Mormors eplekake og enda flere barndomsminner

mormors eplekake
Nå i disse epletider…

Ingenting i verden kan sende deg hodestups tilbake i tid like lynkjapt som enkelte lukter. Som da jeg kom inn i kjølerommet til Drømmers en dag senhøstes i fjor, der han hadde stablet opp noen vinterepler til lagring. Denne lukten… – du vet, av sånne epler som har ligget og godgjort seg en stund og blitt litt skrukkete i skinnet, men er like gode eller egentlig enda bedre inni,- den sendte meg fluksens flere tiår tilbake i tid. Tilbake til huset til mormor og morfar. Det var akkurat sånn det luktet der…

Mormor og morfar hørte sammen, bodde på Granum, kloss inntil bygdetunet på Rakkestad og jobbet på posten. Egentlig var de fra Hedemarken, derfor sa de «je» og «itte» i stedet for «jeg» og «ikke» og spiste rare ting – som møssmørsuppe og knudrete pultost fra meieriet på Løten.

Mormor og morfar

Det var under treet med glassepler i hagen til mormor og morfar vi først erfarte sannheten i det gamle ordtaket om at forbuden frukt smaker best. «Nå får dere itte lov til å ta annet enn de eplene som ligger på bakken!», sa mormor. Og det manglet aldri på nedfallsfrukt, men det var eplene som hang på treet som fristet,- litt fordi de var uten brune slagskader, men mest fordi vi ikke fikk lov, så straks mormor hadde runda hjørnet syndet vi minst like hardt som Eva i paradiset.

epler

Både huset og hagen på Granum var en oase for unger. Det var et sted fullt av eventyr, gamle ukeblader, bærbusker, blomster og lukten av epler. Kort sagt,- hjemmet til mormor og morfar var en viktig brikke i det store, fantastiske puslespillet som kalles barndom.

Eplekjekke, små barnebarn på rad og rekke

Å overnatte på Granum hørte med blant oppvekstens små høydepunkter. Vi fikk brødskiver med smør og sirup på, og mormor kunne snu alt på hue bare for moro skyld, ved å ta smøret øverst og sirupen under, sånn at vi syntes  det plutselig smakte helt annerledes. Jeg brukte å sove på det lille kottet innenfor soverommet deres, med ubegrenset tilgang til mormors lager av flere årganger av Alle Kvinner,- eller krim og sex-blader som morfar brukte å kalle ukeblader.
Før de fikk ordentlig bad med dusj, do og en slags skumgummiaktig  tapet som aldri sluttet å lukte rart, fikk vi av og til lov til å bade i en balje på kjøkkengulvet. Det skulle bare en eneste liten kjapp bevegelse til før vannet skvulpet utover og mormor tente på alle pluggene. Det var utrolig mye god underholdningsverdi i temperamentet til mormor. Hun kunne gire seg opp til de store høyder over små bagateller eller jage en lite samarbeidsvillig fluktstol rundt hele hagen i vilt raseri. Men hun kunne også stappe dyna rundt oss om kvelden og synge triste gamle skillingsviser fra Hedemarken om en gutt som het Tullingen, som ble ertet fordi han var annerledes og til slutt døde av den onde barnefarsott…
Mormor ga oss en slags røff, men likevel trygg og god omsorg, og hun bisto alltid med praktisk hjelp der hun kunne. Denne hjelpsomheten kunne gi seg utslag i sånne ting som skramling med oppvasken når hun syntes familieselskapene hadde vart lenge nok,- eller en masse utidig innblanding i oppdragelsen vår.
Der mormor var temperamentsfull var morfar derimot helt rolig. Han løste kryssord, trengte en liten tuppelur innimellom, samlet på frimerker og fortalte nesten helt sanne eventyr hvis vi gredde håret hans. Det mest fyrrige morfar foretok seg, i hvert fall med oss som tilskuere, var å avfyre raketter på nyttårsaften. Morfar var så utrolig dårlig til å sende opp raketter. Derimot var han knakende god til å forvandle selv den mest høytflyvende pinnerakett til imponerende lavtflyvende bakkefyrverkeri, som freste fullstendig ukontrollert rundt husveggene og heldigvis aldri gikk høyt nok til å nå verandaen der vi sto å fniste av fryd – slik som unger har for vane når voksne folk driter seg ut.
Ellers var morfar flink til det meste. Han lagde flotte boller og fat av forvridde røtter og utvekster på trær, som han først må ha slept med seg milevis over stokk og stein gjennom Femundsmarka, og han skrev konfirmasjons-sanger til oss som rørte tantene våre til tårer. Lite visste vi den gangen om at vi skulle komme til å bli sånne lettrørte tanter selv en vakker dag… Lite visste vi også om at mormor kunne sånne ord som hun brukte da hun en gang beskrev et av fatene til morfar: «Je har aldri likt det fatet,- je syns det ligner på ei kuse!».

