Gjenbruk av små vaskekatastrofer

«Det er ikke bare bare å se mørkt på alt. Plutselig får du en lys ide og ødelegger hele greia». (Kjerstin Aune)

Det sies at de fleste ulykker skjer i hjemmet og en del av disse igjen finner utvilsomt sted i vaskemaskinen.
Vi har vel opplevd det de fleste av oss en eller gang i løpet av livet,- at den aller fineste ullgenseren vår, den som vi var skikkelig glad i, forviller seg inn på feil vaskeprogram og kommer ut igjen i hardpakket miniformat. Den (litt) gode nyheten er at selv om genseren er redningsløst fortapt som favorittplagg, så kan den få leve videre som herlige, myke grytekluter! Ja, jeg vet… Men de er morsomme å lage, kjekke å ha …og bedre enn ikke no’!

Til disse trenger du hverken symaskin eller broderikunnskap, alt er sydd sammen med enkle tråklesting.

Til hver gryteklut klipper du ut to like deler (disse er 20 ganger 16 cm), i tillegg til en litt mindre til for. Bruk en tynn bomullstråd eller brodergarn i kontrastfarge, legg alle de tre lagene sammen med det minste stykket i  midten og sy sammen tre av sidene med tråklesting.

La den øverste kanten være åpen helt til slutt, så blir det lettere å feste løse tråder underveis uten at det blir synlig på utsiden.
Fortsett med å sy mønster med tråklesting gjennom alle tre lagene, bruk fantasien, kjør på og lag din egen vri!
Til slutt setter du inn en passende hempe og syr sammen den øverste kanten.

Et knappehjerte for gode minner

Det er ikke til å unngå at en blir angrepet av noen nostalgiske flashbacks av og til når man bor i kårboligen. Når jeg tenker etter, så må vi vel ha tilbragt nesten like mye tid hos bestemor og bestefar som hjemme hos oss selv i løpet av barndommen, og selv om begge to er borte for lengst, så liker jeg å tro at det henger igjen litt av dem her fortsatt. Som  gode vibber i veggene og en slags lun og koselig trygghet. Dette er et hus som er fylt med utallige gode minner.

Det var her vi alltid ble tatt imot med åpne armer av en bestemor med allverdens tid til oss og en bestefar som bestandig hadde et ledig kne til små barnebarn.

Bestemor og storebror før han var blitt særlig stor

Det var her vi til enhver tid kunne få tigget til oss en ekstra middag, selv om mamma hadde gitt bestemor streng beskjed om at vi ikke fikk lov fordi vi skulle spise hjemme. Det var i hvert fall det bestemor sa når hun litt skyldbetynget lesset opp nok en  porsjon til oss…
Det var her vi satt som tente lys på krakken under trappa i peisestua og prøvde å ikke fnise når bestemor hadde kvinnemøtene sine, mens vi ventet utålmodig på at de skulle bli ferdige med misjonspratet sitt og komme fram til bevertningen,- for det var den vi var der for. Det var også her besteforeldre og gamle tanter holdt oss på pinebenken i det uendelige med evigvarende julemiddager som inkluderte både VM i sakte-spising og påfølgende oppvask. Og det var her bestefar satt i kurvstolen sin foran ovnen i stua og stappet inn ved hele vinteren, eller på stolen sin ved kjøkkenbordet, hvor han slurpet kaffe fra skåla og lot oss dyppe sukkerbiter i koppen sin.

Bestefar og to velfødde barnebarn

Kjøkkenstolen til bestefar hadde knallrødt plasttrekk med et svartsvidd hull i, forårsaket av en eksplosjon som fant sted i vedovnen da bestemor kom i skade for å mate den med gamle batterier fra høreapparatet hans. Han hadde nesten ikke hørsel og var umulig å ha hemmeligheter som medførte hvisking sammen med. Bestefar hadde tenner som lå i vinduskarmen når han spiste, og luktet trygt og godt av granskau og snus. Av og til sendte han oss i butikken for å kjøpe «»to blå» (som betydde to blå esker med snus), og hvis han dro dit selv, så ruset han bilmotoren så kraftig før igangkjøring at det hørtes ut som det var en Boing 707 som sto i gårdsplassen og var klar til avgang, og ikke en liten Simca..
Bestefar hadde «safen» sin i bokhylla, i form av et skap med nøkkel, hvor han oppbevarte lommeboka og snusen sin, og det hendte han stakk til oss noen kroner herfra bare fordi han hadde lyst.

