Små, koselige syprosjekter som kan gjennomføres uten å behøve å finne fram symaskinen først, er alltid like kjærkomne, og filtstjerner hører hjemme i denne kategorien.
Jeg kan i det hele tatt ikke tenke meg noe stoff som er bedre og enklere å forholde seg til enn filt. Det er lissom bare å klippe og sy sammen akkurat som det passer, uten å måtte tenke på kanter som frynser seg opp og alt sånt rufs.
En ting som det derimot kan være litt mer utfordrende å forholde seg til, er holdningene til husets herre med hensyn til hva som er akseptabelt innenfor kategorien julepynt.
Drømmeprinzen fikk, uvisst av hvilken grunn, for seg at det var nåleputer og ikke julepynt jeg holdt på med da jeg satt å lagde disse stjernene, og denne oppfatningen har han i ettertid har hatt vanskeligheter med å gi slipp på.
Siden det å pynte et juletre med nåleputer strider i mot absolutt alt han har opparbeidet seg av god juletradisjons-skikk og bruk gjennom et langt liv, helt siden oppveksten i et etter sigende velmøblert hjem og like fram til i dag – så kommer det nok til å stikke litt i ham hver gang han ser filtstjernene mine henge og dingle mellom lys og kuler. Men opp kommer de.
Og har du litt filt og restegarn på lur, er dette en grei måte å få brukt opp begge deler på, samtidig som du kan sikre deg noen flere stjerner til å henge på juletreet. Eller noen nåleputer, alt ettersom…
Slik gjør du:
Klipp ut to like stjerner.
Dekorer den ene siden – eller begge. Bruk restegarn i passende farger og slå deg løs. Du kommer langt med vanlige tråklesting, så de helt store nådegavene i forhold til broderikunst er på ingen måte påkrevd.
Har du noen små knapper eller perler kan det være dekorativt å pynte opp med det også.
Til slutt syr du de to delene sammen rundt kanten, enten med knapphullsting eller ganske enkelt med vanlige tråklesting. Hvis du vil ha litt stuffing inni, putter du inn en dott med vatt før du har sydd den helt sammen.
Fest en tråd til å henge den opp i på toppen.
Og da var vi enda en nålepute nærmere jul. Skal si tia flyr!
Her blir det kaker – tenkte nok Drømmeprinzen håpefullt da han stakk hodet innom kjøkkenet og lurte på hva jeg drev og kokkelerte med.
Drømmen om ferskt bakverk ble imidlertid raskt lagt i grus da jeg fortalte at det var produksjon av badebomber som pågikk, og at smaksprøver av deigen på ingen måte ville være å anbefale.
Hvis du trenger et julegavetips til noen av de der folka som «har alt», – inklusiv badekar, kan kanskje noen sprudlende, velduftende, hjemmelagde badebomber være en ide?
Brusende badebomber er morsomt for både små og store og med den rette oppskriften og gode former er de ikke spesielt vanskelige å lage selv heller. Det er imidlertid behov for noen ingredienser, og enkelte av disse trengs i større kvanta enn det i hvert fall jeg har stående i kjøkkenskapet til enhver tid.
Siden Sitronsyre selges i bitte små poser i dagligvarebutikken og det trengs relativt mye av det, blir det fort en uforholdsmessig dyr affære hvis du vil lage mange badebomber. Derfor tok jeg en liten runde på Google og fant en nettbutikk ved navn beeorganic.no, som selger sitronsyre i poser på 1 kg til en gunstig pris. Den kom i posten etter et par dager. De har for øvrig både Epsomsalt og en god del eteriske oljer der også, og ellers finner du dette bl.a. i helsekostbutikker.
I tillegg til ingrediensene trenger du noen former til å støpe badebombene i. Jeg prøvde først med vanlige pepperkakeformer, men de gjorde det vanskelig å få innholdet ut igjen i et stykke, så etter litt prøving og feiling endte jeg opp med å bruke noen andre former i stedet, som egentlig var i største laget. Dermed ble det som i utgangspunktet var tenkt som noen veldimensjonerte, søte små stjerneformede badebomber til rene atombombene – men de slapp i hvert fall taket. Har du noen silikonformer er det fint å bruke – og de trenger selvsagt ikke å ha stjernefasong.
Oppskrift:
2,3 dl bakepulver eller natron
1,3 dl sitronsyre
1,3 dl Epsom salt ( eller tilsvarende)
1 ss vann
3 ss olivenolje
En passelig dæsj valgfri eterisk olje. I oppskriften jeg har brukt står det 2 ss, men det er altfor mye etter min mening, og kan med fordel modereres ganske kraftig, både for å unngå å få dånedippen av for mye godlukt og fordi eteriske oljer i de fleste tilfeller er nokså dyrt.
Hvis du vil ha farge på badebombene, kan du også tilsette litt konditorfarge.
Slik gjør du:
Hell alle de tørre ingrediensene i en bolle og bland dem godt sammen. Vann, oljer og ev. farge blandes for seg og tømmes deretter forsiktig litt etter litt opp i den tørre blandingen mens du blander det raskt inn. Poenget er å unngå at ingrediensene reagerer på hverandre sånn at futten går ut av badebombene før de skal brukes og all moroa forsvinner.
Konsistensen på den ferdige massen skal være omtrent som våt sand. Du skal kunne presse den sammen, men den skal ikke være for fuktig. Blir den for tørr, kan du forsiktig tilføre litt mere vann med en sprayflaske.
Press massen godt sammen ned i formene, og la dem stå til tørk minst et døgn før du tar dem forsiktig ut.
kanskje ikke helt perfekt, men ikke alldeles gæli heller
Når badebombene har tørket ordentlig, kan du pakke dem pent inn og gi dem bort i julegave – eller beholde dem selv og hive en oppi badekaret sammen med kroppen din når du har behov for litt fortjent kvalitetstid.
Jeg kjenner at jeg i grunnen angrer litt på at vi kastet ut badekaret vårt i fjor…
Da var vi i gang med desember da – alle månedenes svar på freddan, og aldri har vi vel hatt større behov for å kjenne litt på fredagsfølelsen enn det vi har i år.
Sånn sett kommer både desember og jula i grevens tid, i hvert fall for oss som er glad i begge deler.
Fordi det skjer fint lite på det sosiale plan for øyeblikket, blir det desto viktigere å lage seg noen fine dager på hjemmebane og å kose seg mest mulig med det og dem man har til rådighet. I år føler jeg at det bare er å pøse på med all den førjulskosen som det i det hele tatt er mulig å oppdrive. Siste rest av 2020 er ikke det rette tidspunktet for å spare på konfekten!
Selv har jeg tenkt å bruke de nærmeste ukene til å svi av ekstra mange levende lys, velte meg i julepynt, koste på meg en ekstra klunk med rødvin i gløggen, om ikke hver gang så i hvert fall av og til og muligens ganske ofte – og til å bombardere denne bloggen med stjerner!
Og startskuddet går i dag.
For å ikke gå for hardt ut fra start, har jeg valgt å åpne ballet med noen enkle, men ganske kule kulestjerner av trekuler.
For å lage dem trenger du: 30 like store trekuler og ca. 2,5 m solid tråd/hyssing.
Og slik gjør du det: Tre tråden i en nål og legg den dobbelt. Hyssingen altså. Tre 12 trekuler på tråden og knytt disse sammen til en sirkel.
Det er viktig å passe på å stramme tråden godt hele veien mens du lager stjernen, ellers blir den ganske slaskete.
Før nålen gjennom 1. kule og tre 2 nye kuler inn på tråden.
Hopp over kule nr. 2 og fortsett på samme måte fem ganger til.
Siste runde starter med å tre tråden gjennom de to første kulene. * Ta en ny kule på nålen og tre tråden gjennom de 3 neste kulene*.
Fortsett fra * til * helt til du har kommet rundt, knytt de løse trådendene sammen og putt dem inni nærmeste kule så de ikke syns.
I år har jeg tenkt å prøve meg på noe nytt. Tanken er rett og slett å gjøre bloggen min til en slags adventskalender med et nytt tips til hjemmelagd julepynt hver dag fra og med i morgen og fram til jul. Om det kommer til å funke i praksis blir spennende å se, men jeg har på en måte trua.
Selve ideen er ikke ny.
Jeg tenkte på å gjøre det i fjor også – og året før der igjen, men så er det noe med tia som alltid flyr fra meg da. Det hadde den for så vidt tenkt å gjøre i år også, men denne gangen har jeg faktisk fått til noe jeg aldri har klart før. Jeg har lurt tia! Det er i hvert fall det jeg tror og håper. Eg har nemlig juksa litt. Så helt siden tidlig i oktober har jeg planlagt, grublet, tenkt og jobba med dette her.
Derfor har det vært helt stille på bloggen veldig lenge nå, – men herfra og fram til julaften kommer det til gjengjeld til å komme innlegg på løpende bånd – hver eneste dag.
Og med det regner jeg med å ha fått tatt igjen alt det tapte og ha skapt en viss balanse i budsjettet – før årsregnskapet.
Tidlig i oktober er i grunnen en fin tid det. Det er da vi går rundt med fårikållukt i nesa mens vi irriterer oss over at julemarsipanen allerede er på plass i butikken – og det fortsatt er et hav av tid igjen til jul. Det er da vi fortsatt kan koste på oss å være relativt optimistiske med tanke på framtidige juleplaner også, mens vi så smått kjenner at det begynner å krible litt i lysten til å krype i hi, tenne noen stearinlys og gjøre noen sånne …koselige inneting.
Tidlig i oktober
Det var akkurat der jeg var da jeg fant ut at det kanskje kunne være kult å kjøre adventskalenderplanen etter et spesielt tema. Storslagne planer med henblikk på juleforberedelser kan som sagt føles ganske brilliante tidlig i oktober. Og valget falt på stjerner.
Rett og slett fordi stjerner er typisk jul og noe de aller fleste har et positivt forhold til. Hvem er det som ikke liker stjerner? Stjerner er vakre, blinkende lyspunkter i mørke, kalde vinternetter. Som julepynt symboliserer de selveste betlehemsstjerna – og sist men ikke minst går det an å lage dem på veldig mange forskjellige måter.
Når kalenderen brått viser et godt stykke ut i november har du imidlertid for lengst oppdaget hvor fort tia egentlig går fram mot jul og at 24 tålig gjennomførbare stjerner i grunnen viser seg å være ganske mange…
Et godt stykke ut i november…
Så det er ikke til å komme fra at prosjektet har krevd noen runder – inn i tenkeboksen, ut i skauen, inn på nettet, enda et par turer ut i skauen – og ellers litt sånn rundt omkring både hist og pist.
Men nå tror jeg jammen at de fleste bitene begynner å falle på plass og at jeg har en viss kontroll på galskapen.
Det blir stjerner i mange varianter.
Tanken bak hele greia har vært å prøve å lage noe for enhver smak – uten at det hverken skal koste skjorta eller kreve allverdens av innsats. Så det blir naturmaterialer og det blir gjenbruk. Det blir julepynt og det blir gaveideer. Det blir stjerner som du kan sysselsette ungene med – og noen du kan kose deg med å lage selv mens småtassene ligger til lading. Det blir harde stjerner og det blir myke stjerner.
Men det blir bare stjerner.
Og litt smalltalk.
Sånn rimelig greit oppsummert kan jeg konkludere med at jeg ikke har rukket å kjede meg et eneste sekund i løpet av høsten – og at vi kommer til å ha fryktelig mye julepynt her i gård’n i år – det aller meste i stjernefasong.
Da gjenstår det i grunnen bare å si at jeg håper du har lyst til å henge med meg inn i en stjernespekket førjulstid!
Vi starter i morra, og jeg setter utrolig stor pris på om du blir med!
Ja ja – da har sommeren 2020 godt og vel gått over i historien også da, og det uten at jeg rakk å lage så mye som et eneste lite innlegg til denne bloggen. Sånn er det bare. Noen ganger har man det såpass travelt med selveste livet at man ikke får tid til stort mer, og sommeren i år var i grunnen akkurat sånn. Innholdsrik, minneverdig og fin på alle måter. Og tia bare suste avsted.
I det minste rakk jeg å betale tomteleie for «Myplanb» for enda et år, så da fortsetter vel bloggen og jeg å halte oss videre, ganske sikkert i rykk og napp, men evig takknemlig for alle som blir med på ferden!
Selv om jeg ikke aldri får tid nok til alt det jeg har lyst til, så har jeg da fått fullført enkelte prosjekter i løpet av sommeren. Urtehagen blant annet, som jeg startet på i fjor.
Vi hadde en nedgrodd liten hageflekk til overs som jeg tenkte kunne egne seg godt til det bruket.
Jeg elsker urtehager.
Ikke det at jeg er noe flink å bruke det som vokser der, men jeg liker tanken på at det kan brukes til noe. Jeg syns det lukter så himmla godt av alt sammen også. Rosmarin, timian, lavendel, oregano, basilikum osv osv… Det lager lissom litt skikkelig middelhavsstemning midt innimellom epletrær og bringebærbusker.
I tillegg er det et eldorado for summende insekter, og det er jo også noe å ta med i betraktningen.
5 stjerners insekthotell med all inclusive
Så i fjor tok jeg det første spataket, endevendte grastuster, fylte på med en dæsj god kompostjord og gikk til innkjøp av noen urter som sto og hanglet i altfor trange potter på et hagesenter her i nærheten.
Med på lasset fulgte også en pingle av en peppermynteplante, som I løpet av sommeren 2019 ikke presterte stort mer enn å holde liv i de tre spinkle stilkene sine.
Trodde jeg.
Da våren dro i gang for fullt i år og ting begynte å våkne til liv i igjen, viste det seg at den i virkeligheten hadde jobba undercover hele fjorårssesongen.
Mynteplanter har nemlig den egenskapen at så snart du snur ryggen til dem, så lurer de umerkelig avsted lange utløpere som åler seg langs bakken og sprer seg i alle himmelretninger.
I år kom det derfor opp små peppermynteavkom stort sett overalt, innenfor en radius på minst en meter.
Sånn oppførsel er egentlig helt normal for medlemmer av myntefamilien, men det gjør det absolutt påkrevd med oppdragende virksomhet.
Kom igjen’a gutta, så stikker vi!
Mange år på særdeles karrig jord i en skaukant i Østbygda, hvor det ene dyrkningsforsøket etter det andre gikk skeis, har imidlertid gjort at jeg sliter kraftig med å fjerne ting jeg faktisk har klart å få til å overleve.
Derfor og likevel – for å holde en viss orden og disiplin i rekkene, grov jeg løs alle utløperne på ville veier, tvang dem tilbake til opprinnelsesstedet og stappet jorda godt rundt dem med moderlig hånd.
Sommersol, rikelig med regn og godt jordsmonn har tatt seg av resten, og i løpet av sommeren som har gått har de tre opprinnelige pinglestilkene blitt til en usedvanlig frodig og tettvokst halvmeter med polkagris-duftende villnis – som i skrivende stund er i gang med produsere en hel hær av nye utløpere – på full fart videre ut i verden.
Peppermynte – vill og villig
Man kan nesten ikke ha så mye peppermynte i hagen uten å bruke den til noe fornuftig.
Og definisjonen på «fornuftig bruk» når det gjelder mynte, er for mitt vedkommende å tenke litt langsiktig. Lenger enn til en mohito mener jeg..
Vi snakker vinterforråd.
Vi snakker kommende kuldegrader, snø, sludd – og sørpe. Og snufsete nese, sår hals, men forhåpentlivis bare en helt alminnelig god, gammeldags forkjølelse. i verste fall en liten manflu…
Da er det veldig, veldig godt med varm peppermynte-te!
Derfor startet jeg som teprodusent.
Å lage te av peppermynte er superenkelt.
Det er bare å plukke, tørke, knase og finne et eller annet med tett lokk til å oppbevare teen i.
Buntes sammen i passe store bunter og henges opp et tørt sted.
Når bladene er tørre, fjernes de fra stilkene og smuldres opp i passe store biter.
Deretter er det bare å finne fram tesilen, helle over kokende vann og la det trekke et par minutter.
Der kom jammen den til nytte og gitt! Da jeg besøkte Hjemmefrontmuseet på Akershus festning for noen år siden, var jeg som seg hør og bør innom suvenirbutikken en tur også. Denne tesilen var det jeg kom ut med. Den er liten og søt, men relativt upraktisk og har absolutt null og niks med hjemmefronten å gjøre.
Starter man litt tidlig, rekker man flere innhøstingsrunder i løpet av sesongen, noe som må sies å være et stort pluss, med tanke på hvor lite som egentlig blir igjen av en bunt etter at den er tørket og knust.
Og siden peppermynte-te i grunnen er godt hele tiden og støtt og stadig, så det er lurt å sikre seg en tilstrekkelig ladning, sånn at man ikke risikerer å gå tom allerede før en har rukket å få skrudd vinterdekka på bilen.
Mynteplanten har mange gode egenskaper og har vært brukt både som legemiddel og smakstilsetning nesten siden tidenes morgen. Innen urtemedisinen er den velkjent til bruk mot plager som bl.a. magetrøbbel og luftveisplager, mens nyere studier viser at peppermynte bidrar til å forbedre humøret, langtidshukommelsen, arbeidsminne og våkenhet.
Akkurat det siste der gir meg tro på at denne teen kan være noe av det smarteste jeg noen gang har lagd!
Den aller flotteste dukken jeg noen gang har eid, vil for alltid bli stående som et lysende eksempel på at du på ingen måte er garantert et lykkelig og glamorøst liv i rampelyset samme hvor heldig du har vært med utseendet ditt. Jeg husker at jeg fikk henne av de gamle tantene til pappa, men hvorfor jeg var den heldige mottageren av en så fin gave aner jeg ikke. Det var ikke hverken jul eller bursdag, bare en helt vanlig dag. Hun var slående vakker, nesten prinsesse-aktig, og tok fullstendig glansen fra alle de andre dukkene våre som alle var relativt enkle sjeler med et magert klesbudsjett og skamklipt nylonhår som aldri vokste ut igjen. For det første var hun stor, omtrent som et ekte, lite barn, men med utseende og klær som en voksen dame. Hun var heller ikke laget av vanlig plast sånn som de skamklipte, men av et eller annet materiale som ga henne en helt spesiell, eksotisk kroppslukt – som av gammeldags lekebutikk-lager, spennende pappesker og magiske ting … Håret hennes var nesten ekte og besto av et eller annet ullaktig, brunt materiale som var satt elegant opp i en fin frisyre. Armene, beina og hodet var festet til kroppen med et finurlig strikksystem på innsiden, slik at de var bevegelige, og øynene åpnet og lukket seg når jeg vippet på henne. Kjolen hennes var et kapittel for seg selv. Den var en spansk, flamencodansende senorita verdig og sydd av svart og rød tyll med masse rynker og rysjer. Under denne åpenbaringen av en kjole hadde dukken en knapp midt på magen, som gjorde at hun sa «mamma» med barnslig stemme hvis man trykket på den, og på føttene hadde hun noe som så ut som hvite baby-sko. Allerede tidlig i livet var jeg svært opptatt av at ting skulle henge på grep, og med tanke på det voksne utseendet for øvrig, syns jeg det muligens kunne skurre bittelittegranne at hun bare var et lite barn under kjolen, men uansett var hun det fineste jeg noen gang hadde sett og jeg var helt klar for å trykke denne vakre barnekvinne-dukken til mitt bryst med det samme og elske henne sønder og sammen. Det var bare en stor hindring i veien. De voksne. De var skjønt enige om at jeg var for liten til å leke med en så fin dukke. Den måtte behandles med forsiktighet så den ikke gikk i stykker, og skulle derfor settes bort til jeg ble eldre. Dermed ble vi brutalt revet fra hverandre før vi i det hele tatt rakk å bli kjent. Dukken ble plassert på kottet og jeg gikk sikkert på rommet mitt for å furte og vokse meg eldre.
Jeg fikk aldri noen klarhet i hvor gammel det var meningen jeg skulle måtte bli før dukken min og jeg kunne gjenforenes, men jeg visste at så lenge var jeg ikke villig til å vente, så når mamma og pappa ikke var hjemme, benyttet jeg enhver anledning til å smyge meg inn på kottet for å leke med henne. Det var ikke særlig hyggelig der inne. Det var nokså mørkt og litt skummelt, med mulighet for både mus i krokene og gamle vepsebol i taket, men det var en sjanse man måtte ta. Både søstrene mine og jeg tilbragte mye tid sammen med dukken på kottet i tiden som fulgte. Det hendte hun mistet en arm eller et bein og det var et svare strev å få ting på plass igjen med det innvendige strikksystemet, men det gikk på et vis, i hvert fall helt til strikken ble fillete og det begynte å løsne flere ting på en gang.
Hadde dukken min fått leve det livet hun var ment for, ville jeg antagelig ha stelt forsiktig med henne, beskyttet henne mot enhver tilnærming fra småsøstrene mine, ha kunnet søkt om voksen bistand til hjelp med løse strikker og latt henne få en leve en herlig prinsessetilværelse på rommet mitt. Hemmelig og intens krampeleking med snevre tidsrammer blant muselort og gammelt skrot derimot, medfører langt hardere medfart.
Det røffe livet hun levde begynte etter hvert å sette synlige spor og forfallet rammet henne hardt og nådeløst i tidlig alder. Gradvis klappet frisyren sammen, kjolen begynte å spjære hist og pist, og hun sluttet helt å si «mamma». Bit for bit gikk hun mer og mer i oppløsning foran øynene våre, og til slutt var hun bare en haug av løse kroppsdeler som ingen av oss klarte å fikse.
Det var bare å se det i øynene,- den fineste dukken jeg noen gang hadde eid avgikk med døden i all stillhet på et mørkt og stusselig kott, uten noen gang ha fått komme ut i lyset. Hun fikk aldri gleden av å sole seg i glansen av misunnelige blikk fra venninnene mine og jeg fikk aldri gleden av å leke med henne i fred og ro i lovlige former. Hun hadde ikke engang noe navn. Hun var bare «dokka på kottet» og det er i grunnen nesten like trist som å bare hete «Piken med svovelstikkene».
Men elsket sønder og sammen – det kan man trygt si at hun ble!
———
Jeg tenker at det å leke litt av og til er noe man aldri bør slutte helt med. Selv om man på et eller annet tidspunkt i livet innser at man har blitt en smule for gammel til å leke med dukker, så er det derimot ingenting i veien for å leke seg litt med symaskinen i stedet og kanskje heller lage noen. Det kan i grunnen være morsomt å sy, særlig på regnværsdager og når man kan bruke maskinen til noe annet enn å reparere gamle dynetrekk og sånt ræl og heller tråkle sammen noe relativt unyttig med den. Det handler i grunnen bare om å kjenne de rette folka, og det å være bestemor gir et helt supert alibi for å kunne tillate seg sånne utskeielser som å sy dukker og lignende ting, for det skader aldri med et og annet nytt innslag i lekekassa vi har stående til fri avnyttelse for alle småtasser som måtte droppe innom på besøk.