Fordi både mormor og morfar jobbet på posten, ble vi tidlig utstyrt med hver vår postsparebankbok og introdusert for viktigheten av å se verdien i sparing.

Det første vi lærte oss var verdien av å ha en mormor eller morfar som satt i skranken når vi kom med våre magre innskudd. De bidro nemlig alltid med noen småkroner ekstra fra egen lomme, sånn at hvis vi f.eks. kom med en femmer – så rundet de gjerne opp til en tier. Det har garantert aldri vært så gode renter i noen bank hverken før eller siden, og det var en utmerket måte å skaffe seg raske penger på,- innskudd den ene dagen og uttak av det dobbelte dagen etter.
Alle gode intensjoner fra mormor og morfars side om å gjøre oss til dyktige sparere gikk vel egentlig litt skeis, i hvert fall for mitt vedkommende. Jeg er fortsatt omtrent akkurat like blakk den dag i dag som jeg var den gangen.. Men jeg har i det minste spart på den gamle postsparebankboka mi,- og der står det sannelig fortsatt igjen ei krone!

Dessuten ser jeg at alle innskuddene har blitt foretatt på postkontoret i Rakkestad, der mormor og morfar jobbet, mens alle uttakene har funnet sted i Degernes, noe som garantert ikke er tilfeldig!

Det er mye god historie i ei gammal postsparebankbok…

Mormor og morfar selv derimot, var mestere på sparsommelighet. Ikke fordi de måtte, jeg tror rett og slett bare at det hadde gått en slags sport i det. Som når morfar trålet alle butikkene i Rakkestad og med stor begeistring kunne kunngjøre at han hadde spart 5 øre på melka på Coop’en. De sparte litt bensin på å finne den aller, aller korteste veien til OBS på Slitu og muligens bittelittegranne tid på å beregne nøyaktig hvor mange sekunder vafler skulle steke. En gang vi var på campingtur fant til og med mormor ut at hun kunne spare litt papp hvis hun vasket opp papptallerkenene etter bruk. Jeg tror jammen de holdt 3-4 runder før de var fullstendig oppløst.

Mormor og morfar fikk et langt liv sammen, og vi fikk være med å feire både gull- og diamantbryllupet deres. De er borte nå, men selv om noen dør så er de ikke helt vekk før ingen lenger husker dem. Mormor og morfar kommer ikke til å forsvinne på veldig lenge, for jeg vet at hver eneste en av etterkommerne deres har like mange gode minner om dem som det jeg har.

Kjærstepar i gamledar…
…Og fortsatt mange år senere. I like grilldress-jakker og allting… Love it!

De lever videre i minner om turer med brødskiver og saft i gamle ketchupflasker som mormor hadde et helt lager av i bryggerhuset, om campingturer til Hedemarken og nyttårsaftener med kyllingvinger, spiralloff og kongens nyttårstale på radioen. De fins i lukten av tyrirøtter og solmodne bær, av våt myr og varm skogbunn. De er i smaken av ripssaft fra bærpresseriet på Askim, vafler, multesyltetøy… – og ikke minst,- i lukten og smaken av epler og nystekt eplekake.

Jeg håper og tror at jeg har arvet litt fra dem begge. Kanskje noen av morfars skriveferdigheter og gleden over å pusle med ulike hobbier og sånn akkurat passelig mye av temperamentet og den praktiske sansen til mormor… En ting er i hvert fall helt sikkert,- eplekakeoppskriften deres har jeg sikret meg, og den kaka – den er svinaktig god!

eplekake

Det er hælj folkens, og da kan det vel passe bra med en kakebit til kaffen? De norske eplene er i toppform om dagen og enten du har selv i hagen eller finner dem i butikken, så tro meg,- det er verdt å bruke noen av dem på en stor langpanne full av herlig mormor-eplekake!

Mormor-eplekake
5 egg
300 g sukker
150-200 g smør
2,5 dl melk
300 g hvetemel
3 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker

6-8 epler, sukker og kanel til å ha oppå.

Lag eggedosis av egg og sukker.
Smelt smøret og ha melken oppi dette. La det avkjøle seg litt.
Hell det  deretter i eggedosisen, sikt på mel, bakepulver og vaniljesukker og bland alt forsiktig sammen.
Tøm røren i en langpanne og strø på eplebiter, sukker og kanel. Det skader ikke med noen hakkede mandler heller hvis du føler for det..

Stekes på 190 grader i 30-40 min. ganske langt ned i stekeovnen.

eplekake
Det er ikke direkte vondt med litt is ved siden av heller…

 

Strålende fin helg til alle,- kos dere!

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *