dekorering Arkiver - Side 4 av 4

9. februar 2018

Litt sludder og pølsevev om geitekofter og andre mesterverk

En gang i tiden, i de glade søttiåra, gikk jeg Tegning, form og farge på Mysen. Heggen videregående skole het skolen offisielt den gangen, men alle kalte det bare for «husfliden». Vi var unge og livsglade, gikk i slengbukser og gensere av uutslitelige, interessante syntetiske materialer og hadde stygge frisyrer som til enhver tid risikerte å bli ytterligere forverret grunnet eksperimentering med hjemmepermanenter eller gratis skamklipp av ufaglærte venninner og velmenende mødre. Ambisjonsnivået når det gjaldt skolearbeid tok vel ikke nattesøvnen fra så mange av oss. Vi hadde mer fokus på de viktige tingene i livet,- som gutter, venner, fest og moro enn på utdanning, men med ungdommelig pågangsmot klarte vi uten nevneverdige problemer å kombinere litt arbeid med mange fornøyelser på en utmerket måte.
Det var fine år!
Vi dro på skoleturer til Høstutstillingen og lot som om vi forsto oss på kunst, men siden mye av kunsten på Høstutstillingen ikke var forståelig for noen, spesialiserte vi oss raskt på Kunsten å gjøre maksimalt ut av en fridag i Tigerstaden i stedet.

Vi tegnet skisser og malte bilder, lærte om komplimentærfarger og primærfarger og satte farge på egen skolehverdag ved å lage kosekrok bakerst i klasserommet med en gammel sofa og en kokeplate, slik at vi hadde tilgang til varme drikker når vi måtte ønske. En dag fant et lyst hode ut at vi kunne bruke denne kokeplaten til å koke suppe på også, men det fikk en brå slutt da det kom inn klager fra toppetasjen om at hele skolen luktet mat og at lukten forstyrret konsentrasjonen til de øvrige elevene. Vi på vår side syntes det luktet misunnelse lang vei…
Jeg solgte forøvrig mitt første kunstverk på den tiden. Det gikk under hammeren på skolebussen mellom Mysen og Degernes og fikk ny eier for den nette sum av 30 kr. Der og da følte jeg at jeg var på vei mot noe stort, men det skulle vise seg at det var både starten og slutten på min handel med oljemalerier, og at jeg bare var på vei hjem til Degernes…

Vi kastet bort mange timer med god ungdomstid på tvangsbrodering av et velassortert utvalg med pene små sting på prøvelapper som bare skulle stiftes inn i en perm sammen med ulldotter fra ulike saueraser og annet rufs, og aldri mer komme fram i lyset. Jeg mener den dag i dag at brodering av prøvelapper er en forbasket uting.

Hadde vel neppe gitt noe pluss i boka fra Frk. Spydevold denne her…

Innimellom studier av popstjerner og filmhelter i Det Nye, leste vi kunsthistorie, og vi tilegnet oss dermed innsikt i en lett miks av ymse stilarter,- som rokokko, rock, barokk og pop.

Vi sydde tidkrevende veggtepper og sengetepper i lappeteknikk, som beklageligvis aldri skulle komme til å pryde et eneste fremtidig hjem slik som planlagt, fordi oransje og brunt viste seg å ha gått kraftig av moten og blitt erstattet av sarte pastellfarger før vi kom så langt som til egen husholdning en eller annen gang utover i åttiåra.

Og vi lærte å veve.
Du gikk ikke på husfliden uten å lære å veve. Det lå en aura av tunge tradisjoner og bunnsolid kunsthåndverk rundt vevstolene på Heggen Videregående. Vev var lissom selve skolens grunnpilar,- det var det mest husflidske av alt. Du tulla ikke med vev!
Men morsomt var det!
Jeg har fortsatt en suvernir fra glansdagene mine ved vevstolen på husfliden,- en slags merkelig, uformelig jakke som kaltes geitekofte.