Nå kunne det sant og si sikkert ha holdt å sy bare en dukke, men det er noe med å få jobben til å stå i forhold til all riggingen før, under og etter, sånn som det blir når en ikke har et eget sy-rom. Man starter ikke opp helt treskeverk bare for et lite halmstrå lissom. Så da ble det trillinger.
Det som er greit med å sy er at du i utgangspunktet bare trenger litt stoff, og at selv om du ikke tror du har noe, så går det nesten bestandig an å finne et eller annet som egner seg hvis du bare leter litt i skap og skuffer. Det er alltid noen gamle dynetrekk eller klær eller et eller annet som kan ofres. Det hender riktignok at man kan havne i et dilemma i det øyeblikket man finner et i utgangspunktet verneverdig plagg i skapet med akkurat de rette fargene eller konsistensen for et pågående prosjekt, men det er sånt man må ta med i betraktningen. Kunsten er bare å aldri se seg tilbake.
Det fins ingen regler for hvordan en hjemmelagd dukke skal se ut – det er smak og behag. Mine ble som sagt veldig enkle i formen og de er den rake motsetningen til den vakre prinsessedukken med babysko og ballkjole fra barndommen. Til gjengjeld har de til sin styrke i at de tåler en skikkelig trøkk og kan gå rett ut i arbeidslivet uten å måtte sitte i mangeårig kott-karantene først.
Slik lages de:
Det er lurt å tegne opp et mønster først, sånn at du ser sånn omtrent hvordan det ferdige resultatet kommer til å se ut. Klipp ut alle delene i to eksemplarer. Husk å beregne litt ekstra til sømmerom.
For enkelhets skyld kan være lurt å plassere ansiktet før dukken sys sammen.
Jeg har brukt stoffarge og bare malt det på, men det kan også broderes eller gjøres på andre måter.
Sy hode-delene fast til kroppen, rette mot rette. Sy sammen armer og ben, vreng dem og fest dem til forstykket slik:
Å feste delene med knappenåler virket som en god ide helt til dukken var sydd sammen og skulle vrenges tilbake til normalen gjennom et veldig lite hull. Det kan anbefales å tråkle i stedet.
Deretter legges bakstykket oppå og alt sys sammen. La det stå igjen en liten åpning på toppen så du får vrengt dukken.Fyll den med vatt og sy igjen hullet på toppen.
Finishen legges med hår av garn og kanskje litt ekstra pynt.
Det ene har lett for å dra det andre med seg, og siden jeg var så godt i gang, lagde jeg en sovepose til dukkene i samme slengen.
Det er duket for pysjamasparty i lekekassa!
For øyeblikket ligger alle tre og sover søtt på toppen av lekekassa i påvente av at det skal komme noen småtasser innom å vekke dem. Og jeg får vel se å komme meg en tur tilbake til voksenverdenen…
Det er rare tider og nokså lite som er på stell i verden om dagen. Etter at den tilværelsen vi var vant til ble snudd helt på hue, har vi alle støtt på nye utfordringer og alle har et eller annet vi savner, enten det er av stor eller mindre betydning. Felles for de aller, aller fleste av oss er vel at vi ganske enkelt savner den helt vanlige, trygge hverdagen som vi alltid har tatt for gitt. Jeg savner folka mine. Ellers er jeg i grunnen veldig heldig stilt. Mye heldigere enn mange andre. For det første har vi et stort beist av en hage som bare ligger og venter på å få striglet og frisert pelsen etter vinter’n, og vi også har store områder med fantastisk natur rett utenfor døra, milevis med fortsatt utråkka stier og drøssevis av spennende turmål å utforske.
Blåveisen bryr seg ikke filla om at hele verden er på tuppa,- våren skal fram!
Ikke minst har jeg nok av hobbyer å fylle opp alle de rare tomrommene som har oppstått med. Etter en liten vareopptelling viser det seg at jeg har rikelig med fyllmasse også, for selv om jeg kvittet meg med utrolig mye skrammel og skrot som kanskje, muligens en eller annen gang i framtia kunne finne på å bli kjekt å ha den gangen jeg flyttet fra Kårboligen, rekker man fint å få samlet opp ganske mye nytt i samme kategori i løpet av et års tid. Så selv om jeg i verste fall skulle bli sittende her oppe i lia i månedsvis, er jeg trygg på at jeg har et mer enn solid nok beredsskapslager til å skulle komme meg helskinnet gjennom denne krisen. Kort sagt lider jeg i grunnen ingen nød. Det eneste som kanskje kan kile bittelittegranne, sånn på hjemmebane, er at Drømmeprinzen i det siste stadig oftere har begynt å ymte innpå om at det begynner å bli nokså «fullt» her.. Alle som liker å klippe, lime, spikke, sy, pusse, male – eller i det hele tatt å fikle med et eller annet, vet jo at det har lett for bli litt rusk og rask av det mens prosessen står på. Derfor er dette sånne aktiviteter som jeg ellers stort sett har brukt å benytte anledningen til å fylle tia med når Drømmers har vært ute på farten, både for å skåne ham for synet av det kaoset som følger i kjølvannet av ei god økt med skapende virksomhet – og også for å få arbeidsro for min egen del – til å rote i fred. Men nå som all farting glimrer med sitt fravær, sier det seg jo selv at han får alt sammen rett i fleisen 24/7.
Det er med andre ord duket for nokså krevende tider for en gammal offiser som aldri fikk orden, struktur og tellekanter ut av blodet igjen etter at han dimma for siste gang. Og som i den senere tid har pådratt seg hjemmekontor og har en hang til å bli litt sånn lettere småstressa av å vasse rundt med hyssingstumper og papirbiter fulle av tapetklister under sokkene og ymse halvferdige skaperverk strategisk plassert rundt i stua, – midt oppi Teams-møter, mailer og annet forefallende kontorarbeid.
Han har naturligvis min dypeste medfølelse, særlig når han må bedrive avspasering med støvsugeren rundt øra på meg midt i arbeidstiden for å få ro i sjela, men jeg tenker samtidig at det er mye god psykisk helse i kreative gjøremål, og at akkurat nå kan det være mer gull verdt enn et plettfritt hjem. Dessuten er påskeferien over oss, og selv om noen ekstra fridager i den forbindelse kanskje aldri har føltes mindre påkrevd for enkelte, så er det jo i det minste et godt påskudd for å lage litt pynt til huset, ettersom det er duket for tidenes hjemmepåske for hele fedrelandet. Derfor har jeg funnet fram til noen kule prosjekter som kan være verdt å teste ut, enten du er i ferd med å kjede gørra av deg med nasjonal dugnadsjobbing – eller bare trenger et lite avbrekk fra dårlige nyheter og tiltagende brakkesyke.
Lyslykter av ballonger
Lys opp med noen nye lykter!
Man skal ikke kimse av den avstressende effekten det har på kropp og sjel å sitte og lime papirbiter utenpå på en ballong, bit for bit, lag på lag. Det beste av alt er at det blir kjempefine lykter av det etter mange nok biter og lag. Prinsippet er veldig enkelt, og med mindre ballongen sprekker underveis i prosessen, er det umulig å ikke ende opp med et knasende fint sluttresultat. Du trenger egentlig bare en ballong, tapetklister og en rull med Torky. Du kan godt bruke annet papir i stedet, men jeg syns Torky egner seg best fordi dette papiret både er solid og har akkurat passe tykkelse. Siden papir og levende lys en dårlig kombo, kommer du også til å trenge en batteridrevet led-lysslynge for å få lys i lykten når den er ferdig.
Slik gjør du:
Blås opp en ballong og tape den fast opp ned til en kopp e.l. så den holder seg på plass.
Riv opp papirbiter og lim dem utenpå ballongen med tapetlim, til et stykke over kanten på koppen.