Bestemor hadde småkaker i kottet og saft som begynte å smake nesten som vin når det led litt utover vinteren.  Hun hadde en sofa som var full av hjemmelagde puter, sydd sammen av glitrende silkelapper, som vi fikk lov å bruke når vi øvde oss på å stå på hodet,- og også ganske ofte av andre gamle damer som sang salmer med skjelvne stemmer og snakket om misjonsarbeidet på Madagaskar. Eller om tilstanden til beboerne på pleiehjemmet i bygda.
Bestemor hadde sin egen påleggpåbrødskiva-politikk som gikk ut på å smøre skikkelig tjukt på, og det samme opplegget gjaldt når hun serverte dramatiske historier om alt mellom himmel og jord, eller satte en frydefull støkk i små barnebarn med skremselspropaganda om skumle ting som satan, fylliker og russere. Hun hadde myke, varme hender og var aldri sinna på oss. Bare på russerne…

Bestemor hadde også en vidunderlig skattekiste i form av en skuff full av gamle knapper.

I årenes løp hadde knappeskuffen til bestemor blitt fylt til randen med all slags herligheter i en salig røre. Her fantes det knapper i alle farger og fasonger, alt fra bittesmå underverker i regnbueskimrende perlemor til enorme svarte beist som må ha stammet fra gamle kåper og vinterfrakker.
For en liten unge var det selve lykken på jord å sitte på gulvet og tre de aller fineste knappene på hyssing, eller å bare rote rundt og kjenne alle sammen renne mellom fingrene som en liten knappefoss, mens bestemor på oppfordring nok engang dro den velkjente historien om et par fordums slektninger som en gang hadde konkurrert om hvem som klarte å svelge den største kåpeknappen…

Selv om jeg av og til har prøvd, og selv om jeg samler på mye, så har jeg forlengst innsett at jeg aldri kommer til å klare å matche knappesamlingen til bestemor.  Men jeg har da noen, og fordi jeg er i det super-nostalgiske hjørnet, bruker jeg dem til å lage et hjerte. Et knappehjerte til å henge på veggen i huset til bestemor og bestefar,- to av barndommens kuleste helter!

Slik lager du et knappehjerte:
Fine knapper er som små smykker i seg selv, og her får de vist seg fram i all sin prakt. Jeg har brukt en miks av hvite og helt lyse knapper og tynn, sølvfarget ståltråd. I tillegg har jeg spedd på med noen perler, både for å få det mer fyldig og fordi jeg elsker perler.
Begynn med å forme et hjerte av ganske stiv ståltråd, sånn at det holder fasongen når du jobber med det. Deretter brukes den tynne tråden til å feste knappene med.

Tre ståltråden gjennom begge hullene i knappene og vri den noen ganger rundt på undersiden, så holder de seg bedre på plass når du vikler dem rundt hjertet. Tilslutt lages et lite oppheng på toppen.

Hjertelig takk for at du leser, og fin fredag til alle!

     

Lag en drømmefanger og fang noen drømmer!

Flere tiår før Siv Jensen tråkket i baret med å troppe opp i indianerkostyme på finansdepartementets høstfest og pådro seg alskens såkalt politisk korrekte kranglefanters vrede, levde små Degernes-indianere i fred og fordragelighet og var overbevist om at det de holdt på med var i skjønneste orden. Det var fint å være indianer i Degernes på 60-tallet. Det var i det hele tatt fint å være barn den gangen, da folk ikke hadde blitt så hårsåre enda og ingenting var særlig farlig. Vi hadde ubegrenset med tumleplass og egentlig frihet til det meste, så lenge vi gikk ut om morgenen og kom inn for legging om kvelden. Det føltes i hvert fall sånn. selv om kveldene alltid kom for tidlig på oss. Sånn er det vel forresten med livet også når jeg tenker meg om,- akkurat når du har det som morsomst så blir du ropt inn til en alvorsprat om pensjon av banken din.
Vi var som sagt glad i å leke indianere og hadde jaktmarkene våre både høyt og lavt,- i skauen, ved bekken, i tretoppene og på jordet der kuene beitet. Favorittleirplassen var likevel oppe på den store kampesteinen som lå akkurat passe langt fra gården vår til at vi kunne høre når det var middag, samtidig som vi fikk være i fred for voksen innblanding.

 

Vi bygde hytter, klatret, spikket, tente bål og lagde dyregraver som ikke egnet seg til å fange så mye som en smågnager,- langt mindre en bison.
Jeg var Månestråle.  Selvfølgelig, – hvem ville ikke være Månestråle? Det var det hotteste indianer-jentenavnet på den tiden, hun var søsteren til Sølvpilen og skikkelig kul!