Dette er et plagg jeg aldri noensinne hverken har sett eller hørt om siden. Ikke engang Google vet hva en geitekofte er. Jeg tror jeg bare brukte den en gang, for jeg syntes ikke engang den var fin da den var ny, men den har fulgt meg gjennom livet og ligger i en eske på kottet sammen med konfirmasjonskjolen min, i påvente av at den skal bli retro-kul. Hver gang jeg har sett den, har jeg tenkt at det kommer aldri til å skje, men nå for tiden er det ingenting som forundrer meg lenger, så man skal aldri si aldri.. Uansett blir jeg alltid litt glad for at den ikke er oransje og brun..

Ugh! Let’s make geitekofta great again! Når du har vært spysjuk i to dager, ser deg selv i selfieversjon og innser at det er en dårlig ide å ha med hue ditt på bildet …

Et eller annet sted på veien har mye matnyttig kunnskap om vevstolen og alle dens muligheter gått fullstendig i glemmeboken, og der vil den sannsynligvis hvile trygt til evig tid sammen med noen av stingene på prøvelappene og diverse annen dårlig vedlikeholdt skolelærdom. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke fortsatt syns det er morsomt å veve. Jeg syns bare det er morsomt å gjøre det på min egen måte,- jeg liker å tulle med det!
Og det er det som er så herlig med veving,- kan du få spent opp noen tråder, så kan du bare tulle ivei akkurat så mye du vil. Så finn fram posen med restegarn, hiv deg med og lag noen små kunstverk til ledig veggplass! Du trenger ikke avansert utstyr for å lage noe fint, og du kan lage din egen vev veldig enkelt av en gammel bilderamme og noen småspiker.

Denne egner seg superfint til å veve små veggtepper o.l. på.

For å skape liv i det du vever, er det fint å bruke garn med forskjellig tykkelse og struktur. Putt gjerne inn andre elementer også, som blonder, filler, lisser og bånd.

Hvis du fortsatt syns det ser litt tamt ut er det ingenting i veien for å brodere på litt mønster etterpå, eller å sy på noen perler eller annet stæsh.

Det nærmeste jeg kommer å lage en rosablogg

Flere ideer til ting du kan veve:

De ripete gamle cd’ene som synger på siste verset kan fortsatt skape glede i ny form,- f.eks. som morsomme, små drømmefangere til å henge på veggen.

Anne Maren, som elsker musikk, har fått sin egen drømmefanger, laget av noen av alle de ødelagte mobilladerne og øreproppene hun strør om seg med

Restegarn, perler, tynne ledninger, snorer eller skolisser,- bruk det du har og vev deg en liten drømmefanger med personlig vri!
Slik gjør du:
Surr 15-17 runder med hyssing rundt en cd. Du kan gjerne ta flere runder, men sørg for å ende opp med et oddetall. Stram godt og fest på baksiden. Start innerst og vev deg utover. Ta en dråpe lim på alle løse ender og dytt dem innunder det du allerede har vevet etterhvert, så er du kvitt dem. Fest en hempe på toppen og noen tråder nederst til slutt og knytt på fine perler, fjær eller noe annet småtteri.

Vev med gråpapir
Dersom du er glad i naturfarger og liker en litt rustikk stil, kan du lage fine, nye potter til plantene dine av gråpapir og tomme hermetikkbokser.
Slik gjør du:
Klipp strimler av gråpapir i ca. 4 cm’s bredde og tvinn disse sammen til «hyssing». Hvis du klipper langsetter rullen kan du lage dem så lange du vil, og slipper så mange skjøter underveis.

Spenn opp 9 tråder med naturfarget hyssing jevnt fordelt rundt kanten av boksen. Disse festes med tape under og inni boksen sånn at de holdes på plass.

Begynn nederst og vev deg oppover. Lim fast løse ender til underlaget etterhvert, og stram godt så du får en tett og fast vev.

Når hele boksen er dekket, klipper du opp hyssingen i bunnen og på toppen så det står igjen ca 1 cm.’s lengde. Disse stumpene skyves inn under papirhyssingen med litt lim på tuppen, slik at du får en pen avslutning og alt låses på plass. Til slutt kan du gi det hele et strøk med klarlakk for å få en mer holdbar overflate.

Tusen takk for at du leser! Ha en herlig helg, og en strålende fin morsdag til alle mammaer!

31. januar 2018

Milde måne,- makrameen er ute på vift igjen!