Hvis du ikke har tapetlim i huset, kan du bruke trelim som røres ut i en skvett med vann i stedet, – det funker like bra. Du trenger ganske mange lag med papir for at lykten skal bli stødig, og det kan være lurt og la den få stå og tørke litt innimellom sånn underveis i prosessen, for å unngå at ballongen blir for tung og våt. Når du syns det holder med papir, er det bare å parkere hele greia og la det stå til alt er helt tørt. Deretter stikker du hull på ballongen, gir den en hank av ståltråd hvis du ønsker å henge den opp – og det var i grunnen det!
I hvert fall hvis du vil gå for den aller enkleste varianten. Har du derimot lyst til å dra’n litt lenger, kan det også være fint å legge til mønster, struktur eller farger på lykten underveis, så prøv deg gjerne fram med forskjellige effekter.
Garn, f.eks., er fint å bruke til å lage mønster med. Fest det med tapetklister sånn som du vil ha det og dekk det deretter med et par lag papir. Ikke bry deg om at det ser ut som noe fra verdensrommet. Det blir fint når det er ferdig!
Voila!
Du kan også lime på andre elementer, som perler eller annen pynt.
Eller sett påskepreg på den med decoupachelim og en serviett.
Når du bare har lyst til å surre litt…
Hvis du har en bunt med ganske tynn ståltråd og et nøste med ganske tykt ullgarn, da har du faktisk akkurat det som skal til for å surre sammen en påskehare eller to. Spesielt vakre er de kanskje ikke, men om ikke annet så er de ganske unike på sin litt sånn kul-stygge måte og de er morsomme å lage
Slik gjør du: Noen ganger er det i grunnen enklere å lage ting enn å beskrive hvordan det gjøres, og dette er en sånn gang. Egentlig handler det bare om å vikle sammen ståltråd litt sånn på kryss og tvers, men samtidig på en sånn måte at du ender opp med noe som blir seende ut som et slags hare- skjelett som deretter «kles på» med ullgarn.
Noen enkle kjøreregler kan det imidlertid være greit å benytte seg av. Fordi ståltråd ofte har en tendens til å leve litt sitt eget liv, har jeg etter en del prøving og feiling, kommet fram til at det er enklest å slippe å forholde seg til alle kroppsdelene på en gang, men heller lage de ulike delene hver for seg og feste alt i hverandre til slutt.
Ørene lages for seg
Deretter festes de til hodet
Så lages føttene som også festes til hodet
Og så er tiden inne for å gi haren litt «Kjøtt på beina».
For å slippe å bruke unødvendig mye garn, har jeg formet kroppen med papir og tape først og deretter surret garnet utenpå.
I full gang med påkledningen
Og dermed var både herr og fru påkledd og klare for et lite familieportrett
Blå påske for gamle indianere
Jeg liker så godt blåfargen på velbrukte olabukser. Den gir assosiasjoner til himmel og hav, blåskjell og fine sommerdager. Derfor bruker jeg å spare på dem, for selv når de er slitt sønder og sammen, kan de alltids oppsirkuleres til noe nytt. Som f.eks. noen fine fjær å henge opp til påske. Nå har vel ikke fjærprakt av gamle olabukser nødvendigvis noe spesielt påske-preg over seg, men det er ikke så mye ved denne påsken som henger på grep uansett, og liker du bohemestilen, så tenker jeg det må være helt innafor. Dessuten er det veldig praktisk med sånne saker som kan få henge framme året rundt.
Slik gjør du: Klipp ut et rektangulært stykke stoff i den størrelsen du vil ha på fjæren. For å få blå fjær, er det viktig å klippe på tvers av trådretningen. I motsatt fall blir de hvite. Trekk ut alle de langsgående trådene på stoffbiten på hver side, nesten inn til midten, sånn at du bare sitter igjen med en smal stripe stoff.
Deretter fuktes hele greia, formes som en fjær med en kam og legges til tørk. For å få formen til å holde seg bedre, kan det være lurt å tilføre litt tapetlim e.l. når du styler den. Når fjæren er tørr, fester du en tråd øverst, så den kan henges opp. Piff gjerne opp med en treperle også hvis du føler for det og heng dem opp, enten enkeltvis på noen kvister eller samlet på en pinne.
Blomster av eggekartong
Fordi forbruket av egg har en tendens til å øke ganske kraftig i påsken, er det gode muligheter for at du kan bli sittende igjen med en tom eggekartong eller flere. Mens selve eggene visstnok skal være bra for både det ene og det andre, er emballasjen viden kjent i hobbykretser som et glimrende råmateriale, og har du et par eggekartonger til overs, er du bare en kjapp klippe-lime-malejobb unna en søt, liten blomsterkvast som holder seg like fin til langt over påske.
Slik gjør du: Klipp ut små blomster av eggekartongen og mal dem i ønsket farge.
Fordi kartongen er så porøs, funker den nesten som akvarellpapir, derfor er det fint å bruke vannfarger å male med.
La blomstene tørke. Klipp ut en liten sirkel av gult papir og lim denne midt fast midt i blomsten. Tips: En hullmaskin er midt i blinken å bruke til dette! Plukk noen fine kvister og lim blomstene fast til disse med limpistol.
Sånn! Da erklærer jeg årets påskeforberedelser for unnagjort og tenker at jeg kanskje skal prøve å få ryddet litt..
Ta vare på deg selv og andre og ha en riktig fin påske!
Det har vel neppe gått noen hus forbi at det er valentinsdagen i dag, selveste kjærestedagen over alle kjærestedager. I hvert fall for mange. .Nå bryr jeg meg ikke nevneverdig mye om denne dagen selv, – eller om alle de andre merkedagene som handelsstanden har rappa fra Junaiten i tur og orden og tredd nedover hue på oss for å tjene seg noen ekstra kroner heller for den saks skyld. Jeg tenker at jeg kjenner meg såpass privilegert at jeg i grunnen ikke trenger en spesiell dag i året for å føle at jeg blir satt pris på,- for det gjør jeg stort sett nesten hver dag. Ikke sånn å forstå at jeg blir dynget ned i roser og sjokolade støtt og stadig – selv om det av og til kan vanke et og annet godt tilbud om å dele en Kvikklunch. Det skyldes nok heller mer summen av alle de små, koselige hverdagstingene, – de som det kanskje kan være fort gjort å overse hvis man ikke er obs, men som likevel betyr mer enn mest. Ting som f.eks. de små, hyggelige meldingene på gule post-it lapper som jeg av og til kan finne på kjøkkenbenken om morran.
Eller at Drømmers alltid har ristet opp puta mi når jeg blir hengende lenge oppe om kvelden og han har lagt seg før meg. Nå merket jeg riktignok aldri at puta var ekstra fluffy eller visste noe om dette før han fortalte meg det, men nå som jeg vet det er det er jo bare så ….søtt og koselig lissom. Eller sånne ting som at han passer på at bilen min har det bra. Og at jeg alltid kan regne med å ha et stående tilbud om å få låne en varm armkrok å krype inn i på sofan etter middag – gjerne supplert med en oppdatering på hvordan det går med O’Sullivan & co i den aktuelle kveldens Snooker-turnering som ekstra bonusmateriale…. Zzzzzzz….. Og det er tusenvis av andre sånne koselige saker og ting som gjør at jeg i grunnen ikke syns jeg har bruk for noen valentinsdag. Derfor betyr den ikke stort for meg, men jeg vet at den gjør det for mange andre. Og jeg liker hjerter. I alle varianter – og særlig sånne som man kan lage selv. Derfor har jeg – til ære for alle romantikere rundt omkring, samlet sammen noen forslag til hjerte-gaver som er relativt enkle å lage selv og fine å gi bort til noen du setter pris på, – enten det er på valentinsdagen eller ellers. Ja,- nå blir det vel kanskje helst ellers da, siden jeg har kommet fullstendig på etterskudd med dette innlegget i forhold til det som var planen. Men hjerter er jo like koselig året rundt det.
