvem ville ikke være Månestråle? Det var det hotteste indianer-jentenavnet på den tiden, hun var søsteren til Sølvpilen og skikkelig kul!

Det begynner å bli noen år siden vesle Månestråle bedrev sine indianersysler på de Degerneske jaktmarker nå. De heller spinkle røyksignalene fra sure små leirbål har forlengst drevet inn i glemselen og alle leirplassene har grodd ned i osp og kratt. Månestråle selv har etterhvert nådd relativt moden alder og har så smått begynt å lure på om hun ikke snart burde begynne å bekymre seg for pensjonspoeng og sånne ting…
Men en gang indianer, alltid indianer, og fortsatt trenger jeg å kjenne jord og gress under bare bein en sommerdag og å plukke bær og spikke noen pinner. Og selv om ildstedet nå for tiden ligger under tak, og voksenlivet til alt overmål gjør det tillatt å nyte et glass ildvann mens man drømmer seg litt bort og tilbake, så trenger jeg fortsatt et leirbål å varme meg på i kalde vinterkvelder…

Ild og vann

Det er forøvrig koselig å ha noe småtteri å pusle med mens en sitter og varmer seg, og for en gammel squaw var det jo nesten nødt til å bli en drømmefanger…

Det er folket i Ojibwa-stammen som sies å være opphavet til tradisjonen med drømmefangere. De første eksemplarene man kjenner til ble laget av ringer av tre med et spindelvevlignende nett av neslestilk-fiber inni, og det var vanlig å henge dem over sengen til små barn. Nettet skulle ha evnen til å fange opp alle drømmene i løpet av natten, holde fast på de vonde, men slippe løs de gode så de kunne nå fram til deg.
Gradvis spredte skikken seg til andre stammer som lagde sine egne varianter, og etterhvert som salget av indiansk håndverk i tidens løp økte, fikk også resten av menneskeheten øynene opp for dette helt spesielle ornamentet. På sekstitallet trykket «blomsterbarna» den til sitt bryst, og i dag er drømmefangeren og dens betydning et kjent og kjært symbol jorda rundt.

Enten du er gammel hippie, tiltrekkes av mystikken ved den eller bare drømmer om en måte å få brukt de gamle heklebrikkene du har arvet etter mormor på, kan en helt egenprodusert drømmefanger bli et dekorativt innslag på soverommet eller andre steder i huset.

         

Til å lage selve kransen har jeg brukt tynne bjørkekvister som er viklet rundt en ring av ståltråd. Friske kvister er enklest, de er smidige og gode å jobbe med. Sørg for at kransen blir stor nok til at du får spent brikken stramt opp. Bruk et heklegarn som matcher i  fargen og knytt brikken godt fast hele veien rundt.

Pynt med det du har lyst til. Fjær, perler og deler fra gamle smykker er supert å bruke, og også tynne skinnsnorer e.l. til å henge nederst og som oppheng. Bruk fantasien og lag din egen vri med det du syns blir fint!