Det begynner å bli noen år siden vesle Månestråle bedrev sine indianersysler på de Degerneske jaktmarker nå. De heller spinkle røyksignalene fra sure små leirbål har forlengst drevet inn i glemselen og alle leirplassene har grodd ned i osp og kratt. Månestråle selv har etterhvert nådd relativt moden alder og har så smått begynt å lure på om hun ikke snart burde begynne å bekymre seg for pensjonspoeng og sånne ting…
Men en gang indianer, alltid indianer, og fortsatt trenger jeg å kjenne jord og gress under bare bein en sommerdag og å plukke bær og spikke noen pinner. Og selv om ildstedet nå for tiden ligger under tak, og voksenlivet til alt overmål gjør det tillatt å nyte et glass ildvann mens man drømmer seg litt bort og tilbake, så trenger jeg fortsatt et leirbål å varme meg på i kalde vinterkvelder…

Ild og vann

Det er forøvrig koselig å ha noe småtteri å pusle med mens en sitter og varmer seg, og for en gammel squaw var det jo nesten nødt til å bli en drømmefanger…

Det er folket i Ojibwa-stammen som sies å være opphavet til tradisjonen med drømmefangere. De første eksemplarene man kjenner til ble laget av ringer av tre med et spindelvevlignende nett av neslestilk-fiber inni, og det var vanlig å henge dem over sengen til små barn. Nettet skulle ha evnen til å fange opp alle drømmene i løpet av natten, holde fast på de vonde, men slippe løs de gode så de kunne nå fram til deg.
Gradvis spredte skikken seg til andre stammer som lagde sine egne varianter, og etterhvert som salget av indiansk håndverk i tidens løp økte, fikk også resten av menneskeheten øynene opp for dette helt spesielle ornamentet. På sekstitallet trykket «blomsterbarna» den til sitt bryst, og i dag er drømmefangeren og dens betydning et kjent og kjært symbol jorda rundt.

Enten du er gammel hippie, tiltrekkes av mystikken ved den eller bare drømmer om en måte å få brukt de gamle heklebrikkene du har arvet etter mormor på, kan en helt egenprodusert drømmefanger bli et dekorativt innslag på soverommet eller andre steder i huset.

         

Til å lage selve kransen har jeg brukt tynne bjørkekvister som er viklet rundt en ring av ståltråd. Friske kvister er enklest, de er smidige og gode å jobbe med. Sørg for at kransen blir stor nok til at du får spent brikken stramt opp. Bruk et heklegarn som matcher i  fargen og knytt brikken godt fast hele veien rundt.

Pynt med det du har lyst til. Fjær, perler og deler fra gamle smykker er supert å bruke, og også tynne skinnsnorer e.l. til å henge nederst og som oppheng. Bruk fantasien og lag din egen vri med det du syns blir fint!

 

 

 

 

 

Good girls gone bad

Sjenert og forsiktig pikebarn sammen med storebror

Et av mine første møter med nål og tråd falt sammen med starten på min karriere i barneforeningen Vårsol, og huskes som en nokså pinlig affære. Jeg var sikkert ikke mer enn 6-7 år gammel og et ganske sjenert og forsiktig pikebarn.
Pliktoppfyllende satt jeg med et utdelt broderi i fanget og sydde små sting, akkurat som jeg hadde fått beskjed om. Det var i grunnen det vi holdt på med på barneforeningsmøter tror jeg,- vi sydde ting som skulle loddes ut på en basar en gang i framtiden, til inntekt for arbeidet på misjonsmarken, eller hedningemarken som bestemor brukte å kalle det. Den lå stort sett i Afrika og var veldig langt vekk fra stua til fru Storeheier, men det var viktig arbeid, så jeg la sjela mi i å brodere så pent jeg kunne. Jeg husker at jeg var relativt imponert over egen innsats og syntes det var mye enklere enn jeg hadde trodd det skulle være. Men det var bare helt til jeg skulle løfte det opp for å ta en nærmere titt på det, noe som viste seg å være komplett umulig fordi jeg hadde sydd hele herligheten godt fast i foldeskjørtet mitt . med sirlige og bunnsolide korssting!
Fru Storeheier klippet meg løs, alle lo og jeg hadde lyst til å synke i jorden…
Selv om denne ydmykende seansen ikke akkurat bygget opp under mestringsfølelsen hos en liten syerske, la den heldigvis heller ikke noen nevneverdig demper på videre entusiastiske krumspring med nål og tråd i misjonens tjeneste, så i tiden som fulgte ble det produsert både sofaputer i diamantsøm i skrikende farger og det som verre var.
Akkurat interessen min for brodering har ligget brakk noen år nå, men av og til kan det være morsomt å ta opp igjen gamle kunster og gjøre noe en ikke har gjort på en stund. Om ikke annet så kan man jo bruke ferdighetene sine til å justere litt på andres mesterverk…

Dette gamle pyntehåndkledet fant jeg i en bruktbutikk, og selv om det var nokså slitt og lurvete, vekket det sånne hyperkoselige minner om bestemødre og gamle damer fra barndommen, så jeg tok det med meg hjem med en tvilsom plan om å gjøre det om til noe som kanskje kunne få lov til å bli et morsomt innslag på veggen.
Denne flinke lille husmoren har sikkert hengt over syltetøykrukka med sleiva i handa på noens vegg i en mannsalder, taus og pliktoppfyllende,, med særdeles dårlig utført vippe-extension og en ikke helt heldig makeup.