Når det kommer til hjerteproduksjon, så må en av de beste investeringene jeg har gjort gjennom alle tider, være disse kakeformene i silikon.
Det har riktignok aldri blitt bakt så mye som en eneste kake i dem – men kakedeig er vel til gjengjeld snart omtrent det eneste stoffet de ikke har vært i kontakt med .I utgangspunktet ble de kjøpt med tanke på å lage dekorativ mat i til småfuglene for noen år siden, og det er en tradisjon som har blitt holdt i hevd siden. Riktignok veldig sporadisk, sånn typ 2 ganger… For samme hvor lettvint det er å lage fuglemat selv, så er det ingen tvil om at det er enda enklere å gå i butikken å kjøpe noen fiks ferdige meiseboller. Det er derimot ikke til å komme fra at dersom småfuglene bare hadde vært litt opptatt av estetikk – så vet jeg hvilke som hadde gått av med seieren..
Slik gjør du: Smelt usaltet matfett, f.eks. kokosfett eller smult, i en kjele og bland inn fuglefrø. Du kan godt bruke andre ting i tillegg, som f.eks. havregryn, nøtter eller rosiner. Jeg har tilsatt noen tørkede tranebær også for fargens skyld. Hell blandingen i former, eller bare bruk et tomt rømmebeger e.l. hvis du ikke har noe annet. For oppheng knytter du en hyssing dobbelt og plasserer den i blandingen mens den fortsatt er flytende. Sett fuglematen kjølig og la den stivne før du tar den ut av formene.
Hjertelys Silikonformene mine er også skikkelig fine å støpe hjerteformede stearinlys i, og er det først duket for en romantisk valentinsaften, så må vel det være midt i blinken.
Slik gjør du: Hvis du har noen gamle lysstumper er dette en gyllen anledning til å få brukt dem opp. Hvis ikke, ofres et par nye lys for en god hjertesak. Du trenger også veke. Dette får du kjøpt i hobbybutikker, men du kan like gjerne plukke ut og bruke den som er i de lysene du har. Legg lysstumpene i en hermetikkboks eller noe annet det ikke er så farlig med og varm opp i et vannbad til stearinen er smeltet. Fest en passe lang veke med tape midt i bunnen av formen du skal bruke og fyll den opp med stearin. For at veken skal holde seg på plass til lyset har stivnet, er det lurt å støtte den opp med f.eks. noen blomsterpinner og ev. feste den med litt tape.
Hjerter med frø i Det er ikke så veldig mange fordeler med First Price- dopapir, men det fins faktisk en! Nettopp fordi det er så dårlig, egner det seg helt supert å lage andre ting av, sånn som f.eks. disse hjertene:
Det geniale med disse papirhjertene er at de inneholder frø. De skal rett og slett puttes i jorda, vannes, spire og bli til blomster. Jeg har brukt silikonformene til disse også, men det går det like fint med vanlige pepperkakeformer. Slik gjør du: Riv papir opp i biter og legg det i kokende vann en stund, slik at det bløtes opp. Smuldre opp papirmassen til en mest mulig jevn «grøt» og bland inn de frøene du har lyst til å bruke. Klem ut så mye vann du klarer av papirmassen og press den ned i formen i et ganske tynt lag. Bruk tørkepapir til å presse med, så får du sugd opp mest mulig fuktighet samtidig. Lirk hjertene forsiktig ut av formene igjen og legg dem til tørk på et lunt sted. Snu litt på dem av og til under tørkeprosessen.
Nøkkelringer Helt siden jeg klippet i stykker den gamle skinnveska mi for et par år siden fordi jeg trengte litt skinn i en fei med akkurat den samme fargen som det var på den, har jeg angret bittelittegranne og tenkt at det muligens var en ikke helt heldig impulshandling i tilfelle jeg brått skulle komme til å syns at den var råkul igjen, eller at jeg en vakker dag skulle komme til å tenke at den ville ha matchet outfiten min helt perfekt.. Ja, man vet jo aldri… På den annen side er det alltid praktisk å ha litt gammal ødelagt veske på lager når en får bruk for en bit med mykt skinn til et eller annet prosjekt. Som når en får lyst til å lage en nøkkelring eller to f.eks.
For ordens skyld: nøklene på bildet tilhører hverken utgangsdøra i huset til Drømmers eller kyskhetsbeltet mitt. Det er ingen av dem som er så rustne.
Sånn lager du nøkkelring med hjerte: Klipp ut to like deler av mykt skinn eller et lignende materiale og også en passe lang bit med hyssing. Fest hyssingen rundt en nøkkelring og legg den mellom de to skinnbitene. Lim det hele sammen, men ikke påfør lim helt ut til kanten. Finn en passende tråd eller en garnrest og sy hele veien rundt kanten med knapphullsting. Fordi skinn er ganske(veldig!) seigt å få nåla igjennom, kan det være lurt å stikke opp hull med en syl e.l. først.
Og helt til slutt litt sukkersøt hjertegodis
Sånne hjemmelagde gelehjerter vil ikke bare bli godt mottatt av den som måtte være så heldig å få dem,- men er også superfine å beholde selv til kos og hygge – eller eventuelt til trøstespising hvis du skulle føle behov for det… De kan neppe betegnes som helsekost, men fordi de er laget av naturlige råvarer er de uansett sunnere enn det du får kjøpt i butikken, selv om de velter seg i sukker. Og bare det kan jo være en trøst i seg selv..
Du trenger: 200 g bær 2,5 dl vann 15 plater gelatin 500 g sukker 15 g sitronsyre
Slik gjør du: Kok opp bærene sammen med vannet Jeg brukte bringebær fra fryser’n, men det funker like fint med andre typer også. Sil av frøene og mål opp 2,5 dl av saften. Legg gelatinen til bløt i litt kaldt vann noen minutter. Kok opp sukkeret og sitronsyren sammen med saften. Klem vannet ut av gelatinen og rør denne inn i blandingen. Dekk en form på ca. 20 gng. 30 cm. med bakepapir og hell blandingen oppi denne. Sett kjølig noen timer til massen er stiv. Stikk ut hjerter med en bitteliten pepperkakeform og rull dem i sukker om ønskelig.
Drømmeprinzen har så mye rart i skapene sine ass, men dette kaffeserviset tok da jammen kaka. Jeg tror vel neppe han kan ha kjøpt dette selv,- i motsatt fall står macho-imaget hans i stor fare for å få et noe frynsete rykte.. Det passet imidlertid glimrende i sakens anledning og fikk under tvil lov til å være med på fotoshoot – før det forsvant laangt inn bakerst i skapet igjen.
Ha en hjertelig fin valentinsdag – eller bare en helt vanlig fredag, og tusen takk for at du leser!
Det er sannelig mye man skal lære seg om vin for å kunne brilljere i det gode selskap. Takket være Drømmers, som kan være litt av en gentleman når det faller seg sånn, hender det at jeg av og til er heldig nok til å befinne meg nettopp der, – det vil si på en eller annen fin restaurant med tykke hvite duker på bordene og priser som er enda stivere enn kulingen som brukte å trekke inn gjennom kjøkkenskapene i Kårboligen og treffe meg midt i pannebrasken når jeg tok oppvasken mens vinden herjet som verst på kalde vinterdager… Jeg trives i grunnen godt på sånne steder jeg. De har bestandig god mat der. Den serveres riktignok ganske ofte bare i små, nesten mikroskopiske klatter, men hvis en bare får mange nok klatter innabords så blir man faktisk mett likevel. De har godt drikke der også, og det er de ikke nødvendigvis like sparsommelige på…
Hva slags klatter jeg skal velge å spise, avgjør jeg selv, men vinvalget er langt utenfor mitt herredømme. Dette er en sak mellom Drømmeprinzen og vinkelneren. Sant og si er det heller sjelden at noen tar seg bryet med å spørre om min mening. Med den største selvfølgelighet er det Drømmeprinzen vinkelneren peiler seg inn på når han kommer seilende stille inn fra sidelinja, og han på sin side, tar ansvar med den største selvfølgelighet.