-Det er en tid for alt, bruker Drømmeprinzen å si. Det var akkurat det han sa den dagen han brått kastet alle orkideene sine ut av huset også. Orkideene til Drømmeprinzen var på ingen måte noen ordinære stueplanter,- de var babyene hans! Han gjødslet og stelte dem med faderlig omsorg og ga dem ukentlige karbad. Han satte til og med opp en bjørkestamme som gikk fra gulv til tak ved vinduet i stua, og hektet dem opp på den i nummerert rekkefølge, slik at de skulle få leve mest mulig sånn som de ville gjort det ute i naturen. Hver enkelt hadde sin faste plass på stammen, og nåde den som lagde rot i rekkene!
Så, plutselig en dag, uten noe som helst forvarsel, var det slutt. -Det er en tid for alt, sa Drømmeprinzen, og på null komma niks hadde han pælma samtlige orkideer på komposthaugen og hogd bjørkestammen opp til peisved. Deretter dro han og kjøpte seg ny sofa, og så falt gudsjelovogtakk alt tilbake i normale former igjen. Og HAN sier det er umulig å forstå seg på DAMER…!?

Ja, det er en tid for alt, men når man har levd noen år vil en av erfaringene en har gjort seg være at ting man trodde man forlengst var ferdig med på et eller annet tidspunkt gjør comeback. Klær, møbler, kjedelige potteplanter og pyntegjenstander vekkes til live igjen på løpende bånd, kalles for «retro» og taes imot med åpne armer av nye generasjoner.

For et barn av sekstitallet kan det av og til være en utfordring å fordøye at alle disse sakene som egentlig var på full fart ut døra allerede før en hadde rukket å stifte eget hjem, har begynt på en ny runde og er trendy igjen som aldri før. Det blir rett og slett en sånn «been there – done that»-greie som det ofte kan være tungt å ta inn over seg.
Makrame er definitivt en av disse tingene. Bare ordet sender meg lukt tilbake til en tid da det meste gikk i oransje og brunt, og gir meg tvilsomme bilder i hodet av støvete beige-brune, frynsete knyttekreasjoner av jutegarn, ispedd en og annen farget treperle, hengende på en bakgrunn av gulnende trepanel rundt om i de tusen søttitallshjem. I peisestuer og oppholdsrom ble de hektet opp, og der fikk de lov å henge og slurpe i seg alskens luftforurensing, omkranset av svarte smijernslysestaker og rosemalte peisblåser, mens de gradvis gikk mer og mer i ett med veggen ettersom årene gikk…

I virkeligheten er makramekunsten langt eldre enn fra søttitallet. Man regner med at den ble utviklet av arabiske håndverkere allerede på 1300-tallet og at den senere ble spredd ut i verden med sjøfolk, som hadde god nytte av de ulike knutene til tauverket på skipene sine.

Jeg har forøvrig et gammelt hefte etter bestemor med makrame-oppskrifter, så jeg regner med at denne kunstformen har hatt flere glansperioder opp gjennom tidene.

Det står ikke noe årstall på det, men ut fra oppskriftene og språket å dømme må det være ganske gammelt, – det er vel lenge siden noen har hatt behov for en muffesnor.

Jeg kan tenke meg at det er med makrame omtrent som med jojo-en,- den dukker opp med jevne mellomrom og har en kort og intens popularitetsperiode, for deretter å gå i dvale noen år igjen.

Nå er altså makrame oppe en tur og vaker igjen, og selv om jeg må innrømme at skepsisen lå på lur da jeg skjønte det, så husket jeg også at det brukte å være morsomt å LAGE det. Ja, åsså er det jo dette med å prøve å henge med i tia da naturligvis… Derfor har jeg, i utgangspunktet mest nysgjerrig, gitt meg i kast med å børste støvet av forlengst glemte knytekunster fra skoletidens håndarbeidssal, bare for å kjenne litt på følelsen. Og jo,- det er faktisk veldig morsomt, og med dagens vri så kan det egentlig bli ganske kult også.