Nå skal hun få henge litt hos meg, men først syntes jeg hun fortjente et lite løft. Derfor har jeg børstet støvet av gamle syferdigheter og gjort henne en anelse tegneseriepreget ved å utstyre henne med mer fremtredende konturer, egne meninger og splitter nye løsvipper, brodert på med svart sytråd og kontursting.

Deretter har jeg funnet en gammel ramme til henne, og nå skal hun få holde til på kjøkkenet mitt til jeg blir lei henne.

Det er kanskje ikke spesielt pent, men ganske morsomt å leke seg med andres  broderier på denne måten. Hvis man føler at man trenger en unnskyldning for ugjerningene, så kan en jo alltids kalle det å ta vare på gamle kulturskatter…
Det er selvsagt ikke meningen at man skal gå til angrep på de fineste familieklenodiene, men hvis ting likevel har blitt gnagd i filler av tidens tann og ikke lenger egner seg til noe som helst annet enn å ligge i skapet og ta opp plass, syns jeg ikke det er noe i veien for at man skal kunne tillate seg å begå litt kreativt hærverk i god gjenbruksånd.
Så la de forseggjorte gamle broderte sakene, preget av forfall og glemsel, få komme ut av skapet og svinge seg! Lek deg med nål og tråd og benytt de brukbare delene av dem til å lage noe helt nytt. Pent, stygt eller midt imellom, det er opp til deg! Kanskje kan de bli til nye puter, bilder eller noe helt annet.
Og har du ikke hjerte til å gå løs på eget arvegods så fins det flust av andres på loppiser og i bruktbutikker som du helt samvittighetsløst kan boltre deg med i stedet.

Noen tirsdagstanker om putemenyer og manglende datakompetanse

Dette kortet rappet jeg på et hotellrom i Amsterdam en gang. Egentlig er det ikke et vanlig kort, men forsiden – eller muligens baksiden..? på putemenyen deres. Ja, det finnes faktisk hoteller som har egen putemeny.

Og fri minibar.

Nå står uansett putemenyen til Banks Mansion, Amsterdam på peisen i kårboligen med baksiden – eller forsiden fram og minner meg om noen herlige høstdager i en flott by og om å huske å tørre å følge de drømmene man måtte ha.
For de fleste vil kanskje ikke det å stable en blogg på beina virke som verdens mest høytflygende drøm, men for en datakløne av dimensjoner har det faktisk vært et kjempeskritt å ta,- ut i et ukjent univers fullt av kaos og sorte sikkerhetshull, med ubegripelige koder og underlige forkortelser – som SEO, CSS, URL og  WTF??…
Jeg – med datakunnskap som stort sett begrenser seg til å logge inn på nettbanken og å lese og sende mail. Som sier skråstrek i stedet for slæsh og Hææ? når folk sier ætt i stedet for alfakrøll. Nåja, det er det forresten en stund siden jeg sluttet med.. Som etter å ha spurt Anne Maren for 6. gang hvordan man veksler mellom små og store ikoner fikk klar melding: -Mamma,- sånne folk som deg skulle egentlig ikke hatt lov til å ha pc!
Jeg feiret med et glass vin da jeg klarte å kjøpe meg domene og fikk parkert det på et web-hotell (uten putemeny) – helt på egenhånd. Jeg var grunneier, med min egen lille tomt på det store internettet, og jeg var kjempestolt! Drømmeprinzen kalte meg eiendomsbaron – så lo vi og feiret litt til!
Jeg feirer faktisk hver eneste lille seier,- mitt første innlegg, min første velfungerende plug-in, min første følger, min første likes.. Sjelden med vin, men med å gi meg selv et klapp på skulderen og si: – Jadda, Sofilæzz – det går da framover!
En ting er å være grunneier, men det måtte jo bygges på tomten, og når man skal være herre i eget hus er det ingenting som går av seg selv. Tro meg på en ting,- ikke hør på dem som sier at å installere WordPress på eget domene er superenkelt og «gjort på et blunk med noen få tastetrykk»! For det er ikke det når du ikke skjønner bæret, det er ikke SÅ få tastetrykk som skal til, og det er slett ikke vilkårlig hvilke taster du trykker på heller. Det er da det er kjekt å ha en Drømmeprinz med datakyndig svigersønn. Tusen takk gutter, dette hadde jeg aldri kommet i mål med på egenhånd!
Vel, da hadde jeg en blogg som var oppe og gikk, men det eneste jeg forsto i et mylder av funksjoner var hvordan man skulle skrive innlegg. Så jeg skrev et innlegg og trykket PUBLISER. Da dette skulle vise seg å gå over all forventning steg motet betraktelig, så jeg trykket på flere ting og til slutt på brukerveiledningen som begynner med: – Ikke trykk på noe som helst før du har lest denne!
Ja, jeg kløner,- jeg legger til installasjoner jeg ikke skjønner hvordan virker, ting hopper og spretter rundt og forsvinner av og til i løse luften og mye av tiden kjennes det ut som jeg har null kontroll på det jeg driver med. Jeg må ærlig innrømme at de få gangene det faktisk er selve systemet det er noe feil med, så fryder jeg meg litt og tenker:- DENNE gangen, Internett, er det ikke meg,- det er DEG..!
Jeg har en lang vei igjen å gå før jeg har full styring. Det går opp – og det går ned. Men jeg får til litt mer for hver dag. Jeg googler og leter og snapper opp stadig opp ny kunnskap,- om permalenker, bilderedigering, plug-in’s,- og om hvordan jeg kan finne igjen alt det som hoppet og spratt og forsvant..
Og jeg har det kjempegøy!
Det er en drøm jeg følger dette her, en drøm jeg har hatt lenge. Det er min plan B! Den utfordrer meg, sender meg på hue og rævva så langt ut av komfortsonen min at den bare blir til en liten prikk i det fjerne, gjør meg engasjert, glad, oppslukt, oppgitt.. Den tvinger meg til å aktivisere de mørkeste avkrokene av den minst velutviklede hjernehalvdelen min, og den gjør meg av og til gledelig superoverrasket over at jeg faktisk får ting til å funke sånn som jeg vil! Den fyller hodet mitt 24-7 og får meg noen ganger til å glemme hvor jeg er og hvorfor.