Når disse to vinkyndige herrer møtes, fører det ofte først til en engasjert dialog om opphavsland, sødme og fruktighet – eller noe i den dur’n, og hakk i hæl følger et fastspikret rituale med åpning av flaske, skjenking i glass, litt snurring på glass, lukting på glass – og en liten slurk fra glass – etterfulgt av en kortere eller lengre kunstpause… (Trommevirvel) Og spenningen stiger blant publikum – dvs. vinkelneren og meg, i påvente av at Drømmers skal bli enig med seg selv om hvorvidt de edle dråpene svarer til forventningene eller ikke. Mens vinkelner’n venter spent på å få dommen, venter jeg på at det skal kommes til enighet så jeg kan få mat. Mat er enkelt, det går til det meste. Det gjør forresten vin også det – i min verden. Så selv om jeg en sjelden gang imellom kan få lyst til å rufse opp litt i denne » It’s a mans world» – greia med å minne om at jeg faktisk også er tilstede, er arbeidsfordelingen egentlig helt grei den,- Drømmeprinzen velger og jeg svelger. For jeg vet jo selv at jeg, i motsetning til min bedre halvdel som er vel bevandret i faget, ikke har særlig peiling og at hvis noen hadde spurt meg, så hadde jeg bare bedt kelneren rote fram et eller annet, tatt en slurk av glasset, kjent at det smakte vin og sagt ja takk uansett.
En gang var vi på mat og vinkurs på Grand. Jeg lærte i grunnen ikke stort om vin der heller, men derimot ganske mye om hvordan ni glass på løpende bånd kan forandre en samling totalt fremmede og i utgangspunktet relativt reserverte mennesker som møtes for første gang, til en flokk med joviale og snakkesalige kammerater – bare i løpet av et par timer. Det var en eventyrlig aften! Og det ble tidlig kvelden.
Litt lærdom har jeg da likevel plukket med meg underveis. Sakte, men sikkert har det smøget seg inn små drypp av kunnskap om druetyper, vindistrikter og om hva som passer til hva. Om tunge, lette, søte og tørre. Jeg har snappet opp ting som at Zinfandel er en druetype fra California, at Amarone lages av tørkede druer og at Barolo er en vin fra Piemonte, der de rådende druetypene har kule navn som Sangiovese, Nebbiolo og Barbera. Jeg vet også at blodige biffer krever kraftige viner, at hvitvin er fint til fisk og skalldyr og at enkelte søte dessertviner smaker nydelig sammen med ost.
Gode kvalitetsrosiner…
En del sånt småtteri har jeg gradvis lært meg og lagt til lagring i bakhodet, i påvente av at jeg en vakker dag skal ha samlet nok info til å kunne imponere litt ekstra i selskapslivet med kløkt og kunnskap om edle dråper. Men. Det er så mye jeg ikke kan,- så mye som må læres og forstås for å kunne stikke nesa i et vinkart og vite hva en snakker om når man løfter hodet igjen. Og selv om jeg gjerne vil – så er det ærlig talt ikke særlig mye som fester seg. Hjernen min absorberer uten nevneverdige problemer virkningen av de edle dråpene, men kunnskapen om dem flyter stort sett glatt forbi – på vei mot glemselens hav…
Det får så være at læringsprosessen går litt sakte. Jeg er så heldig å ha en herlig kjæreste å spise og drikke god mat og vin sammen med,- med massevis av kunnskap som han raust deler med meg. Og som kan ta en diskusjon med en hvilke som helst vinkelner på strak arm. Så mens Drømmeprinzen tar seg av den møysommelige prosessen med å velge riktig vin til riktig mat, kan jeg lene meg trygt tilbake, nyte øyeblikket, de tykke, hvite dukene og livet i sin skjønne allminnelighet, mens jeg ser forventningsfullt fram til øyeblikket da han skal snu seg mot meg for å spørre: – Hva syns du kjære,- skal vi ta vann med eller uten kullsyre ved siden av..?
————————————
Vin er en ting. Noe helt annet er de fine, små trekassene som av og til kan følge med rundt en flaske du får i gave – eller kjøper inn selv for den saks skyld. Her er jeg på hjemmebane!
Hvem i all verden kan vel motstå en sånn fin kasse?
Sånne kasser er nemlig kjempefine å bruke til å lage et eller annet av. Som f.eks. en koselig, liten restaurant til småfuglene som flakser rundt i hagen.
Det er trivelig med fugleliv, særlig nå på denne tia da det ikke skjer så mye annet spennende ute, og med en velfylt matstasjon rett utenfor stueveggen er du garantert action!
For å lage en fuglerestaurant trenger du: En vinkasse i tre med lokk. Sag, lim, et par småspiker, en malingskvett og noen korker.
Og slik gjør du det: Sett et merke 6-7 cm ned fra toppen foran på begge sider på kassen, strek opp fra merket og til toppen i bakkant og sag av etter denne streken.
Bryt løs endestykket på toppen og fjern eventuelle stifter. Dette limes eller spikres fast foran nederst på kassen, sånn at du får et rom til å legge fuglematen i. Taket skjæres ut av lokket til kassen, sånn at det blir stort nok til å dekke det som dekkes skal. Lim sammen og slå gjerne i noen spiker hist og pist også, så ting holder seg på plass. Jeg har malt kassen med maling som er beregnet for bruk utendørs og gitt hele greia et strøk med matt, klar gulvlakk helt til slutt. Siden utgangspunktet er en vinkasse, syns jeg det passet bra å bruke kork som takstein. De både beskytter treverket og pynter opp.
Disse er delt i to på langs og limt fast med limpistol. Til slutt har jeg boret og limt inn en passelig sittepinne, laget et lite navneskilt, skrudd inn en øyeskrue på toppen bak på kassa så den kan henges opp, og også en foran til å hekte opp litt ekstra snadder i.
Hvis du syns vanlige meiseboller blir litt kjedelig å servere i en nyåpnet restaurant, kan du jo lage din egen fuglemat også med det samme du er i siget, av matfett, fuglefrø, tørket frukt og bær.
Ikke det at jeg tror fuglene bryr seg filla om utseendet på maten, men den ser jo god ut da…
Velbekomme,- dinner is served!
Italiensk gourmetrestaurant for små og store, sultne fjærballer
En av de tingene jeg virkelig liker ved Drømmeprinzen, er den fantastiske evnen han har til å ikke la seg vippe av pinnen, uansett hvilke – for uinnvidde, kanskje litt underlige prosjekter jeg av og til kan gi meg i kast med. For det er nå engang sånn at jeg titt og ofte snapper opp noen ideer på internett eller andre steder som jeg får lyst til å prøve ut, uten at jeg nødvendigvis gidder å flagge det for offentligheten før jeg har testet om det faktisk funker. Sånn som å lage julepynt av tørkede sitrusfrukter.. Jeg syns ikke det er no rart i det hele tatt, men i Drømmers sin verden er nok som oftest julepynt lagd av helt andre ting. Likevel hevet han ikke så mye som et øyenbryn da jeg gjorde et relativt kraftig innhugg i den bugnende frukt og grønt-avdelingen på Meny med klar melding om at han ikke fikk lov til å røre en eneste en hverken av appelsinene eller de andre sitrusfruktene jeg plukket med meg – fordi jeg skulle lage lysestaker av dem. Og julepynt. «Okey. Skal vi sjekke om de har noe god sjømat eller?», sa han bare og ruslet ufortrødent videre mot favorittstedet sitt,- fiskedisken, mens jeg plukket med en sitron ekstra i tilfelle han skulle finne noen uimotståelige delikatesser som han ikke kunne motstå der borte blant reker og breiflabb. Det er ikke det at han nødvendigvis bestandig syns at sluttproduktene mine blir spesielt vakre, men han har alltid en positiv innstilling, – og det fortjener han cred for! Muligens har han en litt annen oppfatning enn meg om hva som er innafor – sånn rent stæsjmessig også…
«Jeg ser hva du gjør, men jeg skjønner ikke helt hva du skal bruke det til.. «. Sa han, litt sånn nølende da jeg for andre dag på rappen var i full sving med det som best kan betegnes som «Den store sitrus- massakren», og mesteparten av kjøkkenet var fullt av parterte appelsiner, lime, sitroner og en diger grapefrukt som i ettertid skulle vise seg å være fullstendig udugelig til hobbybruk, i tillegg til alt sånn klissete guff som slikt slaktearbeid tross alt fører med seg. «Har du lyst på litt mer appelsinjuice? » Spurte jeg.