Det fine med makrame er at det kan gjøres veldig avansert, men også helt enkelt og funke bra uansett. Siden jeg aldri var særlig god på det forrige gang det var i skuddet, og det raskt viste seg at det ikke har skjedd noen verdens ting med knuteforståelsen min i løpet av alle disse årene, går jeg for det enkle, som ikke krever all verdens fingerferdighet og tankevirksomhet. Det finnes imidlertid massevis av informative filmer på u-tube for de som har lyst til å ta det et skritt lenger. Det finnes også tråd som er spesielt beregnet til makrame i hobbybutikkene, men til enke småting som dette, går det helt greit med vanlig hyssing også.

Det er definitivt lettest å jobbe med knutene hvis du fester fast arbeidet først, så du får strammet trådene godt. Selv sverger jeg til gaffatape, det ser kanskje ikke så profft ut, men det holder det meste i sjakk.

Hvis du har en fin grein eller kvist, er det supert å bruke som oppheng. Mønsteret mitt har blitt til sånn delvis underveis, men egentlig er det smart å ha en kjøreplan på forhånd, for det er litt matte inne i bildet når det gjelder antall tråder i forhold til knuter osv.

Knutene jeg har brukt:

Den gamle katte-lysestaken fra barndommen ruler fortsatt!

Ha en strålende fin onsdagskveld!

19. januar 2018

Et knappehjerte for gode minner

Det er ikke til å unngå at en blir angrepet av noen nostalgiske flashbacks av og til når man bor i kårboligen. Når jeg tenker etter, så må vi vel ha tilbragt nesten like mye tid hos bestemor og bestefar som hjemme hos oss selv i løpet av barndommen, og selv om begge to er borte for lengst, så liker jeg å tro at det henger igjen litt av dem her fortsatt. Som gode vibber i veggene og en slags lun og koselig trygghet. Dette er et hus som er fylt med utallige gode minner.

Det var her vi alltid ble tatt imot med åpne armer av en bestemor med allverdens tid til oss og en bestefar som bestandig hadde et ledig kne til små barnebarn.

Bestemor og storebror før han var blitt særlig stor

Det var her vi til enhver tid kunne få tigget til oss en ekstra middag, selv om mamma hadde gitt bestemor streng beskjed om at vi ikke fikk lov fordi vi skulle spise hjemme. Det var i hvert fall det bestemor sa når hun litt skyldbetynget lesset opp nok en porsjon til oss…
Det var her vi satt som tente lys på krakken under trappa i peisestua og prøvde å ikke fnise når bestemor hadde kvinnemøtene sine, mens vi ventet utålmodig på at de skulle bli ferdige med misjonspratet sitt og komme fram til bevertningen,- for det var den vi var der for. Det var også her besteforeldre og gamle tanter holdt oss på pinebenken i det uendelige med evigvarende julemiddager som inkluderte både VM i sakte-spising og påfølgende oppvask. Og det var her bestefar satt i kurvstolen sin foran ovnen i stua og stappet inn ved hele vinteren, eller på stolen sin ved kjøkkenbordet, hvor han slurpet kaffe fra skåla og lot oss dyppe sukkerbiter i koppen sin.

Kjøkkenstolen til bestefar hadde knallrødt plasttrekk med et svartsvidd hull i, forårsaket av en eksplosjon som fant sted i vedovnen da bestemor kom i skade for å mate den med gamle batterier fra høreapparatet hans. Han hadde nesten ikke hørsel og var umulig å ha hemmeligheter som medførte hvisking sammen med. Bestefar hadde tenner som lå i vinduskarmen når han spiste, og luktet trygt og godt av granskau og snus. Av og til sendte han oss i butikken for å kjøpe «»to blå» (som betydde to blå esker med snus), og hvis han dro dit selv, så ruset han bilmotoren så kraftig før igangkjøring at det hørtes ut som det var en Boing 707 som sto i gårdsplassen og var klar til avgang, og ikke en liten Simca..
Bestefar hadde «safen» sin i bokhylla, i form av et skap med nøkkel, hvor han oppbevarte lommeboka og snusen sin, og det hendte han stakk til oss noen kroner herfra bare fordi han hadde lyst.