«Takk for at du skaper med WordPress!», sier WordPress, der jeg sitter og har viklet meg inn i nok en installasjon som skaper krøll og forvirring. «Bare hyggelig det, WordPress», svarer jeg. «Jeg driver lissom å prøver å følge drømmen min her, but this is not happiness! jeg skulle ha spikket, klippet, limt, sydd, snekret og malt noen gamle blikkbokser også, og du gjør det ikke akkurat enkelt å rekke alt».

Men vi har aldri en kjedelig dag, sammen, WordPress og jeg!

Tusen takk til hver og en av dere som leser, liker og deler,- DERE er skikkelig happiness!

 

 

Når uhellet er ute – er plasteret muligens i boks

Ved gjennomgang av husstandens samlede beholdning av remedier til bruk ved sykdom eller skader, kom jeg fram til at den besto av en eske Ibux, noen plasterlapper og en pakke Zyrtec som deles ut ved behov til trengende katte-allergikere som måtte slenge innom, i håp om at de skal orke å bli her en stund. Vi er med andre ord ganske friske og raske og har pr. dags dato ikke behov for noe stort medisindepot. Likevel kan det jo være greit å få samlet alt på en plass, i stedet for å ha Zyrtecen  på peishylla, Ibuxen i kjøkkenskapet og plasteret litt sånn vandrende rundt omkring, slik at vi finner det når vi trenger det. Derfor tenkte jeg at en liten medisinboks ville være tingen. Det er nesten det samme som et medisinskap, bare at den er flyttbar og mye mindre. Praaktisk!
Det trengs neppe noen detaljert arbeidsbeskrivelse hvis du har lyst på noe tilsvarende. Med en metallboks med lokk og  litt hvit og rød maling er du så godt som i mål.

  

For å få en mer slitesterk overflate, ga jeg den et strøk med klarlakk til slutt også.
Nå gjenstår det egentlig bare å venne oss til at vi faktisk har en medisinboks i huset. Det kan nok ta litt tid.  I skrivende stund ligger Zyrtecen fortsatt på peishylla, Ibux-esken er tom og plasteret er det ingen som aner hvor befinner seg. Den nye medisinboksen vår derimot – troner øverst på kjøleskapet med en pakke 16A  sikringer oppi.

Men tanken var ihvertfall god da…

Ved større hjemmeulykker som ikke kan kureres med Zyrtec eller 16A sikringer,- ring 113!

 

Da var det på’n igjen

Etter en travel førjulstid og en livlig og kjempehyggelig julefeiring sammen med familien min, har det vært full produksjonsstopp og ferieavvikling her i gården. Mens jeg prøver å finne ut hvor jeg stuet bort alle de ulike hobbyartiklene mine i julerydderushet,  gjør jeg dette til en reiseblogg et kort øyeblikk, for å dele noen ferieminner og holde denne siden i drift til ting kommer på stell igjen.