Hvis du føler for å sette litt ekstra farge på julepyntinga i år, – med noe annet enn hvitt, rødt, grønt – eller gull og glitter, så kunne kanskje oransje være et interessant alternativ? Appelsiner hører uansett med til jula for de fleste, og julepynt som matcher fruktfatet må vel kunne sies å være særdeles …smakfullt..?
Her får du i hvert fall en aldri så liten leksjon i hvordan du kan maltraktere diverse sydfrukter og gjøre dem om til snasen julepynt. Bare sånn i tilfelle du skulle ha tid og lyst.
Når du skal lage pynt av appelsiner eller annen frukt, kan du enten skjære dem i skiver og tørke disse på svak varme i stekeovnen, – eller bare bruke skallet og fortære resten. Jeg har gjort litt av begge deler, og det ble i grunnen veldig mye både julepynt og appelsinjuice etterhvert…
Slik tørker du appelsinskiver: Tørkede skiver av appelsiner eller sitroner er dekorative å pynte med, enten på juletreet eller i dekorasjoner.
Hvis du henger dem opp i vinduet sånn at lyset skinner gjennom dem, så ser de nesten ut som gyldne, små glassmalerier.
Skjær appelsinene/sitronene i ganske tynne skiver og legg dem på et stekebrett med bakepapir under. La dem ligge i stekeovnen noen timer på svak varme, 70 – 80 grader til de er tørre. Bruk gjerne varmluft, da går det myye fortere. Som den pinneelskeren jeg er, har jeg nok en gang tatt utgangspunkt i et pent eksemplar av en slik en og hengt på noen av de tørkede appelsinskivene mine, sammen med litt forskjellige andre ting, som trekuler, stjerneanis og noen tørkede eucaluptusblader. Man bare bruker det man har og det man har lyst til, enkelt og greit.
skall – skall ikke… Å tørke appelsinskall ser og høres så veldig enkelt ut, og det er det jo for så vidt også,- men figurene har lett for å slå vel mye krøll på seg under tørkeprosessen. I hvert fall i stekeovnen min. Det kan være fordi jeg har en tendens til å speede opp varmen litt i meste laget for å få fart på sakene, men dette har jeg ikke rukket å forske på. Følg i hvert fall med på dem , og bøy dem tilbake i fasong underveis hvis det trengs. I verste fall kan du legge dem mellom to papirark og gi dem en omgang med strykejernet like før de er helt tørre. Det funker ganske greit.
Stjerner og hjerter av tørket sitrusskall
Små pepperkakeformer er ideelle å bruke til å stikke ut figurer av skall fra appelsiner, sitroner og lime. Jeg sluttet å bake pepperkaker for år og dag siden, men de gamle formene fra da jentene mine var små, har hengt med videre i livet og har vist seg å være gull verdt til alskens andre ting. Når du har stukket ut de figurene du vil ha, tørker du dem i ovnen på samme måte som appelsinskivene. Hvis du har planer om å henge dem opp, er det lurt å lage hull til oppheng før de er helt tørre.
Fargerik julebakst i år…
Figurene du lager kan du bruke til masse forskjellig. Du kan f.eks. lage deg en girlander til å henge på juletreet
…eller bare litt rundt omkring. Gul jul!
De er også fine å pynte julegavene med. Eller du kan bruke dem til helt andre ting.
Små Kranser
Jeg fant noen bittesmå pepperkakeformer hos Søstrene Grene som viste seg å passe helt perfekt å bruke til figurene i disse fargerike, små kransene. Jeg har brukt skall fra både appelsiner, sitroner og lime, og rett og slett bare limt de ferdig tørkede figurene fast til en passelig tykk og stiv ståltråd med limpistol.
Vanligvis ville jeg formet ståltråden til en krans først, men fordi det kan være vanskelig å beregne nøyaktig størrelse ut fra hvor mange figurer du har giddet å lage, er det enklere å lime dem fast først og forme det hele til en sirkel etterpå. Da passer det garantert.
Lysestaker
Hvis du deler appelsiner eller sitroner i to, tar ut innmaten, lager noen hull i dem med en hulltang og gir dem noen timer i stekeovnen,- så får du faktisk ganske kule lyslykter som passer akkurat til telys.
Jeg syntes i utgangspunktet at disse så nokså brannfarlige ut, men de viste seg å funke over all forventning. Likevel gjelder selvsagt den velkjente regelen om å ikke overlate levende lys til seg selv!
«Det ble jo ganske fint da..??» Ymtet jeg innpå etter at jeg hadde satt en endelig sluttstrek for produksjon av c-vitaminrik julepynt og var ute og fiska etter litt cred. «Ja..Jo. .. Ikke akkurat fint kanskje… Men morsomt er det». Sa Drømmeprinzen.
Men det var før jeg presenterte ham for de aller kuleste greiene mine..
Løft nellikappelsinene dine til nye høyder! Hvis du syns at vanlige nellikappelsiner ala skomaker Andersen blir litt i enkleste laget for deg, så kan jeg glede deg med at de kan gjøres mye, mye mer tidkrevende og kompliserte enn som så! Med nellik eller andre krydder innvortes isteden for utvortes og utskjærte mønster, blir disse tørkede appelsinene rene festfyrverkeriet av velduftende, fargerike skjønnheter! Og de er like fine enten de brukes som pynt på bordet, i dekorasjoner eller hengende på juletreet.
Slik gjør du: Del appelsinen på tvers i to like store deler og fjern innholdet. Hvis du fortsatt orker litt mer juice, klemmes saften ut av den før du gjør dette. Bruk en tapetkniv, skalpell eller annen skarp redskap til å skjære ut fine mønster i skallet, men unngå å skjære helt igjennom. La litt av det hvite sitte igjen.
For at delene skal holde fasongen best mulig mens de tørker, har jeg stappet aluminiumsfolie inn i skallene før jeg har puttet dem i stekeovnen. Sett på varmluft og skru ovnen på 100 grader, så slipper du å vente i en evighet. Disse tåler såpass høy temperatur,- testet og godkjent! Når de er tørre, kan du finne fram den skarpe redskapen igjen og kutte hull i utskjæringene der du syns det blir fint. Før du limer de to appelsindelene sammen igjen med limpistol, kan du fylle den med godlukt i form av diverse krydder.
Jeg syns disse appelsinene var så morsomme å lage og at det er så mye krydder som lukter så godt, så jeg klarte nesten ikke å slutte igjen… Derfor endte jeg opp med fire ulike varianter, – en med nellik, en med kanel, en med stjerneanis og en med kardemomme. Og de lukter like jule- godt alle sammen! For å få maks ut av duftopplevelsen , brukte jeg hele krydder som jeg knuste i morteren og pakket inn i litt tynt papir før jeg la dem inn i appelsinen.
Og med herlig krydderlukt og kronglete utskjæringer tror jeg fordundre meg at jeg klarte å imponere Drømmeprinzen litt til slutt likevel,- heey!
Ha en fortsatt superfin førjulstid, og tusen takk for at du leser!
Laster kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.