Bestemor hadde småkaker i kottet og saft som begynte å smake nesten som vin når det led litt utover vinteren. Hun hadde en sofa som var full av hjemmelagde puter, sydd sammen av glitrende silkelapper, som vi fikk lov å bruke når vi øvde oss på å stå på hodet,- og også ganske ofte av andre gamle damer som sang salmer med skjelvne stemmer og snakket om misjonsarbeidet på Madagaskar. Eller om tilstanden til beboerne på pleiehjemmet i bygda.
Bestemor hadde sin egen påleggpåbrødskiva-politikk som gikk ut på å smøre skikkelig tjukt på, og det samme opplegget gjaldt når hun serverte dramatiske historier om alt mellom himmel og jord, eller satte en frydefull støkk i små barnebarn med skremselspropaganda om skumle ting som satan, fylliker og russere. Hun hadde myke, varme hender og var aldri sinna på oss. Bare på russerne…

Bestemor hadde også en vidunderlig skattekiste i form av en skuff full av gamle knapper.

I årenes løp hadde knappeskuffen til bestemor blitt fylt til randen med all slags herligheter i en salig røre. Her fantes det knapper i alle farger og fasonger, alt fra bittesmå underverker i regnbueskimrende perlemor til enorme svarte beist som må ha stammet fra gamle kåper og vinterfrakker.
For en liten unge var det selve lykken på jord å sitte på gulvet og tre de aller fineste knappene på hyssing, eller å bare rote rundt og kjenne alle sammen renne mellom fingrene som en liten knappefoss, mens bestemor på oppfordring nok engang dro den velkjente historien om et par fordums slektninger som en gang hadde konkurrert om hvem som klarte å svelge den største kåpeknappen…

Selv om jeg av og til har prøvd, og selv om jeg samler på mye, så har jeg forlengst innsett at jeg aldri kommer til å klare å matche knappesamlingen til bestemor. Men jeg har da noen, og fordi jeg er i det super-nostalgiske hjørnet, bruker jeg dem til å lage et hjerte. Et knappehjerte til å henge på veggen i huset til bestemor og bestefar,- to av barndommens kuleste helter!

Slik lager du et knappehjerte:
Fine knapper er som små smykker i seg selv, og her får de vist seg fram i all sin prakt. Jeg har brukt en miks av hvite og helt lyse knapper og tynn, sølvfarget ståltråd. I tillegg har jeg spedd på med noen perler, både for å få det mer fyldig og fordi jeg elsker perler.
Begynn med å forme et hjerte av ganske stiv ståltråd, sånn at det holder fasongen når du jobber med det. Deretter brukes den tynne tråden til å feste knappene med.

Tre ståltråden gjennom begge hullene i knappene og vri den noen ganger rundt på undersiden, så holder de seg bedre på plass når du vikler dem rundt hjertet. Tilslutt lages et lite oppheng på toppen.

Hjertelig takk for at du leser, og fin fredag til alle!

16. januar 2018

Lag en drømmefanger og fang noen drømmer!

Flere tiår før Siv Jensen tråkket i baret med å troppe opp i indianerkostyme på finansdepartementets høstfest og pådro seg alskens såkalt politisk korrekte kranglefanters vrede, levde små Degernes-indianere i fred og fordragelighet og var overbevist om at det de holdt på med var i skjønneste orden. Det var fint å være indianer i Degernes på 60-tallet. Det var i det hele tatt fint å være barn den gangen, da folk ikke hadde blitt så hårsåre enda og ingenting var særlig farlig. Vi hadde ubegrenset med tumleplass og egentlig frihet til det meste, så lenge vi gikk ut om morgenen og kom inn for legging om kvelden. Det føltes i hvert fall sånn. selv om kveldene alltid kom for tidlig på oss. Sånn er det vel forresten med livet også når jeg tenker meg om,- akkurat når du har det som morsomst så blir du ropt inn til en alvorsprat om pensjon av banken din.
Vi var som sagt glad i å leke indianere og hadde jaktmarkene våre både høyt og lavt,- i skauen, ved bekken, i tretoppene og på jordet der kuene beitet. Favorittleirplassen var likevel oppe på den store kampesteinen som lå akkurat passe langt fra gården vår til at vi kunne høre når det var middag, samtidig som vi fikk være i fred for voksen innblanding.