Destinasjonen for romjulsferien vår i år var Malta. Det eneste forholdet Drømmeprinzen og jeg hadde til denne sjarmerende lille øya midt ute i Middelhavet på forhånd, skrev seg i grunnen fra poengutdelingen i gamle Melodi Grand Prix- sendinger. Du vet,- «Malta ten points -Malte dix points», eller noe i den duren…
Som seg hør og bør sjekket vi selvsagt litt på forhånd, så vi visste sånne elementære ting som at myntenheten er euro, at kulturen er en salig miks av alt mulig og at gradestokken i desember skulle ligge på en sånn 16-17 grader. Ellers stilte vi med åpne sinn da vi stakk av fra snøslaps og resten av juleribba til uutforsket område og nye opplevelser.
Selv om det tidvis blåste så kraftig at det faktisk var morsomt da vi var der, er Malta et herlig sted å besøke, også i desember. På lune plasser varmer sola skikkelig godt, og det er masse spennende å utforske. Maltesere er utrolig hyggelige mennesker, med glimt i øyet og mye humor, og selv om øya har sitt eget, helt merkelige språk, snakker alle engelsk. Det er i det hele tatt mye som er morsomt og merkelig med Malta,- ikke minst at de ligger på 5. plass i verden når det kommer til å være glad i julesanger,- bare forbigått av oss skandinaver..!!  Et godt tips hvis du besøker øya på denne årstiden er å ta med litt varmere klær enn du tror du trenger. For som Drømmeprinzen raskt konkluderte med: – Jeg hadde egentlig trodd at 16 grader skulle ha vært litt varmere…

Her følger en liten nyttårskavalkade i ord og bilder over  17 kule ting å gjøre på Malta i desember:

  1. Ta en blåseselfie på terrassen. Fryktelig morsomt tidsfordriv når Drømmeprinzen er så opptatt med level  2361 av candy crush at han ikke enser at dama hans hvert øyeblikk står i fare for å bli tatt av vinden og feid langt utover middelhavet..

2. Kjøre drosje. Anbefales forøvrig ikke i utrengsmål for folk med svake nerver, men liker du rally i trange bygater, uten respekt for fartsgrenser, påbudt kjøremønster og generelle trafikkregler, er dette tingen! Sitat drosjesjåfør som dundret inn i fortauskanten i ca 120 km.t. i 30-sonen, og deretter virket en smule bekymret for forstillingen på bilen sin på resten av turen: » Sorry, – jeg bare skvatt så fælt da jeg fikk se den politimannen…». Det er faktisk ganske moro å kjøre drosje på Malta så sant du overlever, og en rimelig måte å komme seg fram på. For deg. Å bytte forstilling koster vel litt…

3. Gå på casino, tap noen euro og ta selfie på do. Du får tre års gratis medlemsskap og knasende fine do-bilder i eksklusive omgivelser i sort, gull og glass!

     

4. Kjøre rundtur med en av de mange hoppe på og av-bussene på øya. Rutetidene stemmer riktignok ikke på en flekk, og noen av bussene mangler både støtdempere og stabile sjåfører, men klarer du å ta deg fram til den vakre byen Mdina, så tilgir du busselskapet glatt!

              

                     

5. Spise nasjonalretten – rabbit! på den trangeste og mest fargerike restauranten i Valetta. Hvis du teller opp antall frambein, bakbein og  andre stykker i maten din underveis, vil du komme fram til at du har fått tildelt en hel kanin – samt et par potetfliser, kokt i champagne,- og det smaker smæshing!

Sulten Drømmeprinz ready for rabbit!

Etterpå kan du gå en tur på doen, som Drømmeprinzen er fast bestemt på at må være innredet av gamle hippier, å ta en teit peace- selfie, bare fordi du uansett aldri i livet klarer å forevige hele interiøret, inkludert den rosa plastvasken, uten å synes i speilet.

    

8. La det gå sport i å finne den styggeste suveniren på hele Malta

9. Småshoppe litt snasent stæsh i gågaten i Valetta

10. Ta en gåtur langs vannkanten. Hold på hatten!

11. Kjenne at det er deilig i sola på et lunt sted.

12. Se på at andre ikke får fisk.

13. Tagge en venn

14. Kjøpe deg ny sommer-reisehatt og være helt sjef med høy sigarføring

15. Rusle gatelangs og fange noen motiver med kameraet

    

    

16. Ta bilder av fine soloppganger

17. Nyte livet!

1 ting å gjøre på Gardermoen når du kommer hjem:

Med dette ønsker jeg alle et supergodt, innholdsrikt og spennende nytt år! Tusen takk til alle dere som leser, følger og deler! Jeg håper dere vil henge med meg videre inn i 2018, hvor masse nye ting skal prøves, skapes og bli til noe fint!

Happy new year from miss Sophie!

 

 

 

 

 

 

Litt pinneprat og noen gode pinnetips

jeg må innrømme at jeg har tatt en liten titt i posen med julegaver som Drømmeprinzen sendte med meg hjem forrige helg. Det er lov det.  Skal si han  har vært raus med presangene i år,- det var hele 5 stk.! Hva som er inni dem aner jeg naturligvis ikke enda, men jeg vedder  på at han har humret godt i nisseskjegget mens han har holdt på å pakke dem inn.
Jeg VET at han ofte syns det er litt småkaldt her i huset, og jeg MISTENKER at han ler litt, bare litt da – sånn snilt lissom, inni seg…, av den store interessen min for pinnebruk og av min generelle lidenskap for gode pinneemner. Utenpå hver av de ulike gavene har han nemlig skrevet små kommentarer med svart sprittusj, og jeg siterer i tilfeldig rekkefølge:
– Til litt kalde spikke pinne-dager
– Til bruk på kalde spikke pinne-dager
– Til bruk i gulvkaldt hus
– Til veldig kalde spikke pinne-dager
– Til alle spikke pinne-dager
Det var smørbrødlista si det tenker jeg! Ingenting er som å ha en kjæreste som kjenner dine behov, og det er ikke til å komme forbi at  dette huset er mest behagelig sommerstid og at jeg er en hund etter gode pinner. De er nemlig fine å bruke til så mangt, de er helt gratis og i motsetning til mye annet så vokser de faktisk på trær! Det gjelder bare å ha øynene med seg når en er ute, og det kan være lurt å tenke litt langsiktig med tanke på hva man kan komme til å trenge dem til.
Her får du noen gode pinnetips med på veien  i juleinnspurten!

Rekved og rekende pinner
På fine vår- og høstdager, når Drømmeprinzen har jobbelørdag, benytter jeg ofte anledningen til å stikke ned til Tyrifjorden for å lete etter nye pinneskatter. Det er mange ting som er hyggelig å gjøre sammen, men to ting er alltid best å utføre i fred og ro, og det er shopping og pinnejakt. Slikt tar nemlig tid,- lang tid. Det skal være kos og hygge involvert i sånne prosjekter, og når en er på pinnejakt finner en jo bestandig så mye annet samtidig,- fine fotomotiver, pene blomster, noen solstråler som skal nytes eller kule steiner med fossiler i. Og da kan menn som tripper utålmodig i bakgrunnen være ganske forstyrrende.

Catch of the day

Steingamle fossiler

Det er ikke bare ute langs kysten en kan finne fin rekved. Når Tyrifjorden får herjet en stund med kvist og greiner i strandkanten, så ligger det massevis av glattskurte skatter langs vannlinjen her. Disse er spesielt fine å bruke til oppheng av ulike ting, som f.eks. julepynt, sånn som her.

I stedet for å ha mange løse småting litt tilfeldig spredd rundt omkring, kan det være fint å samle flere av disse til en enhet i stedet. Bare bind dem opp i ulike høyder på en kvist eller grein, spe på med litt grønt – og heng det opp på veggen – eller ned fra taket.

En kalldethvaduvil-greie av bjørkepinner
På en av turene i skauen for noen uker siden, kappet jeg med meg noen rette, fine bjørkepinner med litt tykkelse på. Disse har fått ligge til tørk under ovnen og har nå blitt til en sak som egentlig har mange bruksmuligheter,- en såkalt bordbrikke/gryteunderlag/veggteppe-ting.

    
Først er alle pinnene kappet like lange og deretter er de bare knyttet sammen med hyssing på hver side, en etter en, til den har fått ønsket lengde. Det er viktig at pinnene er helt tørre, ellers blir det fort veldig slaskete.

-Hva syns du om den nye duken min?, spurte jeg Drømmeprinzen.  -Duk og duk… svarte Drømmeprinzen
Den impuls-innkjøpte kulerunde, retrokaffekjelen som har stått i veien på kjøkkenet i hele høst, kom endelig til nytte og fikk være med på et lite photo-shoot
Pinne-veggteppe – et must for alle pinneelskere!

 

Lag en enkel pinnestjerne av kvister fra hagen
Til disse stjernene trenger du noen ganske rette pinner fra en busk nær deg, litt hyssing eller garn, og gjerne en limpistol hvis du har.
Jeg har vært på raid i hekken til Drømmeprinzen, spart ham for litt beskjæringsjobb til våren og sikret meg noen lange kvister som egner seg bra.

Du trenger 5 like lange pinner til en stjerne.

Brune pinner. Nå går det jammen framover med julebaksten gitt…

Jeg har limt alle delene sammen med limpistol først, sånn at de holder  seg der de skal være, og deretter surret hyssing ytterst rundt alle takkene og inni stjernen der pinnene krysser hverandre.