Vi bygde hytter, klatret, spikket, tente bål og lagde dyregraver som ikke egnet seg til å fange så mye som en smågnager,- langt mindre en bison.
Jeg var Månestråle. Selvfølgelig, – hvem ville ikke være Månestråle? Det var det hotteste indianer-jentenavnet på den tiden, hun var søsteren til Sølvpilen og skikkelig kul!

Det begynner å bli noen år siden vesle Månestråle bedrev sine indianersysler på de Degerneske jaktmarker nå. De heller spinkle røyksignalene fra sure små leirbål har forlengst drevet inn i glemselen og alle leirplassene har grodd ned i osp og kratt. Månestråle selv har etterhvert nådd relativt moden alder og har så smått begynt å lure på om hun ikke snart burde begynne å bekymre seg for pensjonspoeng og sånne ting…
Men en gang indianer, alltid indianer, og fortsatt trenger jeg å kjenne jord og gress under bare bein en sommerdag og å plukke bær og spikke noen pinner. Og selv om ildstedet nå for tiden ligger under tak, og voksenlivet til alt overmål gjør det tillatt å nyte et glass ildvann mens man drømmer seg litt bort og tilbake, så trenger jeg fortsatt et leirbål å varme meg på i kalde vinterkvelder…

Det er forøvrig koselig å ha noe småtteri å pusle med mens en sitter og varmer seg, og for en gammel squaw var det jo nesten nødt til å bli en drømmefanger…

Det er folket i Ojibwa-stammen som sies å være opphavet til tradisjonen med drømmefangere. De første eksemplarene man kjenner til ble laget av ringer av tre med et spindelvevlignende nett av neslestilk-fiber inni, og det var vanlig å henge dem over sengen til små barn. Nettet skulle ha evnen til å fange opp alle drømmene i løpet av natten, holde fast på de vonde, men slippe løs de gode så de kunne nå fram til deg.
Gradvis spredte skikken seg til andre stammer som lagde sine egne varianter, og etterhvert som salget av indiansk håndverk i tidens løp økte, fikk også resten av menneskeheten øynene opp for dette helt spesielle ornamentet. På sekstitallet trykket «blomsterbarna» den til sitt bryst, og i dag er drømmefangeren og dens betydning et kjent og kjært symbol jorda rundt.

Enten du er gammel hippie, tiltrekkes av mystikken ved den eller bare drømmer om en måte å få brukt de gamle heklebrikkene du har arvet etter mormor på, kan en helt egenprodusert drømmefanger bli et dekorativt innslag på soverommet eller andre steder i huset.

Til å lage selve kransen har jeg brukt tynne bjørkekvister som er viklet rundt en ring av ståltråd. Friske kvister er enklest, de er smidige og gode å jobbe med. Sørg for at kransen blir stor nok til at du får spent brikken stramt opp. Bruk et heklegarn som matcher i fargen og knytt brikken godt fast hele veien rundt.

Pynt med det du har lyst til. Fjær, perler og deler fra gamle smykker er supert å bruke, og også tynne skinnsnorer e.l. til å henge nederst og som oppheng. Bruk fantasien og lag din egen vri med det du syns blir fint!

14. desember 2017

Rehabilitering av gamle kakebokser

Det er for så vidt ikke noe galt med disse boksene, annet enn at to av tre medlemmer av husstanden syns de er stygge. Sistemann er katt, så han bryr seg ikke. Og siden han også er en HAN ville han neppe ha vært opptatt av estetikken ved kakebokser uansett…

Fordi de fortsatt er fullt brukbare til tross for sitt litt utdaterte ytre, har jeg kostet på dem en liten ansiktsløftning til julebakst-sesongen. Denne blir, tradisjonen tro, sikkert ikke sluttført før bittelille julaften her i gården, men det kan jo i det minste være greit å ha emballasjen på stell til man får bruk for den.
Før jeg har malt boksene , har de fått en runde med sandpapir, sånn at malingen får bedre feste. Bokstavene er trykket på ved hjelp av sjablonger, og den minste av dem har fått decoupache på lokket.

Ikke spesielt julete, men det var heller ikke planen. Kaker er jo godt året rundt det!