Pinnestjerner og kranser av kongleskjell og mose -helt naturlig og alldeles gratis julepynt

Ha en fin spikke pinne-dag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjemmelaget vaniljesukker,- den aller søteste julegaven!

I dag tenkte jeg å slå et slag for en enkel,hjemmelaget og skikkelig sukkersøt julegave som det skal godt gjøres å ikke like. Jeg snakker pent, lite glass med ekte vaniljesukker!
Selv elsker jeg smaken av vanilje og putter det oppi alt det kan passe i, enten det er med i oppskriften eller ei, og selv om jeg stort sett er godt fornøyd med den velkjente boksen fra Freia, så er det ikke til å komme forbi at det lissom blir mer sus over sakene når det er ekte vanilje og svarte, små prikker involvert.

Først fikser man glasset,- deretter innholdet, og begge deler er lett som en plett! Du kan selvsagt kjøpe splitter nye krukker i butikken og fylle dem, men hvis du har noen brukte småglass med lokk som har overlevd en eventuell juleopprenskning i kjøkkenskapet, så er det en smal sak å oppgradere disse i stedet,- og tanken er jo at hjemmelagde julegaver skal være mest mulig – hjemmelaget..

SLIK LAGER DU ET FINT GLASS:
Det er egentlig ikke selve glasset det er noe i veien med,- bare man får fjernet etikett og limrester ser det sannsynligvis helt greit ut det, men lokket som hører til har ikke alltid utseendet med seg.Det er lett å ordne med en serviett og decoupachelim. Jeg er nesten like glad i decoupache som i vaniljesukker. Det skyldes nok at jeg har brukt utallige timer gjennom mange år på å male detaljrike trefigurer i det lille enkeltmannsforetaket jeg holdt gående helt til en kreativ etterkommer rappet båndsagen min og dermed satte en effektiv og egentlig ganske behagelig stopper for mors etterhvert haltende engasjement for nisseproduksjon. Nå syns jeg det er så innmari deilig å bare kunne lime feiende flotte mønster som andre har laget på alt mulig. Det er forøvrig lurt å grunne lokket med hvit maling først for å få et pent sluttresultat.
Jeg har funnet noen juleservietter i skikkelige «vaniljefarger» i mitt etter hvert ganske rikholdige serviettarkiv, som jeg syns var midt i blinken å bruke her, fordi de kler innholdet i glasset og skaper en helhet.
Klipp til et stykke av servietten som er stort nok til å dekke hele lokket og riv av de to lagene med hvitt papir, sånn at du bare sitter igjen med det ytterste, med motivet på. Plasser det over lokket sånn som du vil ha det og påfør decoupachelim over hele greia med en myk pensel.

Det gjør ikke noe om papiret går litt utenfor kanten, det pusses bare forsiktig vekk med sandpapir når limet har tørket.
Heey,- nå har du et finfint glass som bare venter på å bli fylt med godsaker og havne under juletreet! Eller i eget kjøkkenskap…

DA VAR DET VANILJESUKKERET DA…
Hjemmelaget vaniljesukker er omtrent noe av det enkleste du kan lage og du trenger bare to ingredienser. Det kommer neppe som noen bombe at det er vanilje og sukker, nærmere bestemt 200 g sukker og en vaniljestang.
Kutt vaniljestangen opp i biter og kjør den sammen med sukkeret i en blender til det er finmalt.
Deretter heller du det opp i det pene glasset du har laget og tar deg tid til et skikkelig magadrag og en smaksprøve før du skrur på lokket.

Sett på en merkelapp som forteller hva som er inni og topp det hele med en sløyfe av hyssing eller et fint bånd.

 

Rehabilitering av gamle kakebokser

Det er for så vidt ikke noe galt med disse boksene, annet enn at to av tre medlemmer av husstanden syns de er stygge. Sistemann er katt, så han bryr seg ikke. Og siden han også er en HAN ville han neppe ha vært opptatt av estetikken ved kakebokser uansett…

 

– Kunne ikke ha brydd meg mindre…

Fordi de fortsatt  er fullt brukbare til tross for sitt litt utdaterte ytre, har jeg kostet på dem en liten ansiktsløftning til julebakst-sesongen. Denne blir, tradisjonen tro, sikkert ikke sluttført før bittelille julaften her i gården, men det kan jo i det minste være greit å ha emballasjen på stell til man får bruk for den.
Før jeg har malt boksene , har de fått en runde med sandpapir, sånn at malingen får bedre feste. Bokstavene er trykket på ved hjelp av sjablonger, og den minste av dem har fått decoupache på lokket.

     

     

Ikke spesielt julete, men det var heller ikke planen. Kaker er jo godt året rundt det!